Kongen av Rogaland

UTVIDET
VERSJON:
Flere skrivefeil
Mer daukjøtt
Mye lengre
Kongen av
Rogaland
Visesanger Frank Tønnesen er
«verdensstjerne» i Rogaland.
Tekst og foto: André Løyning

Oslo, 29. desember 2011
Print ut + stift her og her så blir det lettere å lese
Nysgjerrighet, del 6.
Det finnes en lang rekke lokale helter som betyr utrolig mye
for en utvidet region. Frank Tønnesen er en slik. Researchjakten
rundt hans navn har ført meg til flere av landets største
forfattere og musikere. Han er et foreløpig uskrevet blad for
hvermannsen rundt om det ganske land, til tross for hans
veldig folkelige tilnærming til egen musikk og dets uttrykk.
Men på hjemmebane omtales Frank Tønnesen som verdensstjerne.
I 2011 var det femten år siden han debuterte som artist, og i
2012 har han to plateutgivelser på timeplanen. Det kan med
andre ord være duktet for et nasjonalt gjennombrudd for elektrikeren
fra Sokndal. Men hvem er han egentlig
God lesning!
André Løyning
Som lest i
magasinet
ENO
Dette intervjuet er skrevet for musikkmagasinet ENO (6/11)
Les flere lange intervjuer her: http://andreloyning.com.
Kommentarer eller forespørsler: post@andreloyning.com

Etter femten år som artist omtales Frank Tønnesen som verdensstjerne
på Vestlandet. Men i resten av landet er han helt ukjent.
En fest som ingen husker noe av, snudde opp ned
på ting. Det var i garasjen til Geir Schau, radiofjes
og Gatebil-maskot, som verken vil avkrefte eller
bekrefte om festen fant sted, uansett så ville han
ikke husket det. Verken hvilket år det var, hvem som
var der eller hva som skjedde. En som husker noe
er Rune Nilson, Egersundsdreng og glagutt i NRK.
Han husker et voldsomt fyrverkeri og en gjesteopptreden
fra utvalgte medlemmer av Sølvguttene. En
annen som husker noe er Anne Lindmo. Hun husker
at nevnte Nilson framførte en hysterisk absurd
låt om en omreisende foredragsholder og rådgiver
innen knivhåndteringsteknikk.
Anne Lindmos inntrykk overlevde natten og ble
vedvarende dagen derpå. Hvem var denne låtens
opphavmann På denne var Lindmo programleder
i Store Studio, midt i smørøyet på NRKs gullstripe
på fredagskvelden. Var denne Bjørnar Vigeland,
knivmesteren, en som kunne opptre her
Hun tok med seg opplevelsen til et redaksjonsmøte.
Researchen fører låta tilbake til opphavsmannen
Frank Tønnesen, bosatt på Hauge i Dalane på
Sør-Vestlandet. Han nærmer seg 35 år, og de finner
ut at han dette året, altså i 2009, feirer 15 år som
artist. I tillegg har han en ny plate ute «Sobihob».
Perfekt. Han passer fint inn i et program som skal
omhandle distriktshumor og kan dessuten spille
«Bjørnar Vigeland»-låta, selv om den riktignok
ikke er på den aktuelle platen.
Sånn er det Frank «Tønes» Tønnesen entrer de tusen
hjem for første gang. Selv om opptredenen setter
en støkk i resten av gjestene på programmet er det
mange som får opp for den litt korte visesangeren
med kassegitar, omkranset av banjo, lapsteel og
ståbass. Det er nettopp denne opptredene som gjør
at Spellemannspris-juryen endelig gidder å høre på
platene som har blitt sendt inn opp i gjennom de
siste femten årene. Dette er samme året som det opprettes
en egen kategori for beste tekst, og Frank er
blant de nominerte sammen. Han vant ikke prisen,
men noen nye minutter i beste sendetid.
Samme året spilte han på Bylarm for første gang,
sammen med et nyere bekjentskap fra det litt
større tettstedet Egersund, som ligger en halvtimes
kjøring unna hjembygda Hauge i Dalane. Kritikerfavoritten
Frode Strømstad har omsider tatt kontakt
med ett av sine få lokale idoler, og invitert til samarbeid.
Det kommer til etter en felles opptreden
på engangsfestivalen «Kamerad og Spelemann» på
Moi, arrangert på den nedlagte Jordan-fabrikken av
Emil Nikolaysen. Frank spiller som Tønes. Frode
spiller som I Was A King. Sufjan Stevens spiller
som Steve Stevens, et slags hemmelig psenonym.
Sufjan spiller piano på noen låter med Frode. Frank
blir med på gitar. Sufjan drar tilbake til New York
for å erobre verden enda en gang. Frode og Frank,
en duo som umulig kan høres mer kriminell ut,
fortsetter samarbeidet som etterhvert tar navnet
Skjelvekommode. Bandet forener det beste fra de
to. Frode Strømstads meloditeft og musikalske
evner, og Frank Tønnesens tekster. De går i studio.
Ut kommer syvtommeren «Stapte Renault» som
applauderes i senk av fansen, som riktignok er få.
Den spilles på Urørt-programmet på Petre et par
ganger. Så blir det stille.
Hvem er denne Frank, som har gitt ut seks soloplater
som jeg knapt har hørt om før Hvorfor er
alle jeg kjenner så fulle av forventninger til et band
som bare har gitt ut to låter Og hvordan har han
klart å holde på i 15 år som plateartist uten å klare å
tiltrekke seg nasjonal oppmerksomhet
Frank Tønnesen – Norges beste ukjente låtskriver - side 4

Frank Tønnesen er en av fire lokale kjendiser på
Wikipedias side for Hauge i Dalane. Har har blitt
kalt større enn Bjørn Eidsvåg, men nekter selv for
det. Han har spilt med Sufjan Stevens og Kringkastingsorkesteret,
og omtaler det kun i bisetninger.
Han er mer opptatt av å snakke om fluefisking.
Toget nærmest flyr over tretoppene mens et tåkete
landskap sakte lysner opp mellom fjellene og havet.
I skjæringspunktet der natt blir dag, og vekkerklokka
ringer i de tusen hjem i dette skumringslandet.
For mange er det en vanlig mandagsmorgen tidlig
i september. En jentegjeng som nettopp har begynt
på videregående snakker om at de har vært på festival
i Stavanger i helga. De snakker om at de hadde
gledet seg til å se blant annet favoritten fra radioen,
Veronica Maggio. Hun måtte avlyse konserten på
kort varsel, og festivalen måtte skaffe en innstepper
på kort varsel. En lokal en, som hadde vært dødsløye.
Løye er et lokalt ord og en hybrid mellom
rar, morsom og underholdende.
Mannen venter på neste stasjon.
Frank Tønnesen.
Jeg har gjort hjemmeleksene mine og lest avisarkiver
døgnet rundt de siste ukene. Jeg har en viss anelse
om hva som venter meg. En lokal småbruker, med
traktor, ullkofte og John Deer-caps, som turer rundt
og skriver viser om alt han ser. Ihvertfall ser han
slik ut på alle bildene i lokalavisene Han har jo
tross alt skrevet låta som ble kåret til «Tidenes låt
fra Rogaland» som heter Bonde, som er blottet for
ironisk distanse men tvert imot virker ektefølt og
selvopplevd.
Natt har blitt dag. Toget ankommer Egersund.
Den tomsete småbrukeren fra lokalavisen dukker
aldri opp. Det gjør Frank Tønnesen, en mann i som
er mer voksen enn ungdom, samtidig som det er
vanskelig å si om han er tyve eller førti. Ikledd
allværsjakke og turbukser, som en alminnelig
småbarnsfar med nok plikter i løpet av en vanlig
mandag til å ikke være veldig opptatt av hva han
ikler seg. Den første illusjoen drept, og det skal gå
med mange flere.
Han er oppvokst i bygda han ble værende i. Og som
alle andre gikk han på Bedehuset, i landsdelen som
ikke helt uten grunn har fått tilnavnet Bibelbeltet.
Mange sluttet å gå her da de ble eldre, men Frank
ble værende først og fremst på grunn av de mange
instrumentene og scenen man kunne opptre på. Det
var et godt miljø med lav terskel for å spille og underholde.
Men det er uvisst hvor godt han egentlig
var likt der. Han spilte tross alt i et pønkeband, som
ikke akkurat passet veldig godt inn. Etterhvert som
selvsikkerheten vokste på scenen, slik den helst
ikke skal der Janteloven også står sterkt, ble han
lokket av revyer og amatørteater.
Det er først og fremst hans evne til å observere
mennesker som trekkes fram når hans låtskriveri
omtales. De hverdagslige situasjonene på bygda,
som kan settes inn i en større sammenheng. Det
knøttlille i det veldig store. Hans humoristiske låter
Fakta om Tønes
Heter egentlig Frank Tønnesen.
Jobber som elektriker hos gruveselskapet
Titania og som sanger/revyartisten
Tønes, i tillegg til å være låtskriver og
vokalist i Skjelvekommode.
Tjente 495.481 kroner i 2009, noe som
gir ham en femteplass på inntektstoppen
på Hauge i Dalane.
Bor i en enebolig sammen med kone og
to barn i Hauge i Dalane, i Sokndal kommune
i Rogaland.
Som Tønes har han utgitt fire-fem EP-er,
seks album og noen vitsekassetter.
Som Frank Tønnesen har han gjort en
rekke julerevyer på Sokndalstrand Kulturhotell.
Som en halvpart av Skjelvekommode,
sammen med Frode Strømstad, har han
utgitt en syvtommer.
Nominert til Spellemannsprisen for beste
tekst i 2009, sammen med blant annet
Stein Torleif Bjella, men måtte se seg
slått av Tonje Unstad.
Fyller førti år i 2012, og planlegger to albumutgivelser
dette året: en som Tønes
og en som Skjelvekommode.
Frank Tønnesen – Norges beste ukjente låtskriver - side 5

om den omreisende knivinstruktør eller om bonden
som sliter for føden. Den vestlanske hitten «Yatzy»
som egentlig bare er en forklaring av terningspillets
regler. En nær og gjenkjennelig humor blottet for
ironi og avstand. Han står såpass langt oppi noen
av låtene at naboene frykter at de er nevnt i noen
av dem. Men bak humoren skjuler det seg også en
melankoli, som ikke alltid får like mye oppmerksomhet.
Frank er først og fremst «løgnassen», som
folk går på konsert med for å le. Og han er den
rause artisten som setter såpass pris på sitt trofaste
publikum at han alltid gir dem det de vil ha. Men nå
står han ovenfor et slags veiskille. Han har holdt på
i tyve år som artist og fyller selv snart førti. Et nytt
musikalsk samarbeid er på vei. Kanskje er tiden
kommet for å legge fra seg humoren.
Vi kjører på smale veier fra Egersund mot Hauge
i Dalane. Frank hører på radio i bilen, slik han
ofte gjør. Han forteller at han føler seg hjemme i
Egersund, selv om det riktig nok er en halvtime
unna hjembygda er det likevel en hjemmefølelse
hver gang han har spilt borte og kjører hjemover
på kvelden. Når han ankommer Egersund kan han
resten av veien så godt at han nesten kunne kjørt i
søvne. For han har kjørt denne veien mange ganger.
Som for snart tjue år siden, da noen lokale ildjeler
planla en festival og gikk ut i lokalavisen for å etterlyse
folk som ville spille. Blant annet fikk de et
litt rart brev fra Hauge og slo til. Terskelen var lav
og alle som ville skulle få slippe til. Dette er den
første konserten Frank gjorde utenfor hjembygda.
– De få som var tilstede synes det var utrolig morsomt,
og rykte spredte seg raskt, så allerede neste år
da han var leid inn for å holde en ordentlig konsert
sto køen langt nedi gata. At han ble artist hadde nok
skjedd uansett, men av en eller annen grunn ble det
Egersund Visefestival som gjorde at han ble kjent
utover sin egen bygd. Så vokste det videre derfra...
forteller Ingvar Hovland, som siden har vært sjef
for den etthervert så kjente visefestivalen.
Siden skulle Frank vende tilbake omtrent hvert eneste
år, og Ingvar Hovland, som er tekstforfatter for
blant annet Vamp og Rita Eriksen, holdes på mange
måter ansvarlig for skapelsen av artisten Tønes.
– Visesang i dag er nok mer krevende, og det krever
mer orginialitet. Og det er det Tønes har. Han har
en egen stemme og en humoristisk vri, som kanskje
gjør at folk ikke like lett ser melankolien. Men den
er der den også, altså. Han har en originalitet som
gjør at han blir lagt merke til. I tillegg har han en
veldig avslappet holdning til det. Han bare gjør sin
greie, også vokser det. Frank er litt sånn at når han
gjør noe bra, og det blir populært, og det begynner
å komme mye folk, så vil han gjøre noe annet.
«Nå får det holde». Han vil finne på noe nytt. Selv
om han skulle tjene mye penger, så er ikke det nok.
Jeg synes Frank er unik både i sitt uttrykk. Men
han er nok mindre opptatt av å bli popstjerne enn
det mange av oss kanskje skulle ønske at han var.
Uansett. Frank kan holde på så lenge han vil. Han
blir ikke ei døgnflue, forteller Hovland.
Hovland har hørt om det nye prosjektet han omtaler
som «Frank og Frode». Det høres enda mer kriminelt
ut på dialekt.
Fiaten ruller inn i grusen foran en eneboligen som
folk i tettbebygde strøk bare kan drømme om. Slike
boliger som gjør at folk blir togpendlere. Eller enda
bedre, blir boende i hjembygda. Frank er nettopp
ferdig med å pusse opp kjøkkenet og er stolt av resultatet.
I dag skal han ingenting. Slik er det ofte
på mandager. Og tirsdager, onsdager og torsdager.
I helgene er det ofte spilling. Primært i Rogaland.
Han spiller på alt fra bursdager til julebord. I gjennomsnittet
et par konserter i uka. Primært i Rogaland.
Det er vanskelig å forstå at en artist som knapt
selger mer enn 2000 eksemplarer av hver plate, riktignok
med eksklusivt forsalg på Texacoen i Hauge,
livnærer seg av å kun spille konserter i Rogaland.
I tillegg til en 10% stilling som elektriker hos industridgiganten
Titania, som livnærer store deler
av bygda – inkludert kona. Han jobber omtrent annenhver
mandag. Eller når det passer. Eller når han
trenger penger, som når han skal pusse opp kjøkkenet,
som han nå er ferdig med. Det kan høres ut
som en eksklusiv avtale. Men i dag har han fri.
Han skjenker seg et stort glass melk og setter seg
Frank Tønnesen – Norges beste ukjente låtskriver - side 7

ved kjøkkenbordet og funderer over tingenes tilstand.
– Nå har jeg disse julerevyene som gjør at jeg blit
nødt til å lage noe. Også må vi bestemme når vi
skal lage ny plate. Jeg har dette hengende over
meg, som gjør at jeg må skrive sanger, tekster og
sortere det litt.
I tillegg til å være artist og elektriker lager han
julerevy sammen med kona og svigerinna på det
lokale hotellet i Sokndalstranda hvert år. Mer om
det seinere.
– Hva er det som tar så lang tid
– ... jeg vet ikke. Alle de vanlige tingene. Jeg har
hatt mange planer, men aldri de store ambisjonene.
Jeg er treig med å komme igang med planene. På
en måte trenger jeg litt press og noen datoer, og det
har jeg ikke nå, så derfor er jeg svevende. Jeg kan
ikke sette meg ned i dag og lage en sang. Den må
være DEN dagen, om jeg skal få det til. Men jeg
kan sette meg ned og fortsette på noe som jeg har
begynt på tidligere, det klarer jeg. Den siste tiden
har det vært veldig korte intervaller med jobbing.
Det er ett kvarter eller en halvtime der jeg klarer å
skrive noe, før jeg blir revet bort av andre ting.
– Hvorfor begynte du å skrive
– Det vet jeg egentlig ikke, men det var musikken
som førte meg til det å skrive. Jeg var musikkinteressert
ganske tidlig. Da jeg var liten hørte jeg mye
på Øystein Sunde, Teddy Nelson og sånne, og de
sang jo på norsk. Etter hvert ble det mer utenlandske
band, Dead Kennedys og diverse andre punkband.
Vi gikk i Speideren og på Menighetshuset.
Det var der mange av bandene begynte, og det var
mye bra folk der, et vidt spekter av folk, og det var
ganske fritt. Der lå det til rette for å lage ting og
opptre. Helt i begynnelsen var det nok litt sketsjer
og småsanger vi lagde, før vi startet band. Det var
masse band her, men de fleste flyttet jo. Jeg ble
værende. Det var et amatørteater her, der jeg etterhvert
turte å sette beina mine innforbi. Der lagde
jeg «Bonde» sammen med Øystein Holmen til den
første revyen jeg var med i. Vi laget den en gang
vi holdt på med en morokassett. Dette er før den
første plata kom ut, og «Bonde» ble aldri med på
den. Jeg var drittlei den låta allerede da.
Til opplysning: I 2008 skulle Stavanger Aftenblad
sammen med NRK Rogaland gjennom en avstemmning
kåre «Tidenes beste låt fra Rogaland». Blant
de 50 nominerte låtene var blant annet Bjørn Eidsvågs
«Eg ser», Mods´ «Tore Tang» og Vamps «Tir
Na noir». Men det var Tønes og hans «Bonde»
som stakk av med seieren.
– Jeg kan vel delvis takke den låta for at jeg klarer
å leve av det jeg holder på med.
– Har du noen favorittlåt av dine egne
– Jeg er dårlig til å trekke fram ting, og synes det er
veldig vanskelig å høre på det jeg selv har laget. Det
er sånn alle sier, men det er sant. Man hører så mye
på det når man lager det. På «Tork av deg fliret» så
liker jeg godt «Folt av blomma». Jeg liker nok best
de sangene som ikke er så løgne. Når jeg spiller
konsert prøver jeg også å blande det morsomme
med det melankolske, og det fungerer jo. Så jeg
tenker at det blir kanskje litt feil å skille det også.
Livet er jo litt sånn, vi kan ikke skille disse tingene
fra hverandre. Livet inneholder begge deler.
– Som Tønes har du skapt et univers og
forventninger om at det skal være morsomt,
men plutselig kommer det en låt som gir en
klump i halsen.
– Jeg skjønner det. Det har vært sånn at folk ler av
litt feil ting. Sånn som «Parabol», som kanskje er
den tristeste sangen jeg har laget, så er det mange
som ler veldig av den. Noen har vel forventninger
om at alt er morsomt og ler uansett, så hvis jeg bare
sier et løye dialektord så ler de. For meg er det ikke
sånn.
– Dette skjæringspunktet ditt mellom humor
og melankoli, skyldes det at du har blitt
eldre
– Det er veldig klassisk at folk plutselig skal begynne
å lage sånne seriøse plater. Etter en konsert
begynte vi å diskutere når vi skal lage ny plate. Erlend
(gitarist) spurte om vi skulle ha med «Fluane»
Frank Tønnesen – Norges beste ukjente låtskriver - side 8

på den neste plata, og jeg sa ja – men den passer
jo ikke sammen med de andre låtene. Det er mye
grublinger, men jeg må passe meg så det ikke blir
for klissete. Da sa Gaute (bassist) at jeg begynner
å bli voksen. Men jeg har alltid hatt disse sangene,
på alle platene, men flere av de har ikke blitt med
på konserter.
– Du fyller 15 år som plateartist. Føler du at
du har noe å bevise
– Ja, det føler jeg forsåvidt. Jeg må komme med
noe nytt. Jeg føler hele tiden at jeg må lage noe som
er bedre enn det jeg har gjort før. Men jeg føler ikke
at jeg har knekt noen kode som gjør at jeg kan lene
meg tilbake og lage enda en «Bonde». Jeg gleder
meg til neste plate og se hvor den går, å lage noe
nytt innhold, samtidig som det må henge sammen
med det gamle. Det er gøy når jeg får til å skrive
noe. Det er inspirerende på alle måter. Men jeg vet
ikke hva jeg skal bevise. Jeg har ikke noe overordnet
mål. Det er det som er fint med det å skrive, når
man ikke alltid vet hvor veien går. Jeg merker at jeg
har begynt å skrive mye om biler, og nå skriver jeg
på enda en sånn. Om det å glemme å lukke vinduet
når du legger deg, så det regner inn i bilen om natta.
Da tenker jeg veldig ofte på det, og på hva som kan
skje videre slik at det blir en historie.
– Som med «Stapte Renault»
– Det var en tekst jeg hadde liggende, nesten ferdig,
da vi begynte med Skjelvekommode. Jeg husker
ikke helt historien bak, men det er en tekst jeg er
veldig fornøyd med. Det er noe med den. Jeg er nok
veldig inspirert av sånne folk som ikke helt forstår
hva som skjer i samfunnet, på godt og vondt.
– Du skiver mye om bondeproblematikk.
Gjør det at du blir satt litt i bås
– Det er mange som henger seg opp i sånne ting.
Her om dagen ble det trukket fram i en konsertanmeldelse
at jeg er elektriker og jobber på Titania.
Det er nesten alltid sånn, men jeg vet ikke om det
plager meg så veldig. Det preller litt av. Jeg gidder
ikke å bli sur, men det er kanskje litt urettferdig i
forhold til sangene. Det kom en fyr bort til meg etter
en julerevy og sa at «det er greit med julerevy
og sånt, men jeg vil arrangere en kosert der du ikke
spiller de tullesangene». Jeg hørte aldri fra han
siden.
– Du kunne skrevet noe rai-rai, sagt opp jobben
og levd på det, eller slutta med løgnasviser
og jobbet heltid som elektriker.
– Dette har jeg tenkt veldig mye på, men jeg har
blitt litt lei av å tenke på det. Hvis jeg bare hadde
tatt bort løgnassangene, så vet jeg ikke om det
hadde vært noe bedre for meg selv. «Nå gjør jeg
det som jeg egentlig vil». For jeg tror egentlig at jeg
også vil spille de andre sangene, og det er veldig
befriende å ha de sangene der. Da Josefine Viseklubb
hadde jubileum i 2007 ble jeg spurt om å spille
med Kringkastingsorkesteret, og da var planen å ta
en sånn fin og seriøs sang, men så tenkte jeg «nei,
vi tar de mest rølpete vi har». Det føltes godt å gjøre
det akkurat da. Jeg tror ikke jeg har et behov for å
velge bort det ene eller det andre. Det er bedre å ha
alt tilgjengelig, og så kan det ligge en overraskelse
i hva jeg kommer til å trekke fram der jeg spiller.
Jeg synes det er mer spennende enn at folk vet hva
de får når de kommer.
– Klarer du å leve på ditt publikum på Vestlandet,
eller må du erobre landet
– Jeg må nok ikke erobre landet. Ting har gått fra
å være en hobby til å bli en jobb, men det har gått
så gradvis at jeg nesten ikke har merket det. Selv
om jeg har en liten stilling på Titania, så er den
så liten at jeg er nødt til å spille. Men jeg må jo
spille nesten hver uke for å få det til å gå rundt.
Det er nesten så jeg ikke skjønner det. Stavanger
Aftenblad skrev nylig at jeg spilte for mange som
sannsynligvis hørte Tønes for første gang, og det
forstår jeg egentlig ikke. Jeg har bodd her og spilt
her ganske lenge nå, og likevel er det folk som ikke
har hørt det. På en måte er det uforståelig men på
en annen måte er det fantastisk. Selv om Rogaland
er lite, er det ganske stort. Jeg kan spille på alt fra
Rått og Råde til Bjerkreim Bondekvinnelag, og det
er ganske mye i mellom der.
Frank Tønnesen – Norges beste ukjente låtskriver - side 10

Sauene til naboen breker i bakgrunnen. Frank
skjenker seg et nytt glass melk og lener seg tilbake
i stolen i en ny og moderne kjøkkenstol som ikke er
ment å sitte sånn i.
– Du beskrives som en verdensstjerne på
Vestlandet, men er nærmest ukjent i resten
av landet.
– Hehe. Jeg er alt for sløv. Jeg tror aldri vi har hatt
noen årntlig turne. Selv ikke etter hver gang det har
kommet ut ny plate. Vi har pleid å nøye oss med en
releasekonsert på Hauge eller i Egersund. Jeg har
gjort alt selv. Men nå har vi endelig fått ordentlig
booking, så på neste plate skal vi ihvertfall ha en
liten plan.
– Hvorfor driver du fremdeles med julerevyene
– Tja, hvorfor det Når man spiller slik jeg gjør,
så er det ikke til å stikke under en stol at det blir
endel julebord. Når man bor her jeg bor, er det ikke
midt i smørøyet, og det blir mye kjøring. Så da er
det også greit å ha en periode der det ikke blir så
mye kjøring. For å slippe unna det, laget vi et eget
julebord på Sokndalstrand Kulturhotell som var litt
mer intimt, for å slippe unna litt av det rølpet. Også
er det faktisk veldig gøy å ha revyen, og jeg får
presset meg selv til å lage ting. Noe av det som lages
blir også brukt på plater, og blir med meg videre.
Jeg liker å ha på meg briller og parykk og gjøre
meg til. Men det var noen som trodde de skulle på
Tønes-konsert og ble litt skuffa.
– Hva tenker du om at du ble Spellemannsnominert
på en samleplate der du
tømte skrivebordsskuffen for revylåter og
gamle hits
– Først tenkte jeg at det var gøy å bli nominert. Det
går ikke an å si noe annet enn det. Men selvfølgelig
var det ikke den platen jeg burde bli nominert for.
Det er en god del Tønes i den plata, så man får et
slags innblikk. Men det er mye tøys og opprenskingsarbeid.
Så det er kanskje like greit at jeg ikke
vant.
– Har Spellemannsnominasjonen og
Skjelvekommode-forventninger gitt deg
noen fallhøyde
– Sånn som dagene mine er nå, klarer jeg ikke å ta
det innover meg som et problem at folk forventer
noe av meg. Det ligger nok i bakhodet et sted. Kanskje
er det derfor det har stoppet litt opp for meg
med Skjelvekommode-skriving. Det skjer så mye
hele tiden at jeg klarer ikke å ta innover meg alt.
Først må jeg spikre når vi skal lage ny Tønes-plate,
så det ikke blir for lenge mellom hver plate. Det har
en tendens til å bli for lenge. Men det har begynt å
komme endel folk på konsertene i det siste, og jeg
er ikke helt vant til dette.
– Blir det skumlere eller gøyere da
– Selvfølgelig er det gøy at det kommer masse folk.
Og så får jeg bare håpe at jeg kan fortsette med det
samme opplegget, uten å lage et sirkus som ikke
passer til det jeg holder på med. Det er det jeg må
passe meg for. At jeg klarer å fortsette med å la folk
ikke alltid vite hva de får. Og stole på det jeg lager
og det jeg er fornøyd med. Samtidig så kommer jo
folk for å høre på deg, og da er det veldig greit å
spille det de forventer å høre. For det liker jeg selv
når jeg på konsert. Vi er så primitive at vi vil høre
favorittsangene på hver konsert, det er bare sånn
det er.
– Stedet du kommer fra er et litterært
nullpunkt. Hvorfor tror du ikke det er skrevet
noe stort på Sør-Vestlandet
– Jeg har aldri tenkt på det, men når du sier det så
er det litt skummelt å høre det. Grunnen til at jeg
begynte med dette, som jeg sa tidligere, var musikken
som kom først, og det kom via å høre på Osloband
som DeLillos, Raga Rockers og sånne band.
De fikk meg til å ville skrive på norsk.
– Ny band som kommer fra Oslo har flere
generasjoner av oslorock å relatere seg til,
mens du har måtte skape ditt eget språk og
univers.
– Det har gått litt gradvis, for det var ikke helt
naturlig å gjøre det i begynnelsen. Det sprang vel
ut fra at jeg laget sketsjer, mest på tull egentlig.
Samtidig som jeg var inspirert av de fra andre deler
av landet som sang på sin dialekt, men jeg tenkte
kanskje ikke på det som dialekt. For da vi begynte
å synge på norsk så sang vi på bokmål, selvfølgelig.
Det var ikke i tankene at jeg skulle synge på dialekt
i begynnelsen. Men det har vært litt løye å se at det
Frank Tønnesen – Norges beste ukjente låtskriver - side 11

har fungert, for det var jeg nok ikke helt forberedt
på i begynnelsen. Etterhvert har det nok kommet
en trygghet på at jeg kunne fortsette med dette. På
en måte blir alt feil når man skriver på dialekt. Man
kan for eksempel ikke ta utgangspunkt i alt man
lærte på skolen, for man lærte ikke sånne ting der.
Da skulle alt være riktig. Så låtskrivingen ble en
slags løsrivelse fra at jeg hadde blitt fortalt.
– Er det noen rød tråd i tekstene dine
– Det jeg skriver er jo påvirket av den jeg er og det
vinduet jeg kikker ut av. Jeg hadde nok skrevet andre
ting om jeg hadde vokst opp i en by. Samtidig
føler jeg nødvendigvis ikke at alt er relatert til noe
bygdegreier. Jeg føler ikke at jeg har en rød tråd,
men det er nok noe som går igjen i tekstene mine.
– Hva hører du på
– Jeg går ikke rundt med en notisblokk i lomma og
noterer ned ting som folk gjør, men folk er en veldig
stor inspirasjon. Folks oppførsel er en uendelig
inspirasjonskilde. De gjør de merkeligste ting. Det
går ikke så mye i humorband hjemme hos meg. Jeg
er veldig fan av Bonnie Prince Billy, nesten for fan
av, sånn at jeg må legge det bort iblant så jeg ikke
BARE høre på det. Akkurat nå er det mye Herman
Dune jeg hører veldig mye på. Det er mest i bilen
jeg hører på musikk, på vei til og fra spillejobb.
Også liker jeg godt å høre på radio, bare på prat.
Jeg trenger ikke å høre på musikk hele tiden. Når
der gjelder bøker er Ragnar Hovland en favoritt.
Jeg liker egentlig godt å lese, alt fra krim til dikt.
Også er jeg veldig glad i Olav H. Hauge og Ove
Røsbak.
– Er det derfor det blir så mye bilkjøring
– Ideer kommer jo til meg når jeg kjører bil. Det
er en god plass å tenke når man kjører hjem aleine
seint eller tidlig, så er det ofte det kommer noe. For
min del kommer inspirasjonen mellom alt det andre,
og veldig sjeldent når jeg har god tid. Hvis jeg
tar helt fri en uke, så får jeg ikke skrevet noe som
helst. Jeg må ha ett eller annet kaos som jeg kan
rømme litt fra når det kommer noe, eller ha noen
løse tråder som jeg kan prøve å komme videre på.
Det er sånn jeg jobber. Jeg har ti, femten tekster
som jeg holder på med samtidig, så går jeg gjennom
de, leser de, spiller noen melodier på de og
hører etter om jeg hører noe mer inn i der. Det har
også skjedd at jeg bare spiller inn ting, og hører
gjennom det etterpå for å ta ut det jeg synes er bra.
Jeg jobber nok litt tilfeldig og spontant, og noen av
tekstene mine høres kanskje sånn ut også, men jeg
har ofte jobbet ganske mye med det for å få ting til
å passe. «Bjørnar Vigeland» var egentlig ment som
en sketsj, om en som skulle ha knivkurs. Men det
ble veldig omfattende å gjennomføre, og jeg fant
aldri noen løsning på det. Så det ble en sang som vi
hadde med på en revy.
– Har du noen ganger hørt på ting og tenkt
«hva faen er dette»
– Ja, jeg aner ikke hvordan jeg skriver noen av sangene
eller hvordan jeg klarer å komme på å begynne
på en sånn ide. Også har jeg iblant tenkt på «Yatzy»,
som er en låt der jeg egentlig bare forteller noe rett
fram om det å spille yatzy, der det selvfølgelig er
en timing, men det er ikke noe annet enn det. Og
det er mange som liker Tønes som synes den låta er
helt fantastisk. Kanskje vi ikke skal gå for dypt inn
i det. Kanskje det bare skal være sånn, at man liker
ting fordi man liker det. Og ikke vite hvorfor. Men
jeg har jo iblant lurt litt på om jeg ville ledd av dette
selv, uten å ha funnet noe svar på det.
Vi tar en kjøretur. Frank vet ikke hvor han skal kjøre
eller hva han skal vise fram først. Det er ikke så
mye å se eller ikke så mye som skjer på en mandags
formiddag på et lite sted som dette. Turen går til et
par nedlagte gruver tilhørende firmaet Frank jobber
for. Titania A/S er et bergverk som vesentlig er
basert på et dagbrudd på Telnes i Sokndal. Dette er
verdens største ilmenittforekomst med reserver på
400 millioner tonn, og Titania står for ti prosent av
verdens ilmenittproduksjon. Området ser ut som et
scene fra filmen Orions Belte, og samtlige av de
som sprader rundt mellom de gamle lagerne kunne
vært karakterer spilt av Helge Jordal. Det ser ut
som området har stått urørt de siste 20 årene. Frank
forteller at det var her de tok sine første bandbilder.
Det gir en viss mening. Så går vi et stykke forbi, og
Frank viser fram god lakseelv. Eller, ikke SÅ god,
men han har fisket her endel. Og fått fisk. Påvei
Frank Tønnesen – Norges beste ukjente låtskriver - side 13

tilbake til bilen går vi forbi en gammel lagerbygning...
«Øy, e de ikkje Frank», roper en stor kar inne
fra mørket. Vi stopper opp. Frank sier at jo det er
Frank. «E du sulten Frank», spør mannen.
Frank er ikke sulten, og prøver å uttrykke dette på
beskjedent vis. Uten å få gjennomslag. Mannen er
eier av Sokndalstrand Kulturhotell, der julerevyene
pleier å finne sted. Og dessuten ordførerkandidat
i lokalvalget som bare er et par uker unna.
Nå drar han mobilen opp av lomma og ringer sin
arbeidsplass. «Frank er her. Han er sulten. Baker
dere noen rundstykker til han Fint. Og han har
med seg en kar. De er der om en halvtime. Flott».
Jan Oddvar, sier mannen. «Forresten Frank, har du
forhåndsstemt» Det har ikke Frank. Så får han en
Venstre-brosjyre stappet ned i lomma.
«Er du journalist», spør Jan Oddvar.
Jeg bekrefter det.
«Skriv noe fint om Frank. Han er verdens fineste
mann og utrolig viktig for oss som bor her. Folk
ringer allerede i april og spør om det blir julerevy
neste år. Det er veldig gøy altså.»
Vel framme på Kulturhotellet blir vi servert nybakte
rundstykker i kafeen. Frank og jeg er kafeens
to eneste kunder, og det hele virker som noe som
kunne vært en annen film med Helge Jordal. To
som er på jobb setter seg rundt bordet. En gammel
mann kommer inn. Det gjør også Jan Oddvar. Alle
samles rundt bordet og velter seg i nybakte rundtstykker
som er «på huset» siden Frank er på besøk.
Så foreslår Jan Oddvar at Frank må spille på bygdas
nye stor-amfi til sommeren. «Det hadde vært
gøy» sier Frank. Vi spaserer nedover en folketom
sentrumsgate i det som er stereotypien på en idyllisk
sørlandsby. Riktignok ser sentrumsgat pener ut
på turistinformasjonen enn det den gjør på en grå
høstdag. Tavlene prydes av fotografier signert den
anerkjente Knut Bry og som igjen er ikledd dikt –
signert Frank Tønnesen.
Så kjører vi hjem igjen.
For et par år siden skrev Stavanger Aftenblad en
notis med tittel «Kong Tønes av marsipanen». Bakgrunnen
var en twittermelding der trubaduren forteller
at han har vært ombord i kongeskipet og fått
brød, vin og god marsipan.
– Jeg har vært ombord i kongeskipet ja. De
skulle ha en delegasjon fra Hauge, med ordføreren
og litt sånne forskjellige folk. Det var i forbindelse
med et besøk her, at kommunene rundt skulle sende
sine hoder. Så ringte ordføreren og spurte om jeg
ville være med, og jeg sa selvfølgelig ja. Man sier
ikke nei til sånt. Jeg spilte to sanger også, på stranda
der. Det var noe opplegg, Mette-Marit holdt en
tale og greier. Det hadde nok ikke gått den gangen
jeg spilte i punkeband på bedehuset.
– Punkeband på bedehuset
– Kanskje en motsetning ja, men ikke her. Det var
på bedehuset vi hadde øvingslokale. Sånn er det
her. Det var der vi fikk utfolde oss mest, i en periode
av oppveksten. Der fikk vi øve og sketsje. Kanskje
vi var heldige. Det ble selvfølgelig litt baluba
da vi hadde «rockerestaurant», for det var ikke helt
greit at vi kalte det for det. Men jeg tok det vel aldri
helt til meg at det hadde noen betydning.
– Hvordan er det å ha tekstene dine spikret
opp i sentrum
– Jeg har jo sagt ja til at de kan spikre opp de tekstene,
så det er jo klart at det er stas. Alle som skriver
noe eller lager noe gjør det fordi det er det du kan
eller må gjøre, man lager det jo for at andre skal
like det. Man blir ihvertfall ikke sur om noen liker
det. Det å bli invitert med på ting er ikke noen nødvendighet,
men det var en ålreit kveld på kongeskipet
med god mat. Man står på en rekke og gjør det
man gjør, og drar hjem igjen.
– Men det er likevel ikke mange steder der
ordføreren inviterer med på sånt.
– Nei, det er jo ikke det. Små steder er veldig gjennomsiktige.
Så det er veldig bra at de som liker det
du holder på med, faktisk sier det. For det er nok
vel så ofte at det ikke blir gjort. At man liksom ikke
skal skryte eller gi ros. Det er en terskel for å gjøre
det. Det er lettere å snakke dritt. Det er greiest.
Egentlig liker jeg sånne ting, men jeg er ikke så
god til å forholde meg til det. For du blir jo med på
noe man egentlig ikke har et forhold til.
Frank Tønnesen – Norges beste ukjente låtskriver - side 14

På denne tiden av dagen finner kollegene hans på
Titania fram termosen, pakker opp matpakkene og
gjør seg klar for lunsjpausen. Hos Familien Tønnesen
derimot venter nybakt sjokoladekake. På en
mandag. Kanskje er det dette som er grunnen til at
han ikke gir seg bort til elektrikerjobben.
– Hva har Egersund visefestival hatt å bety
for deg
– Det var de første årene på visefestivalen at jeg oppdaget
at det gikk an å spille låtene mine for folk.
Det er viktig å ha noe å øve til, og et sted man kan
få sjansen til å spille for folk. Jeg sa nei i år, fordi
jeg følte det hadde blitt en plikt, at det er noe vi
alltid hadde gjort. Jeg er nok litt sånn. Selv om en
ting går bra, trenger jeg ikke å gjøre det samme en
gang til.
– Hvorfor det
– Det er jo ikke sånn at hver konsert er helt forskjellige.
Jeg er veldig dårlig til å skrive setlister
før konserter, og gi til de andre før konserter. For
eksempel. Jeg er veldig dårlig til å øve inn tricks.
Jeg er kanskje redd, og jeg vet ikke hvorfor det er
sånn. Det kan være fordi jeg kjeder meg på sånne
veldig regisserte konserter selv. «Han sa det samme
på forrige konsert». Jeg sier jo nødvendigvis noe av
de samme tingene på flere konserter for jeg har jo
holdt på såpass lenge at det bare må bli sånn. Men
jeg planlegger ihvertfall ikke hva jeg skal si. Jeg
gjør det ikke for å tøffe meg, men det er bare fordi
jeg ikke har noen interesse av det. Det er litt greit
at vi er litt usikre når vi begynner. Det er en god
følelse det også, og når det først virker så er det
enda bedre. «Ja, vi klarte det igjen!».
– Hva er neste mål Du sier at du ikke har
noen ambisjoner, men uten et mål hadde du
vært elektriker på heltid.
– Jeg har mye planer. Planen er å lage ny plate.
Og den må bli bra. Framover må jeg lage ferdig
sanger. Og bestille studio. Få litt press. Målet er å
lage gode sanger og ei god plate. Og oppføre meg
fint, hehe. Det er jo et stort mål det. Noe annet mål
har jeg ikke. Jeg tenker veldig lite på hvor mange
plater jeg skal selge eller hvor mye land jeg skal
legge under meg. Men jeg tenker veldig mye på,
hver gang jeg spiller, at jeg er veldig heldig som
kan holde på med akkurat dette. Å se at publikum
har det godt og kjenne at jeg selv også har det godt.
At det er en god kveld. Det er fint å se at folk trives
når man spiller, og det er et mål å fortsette med å
ha den følelsen når de er på konserter, selv om jeg
kommer med ei plate som går litt bort i fra «Bonde»
og «Yatzy». Uten at jeg skal si at den gjør det, så
kanskje den gjør det.
– En mer voksen Frank
– Off. Det høres kjedelig ut. Jeg må passe meg.
Men jeg kommer til å gjøre det på min måte. Jeg
kommer til å bli voksen på min måte, håper jeg.
Har du en venn som er Tønes-fan, og du ikke er det
selv, har du nok smertelig erfart hvor vanskelig det
kan være å omgås. For de som først digger Frank er
misjonerende i sin hyllest. Hans egen beskjedenhet
tatt i betraktning får dette til å framstå som noe absurd,
for som det blir sagt er han så beskjeden at han
nærmest unnskylder seg før han spiller en konsert.
Selv om det riktignok har blitt bedre med årene.
Fanskaren har vokst med låtskriveren. Tønes-religionens
menighet er tross alt stor nok til å betale
regningene til en fluefiskende tobarnspappa.
Nå har også det litterære miljøet omfavnet fluefiskeren
fra Hauge. Noen uker etter vi har møttes
skal Frank spille Tønes-konsert på Kapittel-festivalen
i Stavanger. Der kommer en av hans største
idoler til å sitte i salen. Forfatteren Ragnar Hovland
avslører sin gjensidige begeistring i en epost:
«Eg hadde gleda av å høyre, og snakke med,
Tønes sist laurdag. Og eg har ikkje noko særleg
djupt å seie om han og universet hans, det må heller
opplevast. Men eg ser på han som kanskje Norges
morsommaste mann i dag, med ei heilt uforlikneleg
evne til å skrive tekstar. Og til å gjere kvardagslege
situasjonar og augeblikk til noko heilt absurd og
noko ein aldri har høyrt eller sett før. Eg kan altså
ikkje få rost han høgt nok, men eg kjenner at eg
har ein sterk uvilje mot å prøve å lage nokon djupe
analysar. Jo, han rører nok ved alvorlege tema, men
eg trur ikkje det er det vesentlege her. La oss kalle
han eit musikalsk tekstgeni.»
Frank Tønnesen – Norges beste ukjente låtskriver - side 16

En annen av Franks store litterære fans er Tore
Renberg.
– Stikkordene er vel skarp observasjon av menneskelig
adferd, stor humor og like stor varme.
Visst lager han fine melodier, men først og fremst
er han en stor tekstforfatter, kanskje den største
som opererer på norsk akkurat nå
– Hva er det Tønes har som ingen andre har
– Det alle betydelige kunstnere har: Sitt egne
særegne blikk på omgivelsene og en evne til å gi
det form og stil:»Eg he så lyst te å handla ihob med
deg igjen, holda deg i håndo mens me leide itte
middag i frysedisken.» Jeg ler så godt av dette, og
jeg ler med empati.
– Er det farlig å skrive/synge på dialekt
– Det kan ha sin pris i noen sammenhenger, men
det gir betydelig nærhet og fin autensitet. Jeg liker
det veldig godt! Jeg vokste opp i en god tid for dialektrocken,
jeg digget Stavangerensemblet og Åge
da jeg var liten, og jeg har stor sans for de spesifikke
uttrykkene man finner hos gode brukere av
egen dialekt, enten vi snakker Odd Nordstoga eller
Tønes. Det lokale er det globale, er det ikke sånn
– Tønes dras mellom å være en løgnas julerevy-kar
til å være en stor litterær låtskriver.
Er det dumt
– Nei, tvert om, sett fra mitt ståsted er dette en
kvalitet ved ham, han ser seg ikke til høyre eller
venstre, han gjør det han tror på. Det er der den
egentlige seriøsiteten ligger. Høyt eller lavt er ikke
viktig, det viktige er om det kjennes ekte og sant.
– Hvilke forventninger har du til Skjelvekommode
– «Stapte Renault» var en av de beste låtene fra
fjoråret. Det er en novelle, komprimert i låtformat,
veldig morsom, veldig sår: «Og me e på vei, me
ska avsted og prøva lykko i ein nye kommune.»
Og dette er ikke utferdstrang, det er en mann og
en hund som er på rømmen fra lensmann og dyrebeskyttelsen
og kreditorer. Jeg kjøpte fem eks av
syvtommeren og ga i gave til kompiser. Jeg har
stor tro på samarbeidet mellom Frode Strømstad og
Tønes, det skal nok gå til himmels, det der.
Det begynte med løgnaskassetter, eller humorkassetter
som det heter på bokmål. Tull og tøys,
revyer og viser, deriblant den nevnte låta «Bonde».
«Tidenes låt». Etterhvert, med drahjelp fra Bylarmsjef
Joakim Haugland, ble låtskrivingen til en plate.
Den havnet i hendenen på det som ble plateselskapet
Farmen, og deres første utgivelse noen sinne.
Da litt mer sleivete enn nå.
Etter et par år fikk Tønes selskap av Kaizers
Orchestra, som gjorde at plateselskapet fikk mer
oppmerksomhet – og mer arbeid. Det fikk konsekvenser
for enkeltmannsforetaket at det plutselig
var en gullkalv i fjøset, og dette har gått på bekostning
av den tidligere førsteprioriteteten.
Likevel gir Tønes ut til sammen fire album på Farmen
før han melder overgang til det bergensbaserte
Hype City. Samtlige av hans har fått terningkast
fem, seinest «Sobihob» som kom i 2009. Fem av
platene er utgitt på plateselskapet Farmen, der han
var en satsning. Men plutselig fikk han selskap av
Kaizers Orchestra, som tok opp mye tid fra selskapet
som antakelig har gått på bekostning av Tønes.
Men Farmen klarte aldri å løfte Tønes opp på et
nasjonalt nivå. I dag har både han og Kaizers skiftet
plateselskap, Farmen er nedlagt og plateselskapsjefen
jobber heltid med brettspill.
Kanskje skyldes det lunke platesalget en blanding
av det å ikke være prioritert hos plateselskapet
i kombinasjon med det å ikke ha landet som sitt
marked. Jeg trodde først at det skyldes dialekten
han synger på. Vi liker jo så godt trygge og joviale
dialekter som trøndersk, nordnorsk, hedmarksk og
telemarksk. De myke og vage dialektene vi forbinder
med tidligere visesangere eller forfattere.
Men dette er også feil. Både Kaizers Orchestra,
Vamp, Mods og Stavangerensemblet har bevist det
gjennom de siste tre tiår.
Og det er faktisk ikke sant, som jeg hele tiden har
trodd, at han aldri blir spilt på radio. Det er bare det
at han spilles ikke spilles på de kanalene jeg pleier
å høre på. Et par spillinger på Petre er tilnærmet
lik ingenting. Men på NRK P1 han to store fans
som plugger ham så ofte de kan. Rune Nilson og
Frank Tønnesen – Norges beste ukjente låtskriver - side 17

Espen Thoresen er antakelig årsaken til at det ligger
hele seks Tønes-låter i P1s musikkbase. Dette
er over gjennomsnittet til en norsk artist å være. I
tillegg spilles han ukentlig på NRKs lokalsendinger
i Rogaland, som beskrives å være relativt mye.
P1 har som profil som skal spille norske låter, og
det kan være lettere å få en norskspråklig låt plassert
her enn en engelskspråklig. P3 har en yngre
profil med andre preferanser. Og der min egen fordom
sier at P3 er noe «alle hører på» tar jeg skammelig
feil. P1 har på en jevn dag rundt en million
lyttere, som utgjør omtrent halvparten av alle som
hører på radio i Norge. Mens til sammenlikning P3
på en god dag har 150.000. Altså har ganske mange
hørt Tønes uten å kanskje vite at det er Tønes de har
hørt. Og hans låter har nådd mye videre enn det han
selv er klar over.
Neste år skal Frank Tønnesen ut med to plater. En
Tønes-plate og en plate med Skjelvekommode. Med
spellemannsnominasjon friskt i minne og forventninger
knyttet til samarbeidet med Frode Strømstad
tyder alt på at 2012 kan bli et år som Frank-år.
– Vi hadde konsert i Stavanger noen dager før Bylarm,
og den var helt utsolgt og det var masse folk
som ikke kom inn. Det føltes som om vi hadde vært
på topp allerede. På Bylarm spilte vi to konserter.
Så plutselig ble det mye mas. Kanskje er det derfor
vi har trukket oss litt unna, for det var ikke helt slik
det skulle bli. Nå har ting roet seg litt, så kanskje
vi kan få gjort ferdig denne plata og få kommet oss
på en liten turné. Det blir som å begynne å spille i
band på nytt. Det er Frode som styrer hvordan resultatet
blir. Han lager musikk veldig annerledes
enn meg. Han har som regel en enkel akkord og en
melodi helt klar, så teksten må stemme sånn nogenlunde.
Mens jeg som regel tar utgangspunkt i et riff
eller noe jeg synes er tøft, også har jeg en tekst som
ofte kjører seg inn over dette riffet. Det er vanskelig
å forklare. Jeg har selvfølgelig melodier jeg også,
men jeg gir de som regel litt tid før de setter seg.
Skjelvekommode er en blanding av meg og Frode,
men han styrer litt mer hvordan det melodiøse skal
være. Derfor blir det litt annerledes enn Tønes. Jeg
er litt mer ustrukturert.
– Hva tenker du om dine to forestående
jubileer: 20 år som artist og 40 år som menneske
– Det er på en måte greit, er det ikke At det har gått
så lenge som 20 år. Jeg klarer ikke å forstå at det
er så lenge siden vi ga ut noe for første gang. Man
forandrer seg jo. Det er mange sanger jeg sikkert
ikke kunne skreve nå, som jeg skrev til å begynne
med. Jeg vet egentlig ikke hvordan veien går videre,
eller hva jeg skal si om det. Jeg føler ikke det
er noen krise at det har gått så mange år, men det
er bare litt løye å tenke på. Det kommer ikke noen
krise, men jeg har kanskje hatt en tidligere.
– Hvordan da
– Jeg vet ikke. Hvis man tenker på at man snart blir
40, så er man nesten 50, og det er jo skitgammelt.
Det går ikke an å tenke på det. Og det kommer vel
en krise...
... som heter Skjelvekommode, med fuzzpedal og
modulering
– Ja, det er kanskje det som er en liten krise, hehe.
I steden for å kjøpe en stor motorsykkel, så har
jeg funnet fram fuzzpedalene igjen. Vi får se hvor
lenge det varer.
Han kjører meg til togstasjonen i Fiaten, en gang
på kvelden. Så kjører han en halvtime aleine i bilen
påvei hjem. I morgen er en ny dag, uten gjøremål.
Kanskje blir han sittende oppe halve natta for å
skrive om noe han har sett på veien hjem. Kanskje
går han og legger seg, og bruker morgendagen på å
binde fluer. Kanskje får han fisk. Kanskje ikke.
n
Frank Tønnesen – Norges beste ukjente låtskriver - side 19

Tore Renbergs guide til
Tønes for nybegynnere:
Teppe På Golvet
Sara Solli
Honnen Min
Sengo Knirka
Parabol
Stille På Fjellet
Bonde
Storbyen Lokka
Handla Ihob Med Deg
Te Kniss I Drid
Stuo E Okkoperte
Maleri
Den Dage Då Sivart Å Randolf Kjørte Rett I Bryggo
Gamlekjærast
Eg Kalla Det Ikkje Musikk
Sangen Te Deg
Det Kan Ikkje Væra Helsikt
Jento Mi
Jente Så Vil Bli Snikkara
Alkohol & Tåre
Foto: Asbjørn Jensen / Forlaget Oktober
Frank Tønnesen – Norges beste ukjente låtskriver - side 20