Heidersmannen

- Et det psykiatri å skrive?
- Det er utelukkende privat motivert. Det er et kick å få en tekst til å «gå opp». Nå har
jeg til og med fått annerkjennelse fra andre enn meg selv på at dette duger. Å bruke ordet
psykiatri er jo forferdelig sterkt, og jeg har ikke vært psykiatrisk pasient.
- Hvorfor bruker du dette ordet?
- Det er kanskje i det sterkeste laget... Men samtidig er jo psykiske diagnoser blitt en del
av hverdagsspråket. Jeg har jo en annen sang som heter «Psykisk kan du væra sjøl», og
det er jo egentlig voksenlivets betegnelse på ting som ikke er bra. Da er det psykisk.
Stein Torleif skriver tekster uten fasit. Og han nekter konsekvent å utdype hva låtene handler
om, eller om de handler om ham selv. Han vil ha åpne partier i tekstene, slik at lyttern
selv kan gjøre seg opp en mening om hva han synger om. Det er viktig, for han skriver
tross alt alle låtene sine selv. Og teksten er det viktigste for å få en låt til å «gå opp», som
han beskriver det. Fullføre eller komplettere. Melodien blir til på en kassegitar, hjemme
på kjøkkenet. På en hylle som henger høyt nok til at hans to døtre ikke rekker opp, står
permer med tekster, en mikrofon, en digital opptaker, en mac med lydkort og på veggen
henger en gitar. Stein Torleif beskriver seg selv som en korttekst-mann. Noveller og viser.
Tekster som er for lange, har han aldri tid til å fullføre. Pendling til Oslo og turnering med
kassegitaren baki pickupen, i tillegg til å være byggmester på egen gard, ektemann og
pappa til Bergliot på fire og Beate på åtte.
Vi setter oss inn i Mazdaen, den falmede lyseblå pickupen som ble kjøpt for 13 000 kroner,
for mer enn ti år siden. Der Toyota Hi-Lux er pickupens pickup, med firehjulstrekk
og stort lasteplan, er mazdaen-pickupen et billig og jævlig arbeidsjern som fint kan klare
400 000 km. Det bærer rett til fjells, på trange uskiltede skogsveier uten fartsgrenser eller
møtende trafikk. I bilen ligger et par bunker flygblad som oppsummerer anmelder-yatzyen,
og i cd-spillern ligger «Heidersmenn».
- Ganske harry å ha med min egen plate i bilen, flirer Bjella.
Tjue minutters kjøring fra Sundre (sentrum på Ål) parkerer vi bilen og tar beina fatt
innover fjellet mot fiskevannet. Stein Torleif sin mor er grunneier for 5/6 av vannet, og
han vokter vannet med beryktede metoder. Rundt vannet ligger to hytter; familien Bjellas
fiskebu og nabohytta. Naboen har fått dispensasjon til å fiske med to stenger, men får
redskapsboden sin ofte inspisert på jakt etter garn. Historien om da tjuvfiskere ble tatt
på fersken av grunneieren, har nok skremt bort fremtidige snikfiskere. Gutta rodde alt de
kunne inn mot land, slapp alt utstyret de hadde og sprang avgårde. Bjellas to kompiser tok
hånd om fangsten deres, mens Bjella sjøl løp etter. Han visste hvilken hytte snikfiskerne
angivelige skal ha bodd på, og gjemte seg bak en busk like ved. Såvisst hadde han rett, og
et kvarter seinere ankom de anpustne fiskerne hytta. Vel inne, løfter Stein Torleif en svær
stein og kaster den alt han kan mot blikktaket på hytta. Med bråket i bakgrunnen løper
han bort til sine venner og tar med fangsten hjem. En gang skal hans far ligget på lur i
skogen og speidet etter tjuvfiskere, med en skarpladet mauser. Snikene kom, Bjella senior
siktet seg inn på en oterfjøl guttene hadde med seg, og skøyt den i fillebiter.
- Jeg fisker ikke for fiskingens skyld, jeg fisker for å få fisk.
Stein Torleif Bjella - Heidersmannen : side 7