nordberg menighetsblad

More documents

Recommendations

Info

14 minnebok Minner fra kirkens liv Gleden ved å tilhøre Nordberg menighet Når jeg går til nattverd og kneler ved alterringen, er jeg ofte innadvendt. Det er meg og Gud det dreier seg om. Så var det en gudstjeneste der vakker solosang fra galleriet fikk meg til å se opp. Blikket mitt gikk tvers over gulvet og bort på de som knelte på den andre siden. Der så jeg ungdom og studenter, voksne og gamle. Jeg så flere mennesker fra andre verdensdeler. En jeg vet er svært syk, en som sørger, et barn som tøyset litt. Glade ansikt, bekymrede ansikt. Ressurssterke mennesker og ressurssvake. Vår kjære sogneprest Egil Stray Nordberg delte ut brødet, mens en afrikansk kvinnelig prest delte ut vinen. Tiden stod stille mens jeg lot dette vakre bildet gå inn i meg: Det var som å se hele Guds store familie, alle vi som er så ulike, men samtidig forent i den gaven som Gud gir i nattverden, samlet i de 12-15 menneskene rundt alterringen. Og jeg ble fylt av en stor, stor glede over å få tilhøre dette fellesskapet og være medlem i den familien som heter Nordberg menighet. Da jeg kom tilbake i kirkebenken, begynte jeg å gråte. Styrken i fellesskapet opplever jeg ved hver gudstjeneste, men sjelden har gleden vært så stor som denne gangen. Det satt lenge i meg. Elin Toft Svalestup i kirken Menigheten har opprettet en egen nettside for kirkens 50 års jubileum. Der kan du legge inn minner, historier og inntrykk fra besøk i kirken. Her gjengir vi noen slike minner. Humoren har også sin plass i gudstjenesten. Jeg husker for mange år siden at jeg satt på en av de bakerste benkene i kirken. Det var dåp. Og barnet var noe eldre enn gjennomsnittet av dåpsbarn. Han satt på armen til far da presten begynte dåpshandlingen. Da gutten skulle få øst tre håndfuller vann over hodet, tok faren et grep i dåpskjolen bak i nakken og sendte pjokken på hodet ned mot døpefonten. Gutten svarte med å strekke armene rett ut til siden. Fra bakerste benk så det ut som at gutten tok sats for et flott svalestup mot døpefonten! Vi ventet bare på plasket. Menigheten brast ut i spontan latter. Helge Kjøllesdal Happy ending Far puster lettet ut. Vi er på plass utenfor kirken. Året var 1973. Dagen var lørdag 15. september – den varmeste dagen i september det året. Det skulle være bryllup i Nordberg kirke, men det kunne fort blitt uten bruden. Høyt under taket Det startet dårlig for bruden, med totalt mislykket frisyre hos frisøren på morgenen. Men dette var midt i hippietiden, så hengende hår med midtskill og et par prestekrager ved ørene, passerte fint som løsning på problemet. For øvrig fant brudepynting sted hos svigerfamilie i Øvre Langåsvei. Gjester og familie vrimlet over alt, men alle kom seg av gårde til kirken i god tid. Bare brud og svigerinne som skulle være brudesjåfør, var igjen i huset. Bilen sto klar og nyvasket med laken i baksetet. Bruden var også ferdig og så pyntet eller lite pyntet som 70-tallet krevde. Det var i grunnen bare bilnøkkelen som manglet. Klokka tikket faretruende mot det kritiske øyeblikk da dørene skulle slås opp og bruden burde stå ved sin fars arm. Kirkeklokkene kimte i det fjerne. På andre siden av gaten durte en gressklipper. Mannen bak gressklipperen – den gode nabo og barnedoktor Marstrander, trengte ikke lang tid på å ta poenget. På ett minutt hadde han skiftet fra ledig shorts og joggesko til sort dress, hvit skjorte og sløyfe. Og fruen kom ilende med laken til baksetet. To minutter før deadline svingte vi opp foran kirken. Brudens far som selv var av typen som alltid kom fem minutter over tiden, syns nok vi tross alt hadde vært vel kalde med tidspunktet. Men da klokkene slo de siste slag, sto vi klare. Og da dørene ble slått opp og bryllupsmarsjen bruste – Trumpet Tune and Air – var det bare å late som om vi hadde full kontroll. Gift ble vi og er det fremdeles. Siden er to barn døpt og konfirmert i Nordberg kirke, og vi har begravet en far/svigerfar. Nordberg kirke har vært der for oss i alle livets overganger. Unni Harsten Arkitektur er viktig! For meg er det godt å kjenne at det er høyt under taket, bokstavelig talt. Det skal være mye luft over hodene til oss som er til stede. Det skal være mulig å løfte blikket høyt. Det kan vi i Nordberg. Kirken har et lyst preg som stemmer sinnet til tilbedelse og lovsang. Og når blikket blir festet på den praktfulle billedveven over alteret av den oppstandne Kristus, er sentrum i den kristne tro tydeliggjort for oss. Jeg trives i kirkerommet på Nordberg! Helge Kjøllesdal
Konfirmasjon for en sjelden kar Året er 2000 og konfirmanten er 25 år. Ikke en helt vanlig alder for en konfirmant, men så er ikke konfirmanten helt vanlig heller. Han er en sjelden kar, født med et sjeldent syndrom som heter CHARGE. Cirka fem som Torgeir blir født i Norge hvert år. Ikke alle når konfirmasjonsalderen. Men for Torgeir skulle det bli konfirmasjon. Det var spesielt viktig for oss, fordi vi ble «snytt for» en vanlig dåpshandling for Torgeir. Han ble nød-døpt på Ullevål sykehus inne i kuvøsen sin. Men Torgeir kom ut av kuvøsen, over i vanlig seng, og etter et virkelig påskeunder begynte han å spise selv. Fram til da hadde vi matet ham med en sonde gjennom nesen og ned i magen. Vi tenkte at 25-års dagen til Torgeir ville være en ypperlig ramme for konfirmasjon og stor familie- og vennefest. Vi kontaktet vår gode venn Gunnar Grøndahl. Han tente på idéen og kontaktet "Morten-prest", som har gjennomført mange konfirmasjonshandlinger med personer med psykisk utviklingshemming. Sammen la vi opp til en konfirmasjonshandling med lys, sang, bevegelser, tegn og bilder. Torgeir og Gunnar øvde sammen i kirken på forhånd. Svein og jeg holdt pusten. Ville det gå like bra på selve konfirmasjonsdagen? Vi vet aldri med Torgeir. Han har gode og mindre gode dager. Det er ikke alltid lett å vite på forhånd. Men dagen kom: lørdag 27. mai 2000 – dagen før hans 25års dag! Gunnar ønsket å knytte konfirmasjonshandlingen opp mot temaet blomster, lys og håp. Torgeir og Gunnar hadde trent på å tenne lysene i globen i kirken. Men først var det selve inngangsprosesjonen. Torgeir kom, stolt i hvit kappe, bærende på korset etter Gunnar prest. Det var som om tiden sto stille i kirken. Alles øyne (som allerede da var tårevåte) var rettet mot Torgeir. Han gikk rolig helt fram til koret og plasserte korset i foten. Trygg på det han og Gunnar hadde gjort før. Så satte han seg ned mellom mor og far i kirkebenken. Gunnar ledet allsangen med stiliserte symboler, såkalte piktogrammer, som Torgeir bruker til å kommunisere med i tillegg til tegnspråk. Mange av gjestene innrømmet etterpå at stemmen var grøtete og teksten uklar fordi de var så rørt under hele seremonien. Men det gjorde ikke noe. Takken og prisen steg opp til Gud, og vi erfarte sterkt Guds tilstedeværelse i kirken denne dagen. Gunnars tale fokuserte på håpet som holder kjærligheten brennende, og han tente fire lys framme ved alteret. Etterpå tente Torgeir lys i globen. Han gjorde det han og Gunnar hadde øvd på. Høydepunktet kom da Torgeir knelte ned ved alteret med mor og far stående på hver side. Gunnar la hendene på begge skuldrene til Torgeir og velsignet ham. Gode minner minnebok Ved utgangsprosesjonen ble Torgeir stående stille flere sekunder bak alteret for å betrakte alle sine gode hjelpere – venner, familie og mange som har arbeidet med ham gjennom årene – som kom gående i en lang rekke opp til alteret med blomster i hendene mens de sang "Dine hender er fulle av blomster. Hvem var det du tenkte å gi dem til?" Det var magisk. Deretter fikk han igjen prosesjonskorset av Gunnar og gikk nedover midtgangen og ut på kirketrappen. Sola skinte, folk smilte og gråt, og det hele var helt fantastisk. Tove Kolseth Det er ikke minst de kirkelige handlinger som knytter folk til sine kirkebygg: vielser, begravelser, dåpshandlinger, konfirmasjon. Gode minner er en av drivkreftene som sikrer at bygningene holdes ved like og brukes. Derfor har folk holdt kirker i stand i 1000 år. Kanskje har min gode følelse for den femtiårige kirkebygningen en sammenheng med at jeg giftet med der for over 40 år siden. Da bodde jeg i studentbyen på Kringsjå. Det var et syn jeg ikke glemmer da jeg fikk øye på min tilkomne i vakker brudekjole komme skridende opp midtgangen ledsaget av sin far. Det var et stort øyeblikk i mitt liv. Og kirken var en flott ramme rundt denne «åpenbaringen». For meg er den viktigste grunnen til å oppsøke kirken den ordinære gudstjenesten søndag formiddag. Det å få påfyll gjennom liturgi og preken, ta del i nattverdsfeiringen og treffe andre som er ute i samme ærend - det er avgjørende for at troen skal kunne leve videre. Menneske lever ikke av brød alene. Aldeles ikke! Helge Kjøllesdal Penger er ikke alt Det var kollekt i kirken en av de siste gudstjenestene før jul 2003. Menigheten gikk rundt alteret for å legge sine bidrag i kollektskålen. Da kirkevertene tellet opp pengene etter gudstjenesten, fant de også en papirlapp blant pengesedlene i offerskålen. Det var en huskeliste over matvarer. En kar dukket opp i sakristiet etterpå og fortalte at det var han som hadde puttet lappen i skålen. Han hadde plutselig oppdaget at han ikke hadde penger, og siden han syntes det var litt flaut bare å gå forbi, la han lappen i skålen i stedet. Nå lurte han på om han kunne få tilbake huskelisten. Han skulle jo ut å handle? 15
Page 1 and 2: Nordberg menighetsblad Jubileumsnum
Page 3 and 4: Velkommen til kirkejubileum! Nordbe
Page 5 and 6: ken. Noe annet hadde ikke menighete
Page 7 and 8: Byggekomitéen for kirken. Fra vens
Page 9 and 10: Kirken som veggavis Påskenatten 19
Page 11 and 12: Asyl i kirken 15. juli 1993 dukket
Page 13: Kirkens orgel Den første aksjonen
Page 17 and 18: alvoret fyller rommet. Kultur i kir
Page 19 and 20: NGP 13. mai Dette er på tide å fo
Page 21 and 22: Onsdagskafeteria Sted: Nordberg Kir
Page 23 and 24: ROLF WAGLE A/S Skipsmeglere Oslo AD
Page 25 and 26: I tog for papirløse - Vi bøyer os
Page 27 and 28: Sogn Seniorakademi Program for vint
Page 29 and 30: kultur 29
Page 31 and 32: Sokneprest i Nordberg: Egil Stray N

nordberg menighetsblad

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?