Heidersmannen

More documents

Recommendations

Info

- Hvordan var det å stå på samme scene som Neil Young og Nick Cave? - Det var en kjempestor scene. Det var helt vanvittig stort. Jeg følte meg jo litt liten. Skal jeg være HELT ærlig, angrer jeg på at jeg ikke klinte til med enda flere folk på scenen og prøvde å bruke veldig brei pensel. Jeg flyttet på en måte et klubbkonsept rett opp på en hundre meter bred scene, og tre-fire meter høy var den. Jeg har hørt konserten etterpå, og det var fint det. Men jeg tror at når man får en sånn mulighet må man bare ta opp lån i banken, også bør man invitere ALLE man har lyst til å ha med seg på scenen. Det virker som om festivalkonseptet på det nivået der, inviterer til en slags gigantomani. Det hadde jeg faktisk ikke helt tatt innover meg. Jeg kunne hatt med et par gitarister til og kanskje en pianist. Pluss pluss, men ja... Tilbake til fiskevannet, er fiskemesteren og hans aspirant klare til å trekke opp garnene. Det blåser godt utpå det lille vannet. Undertegnede beordres atter en gang bak årene, noe som tydeligvis har med anisnitet å gjøre. På det første garnet drar vi opp to medium fjellørret. På det andre garnet glipper en sværing. «Ihvertfall en kilo». På det tredje garnet drar vi opp tre fisk. Totalt blir det ti fisk fordelt på disse seks garnene. To glapp. Historiens største fisker fikk fem fisk, og nå klarte vi å dra dobbelt så mange. Tre-fire middager dette her. Klart man er stolt! - Hvordan er framtiden for Bygde-Norge? - Det blir mindre og mindre dyrehold og landbruk. Og det blir flere og flere hyttefelt. Etterhvert blir vi litt sånn velpolerte turistmaskiner alle sammen. Det er jo ingenting som heter Øvre-Ål Resort, men det kan jo komme når som helst. Låta konkluderer jo med at livet på Øvre-Ål Resort ikke er noe dårlig, men det er et liv som for nostaligere som megselv er litt tungt da. Å se på alt som blir borte. Jeg har vokst opp på et boligfelt nedi her, garden har jeg kjøpt. Stein Torleif Bjella - <strong>Heidersmannen</strong> : side 12
- Hvorfor det? - Fordi jeg drømmer om katt og kanin, litt hest. Det er jo småbrukromantikk som har gjort at vi har kjøpt denne plassen her. Men jeg tror jo at landbruket har store framtidsmuligheter. Det finnes jo veldig mange ulike driftsformer nå, men det er jo en utfordring å tenke at disse små eiendommene som ble utdelt i Hallingdal på 1800-tallet for at familier skulle overleve, i dag skal den fungere som en bedrift og det skal være et godt driftsgrunnlag med muligheter til å tjene penger. Men i utgangspunktet var det bare en eiendom utformet for at en familie skulle klare seg. Alle disse gardane kan ikke være drivverdige, men det er heldigvis mange spennende samdriftsformer og sånt da. Lokal matproduksjon er jo mer i vinden enn noen gang, og nedleggingen av norske bruk har begynt å bremse litt. Så jeg velger å være optimist idag. Kan hende jeg sier noe annet ikveld når mørket har lagt seg over oss, smiler Bjella. Der gikk 14-toget. Neste tog går ikke før kl. 19. Det tar han med et smil, og smører opp noen brødskiver. Grovt brød med fårepølse. Solbærtoddy til seg selv og te til meg. Stein Torleif insisterer på å kjøre meg ned fra garden i Øvre-Ål ned til togstasjonen på Sundre, selv om det bare er et par kilometer. I bilen på vei ned foreslår han å svinge innom lokalavisa, siden vi har så god tid. Til daglig tjener han til smør på skiva ved å jobbe deltid som allroudjournalist i Hallingdølen. Nasjonsbygging, som han kaller det selv. I 2003 og 2005 ble Hallingdølen kåret til Norges beste lokalavis, med sin lille stab på rundt tredve hoder. - Hvordan er det å være tett på bygda som journalist? - Jeg tror kanskje det har vært bra, med tanke på den plata her. En redaksjon i en lokalavis følger jo med på det som skjer. Vi synes jo selv at vi er oppdaterte. Men det er nå mest på det samfunnsmessige. Den tiden som jeg skrev aller mest var nok den tiden jeg var pleieassistent på Ullevål sykehus. Da følte jeg at jeg ikke var rare karen. Det er noe med å kompensere med fantasilivet. Når jeg har har hatt veldig kjip jobb, da produserer jeg mer tekst. Har jeg et spennende arbeidsliv, går det jo ut over... eller det er vanskelig å skrive så fort ihvertfall, smiler Bjella. På parkeringsplassen står en svært så entusiastisk redaktør, til tross for at det er lørdag og fridag. Han har vært på en konferanse i Bergen og er i harnisk over de store mediehusene med grådige eier. Hallingdølen er lokaleid, kun av personer med adresse i Ål. Stein Torleif viser rundt på desken, møterommet, kantina, sjefskontoret – og pulten sin. Han drar fram Feriemagasinet, utgitt av avisa i 2008, og viser stolt fram coversaken forfattet og fotografert av ham selv. Hallingdal rundt, med yngstedattera i passasjersete, på jakt etter de skjulte juvelene i dalføret. Det ene oppslaget viser en steinrøys like bak garden hans. Pent stablet stein i tre store hauger, som tydeligvis har ligget der en stund. «Åls svar på Akropolis» har han skrevet. Han kikker lurt opp. - Nasjonsbygging, smiler Stein Torleif Bjella. En kort tur unna redaksjonslokalene til Hallingdølen ligger kinapubben Beijing. Der spilles panfløytedisco og det serveres frittyrstekte delikatesser. Etter tjue minutter kommer dagens første kunde. Et par eldre venninner som skal skeie ut med sursøt lapskaus og Stein Torleif Bjella - <strong>Heidersmannen</strong> : side 13
Page 1 and 2: Heidersmannen Stein Torleif Bjella
Page 3 and 4: Meningen med livet kan være et hel
Page 5 and 6: meg, og da er jeg veldig ærlig på
Page 7 and 8: - Et det psykiatri å skrive? - Det
Page 9 and 10: - Leser du mye? - Ja, jeg prøver.
Page 11: - Er du en bygdeoriginal? - Nei, je

Heidersmannen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?