Heidersmannen

Heidersmannen
Stein Torleif Bjella
mener at lykken er
en ny pickup.
Tekst og foto: André Løyning
andre.loyning@gmail.com

Nysgjerrighet
30. september 2009
Iblant ramler vi borti i ting vi blir nysgjerrig på.
Men alt for sjeldent oppsøker vi svarene og dyrker
nysgjerrigheten.
Første gang jeg hørte Stein Torleif Bjella skjedde det
noe med meg. Så jeg dro til Ål for å møte ham. Planen
var egentlig bare en kaffekopp og litt løsprat om livet,
men Stein Torleif trengte mannskap til båten sin, så vi
dro på fisketur.
Intervjuet mitt med Stein Torleif Bjella er gjort av ren
nysgjerrighet. Det har ingen oppdragsgiver, og skal ikke
trykkes noen sted. Jeg gir deg det gratis og håper du får
en fin lesning.
Tekst og bilder eies i sin helhet av meg. Jeg blir glad
hvis du lenker til intervjuet mitt, printer det ut og gir
det til vennene dine, legger det i postkasser eller på den
lokale butikken.
André Løyning
For spørsmål eller kommentarer til intervjuet: andre.loyning@gmail.com
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : introduksjon

Meningen med livet kan være et helt feil
spørsmål. Hvis du ikke klarer å se meningen med
å leve, eller med livet, så er jo det helt forferdelig.
Det regner ute. Forsiktig vårregn, men alikevel nok til at man blir våt. Det er formiddagen
tirsdag, 19. mai, et par dager etter Alexander Rybak vant Grand Prix. På Bistro Brocante
på Grünerløkka sitter det folk ved fire av bordene. Alle sitter aleine, og nipper til en kopp
ettellerannet mens de ser ned i bordet. Så skjer det noe. I det musikken settes på, er det
akkurat som tiden stopper. Lett gitarspilling, med forsiktig bass og en sjelden stryker.
Norsk vokal, som ingen drar kjensel på. Koppen treffer skålen, og fokuset rettes mot
musikken. Han synger på halling. Hvem er dette? Tre av cafeens fire gjester stormer bort
til bartenderen. Den spansktalende baristaen har problemer med å uttale artistens navn,
men kan fortelle at det er en ny fyr og at han gledelig noterer navnet på en lapp. Alle tre
takker ja til en slik lapp. Den lyder påskriften Stein Torleif Bjella.
Det er ikke tilfeldigheter som gjør at akkurat denne platen ble spilt her denne dagen.
Einar Idsøe Eidsvåg, bookingsjef på Blå, hadde fått høre en plate spilt etter en middag
hjemme hos sine foreldre. Det var broren Simen som hadde fått den tilsendt til jobben sin
i plateselskapet EMI. Han hadde hørt at det var noe annerledes med denne artisten, og
tok platen med seg hjem for å høre hva familien hans synes. Pappa Bjørn ble begeistret,
og det samme ble Einar. Simen bestemte seg for å jobbe videre med denne platen, Einar
booket en konsert med han, og Bjørn Eidsvåg ba høflig om Stein Torleif kunne tenke seg
å varme opp publikum på hans neste konsert i Oslo.
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 3

Mandag 18. mai kom platen «Heidersmenn» ut. Debuten til soloartisten Stein Torleif
Bjella fikk yatzy i femmere i riksavisene. Han var blitt en snakkis. For å promotere
release-konserten på Blå hadde Einar delt ut en bunke med plater til sine venner, deriblant
sjefen på Bistro Brocante. Artisten som siden skulle la voksne menn bryte sammen i tårer
og få tilnavnet «Den tause manns taler». Tre måneder seinere, skulle jeg få møte denne
mannen som har satt ord på de vondeste tingene i livet.
- Jeg synes Heidersmenn godt kan være en samlebetegnelse på alle elleve sangene. Det er
jo et mannsliv jeg skriver om. Jeg har forstått at det kan ha truffet endel, men det er ikke
noe bevisst strategi. Det er en sånn historie jeg har gått og bært på, og det er nok først
etterpå man ser at det er en sammenheng i sangene for eksempel om det å være liten. Ett
tema kan være morsbinding, ett tema kan være kjærlighet, ett tema kan være mannslivet,
ett tema kan være å bo i bygd. Jeg vil påstå at det åpner for mye.
- Er «Heidersmenn» en hyllest til bygdelivet?
- Ja, det kan det være. Det handler om å se det rundt seg, og ta innover seg det som er
rundt oss. Leve med det som er rundt oss, på samme måte Lars Lillo synger om det som
er rundt seg i Oslo. Eller når Jokke gjorde det. Så er utfordringen å gjøre det til noe mer
enn heimstaddiktning, nemlig at det kan bety noe universelt. Det er jo det som er hemmeligheten.
Jo mer presist du klarer å sette fingeren på det, jo mer vil andre kunne kjenne
seg igjen. Local is the only universe.
- Er det vanskeligere å gjemme seg i bygda enn i byen?
- Man må jo leve med de man har rundt seg.
- Er kjærlighet vanskeligere på bygda enn i byen?
Stein Torleif tenker seg om. Godt om.
- Det er jo universelle spørsmål, om du bor stort eller smått... Men det er nok lettere å bo
aleine i byen enn å bo aleine her. Hvis du ikke er en veldig trygg person med en veldig stø
tanke om hvordan du ønsker å innordne deg.
Stein Torleif Bjella (41) er født og oppvokst på Ål. Til tross for visesang om livet på
bygda og tilnavnet «Bygdeoriginal», er han oppvokst i boligfelt. Klisjé eller ikke, men for
pengene han fikk til konfirmasjonen kjøpte han seg en gitar. Og har skrevet låter siden den
gang. Meningen hadde hele tiden vært at han jobbe sammen med far i familiebedriften.
Trevareforretningen med lisens på salg av dører. Far kjørte land og strand rundt, og solgte
dører i pallevis. Da Stein Torleif skulle søke videre utdanning etter ungdomsskolen, ble
det økonomiutdanning i Oslo. Tall var ikke hans største interesse, men skulle han bidra
i familiebedriften måtte han ha snøring på økonomi. I hovedstaden flyttet han inn i et
kollektiv på beste vestkant, sammen med tre andre gutter. Selv om skolegangen ikke var
det store høydepunktet, var det musikken som opptok mye tid.
- Jeg kjørte slalom på fritiden til jeg var 14-15 år. Det var ganske mye, konkurrerte og
herja på. Så kjøpte jeg gitar for konfirmasjonspengene og begynte å spille sammen med
en kamerat på Ål. Vi lagde et band, og jeg begynte å skrive sanger med en gang. På dårlig
engelsk. Jeg tror jeg har et uttrykksbehov som jeg fikk satt igang med den kassegitaren.
Jeg lurer hele tiden på om «jøss stopper det opp nå, eller hvordan blir det her?». Når jeg
tar gitaren så kan det være litt ambivalent, at jeg tar den ned fra veggen og henger den på
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 4

meg, og da er jeg veldig ærlig på at «kjennes det bra ut nå?» og det gjør det nesten alltid.
Jo, det kjennes bra ut. Så spiller jeg litt, og da blir sangene til.
- Får du forløst noe?
- Jeg får ihvertfall stor av glede av å fullføre tekster. Det er noe fullkomment i en
ufullkommen verden. Du har ett eller annet som er fra A til Å.
Midveis i første året av studiene får Stein Torleif beskjeden som skal fremskyve planene
hans. Pappa er død. Han avbryter studiene og flytte hjem til Ål. Tanken er at han bare skal
tømme lagrene og avvikle driften. Men det skulle vise seg å ta tid. 23-åringen, uten utdanning,
men med godt kjennskap til bedriften, bruker syv år på jobben.
Imellomtiden blir bandet Tolv Volt til. Britpop-inspirert musikk som sklir rett inn i blant
distriktshøgskole-rocken, sammen med Di Derre og Postgirobygget. I 1999 kommer
platen «Auraspray» ut på plateselskapet Sony, med låter om «Bitre Birger» og «Kaffe
og Kaku». Bandet drukner i mer kommersielle konkurrenter. Platen selger et par tusen
eksemplarer. Fire år seinere kommer platen «Kalas» ut. Den selger enda mindre.
- Et gjengående tema i låtene er ønsket om å være noe større.
- Det er jo åpenbart. Det handler om å være liten i en stor verden. Det handler om å sitte
tilbake. Uforløste ambisjoner. Lengsel etter noe mer. Dette er jo som å snekre, det er praktisk
arbeid. Det er låtskriving. Jeg tenker at det er slik livet er. Man får betalt for å jobbe
hardt med ting.
- Hvor lenge har du skrevet på «Heidersmenn»?
- Altså, jeg har gitt ut to plater med Tolv Volt. Det er cirka fire år mellom hver plate, så
det er litt vanskelig å begynne på en ny plate får man har fått ut noe. Det er noen tekster
der som er veldig gamle. For eksempel «Astronaut», den hadde jeg nok aldri skrevet idag.
Den er ihvertfall 15 år gammel.
Fredag 28. august, klokken 19:18. Toget stopper på Ål stasjon. Utenfor venter en mann i
rød regnjakke, mørkeblå regnbukser og orange avkappa støvler. Da jeg tok kontakt for å
høre om det var mulig å komme på besøk for å ta noen bilder, svarte han med å invitere
på fisketur. Men det måtte bli på høsten en gang, da han i sommer var svært opptatt med
spillejobber. Hele den tretimer lange togturen fra Oslo hadde jeg hørt på «Heidersmenn»,
der den mørke stemmen synger om såre følelser, ensomhet, kjærlighet, om å føle seg liten
og om dagdrømmer. Nå gir han meg et hardt håndtrykk, smiler i skjegget og introduserer
seg selv; Stein Torleif Bjella.
Ål er både et tettsted og en kommune i Buskerud, og ligger ganske nøyaktig midt mellom
Bergen og Oslo. Bygda har per 1. januar 2009 4661 innbyggere. Bygdas mest kjente
mann er nok finansmorromannen Olav Thon, og på den musikalske siden er det Hellbillies
som er den største eksportvaren. Mens nabobygda Hemsedal oftest får den store
oppmerksomheten for sine mange skitrekk og luksushytter, er Ål den kulturelle dumpen
på andre siden av fjellet. For bare noen måneder siden danset den lokale gruppen Frikar
seg inn i de norske hjem, sammen med en tidligere nevnt Grand Prix-artist.
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 5

«Der kjem ho som vart tidleg vaksen, va i lag med berre gutar.
Kom å henta ho på skuleplassen, viste fingen jøno bilruta.
Brukte sea den tid den sorg, brukte hengji rundt Sundre Torg.
Køyrde bygdevegan upp og ned, eg vilkje tenkji på ko dei dreiv med»
- fra låta «Redningsmann».
- Jeg skjønner nesten ikke at jeg fikk meg til å skrive det. Jeg synes nesten det er for
privat akkurat det der, med hvem som var tidlig voksen og ikke. Men det er jo et tema da.
Jeg tror alle husker de som først ble voksne.
- Er det vanskeligere å skille seg ut på mindre steder?
- Det var helt sikkert det før. Når jantelov og kravet til å innordne seg nok var sterkere.
Jeg synes jeg alltid har hørt historiene om bygdeorigialene, de går jo fra munn til munn i
generasjoner. Jeg vokste jo opp med å høre mor og far fortelle om fargerike folk i bygda,
og det var aldri negativt. På en måte så tror jeg kanskje at originalene har fått bra spillerom.
Ofte var de jo underholdere og spellemenn. Folk som kanskje ikke var bønder, men
som var bra til å spille.
Visepsykiatri. Åpningslåta som gjorde at mange måtte lese låttittelen enda en gang.
Visepsykiatri.
- Jeg synes det var greit å definere visesjangeren med en gang. Det har jo blitt kalt
visekøntri, viserock, visepop, singer/songwriter, men jeg er mest komfortabel med bare
visesjangeren fordi den har en slags nordisk tradisjon. Men jeg ser jo at mange kaller det
americana og folk, og det er åpenbart mange slike elementer. Mer det enn svensk visetradisjon.
Jeg kaller meg en låtskriver og en musikant.
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 6

- Et det psykiatri å skrive?
- Det er utelukkende privat motivert. Det er et kick å få en tekst til å «gå opp». Nå har
jeg til og med fått annerkjennelse fra andre enn meg selv på at dette duger. Å bruke ordet
psykiatri er jo forferdelig sterkt, og jeg har ikke vært psykiatrisk pasient.
- Hvorfor bruker du dette ordet?
- Det er kanskje i det sterkeste laget... Men samtidig er jo psykiske diagnoser blitt en del
av hverdagsspråket. Jeg har jo en annen sang som heter «Psykisk kan du væra sjøl», og
det er jo egentlig voksenlivets betegnelse på ting som ikke er bra. Da er det psykisk.
Stein Torleif skriver tekster uten fasit. Og han nekter konsekvent å utdype hva låtene handler
om, eller om de handler om ham selv. Han vil ha åpne partier i tekstene, slik at lyttern
selv kan gjøre seg opp en mening om hva han synger om. Det er viktig, for han skriver
tross alt alle låtene sine selv. Og teksten er det viktigste for å få en låt til å «gå opp», som
han beskriver det. Fullføre eller komplettere. Melodien blir til på en kassegitar, hjemme
på kjøkkenet. På en hylle som henger høyt nok til at hans to døtre ikke rekker opp, står
permer med tekster, en mikrofon, en digital opptaker, en mac med lydkort og på veggen
henger en gitar. Stein Torleif beskriver seg selv som en korttekst-mann. Noveller og viser.
Tekster som er for lange, har han aldri tid til å fullføre. Pendling til Oslo og turnering med
kassegitaren baki pickupen, i tillegg til å være byggmester på egen gard, ektemann og
pappa til Bergliot på fire og Beate på åtte.
Vi setter oss inn i Mazdaen, den falmede lyseblå pickupen som ble kjøpt for 13 000 kroner,
for mer enn ti år siden. Der Toyota Hi-Lux er pickupens pickup, med firehjulstrekk
og stort lasteplan, er mazdaen-pickupen et billig og jævlig arbeidsjern som fint kan klare
400 000 km. Det bærer rett til fjells, på trange uskiltede skogsveier uten fartsgrenser eller
møtende trafikk. I bilen ligger et par bunker flygblad som oppsummerer anmelder-yatzyen,
og i cd-spillern ligger «Heidersmenn».
- Ganske harry å ha med min egen plate i bilen, flirer Bjella.
Tjue minutters kjøring fra Sundre (sentrum på Ål) parkerer vi bilen og tar beina fatt
innover fjellet mot fiskevannet. Stein Torleif sin mor er grunneier for 5/6 av vannet, og
han vokter vannet med beryktede metoder. Rundt vannet ligger to hytter; familien Bjellas
fiskebu og nabohytta. Naboen har fått dispensasjon til å fiske med to stenger, men får
redskapsboden sin ofte inspisert på jakt etter garn. Historien om da tjuvfiskere ble tatt
på fersken av grunneieren, har nok skremt bort fremtidige snikfiskere. Gutta rodde alt de
kunne inn mot land, slapp alt utstyret de hadde og sprang avgårde. Bjellas to kompiser tok
hånd om fangsten deres, mens Bjella sjøl løp etter. Han visste hvilken hytte snikfiskerne
angivelige skal ha bodd på, og gjemte seg bak en busk like ved. Såvisst hadde han rett, og
et kvarter seinere ankom de anpustne fiskerne hytta. Vel inne, løfter Stein Torleif en svær
stein og kaster den alt han kan mot blikktaket på hytta. Med bråket i bakgrunnen løper
han bort til sine venner og tar med fangsten hjem. En gang skal hans far ligget på lur i
skogen og speidet etter tjuvfiskere, med en skarpladet mauser. Snikene kom, Bjella senior
siktet seg inn på en oterfjøl guttene hadde med seg, og skøyt den i fillebiter.
- Jeg fisker ikke for fiskingens skyld, jeg fisker for å få fisk.
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 7

Stein Torleif drar en gammel plastbåt med årer ut av en sliten bu nedi vannkanten. Fiskevannet
gir mye god mat på bordet. Vi tar med seks garn, tre enkle og tre doble, og ror
utover. Han har lenge ønsket seg en ny båt, men det har aldri blitt sånn. Båten er etter far
hans, og da de dro på fisketurer sammen var det alltid unge Stein Torleif som måtte ro.
Stående. Skumringen er iferd med å legge seg over Hallingdal. Rosa og lyseblå, måneskinnskveld.
- Hei ja. Jøss, det var lenge siden. Tjue år? Ja, der kan du se. Joda, vi kommer innom.
Folkene på nabohytta har sett oss, og invitert på besøk.
Inne på hytta, er stemningen helt i taket. En guttegjeng på åtte stk, i alderen 40 til 60 har
samlet seg for rømmegrøt og spekemat. Eller kalas som de selv sier. De har nok øl (av
typen Halling) til å skjenkes både to og tre ganger, i tillegg til flere flasker aquavit av den
rimelige typen. Gjengen er fra Lier og Drammen-området, og visesangerens aktiviteter
har gått dem hus forbi. Stein Torleif får skryt for sin gode rakfisk, som han visstnok skal
være eksperten i bygda på. Den mest høylytte utfordrer til duell og river en pose med
rakfisk ut av kjøleskapet.
- Smak dette du!
Bråkefesten blir med ett lydløs. Stein Torleif kutter av et stykke fisk, forsamlingen holder
pusten og nistirrer på dommeren, mens han tygger seint og lar fisken rulle rundt i munnen.
- Det smaker sild, mener Bjella.
Protestene slår umiddelbart tilbake, men etter en nærmere resonnering fra rakmesteren
konstanterer utfordreren at det er «noe greier han har fått kjøpt av en kompis som er kokk
på et hotell nedi dalen».
I bilen min, ett par månder tidligere, sitter en kompis med tårer i øyekroken. Kona tok ut
skilsmisse på førtiårsdagen og fortalte at hun hadde kjøpt en leilighet som han hadde med
å betale for. 2,5 millioner kroner. Han hadde hørt om denne visesangeren som satt ord på
de vonde, mørke tingene. I det låten «Psykisk kan du være sjøl» kommer på, begynner
tårene å trille. Han gjentar Bjellas ord: «Du kan vel sjå litt stort på det?»
- Hva synes du om tilnavnet «Den tause manns talsmann»?
- Det synes jeg var veldig flott altså. Det er ikke sikkert det er riktig, men det høres veldig
bra ut. Kanskje jeg har sett ting som andre ikke ser så godt? Jeg ser på en måte at noen
sliter. Det ligger veldig mye stakkarslig i det å slite. Jeg oppfordrer ingen til å sutre.
- Du høres ut som en deperimert mann på platen, men oppfattes ikke slik.
- Alt er jo snudd litt på hue etter jeg fikk gitt ut plata, som har fått flott mottakelse og annerkjennelse.
Jeg tror ikke jeg hadde laget den platen nå.
- Fordi du har det for godt?
- Jeg har det bedre. Jeg har det godt. Jeg har det veldig bra. Jeg har jo træla på med
musikken i mange år, og plutselig når man får ut plata får den betydning for mange. Det
er jo.... nytt. Jeg har et publikum. Nå er det folk som dukker opp. Det er ikke så himla
mange, men det betyr heller ingenting. Det er noen der, de følger med og de setter pris på
sangene. Det er nytt.
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 8

- Leser du mye?
- Ja, jeg prøver. Men jeg er jo en sånn korttekstmann. Jeg leser bøker også, men når du har
blitt familiefar og skal jobbe seint og tidlig, så detter jeg fort sammen om kvelden. Akkurat
nå har jeg lest «Om mjölkens symbolverdi» av Stefan Sundström. Han skriver nesten
bedre noveller enn sangtekster, faktisk. Jeg liker Askildsen, jeg liker Olav H. Hauge, Tor
Jonsson, jeg liker korte effektive gode sangtekster best. Det kan være noe av det mest
elementære til Johnny Cash.
Vi ror båten tilbake i mørket. Låser den inn i bua og snubler oss gjennom skogen tilbake
mot parkeringsplassen. Våte steiner, glatte støvler og et par raske aquavit innabords gjør
ikke turen lettere enn nødvendig. Stein Torleif leder an med lommelykt. Vi kjører gjennom
Sundre, svinger rundt med Essoen (som dessverre er nedlagt nå) og krysser det magiske
punktet – mellom pinsemenigheten Håp og kinapuben Beijing. «Evig liv eller rett i peisen».
Motsetningene knyttes sammen med en fotgjengerovergang. Man trenger altså ikke å
bryte loven dersom man skulle endre ståsted.
Vel framme på garden blir vi møtt av svigerfar Mons. Han bor på tomta som Stein Torleif
kjøpte da han flyttet tilbake til Ål etter sin andre periode i hovedstaden. Det er riktig nok
ikke Bjella gård, men han har skapt seg sitt eget lille paradis i Øvre-Ål. Mons har steppet
inn som barnevakt, da Hedvig har måttet rykke ut på vakt som dyrelege. Stein Torleif
møtte sin fru fra Asker i Oslo, og hun var ikke vanskelig å be med til landligere omgivelser
etter mange år i en trang leilighet i Maridalen. Med på lasset kom også svigerforeldrene.
Garden består av et gammelt hus med en stor forlengelse, to stabbur, en låve og en stall.
På trappen av det ene stabburet står far sin gamle godstol. Arvegodset, som preger coverbildet
på «Heidersmenn». Familien Bjella har syv hester som er på sommerbeite, og før de
vender hjem skal Stein Torleif bygge om stallen – i tillegg til å smi mens debuten er varm.
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 9

Stein Torleif byr på Chris Isaak og Fernet Branca. Jeg takker ja til førstnevnte, før jeg
drar en flaske rødvin opp av sekken. Bjella skjenker seg et halvt melkeglass Fernet, før
han legger ut om den fantasikske konserten Chris Isaak holdt på Rockefeller, en gang
på nittitallet. Den melankolske storheten, ikledd hvit dress med blinkende discolys, som
dessverre bare skulle falle med årene. Hør på dette her da, det gitarspillet og DEN stemmen.
Stein Torleif tar en sup av den illsinte urtedrikken. Isaak blir tidvis avbrutt av både
Jonathan og Roberta fra Spotify.
- Det var to hester som hadde sparket på hverandre. Jeg leide de ned i en bekk og lot de
stå der for å kjøle ned hovene. Må nok tilbake i morgen for å se hvordan det går.
- Vil du ha et glass?
- Nei takk, jeg har jo vakt. Men tar gjerne en Munkholm. Hei, jeg er Hedvig, smiler Fru
Bjella.
Som forøvrig har beholdt pikenavnet Rud. Hun er veterinær i Ål, med kontor nede på
Sundre. Ofte har hun vakt i helgene, og når ektemannen er ute på spillejobber er det fint
å ha foreldrene innen rekkevidde. Hedvig viser rundt i huset og beskriver det som et
«Pippi-hus». Et svært og sjarmerende brukshus, med sjarm fra gamle dager i en innpakning
fra nyere tider. Et eget musikkrom med flygel, gitarer og Beates nye bass som hun
fikk til 8-årsdagen.
- Jeg håper hun en gang kan spille med meg. Billig arbeidskraft vet du, forteller basslærer
og pappa.
- Vet du hva?
En kompis ringte og var svært så entusiastisk, til tross for at det var en tidlig søndag morgen.
Han hadde spilt «Heidersmenn» på puben sin, etter stengetid med sine stamkunder
som publikum. Lokale musikere og musikkstudenter sitt første møte med visesangeren
fra Øvre-Ål skjedde en juninatt, på en forlatt pub med åpne kraner. På platens tredje låt,
tittelsporet, begynte tårene å trille.
Selv om «Heidersmenn» er utgitt på et av landets største plateselskaper og at anmelderne
har trampeklappet i takt, har den ikke solgt mer enn 4-5000. Stein Torleif fleiper med at
han har solgt flere av tskjortene med påskriften «Psykisk kan du vera sjøl». Fysisk musikk
selger ikke lengre. Platen er tilgjengelig i sin helhet på Spotify, noen låter på Myspace, og
et par hjemmesnekra musikkvideoer på YouTube. Pengene ligger i konsertene, der Stein
Torleif får drahjelp fra medprodusent Kjartan Kristiansen, best kjent fra DumDum Boys.
Plateslipp-konserten på Blå var knapt halvfull, men publikum besto nesten utelukkende
av bransjefolk. Og hovedpersonen selv avsluttet kalaset med å lodde ut en fruktkurv «slik
man gjør der folk er samlet». Et humoristisk partytricks som avsluttet en ellers så mørk og
melankolsk aften. Utenfor er er publikum helt i ekstase.
- Herregud så bra det der var! utbryter en av rikspressens profilerte anmeldere.
Etter dette spredde ryktet seg som ild i tørt gress; «Det var en mann fra bygda som var i
byen».
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 10

- Er du en bygdeoriginal?
- Nei, jeg er jo en streiting med mye lån som trælar på med mitt som vanlige folk. Originalene
i mitt nærmiljø ser en ikke så ofte, men det er jo på mange måter en ære å bli kalt
en original. Men det var kanskje en knagg når plata ble lansert. Jeg ble møtt på Grosvold
med at jeg var en bygdeoriginal, hehe, og jeg synes det er fantastisk jevt. Men jeg tror
ikke jeg er det.
- Hva legger man i det ordet?
- Det har jeg også lurt på. Original høres jo ut som noe litt uvanlig da, men jeg tror folk
flest sin definisjon av bygdeoriginal er ofte folk som har havnet godt utenfor et A4-liv.
Det er jo slik at hvis du har et uforløst potensiale og blir boende på en liten plass, så er det
viktig å finne en måte å få utløp for det.
- Er det vanskeligere å realisere drømmer på bygda?
- Nei, jeg tror ikke det. Men du må ha et reflektert forhold til det å bosette deg på en liten
plass. Du må vite hvor mange du forventer at skal stikke innom. Det myldrer ikke med
tilbud i sentrum. Jeg sa ei gang, at jeg trenger bare en dagligvarebutikk og en skytebane.
Hehe. Jeg trenger ikke så jævlig mye rundt meg. Jeg har gode venner her, familien min,
besteforeldre i nærheten, jeg har mulighet til å komme meg inn til byen og prate med
andre musikanter – og det gjør jeg jo når jeg er ute å spiller.
- Du har bodd to ganger i Oslo. Hvorfor flyttet du?
- Jeg hadde liksom kursen vekk fra byen. Jeg likte meg veldig godt i Oslo, men jeg føler
meg litt på hjemmebane på Ål. Heller konge i bygda enn harry i byen, ikke sant?
- Jeg pleier å inngå en kontrakt med publikum, forteller han. Formelen for å unngå snakking
under konsertene. På Eikerapen Rootsfestival i Åseral i sommer, ble snakkingen
under konserten såpass intens at han måtte be folk være stille eller gå. Folk ville ha festmusikk
og ikke visesang om betente følelser. Klarer han å samarbeide med publikum kan
det alikevel bli en fin opplevelse for begge parter. Det samme gjelder på hjemmebane, der
han må inngå en kontrakt med døtrene slik at situasjonen blir best mulig for begge parter.
Nå vil de heller se på tegneserier enn å spise frokost. Stein Torleif inngår en kontrakt.
- To minutter til, så spiser vi, forhandler pappaen. Men innrømmer gledelig at motparten
har sjarmerende trekk som gjør det vanskelig å forhandle med. Han taper som oftest.
Stein Torleif var våken allerede kl. 06 for å kjøre sin mor til en buss som gikk kl. 08. På
kjøkkenet spiller husets musikalske leder en av sine store inspirasjoner. Jonathan minner
om at Spotify er laget av folk som elsker musikk, før svenske Fred Åkerström synger
«Jag gir dig min morgon». Åtteåringen Beate viser fram sitt gule armbånd.
- Norwegian Wood! smiler hun stolt.
Beate fikk nytt digitalkamera i anledning konserten, og er utnevnt som fast fotograf for
sin musikerpappa. Hun vet ikke at han har en fremtidig plan om at hun skal bistå med
både regnskapsføring og booking, i tillegg til bassen, men hun får nok vite det snart...
Frokostbordet hos familen Bjella er raust, og stemningen rundt bordet er fin. Hedvig
forteller for sine kjempenysgjerrige døtre om gårsdagens episode med hestene, før hun
serverer hjemmelaget cappuchino.
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 11

- Hvordan var det å stå på samme scene som Neil Young og Nick Cave?
- Det var en kjempestor scene. Det var helt vanvittig stort. Jeg følte meg jo litt liten. Skal
jeg være HELT ærlig, angrer jeg på at jeg ikke klinte til med enda flere folk på scenen
og prøvde å bruke veldig brei pensel. Jeg flyttet på en måte et klubbkonsept rett opp på
en hundre meter bred scene, og tre-fire meter høy var den. Jeg har hørt konserten etterpå,
og det var fint det. Men jeg tror at når man får en sånn mulighet må man bare ta opp lån i
banken, også bør man invitere ALLE man har lyst til å ha med seg på scenen. Det virker
som om festivalkonseptet på det nivået der, inviterer til en slags gigantomani. Det hadde
jeg faktisk ikke helt tatt innover meg. Jeg kunne hatt med et par gitarister til og kanskje en
pianist. Pluss pluss, men ja...
Tilbake til fiskevannet, er fiskemesteren og hans aspirant klare til å trekke opp garnene.
Det blåser godt utpå det lille vannet. Undertegnede beordres atter en gang bak årene,
noe som tydeligvis har med anisnitet å gjøre. På det første garnet drar vi opp to medium
fjellørret. På det andre garnet glipper en sværing. «Ihvertfall en kilo». På det tredje garnet
drar vi opp tre fisk. Totalt blir det ti fisk fordelt på disse seks garnene. To glapp. Historiens
største fisker fikk fem fisk, og nå klarte vi å dra dobbelt så mange. Tre-fire middager
dette her. Klart man er stolt!
- Hvordan er framtiden for Bygde-Norge?
- Det blir mindre og mindre dyrehold og landbruk. Og det blir flere og flere hyttefelt.
Etterhvert blir vi litt sånn velpolerte turistmaskiner alle sammen. Det er jo ingenting som
heter Øvre-Ål Resort, men det kan jo komme når som helst. Låta konkluderer jo med at
livet på Øvre-Ål Resort ikke er noe dårlig, men det er et liv som for nostaligere som megselv
er litt tungt da. Å se på alt som blir borte. Jeg har vokst opp på et boligfelt nedi her,
garden har jeg kjøpt.
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 12

- Hvorfor det?
- Fordi jeg drømmer om katt og kanin, litt hest. Det er jo småbrukromantikk som har
gjort at vi har kjøpt denne plassen her. Men jeg tror jo at landbruket har store framtidsmuligheter.
Det finnes jo veldig mange ulike driftsformer nå, men det er jo en utfordring å
tenke at disse små eiendommene som ble utdelt i Hallingdal på 1800-tallet for at familier
skulle overleve, i dag skal den fungere som en bedrift og det skal være et godt driftsgrunnlag
med muligheter til å tjene penger. Men i utgangspunktet var det bare en eiendom
utformet for at en familie skulle klare seg. Alle disse gardane kan ikke være drivverdige,
men det er heldigvis mange spennende samdriftsformer og sånt da. Lokal matproduksjon
er jo mer i vinden enn noen gang, og nedleggingen av norske bruk har begynt å bremse
litt. Så jeg velger å være optimist idag. Kan hende jeg sier noe annet ikveld når mørket
har lagt seg over oss, smiler Bjella.
Der gikk 14-toget. Neste tog går ikke før kl. 19. Det tar han med et smil, og smører opp
noen brødskiver. Grovt brød med fårepølse. Solbærtoddy til seg selv og te til meg. Stein
Torleif insisterer på å kjøre meg ned fra garden i Øvre-Ål ned til togstasjonen på Sundre,
selv om det bare er et par kilometer. I bilen på vei ned foreslår han å svinge innom lokalavisa,
siden vi har så god tid. Til daglig tjener han til smør på skiva ved å jobbe deltid som
allroudjournalist i Hallingdølen. Nasjonsbygging, som han kaller det selv. I 2003 og 2005
ble Hallingdølen kåret til Norges beste lokalavis, med sin lille stab på rundt tredve hoder.
- Hvordan er det å være tett på bygda som journalist?
- Jeg tror kanskje det har vært bra, med tanke på den plata her. En redaksjon i en lokalavis
følger jo med på det som skjer. Vi synes jo selv at vi er oppdaterte. Men det er nå mest
på det samfunnsmessige. Den tiden som jeg skrev aller mest var nok den tiden jeg var
pleieassistent på Ullevål sykehus. Da følte jeg at jeg ikke var rare karen. Det er noe med å
kompensere med fantasilivet. Når jeg har har hatt veldig kjip jobb, da produserer jeg mer
tekst. Har jeg et spennende arbeidsliv, går det jo ut over... eller det er vanskelig å skrive så
fort ihvertfall, smiler Bjella.
På parkeringsplassen står en svært så entusiastisk redaktør, til tross for at det er lørdag og
fridag. Han har vært på en konferanse i Bergen og er i harnisk over de store mediehusene
med grådige eier. Hallingdølen er lokaleid, kun av personer med adresse i Ål. Stein Torleif
viser rundt på desken, møterommet, kantina, sjefskontoret – og pulten sin. Han drar
fram Feriemagasinet, utgitt av avisa i 2008, og viser stolt fram coversaken forfattet og
fotografert av ham selv. Hallingdal rundt, med yngstedattera i passasjersete, på jakt etter
de skjulte juvelene i dalføret. Det ene oppslaget viser en steinrøys like bak garden hans.
Pent stablet stein i tre store hauger, som tydeligvis har ligget der en stund. «Åls svar på
Akropolis» har han skrevet.
Han kikker lurt opp.
- Nasjonsbygging, smiler Stein Torleif Bjella.
En kort tur unna redaksjonslokalene til Hallingdølen ligger kinapubben Beijing. Der
spilles panfløytedisco og det serveres frittyrstekte delikatesser. Etter tjue minutter kommer
dagens første kunde. Et par eldre venninner som skal skeie ut med sursøt lapskaus og
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 13

husets vin med skrukork. Følger man fotgjengerovergangen til andre siden av veien ligger
pinsemenigheten Håp. En absurd kort vei mellom himmelen og helvete, evig liv eller
peisen, som Bjella sjøl sier. Vi tar hverandre i hendene og takker for en fin fisketur. Pappa
må hjem til sine døtre.
Ombord på toget fra Bergen til Oslo, kommer jeg på en ting Stein Torleif sa:
- Det er jo et paradoks at folk i andre deler av verden, som har langt lavere standard og
elendig utdanningssystem... Altså ungdom i den tredje verden opplever en større livsglede
og kvalitet enn norsk ungdom. Jeg tror de har klare mål, om det å komme seg opp og
fram. Få seg en jobb og tjene godt. Det kan jo bare gå en vei. Her har vi et veldig godt
apparat hele veien, og da blir kanskje utfordringen å finne ut hva som er opp og fram for
norsk ungdom. Etterhvert som man blir voksen må man gjøre det litt enkelt. Gleden er
en ny pickup. Gleden er en bra ferietur med jentene. Og en hyggelig spillejobb. Gleden
er å se framgang. Det er det jeg mener, på et tidspunkt må man nok stille spørsmål om
«meningen med livet» er et riktige spørsmålet.
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 14