rapport fra arbeidsgruppen for vern av koraller - Fiskeridirektoratet

1 

Bergen 10.12.03 

RAPPORT FRA 

ARBEIDSGRUPPEN FOR 

VERN AV KORALLER

2 

A. INNLEDNING side 4 

B. FORSTÅELSE AV MANDATET side 5 

C. OPPSUMMERING AV TILRÅDNINGENE side 6 

D. KORALLREVENE I NORGE. BIOLOGI, ØKOLOGI OG KARTLEGGING. side 9 

1. Korallrevenes økologiske betydning side 9 

2. Korallrevenes voksemåte, størrelse og tetthet side 10 

3. Revenes økologisk betydning relatert til revenes størrelse og tilstand side 11 

Artsmangfoldet på korallrevene 

Fisk på korallrevene 

4. Korallrev til havs, ved kysten og i fjordene side 14 

5. Korallrev og CO 2 –balansen side 14 

6. Korallkartlegging side 15 

6.1 Havforskningsinstituttest korallkartlegging 

6.2 Korallkartlegging i oljeindustrien 

7. Forekomst av korallrev i Norge side 18 

E. ANDRE UTREDNINGER OG FORHOLDET TIL DISSE side 19 

1. Biomangfoldlovutvalgets mandat side 19 

2. Havressurslovutvalgets mandat side 21 

3. Rådgivende utvalg for marin verneplan side 22 

4. Forholdet til Biomangfolds- og Havressurslovutvalget side 23 

F. DET RETTSLIGE GRUNNLAG FOR VERN side 24 

1. Rettslige rammer side 24 

2. Iverksatte tiltak utenfor 4 n mil av grunnlinjene side 25 

3. Iverksatte tiltak innenfor 4 n mil av grunnlinjene side 25 

G. EN DEL PROBLEMSTILLINGER KNYTTET TIL VERN AV KORALLER side 26 

1. Generelt side 26 

2. Fiskeri side 27 

3. Oppsummering side 29 

4. Andre aktiviteter side 30 

5. Oppsummering side 33 

6. Vurdering av vernetiltak i relasjon til ulike aktiviteter side 34

3 

H. NØDVENDIGE LOVMESSIGE ENDRINGER side 36 

I. ANDRE FORHOLD SOM KAN MINSKE FARE FOR SKADE PÅ KORALLREV side 39 

J. BEHOVET FOR YTTERLIGERE UNDERSØKELSER OG KARTLEGGING side 40 

Foreslåtte planer og videre behov 

K. ADMINISTRATIVE OG ØKONOMISKE KONSEKVENSER side 43 

VEDLEGG 1. Mandatet. 

VEDLEGG 2. Dagens rettslige rammer. 

Billeder i rapporten er fra Fosså et al.2000

4 

A. INNLEDNING 

Det framgår av St.meld. nr 12 (2001-2002) Rent og rikt hav at det skal nedsettes og fastsettes 

mandat for en raskt arbeidende arbeidsgruppe med representanter fra berørte 

forvaltningsmyndigheter. Gruppen skal identifisere og foreslå tiltak som kan gi bedre beskyttelse 

av de gjenværende korallrevene. Med bakgrunn i dette har Miljøverndepartementet, Olje- og 

energidepartementet og Fiskeridepartementet blitt enige om at Fiskeridirektoratet skal samordne 

opprettelsen av en slik gruppe. 

Fiskeridepartementet ba i brev av 10. januar 2003 om at Fiskeridirektoratet samordnet 

opprettelsen av arbeidsgruppen og følgende har vært medlemmer av gruppen: 

Jan Birger Jørgensen, Norges Fiskarlag 

Kjell Arne Sungot, Norges Kystfiskarlag 

Jan Stenløkk, Oljedirektoratet 

Eva Degre, Direktoratet for naturforvaltning 

Erik E Syvertsen, Statens forurensingstilsyn 

Robert Farestveit, Oljeindustriens landsforening 

Egil Lekven, Fiskeridirektoratet (leder) 

Sækretær har vært Eilif Sund, Fiskeridirektoratet 

I tillegg er Jan Helge Fosså, Havforskningsinstituttet, Dag Furevik, Havforskningsinstituttet og 

Lárus Thór Kristjánsson, Fiskeridirektoratet, vært faglige rådgivere for arbeidsgruppen. 

Arbeidsgruppen hadde sitt første møte 8. april 2003. På grunn av den relativt korte fristen 

gruppen har hatt for sitt arbeid er kanskje ikke alle sider ved vernespørsmålene vurdert så 

grundig som ønskelig. Gruppen har likevel avsluttet sitt arbeid innen den frist som er satt – også 

fordi den seneste kartleggingen viser nye korallforekomster, og som kan føre til øket behov for 

en bredere hjemmel for vern. 

I St.meld. nr 12 (2001-2002) fastslås det at et godt havmiljø er en forutsetning for framtidig 

næringsutvikling og bosetting basert på levende marine ressurser. Det er mange trusler og 

utviklingstrekk som kan hindre et godt havmiljø. Skal potensialet for verdiskapning utløses slik 

at bosetting og gode livsvilkår langs kysten sikres på lang sikt, må det derfor skje en vesentlig 

styrking av innsatsen for å sikre rene og produktive økosystemer langs kysten og i havet. 

Næringsutvikling, bosetting og miljø er gjensidig avhengige av hverandre. Det er derfor 

avgjørende viktig at utviklingen av en helhetlig havmiljøpolitikk skjer i samspill mellom 

myndigheter og næringslivet langs kysten. 

Mer konkret sies det i samme stortingsmelding at korallrev trolig er den mest sårbare marine 

naturtypen vi har. Det er antatt at vesentlige deler av korallrevene i norske farvann kan være

5 

skadet eller knust, etter alt å dømme hovedsakelig som følge av bunntråling. 

Havforskningsinstituttet får fremdeles rapporter fra fiskere om fortsatte ødeleggelser. Dette er 

alvorlig fordi korallrevene er verdifulle økosystemer med et særlig rikt biologisk mangfold. 

Korallrevene er av stor betydning både for fiskeriene og for forskningen som kilde til marine 

genressurser. Det er usikkert om ødelagte korallrev vil bygge seg opp igjen. Dette vil uansett ta 

svært langt tid – de eldste delene av revene er hundrevis til tusenvis av år gamle. 

Norske myndigheter har først de senere år iverksatt tiltak for å beskytte korallrevene. Dette er 

gjort gjennom en forskrift om beskyttelse av korallrev under saltvannfiskeloven og lov om 

Norges økonomiske sone. Forskriften forbyr bevisst ødeleggelse av korallrev og krever 

aktsomhet ved fiske i nærheten av kjente korallrev. Bruk av bunntrål på nærmere angitte spesielt 

verdifulle korallrev er også forbudt. I tillegg er et gruntliggende korallrev i Trondheimsfjorden 

midlertidig vernet etter naturvernloven. 

Behovet for ytterligere beskyttelse av korallrev vil også bli vurdert i forbindelse med den marine 

verneplanen. Forskning knyttet til de norske korallrevenes forekomst, tilstand og 

økosystemfunksjon skal styrkes. 

Arbeidsgruppen vil for øvrig vise til tilrådningene fra Rådgivende utvalg for marin verneplan pr. 

17. februar 2003. Nevnte utvalg har gjort inngående greie for bakgrunnen for planarbeidet og for 

vurderinger som er gjort med hensyn til med marin verneplan. 

Videre er det beskrevet naturforhold og –verdier i aktuelle marine verneområder. Mye av det 

som er redegjort for i nevnte tilråding vil også være gyldig for denne gruppens arbeid. Det synes 

lite hensiktsmessig å gå inn på alle de sider i Rådgivende utvalgs tilrådninger som er relevante 

også for vår arbeidsgruppe. Arbeidsgruppen gjør derfor en generell henvisning til det arbeid som 

nevnte utvalg har gjort. 

Internasjonalt er fokus i sterkere grad enn tidligere rettet mot havmiljø, og senest Johannesburgerklæringen 

synliggjør dette. Denne erklæringen samsvarer rimelig godt med norsk hav- kyst og 

fiskeripolitikk. Johannesburg-erklæringen oppfordrer blant annet til innføring av 

økosystembasert forvaltning innen 2010. Innføring av økosystembasert forvaltning er også et 

hovedtema i havmiljømeldingen (St.melding nr.12 (2001-2002). Det må således antas at 

Johannesburg-erklæringen vil legge føringer for norsk politikk framover. 

B. FORSTÅELSE AV MANDATET 

Selve mandatet er angitt i 6 punkter , se Vedlegg 1 til rapporten. I bakgrunnsangivelsen for 

mandatet vises det til at korallrev er blant våre mest sårbare og verdifulle marine benthiske 

habitater. Store ødeleggelser av korallrev som følge av bunntråling og annen fiskeriaktivitet har 

aktualisert behovet for beskyttelse av korallrev. Det blir imidlertid i mandatet også pekt på at det 

er andre trusler mot korallrevene og blant annet kan legging av rørledninger og kabler - spesielt 

ved bruk av drivanker, nedslamming og øvrig forurensing og fysiske uttak av koraller og andre 

tilknyttede organismer gjøre skade. 

Videre heter det at korallrevenes sårbarhet, rike biologiske mangfold og vitenskapelige verdi 

sammenholdt med antatt irreversibiliteten av deres ødeleggelse i et tusenårsperspektiv, gjør at 

videre ødeleggelser av korallrev både som følge av fiskeri og øvrig virksomhet bør unngås.

6 

Arbeidsgruppen skal identifisere både eksisterende og potensielle trusler mot korallrevene og 

nødvendige beskyttelsestiltak mot disse, herunder tiltak for oppfølging av eksisterende regelverk. 

I tillegg er arbeidsgruppen bedt om at det i den grad det er hensiktsmessig, vurdere tilsvarende 

råd for andre marine bunnhabitater med tilsvarende sårbarhet. Arbeidsgruppen fremmer forslag 

til definisjon av ”koraller” som omfatter bunnhabitater, som er mykere og har en vokseform som 

busker og småtrær; hornkoraller. For øvrig har en, med den tid gruppen har hatt til disposisjon, 

ikke funnet det hensiktsmessig å gå videre inn på andre bunnhabitater, men den tilnærming til 

spørsmålet om forvaltning av koraller som arbeidsgruppen er kommet frem til, bør kunne gis 

tilsvarende anvendelse på andre sårbare marine bunnhabitater. 

I hht. mandatet skal det foreslås tiltak for å beskytte ”gjenværende” korallrev. Arbeidsgruppen 

har lagt til grunn at med ”gjenværende” menes koraller slik de er på stedet, med eller uten skader 

eller lignende påvirkning. Gruppen antar også at områder som er skadet eller påvirket/ overtrålt 

o.a., teoretisk sett kan være gjenstand for forvalting. 

Arbeidsgruppen forstår mandatet slik at en ikke skal fremme forslag til vern av konkrete 

geografiske områder, men skal utarbeide forslag til rammeregelverk som kan gi myndighetene et 

bedre verktøy enn i dag for å iverksette nødvendige vernetiltak for korallrev. 

Videre skal en angi hvilke forskningsplaner som foreligger, men også tilkjennegi hvilke 

forskningsbehov som foreligger for å kunne sikre et bedre vern av korallområder. 

Arbeidsgruppen skal også gi råd om tiltak for å sikre at gjeldende lovverk og bestemmelser 

følges. 

Sett hen til de dokumenter og den politiske behandling av disse som ligger i bunn for mandatet, 

synes grunnlaget for å fremme generelle verneforslag å være tydelig. En oppfatter det derfor slik 

at gruppen har relativt vide rammer for å komme med forslag - innenfor det gitte mandat. 

B. OPPSUMMERING AV TILRÅDNINGENE 

Arbeidsgruppen legger til grunn at koraller og korallrev som ressurs og verdifulle habitater vil få 

større og større innvirkning på utnyttelse og forvaltning av sjø og sjøbunnen i fremtiden. 

Kartleggingen hittil viser store og rike funn av koraller. All kartlegging som er gjort til nå 

indikerer at det finnes langt flere koraller og korallrev som ennå ikke er registrert. 

Korallproblematikken er derfor et saksfelt som er kommet for å bli. Eksisterende og ny 

kunnskap om korallenes biologiske og økologiske betydning vil i stadig større utstrekning måtte 

tas hensyn til når en skal forvalte, bevare, utnytte og bruke sjøen og sjøbunnen i fremtiden. 

…. Det er riktigere å vurdere den økologiske betydningen av korallforekomster enn å sette en 

nedre grenser for hva som er en viktig korallforekomst. Spredte og små forekomster innenfor et 

stort område kan være viktigere enn vi er klar over nå. 

Arbeidsgruppen tilrår at det i lov av 21. juni 1963 nr. 12 om kontinentalsokkelen § 2 lages et nytt 

femte ledd som kan gi hjemmel for å fastsette egne forskrifter om bevaring av korallrev m.v. 

Denne hjemmelen er ment å være midlertidig inntil en permanent hjemmel kan fastsettes.

7 

Ved å legge hjemmelen til denne lov vil jurisdiksjonsområdet ikke ha samme avgrensing som 

dersom hjemmelen blir plassert som for eksempel i lov om Norges økonomiske sone o.l. 

Innenfor territorialgrense kan imidlertid naturvernloven anvendes som grunnlag for vern og 

representanten fra Direktoratet for naturvern mener at denne loven er vurdert å være godt egnet 

med sikte på bevaring av korallrev innenfor nevnte grense og må således være et sentralt 

virkemiddel for å ta vare på naturverdier av regional, nasjonal og internasjonal betydning innefor 

virkeområdet. 

Arbeidsgruppens flertal er likevel av den oppfatning at vurderingstemaene i relasjon til 

vernetiltak i all hovedsak vil være de samme ved vern etter de foreslåtte bestemmelser som ved 

vern etter naturvernloven. Ved å legge hjemmelen for vernetiltak til kontinentalsokkelloven vil 

en imidlertid få en mer ensartet vurdering i hele lovens virkeområde. Det vil si at vurderingene 

som må gjøres i prinsippet vil kunne være like både utenfor den økonomiske sonen som 

innenfor, så vel som innenfor territorialgrensen. Arbeidsgruppens flertall finner det således 

naturlig at de foreslåtte bestemmelser gjelde i alle områder; på sokkelen utenfor 200 nautiske 

mil, i den økonomiske sonen og innenfor territorialgrensen. 

Gruppen har vært noe i tvil om det også vil være behov for å endre lovens § 1, slik at 

virkeområdet klart angis til også å omfatte verntiltak. Slik arbeidsgruppen forstår lovens § 1 

gjelder den vitenskapelig utforskning, undersøkelser og utnyttelse av andre undersjøiske 

naturforekomster enn petroleumsforekomster. En har likevel ikke funnet grunn til å foreslå noen 

endring av § 1, men vil peke på at dette bør vurderes nærmere ved innføring av et nytt femte ledd 

i § 2. 

Hensikten med gruppens forslag er, etter behov, raskt å kunne etablere vern i relasjon til alle 

former for tiltak som kan medføre fare for skade på korallrev. I medhold av forskriften gitt i 

medhold av den foreslåtte lovhjemmel, skal det kunne fastsettes mer spesifikke forskrifter om 

vern av nærmere angitte områder mot eventuell skadevoldende aktivitet. Om et område skal gis 

særskilt beskyttelse og i hvilket omfang, vil da skje gjennom en avveining av behovet for vern, 

opp mot blant annet eventuelle næringsmessige- og/eller andre samfunnsinteresser. 

Gruppen har sett på Biomangfoldlovutvalget og Havressurslovutvalgets mandater og tilrår at det 

vurderes etablert en mer permanent hjemmel for vern av bunnhabitater, herunder korallrev. 

Denne arbeidsgruppen foreslår derfor en midlertidig lovendring, i erkjennelse av at det vil ligge 

til de andre utvalgene å komme frem til de endelige regler. 

Arbeidsgruppen peker på behovet for og viktigheten av informasjon om korallområder som et 

ledd i beskyttelsen av disse. En mener at en gjennom informasjon om den økologiske betydning 

av korallrev, samt kjente korallrev plassering, i større grad kan unngå ødeleggelse. Allmennheten 

vil gjennom informasjon få en bedre forståelse av viktigheten av vern, noe som i seg selv kan gi 

en viss beskyttelse – samtidig som eventuelle skadevoldere ikke vil kunne påberope seg 

manglende kjennskap til hvor korallområder finnes. 

Informasjon kan etter gruppens oppfatning gis i flere former. En av de mer praktiske, og kanskje 

og mest virkningsfulle vil være å få kjente korallområder satt ut i sjøkart, slik at disse blir 

alminnelig kjent blant fiskere, andre sjøfarende og øvrige brukere av sjøbunnen. Arbeidsgruppen 

tilrår at det blir arbeidet videre med dette.

8 

Fiskefartøy over 24 m st.l. som fisker i Norges økonomiske sone og Svaldbardsonen er underlagt 

et satelittsporingsystem. Dette vil kunne være et relevant kontrollmiddel, i tillegg til de vanlige 

kontrollordninger (Kystvakt m.fl.), dersom korallområder blir avmerket i sjøkart. 

Kartlegging av sjøbunnen for å undersøke utbredelsen av korallforekomster er viktig. 

Arbeidsgruppen viser til at det er lite av de aktuelle områder innen norsk jurisdiksjonsområde 

som ennå er kartlagt mht til korallrev og en understreker behovet for at ytterligere undersøkelser 

gjennomføres og at dette gis prioritet, jamfør Mareano-planen. 

Korallene vokser gjerne på moreneavsetninger som danner små bakker eller hauger på 

kontinentalsokkelen eller fjordterskler, men antakelig også på rygger og hardbunn i fjordene. 

Skjematisk kan et rev deles inn i 3 soner. 1. øverst finner vi for det meste levende Lophelia med 

bare få andre arter, f.eks. sjøtre og litt lenger nede risengrynskorall. 2. nedenfor finnes en sone 

dominert av døde og delvis nedbrutte koraller som danner et strukturelt komplekst habitat. Her 

er diversiteten av påvekstarter høy. 3. Nederst ved foten av revet finnes en sone med korallgrus 

bestående av små korallbiter i sand og mudder. Her er diversiteten av påvekstarter lavere enn i 

sonen over, men som antydet på figuren finnes det mange svamper i denne sonen.

9 

D. KORALLREVENE I NORGE. BIOLOGI, ØKOLOGI OG KARTLEGGING 

1. Korallrevenes økologiske betydning 

I norske farvann finnes det en revdannende steinkorall, Lophelia pertusa. Den har trivialnavnene 

steinkorall, glasskorall, øyekorall. Dens nære slektning, Madrepora oculata, er også en 

steinkorall, men denne danner ikke rev. 

Hornkorallene er en annen viktig gruppe koraller. Disse er mykere og har en vokseform som 

minner mye om busker og småtrær. Derfor har de trivialnavn som sjøtre og sjøbusk. Fiskerne 

kaller disse forekomstene for korallskog. Sjøtreet (Paragorgia arborea) og risengrynskorallen 

(Primnoa resedaeformis) er de vanligste representantene for hornkorallene. 

Korallskogene er yndede fiskeplasser fra fjordene til åpent hav. Line- og garnfiskere synes sette 

sine bruk ved korallskogen etter brosme og lange, akkurat som de gjør ved Lophelia-revene. 

I denne rapporten har vi funnet det hensiktsmessig å bruke følgende uttrykk for forskjellige typer 

av koraller og forekomster: 

Korallrev: Lophelia -forekomst hvor døde skjellettdeler er akkumulert eller har begynt å 

akkumulere. 

Korallforekomst: forekomst av Lophelia eller andre koraller. 

Korallskog: ”mer eller mindre tett forekomst” av hornkoraller innenfor et spesifisert område. 

Korallområde: ”mer eller mindre tett forekomst” av Lophelia eller hornkoraller innenfor et 

spesifisert område.

10 

2. Korallrevenes voksemåte, størrelse og tetthet 

Lophelia-korallene kan danne alt fra meget små forekomster, mindre enn en meter i utstrekning 

og høyder på desimetre, til store kilometer-lange sammenhengende forekomster. Revene bygges 

opp av døde skjellettrester av korallene og vokser meget langsomt. 

Sularevet er best kartlagt og beskrevet. Det kan betraktes som en sammenhengende forekomst ca 

13 km langt og 200-300 m bredt med høyder opp til 30 m. 

Korallrevene kan vokse seg store som distinkte hauger på høyder i terrenget. Dette gjør de typisk 

i Haltenbank- og Sula-området. Langs Haltenpipe finnes det tall for størrelse og tetthet av rev. 

Langs rørledningen er den gjennomsnittlige tettheten av rev 0.09 per km 2 . Dette gir en 

gjennomsnittlig dekningsgrad på 0.05 % av havbunnen i området. Lokalt er dekningsgraden mye 

høyere, opp til 0.45 %. Arealet på individuelle rev varierer fra 1230 m 2 til 37 319 m 2 

(henholdsvis 35 x 35 m og 193 x 193 m). Høyden varierer mellom 2 og 33 m. 

Revene kan også vokse i en slags vifteform langs bakker både i fjordene og langs eggakanten. 

Da er det ikke alltid at det dannes distinkte rev-hauger. 

Det er vanskelig å definere eller å sette en nedre størrelsesgrense på et korallrev. Så vidt vi vet er 

det heller ikke definert nedre størrelsesgrenser for tropiske korallrev. På den annen side vil en 

liten ung korallforekomst uten noe korallgrus under eller rundt vanskelig kunne defineres som et 

rev, men en forekomst. 

Korallskog har en liknende økologisk funksjon som Lophelia-revene. Kanada vernet i fjor et 

stort område med hornkoraller i Northeast Channel sør for Nova Scotia. Der ble det påvist skader 

etter fiskeriaktivitet i området. Når det gjelder tettheter av hornkoraller i norske farvann har vi 

ikke noen opplysninger. I det vernede området i Northeast Channel i Kanada er den 

gjennomsnittlige tettheten for Primnoa resedaeformis og Paragorgia arborea henholdsvis 5 og 

0.6 kolonier per 100 m 2 .

11 

3. Revenes økologisk betydning relatert til revenes størrelse og tilstand 

Korallrevene danner et komplekst 3-dimensjonalt habitat som tiltrekker mange andre arter, 

spesielt mange hvirvelløse dyr, men også fisk. 

Artsmangfoldet på korallrevene 

I Norge har vi foreløpig registrert 614 arter på Lophelia-revene, mens man i nordøst-atlanteren 

som helhet har registrert mer enn 1300 forskjellige arter. Dette viser at korallrevene er ”hot 

spots” når det gjelder biologisk mangfold. 

Det er allikevel gjort få undersøkelser av artsmangfoldet på revene og ikke noen om for 

eksempel antall arter er avhengig av størrelse og alder på revene. Imidlertid er det et generelt 

positivt forhold mellom areal og artsmangfold for mange naturtyper. Hvis dette generelle 

forholdet gjelder for Lophelia-rev vil store rev inneholde flere arter per arealenhet enn små rev. 

I det marine miljø er det en positiv korrelasjon mellom habitatkompleksitet og artsdiversitet. Det 

betyr at når habitatkompleksiteten reduseres vil man forvente at diversiteten også avtar. Når 

korallrev blir ødelagt reduseres potensielle gjemmesteder og antallet nisjer for den assosierte 

faunaen. Vi har ikke målt denne effekten kvantitativt, men erfaring viser at dette vil skje. Man 

regner med at antall arter som lever på korallrevene er flere ganger høyere enn for den 

omkringliggende bløtbunnen. Dette betyr at korallrevene langs eggakanten og på fiskebankene 

utgjør konsentrasjoner med høy diversitet i et landskap med lav diversitet. En vesentlig 

reduksjon i mengden korallrev kan medføre at vi på dypere vann står tilbake hovedsakelig med 

lavdiversitetsområder. 

En av funksjonene vi tenker oss, er at revene er spredningssentre for den assosierte faunaen. Selv 

om faunaen på Lophelia-rev er rik, har vi ingen eksempler på arter som utelukkende lever i dette 

habitatet. Revene kan allikevel vise seg å ha en nøkkelrolle som levested for visse arter. Noen 

arter, f.eks. Munidopsis serricornis (korallkreps), Ophiacantha spp (slangestjerner) og Eunice 

spp (korallmakk), finnes i størst mengder på revene og møtes bare sjelden i andre habitater. Dette 

kan bety at korallrevene er et bedre habitat for disse artene enn andre habitater vi kjenner. Det 

betyr igjen at hvis revene forsvinner kan dette få betydning for artens fremtid i våre farvann da 

det kan tenkes at artene kan få problemer med å spre seg og opprettholde populasjonene fordi 

kjernepopulasjoner tynnes ut. Mange av artene som lever på korallene har et kort larvestadium 

(f.eks. de aller fleste mosdyrene) eller føder ferdigutviklede unger (f.eks. slangestjerner i slekten 

Ophiacantha). Ved rekolonisering, eller ved nyetablering av et korallsamfunn vil sannsynligvis 

artene uten pelagiske larver trenge lenger tid på å etablere seg enn de med et pelagisk 

larvestadium. Dess nærmere det er til et normalt utviklet korallrev, dess hurtigere kan man tenke 

seg at denne koloniseringen vil skje.

12 

Fisk på korallrevene 

Det er vist at line og garn satt i korallområder fanger mer av fiskeartene uer, brosme og lange 

enn utenfor korallområdene. Det foreligger ingen undersøkelser om størrelsen på korallrevene 

har betydning for fisketettheten i et korallområde. 

Det foreligger heller ikke kvantitative undersøkelser på om ødelagte rev tiltrekker fisk eller ikke. 

Imidlertid har vi mange kvalitative video-observasjoner som tyder på at selv små 

korallforekomster, også ødelagte, tiltrekker fisk. 

Havforskningsinstituttet har foreløpig tolket det som om at det er selve korallstrukturene som 

tiltrekker fisken og ikke at det er Lophelia-arten. Dette støttes av at også steiner og i høy grad 

svamp tiltrekker fisk. Vi kan allikevel ikke ekskludere muligheten for at korallene har kvaliteter 

som gjør at disse områdene blir mer fiskerike. Korallene fanger mat fra vannsøyelen og er derfor 

en kopling mellom det planktoniske og benthiske økosystemet. Korallene kan på denne måten 

være med å øke produksjonen i området de vokser. 

Lusuer (Sebastes marinus) og vanlig uer (Sebastes viviparus) er de vanligste fiskene å se på 

Lophelia-revene. Uerne kan både ligge å ”hvile” direkte på korallene eller stå i stimer rett over 

korallene. Fiskeforsøk med line viser at fangstene av uer er opptil 6 ganger større i 

korallområder sammenliknet med fra områder utenfor korallene.

13 

Brosme og lange ser ut til å nyttigjøre seg av byttedyrproduksjonen på revene. Om dette vet vi 

noe, men altfor lite. 

Sannsynligvis er slike 3-dimensjonale komplekse habitater som gir skjul viktige for overlevelsen 

av fisk og i et langsiktig perspektiv blir det viktig å ta vare på korallforekomstene. 

Det er riktigere å vurdere den økologiske betydningen av korallforekomster enn å sette en nedre 

grenser for hva som er en viktig korallforekomst. Spredte og små forekomster innenfor et stort 

område kan være viktigere enn vi er klar over nå.

14 

4. Korallrev til havs, ved kysten og i fjordene 

Faunaens artssammensetning på korallrev i fjordene og til havs er forskjellig. Faunaen på 

Lophelia-revene sør i Atlanteren er meget forskjellig sammenliknet med faunaen på revene i 

norske farvann. Artsmangfoldet på revene gjenspeiler artsmangfoldet i området hvor revene 

vokser. Derfor forventer vi at faunaen på korallrevene endrer seg med de biogeografiske 

regionene i våre havområder. 

De økologisk trekk ved eggkanten kjennetegnes ved at Atlanterhavsstrømmen følger kanten 

nordover. Det er et produktivt område med mange korallrev som nyttigjør seg av de store 

planktonmengdene som driver forbi. Fiskerimessig må vi anta at revenes forekomst i disse 

områdene er av stor betydning. 

I fjordene og kystnære strøk er korallrevene (korallbakkene, korallskogene, også kalt uerstø) 

også yndede fiskeplasser for garn og line. Den fiskerimessige betydningen er vanskelig å 

kvantifisere, men fiskerne selv mener at de er meget viktige. 

Trusselbildet er forskjellig mellom hav og kyst. Innenfor 4 n mil er bunntråling, bortsett fra rekeog 

krepsetråling forbudt. Dette betyr at fiskeriaktiviteten er en større trussel til havs enn langs 

kysten og i fjordene. Eksemplet med Tislerrevet i Hvaler viser imidlertid at også innaskjærs kan 

revene stå i fare for å bli trålt bort hvis de ligger i nærheten av rekefelt. 

Revene har den samme økologiske betydningen enten de vokser i fjordene eller ute til havs. 

Trusselbildet er derimot forskjellig. 

5. Korallrev og CO 2 –balansen 

I følge Martin Hovland og Pål B. Mortensens bok Norske korallrev og prosesser i havbunnen 

(John Grieg Forlag 1999) kan korallrevene sannsynligvis ha en større betydning for havets CO 2 – 

balanse enn man tidligere regnet med. Det er beregnet at tropiske korallrev tar opp 2 % av 

menneskeskapt CO 2. Dyphavsrevene er spredt over et større område enn de tropiske, men det 

totale arealet er ikke kjent. Man regner faktisk med at det totalt kan være 10 ganger større enn 

det som dekkes av tropiske (grunne) koraller. Derfor er deres betydning for CO 2 –balansen et 

viktig og ubesvart spørsmål.

15 

6. Korallkartlegging 

Det er Havforskningsinstituttet og oljeselskapene som er hovedaktørene i korallkartleggingen, og 

de seneste årene er mange nye rev kartlagt. F.eks. har Havforskningsinstituttet kartlagt i Træna- 

Lofoten området, mens det er registrert mye korallrev i forbindelse med ”Haltenpipe” og 

oljefeltprosjektene ”Kristin” og ”Ormen Lange”. 

Kartleggingsmetodikken har endret seg mye de senere årene og er fortsatt i en rivende utvikling. 

På slutten av 90-tallet da HI startet kartlegging var tilgangen til moderne instrumenter og dyrt 

utstyr begrenset. I og med overtakelsen av det nye forskningsskipet ”G.O. Sars” våren 2003 har 

HI fått tilgang til ny metodikk. Oljeindustrien har hatt større ressurser noe som har gitt tilgang til 

store ROV’er og mye bra kartleggingsutstyr allerede for mange år siden.

16 

Billede UIB 

I dag finnes det mange metoder til kartlegging av koraller hvorav de fleste og mest effektive er 

basert på akustikk, mens de sikreste er basert på visuell observasjon ved hjelp av foto og video. 

Av akustiske metoder som brukes kan nevnes enkeltstråle-ekkolodd med 

bunnklassifiseringssystem, sidesøkende sonar, mutlistråle-ekkolodd, sub bottom profiler og 

diverse seismiske metoder. Instrumentene kan brukes fra forskjellige plattformer, e.g. 

skrogmontert på overflatefartøy, ROV (Remotely Operated Vehicle), AUV (Autonomus 

Underwater Vehicle) og ’slepefisk’ (akustisk utstyr oa om slepes). Man får høyest oppløsning på 

dataene når svingerne er nær havbunnen og ved bruk av høye frekvenser. 

Kartlegging med multistråle-ekkolodd gir høyoppløselige topografiske kart av havbunnen. På 

disse kartene kan man så finne formasjoner som er mulige korallrev. Men ekkoet eller 

”backscatteringen” inneholder mye mer informasjon enn bare dybde. Det er nå et stort arbeid ved 

forskjellige institusjoner for å forsøke å relatere backscatter-informasjonen til forskjellige typer 

av bunnsubstrat, f.eks. korallrev. Lykkes man i dette arbeidet kan man kartlegge bunntopografi 

og korallrev på en og samme tid. Dette vil kunne effektivisere korallkartlegging betydelig. 

For øyeblikket bruker HI enkeltstråleekkolodd og ”RoxAnn” bunnklassifiserings-system til 

korallgjenkjenning. Dette virker relativt bra ved relativt jevne bunnforhold, men kan gi 

feiltolkninger spesielt i bratte skråninger.

17 

6.1 Havforskningsinstituttets korallkartlegging 

HI kartlegger på en litt annen måte enn oljeselskapene. De sistnevnte kartlegger med tanke på 

boring, installasjoner av forskjellig slag f.eks. rørledninger, mens HI kartlegger i områder hvor 

det forventes å være mange korallrev. HI går ofte på indikasjoner fra fiskere og tar ellers 

utgangspunktet i havbunnstopografien ved kartleggingen. 

En brukbar fremgangsmåte er: 

Først kartlegges det med multistråle-ekkolodd og ”RoxAnn” detektering 

(bunnklasifiseringssystem). Deretter importeres mutlistråledatatene i ”Olex” kart- og 

navigasjonssystem og en hurtig tolking av kartet og RoxAnn-dataene foretas. Verifisering 

(ground truthing) skjer så ved hjelp ROV med video som navigeres på multistrålekartet i Olex. 

En enklere form for ground truthing er å bruke et drop-kamera. Det er ganske enkelt et 

videokamera, lyskilde og eventuelt opptaker som senkes til bunnen for inspeksjon. 

6.2 Korallkartlegging i oljeindustrien 

Hensikten med kartleggingen er å unngå å legge rør og andre installasjoner i nærheten av 

korallrev samtidig som en unngår å påvirke korallrev ved fremtidige inspeksjons- og 

vedlikeholdsoperasjoner. 

Normalt deles korallundersøkelsene inn i fire faser: 

1. Først kartlegges en forholdsvis bred korridor (150-300 m) ved hjelp av multistråleekkolodd 

(skrogmontert), Sidesøkende sonar og høy- til ultrahøyoppløselig 2D-seismikk (250-1500 Hz). 

Hensikten er å få et regionalt bilde så raskt og billig som mulig, samt sannsynliggjøre 

tilstedeværelse av koraller.

18 

2. Dernest prosesseres og tolkes dataene og mulige korallrev koordinatfestet og planlagte traseer 

blir justert med hensyn til observasjonene. 

3. I den tredje fasen utføres punktundersøkelser ved hjelp av en ROV (Remotely Operated 

Vehicle) påmontert videokamera og eventuelt SSS (1000 kHz og 25 m rekkevidde) og SBP 

(ultrahøyoppløselig 2D-seismikk). Ved slike undersøkelser konsentrerer en seg om å 

dokumentere resultatene fra fase 2 og undersøke områder der det kan oppstå konflikter. 

4. Til slutt sammenstilles alle dataene og endelig plasseringsvalg foretas. 

7. Forekomst av korallrev i Norge 

I følge Havforskningsinstituttets rapport nr. 2-2003 om havets miljø er alle korallobservasjoner 

nå samlet i en database og kan visualiseres med geografiske informasjonssystemer. Det gir 

muligheter for å kople korallforekomster sammen med andre georefererte opplysninger, f. eks. 

substrat, dyp, fiskerivirksomhet, oljefelt, rørledninger. Databasen er under stadig bearbeiding, og 

nå arbeides det spesielt med kommentarer som skal følge observasjonene. Alle kommentarer er 

ikke lagt inn. 

Kartleggingene viser at det er Lophelia-korallrev langs hele kysten, fra Hvaler i sør til Finnmark 

i nord. Det gjenstår å bestemme den nordligste og østligste utbredelsen. Ellers finnes korallene i 

mange fjorder, spesielt Trondheimsfjorden er rik på rev, det er store konsentrasjoner langs 

eggakanten og på rygger, høyder og morenebakker på kontinentalsokkelen. Sommeren 2003 

kartla Havforskningsinstituttet et område på 300 km 2 utenfor Træna. Her ble det brukt 

multistråleekkolodd og ROV. Det ble funnet mer enn 1400 mulige korallrev med en 

gjennomsnittslengde på 150 m. All kartlegging som er gjort til nå viser at det finnes langt flere 

korallrev som ikke er registrert ennå. 

Nyheter og mer informasjon om de norske korallrevene kan finnes på Havforskningsinstituttets 

internettsider: www.imr.no/coral.

19 

Billede utsetting av ROV 

E. ANDRE UTREDNINGER OG FORHOLDET TIL DISSE. 

På nasjonalt nivå foregår det for tiden to viktige utredningsarbeider av betydning for 

arbeidsgruppens arbeid. Det ene er Biomangfoldlovutvalgets (forkortet BLUT) utredning. Det 

andre er Havressurslovutvalgets utredning. Begge utvalg skal utrede og foreslå et samordnet 

regelverk innenfor gitte mandater. Det har derfor vært nødvendig for Arbeidsgruppen for 

korallrev å se nærmere på disse mandatene i relasjon til eget mandat. 

1. Biomangfoldlovutvalgets mandat. 

Fra mandatet gjengis en del sentrale elementer: 

”Mandatet for lovutvalget tar særlig utgangspunkt i : 

St meld nr 58 (1996-97) om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling 

St meld nr 8 (1999-2000) om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand 

I tillegg kommer stortingsmeldinger som omhandler forvaltning av biologisk mangfold innen de aktuelle 

sektorene, som for eksempel St meld nr 17 (1998-99) om verdiskaping og miljø – muligheter i 

skogsektoren. 

I St meld nr 58 (1996-97) om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling sies det blant annet: 

”Regjeringen vil vurdere å endre naturvernloven for å styrke det juridiske grunnlaget for vernearbeidet. 

Endringene vil bl.a. kunne omfatte hjemler for vern av nøkkelbiotoper, tidsavgrenset meldeplikt på tiltak i 

områder som konkret vurderes for vern, klargjøring av skjøtselshjemlene, regulering av utsetting, eksport 

og import av planter og virvelløse dyr på land, samt vurdering av naturvernlovens § 7”. 

Videre heter det i St meld nr 8 (1999-2000) om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand:

20 

”Ved spørsmål om inngrep i særlig verdifulle og hensynskrevende naturtyper er det viktig å sikre at alle 

myndigheter, grunneiere og andre brukere tar de hensyn som områdene krever. Dette betyr at forskjellige 

myndigheters virkemidler må virke sammen. Regelverket tar som oftest utgangspunkt i en aktuell type 

inngrep, f.eks. kraftutbygging, oppdrett, vannuttak, og ikke i en spesiell naturtype eller leveområder for 

spesielle arter. Det finnes noen bestemmelser som tar utgangspunkt i områdenes verdi, f.eks. om vernskog 

(skogbruks-loven), 100-meters belte langs sjøen (plan- og bygnings-loven) og vernete vassdrag og 

kantsonevegetasjon i forslag til ny vannressurslov. Bestemmelsene er spredt og dekker i liten grad alle 

aktuelle arealer og naturtyper. Det er derfor nødvendig å foreta en gjennomgang av alle virkemidlene med 

sikte på å styrke og koordinere forvaltningen av truete og hensynskrevende naturtyper. Lovverket skal 

gjennomgås med tanke på en mer samordnet regulering der visse områder får en status som krever at 

spesielle hensyn tas når inngrep vurderes. ” 

Økosystem-tilnærmingen er også understreket i arbeidet under FN-konvensjonen om biologisk mangfold. 

På partskonferansen i mai 2000, ble det vedtatt prinsipper for en slik tilnærming som bør legges til grunn 

for norsk lovverk. I dette ligger også hensynet til å ivareta økosystemenes tjenester og funksjoner. 

Det er behov for å utrede et samordnet regelverk mht inngrep i særskilt truede og hensynskrevende 

naturtyper og leveområder for truede og sårbare arter. De forskjellige sektorlovene må ses i sammenheng, 

og man må finne en riktig balanse mellom vern og bærekraftig bruk. 

Det vil i tillegg fortsatt være behov for mer ”tradisjonelle” vernevedtak slik de nå treffes etter 

naturvernloven, og utvalget bør utrede behovet for å supplere vernekategoriene, og fremme forslag til 

eventuelle lovendringer. Bl.a. kan det være aktuelt med en uttrykkelig lovfesting av grunnlaget for vern i 

sjø, og en vurdering av spørsmålet om nasjonalpark på privat grunn. Det er også grunn til å se på 

verneformen landskapsvernområde, sett i forhold til plan- og bygningsloven og kulturmiljøfredning etter 

kulturminneloven.” Utvalgets råd må bygge på internasjonale standarder for vern (særlig naturreservat og 

nasjonalpark), og vedtatte nasjonale mål for biologisk mangfold på området. Spørsmålet om hjemmel for 

ekspropriasjon til naturvernformål må drøftes. Utvalget skal vurdere spørsmål om hjemmel for 

ekspropriasjon for naturvernformål, tidsavgrenset meldeplikt på tiltak i områder som konkret vurderes for 

vern, og en klargjøring av skjøtselshjemlene. 

I tillegg til den alminnelige forvaltning av biologisk mangfold etter sektorlovgivningen, bør noen områder 

av særlig verdi for biologisk mangfold sikres gjennom eksisterende sektorlovgivning, evt. endringer i 

denne. Utvalget skal vurdere hvordan man kan sikre en best mulig samordning av slik bevaring, og om det i 

tillegg er behov for regler om sikring av slike områder i en eventuell ny lov om biologisk mangfold. 

1.2 Nærmere om utredningsoppgaven 

Den nye lovgivningen om biologisk mangfold skal gi gjennomgående hovedprinsipper for vern og bruk av 

biologisk mangfold, som skal gjelde uavhengig av hvilken sektor det er snakk om. Det forutsettes at dagens 

ansvars- og myndighetsfordeling mellom Miljøverndepartementet og øvrige departement legges til grunn. 

De forskjellige sektorlover slik som skogbruksloven, jordloven, vassdrags- og energilovgivingen, 

oppdrettsloven, saltvannsfiskeloven, såvareloven, dyre- og plantesjukdomsloven, og plantevernmiddelloven 

beholdes, men utvalget skal utrede lovgivning som kan bidra til å sikre gjennomgående, felles prinsipper 

for forvaltning av biologisk mangfold. En styrking av sektorlovgivning på aktuelle områder vil være et 

viktig bidrag til en helhetlig lovgivning om biologisk mangfold, jf pågående prosesser for bl.a. å styrke 

skogbruksloven og saltvannsfiskeloven (ny havlov), den vedtatte nye vannressursloven, og revisjon av 

oppdrettsloven. Utvalgets oppgave er å se lovgivningen i sammenheng og foreslå regler som bidrar til at 

lovene trekker i samme retning. 

Forpliktelsene under FN-konvensjonen om biologisk mangfold skal legges til grunn for utredningsarbeidet. 

Det er videre særlig viktig å følge opp vedtak under konvensjonssamarbeidet (jf bl.a. vedtakene på 

partskonferansen i mai 2000) mht regulering av genressurser, introduksjoner av fremmede arter, økosystem 

tilnærming, og erstatning for miljøskade.”

21 

2. Havressurslovutvalgets mandat. 

Fra mandatet gjengis en del sentrale elementer: 

”Formålet med ny lov er å vurdere: 1. utvidelse av lovens virkeområde, 2. revisjon og forenkling av 

eksisterende bestemmelser og 3. innføring av nye bestemmelser som harmoniserer med ny lovgivning og 

folkerettslige forpliktelser. 

Da det vurderes å utvide lovens virkeområde, vil revisjonen av saltvannsfiskeloven utformes som ny lov 

med arbeidstittelen ”havressursloven”. 

Behovet for å revidere fiskerilovgivningen er nevnt i bl.a. St.prp. nr. 1 (2000-2001) for budsjetterminen 

2001 - Fiskeridepartementet, St.meld. nr. 42 (2000-01) om Biologisk mangfold – Sektoransvar og 

samordning, St. meld nr. 51 (1997-98) Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring, Ot.prp. nr. 38 

(2000 – 2001) Om lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven), St. meld Nr 12 ( 2001-02) Rent og 

rikt hav, samt i Fiskeridepartementets miljøhandlingsplan 2000 – 2004. 

Stortinget har stilt seg positiv til arbeidet. 

2.2 Formålet med lovutredningen 

Overordnet mål. 

Det er et overordnet mål med forvaltningen av levende marine ressurser å legge til rette for en 

samfunnsøkonomisk lønnsom og bærekraftig utnyttelse, slik at de marine næringene de nærmeste tiår kan 

realisere en betydelig økt verdiskapning. 

Dette hovedmålet skal legges til grunn for utvalgets arbeid. 

Utvidelse av lovens virkeområde. 

Fiskeriforvaltningen må sikre en langsiktig avkastning fra fiskebestandene gjennom ansvarlig 

ressursforvaltning, rasjonelle beskatningsstrategier og ansvar for det biologiske mangfold. Kommersielt 

viktige organismer er en del av dette mangfoldet på linje med for tiden ikke-kommersielle organismer som 

plankton, bunnlevende organismer m.v. Det er viktig at de marine økosystemene forvaltes slik at deres 

struktur, virkemåte og produktivitet opprettholdes og kan gi grunnlag for blant annet et optimalt utbytte. 

Et viktig formål med å revidere fiskerilovgivningen blir dermed å utvide fokus fra utøvelsen av spesielt 

fiske slik som i dag, til også å omfatte forvaltningen av havets øvrige levende ressurser. Et viktig formål 

med utredningen er også å foreslå endringer i saltvannsfiskeloven for å klargjøre virkeområdet i forhold til 

å ivareta miljøhensyn. 

Man tar derfor sikte på å utvide lovens virkeområde til å forvalte enhver levende ressurs i havet. Loven 

avgrenses naturlig mot forvaltning av ikke-levende ressurser i havet. 

Utvidelsen av lovens virkeområde må ses i sammenheng med Biomangfoldlovutvalgets pågående arbeid. 

Biomangfoldlovutvalget skal utrede et nytt lovgrunnlag for samordnet forvaltning av biologisk mangfold. 

Lovgrunnlaget vil her måtte harmoniseres opp mot den fremtidige biomangfoldloven, samt 

forurensningsloven og naturvernloven. 

Når det gjelder tilgang til genressurser og vilkår for slik tilgang, ligger det i Biomangfoldlovutvalgets 

mandat å utarbeide regler som dekker hovedprinsippene for gjennomføring av de forpliktelsene som følger 

av FN-konvensjonen om biologisk mangfold art. 15, også sett i sammenheng med art. 8 j. Det forutsettes i

22 

mandatet at iverksettelsen av disse hovedprinsippene skjer gjennom sektorlovgivning der dette er aktuelt. I 

denne sammenheng vil havressursloven være av stor betydning. 

Folkerettslige forpliktelser 

Det er i dag et behov for å tydeliggjøre Norges folkerettslige forpliktelser for havets levende ressurser etter 

FNs Havrettskonvensjon av 1982 og konvensjonens tillegg av 1995 - Fiske på det åpne hav. 

Utvalget bør også se hen til Norges internasjonale forpliktelser i henhold til FN-konvensjonen om biologisk 

mangfold av 5. juni 1992, og konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige 

Atlanterhav som setter rammene for arbeidet. Dessuten bør utvalget vurdere forholdet til de politiske 

forpliktelser som er trukket opp i FAOs atferdskodeks for ansvarlig fiskeri. Utvalget bør videre ta hensyn til 

Agenda 21 og Johannesburg-erklæringen av september 20021. 

Det er ut fra dette ønskelig at utvalget i samråd med Biomangfoldlovutvalget tilstreber en internrettslig 

klarering av de forpliktelser Norge har påtatt seg for å bevare et felles levende og rikt biologisk mangfold. 

Utredningsoppgavene 

Utvalget skal vurdere hvordan virkeområdet i saltvannsfiskeloven kan utvides fra å gjelde fisk, hval, sel, 

pigghuder, skall- og bløtdyr til å omfatte forvaltning av marine organismer generelt - herunder sjøpattedyr 

(mer generelt enn i dag), tang og tare, koraller, samt hittil uutnyttede organismer på lavere nivå i 

næringskjeden mv. 

Utvalget bes vurdere forholdet til soneloven, fiskerigrenseloven, havbeiteloven, råfiskloven, deltakerloven, 

svalbardmiljøloven, kontinentalsokkelloven, forurensningsloven, naturvernloven, havne- og farvannsloven, 

kystvaktloven, plan- og bygningsloven mv. med tanke på en materiell grenseoppdraging og harmonisering 

opp mot disse og andre lover på området. 

Utvalget skal videre vurdere hensiktsmessige grensesnitt og koblinger mellom "havressursloven" og 

fremtidig lovgivning for en samordnet forvaltning av biologisk mangfold. 

I forbindelse med utredningen (……..) bør Havressurslovutvalget ha nær kontakt med 

Biomangfoldlovutvalget for å sikre en hensiktsmessig avgrensning av lovgrunnlaget og organisering av 

arbeidet. ” 

3. Rådgivende utvalg for marin verneplan. 

I tillegg til de to lovutvalg som er omtalt i foregående punkt, ble det som nevnt under pkt 1 

” Generelt” ovenfor, nedsatt et utvalg i etterkant av Stortingets behandling av Kystmeldingen (St. 

meld nr. 43 (1998-99)); ”Rådgivende utvalg for marin verneplan”. Utvalget skal i første omgang 

gi konkrete råd om etablering av marine beskyttede områder med hovedvekt på kystsonen (første 

fase). Det vises til gjennomgangen ovenfor om midlertidig tilrådning av 17. februar 2003 og det 

arbeidet som Rådgivende utvalg hittil har gjort.

23 

4. Forholdet til Biomangfold- og Havressurslovutvalget. 

I ht. Biomangfoldlovutvalgets (BLUT) mandat vil det nye lovutkastet som utvalget skal 

utarbeide, angi; ”… gjennomgående hovedprinsipper for vern og bruk av biologisk mangfold, 

som skal gjelde uavhengig av hvilke sektorer det er snakk om”. 

Videre fremgår det av mandatet at de forskjellige sektorlover, herunder saltvannsfiskeloven 

(eventuelt ny havressurslov) og oppdrettsloven skal beholdes. Men, Biomangfoldlovutvalget skal 

likevel utrede lovgivning som kan bidra til å sikre gjennomgående, felles prinsipper for 

forvaltning av biologisk mangfold i disse sektorlovene. 

Biomangfoldlovutvalget og Havressursutvalget forventes å ha slik kontakt med hverandre at man 

får en hensiktsmessig avgrensing mellom de to utvalgenes arbeid, samt en hensiktsmessig 

organiseringen av de to utvalgenes arbeid. 

Når det gjelder fiskerisektoren, heter det i Havressursutvalgets mandat at en langsiktig 

avkastning fra fiskebestandene skal sikres bl.a. gjennom ansvar for det biologiske mangfold. 

Videre følger det av Havressurslovutvalgets mandat at lovområdet skal utvides til å gjelde ikkekommersielle 

organismer så som bunnlevende organismer m.v. 

Med grunnlag i ovennevnte, er det Arbeidgruppen for korallrev sitt syn at de gjennomgående 

hovedprinsipper for forvaltning av korallrev blir utviklet i forbindelse med 

Biomangfoldlovutvalgets og Havressurslovutvalgets arbeid. 

Arbeidsgruppen for korallrev legger videre til grunn at sektorlovene vil bestå, og at disse lover 

eventuelt styrkes når det gjelder forvaltning av biologisk mangfold. 

Havressurslovutvalget skal også vurdere hvorvidt den fremtidige forvaltning av bunnlevende 

organismer og koraller skal falle innenfor den nye havressurslovens saklige virkeområde. Også 

andre sektorlover - så som petroleumslovgivningen - kan være aktuelle når det gjelder å 

implementere gjennomgående hovedprinsipper for bevaring av korallrev.

24 

Arbeidsgruppen finner det naturlig at disse to utvalgene vurderer permanente lovhjemler som 

kan gi vern av korallrev – og andre habitater. Det kan være behov for et samordnet regelverk mht 

inngrep i særskilt truede og hensynskrevende naturtyper og leveområder for truede og sårbare 

arter (Biomangfoldlovutvalgets mandat). Også i Havressursutvalget mandat er det angitt at en må 

sikre avkastning fra fiskebestander gjennom ansvarlig ressursforvaltning, rasjonelle 

beskatningsstrategier og ansvar for det biologiske mangfold. Videre heter det mellom annet i 

dette utvalgs mandat at en skal utvide fokus fra utøvelsen av fiske slik som i dag, til også å 

omfatte forvaltningen av havets øvrige levende ressurser. Hvor det eventuelt vil være naturlig å 

plassere en slik permanent hjemmel for beskyttelse av korallrev m.v., vil utvalgene selv måtte 

vurdere. 

Arbeidsgruppen antar imidlertid at det kan ta noe tid før ovennevnte lovutvalgsarbeider er 

avsluttet, lovutkastene har vært på høring og nye lovbestemmelser er fastsatt. En vil derfor 

foreslå noen endringer i eksisterende lovverk for hurtigere å kunne få et bredere og bedre 

lovgrunnlag for vern mot ulike aktiviteter, fram til permanente hjemler kan fastsettes. 

F. DET RETTSLIGE GRUNNLAGET FOR VERN 

1. Rettslige rammer. 

Ett av mandatpunktene er å gi råd om behovet for utvikling av regelverk på området. I den 

forbindelse er det hensiktsmessig kort å angi noe av regelverket som kan få anvendelse. En vil 

samtidig vise til det som er sagt ovenfor om Havressurslovutvalget og Biodiversitetslovutvalgets 

mandater.

25 

Arbeidsgruppen har innledningsvis sett litt på hvilke folkerettslige rammer som kan få 

anvendelse på korallrevproblematikken, derpå har arbeidsgruppen beskrevet den interne 

lovgivning vi har i dag. 

I norsk territorialfarvann har Norge i utgangspunktet suverenitet som på landterritoriet, jfr 

Havrettskonvensjonens (HRK) artikkel 2. Arbeidsgruppen erkjenner at i siste hånd vil det tilligge 

Utenriksdepartementet å tolke det folkerettslige regelverk, men fordi folkeretten influerer på 

korallrevproblematikken, har arbeidsgruppen funnet det riktig å gå noe inn på problemstillinger 

av betydning for eventuell opprettelse av verneområder. 

Nevnte gjennomgang og vurdering om det rettslige grunnlaget for vern er i sin helhet inntatt som 

Vedlegg 2 til rapporten. 

2. Igangsatte vernetiltak. 

Vernetiltak utenfor 4 nautiske mil fra grunnlinjene (territorialgrensen før 1. januar 2004). 

Korallrevforekomster langs kysten har vært kjent gjennom lang tid. På 1990-tallet ble det, bl.a. 

etter initiativ fra fiskerhold, gjennomført et visst kartleggingsarbeide for å kartlegge utbredelsen 

av korallforekomster, med sikte på å klargjøre betydningen for fiskebestandene og å undersøke 

nærmere hvordan forekomstene påvirkes av fiskeriaktivitet. 

Fiskeridepartementet fremmet høsten 1998 forslag til forskrift om vern av korallrev på grunnlag 

av de opplysninger som da var kjent. Fiskerimyndighetenes kompetanse er begrenset til vern mot 

fiskeriaktivitet. Forslaget gjaldt først og fremst forbud mot bunntråling på Sularyggen. 

Fiskeridepartementet fastsatte den 11. mars 1999 forskrift om beskyttelse av korallrev. 

Forskriften er fastsatt med hjemmel i lov av 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske 

sone og Lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske mv. Etter 1999 er forskriften utvidet til å 

omfatte Iverryggen og Røstrevet. 

I tillegg til forbudet mot å fiske med bunntrål i bestemte områder, er det i forkriftens § 2 første 

ledd fastsatt et ”særlig aktsomhetskrav” for fiskeriaktivitet i nærheten av kjente forekomster. 

Aktsomhetsbestemmelsen var nok opprinnelig ment å ha en signaleffekt. Håndhevelse av 

aktsomhetsregelen ville i 1999 ikke være helt enkel, fordi kunnskap om forekomster ikke synes 

være alminnelig kjent. 

Verntiltak innenfor 4 nautiske mil fra grunnlinjene 

Direktoratet for naturforvaltning vedtok midlertidig vern av Selligrunnen i Trondheimsfjorden 

(verdens grunneste kjente kaldtvannskorallrev) 08.06.00. Dette er første gang naturvernloven blir 

anvendt primært for å ivareta rene marine verdier. Området er midlertidig fredet som 

naturreservat i medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 § 18, nr. 4 jfr §§ 8, 21,22,23 

og 24, jfr. Miljøverndepartementets vedtak av 20. oktober 1988 om delegasjon av myndighet til 

Direktoratet for naturforvaltning. Området betegnes som Selligrunnen naturreservat

26 

De største truslene ble vurdert å være sportsdykking/oppankring og forskningsaktivitet med 

ødeleggende innsamlingsredskaper. Ut fra dette trusselbildet og verneverdiene, ble 

naturvernloven vurdert som et velegnet virkemiddel. Formålet med vedtaket om midlertidig vern 

er å sikre et unikt korallrevområde av internasjonal betydning mot uheldige inngrep inntil 

spørsmålet om varig vern er avklart. Korallrevet og fastlevende organismer på revet er fredet mot 

skade og ødeleggelse. 

Det er forbudt å fjerne koraller, koralldeler eller fastlevende organismer på koraller fra 

reservatet. Det må ikke iverksettes tiltak som kan endre naturmiljøet, som f. eks. bunnskraping, 

bruk av fiskeredskaper som slepes under fiske og som i den forbindelse kan berøre bunnen, 

oppankring, havbruk, framføring av kabler og kloakkledninger, utføring av kloakk eller annen 

konsentrert forurensning, henleggelse av avfall mv (opplistingen er ikke fullstendig). 

I medhold av lov om saltvannsfiske er det også etablert et forbud mot å drive tråling på to mindre 

korallområder ved Hvaler, Østfold. 

G. EN DEL PROBLEMSTILLINGER KNYTTET TIL VERN AV KORALLER. 

1. Generelt. 

Med utgangspunkt i at arbeidsgruppen skal definere og foreslå tiltak som kan gi bedre vern av 

de gjenværende korallrev, må skadepotensialet fra ulike aktiviteter vurderes. Det synes åpenbart 

at det vil være uoverkommelig å foreslå tiltak som kan gi beskyttelse av koraller mot alle mulige 

konkrete farer for skade. Hvilke tiltak som kan være aktuelt å sette inn vil selvsagt variere 

avhengig av om det retter seg en enkelt aktør, for eksempel et operatørselskap i oljeindustrien, 

enn om tiltaket retter seg mer generelt mot en gruppe aktører, som for eksempel trålfartøy. 

Et generelt problem ved en slik vurdering er mangelen på oversikt/kunnskap om utbredelsen av 

koraller i norsk jurisdiksjonsområde. Dersom korallforekomstene hadde vært kartlagt fullt ut 

ville en lettere kunne foreslå definisjoner og avgrensninger i relasjon til konkrete vernetiltak. 

Mangelen på fullgod oversikt fører imidlertid til at føre-var prinsippet kan gjøre seg sterkere 

gjeldende enn ellers. 

Det kan være formålstjenlig å reise en del generelle problemstillinger knyttet til beskyttelse av 

korallrev. 

Det første spørsmålet som reiser seg er om et korallrev bør være av en viss størrelse/omfang. Det 

vil kunne bety at rev under en viss utbredelse avgrenses mot vernetiltak. 

For det andre kan det være spørsmål om noen korallrev bør vernes ut fra sin geografiske 

beliggenhet. I dette ligger at dersom det finnes /er konstatert lite eller få rev i et område, kan 

dette særlig vektlegges ved vurderingen om vern. I så fall vil størrelsen på det enkelte rev kunne 

være av mindre betydning. 

For det tredje bør en vurdere om korallrev som ikke utsettes for fare for ødeleggelse likevel bør 

vernes både ut fra føre-var prinsippet, men også ut fra ønske om å sikre referanseområder.

27 

Videre bør det vurderes hvordan ulike typer vern kan influere på hvordan de geografiske 

grensene rundt et korallrev bør trekkes. Eksempelvis vil en aktivitet som kan medføre en viss 

fare for skade, medføre at yttergrensen for området kanskje kan trekkes snevrere enn der 

forbudet kun gjelder en aktivitet med større fare for skade, som for eksempel trålfiske. 

Ulike typer vern kan eksempelvis være forbud mot alt fiske, forbud mot trålfiske, forbud mot 

oppankring, forbud mot legging av rørledninger, osv. 

En viser for øvrig til det som er sagt under kap. D om at det er vanskelig å definere eller å sett en 

nedre størrelsesgrense på et korallrev. Det vises også til det som er sagt om revenes økologiske 

betydning relatert til revenes størrelse og tilstand. 

Arbeidsgruppen erkjenner at visse typer fiskerier kan være av de aktiviteter som generelt utsetter 

korallrev for størst fare for skade. En finner det derfor formålstjenlig å gi en kort beskrivelse av 

bruken av de redskapstyper som kan vær mest aktuelle i den sammenheng ; 

2. Fiskeri 

- Trål. 

Trål er et traktformet notredskap som dras gjennom vannet. Fisken blir fanget inn og havner til 

slutt bak i trålposen. Trålen er et såkalt aktivt fiskeredskap. Fiske med trål har utviklet seg til to 

hovedbruksformer; fiske med bunntrål og fiske med pelagisk trål. Pelagisk trål er en tråltype 

hvor ingen del av redskapet berører bunnen. 

Bunntrål er en trål som fisker helt nede ved bunnen. Trålen er festet på en bobbinslenke eller 

rockhopper. I noen fiskerier brukes en såkalt kokkus-sabb, gjerne med kjetting i stedet for 

bobbinslenke. Ytterst på hver side av trålredskapet er det festet tråldører. Tråldørenes funksjon er

28 

å spenne ut redskapet for å få ønsket åpning i trålen. Tråldørene er festet i wire fra fiskefartøyet. 

Wiren i trålredskapene kan vær opptil 2-3 cm tykke. 

Fordi bunntrål slepes langs bunnen kan redskapet utrette skade på bunnfaunaen. Det er særlig 

tråldørene og bobbinslenken/rockhopperen som kan medføre skade. Korallforekomster som står i 

veien for fiske med trål kan være et såkalt ’hefte’ for trålfisket. Registreringer ved 

undervannsfotografering viser at trålfartøy muligens kan ha gått over korallområder med 

tråldørene langs sjøbunnen for å fjerne eller redusere korallforekomster som er et hefte for fisket. 

Fiske med trål kan også medføre oppvirvling av bunnsedimenter og nedslamming av bunnen nær 

tråltrekket. 

Trålfiske utøves både innenfor og utenfor 4 nautiske mil fra grunnlinjene, men fisket med 

bunntrål i fjorder og i kystnære farvann er begrenset til fiske etter reker og kreps. Reketrålfisket i 

kystnære områder utøves med mindre trålfartøy og med mindre og letter type trålredskap enn 

havfiskeflåten. For enkeltrev eller korallrevområder i kystnære områder kan også reketrålfiske 

medføre skade. 

- Snurrevad. 

Snurrevad er et fiskeredskap som har noen fellestrekk med trål, men det brukes ikke tråldører. 

Derfor lukker redskapet seg fortere. Forskjellen mellom trål og snurrevad er at trål slepes 

gjennom vannet, mens snurrevad ideelt sett trekkes gjennom vannet (hives). Redskapet settes ut 

med bøye i den ene tauenden, så setter fartøyet ut notdelen og går ut den andre tauenden. Etter 

ferdig utsetting tar fartøyet bøyen om bord og starter innhiving, ideelt sett ved hjelp av vinsj. 

Fordi snurrevad er et bunnslepende notredskap (vinsjes langs bunnen) kan redskapet utrette 

skade på bunnfauna. I tillegg kan også tauene medføre skade. Skadeomfanget fra tau må 

undergis en konkret vurdering. På den ene side vil tauene bli løftet mot overflaten når hivingen 

begynner og derved ikke være ødeleggende i hele taulengden. Det snakkes i næringen om at 

snurrevadredskapet har utviklet seg i to retninger ”fjord/kystsnurrevad” og ”havsnurrevad”. For 

sistnevnte kan tauarmene være tjukke, lange og tunge, alt etter hvilken dybde og bunnforhold det 

skal fiskes på. Sistnevnte redskap vil i større grad kunne påføre stor skade på bunnfauna. Det er 

ingen uenighet om at den redskapsdelen på snurrevaden som fisker, utgjør risiko for skade. Også 

tauene kan medføre skade. Fiskeoperasjonen ved bruk av snurrevad vil formodentlig likevel føre 

til skader på koraller i et mindre omfang enn bruk av trål. 

Arbeidsgruppen er pr i dag ikke kjent med at snurrevadfiske utenfor 4 nautiske mil fra 

grunnlinjene har kommet i konflikt med korallforekomster. 

Når det gjelder snurrevadfiske innenfor 4 nautiske mil fra grunnlinjene er situasjonen en annen. 

På grunnere kystog fjordområder må sannsynligvis spørsmål om snurrevadfiske undergis en 

konkret vurdering på basis av historisk fiske og korallforekomster etter hvert som disse 

registreres.

29 

- Garn. 

Forankring av bunngarn kan medføre skade på koraller. Til forankring brukes normalt stein, 

dregg av jern eller anker. Vekten på forankringen varierer, men ligger i størrelsesorden 20-120 

kg i hver ende avhengig av strøm og dybde. I og med at fiskeredskapet står i ro vil imidlertid 

fare for skade være liten eller marginal i forhold til fiske med aktiv redskap. Registrering med 

kamera viser imidlertid at bunngarn henger seg fast og blitt værende igjen på, over og ved 

korallområder. Slike garn er laget av materialer som nedbrytes meget langsomt. 

Fløytgarnfiske drives på samme måte som bunngarnfiske. Festeanordninger, iler, dregger etc er 

avpasset etter forholdene. Poenger med fløytgarn er at en kan plassere garnlenkene i den dybde 

en ønsker. 

- Line. 

Forankring og bunnline kan medføre skade på koraller, enten fra forankring eller fra linekrokene. 

I og med at fiskeredskapet står i ro vil imidlertid fare for skade være liten eller marginal i forhold 

til fiske med aktiv redskap, og mindre enn ved fiske med bunngarn. Registrering med kamera 

viser imidlertid at linebruk henger seg fast og blir værende igjen på korallene. Line er laget av et 

materiale som nedbrytes meget langsomt. 

- Garnopprydding 

Tapte garn representerer både et ressursmessig og et miljømessig problem. Garn kan fortsette å 

fiske i mange år etter at de er mistet – såkalt ”ghost-fishing”. 

I Norge har det siden tidlig på 1980-tallet vært drevet systematisk opprensking av tapte garn og 

pr i dag er over 9000 garn tatt opp. Garnopprydding skjer i regi av Fiskeridirektoratet og 

finansieres over den årlige avtalen mellom Staten og Norges Fiskarlag. 

Forut for garnoppryddings-toktene innhentes det opplysninger om tapte garn med mest mulig 

nøyaktige posisjoner. Dessuten vet en av erfaring at ende steder langs kysten er driftsforholdene 

(vind, strøm etc) slik at det mistes garn hvert år. Eksempler på slike steder er Stordjupta utenfor 

Senja, Bleiksdjupet utenfor Andøya og Storegga utenfor Møre. Det årlige garnoppryddingstoktet 

er vanligvis av om lag 1 måneds varighet. Fiskeridirektoratet leier inn en stor tåler og utstyrer 

fartøyet med et oppryddingsredskap som bl.a. består av tre tunge jernklør. Redskapet slepes 

langs bunnen i sakte fart og fester seg i eventuelle garn, som hales om bord og leveres i land for 

destruksjon. 

3. Oppsummering 

Som nevnt erkjennes det at de enkelte typer fiskeriaktivitet kan føre til større eller mindre skader 

på koraller. Det viser seg også ved at det oppdages korallrev som er skadet og til dels helt 

ødelagte. 

På den annen side oppdages også korallrev som ikke har noen påviselige skader. Sett i lys av at 

noen fiskerier har foregått stort sett på samme vis i hundrevis av år (garn og line), kan en anta at 

disse redskapstypene i mindre grad har medvirket til ødelegging av korallrev. Det vil først og

30 

fremst være redskap som slepes langs bunnen, det vil si trål – og i noen grad snurrevad – som har 

ført til størst skade. Særlig vil arbeidsgruppen peke på den tekniske utviklingen som har skjedd 

på trålsiden den senere tid (”rock – hoppers”), og som medfører at det tråles på områder en helst 

unngikk tidligere. Dette kan selvsagt også medføre at når trålfeltene utvides vil skadepotensialet 

i forhold til korallrev økes. 

Billede fotoramme 

4. Andre aktiviteter 

- Dykking. 

Dykking er blitt en tiltakende fritids- og høstingsaktivitet i kystsonen. Det må vurderes fra sak til 

sak det vil være behov for en ”bare se men ikke røre”-forvaltning el lignende for koraller. Som 

en del av vurderingen vil inngå spørsmålet om restriksjoner på dykking lar seg håndheve. 

- Seismikk og bunnundersøkelser 

Seismikk eller bunnundersøkelser foregår uten fysisk kontakt med havbunnen eller i meget 

begrenset omfang som eventuelt innsamling av bunnsedimenter i spesielle tilfeller. 

- Leteboring 

Leteboring kan påvirke korallstrukturer direkte i forbindelse med oppankring av borerigger, og 

indirekte ved utslipp av finpartikulært materiale som følge av boreoperasjonen.

31 

En borerigg er normalt forankret med åtte ankre, og hver ankerkjetting berører havbunnen over 

en strekning på ca. 1000 meter. Det kan også benyttes dynamisk posisjonerte (DP) borerigger og 

kombinasjoner av dynamisk posisjonering og oppankring. Normalt foretrekkes dynamisk 

posisjonerte borerigger ved leteboring på dypt vann (> 5-700 m), men det gjennomføres 

regelmessig dynamisk posisjonerte boreoperasjoner i områder med vanndyp ned mot 300 m (for 

eksempel Troll). På grunnere vann (100 - 200 meter) blir tilgjengelig operasjonsvindu gitt av 

vind, strøm og bølger kraftig redusert for dynamisk posisjonerte borerigger. Korallforekomster 

kan bli skadet ved direkte kontakt med anker og ankerkjettinger, og ved mistanke om 

korallforekomster gjennomfører ansvarlig operatør en undersøkelse av borelokasjon og 

ankerkorridorer. Dersom det påvises korallforekomster blir det gjennomført 

optimaliseringsstudier av ankerplassering slik at overlapp mellom eventuelle korallforekomster 

og anker-/ankerkjettinger reduseres til et minimum. Innfor et avgrenset område kan det også 

være mulig å flytte borelokasjonen, men valg av en borelokasjon forutsetter at flere kriterier av 

sikkerhetsmessig betydning oppfylles. 

Når en borerigg er posisjonert på lokasjonen, etableres en sikkerhetssone med radius 500 meter. 

Øvre seksjoner av brønnen, gjerne ned til 500-800 meter dyp under sjøbunnen bores uten 

sirkulasjonstilkobling til boreriggen. Det benyttes borevæske som pumpes ned i borestrengen og 

spyles ut mellom tennene i borekronen. Sammen med brønnsikringsventilen er borevæsken en 

viktig del av de sikkerhetssystemene som benyttes for å bore en brønn. Øvre seksjoner bores 

med viskosifisert sjøvann som borevæske, bestående av bentonitt, cellulose/polymer og eventuelt 

noe vektmateriale løst i sjøvann. Utslippene fra topphullet finner sted ved sjøbunnen og har i 

utgangspunktet begrenset spredning nær brønnen. 

Når øvre del av borehullet er ferdig, bores det videre med redusert hulldiameter etter at 

brønnsikringsventilen (BOP) er montert på havbunnen og riggen knyttes til havbunnen via 

stigerør. Under videre boring sirkulerer borevæske og kaks til boreriggen, og det brukes en 

borevæske med strenge tekniske spesifikasjoner. Egenvekten til væsken justeres fortløpende. 

Normalt benyttes partikkelbaserte vektmaterialer som barytt eller ilmenitt til dette formål, men 

også partikkelfrie borevæskesystemer benyttes (med tilsatte salter som vektmateriale). Utboret 

kaks (bergmasse) skilles fra borevæsken og slippes ut til sjø fra riggen eller fraktes i land for 

behandling og deponering. Oljeholdig borekaks blir alltid tatt til land eller ført tilbake i 

undergrunnen. 

Når brønnen er boret til planlagt dyp og nødvendig informasjon er samlet. forsegles hver seksjon 

med plugger og sement. Ved havbunnen trekkes alt utstyr tilbake til riggen, og foringsrørene 

kuttes under havbunnsnivå slik at alle synlige spor etter boreoperasjonen vil være borte i løpet av 

kort tid. 

Normale utslipp fra leteboring er dominert av uorganiske partikler (kaks og vektmaterialet 

barytt), og partiklene vil bli spredd på havbunnen avhengig av utslippspunkt, vanndyp og 

strømforhold. Partiklene vil ha diameter fra 0,001 til 10mm, og synkehastighet og spredning vil 

være en funksjon av partiklenes diameter og form. Innenfor de vanndyp det normalt drives 

leteboring på norsk sokkel (2-400m) vil det meste av kaks sedimentere innenfor en avstand av 

ca. 250 meter fra borelokasjonen, og ca. 5% av baryttpartiklene (vektmaterialet) i borevæsken vil 

sedimentere sammen med borekakset. Det vesentlige av det finpartiklulære materialet fra 

borevæsken forventes å sveve i vannmassene over store avstander.

32 

Utslipp i forbindelse med leteboring kan påvirke koraller som følge av nedslamming av 

havbunnen nær brønnhodet. 

- Produksjonsfasen 

Tilsvarende prosedyrer og problemstillinger som nevnt for leteboring gjelder også 

produksjonboring, men antall brønner er gjerne flere. Ofte bores alle brønnene i samme periode, 

eller i alle fall alle topphull ferdigstilles i en sammenhengende operasjon. Selve produksjonen 

krever areal i form av fast innredning (evt. undervannsinstallasjon), samt evt. oppankring i form 

av ankre for produksjonsinnredning der det ikke etableres havbunnsløsning. På samme måte som 

nevnt for leteboring, kan borekaks oppsamles og håndteres på land, eller alternativt reinjiseres i 

brønnen. Produsert vann kan tenkes påvirke korallforekomster, avhengig av vanndypet utslippet 

frigjøres på og strømforhold. I noen tilfeller kan alt eller deler av produksjonsvannet reinjiseres i 

feltet. 

- Rørledninger 

For felt i drift kan rørledninger bli lagt mellom installasjoner eller fra installasjon til landanlegg. 

Alternativt blir petroleumsproduktene lastet direkte på båt (bøyelasting). Typisk legges 2-3 rør 

for hydrokarboner med ca. en meters rørdiameter, og rør med 15-20 cm diameter for kjemikalier, 

samt kabler for elektriske ledninger og kontroll (”umbillicals”). Mesteparten av feltrørledninger 

og kabler blir nedgravd i sedimentet, mens bare en mindre del av eksportrørledningene ligger 

nedgravd. Over hardbunn må ofte rørledninger understøttes med grusplattformer, og 

grusdumping kan benyttes for å stabilisere rødledninger/kabler. Området som berøres kan være 

50-100 meter i tverrsnitt. 

Selve rørleggingen foregår gjerne med oppankret leggefartøy, med ankerkjettinger typisk på 1-2 

km ut fra fartøyet og 12 ankre. Alternative leggemønster av ankre kan delvis benyttes i mindre 

omfang, og ankerplasseringen kan optimaliseres mht å minimere evt. korallskader. Bruk av 

dynamisk posisjonert fartøy (“DP-fartøy”) vil føre til minimal bunnkontakt, men denne type 

fartøy er begrenset tilgjengelig og gjerne dyrere å leie enn konvensjonelt ankerfartøy. 

- Telekabler. 

Som nevnt ovenfor under kapittel om rettslig grunnlag for vern, har alle stater frihet til å legging 

av undersjøiske kabler (HRK art. 58). Fastleggelsen av traseen er imidlertid undergitt kyststatens 

samtykke (HRK art. 79 nr. 3). 

Når det gjelder telekabler har Samferdselsdepartementet 8. juli 1994 fastsatt 

saksbehandlingsregler vedrørende legging av telekabler over norsk kontinentalsokkel. Etter det 

opplyste sendes søknad om tillatelse for legging av telekabel på høring i henhold til oppstilt 

adresseliste. Samferdselsdepartementet avklarer norske myndigheters synspunkter på forslaget til 

trasèvalg for kabelen.

33 

- Strømkabler. 

Olje- og energidepartementet opplyser at energiloven får anvendelse for ’anlegg med 

høyspenning’. I ht. energiloven kreves det konsesjon for å etablere anlegg, hvori inngår 

strømkabler med høyspenning. Energilovens virkeområde omfatter imidlertid ikke norsk 

sjøterritorium. 

Etter samtale med Statsnett legger Arbeidsgruppen til grunn følgende når det gjelder 

strømkabler; med hjemmel i lov av 29. juni 1990 nr 50 om energi kan Norges Vassdrags- og 

Energiverk gi konsesjon til legging av strømkabel. Energiloven gjelder imidlertid bare ut til 

territorialgrensen. Utenfor territorialgrensen er det pr i dag få norske bestemmelser, men FNs 

havrettskonvensjon inneholder bestemmelser om adgang til å legge kabler. Ved fremføring av 

strømkabler er det praksis for å ta nødvendige hensyn. 

Ved kabelfremføring innenfor territorialgrensen sendes søknad om legging til NVE som 

videresender søknaden til Kystdirektoratet, som i sin tur koordinerer det videre arbeidet. I denne 

prosessen formidles ofte synspunkter og interesser om den del av kabelfremføringen som vil skje 

i sjøterritoriet. 

Det opplystes til Arbeidsgruppen at det før legging foretas en mest mulig avansert og detaljert 

sjøbunnskartlegging, for å fange opp f.eks korallrev. De korridorer som kartlegges har en bredde 

på 400 til 1000 meter. Selve kabelen har bare et tverrsnitt på om lag 100 til 200 millimeter. 

Korridorene kartlegges ved hjelp av multistrålelodd, ”Side-scan” og videopptak på bunnen på 

utvalgte steder. I tillegg kartlegges selve bunnsedimentene. Under kartleggingsprosessen har 

søker kartdiskusjon bl.a. med Kystverket, grunneier osv. Med grunnlag i den kartleggingspraksis 

en har ved legging av strømkabler, søker en å unngå legging som er miljømessig uheldig. Når 

oversjøiske kabler strømkabler legges på sokkelen på grunnere eller middels dyp, blir de 

fortrinnsvis spylt ned i sedimentene. 

Pr i dag er det bare 1 oversjøisk forbindelse, som består av tre kabler til Danmark. Det er for 

tiden ikke planlagt noe stort antall oversjøiske strømkabler. Det foreligger eller har foreligget 

planer om legging av oversjøiske til Tyskland, Nederland og England. 

5. Oppsummering 

Som beskrevet ovenfor vil det være et klart skadepotensiale i forhold til korallrev for de 

aktiviteter som er nevnt. Det vil likevel være slik at oljeindustrien gjennom sine relativt strenge 

konsesjonsvilkår vil måtte følge de anvisninger som myndighetene gir. Selv om skadepotensialet 

kan være relativt stort, vil likevel kontrollen med dette være rimelig god. For kabler er 

skadepotensialet antatt mindre enn skadepotensialet fra oljeindustrien. Kartleggingen er rimelig 

god, men det tilligger i stor grad kabelleggeren å avgjøre i hvilket omfang det tas miljømessige 

hensyn når leggingen er oversjøisk. Kabelleggerne har imidlertid som uttalt målsetting å 

kartlegge og fremføre kabler på en mest mulig forsvarlig måte i forhold til miljø osv.

34 

6. Vurdering av mulige vernetiltak i relasjon til ulike aktiviteter 

På bakgrunn av det som er sagt ovenfor finner arbeidsgruppen det vanskelig å gi en ensartet 

definisjon av korallområder i relasjon til vernetiltak mot de enkelte aktiviteter. Vernetiltak må 

sees i forhold til aktuell og potensiell aktivitet og skademuligheter i de områder der koraller 

finnes. Arten og omfanget av vern vil variere avhengig av om det er større eller mindre aktivitet i 

et område. 

Videre kan typen vern for eksempel avhenge av om korallområdet er nært land eller langt til 

havs. Det vil kunne være ulike vernetiltak som er nødvendige om korallområdet ligger dypt og i 

et område der for eksempel tråling ikke kan foregå, enn om det ligger grunnere og der flere 

forskjellige aktivitet kan være potensiell skadevolder. Eksempelvis er korallområdet som ligger i 

Trondheimsfjorden så grunt at en må verne det mot mange flere skademuligheter enn de områder 

som ligger på flere hundre meters dyp. 

Arbeidsgruppen er derfor kommet til at vern av korallområder må vurderes konkret i det enkelte 

tilfelle, på samme måte som en har gjort det til nå. Utgangspunktet må være at en skal iverksette 

de tiltak som er nødvendige for å verne korallene, men at en ikke skal fastsette strengere 

restriksjoner enn det som er nødvendig for å oppnå tilstrekkelig vern. I mange tilfeller vil dette 

bli en avveining av ulike hensyn der en må vurdere vern i forhold til internasjonale forpliktelser, 

for eksempel i relasjon til Konvensjonen om biodiversitet, opp mot behovet for andre 

samfunnsmessige næringsaktiviteter. 

Arbeidsgruppen ser det som viktig at det i en slik prosess trekkes inn et bredt spekter av 

interesser, både i utarbeidelsesfasen for vernetiltakene, og selvsagt i høringsrunden før 

forskriftene blir fastsatt. Gruppen ser det slik at når det treffes vedtak om vern vil det normalt bli 

en permanent ordning. Både i forberedelses- som i avgjørelsesfasen er det like avgjørende at en 

har et fullgodt grunnlag for vurdering av vern - og at den prosess som er nødvendig - ikke 

forseres unødig. Gruppen vil imidlertid ikke utelukke at noen områder kan være aktuelle å gi 

midlertidig vern i påvente av videre undersøkelser, slik at en kan se større områder under ett. 

Behandlingsprosessen bør likevel være den samme, enten det blir etablert et midlertidig eller 

permanent vern. 

Arbeidsgruppen har foretatt en kasuistisk gjennomgang av ulike aktiviteter der antatt 

skadepotensiale på koraller er størst og der det antas at vernetiltak er mest aktuelt. 

-Trål 

Som nevnt erkjennes det at fiskeriaktivitet, og da særlig tråling, har et relativt stort 

skadepotensial i forhold til korallområder. Arbeidsgruppen er således av den oppfatning at der 

hvor vern av korallområder er aktuelt må trålforbud vurderes særskilt. Det bør da også vurderes, 

ikke bare eventuelt forbud mot tråling innenfor de aktuelle grenser der koraller er konstatert, men 

også i et tilgrensende område (buffersone). Dette blant annet fordi tråling kan medføre 

oppvirvling av bunnsedimenter og lignende som også kan ha skadelig virkning på korallene. 

Hvor stor en slik buffersone bør være vil avhenge av flere faktorer, så som strømforhold, 

topografiske forhold og lignende, og må derfor også vurderes konkret. Utgangspunktet må, som 

tidligere nevnt, være at det skal iverksettes tilstrekkelige tiltak, men heller ikke strengere tiltak 

enn nødvendig.

35 

- Snurrevad. 

Som det framgår ovenfor kan snurrevad føre til skade på bunnfaunaen, og da også korallrev. Den 

senere tids utvikling av snurrevaden har medført at en har fått ”havsnurrevad” med blytamper, og 

kjetting på grunntelna er oppbygd etter hvilket fiske den skal benyttes til. Det kan etter 

arbeidsgruppen oppfatning gi grunn til å se spesielt på bruk av snurrevad og etablere særskilte 

forbud, eventuelt med buffersoner, også for dette redskapet, når korallområder skal vernes. 

- Garn og line mv. 

Når det spesielt gjelder garn og line oppfatter arbeidsgruppen det slik at fiskerne generelt søker å 

unngå settinger over korallrev da dette medfører stor fare for skade på eller tap av redskap. En 

antar at garn og liner som er funnet på korallrev ofte skyldes utsetting av fiskeredskap fra fiskere 

som ikke har nok kunnskap om lokale forhold. Informasjon vil derfor være viktig også i denne 

sammenheng. 

For å hindre kanskje mer langvarige skader på koraller må det kunne vurderes å ha restriksjoner 

på bruk av eller forbud mot setting av bunngarn, line og dregger i spesielle korallområder. 

Arbeidsgruppen mener imidlertid at dette må vurderes konkret for de enkelte områder. 

- Garnopprydding. 

Garn som har festet seg til koraller vil etter en stund legge seg ned og ikke lenger fiske. Ut fra et 

slikt synspunkt synes det gjøre mindre skade om garn blir liggende på korallrevet enn om 

jernklør trekkes over korallene for å foreta opprydding av garn som skulle finnes der. 

For å hindre skader på koraller vil arbeidsgruppen derfor tilrå at det ikke foretas garnopprydding 

i områder der en er kjent med at koraller står så tett at oppryddingen medfører skade. 

- Leteboring. 

Forankring av borerigger vil kunne medføre skader på korallrev. Videre vil normale utslipp fra 

leteboringen bli spredd på havbunnen og slike utslipp kan påvirke koraller som følge av 

nedslamming av havbunnen nær brønnhodet. 

- Produksjonsfasen. 

Samme problemstillinger som for leteboring gjelder også produksjonsboring. Både arealbeslag, 

oppankring og partikler kan tenkes å påvirke korallområder. Selve installasjonen kan være 

undervannsløsning – i så fall uten problemer forbundet med oppankring over en lengre periode. 

Borekaks kan oppsamles og håndteres på land, eller alternativt reinjiseres. Produsert vann kan 

tenkes å påvirke korallforekomster, men kan minimaliseres ved utslipp på rett vanndyp og i noen 

tilfeller reinjiseres i feltet.

36 

- Rørledninger. 

Området som berøres ved legging av rørledninger kan være 50 til 100 m i tverrsnitt. 

Leggefartøyet er gjerne forankret med opptil 12 ankre. Både forankringen og selve rørtrasén kan 

medføre skader på korallrev. 

Både når det gjelder leteboring og legging av rørledninger m.v. som utføres av oljeindustrien 

mener arbeidsgruppen som nevnt at de konsesjonsmessige vilkår som gjelder på dette feltet, og 

som må ventes å bli videreført , vil gi en rimelig god styring og kontroll i forhold til å verne 

korallområder. 

- Kabler 

Tele- og strømkabler vil dels på grunn av sitt antall, dels på grunn av størrelse være et begrenset 

skadepotensiale for korallrev. Næringen legger vekt på tilstrekkelig kartlegging mv for å unngå 

konflikt. Ved kartlegging har en detektert korallrev, som en derved har gått utenom. Det er 

imidlertid ingen formelle skranker – så som en godkjenningsordning, formelle vilkår eller en 

kontrollordning – når det gjelder fremføring av undersjøiske kabler utenfor territorialgrensen. 

arbeidgruppen vil se det som en fordel om kabelfremføring på sikt undergis en rimelig grad av 

styring eller kontroll for den del av fremføringen som skjer utenfor for eksempel virkeområde. 

H. NØDVENDIGE LOVMESSIGE ENDRINGER. 

Selv om det finnes hjemler som kan nyttes når vern av korallrev mot enkelte aktiviteter er 

aktuelt, finner arbeidsgruppen likevel å ville foreslå at det etableres et regelverk som gir generell 

hjemmel for å iverksette vernetiltak ovenfor virksomhet som kan medføre skade på koraller. 

Hjemmelen må innbefatte alt område innenfor den økonomiske sonene, men også områder på 

kontinentalsokkelen kan være aktuelle. Regelverket bør utformes slik at der det er påvist 

korallforekomster kan det relativt hurtig iverksettes vernetiltak. Videre må det også inntas en 

generell regel som tilsier at en også ellers skal utvise aktsomhet for å unngå skade på koraller når 

slike oppdages. 

Under kapitel (E) ovenfor har arbeidsgruppen gjennomgått lover som er mulige hjemler for 

beskyttelse av korallområder gjennomgått. Arbeidsgruppen kan slutte seg til det som er uttalt i 

Foreløpig rapport av 17.3.2003 fra Det rådgivende utvalg for marine beskyttede områder (pkt 

9.2.) 

”Forvaltningen av det marine miljø skjer gjennom en rekke forvaltningslover som regulerer 

næringsvirksomhet og annen aktivitet eller miljøproblemer, slik som petroleumsloven, 

saltvannsfiskeloven, sjødyktighetsloven, plan- og bygningsloven, oppdrettsloven, havbeiteloven,

37 

kontinentalsokkelloven eller forurensningsloven. Hver for seg kan disse hjemle restriksjoner av 

ulik karakter ut fra sitt formål og innenfor de respektive lovers virkeområde. Ingen av disse lovene 

gir hjemmel for å gi et område varig generelt vern mot all virksomhet av betydning for miljøet og 

verneverdiene i et område.” 

På samme måte som det rådgivende utvalg, kan arbeidsgruppen for korallrev slå fast at utenfor 

territorialgrensen inneholder ingen av lovene alene hjemmel til fullstendig beskyttelse av 

korallrev. Den enkelte lovs stedlige eller saklige virkeområder er for snevre. Bare naturvernloven 

gir hjemmel til et fullstendig vern mot all virksomhet, men den gjelder bare innenfor 

territorialgrensen. 

Arbeidsgruppen viser til at regelverket som gjelder, er fragmentarisk og lite utviklet med sikte på 

bevaring korallrev, korallrevområder og andre marine bunnhabitater og bunnhabitatområder 

utenfor Norges territorialgrense. Videre er utvalget klar over at det på side 76 kolonne 2 i St 

meld. 43 (1998-1999) om vern og bruk i kystsona, påpekes at det kan komme i strid med 

Havrettskonvensjonen dersom en kyststat ut ifra rene naturverninteresser stenger områder i den 

økonomiske sonen for fiskerivirksomhet. Samtidig er utvalget på det rene med at to lovutvalg er 

igangsatt for å vurdere relevante temaer. Utnyttelse og vern av korallrev og andre marine 

bunnhabitater må inngå i vurderingene i utvalget som skal utrede en ny lov om havressurser og i 

Biomangfoldlovutvalget (BLUT). Muligheten folkeretten gir for å beskytte områder ut i fra 

naturvernhensyn utenfor territorialgrensen blir utredet i BLUT (rapporteres juni 2004). 

Arbeidsgruppen konkluderer med bakgrunn i dette at innenfor territorialgrensen finnes det i dag 

godt egnet lovverk. Utenfor territorialgrensen finnes ikke lovverk som er egnet i tillegg er det 

usikkerheter i forhold til folkeretten. Forholdet til folkeretten blir uttredet i BLUT. En ev. 

utvikling av lovverk (midlertidig eller permanent) må avvente resultatene fra dette. Det kan være 

aktuelt med midlertidig bestemmelser inntil lovutvalgene har ferdigstilt sine arbeider og ev. nye 

egnede lover er på plass. 

DN har etter gjeldende bestemmelser kompetanse til å verne og regulere koraller innenfor 

territorialgrensen og mener at denne kompetansen beholdes etter eventuell endring av 

kontinentalsokkelloven. DN sin representant i arbeidsgruppen viser til at naturvernloven 

og vernekategorien naturreservat er vurdert som meget godt egnet med sikte på bevaring 

av korallrev innenfor territorialgrensen. Loven inneholder også hjemmel for midlertidig 

vern og det legges til grunn at naturvernloven er et sentralt virkemiddel for bevaring av 

korallrev av regional, nasjonal eller internasjonal verdi innenfor territorialgrensen. Det 

vises også til St.meld. nr. 12 (2001-2002) Rent og rikt hav (s.58) : "Videre er det opprettet 

ett marint verneområde - korallrevet Selligrunnen i Trondheimsfjorden - etter 

naturvernloven. Etablering av særskilte verneområder etter naturvernloven vil fortsatt 

være viktig i arbeidet med å sikre det biologiske mangfoldet i Norge." 

Resten av arbeidsgruppen finner at det naturlige og trolig mest hensiktmessige stedet å 

innføre en generell hjemmel for vern av korallrev synes være i kontinentalsokkelloven fra 

1963, da vurderingstemaene vil være like innenfor og utenfor territorialgrensen. 

Som grunnlag for videre drøfting og eventuell høring vil arbeidsgruppen foreslå følgende 

lovmessige endringer, fram til permanente lovregler blir fastsatt ;

38 

Forlag til ny kontinentalsokkelovens § 2 femte ledd: 

Kongen kan med de begrensinger som følger av folkeretten gi forskrift om bevaring av korallrev, 

korallrevområder, andre marine bunnhabitater eller bunnhabitatområder, herunder gi 

bestemmelser om eller forby typer av aktiviteter som har eller som kan antas å ha konsekvenser 

for bevaring og bærekraftig bruk av korallrevene mv. 

Det vil være behov for å fastsette egne forskrifter for vern av koraller og arbeidsgruppen vil 

foreslå at dette gjøres i form av en generell forskrift, som så gir videre hjemmel for mer konkrete 

forskrifter på de enkelte områder. En slik generell forskrift kan eksempelvis lyde som følger ; 

”Forskrift om vern av korallområder. 

I medhold av lov av 21. juni 1963 nr. 12 § 2 femte ledd er det ved Kgl.res. av …. Fastsatt 

følgende forskrift : 

§ 1 

Det er forbudt å skade, fjerne eller foreta noe som kan medføre fare for tap eller ødeleggelse av 

koraller. 

Med koraller menes blant annet steinkoraller og hornkoraller, herunder steinkorallene Lophelia 

pertusa og Madrepora aculeata, og hornkoraller så som sjøtre, Paragorgia arborea, 

risengrynskorall, Primnoa resedaeformis, og sjøbusk, Paramuricea placomus. Steinkorallen 

Lophelia pertusa danner rev og hornkorallene danner korallskog. 

§ 2 

For å verne og bevare koraller kan det fastsettes nærmere forskrifter som kan forby all aktivitet 

i et område dersom denne medfører skade på koraller. Forbudet kan utvides til å gjelde et større 

område enn der korallene er påvist når det anses nødvendig for å oppnå tilstrekkelig vern. 

§ 3 

Før etablering av forbud som nevnt i § 2 skal behovet for vern vurderes mot de inngripen dette 

vil kunne medføre for næringsmessige aktiviteter. Det kan settes krav om utarbeidelse av 

analyser og vurdering av konsekvenser før vernetiltak iverksettes. 

§ 4 

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne forskrift, 

straffes i henhold til lov av 21.juni 1963 nr 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse 

etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster § 4.

39 

§ 5 

Denne forskrift trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.” 

Forslaget tar utgangspunkt i at det etableres et generelt forbud mot ødeleggelse, fjerning osv. av 

koraller. Forskriftsutkastet er ment å være en generell forskrift som gir hjemmel for å fastsette 

mer spesifikke forskrifter for særskilte områder for konkrete aktiviteter. 

Det foreslås videre at det kan iverksettes analyser og konsekvensvurderinger av eventuelle 

vernetiltak dersom disse kan medføre inngripen i næringsmessige aktiviteter. Det kan også 

selvsagt også gjøres ved inngripen i aktiviteter som ikke er næringsmessige, men at dette ikke 

nødvendigvis behøves. Poenget er at vernetiltak mot aktiviteter som ikke er næringsmessige 

lettere og raskere skal kunne gjennomføres enn mot næringsmessige. 

I. ANDRE FORHOLD SOM KAN MINSKE FARE FOR SKADE PÅ KORALLREV. 

Etter de seneste registreringer av korallområder er aktsomhetkravet i ferd med å få et mer reelt 

innhold ettersom registreringene nå blir mer og mer kjent, først gjennom forskning, artikler, 

publisering i fagpresse og media osv, og etter hvert også inntas i relevant kartverk, publiseres på 

Internett osv. 

Arbeidsgruppen vil peke på at informasjon omkring utbredelse av koraller er viktig. En mener 

at en gjennom informasjon om den økologiske betydning av korallrev, samt kjente korallrev 

plassering, i større grad kan unngå ødeleggelse. Allmennheten vil få en bedre forståelse av 

viktigheten av vern, som i seg selv kan gi en viss beskyttelse – og at eventuelle skadevoldere 

ikke kan påberope seg manglende kjennskap til hvor korallområder finnes. 

Informasjon kan etter gruppens oppfatning gis i flere former. Et av de mer praktiske, og kanskje 

og mest virkningsfulle vil være å få kjente korallområder satt ut i sjøkart, slik at dette blir 

alminnelig kjent blant både fiskere og andre sjøfarende. Dette vil kunne medvirke til minsket 

fare for ødeleggelser ved at en lettere kan unngå de aktuelle områdene. 

Arbeidsgruppen tilrår at det blir arbeidet videre med dette. 

Fiskefartøy over 24 m st.l. som fisker i Norges økonomiske sone og Svaldbardsonen er underlagt 

et satelittsporingsystem. Ved å merke kjente korallområder i kart og kombinere dette med 

sporingsmulighetene av fartøy vil det kunne gi en kontrollmulighet, sammen med andre vanlige 

kontrollordninger (Kystvakt m.v.), av fartøy i forhold til de angjeldende områder.

40 

Billede Triton ROV 

J. BEHOVET FOR YTTERLIGERE UNDERSØKELSER OG KARTLEGGING. 

Norge har vært et foregangsland både når det gjelder kartlegging, forskning og forvaltning av 

dypvannskorallrev. Dette bør vi fortsette å være. De senere års kartlegginger viser også at Norge 

er det land i verden som, i hvert fall foreløpig, har de største konsentrasjonene av Lophelia-rev 

og de største enkeltrevene, f.eks. Sularevet og Røstrevet. Dette gir oss et internasjonalt ansvar, 

og fortrinn, i å utvikle både forskning og forvaltning av slike naturtyper. 

Arbeidsgruppen viser til forslaget til særskilt forskning om Marin arealdatabase for norske kystog 

havområder (MAREANO). Dette er et planlagt samarbeid mellom Havforskningsinstituttet, 

Statens kartverk Sjøkartverket, Norges geologiske undersøkelser som tar sikte på å tette 

vesentlige kunnskapshull om det marine miljø. Kunnskapen om norske havområder er i dag 

både mangelfull og fragmentert. For de ulike brukerinteressene innen offentlig forvaltning, 

fiskerier, havbruk, offshore industri o.a. er det vanskelig å finne fram til relevant 

beslutningsstøtte. 

Videre heter det at den norske undersjøiske natur, med havbunnen og dets plante- og dyreliv, er 

fortsatt dårlig kartlagt og mangelfullt kjent. Det er sannsynlig at vi ikke har oppdaget menge av 

de artene som utgjør den norske marine fauna. Det er også mulig at det er arter som forekommer 

i avgrensede og sjelden naturtyper og som kan være særlig utsatt for påvirkning fra fiske, 

petroleumsvirksomhet og andre menneskelige inngrep. Det er derfor en stor og viktig oppgave å

41 

få kartlagt de marine naturtyper og livet på havbunnen som grunnlag for effektiv forvaltning med 

vern og bruk av naturressursene. 

MAREANO-prosjektet er ment å dekke kystsonen, sokkel og kontinentalskråningen mellom 

Lofoten og det sørlige Barentshavet. Databasen skal senere utvides til å omfatte eksistrenede og 

ny kunnskap fra øvrige norske havområder. Foreløpig har finansieringen av prosjektet ikke 

kommet på plass. 

Når det gjelder en forsvarlig forvaltning av korallrevene er det fortsatt en rekke 

kunnskapsmangler både når det gjelder korallenes biologi, økologisk betydning og sårbarhet, og 

denne manglende viten gjelder Lophelia-korallene så vel som hornkorallene. 

Gjennom Arbeidsgruppen for korallrevs arbeid har det kommet klart frem at det er et stort 

behov for bunnkartlegging i norske havområder. Dette gjelder generelt bunnhabitater og spesielt 

korallrev. Det har også slått gruppen at det mangler helt fundamentale kunnskaper om habitat- og 

korallområdenes økosystemer, selv om kunnskapen har økt betydelig de seneste 10 årene. 

Gruppen vil også understreke at de norske korallrevene ikke er et sjeldent habitat hvor en del av 

forekomstene bør vernes nærmest som kuriositeter. Etter hvert som kunnskapen øker viser det 

seg at korallrevene er en habitattype med en betydelig utbredelse, og de er således økologisk 

mye viktigere enn man for få år siden var klar over. Mot denne bakgrunnen er den nåværende 

kartleggings- og forskningsaktiviteten rettet mot korallrev etter gruppens mening altfor liten. 

Prioriterte områder for forskning og utvikling 

I det følgende har arbeidsgruppen trukket frem de oppgaver og 

problemstillinger/spørsmålsstillinger innenfor forskning og utvikling som en mener er de 

viktigste. Noen oppgaver vil være sektorovergripende. 

Gruppen har delt inn oppgavene i forvaltningsrettet forskning og grunnforskning. Samtidig må 

det understrekes at det her ikke er klare grenser. En viss overlapping er ikke bare logisk, men 

også ønskelig. 

Det er viktig at ulike forskningsmiljøer bidrar til å øke kunnskapen om disse økosystemene. 

Derfor har en ikke bare prioritert forvaltningsforskningen, men også satt opp en del 

prioriteringer innenfor grunnforskning som vil være med å støtte opp om forvaltningen av 

korallrevene. 

Forvaltningsrelatert forskning og utvikling 

1) Kartlegging 

Det er gruppens helt klare mening at fortsatt kartlegging av korallrev i norske havområder er helt 

essensielt for at en skal kunne forvalte korallrev, fiskeriaktivitet og oljevirksomhet på en 

forsvarlig måte. Kartlegging er grunnleggende kunnskap som må på plass med sikte på 

gjennomføringen av økosystembasert forvaltning av ressursene knyttet til fiskeri, olje og 

havmiljø.

42 

• Kartlegging av koraller 

• Kartlegging av korallrevenes tilstand – påvirket, ikke påvirket av menneskelig aktivitet 

• Metodeutvikling med sikte på 

- kartlegging 

- tilstandsvurdering 

- deteksjon av korallrev 

2.1. Forvaltningsrelatert forskning. Fiskerisektoren 

Prioriteringer: 

• Korallenes betydning for fisk 

• Korallenes betydning som produksjonsenheter; f.eks. produksjon av fiskeføde 

• Korallenes betydning for det biologiske mangfold 

• Korallenes veksthastighet og evne til regenerering og kolonisering av nye og ”gamle” områder 

hvor de er trålt bort. Dette omfatter studier både i felt og i laboratoriet. 

• Hvilken effekt har fiske med line og garn på korallene? 

• Undersøke om tråling fører til økede partikkelmengder i vannet; mengde, kvalitet, spredning 

• Korallenes tålegrense (sårbarhet) overfor endringer i partikkelmengder i forbindelse med f.eks. 

tråling 

• Hvilken effekt vil stengte områder ha på fiskebestandene? Kan korallområder stengt for fisking 

brukes til å teste ut effekten av fiske-sanctuaries? 

• I hvilken grad er stengte korallområder til hinder for fiskeriene? 

2.2. Forvaltningsrelatert forskning. Oljesektoren. 

Prioriteringer: 

• Korallenes tålegrense (sårbarhet) overfor økte partikkelmengder i forbindelse med oljeboring 

• Korallenes tålegrense (sårbarhet) overfor utslipp av forskjellige kjemikalier (forurensning).

43 

3. Grunnforskning om koraller 

• Essensielle faktorer for tilstedeværelse av korallrev; f.eks. substrat, vannmassekarakteristika, 

strømforhold, planktonproduksjon, partikulært materiale i vannet 

• I hvilken grad omformer korallrevene det fysiske og biologiske miljøet der de vokser? Øker 

korallrevene den biologiske produksjonen på bunnen? 

• Korallenes tålegrense eller trivselsområde overfor naturlige miljøfaktorer som temperatur, 

temperatursvingninger, saltholdighet og strømforhold. 

• Korallenes formeringsbiologi, spredningsbiologi og ernæringsbiologi. 

• Genetisk kartlegging av korallpopulasjoner. Hvor stor er den genetiske variasjonen? Er det stor 

utveksling mellom korallrevene? Er de hvite og røde Lophelia-formene forskjellige arter? 

K. ADMINISTRATIVE OG ØKONOMISKE KONSEKVENSER. 

Arbeidsgruppen viser til tilrådningen angående de prioriterte forskningsområdene og at 

gjennomføringen av disse vil ha økonomiske konsekvenser som fortrinnsvis bør løses gjennom 

offentlige bevilgninger. 

Ut over dette ser ikke gruppen at forslagene vil ha vesentlige administrative eller økonomiske 

konsekvenser.

44 

VEDLEGG 2. 

DAGENS RETTSLIGE RAMMER 

A. FOLKERETTSLIGE RAMMER. 

Havrettskonvensjonen 

I St. meld nr 12 ”Rent og rikt hav”, kap. 4 ”Sektorovergripende internasjonalt 

havmiljøsamarbeid” (s. 72), fastslås det at regjeringen ”..fortsatt legger FNs havrettskonvensjon 

til grunn som den overordnede rettslige ramme for alle tiltak i marin sektor”. 

Arbeidsgruppen mener at det vil kunne være av betydning for vurderingen av rettsgrunnlaget om 

korallrev skal subsumeres under HRKs ”Del V Eksklusiv økonomisk sone”, eller under ”Del VI 

Kontinentalsokkelen”. 

Koraller er bunnfaste. Kontinentalsokkelreglene i Del VI gir kyststaten enerett til utforskning og 

utnyttelse av de organismer som er ubevegelige på eller under havbunnen (sedentære arter). De 

sedentære arter er definert i HRK art. 77 nr 4: 

”De naturforekomster som er omhandlet i denne del, omfatter mineralske og andre ikke-levende 

forekomster på havbunnen og i undergrunnen, samt levende organismer tilhørende sedentære arter dvs 

organismer som på det stadium da de kan utnyttes, enten er ubevegelige på eller under havbunnen eller ute 

av stand til å bevege seg uten å være i konstant fysisk kontakt med havbunnen eller undergrunnen.” 

Spørsmålet om korallrev skal henføres til ”Del V Eksklusiv økonomisk sone” eller til ”Del VI 

Kontinentalsokkelen” kan ha betydning for det stedlige virkeområdet for kyststatens rettighetsog 

eventuelle bevaringskompetanse. Det vises til HRKs artikkel 76 nr. 1 flg om definisjoner av 

utstrekningen av kontinentalsokkelen hvor det fremgår at kontinentalsokkelkompetanse kan 

strekke seg ut over 200 nautiske mil og ut til den såkalte kontinentalsokkelmarginen. 

Til støtte for et standpunkt om at korallrev kan henføres til ”Del VI Kontinentalsokkelen” vises 

til norsk regulering av tang- og tareressursene. Stortare er en marin alge som er festet til 

havbunnen. I følge lov av 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse 

etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster 

(Kontinentalsokkelloven), tilligger retten til de undersjøiske naturforekomster staten. I 

kontinentalsokkelloven er det derfor tatt inn bestemmelser om utnyttelse av tang og 

tareforekomster. 

Havrettskonvensjonens oppbygging og terminologi synes i stor grad å rette seg mot kyststatens 

rett til å undersøke og utnytte naturforekomster. I følge HRKs definisjon på sedentære arter må 

naturforekomstene som kyststaten har rettighet til, være på det stadium da de kan ”utnyttes”.

45 

Arbeidsgruppens mandat retter seg imidlertid ikke mot utnyttelse, men mot effektiv beskyttelse. 

HRK gir stedvis anvisning på ymse bevaringsformål, men bygger som nevnt i stor grad på 

tankegangen om at de levende ressurser som kyststaten har enerett til, er ressurser som utnyttes 

eller forventes utnyttet. Det kan imidlertid reises spørsmål om det egentlig er stor forskjell da 

korallrevene ”utnyttes” biologisk gjennom den økologiske betydningen de har. Som det fremgår 

av St meld nr 43 ”Vern og bruk av kystsona” må de rettigheter og forpliktelser som fremgår av 

HRK sammenholdes med andre og nyere folkerettslige forpliktelser der bevaringselementet 

synes mer fremherskende. 

Som følge av at en kyststat ikke har full suverenitet, men visse rettigheter innen 

Havrettskonvensjonens virkeområde, er kyststaten undergitt visse skranker og begrensninger i 

forhold til andre staters rettigheter i den økonomiske sonen eller på kontinentalsokkelen. I 

forhold til ”Del VI Kontinentalsokkelen” kan det være riktig å nevne artikkel 78 som bl.a. 

fastslår at sokkelrettighetene ikke berører den rettslige status for ”de overliggende farvann”. 

Avgrensningen av sokkelrettighetene kan være av betydning når arbeidsgruppen skal foreslå 

tiltak om bedre regelverk eller fremme forslag om kriterier for et ”verneområde” med eventuelle 

buffer-/sikkerhetssoner over og rundt ”området”. 

En annen begrensning i kyststatens suverene rettigheter er HRKs artikkel 79 om at kyststaten 

ikke kan motsette seg legging eller vedlikehold av rørledninger (tilsvarende for Del V; artikkel 

58 nr 1). 

Biodiversitetskonvensjonen 

Norge har ratifisert konvensjon om biologisk mangfold av 22. mai 1992 

(Biodiversitetskonvensjonen). Konvensjonens målsetting er bevaring av biologisk mangfold. 

I innledningen (fortalen) til konvensjonen fremheves flere formål av betydning for spørsmålet 

om effektiv beskyttelse av korallrev. Det heter bl.a. at de kontraherende parter er 

oppmerksomme på det biologiske mangfolds egenverdi, de kontraherende parter bekrefter at 

statene har ansvar for å bevare sitt biologiske mangfold og er bekymret over at biologisk 

mangfold er i ferd med å bli vesentlig redusert gjennom visse menneskelige aktiviteter. Videre 

heter det at når det finnes trussel om vesentlig reduksjon eller tap av biologisk mangfold, bør 

ikke mangel på full vitenskapelig visshet brukes som grunn til å utsette tiltak. Den 

grunnleggende forutsetning for bevaring av biologisk mangfold er in situ bevaring av 

økosystemene og naturlige habitat (om definisjonen av ”in situ” bevaring, se 

Biodiversitetskonvensjonens artikkel 2 avsnitt 13). 

I artiklene 1 og 6 er det gitt en del generell målsettinger. Dertil er det i artikkel 8 m.fl. gitt 

nærmere bestemmelser om bevaringsformål. Blant bevaringsformålene kan nevnes at den 

kontraherende part skal - så langt det er mulig og hensiktsmessig - fremme vern av 

økosystemene, naturlige habitat og opprettholdelse av levedyktige bestander av arter i deres 

naturlige omgivelser (jf artikkel 8 bokstav d). Videre skal den kontraherende part fremme en 

miljømessig forsvarlig og bærekraftig utvikling i områder som grenser til beskyttede områder 

med henblikk på å fremme vern av disse områdene (jf artikkel 8 bokstav e). 

I Biodiversitetskonvensjonens artikkel 22 behandles forholdet til andre internasjonale 

konvensjoner. Utgangspunktet er at konvensjonen ikke berøre rettigheter og plikter i henhold til

46 

”eksisterende internasjonale avtaler”. Unntaket er når utøvelsen av disse rettigheter vil forårsake 

alvorlig skade på eller utgjøre en trussel mot biologisk mangfold. 

I Biodiversitetskonvensjonens artikkel 22 nr 2 inneholder bestemmelser om forholdet til 

Havrettskonvensjonen. Det heter at den kontraherende part med hensyn til det marine miljø skal 

gjennomføre denne konvensjon (dvs. Biodiversitetskonvensjonen) i overensstemmelse med 

statenes rettigheter og plikter i henhold til havretten. Artikkel 22 nr 2 understreker på denne 

måten at ivaretakelse av det biologiske mangfold ikke kan skje på bekostning av det frie havs 

rettigheter, så som kabel- og rørledningsfremføring nevnt ovenfor. 

OSPAR. 

Til OSPAR-avtalen, som er bindende for Norge, ble det vedtatt et «Annex V - On the Protection 

and Conservation of the Ecosystem and Biological Diversity of the Maritime Area» den 23. juli 

1998. I artikkel 2 litra a heter det at 

«Contracting Parties shall: 

take the necessary measures to protect and conserve the ecosystems and the biological diversity of the 

maritime area, and to restore, where practicable, marine areas which have been adversaly affected» 

Denne avtalen pålegger altså Norge å bevare økosystemene og den biologiske diversitet, samt å 

gjenopprette marine områder som er ødelagt når dette er praktisk. Selv om avtalen har et klart 

unntak for forvaltning av fiskeriene i artikkel 4, vil OSPAR likevel legge et ansvar på Norge for 

å følge opp. OSPAR kan også henlede oppmerksomheten om visse forhold til andre 

internasjonale organ med kompetanse på de aktuelle områder. 

OSPAR kan i denne sammenhengen derfor muligens tolkes som en internasjonal avtale som 

«gjør det nødvendig» med reguleringer, slik som etter saltvannsfiskeloven. 

Oppsummering. 

Arbeidsgruppen viser til at flere internasjonale konvensjoner og avtaler mv vil ha betydning for 

en kyststats forvaltning og eventuell bevaring av undersjøiske naturforekomster. 

Som en har vært inne på ovenfor ble Havrettskonvensjonen til på en tid da bevaringsaspektet 

kanskje var mindre fremtredende. Konvensjonsbestemmelsene bør trolig likevel sammenholdes 

med nyere folkerettslige forpliktelser, herunder plikten til å bevare det biologiske mangfoldet. 

Biodiversitetskonvensjonen har som nevnt i artikkel 22, en bestemmelse om at sistnevnte 

konvensjon skal gjennomføres i overensstemmelse med statenes rettigheter og plikter i henhold 

til havretten. 

Arbeidsgruppen for korallrev viser for øvrig til at rammevilkårene for marint vern er beskrevet i 

St meld nr 43 (1998-1999) ”Vern og bruk av kystsona” pkt 9.3.3. (side 76-77). 

Havrettskonvensjonen fastslår at statene har plikt til å bevare det marine miljø. Miljøforskriftene

47 

i konvensjonen avspeiler likevel en avveining mellom kyststatens interesser for vern mot 

forurensning og andre staters rettigheter, så som fri skipsfart og legging av kabler og 

rørledninger. I St. meld. Nr 43 ”Vern og bruk av kystsona” konkluderes det med at det vil være 

forsvarlig å hevde at det i folkeretten og internasjonale ??? er adgang til å opprette verneområder 

for å ta vare på det marine miljø. Omfanget av reguleringer/vernetiltak må være i samsvar med 

bestemmelsene og prinsippene i havrettstraktaten og folkeretten for øvrig. 

Det heter videre i St meld nr 43 at i den eksklusive økonomiske sonen har kyststaten ingen 

generell miljøvernjurisdiksjon. En kan således si at bevaring for å sikre biologisk mangfold ikke 

faller innenfor Havrettskonvensjonen av 1972 sitt saklige virkeområde. HRK gir likevel 

kyststaten jurisdiksjon mht vern og bevaring i den økonomiske sonen, se ordlyden i artikkel 56. 

Hvor langt kompetansen til å bevare går synes imidlertid ikke klart. Etter 1972 har den 

internasjonal ’trenden’ gått i retning av at vern av et område - et økosystem – i flere 

sammenhenger er et mer hensiktsmessig virkemiddel en for eksempel artsbestemt vern. 

Dersom en kyststat ut fra rene naturverninteresser stenger et område i den økonomiske sonen for 

fiskerivirksomhet, fremgår det av St.meld. nr 43 (1998-1999) side 76 koll. 2 i.f. at et slik forbud 

kan komme i konflikt med HRK. Slik stenging kan i utgangspunktet bare gjøres ut fra 

tradisjonelle hensyn til fiskeri og ressurser. 

Arbeidsgruppen har søkt å forholde seg til dette. 

Arbeidsgruppen finner ikke å kunne gi noen uttømmende oppstilling eller fremstilling av hvilke 

internasjonale avtaler som kan være av betydning for forvaltnings- og vernehensynene i 

mandatet. Vi har derfor begrenset oss til å peke på noen avtaler mv. 

B. INTERN-RETTSLIGE HJEMLER FOR VERN AV KORALLREV 

1. Innledning 

Arbeidsgruppen viser til at det ikke er noe samlet lovgivning når det gjelder forvaltning og 

eventuell bevaring av korallrev. Norsk lovgivning fordeler seg på flere sektorer – til dels på 

sektorer som fisk, olje osv. Innen hvert lovområde må det foretas en vurdering av hvor langt 

regelverket kan gis anvendelse med sikte på effektiv beskyttelse. 

Et hovedskille i gjeldende lovgivning er bestemmelser som får anvendelse henholdsvis innenfor 

og utenfor territorialgrensen. Utvidelsen av territorialgrensen fra 4 nautiske mil fra grunnlinjene 

til 12 nautiske mil trer i kraft fra 1. januar 2004. 

Innenfor territorialgrensen har naturvernloven som nevnt vært anvendt for å verne ett 

korallområde. 

Arbeidsgruppen har funnet det formålstjenlig kort å gjennomgå en del sentrale lover som kan 

være aktuelle for vern av koraller ;

48 

2. Lov av 3. juni 1983 nr 40 om saltvannsfiske mv (saltvannsfiskeloven) 

Saltvannsfiskeloven er i det alt vesentlige en næringslov, på samme måte som 

fiskerilovgivningen forut for loven av 1983. Forkortelsen ”mv.” i lovtittelen indikerer imidlertid 

at loven også har andre delformål og virkeområder enn utøvelsen av fiske. 

Da loven ble fastsatt i 1983 ble hensynet til miljøet ivaretatt i et større omfang enn den eldre 

lovgivning ga hjemmel for. Lovens hovedvirkeområde er fortsatt å regulere utøvelsen av fiske og 

fangst, se saltvannsfiskelovens § 2. I forarbeidene heter det at ”de fleste paragrafer i lovutkastet 

vil kunne anvendes bare på fiske, i det bestemmelsene etter sitt innhold ikke berører annen 

virksomhet”..(Ot. prp. nr. 85(1981-82). 

Loven gjelder hele det norske sjøområdet så langt ut som til grensen for Norges økonomiske 

sone jfr. saltvannsfiskelovens § 1 første ledd bokstav a. For norske statsborgere og personer 

bosatt i Norge som driver ervervsmessig fiske med norsk registrert fartøy (i Merkeregisteret), 

gjelder den imidlertid over alt. I henhold til § 1 fjerde ledd siste punktum må det uttrykkelig 

bestemmes i vedkommende forskrift såfremt forskriften skal få anvendelse for utlendinger. Med 

en slik presisering i en forskrift, vil saltvannsfiskeloven således gjelde for alle som driver fiske i 

områder undergitt norsk fiskerijurisdiksjon. 

Når det gjelder saltvannsfiskelovens saklige virkeområde, gir loven som hovedregel hjemmel til 

å regulere fiskeriene. Bestemmelsene i saltvannsfiskelovens § 4 første ledd kan derfor ikke uten 

videre anvendes for å beskytte korallrev som sådan. Dette følger av innledningen til 

bestemmelsen der det heter: «For å forvalte de levende ressurser i havet på en hensiktsmessig 

måte, når internasjonale avtaler gjør det nødvendig eller en rasjonell eller hensiktsmessig 

utøvelse eller gjennomføring av fiske og fangst tilsier det, .. », kan det gis forskrifter. 

Underforstått; hvis formålet med regulering ikke faller inn under lovstedet «å forvalte de levende 

ressurser i havet på en hensiktsmessig måte, når internasjonale avtaler gjør det nødvendig eller 

en rasjonell eller hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av fiske og fangst tilsier det», kan 

§ 4 første ledd vanskelig anvendes. 

Det første spørsmålet som stilles, er derfor dette: Er det å regulere fiskerivirksomhet i områder 

med korallrev «å forvalte de levende ressurser i havet på en hensiktsmessig måte»? Ordet 

«ressurser» må forståes slik at det gjelder arter som høstes. Derfor vil det neppe være i 

overensstemmelse med § 4 å innføre regulering av fiskeriene utelukkende for å beskytte 

korallrev. Men Havforskningsinstituttet har beskrevet at én virkning av at korallrev ødelegges, er 

at «Fiskeriene kan [ ] selv bli negativt påvirket hvis korallområdene forsvinner». Med andre ord: 

Det å hindre at korallrev ødelegges, vil virke bevarende på de fiskeslag som lever på korallrev, 

og gjennom dette, bidra til å opprettholde et grunnlag for et fremtidig fiske på de aktuelle arter. 

Dette må tolkes slik at det å hindre at fiskeriaktivitet medfører ødeleggelse av korallrev ligger 

innenfor det «å forvalte de levende ressurser i havet på en hensiktsmessig måte». 

Det er denne fortolkning som er grunnlaget for gjeldende forskrift av 11. mars 1999 om 

beskyttelse av korallrev. 

Arbeidsgruppen legger til grunn at saltvannsfiskeloven alene ikke inneholder hjemmel til 

fullstendig bevaring av korallrev, men loven anvendes i et visst omfang som hjemmel for en 

beskyttelse av korallrev mot visse typer fiskeriaktivitet.

49 

3. Lov om Norges økonomiske sone 

Lov av 17. desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone (soneloven eller NØS-loven) har 

først og fremst som formål å etablere hjemmel overfor det utenlandske fisket i sonen (de levende 

ressurser). I videre heter det i Ot.prp. nr. 4 (1976-1977) side 1 første kolonne at når det gjelder 

den eksisterende lovgivning om kontinentalsokkelen, gir denne det rettslige grunnlaget for våre 

suverene rettigheter ”hva havbunnen angår”. 

I innledningen til NØS-lovens § 4 heter det at «Kongen kan gi forskrifter om fiske og fangst i 

den økonomiske sone, herunder om .. ». Deretter følger det en opplisting i fire punkt av hva det 

kan gis forskrift om. Opplistingen er ikke uttømmende jfr. uttrykket «herunder». 

I § 4 litra d heter det at det kan gis forskrift om «andre tiltak til vern og fremme av bestander av 

fisk, skalldyr og de levende ressurser for øvrig». § 4 bokstav d spesifiserer ikke hvilke tiltak som 

kan settes i verk. I Ot. prp. nr. 4 (1976-77) heter det om dette lovstedet at: 

«§ 4, litra d, fastsetter at det også kan treffes andre uspesifiserte tiltak til vern om fiskebestanden 

og de levende ressurser for øvrig. Dette er en oppsamlingshjemmel, som tar sikte på å dekke alle 

de beføyelser på dette området som etter folkeretten vil tilligge Norge innenfor en økonomisk 

sone». 

Arbeidsgruppen legger til grunn at gjeldende bestemmelser om korallrev dels er hjemlet i 

soneloven og at en derved har funnet at ”levende ressurser” også kan omfatte habitater på 

bunnen. 

I sonelovens § 7 litra a) gis Kongen hjemmel til innenfor folkerettens grenser å fastsette nærmere 

bestemmelser for sonen, herunder ”om miljøvern”. Det følger av forarbeidene (Ot.pr. side 5) til 

soneloven at lovgiver først og fremst tok sikte på å etablere hjemmel overfor utenlandsk fiske. 

Lovens saklige virkeområde omfatter ikke kontinentalsokkelen. Det er derfor vanskelig å 

argumentere for at soneloven kan gis anvendelse på ressurser som må kunne defineres som 

sokkelressurser, så som faststående rev mv. Selv om soneloven § 7 (s.d.) gir Kongen hjemmel til 

å treffe bestemmelser om ”ytterligere” tiltak, er kompetansen begrenset til miljøvern. I 1976, da 

soneloven ble fremmet, så en for seg eventuelle bestemmelser mot dumping eller annen 

forurensing fra skip. Paragrafens ordlyd og forarbeidene til denne synes således ikke å gi klare 

holdepunkter for å etablere verneområder som gis varig vern (biologisk mangfold). 

Med grunnlag i ovennevnte, antar arbeidsgruppen at lov om Norges økonomiske sone alene ikke 

inneholder hjemmel til fullstendig bevaring av korallrev. Pr. i dag anvendes således loven 

sammen med saltvannsfiskeloven som hjemmel for beskyttelse av korallrev mot fiskeriaktivitet, 

fortrinnsvis fiske med trål.

50 

4. Kontinentalsokkelloven 

Lov av 21. juni 1963 nr 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av 

andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster (kontinentalsokkelloven) § 1, 

innleder slik: 

«Denne lov gjelder vitenskapelig utforskning av havbunnen og grunnen under denne og 

undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn 

petroleumsforekomster ..».. 

Lovens stedlige virkeområde er «indre norsk farvann, på norsk sjøterritorium og på 

kontinentalsokkelen». 

Da kontinentalsokkelloven ble fastsatt het den ”Lov om utforskning og utnyttelse av 

undersjøiske naturforekomster”. I Ot prp nr 75 (1962-63) side 3 fremgår det at i forhold til 

tredjeland er havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områder utenfor kysten av 

Kongeriket Norge undergitt norsk statshøyhet ”for så vidt angår utnyttelse og utforskning av 

naturforekomster….”. Det heter videre i forarbeidene at den norske jurisdiksjon og råderett over 

naturforekomstene på kontinentalsokkelen ikke innbærer at denne blir noen del av riket i relasjon 

til Grunnlovens § 1. Det er bare visse ”spesielle former for norsk statshøyhet” som gjøres 

gjeldende. 

Da Norge 13. juli 1995 fastsatte forskrift om høsting av tang og tare, skjedde dette bl.a. med 

hjemmel i kontinentalsokkelloven. Kontinentalsokkelloven § 1’s saklige virkeområde innbefatter 

i ht ordlyden ikke noen adgang til å bevare de naturforekomster som omfattes av loven. Loven 

gir imidlertid kyststaten rett til utnyttelse i samsvar med prinsippene i Genevekonvensjonen av 

1958 og senere Havrettskonvensjonens del VI. 

Kontinentalsokkellovens §1 innholder imidlertid det viktige prinsipp at staten er gjort til 

rettighetshaver for alle naturforekomstene jfr. § 2 første ledd. Staten kan, som rettighetshaver, gi 

andre «adgang til å undersøke eller utnytte naturforekomstene» jfr. § 2 andre ledd. 

Lovens beskrivelse av hvilke ressurser den retter seg mot, kan muligens tolkes slik at den 

omfatter korallrev, men det er uavklart hvorvidt råderetten – den spesielle form for norsk 

statshøyhet - slik den lyder i kontinentalsokkelloven, gir hjemmel for å beskytte korallrev. 

Arbeidsgruppen legger til grunn at kontinentalsokkelloven etter sin ordlyd ikke synes å 

inneholde uttalt hjemmel til å fastsette bevaringstiltak for korallrev mv. 

5. Oppdrettsloven. 

Formålet i er uttrykt i lov av 14. juni 1985 om oppdrett av fisk og skalldyr m.v. § 1 hvor det 

heter at ”loven skal bidra til at oppdrettsnæringen kan få en balansert og bærekraftig utvikling og 

bli en lønnsom og livskraftig distriktsnæring”. 

Lovens stedlige virkeområde omfatter også Norges økonomiske sone.

51 

§ 3 fastslår at for å kunne gå bygge, erverve eller drive anlegg for oppdrett av fisk og skalldyr må 

det gis tillatelse fra fiskerimyndighetene. Tillatelse kan ikke gis dersom anlegget ”vil volde fare 

for sykdom på fisk eller skalldyr” , ”volde fare for forurensning” eller ”har en klart uheldig 

plassering i forhold til det omkringliggende miljø” 

Etter § 18 kan det gis forskrifter som pålegger oppdretter å gjennomføre miljøundersøkelser og 

dokumentere der oppdrettsanlegget er lokalisert eller søkes lokalisert 

Det har siden 1990 vært etablert oppdrettsfrie områder i tilknytning til en del fjorder og vassdrag 

av hensyn til å beskytte lokale villaksebestander. Oppdrettsloven § 19 gir hjemmel for å opprette 

slike områder. 

§ 20 fastslår at det kreves tillatelse for å kunne innføre levende rogn fra marine organismer, fisk, 

skalldyr m.v. for oppdrett eller utsetting. 

Det synes som om oppdrettsloven etter sin ordlyd heller ikke uten videre inneholder en klar 

hjemmel til å fastsette rene bevaringstiltak for korallrev mv. Det krever imidlertid tillatelse for å 

etablere oppdrett, og ved vurdering av om slik tillatelse skal gis, skal det tas hensyn til det 

omkringliggende miljø. 

6. Havbeiteloven. 

Det følger av lov av 21. desember 2000 om havbeite at det kreves tillatelse for å kunne drive 

med havbeite. Det kan gis tillatelse for havbeite av arter klassifisert som krepsdyr, bløtdyr og 

pigghuder. Av § 3 framgår det at en ta hensyn til biologisk mangfold og betydningen av 

økologisk balanse ved vurdering av søknader om tillatelse til å drive havbeite. Loven legger opp 

til at den som har tillatelse innenfor et geografisk avgrenset område kan gis anledning til å gjøre 

tiltak på sjøbunnen for bl.a. å skjerme utsatte organismer mot predatorer, sikres eksklusivitet til 

fangst av utsatte organismer og skjermes mot annen aktivitet som kan vanskeliggjøre eller skade 

havbeitevirksomheten. 

På samme måte som for oppdrett kreves det tillatelse for å kunne drive havbeite. Tillatelse skal 

ikke gis dersom det er fare for skadelig påvirkning på miljø og det biologiske mangfold mv. 

7. Naturvernloven. 

Lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern (naturvernloven) gjelder både på land og i sjø og 

virkeområdet strekker seg ut til territorialgrensen, pr. i dag 4 nautiske mil fra grunnlinjene og fra 

1. januar 2004 12 nautiske mil fra grunnlinjene, jfr lov av 27. juni 2003 om Norges 

territorialfarvann og tilstøtende sone. 

Naturvernloven gir mulighet til å regulere eller forby all aktivitet i et område ved et enkelt 

vedtak. Vernevedtak etter naturvernloven har full gjennomslagskraft overfor råderett som bygger 

på tillatelse etter annet lovverk. Ved vedtak om vern fastsettes forskrift for det enkelte område. 

Naturvernloven slår i sin formålsbestemmelse fast at naturen er en nasjonal verdi som må vernes. 

Her vektlegges også den nære samhørighet mellom mennesket og naturen og at naturens kvalitet 

skal bevares for fremtiden.

52 

Naturvernloven gir hjemmel til å frede/verne sjeldne og truede arter og samfunn av planter og 

dyr, samt naturområder med regionale, nasjonale og internasjonale verdier i forbindelse med 

dyre- og planteliv (inkl. leveområder), geologiske forekomster og landskapsbilde. 

Naturvernloven er sterkt forankret i den nasjonale miljøvernpolitikken og er et sentralt 

virkemiddel i arbeidet med å ta vare på det biologiske mangfoldet gjennom vern av enkelte 

økosystemer. 

Naturvernloven har bestemmelser som gir hjemmel for opprettelse av ulike kategorier av 

områdefredning/-vern: 

Nasjonalpark, naturvernlovens § 3 – Hovedformål å sikre urørt natur for våre etterkommere. 

Nasjonalparkene skiller seg ut ved sin størrelse, ved at de i hovedsak omfatter uberørt 

villmarksnatur uten tekniske inngrep, ved at verneformålet ofte er flersidig: vitenskapelig, 

estetisk, rekreativt og ved at de må omfatte hovedsakelig statsgrunn. Naturvernloven stiller krav 

om at landskapet med planter, dyreliv og kulturminner skal vernes mot utbygging, anlegg, 

forurensninger og andre inngrep. Ved anvendelse av denne vernekategorien i marine områder, er 

det trolig en forutsetning at området har en relativt klar tilknytning til landområder. 

Landskapsvernområde, naturvernlovens § 5 – Omfatter egenartet eller vakkert natur- eller 

kulturlandskap. Restriksjonsnivået er gjennomgående lavere enn for de andre vernekategoriene. 

I landskapsvernområder må det ikke iverksettes tiltak som kan vesentlig kan endre landskapets 

art og karakter. Pga. at vern av landskapsbildet står sentralt og må tillegges vesentlig betydning, 

har det vært antatt at anvendelse av denne vernekategorien i rent marine områder (dvs. uten 

synlig landfast tilknytning), normalt bør være utelukket. 

Naturreservat, naturvernlovens § 8 – Vernekategorien er den strengeste formen for områdevern 

etter naturvernloven. Formålet med å opprette naturreservater er knyttet til rene naturfaglige 

forhold. Vernekategorien kan nyttes for områder som har urørt eller tilnærmet urørt natur eller 

utgjør en spesiell naturtype og som har særskilt vitenskapelig eller pedagogisk betydning eller 

som skiller seg ut ved sin egenart. Et naturreservat kan totalfredes eller fredes for bestemte 

formål. 

Biotopvern, naturvernlovens § 9 – I forbindelse med artsfredninger etter §§ 13 og 14 (se under) 

eller artsfredning etter annet lovverk, kan et område vernes mot utbygging, anlegg, forurensning 

eller andre inngrep for å bevare artenes livsmiljø. Bestemmelsen kan ses på som en mildere form 

for naturreservat, hvor vilkårene er lempeligere enn for å opprette reservat etter § 8. 

Naturminne, naturvernlovens § 11 – Kan ofte karakteriseres som punktfredninger, med et 

forholdsvis strengt vern, for geologiske, botaniske og zoologiske forekomster som har 

vitenskapelig eller historisk interesse eller som kan betegnes som særpregede. Vernekategorien 

er i praksis også blitt anvendt på større områder med geologiske verneverdier. Vernekategorien 

ble tidligere brukt til vern av enkeltobjekter som trær, fosser o.l. og det finnes fortsatt ca. 200 

slike fredninger. 

Artsfredning; naturvernloven har også bestemmelser som hjemler artsfredning, både for planter 

og dyr, jf. §§ 13 og 14. Arter og samfunn som er sjeldne eller står i fare for å forsvinne kan 

fredes i hele eller deler av landet. Artsfredning gir i hovedsak rettslig beskyttelse mot direkte 

etterstrebelse av selve arten. Forarbeidene til naturvernloven gir likevel holdepunkter for at 

fredningen omfatter mer enn tilsiktet etterstrebelse. Dette gjenspeiler seg i mange

53 

fredningsvedtak hvor det er sagt uttrykkelig at fredningen retter seg mot skade og ødeleggelse av 

enhver art. Grunndisponeringsvedtak som direkte tar livet av en fredet plante kan i enkelte 

tilfeller bli rammet av fredningen. Vernekategorien brukes i liten grad uten en eller annen form 

for biotopvern (f.eks. naturvernloven § 5 eller 9). Den er likevel aktuell som vernekategori for 

truede arter som er truet av etterstrebelse, f.eks. innsamling. Ved kgl. res. av 21. november 2001, 

ble det således vedtatt en forskrift om fredning av truede arter i Norge (43 arter av karplanter og 

9 arter av virvelløse dyr). 

I St.meld. nr. 43 (1998-99) Vern og bruk i kystsona sies det at naturvernloven ikke utelukker 

noen av vernekategoriene i sjøområder, men kategoriene kan være ulikt egnet i forbindelse med 

vern i sjø. Det må gjøres en nøye vurdering av hvilken vernekategori som er best egnet i hvert 

enkelt tilfelle. Det fremkommer i meldingen at Regjeringen vil gå gjennom naturvernloven og se 

nærmere på bl.a. kategoriene naturreservat og nasjonalpark og ev. vurdere innføring av en egen 

kategori for vern i sjø. Dette følges opp i forbindelse med Biomangfoldlovutvalgets arbeid. 

Første gang naturvernloven ble anvendt primært for å ivareta rene marine verdier, var 08.06.00 

da Direktoratet for naturforvaltning vedtok midlertidig vern av Selligrunnen i Trondheimsfjorden 

(verdens grunneste kjente kaldtvannskorallrev). Det er ikke noe kjent fiskeri med bunnskrapende 

redskap i området. De største truslene ble vurdert å være sportsdykking/oppankring og 

forskningsaktivitet med ødeleggende innsamlingsredskaper. Ut fra dette trusselbildet og 

verneverdiene, ble naturvernloven vurdert som et velegnet virkemiddel. 

Bruk av naturvernloven for å ivareta korallrev er ingen ny tanke. Allerede i 1953, i forbindelse 

med lovkomiteens arbeid med den gamle naturvernloven av 1954, ble det påpekt at fredning ville 

være på sin plass når det gjelder korallrev f.eks. i Trondheimsfjorden (Ot.prp. nr. 34 (1953)). 

Det kan slås fast at innenfor territorialgrensen gir naturvernloven hjemmel til å fastsette forskrift 

om å regulere eller forby all aktivitet i et område. Vernekategorien naturreservat vurderes som 

meget godt egnet med sikte på bevaring av korallrev innenfor lovens geografiske virkeområde. 

8. Petroleumsloven 

Lov av 29. nov 1996 nr 72 om petroleumsvirksomhet har et system hvor områder først åpnes for 

aktivitet etter en forutgående prosess med omfattende undersøkelser og konsekvensutredninger i 

statlig regi, og hvor det og inngår høringer basert på foreliggende materiale. Åpning av nye 

områder skjer så ved at saken fremlegges for Stortinget som etter en avveiing av de forskjellige 

hensyn gjør sin beslutning. Reglene for konsekvensutredninger er i samsvar med tilsvarende EU 

direktiv. Se blant annet petroleumsloven § 3-1 og forskrift fastsatt ved kgl res 19. juni 1997 om 

petroleumsvirksomhet (petroleumsforskriften) §§ 45 og 22a. Innføring av verneområder bør 

derfor naturlig vurderes i en slik fase. 

På de områder som er åpnet for petroleumsaktivitet, tildeles undersøkelses- og 

utvinningstillatelser med en gitt varighet og mulighet for forlengelser. Det er satt som vilkår for 

tildeling av nye områder at “det må tas særlige hensyn til fiskeriaktiviteten og forekomst av 

levende marine ressurser under planleggingen av boreaktiviteten”…. Rettighetshaverne pålegges 

å kartlegge ev. forekomster av korallrev i de aktuelle blokkene og sikre at ev. forekomster ikke 

skades av petroleumsaktiviteten.” (17. runde, pkt. 4a i utlysningsteksten)

Eventuell utbygninger skjer etter omfattende prosesser og myndighetsbehandling (”Plan for 

utbygning og drift” og ”plan for anlegg og drift”). Stortinget er inne i flere av disse prosessene 

alt etter utbyggingens økonomiske omfang, som kan være betydelig. I tillegg gis det blant annet 

samtykke til bruk, produksjonstillatelser og andre reguleringer i drift, samt at det settes strenge 

krav til virksomheten for ikke å påføre miljøet og andre interesser unødig skade eller ulempe, jf 

de regler som gjelder generelt til begrensninger av utslipp og miljøkrav for øvrig og teknologiske 

krav for å hindre utilsiktede utslipp. 

54

rapport fra arbeidsgruppen for vern av koraller - Fiskeridirektoratet

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?