Religionspedagogisk uttalelse ved Elisabeth Tveito Johnsen ...

Landsting
17.-19. april 2009
barns religiøse liv.
Stadieteoriene bygger på en antagelse om at den religiøse virkelighet uttrykkes mest
sakssvarende i de voksnes begrepsapparat (Mogstad 1999:89). Spørsmålet er om intellektuelle,
abstrakte og stabile uttrykk for tro skal vurderes som kvalitativt bedre enn erfart, konkrete og
ustabil religiøs tro.
Det at de religiøse stadieteoriene opererer med voksnes tro (hvilke voksne?) som målestokk,
henger sammen med den teologiske og kirkelige tradisjonen i Norge. Noe av det som forbindes med
teologi er nettopp det intellektuelle og voksne. Dette er for så vidt en saksvarende oppfatning av
teologi, som en vitenskapelig og systematisk disiplin. Problemet er at dette synet på teologi har
smittet over på hva mange forbinder med tro.
Teologien, og kirken, har bidratt til en kognitivisering av kristendommen, som gjør at kristen tro
forveksles med å slutte seg til et bestemt tankemessig innhold (Dokka 2007:48). Ingen vil si at en
må være voksen for å tro, men det har vært utbredt å oppfatte barns tro som en mindreverdig
form for tro. Denne oppfatningen impliserer at den voksne troen er den idealtypiske, og at det
er denne formen for tro all annen tro måles mot (Dokka 2007:52).
En innvending mot å gjøre voksnes tro til den mønstergyldige tro er at Jesus som kjent sa: ”Den
som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det” Dette utsagnet
undergraver enhver idealisering av voksen tro. (Dokka 2007:53). Dette innebærer ikke at voksne
ikke skal ha en voksen tro, at ungdom skal ha en ungdoms tro, og at eldre skal ha en eldre tro.
Som på mange andre livsområder så uttrykker vi troen forskjellig i de ulike aldersfasene, og på de
ulike modenhets- og ferdighetsnivå.
Det betyr imidlertid ikke at den voksne troen er essensielt bedre enn barns eller eldres tro. Det
kan endog innvendes at det essensielle, det viktigste ved troen, er tydeligst når spedbarnet setter i
med sitt første skrik og oldingen hvisker sitt siste. Den helt nakne troen er ikke å prestere
intellektuelle ferdigheter, men passivt og tillitsfullt motta Guds nåde (Dokka 2007: 53-54).
Spørsmålet er hva slags forståelse av tro som Norges KFUK-KFUM speiderne ønsker å legge til
grunn. Den kirkelige og teologiske tradisjonen i Norge har lenge vært preget av en forståelse av
tro som intellektuelt basert. Det kan være at organisasjonen heller vil betone at kristen tro er å
leve i tillit til Gud, og at den tilliten kan være vel så stor hos barn som hos voksne. Oppdagerne
kan ha vel så stor tro, i betydningen tillit, til at Gud vil hjelpe dem til å leve etter speiderloven,
som voksne. Det å ha tiltro til at Gud vil hjelpe, er ikke nødvendigvis noe som blir bedre med
alderen. Det kan være at de største speiderne må bli som de små speiderne, for å lære hva det vil
si å tro på Guds hjelp.
Speiderløftets teologiske karakter
Den bakenforliggende grunnen til å ha et mindre forpliktende speiderløfte for Oppdagerne, kan