Last ned (PDF) - Olaf Moriarty Solstrand
Last ned (PDF) - Olaf Moriarty Solstrand
Last ned (PDF) - Olaf Moriarty Solstrand
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
<strong>Olaf</strong> <strong>Moriarty</strong> <strong>Solstrand</strong><br />
Trolløya<br />
eit godnatteventyr<br />
<strong>Solstrand</strong> Tekst og Bobler
© 2013 <strong>Solstrand</strong> Tekst og Bobler, Ski<br />
www.olafsolstrand.no/trolloya/<br />
Omslagsillustrasjon: Ida Eva Neverdahl, jellyvampire.deviantart.com<br />
Boka er satt med Sabon 11/15 pt.<br />
Kapitteltitlar: Mathilde 72 pt.<br />
ISBN (<strong>PDF</strong>-utgåve): 978-82-998751-3-4<br />
Boka er òg tilgjengeleg i fleire andre e-bokformat og i trykt utgåve.<br />
Du som har kjøpt denne e-boka står fritt til å skrive ho ut, lagre så<br />
mange kopiar av ho du vil, og du må gjerne dele boka med familie<br />
og vener akkurat som du ville ha gjort med ei trykt bok, så lenge du<br />
ikkje publiserer e-boka fritt på nettet eller sel ho vidare til andre.<br />
Alle e-bokutgåver av denne teksten er fri for DRM.
Første kapittel<br />
Gunhild<br />
«Mamma»<br />
«Ylva Har du ikkje lagt deg enno Du skal på skolen i<br />
morgon. Og etter det skal du til pappa. Veit du kva klokka<br />
er»<br />
«Joda, eg berre … Eg får ikkje sove.»<br />
«Ylva … Er det noko du har lyst til å snakke om Du kan<br />
snakke med meg om alt, veit du.»<br />
«Nei, ikkje eigentleg. Kvifor spør du»<br />
«Læraren din ringte meg. Eg høyrde at det hadde skjedd<br />
ting på skolen i dag»<br />
«… Må vi snakke om det no»<br />
«Ikkje om du ikkje vil. Eg skjønner at det er vanskeleg å<br />
prate om. Men er det noko som helst eg kan gjera for deg, håper<br />
eg at du seier frå.»<br />
«Eg berre lurte på … Kan du ikkje … fortelja meg eit eventyr»<br />
«Eventyr Det må vera fire–fem år sidan du har bedt meg<br />
om å fortelja godnatteventyr for deg. Trudde ikkje du var interessert<br />
i sånt lenger, eg.»<br />
«Eg veit det, eg berre … Eg berre kunne tenkja meg å høyra<br />
deg lese noko for meg igjen.»<br />
5
«Greitt. Dersom du lover å leggja deg og sove etterpå.»<br />
«Sjølvsagt.»<br />
«Så kva vil du høyra Kva med … denne boka»<br />
«Nei. Den har eg nettopp lest.»<br />
«Ok … Vel, du har jo hylla full av bøker, så vi må jo klare å<br />
finne noko vi kan lese.»<br />
«Men … Eg har lest dei alle saman. Eg vil høyra noko spennande,<br />
noko eg ikkje veit korleis går.»<br />
«Ehem. Og korleis har du tenkt at eg skal få til det»<br />
«Kan du ikkje fortelja meg ei historie Berre dikte opp<br />
noko Sånn som du pleidde å gjera då eg var mindre»<br />
«Eg veit ikkje … det er veldig lenge sidan, Ylva. Eg er ikkje<br />
…»<br />
«Ver så snill»<br />
«Ja vel. Flytt deg litt inn i senga så eg kan setja meg på kanten<br />
her, då. Ok, la oss sjå. Det var ein gong …»<br />
* * *<br />
Det var grytidleg om morgonen, og sola hadde enno<br />
ikkje stått opp, men Gunhild var allereie vaken. Ho<br />
hadde ikkje eigentleg noko val: Ho var riddar i den<br />
kongelege hæren, og no hadde ho blitt kommandert til å dra<br />
ut og drepe eit troll. Ok, ho hadde vel eigentleg ikkje blitt<br />
kommandert til det, det var kanskje rettare å seie at ho hadde<br />
meldt seg frivillig, men kvifor skulle ho ikkje ha gjort det Det<br />
hadde blitt alt for vanleg at trolla kom <strong>ned</strong> frå fjellsida dei<br />
budde i for å forsyne seg av geitene som beita på dei store<br />
jorda ved Einerfjorden. Det var for så vidt ille nok, men dei<br />
6
siste vekene hadde dei berre blitt meir nærgåande. For ei veke<br />
sidan hadde eit troll klart å snike seg heilt opp til slottet som<br />
låg midt i hovudstaden og bryte eit hol i ytterveggen med ein<br />
kampestein, og sjølv om garden hadde klart å skremme trollet<br />
frå å kome seg inn i slottet, sa det seg sjølv at ein måtte stoppe<br />
trollet før det kom tilbake. Og då hadde Gunhild sjølvsagt<br />
meldt seg frivillig – skulle ho setja seg tilbake og stole på at<br />
dei dvaske kollegane hennes skulle klare dette Det var ho<br />
som var eksperten. Ho var kanskje ein av dei yngste av dei,<br />
men det var ho som hadde mest erfaring med å drepe troll.<br />
Dette skulle ho klare.<br />
No låg ho i skjul bak ein kampestein utanfor ei hole i Gråfjell.<br />
Gråfjell var fullt av holer, og det var det som gjorde det<br />
til ein så ettertrakta heim for trolla: Her kunne dei stikke seg<br />
unna, dei kunne gå i eitt med kampesteinane, og skulle ein<br />
uerfaren trolljeger vera på jakt etter dei ville det vera ei umogleg<br />
oppgåve å finne den rette hola. Troll var store og tunge og<br />
lagde tydelege fotspor på laus jord, men på berggrunn var det<br />
å kunne finne spor etter eit troll noko som kravde mange år<br />
med erfaring, og det hadde tatt Gunhild mange timer å finne<br />
den rette hola, men no var ho her.<br />
Planen hennes var den same som alltid: Ho måtte klare å<br />
lokke trollet ut av hola og halde det der til sola stod opp. Det<br />
som gjorde det så vanskeleg å drepe troll var at den grå huda<br />
deira var like hard som gråstein, noko som gjorde dei usårbare<br />
mot dei aller fleste våpen – særleg når dei var inne i holene<br />
sine. Den einaste svakheita deira var sollys. Det var rettnok<br />
berre ei gamal myte at sollys fekk troll til å sprekke eller bli til<br />
stein, men dei blei svakare i sollys – så svake at det var mogleg<br />
7
for eit over gjennomsnittleg sterkt menneske å drepe dei. Og<br />
fordi sjølv troll var smarte nok til å ikkje kome ut av holene<br />
sine i fullt dagslys, var ein nøydt til å lure dei ut like før<br />
soloppgang og klare å distrahere dei til sola stod opp slik at<br />
ein kunne drepe dei. Sjølv for ein erfaren riddar som Gunhild<br />
var dette svært farleg, men det var den einaste måten å drepe<br />
troll på. Å prøve å gå inn i holene deira – sjølv når trolla sov –<br />
var galskap.<br />
Gunhild titta opp på himmelen og forsøkte å rekna seg fram<br />
til kor mykje tid ho hadde. To–tre minutt til soloppgang Det<br />
burde ho klare å halde ut. På tide å lokke trollet ut av hola.<br />
Gunhild fann ein stein på bakken og kasta han mot holeopninga<br />
så han smalt mot berget, og så klatra ho opp på kampesteinen<br />
ho hadde gøymd seg bak sånn at ho var godt synleg<br />
frå hola. Ho såg at noko rørte på seg i skuggane der inne, og<br />
etterkvart dukka trollet opp i holeopninga. Trollet var ganske<br />
kraftig, og som alle andre troll var det heilt grått for å kunne<br />
gå i eitt med fjellet, bortsett frå håret og skjegget som var<br />
mosegrønt. Med sine cirka tre meter var trollet nesten dobbelt<br />
så høgt som Gunhild, og ho kjente at ho sitra av spenning i<br />
ryggraden. Ho haldt venstrehanda klar til å gripe sverdet, men<br />
trollet gjorde ikkje teikn til å nærme seg. Det såg på henne, så<br />
såg det på himmelen. Det såg ut som om instinkta til trollet<br />
fungerte for fullt og at det fortløpande vurderte kor vidt det<br />
var ein trussel å gå ut av hola eller om det hadde tid til å<br />
slakte Gunhild før soloppgang. Gunhild byrja å bli utålmodig<br />
– ho hadde ikkje tid til dette. For å lokke trollet lenger ut,<br />
trakk ho femten centimeter av sverdet ut av slira og drog<br />
høgrehanda mot sverdeggen til ho fekk eit stort, blødande sår<br />
8
i handflata. Ho visste at det var ingenting som kunne lokke til<br />
seg troll som lukta av friskt blod, og det var tydeleg i ansiktet<br />
til trollet at det ikkje klarte å halde ut mykje lenger.<br />
Og så skjedde det – trollet byksa ut av holeopninga, i full<br />
fart mot Gunhild. Gunhild greip raskt sverdet med den friske<br />
handa og rakk akkurat å parere trollets slag etter ho. Det<br />
gnistra idet sverdeggen trefte den gråsteinharde underarma til<br />
trollet, og det knurra i ubehag, som om det hadde blitt stukke<br />
av ein mygg. Gunhild såg at det løfta den andre arma for å slå<br />
henne <strong>ned</strong> frå kampesteinen, og ho parerte raskt med sverdet.<br />
Med det eine auget låst på trollet kasta ho eit kjapt blikk<br />
rundt seg for å finne ein betre stad å stå. Kampesteinen gav ho<br />
ein fordel ved at han hjelpte ho å utlikna høgdeforskjellen,<br />
men samtidig måtte ho konsentrere seg for å halde balansen.<br />
Blikket enda på ein knaus i fjellsida cirka ein meter over bakken,<br />
og Gunhild hoppa raskt over dit utan å sleppe sverdet.<br />
Trollet snudde seg etter ho så raskt det kunne, og slo etter ho<br />
med den høgre knyttneven. I rein refleks klarte Gunhild å<br />
dukke idet knyttneven som var større enn hovudet hennes<br />
nærma seg, og slaget trefte fjellveggen bak ho. Gunhild kjente<br />
at adrenalinet kokte i heile kroppen, og ho kom seg raskt på<br />
beina igjen slik at ho kunne støyte sverdet raskt mot brystet til<br />
trollet eit par gongar. Trollet vrei ansiktet i smerte, men viste<br />
elles ingen teikn til svakheit.<br />
Gunhild prøvde å klatre høgare, men var forsiktig med å<br />
aldri snu ryggen til trollet. Det slo etter henne fleire gonger,<br />
kvar gong klarte ho å parere slaget med sverdet, og kvar gong<br />
spruta det gnistar idet sverdet trefte trollet. For kvar parering<br />
blei Gunhild meir sliten. Burde ikkje sola ha stått opp no Det<br />
9
måtte vera minst fem–seks minutt sidan ho hadde klart å<br />
lokke trollet ut av hola, og ho visste ikkje kor lenge ho kunne<br />
klare å halde ut ein slik kamp mot eit troll i full styrke. Idet ho<br />
parerte nok eit slag frå trollet, kasta ho eit blikk opp på himmelen.<br />
Det kvakk til i ho då ho skjønte kva ho hadde oversett:<br />
Gråbeinnuten. Midt mellom ho og sola var det ein liten fjelltopp,<br />
så liten at ho sjeldan tenkte over at han eksisterte, men<br />
no som ho plutseleg stod i skuggen av han skjønte ho kor<br />
dumt det hadde vore av ho å ikkje ta han med i reknestykket.<br />
Nede i byen hadde sannsynlegvis sola allereie stått opp, men<br />
her oppe stod Gråbeinnuten i vegen, og det kom sannsynlegvis<br />
til å ta ti–femten minutt til før sola kom fram frå bak fjellet.<br />
Gunhild svelgde tungt. Ho hadde ikkje energi til å stå her og<br />
parere trollet i eit kvarter til. Ho var ikkje ein gong sikker på<br />
om sverdet kom til å tåle det.<br />
Trollet slo etter ho ein gong til, og Gunhild klarte å parere<br />
det, men det neste slaget såg ho ikkje kome. Ho blei dytta <strong>ned</strong><br />
frå fjellknausen og landa hardt på det mjuke graset. Trollet<br />
kom sakte mot ho, og Gunhild prøvde å reise seg, men ho<br />
kjente at det gjorde vondt i heile kroppen. Ho la plutseleg<br />
merke til at ho ikkje hadde sverdet i handa lenger, før ho fekk<br />
auge på det liggjande i graset eit par meter unna. Ho prøvde å<br />
strekkja seg etter det, men merka at ho var svimmel etter fallet,<br />
og ho klarte nesten ikkje å røre på venstrearma, som<br />
hadde tatt imot det meste av slaget frå trollet. Ho prøvde å<br />
tenkja seg om. Om ho berre klarte å krype bort til sverdet og<br />
gripe det og på ein eller annan måte halde trollet distrahert<br />
fram til sola stod opp, kunne dette gå bra. Men korleis i alle<br />
dagar skulle ho klare det Trollet nærma seg, og det tok seg<br />
10
god tid med vilje, som for å erte henne. Gunhild trengte eit<br />
mirakel. Ho trengte ein gud. Brått skjønte Gunhild kva hennes<br />
einaste moglegheit var. Ho hadde ingen gud, men ho hadde<br />
noko som var nesten like bra: Ho hadde Balder.<br />
Raskt greip Gunhild etter fløyta som hang i lærbeltet hennes<br />
og blåste eit par fløytetonar, nesten ein kort melodi.<br />
«Ver så snill, Balder,» tenkte ho. «Ver så snill å vera vaken<br />
og i nærleiken no.»<br />
No hadde trollet kome heilt bort til ho, og det stod bøygd<br />
over ho der ho låg på bakken nesten livlaus. Gunhild følte at<br />
energien kom sakte tilbake og at ho nesten var sterk nok til å<br />
reise seg igjen, men utan sverdet hadde ho ingen sjanse mot<br />
trollet som stod og studerte ho. Brått snudde trollet hovudet,<br />
forvirra. Det høyrde det same som Gunhild høyrde: Nokon<br />
nærma seg i full fart. I full galopp. Idet trollet snudde seg såg<br />
det det som måtte vera ein av dei største elgoksane det nokon<br />
gong hadde sett. Gunhild smilte, utmatta.<br />
«Flink gut, Balder,» sa ho lågt til elgen. «Beklagar at eg ber<br />
om hjelpa di, men …»<br />
Gunhild trengte ikkje seie meir. Elgoksen skjønte straks kva<br />
som måtte gjerast, og sprang mot trollet med geviret senka.<br />
Trollet såg på han, forvirra. Han løfta handa for å slå etter<br />
Balder, men elgen klarte å svinge unna slaget i siste augeblikk.<br />
Trollet blei enno meir forvirra då Balder snudde seg og tok<br />
enno ein runde i full fart mot trollet med geviret senka. Trollet<br />
såg provosert ut, som om det ikkje heilt skjønte kvifor denne<br />
elgen trudde at den var ein trussel mot eit vakse troll. Like<br />
fullt kom Balder mot det, og det slo etter han igjen, men nok<br />
ein gong klarte Balder å vri seg unna. Når Balder deretter<br />
11
flykta, blei trollet provosert og byrja å gå etter han så raskt<br />
han kunne. Dette var signalet Gunhild hadde venta på: No<br />
som trollet var distrahert med Balder, klarte ho å reise seg<br />
igjen. Ho tok sverdet med høgre hand og banna irritert inni<br />
seg over at ho hadde rispa seg opp ti minutt tidlegare for å<br />
lokke trollet ut av hola. Men ho hadde ikkje noko val: Ho var<br />
ikkje sterk nok til å halde sverdet med venstrehanda, så ho<br />
måtte bruke høgre. Ho plystra, og Balder kom springande mot<br />
ho. Trollet snudde seg og prøvde å skjøna kva det var som<br />
føregjekk, og rakk akkurat å sjå at Gunhild kasta seg opp på<br />
ryggen til Balder og greip tak i geviret hans for å halde seg<br />
fast. Det kunne ikkje vera mange sekunda igjen no.<br />
Trollet kom springande mot dei. Gunhild rei Balder mot<br />
trollet. «Klarer vi å kome oss bak han» ropte ho til Balder, og<br />
Balder berre haldt fram med å storme mot trollet med eit målmedvitent<br />
blikk. Trollet slo etter dei, men Balder svinga unna.<br />
Trollet slo på nytt, men Gunhild klarte å løfte sverdet og parere<br />
i siste augeblikk. Trollet løfta handa for å slå etter dei<br />
enno ein gong, men akkurat då skjedde det: Sola sto opp, og<br />
trollet blei bada i solstrålar.<br />
Heile den steinharde huda til trollet gnistra eit augeblikk, og<br />
Gunhild visste at han no var sårbar. Trollet skjønte det same,<br />
og kasta eit blikk rundt seg for å prøve å finne tilbake til hola.<br />
Hola var no mange meter bak det, og det snudde seg og byrja<br />
å springe. Balder sprang opp på sida av han, og Gunhild reiste<br />
seg på ryggen hans og klarte med eit byks å hoppe opp på<br />
skuldrene til trollet. Med den siste energien ho hadde i seg,<br />
klarte ho å støyte sverdet inn i ryggen på trollet så hardt at<br />
sverdspissen kom ut gjennom brystet på det. Trollet grynta<br />
12
høgt av smerte før det fall saman på bakken, framleis med<br />
Gunhild på ryggen.<br />
Det var berre så vidt Gunhild klarte å reise seg, men det var<br />
trygt no. Trollet var døande. Ho hadde sett dette mange<br />
gonger tidlegare: Sjølv om trollet låg og skalv på bakken, var<br />
det ikkje lenger i stand til å røre på seg, og det i løpet det neste<br />
halve minuttet spreidde daudsstivheita seg i heile den store<br />
kroppen, til det låg heilt stille, og det var umogleg å skilja den<br />
livlause kroppen frå ein dei omkringliggjande kampesteinane.<br />
Gunhild klarte å kave seg bort til staden der ho hadde sett<br />
frå seg taska si. Ho fann fram ein brødbit og gav han til Balder,<br />
som tok imot med glede. «Spis opp,» sa ho, utmatta. «Eg<br />
hadde ikkje klart dette utan deg.» Ho klappa Balder medan<br />
han åt, og nikka til han for å fortelja han at det var greitt for<br />
henne at han drog tilbake til skogen for å kvile. Deretter fann<br />
ho fram ein papirlapp og ein kolstift frå taska, skreiv «Oppdrag<br />
utført» på papirlappen og blåste nok ein liten melodi på<br />
fløyta. Etter eit par minutt landa det ei kråke på kampesteinen<br />
framfor ho. Gunhild festa papirbiten til kråkebeinet og sendte<br />
kråka av garde igjen, i retning byen. No var jobben hennar<br />
gjort. No kunne ho endeleg byrja å bevege seg heimover igjen.<br />
* * *<br />
et var framleis tidleg på formiddagen då Gunhild<br />
endeleg kom heim til den vesle hytta ho budde i sa-<br />
Dman med ein av dei andre kvinnelege riddarane i den<br />
13
kongelege hæren, og ho var framleis ganske utmatta då ho<br />
kom inn og lukka døra bak seg. Solveig, som Gunhild budde<br />
saman med, kom ut frå soverommet då ho høyrde døra.<br />
«Gunhild, er det deg Det har kome …» Solveig kvakk plutseleg<br />
til då ho såg korleis Gunhild såg ut. «Går det bra med<br />
deg Er du hardt skada»<br />
«Det går fint,» svarte Gunhild, sliten. «Alle lemmar er på<br />
plass, og ingenting er brekt. Eg tar ein tur <strong>ned</strong> på sjukestua<br />
seinare i dag.»<br />
«Vil du at eg skal fylle badestampen for deg»<br />
«Seinare. Først vil eg berre sove, om det er greitt. Eg har<br />
vakt under kroningsseremonien på slottet i kveld, og treng å<br />
kvile litt før det.»<br />
Sjølv om det einaste ho hadde lyst til akkurat no var å vera i<br />
fred, innsåg Gunhild at Solveig hadde eit poeng. Ho følte seg<br />
litt betre no, men ho måtte sjå heilt forferdeleg ut. Venstresida<br />
hennes var full av blåmerke heile vegen frå skulderbladet og<br />
<strong>ned</strong> til hælen, høgrehanda hennes var dekkja av ein provisorisk<br />
bandasje, ho var sannsynlegvis ganske bleik ettersom ho<br />
hadde gitt all maten sin til Balder, og den svarte genseren ho<br />
hadde tatt på seg for å kunne gå i eitt med mørket var full av<br />
seigt trollblod. Ho turte ikkje tenkja på korleis ho såg ut på<br />
håret. Ja, ho skulle definitivt ta eit bad og finne reine klede før<br />
det blei kveld og ho skulle halde vakt på slottet.<br />
«Ok,» sa Solveig. «Eg ville eigentleg berre fortelja deg at<br />
brevet du har venta på, endeleg har kome.» Gunhild slo auga<br />
opp, og klarte å smile for første gong den morgonen. Det var<br />
ikkje det at ho ikkje likte å vera ein vanleg riddar, men ho<br />
drømte om noko meir. Ho drømte om å stige i gradane og ein<br />
14
dag bli kommanderande general i den kongelege hæren. Landets<br />
første kvinnelege general, kanskje. Så for ei dryg veke<br />
sidan hadde ho endeleg teke motet til seg og levert ein søknad<br />
om forfremming til sersjant. Etter det hadde ho kvar dag ho<br />
hadde hatt moglegheit til det sete og venta ved postkassa, i<br />
håp om at det skulle kome eit svar. Og no låg svaret der, i ein<br />
konvolutt på senga hennes, ein konvolutt dekorert med seglet<br />
til sjølvaste generalen. Ho sette seg <strong>ned</strong> på senga, pusta tungt<br />
og opna konvolutten.<br />
«Kva står det Kva står det» spurte Solveig, nesten like<br />
engasjert som Gunhild sjølv. Ho visste at Gunhild føretrakk å<br />
vera i fred når ho hadde fått post, men ho var så spent no at<br />
ho ikkje hadde klart å la vera å følgja etter Gunhild inn på<br />
soverommet. Gunhild leste heile brevet inni seg, og smilet hennes<br />
forsvann gradvis etterkvart som ho leste. Ho byrja å lese<br />
på nytt, som om ho ikkje skjønte innhaldet.<br />
«Vi har motteke din søknad om forfremming, og beklagar å<br />
måtte fortelja deg at …» Gunhild kasta frå seg brevet, irritert.<br />
«Kva pokker Eg er den tøffaste, modigaste og sterkaste<br />
riddaren dei har her! Eg burde vera i første rekke for å bli forfremma<br />
til offiser!» Solveig sette seg på senga og la ei arm<br />
rundt Gunhild.<br />
«Det er jo sånt som skjer,» sa Solveig forsiktig. «Og du kan<br />
jo prøve igjen neste år. Vil du ha noko frukost Eg har laga<br />
…»<br />
«Nei, det er ikkje sånt som skjer!» brølte Gunhild irritert<br />
medan ho spratt opp av senga. Ho var sint, så sint at ho ikkje<br />
lenger tenkte eit sekund på smertene i venstresida. Kampen<br />
15
mot trollet føltes som om han var for ei æve sidan. «Det finst<br />
ingen grunn til at eg ikkje skulle få denne forfremminga!»<br />
«Kanskje dei synest at du er litt ung» sa Solveig forsiktig.<br />
«Du veit at eg synest at du er ein fantastisk riddar, men du er<br />
jo berre sytten.»<br />
«Dette har ikkje noko med alder å gjera,» svarte Gunhild<br />
bittert. «Eg har jobba i hæren i fire år allereie, og det er mange<br />
som har fått forfremmingar etter berre to–tre år. Og det er<br />
ingen meinige riddarar i dag som har drepe fleire troll enn eg<br />
har. Ikkje gjer deg dum, Solveig. Du veit kva som er grunnen<br />
til at eg ikkje har blitt forfremma.»<br />
Solveig stønna. «Ikkje sei fordi du er kvinne»<br />
«Fordi eg er kvinne. Og det er ikkje akseptabelt.»<br />
«Men du kan jo ikkje vite det sikkert! Generalen har sikkert<br />
mange faktorar han har teke med i avgjersla, det kan jo hende<br />
at …»<br />
«Du er kvalmande optimistisk til tider, Solveig,» avbraut<br />
Gunhild. «Men det er ikkje sånn verda fungerer.» Ho gjekk<br />
bort til klesskapet sitt og plukka fram den raude uniforma si,<br />
og la både uniformsjakka og uniformsbuksa på senga. «Om<br />
du framleis er interessert i å hjelpe meg med å fylle badestampen,<br />
høyrast det ut som ein veldig god idé no. Eg tar meg eit<br />
bad, forsøker å samle tankane litt … og etterpå går eg bort til<br />
generalen.»<br />
* * *<br />
16
S<br />
ekretæren til generalen sat og skreiv eit brev då Gunhild<br />
storma inn døra hans. «Er han inne» spurte ho.<br />
«Hei, Gunhild,» svarte sekretæren, ein ung mann som<br />
såg ut som om han kanskje kunne vera ein stad i tjueåra. Ho<br />
visste at ho hadde høyrd namnet hans ein gong, men ho klarte<br />
aldri å hugsa kva det var. Han sjekka ei avtalebok. «Ja, han er<br />
ledig no. Har du ein avtale»<br />
«Nei,» svarte Gunhild og gjekk rett inn døra til generalens<br />
kontor. Det var ikkje første gong ho var på dette kontoret,<br />
men sist ho var her hadde det vore general Bjerkedal som<br />
hadde kommandoen. For nokre månader sidan hadde den<br />
gamle fjompen endeleg gått av med pensjon, og hans nestkommanderande,<br />
Aslak Espenson, hadde overteke. Med sine drygt<br />
tretti år var Espenson berre halvparten så gamal som Bjerkedal,<br />
men han hadde vore offiser i ei årrekkje allereie, og han<br />
hadde jobba tett saman med general Bjerkedal dei siste åra, så<br />
alle hadde vore einige om at han var det beste valet til å overta<br />
generalstolen etter at Bjerkedal gjekk. No sat Espenson ved<br />
skrivebordet sitt og teikna ei skisse. I nokre sekund såg han litt<br />
overraska ut over å sjå Gunhild, men han fekk raskt fatninga<br />
tilbake.<br />
«Meinig Bårdsdotter,» sa han og nikka mot ein stol på den<br />
andre sida av skrivebordet for å signalisere til Gunhild at ho<br />
kunne setja seg. Men Gunhild klarte ikkje å setja seg <strong>ned</strong>. Ho<br />
gjekk rett bort til generalen og slengte avslagsbrevet <strong>ned</strong> på<br />
skrivebordet framfor han.<br />
«Eg ville spørja deg kva som var meininga med dette,» sa<br />
ho.<br />
«Ah. Det burde eg ha skjønt.»<br />
17
«Du har ingen rett til å gjera sånt.»<br />
«Der tar du feil. Å vurdere søkjarars kvalifikasjonar til opprykk<br />
er ikkje berre ein rett eg har, det er mi plikt som general.»<br />
«Du har ingen rett til å diskriminere meg fordi eg er<br />
kvinne.»<br />
«Vent. Kva snakkar du om» Generalen såg overraska ut.<br />
«Trudde du at det var difor du fekk avslag Men … leste du<br />
ikkje grunngivinga på baksida av brevet»<br />
Gunhild senka flaut blikket <strong>ned</strong> på brevet. Det stod faktisk<br />
noko på baksida. Generalen prøvde å skjule eit smil.<br />
«Vi kan ta det munnleg,» sa han høfleg. «Eg har lest personalmappa<br />
di, Bårdsdotter. Om vi ser på tala, er du ein av våre<br />
beste riddarar. Karakterane dine er i toppsjiktet, og du kan alle<br />
kampteknikkane vi nokon gong har lært deg betre enn folk<br />
som har vore riddarar dobbelt så lenge som deg – det skulle<br />
ikkje forbause meg om du har kome opp med eit par teknikkar<br />
til sjølv heller. Og eg måtte ha vore blind for å ikkje ha<br />
fått med meg at ingen av dei andre riddarane her kan bruke<br />
sverdet like godt som deg.»<br />
«Så kva er problemet»<br />
«Problemet er haldninga di. Du er ivrig. Du er impulsiv. Du<br />
er modig …»<br />
«Når blei det eit problem»<br />
«Det blir eit problem når ein blir så modig som deg. Kor<br />
mange troll har du drepe den siste månaden»<br />
Gunhild måtte telja raskt over i hovudet. «Fem.»<br />
«Så … cirka eitt i veka. Visste du at dei andre riddarane her<br />
i gjennomsnitt dreper tre–fire troll i året Og at dei færraste av<br />
18
dei nokon gong drar ut for å drepe eit troll heilt aleine, men<br />
derimot sørgjer for å alltid ha ei hjelpande hand med seg om<br />
det skulle vera nødvendig»<br />
«Prøver du å seie at grunnen til at du nektar meg forfremming<br />
er at eg er betre enn alle dei andre Kvar er logikken i<br />
det»<br />
«Eg er ikkje ferdig.» Espenson hadde reist seg og gått over<br />
til eit skap fullt av papir. Det var så mange papir og så mykje<br />
rot i det at Gunhild ikkje skjønte at han klarte å halde oversikt,<br />
men det måtte han openbart gjera, for han plukka ut ei<br />
mappe frå skapet, og det var heilt tydeleg at det var den<br />
mappa han var på jakt etter.<br />
«Sei meg,» spurte Espenson medan han sette seg igjen, «kor<br />
mange gonger har du vore innlagt på sjukestua den siste<br />
månaden»<br />
Gunhild raudna. «To, kanskje»<br />
«Fire.» Espenson såg alvorleg på ho. «Det er ingenting galent<br />
i at du er modig, men gong på gong har vi sett at du har<br />
overvurdert din eigen styrke. Du klarer ikkje å vurdere risikoen<br />
av ein situasjon før du kastar deg inn i han. Eg har<br />
snakka med den faste legen din, og ho meiner at i minst to<br />
tilfelle er det berre flaks som har gjort at du ikkje har blitt<br />
drepe.»<br />
Gunhild kjente at ho haldt på å bli rasande igjen. «Eg køyrer<br />
ei hard linje fordi eg bryr meg om denne hæren! Eg bryr<br />
meg om jobben vi gjer for å halde kongeriket trygt! Det er<br />
ikkje noko eg burde straffast for, det er noko eg burde bli …»<br />
«… lovprisa og lønna for» avbraut generalen bryskt. «Nei,<br />
det synest eg ikkje. Kvar gong du set livet på spel for å ta ei<br />
19
utfordring der motet ditt får deg til å overvurdere di eiga<br />
styrke, står hæren i fare for å miste ein av våre beste soldatar.<br />
Vi treng deg her, Bårdsdotter. Vi har ikkje lyst til å miste deg.»<br />
«Greitt,» mumla Gunhild. Pokker. Ho hadde førebudd ein<br />
lang tale om nøyaktig korleis det var blodig urettferdig at ho<br />
ikkje fekk denne forfremminga, men denne grunngivinga var<br />
ho på ingen måte førebudd på. «Så grunnen til at eg ikkje blir<br />
forfremma er at eg set mitt eiget liv i unødvendig fare»<br />
«Nei,» svarte generalen. «Eg synest at det er ille nok at du<br />
set ditt eiget liv i fare. Om eg forfremmar deg til sersjant, blir<br />
det enno verre. Dersom eg hadde gitt deg den jobben, hadde<br />
du fått ansvar for å leie ein riddartropp. Dersom eg gav deg<br />
det ansvaret, hadde det ikkje lenger vore berre ditt eiget liv<br />
som stod på spel kvar gong du kasta deg ut i ein situasjon du<br />
ikkje klarte å meistre. Det kunne ha vore fem liv, det kunne ha<br />
vore ti liv. Eit par av sersjantane våre har ansvar for troppar<br />
på over tjue riddarar. Det er uansett ikkje ein sjanse eg er villig<br />
til å ta.»<br />
Rommet blei heilt stille. Gunhild visste at ho ikkje hadde eit<br />
einaste fornuftig svar på dette. Etter noko som kan ha vore ti–<br />
femten sekund, men som føltes som fire timer, la generalen<br />
papira sine <strong>ned</strong> på skrivebordet. «Var det noko meir du ville»<br />
«Nei,» mumla Gunhild. «Det var vel eigentleg det heile.»<br />
«Godt,» sa generalen. «Eg har fått vite at du klarte å<br />
knekke objekt Kauna. Godt jobba.»<br />
Objekt Kaun… åh, sant, det var det sersjanten hadde sagt at<br />
var kodenamnet for trollet ho hadde drepe i dag. «Inga årsak,»<br />
svarte ho lågt.<br />
20
«Han var ein sværing. Korleis klarte du det Fekk du hjelp<br />
av nokon»<br />
«Berre av Bal…» Gunhild stoppa plutseleg. Ho hadde ikkje<br />
lyst til å fortelja sin øvstkommanderande at ho måtte ha hjelp<br />
av ein elg til å drepe eit troll. Men på ein eller annan måte<br />
verka det som om han hadde skjønt kva ho skulle til å seie.<br />
«Det er greitt. Du treng ikkje å seie det til meg. Men eg har<br />
forstått det slik at du har eit veldig godt handlag med dyr. Eg<br />
vil at du skal vite at det er noko eg beundrar i ein riddar, og at<br />
dersom historiene eg har høyrd om at ville dyr har vore involvert<br />
i kampane dine stemmer, er det mange i denne hæren som<br />
har ganske mykje å lære av deg. Og eg håper at det er noko du<br />
nemner når du leverer ein ny søknad om forfremming til sersjant<br />
neste år.»<br />
Gunhild klarte ikkje å gjera anna enn å nikke. Ho reiste seg<br />
og byrja å bevege seg mot utgangen.<br />
«Ein ting til, Bårdsdotter.» Ho snudde seg mot generalen<br />
igjen. Kva kunne det vera no<br />
«Eg veit at du har hatt ein del problem med general Bjerkedal.<br />
Han var ein god soldat og forstod seg på kamptaktikk,<br />
men eg skal vera den første til å innrømme at kvinnesynet<br />
hans var litt …» Espenson nølte, som om han ikkje klarte å<br />
finne rett ord.<br />
«Røyndomsfjernt» foreslo Gunhild. Espenson lo.<br />
«Det er sannsynlegvis eit penare ord enn noko eg kunne ha<br />
kome på. Ikkje sei til nokon at eg har sagt dette, men Bjerkedal<br />
var ein gamal tulling. Han var i si tid ein sterk motstandar<br />
av at kvinner i det heile tatt skulle kunne bli teke opp som<br />
riddarar. Den haldninga klarte han diverre aldri å leggja frå<br />
21
seg, og du var nok ein av dei han lét det gå ut over. Og eg kan<br />
diverre ikkje sjå bort frå at det kan ha skjedd at du har vore<br />
kvalifisert for fordelar du ikkje har fått på grunn av det.»<br />
«Kva er poenget ditt»<br />
«At eg ikkje er general Bjerkedal. Eg prøver å finne dei løysingane<br />
som er best for alle, uavhengig av faktorar som kjønn,<br />
og eg vil at du – og alle dei andre riddarane – skal vera klare<br />
over det. Greitt»<br />
I mangel på ord nikka Gunhild på nytt, før ho snudde seg<br />
og gjekk ut igjen. Det føltes som om ho hadde vore hos<br />
generalen halve dagen, men det var framleis midt på dagen då<br />
ho kom ut på gata igjen. Det var like greitt. Ho måtte framleis<br />
ta ein tur på sjukestua før ho skulle på jobb igjen. Dessutan<br />
ville ho trenge mange timer til å fordøye alt det generalen faktisk<br />
hadde sagt. På veg til sjukestua kunne ho ikkje la vera å<br />
lure på kva anna som eigentleg stod i mappa hennes. Detaljerte<br />
skildringar av barndomen hennes Rapport om den<br />
gongen ho nesten hogg av seg foten Det første kysset hennes<br />
Ho grøssa. I så fall hadde ho ikkje lyst til å vite det.<br />
* * *<br />
Slottssalen var full av menneske. Kanskje ikkje så merkeleg,<br />
då kroningsseremonien heilt klart var årets store<br />
sosiale høgdepunkt. Det var ein månad sidan Kongen<br />
hadde døydd, og no var det sonen hans, prins Sigurd, som<br />
skulle overta trona. I praksis var det sjølvsagt prins Sigurd<br />
som hadde hatt makta heilt sidan Kongen døydde, men det<br />
var på kroningsseremonien han offisielt skulle overta kongetit-<br />
22
telen, og få tildelt den gjeve ametystkrona som kongen alltid<br />
bar på hovudet ved spesielle anledningar. Ametystkrona var<br />
utan samanlikning den vakraste gjenstanden i heile kongeriket.<br />
Sjølve krona var av sølv, og rundt heile kanten på krona<br />
var det utskjeringar som symboliserte dei sju brørne og systrene<br />
som for nesten tusen år sidan hadde kombinert sine krefter<br />
for å gjera landet trygt og grunnleggja kongeriket. I tillegg<br />
var det på framsida av krona sett inn sju vakre ametystar: Tre<br />
små ametystar i eit trekantmønster på venstre side, tre små<br />
ametystar i eit trekantmønster på høgre side, og ein stor ametyst<br />
midt på krona som sannsynlegvis skein klarare enn dei<br />
seks andre gjorde til saman. At han reflekterte lyset frå<br />
lysekronene i taket gjorde den vesle lilla steinen berre enno<br />
meir imponerande å sjå på. For første gong sidan den førre<br />
kroningsseremonien, for nesten førti år sidan, låg ametystkrona<br />
no utstilt på eit bord framfor trona, vakta av to riddarar<br />
frå den kongelege hæren, medan ho venta på å bli sett på<br />
hovudet til prins Sigurd berre ein halv time seinare.<br />
Gunhild stod ved den store inngangsdøra og forsøkte å<br />
kvele eit gjesp. Ho hadde heldigvis fått tid til å sove nokre<br />
timer før ho måtte på jobb, men ho likte ikkje slike tilstellingar,<br />
ho følte at det blei for mange menneske her, og hadde<br />
det ikkje vore for at ho skulle jobbe her, hadde det vore slik at<br />
ho i staden for hadde vore ein av dei heldige få overklassefolka<br />
som fekk ein invitasjon til seremonien, hadde ho<br />
sannsynlegvis takka nei. Ho kasta eit blikk rundt seg. Det var<br />
kanskje førti–femti gjestar her, dei fleste av dei i overdådige<br />
klesplagg som sannsynlegvis kosta meir enn Gunhild brukte<br />
på seg sjølv på eit år. Nokre få av dei var adelege, det såg ut<br />
23
som om alle dei største gardeigarane i landet var i rommet, og<br />
eit par av dei viktigaste kjøpmennene i byen hadde òg blitt<br />
invitert. Og så vaktane, sjølvsagt. Generalen hadde iallfall<br />
gjort ein god jobb med å planleggja vakthaldet: I tillegg til to<br />
vakter som passa på sjølve krona, var dei to vakter som stod<br />
ved inngangen. Ei vakt var plassert ved kvart vindauge, og det<br />
var òg ei vakt ved ei dør på den andre sida av rommet som<br />
Gunhild gjekk ut frå at måtte leie til prinsens private kontor<br />
eller noko sånt. Generalen sjølv sat ved eit bord saman med<br />
prins Sigurd og tre–fire andre menneske, sannsynlegvis i ivrig<br />
diskusjon om grensekontrollar eller marknadsprisreguleringar<br />
eller noko anna som var så keisamt at Gunhild ville ha sovna<br />
av det. Ho måtte hugsa å jobbe med det til den dagen ho blei<br />
general sjølv. Det målet hadde ho ikkje lyst til å gi opp – sjølv<br />
om det ville ta litt lenger tid enn ho først hadde planlagt.<br />
Ho måtte finne noko anna å fokusere på. Ho blei utilpass av<br />
å sjå alle menneska som strømma fram og tilbake. Blikket<br />
landa på veggane. Begge langveggane i rommet var nesten<br />
heilt dekka av vindauge med fantastiske glasmaleri. Gunhild<br />
hadde aldri vore så interessert i kunst, men ho likte fargane<br />
som var brukt i glasmaleria: blå- og grøntonane fekk heile<br />
rommet til å verke roligare, ho følte at ho tenkte klarare og at<br />
ho ikkje var like stressa som ho hadde vore berre eitt minutt<br />
tidlegare. Og når ho først byrja å sjå på dei, var glasmaleria<br />
ganske pene òg. Eitt av dei førestilte ein stor bjørn som forsvarte<br />
ungane sine, eitt av dei førestilte ein majestetisk elg som<br />
stod på ein bakketopp og stirra inn i sol<strong>ned</strong>gangen, eitt av dei<br />
viste ein stolt ørn som gjekk inn for landing på Gråbeinnuten,<br />
24
og det siste glasmaleriet førestilte ein mann og ei kvinne som<br />
bygde eit hus saman.<br />
Blikket til Gunhild glei over på kortveggen innerst i rommet.<br />
Eit par trappetrinn leia opp til trona, som kunne sjå ut<br />
som om ho var laga av tre – kanskje furu, men det var vanskeleg<br />
å seie sikkert då heile trona var rosemalt. I ei fordjuping<br />
lenger opp på kortveggen var det gjort plass til åtte statuar av<br />
gråstein, alle i full storleik, som skulle førestille …<br />
Pokker. Det stemte ikkje. Ikkje sei at …<br />
Pokker. Pokker. Pokker. Gunhild pusta tungt, og kjente at<br />
sveitta rann <strong>ned</strong>over ryggen hennes. Korleis hadde ingen andre<br />
lagt merke til dette Skulle ho gjera noko Nei, ho måtte seie<br />
frå til generalen. No.<br />
«Straks tilbake,» sa ho til den andre vakta som stod ved<br />
inngangsdøra, som ho sannsynlegvis hadde helsa på på ei førelesning<br />
for ikkje så lenge sidan, men som ho ærleg talt ikkje<br />
ante kva heitte. Han såg rart på henne og lurte nok på kva ho<br />
skulle, men nikka aksepterande til ho. På berre nokre sekund<br />
hadde Gunhild gått over til bordet generalen sat ved. Overraska<br />
snudde han seg opp mot ho.<br />
«Kvifor er du ikkje på plassen din» spurte Espenson, forvirra.<br />
«Vi må tømme rommet og sikre krona. Ho er ikkje trygg. Vi<br />
er ikkje trygge.»<br />
«Kva snakkar du om» No sat alle ved generalens bord og<br />
såg forvirra opp på Gunhild. Inkludert, gjekk det opp for ho,<br />
prinsen sjølv. Ho raudna litt.<br />
«Eg kan ikkje seie det høgt. Det vil berre skape panikk. Du<br />
må stole på meg.»<br />
25
«Kvifor skal eg stole på deg» spurte generalen og reiste seg<br />
opp. No merka Gunhild veldig tydeleg at han var eit hovud<br />
høgare enn ho. Heldigvis var alle i rommet travelt opptekne<br />
med å ete og drikke og snakke saman, og ingen tenkte over at<br />
generalen hadde reist seg.<br />
«Vi er i fare!» svarte Gunhild. «Vi må …»<br />
«Korleis er vi i fare» spurte generalen igjen, litt bryskare.<br />
«Alle menneska i dette rommet er tryggleiksklarerte. Alle<br />
potensielle inngangar og utgangar, i tillegg til ametystkrona og<br />
prinsen sjølv, er godt vakta av dei beste riddarane i landet.<br />
Deg sjølv inkludert. Eg kan ikkje evakuere tiårets største sosiale<br />
hending berre fordi eg stoler på deg. Om du ikkje kan gi<br />
meg ein god grunn …»<br />
«Troll!» sa Gunhild lågt og peika opp på statuane bak<br />
trona. Statuane som var kjent i heile landet for å skulle førestille<br />
dei sju grunnleggjarane av kongeriket, så kvifor var det<br />
åtte av dei No blei det heilt stille i rommet. Gunhild hadde<br />
forsøkt å halde røysta dempa, men det var noko med ordet<br />
som hadde fanga merksemda til folk likevel. Alle hadde høyrd<br />
henne, ingen likte det dei høyrde. Generalen snudde seg opp<br />
mot statuane, og det same gjorde nesten alle andre i rommet.<br />
Den eine statuen høyrde openbart ikkje heime der, og det blei<br />
berre enno tydelegare då han byrja å røre på seg.<br />
Det var utan tvil eit troll. Eit hunn-troll, men mindre enn<br />
noko troll Gunhild hadde sett tidlegare: Det var litt større enn<br />
Gunhild, men ikkje mykje. Hadde det ikkje vore for den grå<br />
huda kunne det ha blitt tatt for å vera ei vanleg kvinne, og det<br />
var tydelegvis det som hadde skjedd her. Før nokon hadde<br />
klart å reagere byksa trollet <strong>ned</strong> frå veggen og bevega seg raskt<br />
26
mot bordet der ametystkrona låg. Dei to riddarane som vakta<br />
krona byrja å trekke sverda sine, men trollet klarte å slå dei ut<br />
før dei rakk å gjera motstand. Så greip det krona.<br />
Gunhild visste at ho måtte gjera noko. Ho skulle ønskje at<br />
ho visste kva, for ho kunne iallfall ikkje stole på at sola stod<br />
opp i løpet av dei neste seks–sju timane, men noko måtte ho<br />
gjera. Ho trakk raskt sverdet og sprang bort til døra. «Stopp,»<br />
ropte ho til trollet. «Om du har tenkt deg denne vegen, må du<br />
gjennom meg.» Trollet såg bort på ho, såg ut som om det<br />
tenkte seg litt om, før det smilte.<br />
«Flaks at eg ikkje skal den vegen, då,» sa trollet før det<br />
snudde og sprang i retning den vesle døra innerst i rommet.<br />
Gunhild måpa. Kva søren var det som skjedde her Eit troll<br />
som kunne snakke Korleis var det mogleg<br />
«Stopp det!» ropte generalen til riddaren som vakta døra.<br />
«Ikkje la det kome seg ut der!» Men riddaren som vakta døra<br />
var for treig, han hadde ingen sjanse til å trekke sverdet raskt<br />
nok, og trollet var sterkt nok til å dytte han unna og sparke<br />
<strong>ned</strong> døra før han hadde klart å reagere. Gunhild sprang etter<br />
det, og skjønte med ein gong kvifor generalen ikkje ville la det<br />
sleppe inn i det rommet. Det var tydelegvis her trollet Gunhild<br />
hadde drepe i dag hadde banka eit stort hol i ytterveggen, eit<br />
hol som framleis ikkje var reparert, og det gav dette trollet ein<br />
sjanse til å hoppe ut der. Gunhild hoppa etter, men ho hadde<br />
gløymd kor høgt trollet hadde slått holet på veggen: Det var<br />
to meter <strong>ned</strong>, og Gunhild landa skeivt og fekk kraftige smerter<br />
i ankelen. Forhåpentlegvis var han ikkje forstua.<br />
Trollet sprang, raskare enn Gunhild nokon gong hadde sett<br />
eit troll springe, og Gunhild forsøkte å følgja etter, men anke-<br />
27
len forsinka ho. Trollet sprang <strong>ned</strong> mot fjorden, og Gunhild<br />
såg at det låg ein slags båt der. Før Gunhild hadde klart å<br />
kome <strong>ned</strong> til vasskanten, sat trollet i båten fleire meter ute på<br />
havet og rodde for harde livet. Gunhild hadde ingen båt, og<br />
trollet rodde for raskt til at ho hadde ein sjanse til å ta det<br />
igjen ved å symja. No var det berre ein ting ho kunne gjera:<br />
Følgja med på kvar det rodde. Og då ho skjønte kvar båten<br />
var på veg, kjente ho at håra reiste seg i nakken: Trolløya. Det<br />
gjekk så mange myter og historier om denne mellomstore øya<br />
midt i fjorden at ingen visste kva som var sant lenger, men alle<br />
visste at Trolløya var ein fristad for troll, og at ingen menneske<br />
hadde sett sine bein på øya på åtti år. Ingen hadde vore<br />
veldig begeistra for at det var ei stor øy midt i fjorden dei ikkje<br />
hadde tilgang til å utnytte, men trolla som hadde vore på<br />
Trolløya hadde i det minste latt byen vera i fred. Kva hadde<br />
endra seg no<br />
Gunhild halta tilbake til slottet, og såg at generalen kom ho<br />
i møte og møtte ho på halvvegen.<br />
«Eg mista det,» sa ho andpustent. «Det er på veg til Trolløya.<br />
Beklagar.»<br />
«Eg såg det herfrå. Det var ingenting du kunne ha gjort,» sa<br />
generalen. «Det var ingenting vi kunne ha gjort. Vi har alltid<br />
behandla trolla som rovdyr. Troll som tenkjande vesen som<br />
klarer å leggja planar som denne … Troll som poserer som<br />
statuer i fleire dagar, som førebur fluktvegar ei veke i førevegen<br />
… Dette er nytt.»<br />
«Korleis går det med prinsen»<br />
«Han er i orden reint fysisk, men han er heilt frå seg når det<br />
gjeld krona. Han tenkjar ikkje klart. Han byrja å love bort<br />
28
prinsessa og halve kongeriket til den som kunne skaffe han<br />
krona tilbake, men eg klarte heldigvis å få han til å trekkja det<br />
tilbake då eg fortalte han at halve kongeriket er verdt mange<br />
hundre gonger så mykje som krona … og at den einaste prinsessa<br />
han har å gi bort er fire år gamal.»<br />
«Herregud, for ein …»<br />
«Ikkje sei det, Bårdsdotter. Eg kan ikkje stå her og høyra på<br />
majestetsfornærmingar utan å straffe deg for det, same kor<br />
einig eg måtte vera med deg.»<br />
«Beklagar.» Gunhild trakk pusten. «Kva har du tenkt å<br />
gjera» Generalen såg ut som om han prøvde å late som om<br />
han tenkte seg om, men eigentleg allereie visste kva han skulle<br />
svare.<br />
«Eg kunne tenkja meg å gløyma heile ametystkrona, men<br />
det kjem eg sjølvsagt aldri til å få prinsen med på.»<br />
«Nei. Han kjem til å krevja at du i det minste prøver.»<br />
«Kanskje burde eg berre sende heile hæren til Trolløya. Men<br />
vi aner ikkje kva som ventar oss der. Kanskje er dei fleire enn<br />
oss. Kanskje er dei ti gonger så mange som oss. Og kanskje er<br />
det det dei vil at vi skal gjera. Kanskje dei vil at vi skal sende<br />
alle soldatane våre dit slik at kongeriket blir ståande her utan<br />
vakthald. Eg kan ikkje ta den sjansen.»<br />
«Det skjønar eg. Så kva gjer du no»<br />
«Spørsmålet er kva du er interessert i å hjelpe meg med.»<br />
«Kva»<br />
«Eg kjem til å foreslå for prins Sigurd at vi sender ein speidar<br />
til Trolløya. Ein enkelt riddar, som har studert troll i årevis<br />
og som er tøff nok til å klare seg om det skulle kome til ein<br />
29
konfrontasjon, som kan kartleggja situasjonen der ute slik at<br />
vi veit kva vi skal gjera vidare.»<br />
«Meiner du … Ber du meg om …» Gunhild kjente at ho<br />
skalv i røysta. Generalen såg <strong>ned</strong>.<br />
«Nei, eg kan ikkje be deg om det. Eg har veldig lyst til å be<br />
deg om å dra på eit rekognoseringsoppdrag på Trolløya. Men<br />
for alt vi veit kan det vera eit sjølvmordsoppdrag. Eg kan ikkje<br />
kommandere deg til noko slikt. Du drar til Trolløya berre dersom<br />
det er noko du ønskjer å melde deg frivillig til. Eg kunne<br />
sannsynlegvis ha spurt nokre andre, men eg er ganske sikker<br />
på at dei kjem til å takke nei.»<br />
Gunhild kjente spenninga stige i kroppen berre ho tenkte på<br />
det. Å dra til Trolløya Det var sannsynlegvis livsfarleg. Men<br />
samtidig …<br />
«Om eg gjer dette, kan du vurdere forfremmingssøknaden<br />
min på nytt» spurte ho forsiktig. Generalen smilte.<br />
«Om du klarer å sørge for at vi får ametystkrona tilbake, og<br />
du gjer det på ein måte som får meg til å tru at du er skikka til<br />
å leie troppar, skal eg ikkje berre forfremme deg til sersjant.<br />
Då forfremmar eg deg rett til løytnant. Kva seier du»<br />
Gunhild pusta tungt. «Eg treng ein båt. Og ei vekes proviant.<br />
Og eg må heim for å hente dyrefløyta mi, og kanskje eit<br />
kledeskift. Og …»<br />
* * *<br />
ølgene slo mot båten idet Gunhild rodde stadig nærare<br />
Trolløya neste morgon. Ho hadde foreslått å dra dit<br />
Bmed ein gong, men generalen hadde meint at det beste<br />
30
var å vente til daggry. Ho måtte innrømme at han hadde eit<br />
poeng. Skulle ho hamne i konfrontasjon med eitt eller fleire<br />
troll, var sollyset ein veldig god alliert å ha, og det gjorde<br />
forhåpentlegvis òg at færre troll opphaldt seg utandørs. Dette<br />
var uansett ikkje eit jaktoppdrag, men eit speidaroppdrag. Ho<br />
skulle observere, og då var ho nøydt til å halde seg på øya i<br />
minst eit døgn om ho skulle klare å samle nok data. Merkeleg<br />
nok kjente Gunhild adrenalinet pumpe. Dette var heilt nytt for<br />
ho: Ho pleidde å gå inn, drepe trollet og kome ut igjen, og å<br />
skulle observere trolla i lengre tid utan å bli oppdaga av dei<br />
hadde ho ikkje gjort før. Det var dyktigare speidarar enn ho i<br />
hæren, men generalen hadde hatt rett: Ho var sannsynlegvis<br />
den einaste som var gal nok til å melde seg til dette oppdraget.<br />
Den morgonkalde sjølufta slo mot ansiktet til Gunhild. Ho<br />
var glad for at generalen hadde overtalt ho til å gå heim og<br />
sove litt før ho rodde ut. For første gong på over eit døgn følte<br />
ho seg utkvilt. Ho hadde tatt på seg den grøne genseren ho<br />
hadde fått av Solveig til 16-årsdagen sin, ho gjekk ut frå at<br />
den saman med ei svart bukse burde fungere greitt for å gå i<br />
eitt med skogen på Trolløya. Generalen hadde sørgja for at det<br />
var ein ryggsekk full av mat og vatn i båten, og i tillegg hadde<br />
ho med seg taska med dei viktigaste tinga sine.<br />
No var ho nesten framme på Trolløya. Ho snudde seg mot<br />
øya og prøvde å skaffe ei rask oversikt over kvar det kunne<br />
vera lurt å leggja i land. Sola hadde stått opp, så ho rekna ikkje<br />
med å møte nokre troll dei første timane, men det kunne<br />
vera vakter ute, og ho håpa å sleppe å treffe på dei med det<br />
aller første. Trolløya var større enn ho hadde trudd. Det var eit<br />
lite fjell her, men det var òg sandstrender, opne sletter og fleire<br />
31
store skogholt. Gunhild var glad for å sjå at det var skog på<br />
øya, det ville sannsynlegvis gjera det enklare å halde seg skjult<br />
for trolla. Det tydde òg at det var fuglar her, noko som gjorde<br />
det enklare å kommunisere med fastlandet.<br />
Plutseleg høyrde Gunhild ein høg lyd ovanfrå, som om noko<br />
smalt. Ho heva blikket. Kvar kom lyden frå Frå fjellet Frå<br />
himmelen Frå den andre sida av fjorden Ho lot blikket<br />
flakke litt rundt, usikker på kva det var ho såg etter. Då ho<br />
endeleg klarte å få auge på kvar lyden kom frå, byrja ho å<br />
skjelve. Ho svelgde tungt. Dette hadde ho ikkje sett for seg.<br />
* * *<br />
«Kva var det ho høyrde Kva var det ho såg»<br />
«Det var ein … Å hjelp, korleis har klokka blitt så mykje»<br />
«Fortel meir, mamma! Ver så snill!»<br />
«Nei, Ylva. No må du sove!»<br />
«Men eg vil vite korleis det går med Gunhild!»<br />
«Du skal få vite det. Men no må du sove om du skal klare å<br />
halde deg vaken på skolen i morgon. Eg kan dikte vidare på<br />
historia ein annan dag I morgon»<br />
«Eg er hos pappa i morgon.»<br />
«Dagen etter, då»<br />
«Ja vel, då.»<br />
«God natt, Ylva. Skal eg slokke lyset»<br />
«Ja takk. God natt, mamma.»<br />
32
Andre kapittel<br />
Kirabo<br />
«Har du pusset tennene»<br />
«Ja, pappa.»<br />
«God natt, da. Sov godt!»<br />
«Pappa»<br />
«Ja»<br />
«Eg berre lurte … Kan du … lese eit eventyr eller noko for<br />
meg»<br />
«Hm Jeg vet ikke … Du vil ikke heller lese noe selv»<br />
«Jodå … Det hadde berre vore koseleg om du kunne lese<br />
noko for meg.»<br />
«Tja, det kan jeg vel. Har du en bok med deg, eller»<br />
«Nei, ikkje i dag, men …»<br />
«Jeg kan hente lesebrettet. Det er garantert ett eller annet<br />
jeg har lastet <strong>ned</strong> som du er nødt til å like.»<br />
«Kan du … eg burde kanskje ikkje spørja deg om det, men<br />
…»<br />
«Hva Du kan spørre meg om alt, vet du.»<br />
«Kan du fortelja meg kva som skjer vidare i eventyret om<br />
Gunhild og Trolløya»<br />
«Hva er det»<br />
«Noko mamma fortalte meg i går kveld. Det var …»<br />
33
* * *<br />
«… og etter at Gunhild såg noko, var det så seint at eg måtte<br />
sove, og eg lurer så veldig på kva som skjedde vidare!»<br />
«Mener du at moren din satt på sengekanten din og diktet<br />
opp alt dette i går kveld»<br />
«Ja … Kan du ikkje fortelja vidare på historia Eg må<br />
berre vite kva som skjer vidare!»<br />
«Jeg vet ikke, Ylva … Dette er en historie som du og<br />
mamma deler. Jeg og moren din har ikke vært så gode venner<br />
på en stund, så jeg tror ikke hun vil like det om jeg begynner å<br />
dikte videre …»<br />
«Ver så snill Eg lover å seie at det var min idé!»<br />
«Men jeg har en helt annen måte å fortelle på enn mamma<br />
har. Jeg kan fortelle deg et annet eventyr, så kan du og mamma<br />
ha dette for dere selv. Det er ikke sikkert at …»<br />
«Kan du ikkje vera så snill, pappa»<br />
«Nja … Ok da, jeg skal prøve. Men jeg lover ikke at det blir<br />
like interessant som når mamma forteller.»<br />
* * *<br />
RJ så ut av vinduet. Noe var veldig galt. Der ute kunne<br />
han se en stor fjord, og midt i fjorden lå det en liten<br />
øy. Midt på øya sto det et lite fjell, og i et skogholt på<br />
øya rørte det seg noe som kunne ligne på fugler. Ellers så han<br />
lite liv på øya, men ikke så veldig langt unna kunne han<br />
skimte en liten båt, rodd av en ung jente med grønn genser og<br />
langt, skittenblondt hår. Bortsett fra det var det ingen mennes-<br />
34
ker i sikte, ingen bygninger, ingen annen belysning enn det<br />
gryende sollyset …<br />
Dette stemte ikke i det hele tatt. Kirabo måtte ha gjort en<br />
feil. De holdt på å gå inn for landing på feil planet.<br />
RJ trillet fra kontrollrommet og ut i lugaren til Kirabo omtrent<br />
så fort det var mulig for en maskin å trille. Kirabo lå i<br />
køya si og sov.<br />
«Kirabo! Kirabo!» RJ spilte av hele repertoaret sitt av<br />
vekkelyder fra bjeller til blåseinstrumenter, helt til Kirabo begynte<br />
å røre på seg.<br />
«Hva er det» spurte Kirabo, fortsatt i halvsøvne. «Ikke si<br />
at vi er tilbake på Aberash allerede» Kirabo gjespet. Det<br />
hadde vært en lang tur. Til daglig var han teknologistudent<br />
ved universitetet i hjembyen Babirye, men han hadde et gammelt<br />
romfartøy stående i garasjen som han hadde arvet fra<br />
bestefaren, og for å finansiere utdannelsen sin tok han med<br />
jevne mellomrom på seg budoppdrag rundt omkring i universet.<br />
Nå hadde forskningslaboratoriet Gwandoya sendt ham<br />
helt til Zai-Yod-Het for å finne en plante for dem. Turen<br />
hadde vært lang og slitsom, og han gledet seg til å komme<br />
hjem igjen.<br />
«Det blir ikke noe problem,» svarte RJ. «Jeg lover herved<br />
høyt og tydelig å ikke si at vi er tilbake på Aberash allerede.<br />
Og så lenge du har programmert meg til å ikke lyve for deg,<br />
kunne jeg ikke ha sagt det om jeg så hadde hatt lyst til det.<br />
Men du verden som jeg skulle ønske at jeg kunne det.»<br />
Kirabo satte seg opp i sengen og gnidde irritert søvnen ut av<br />
øynene. For fire år siden hadde han impulsivt bestemt seg for<br />
at det ville være kjedelig å fly rundt i universet med en helt<br />
35
standardisert personlig assistent, så han hadde valgt en PA<br />
som hadde småvitsing og sarkasme som en del av funksjonslisten.<br />
Etter det hadde han aldri kjøpt noe som helst på impuls<br />
igjen – ikke en gang toalettpapir.<br />
«Men hva er problemet, da» Kirabo reiste seg og begynte å<br />
gå mot kontrollrommet. «Hvorfor vekker du meg allerede<br />
nå» Han fikk svaret da han plutselig hørte at det smalt idet<br />
skipet gikk inn for landing. Han holdt på å falle. Han måtte<br />
huske å reparere fjæringen på … vent. Hvorfor landet de nå<br />
De kunne da ikke være …<br />
«Vi har nå nådd reisens destinasjon,» lød den metalliske<br />
stemmen som kom over høyttaleranlegget på skipet. «Vi håper<br />
at du har hatt en behagelig reise.»<br />
Kirabo hadde klart å reise seg og komme seg ut i kontrollrommet,<br />
det eneste rommet i skipet som hadde et vindu. Utenfor<br />
så han fjell, hav og bartrær. RJ hadde definitivt hatt rett:<br />
Dette var ikke Aberash. Kirabo gikk bort til kontrollpanelet,<br />
trykket inn kommandoknappen og bøyde seg <strong>ned</strong> over<br />
mikrofonen. «Hva er koordinatene for denne planeten»<br />
«Het, tet, rosh, mem, bet, tau, shin …» Robotstemmen i<br />
kontrollpanelet leste opp en rekke koordinater, men både Kirabo<br />
og RJ visste allerede hva problemet var.<br />
«Het, tet, rosh,» sa RJ. «Og her var jeg skråsikker på at<br />
posisjonen til Aberash alltid hadde begynt med Tet, het, rosh».<br />
«Ti stille,» svarte Kirabo og rødmet. «Jeg var sliten. Vet du<br />
kor mange tusen kvadratalen av den hersens sumpplaneten jeg<br />
måtte gjennomsøke for å finne den ene planten Gwandoya<br />
bad meg om å hente Mange. Så jeg klarte å gjøre en feil da<br />
jeg leste inn koordinatene for å komme hjem igjen. Sånt skjer<br />
36
når man ikke har sovet på en stund og man ikke er en maskin<br />
som deg.»<br />
RJ vurderte å presisere at Zai-Yod-Het teknisk sett ikke var<br />
en sumpplanet og at bare noen kiloalen fra der de hadde lett<br />
etter den sjeldne sumpplanten hadde det vært lange, gule sandstrender<br />
som omringet et stort, blått hav så langt øyet kunne<br />
se. Men han bestemte seg for å holde kjeft.<br />
Kirabo trykket på kommandoknappen igjen. «Ny reise,» sa<br />
han til mikrofonen. «Tet, het, rosh, mem …»<br />
«Kan ikke gjennomføres,» avbrøt kontrollpanelet. «Skipet<br />
er tomt for sade og har derfor ikke nok drivstoff til en reise til<br />
den sektoren.»<br />
«Sånt skjer,» kom det fra RJ i en tørr tone. Kirabo overså<br />
ham og holdt kommandoknappen <strong>ned</strong>trykket.<br />
«Finnes det forekomster av sade på denne planeten»<br />
«Ja. Den største forekomsten er femten tusen kiloalen herfra,<br />
men det skal eksistere i små forekomster i dette området<br />
også.»<br />
Kirabo la hånden på kontrollpanelet. Det kom en svak pipelyd<br />
fra armbåndet hans. «Kan du overføre informasjon om<br />
attributtene til sade til armbåndskomputeren min, slik at jeg<br />
kan finne fram til det»<br />
Det kom et par pipelyder fra kontrollpanelet. «Utført,» sa<br />
stemmen.<br />
«Har denne planeten oksygen»<br />
«Ja,» sa stemmen.<br />
«Og vegetasjon og liv,» la RJ til. «Jeg så noe som kunne<br />
minne om intelligent liv fra vinduet da vi gikk inn for landing.»<br />
37
«Greit,» sa Kirabo og åpnet luken for å slippe inn frisk luft.<br />
«Vi må regne med at det kan ta en stund å finne sade, og i<br />
mellomtiden begynner jeg å få begrensede mengder mat, så jeg<br />
tar en liten jakttur. RJ, du blir med meg. Dersom vi møter lokalbefolkning<br />
der ute, er det en utmerket sjanse til å få testet<br />
universaltranslatørfunksjonen din. Skal vi klare å finne sade<br />
her så vi kan komme oss tilbake til Aberash, trenger vi all den<br />
hjelpen vi kan få.»<br />
* * *<br />
Gunhild prøvde å forstå hva det egentlig var hun så på,<br />
men hun hadde store problemer med å forstå noe<br />
som helst. Det var kanskje en time siden hun hadde<br />
kommet i land på øya, og hun var fremdeles ikke helt sikker<br />
på hva det var hun hadde sett på himmelen, men dersom det<br />
var noe trollene hadde klart å produsere, hadde hun kraftig<br />
undervurdert intelligensen deres. Hun hadde funnet en<br />
avsidesliggende strand et stykke fra den store brygga der hun<br />
så at trollene hadde fortøyd et par båter, og klart å trekke<br />
robåten sin i land der. I strandkanten var det et par store busker,<br />
og hun begynte straks å dra båten dit og finne greiner hun<br />
kunne bruke til å kamuflere den. Hun visste veldig lite om hva<br />
hun kunne forvente av de nærmeste dagene, men det var en<br />
ting hun var helt sikker på; Inntil videre ville hun ikke at trollene<br />
skulle vite at hun var på øya.<br />
Det hadde pleid å være så enkelt med troll: De var store, de<br />
var overmenneskelig sterke, og om de gikk inn for det kunne<br />
de av og til være raske også, men de holdt seg alltid borte på<br />
38
dagtid, og de hadde alltid vært kjent for å være dumme som<br />
brød. Troll som kunne snakke og troll som kunne legge så<br />
detaljerte planer at de klarte å komme seg inn på slottet og<br />
stjele ametystkronen midt under kroningsseremonien var noe<br />
nytt. Hva annet var nytt Hadde trollene på Trolløya andre<br />
overraskelser i ermet<br />
Etter å ha kamuflert båten, hadde Gunhild tatt med seg<br />
ryggsekken full av mat og taska si og gått inn i skogen som så<br />
ut til å dekke store deler av øya. Hun fant fram kullstiften og<br />
en papirlapp fra taska og begynte å skisse et enkelt kart over<br />
øya. Hun pleide å ha ganske god retningssans, men her hadde<br />
hun aldri vært før. Hun ville være helt sikker på at hun kunne<br />
klare å finne veien tilbake til båten eller til et egnet skjulested<br />
… særlig dersom hun fikk det travelt. Hun listet seg fram gjennom<br />
skogen så forsiktig hun kunne, og forsøkte å speide etter<br />
trollspor mens hun gjorde så godt hun kunne for å ikke sette<br />
spor selv. Dette var helt nytt for Gunhild: Hun var vant til å<br />
være jegeren som kunne lokke offeret ut i lyset og drepe det.<br />
Og selvsagt hadde hun sverdet med seg, så dersom hun skulle<br />
bli oppdaget av et troll ville hun ha mulighet til å forsvare seg.<br />
Men om hun drepte et troll her, ville alle de andre trollene på<br />
øya bli oppmerksomme på at hun var her. Kanskje sendte de<br />
ut langt større tropper for å slåss mot henne. Det ville hun<br />
ikke risikere. Hvor mange troll kunne det være på øya To<br />
Tjue Hundre Mange, mange flere Selv i fullt dagslys ville<br />
hun neppe overleve en kamp med de oddsene. Nå var hun der<br />
for å observere, og bare det.<br />
Etter tre kvarter begynte det provisoriske kartet til Gunhild<br />
å dekke det meste av sørsiden av øya i grove trekk. Helt i øst<br />
39
hadde det vært en stor brygge som hun gikk ut fra at hadde<br />
blitt bygd på den tiden det fortsatt var mennesker på denne<br />
øya. Det var denne siden av øya som lå nærmest byen, noe<br />
som sannsynligvis var grunnen til at det var her brygga hadde<br />
blitt bygd, og Gunhild kunne se nesten hele byen herfra, til og<br />
med slottet som lå der og ruvet majestetisk på en bakketopp.<br />
Ved brygga lå det et par enkle båter – de så egentlig mer ut<br />
som flåter enn som båter, men de var flytedyktige. Gunhild<br />
hadde pustet lettet ut over at brygga ikke så ut til å være<br />
bevoktet – dette var åpenbart det mest sannsynlige stedet å gå<br />
i land på øya, så når brygga ikke hadde vakthold var sjansen<br />
stor for at det ikke var så mange troll ute andre steder heller.<br />
Rebellen i henne hadde lekt med tanken på å senke noen av<br />
båtene, men så lenge hun var her for å ikke bli oppdaget,<br />
måtte hun la være.<br />
Like sør for brygga på kartet hadde Gunhild tegnet inn en<br />
liten vik. Det var på stranda innerst i denne viken hun hadde<br />
gjemt båten sin. Det var en lignende vik helt på sørspissen av<br />
øya. Bortsett fra strendene og en og annen slette virket det<br />
som om det meste av sørsiden av Trolløya var dekket av barskog.<br />
I nord kunne Gunhild se den ruvende fjelltoppen midt<br />
på øya. Ved fjellet la hun også merke til en stor foss som dannet<br />
utgangspunktet for en elv som strakte seg helt fra fjellet og<br />
<strong>ned</strong> til viken som lå helt sør på øya. Det var fortsatt tidlig på<br />
høsten, men øverst på fjellet lå det allerede snø. Fjellet dekte<br />
mye av øya, og Gunhild gikk ut fra at det her som på fastlandet<br />
var ganske mange huler det var mulig for trollene å benytte<br />
seg av. Foreløpig valgte hun å holde seg i lavlandet.<br />
40
Nå hadde Gunhild kommet helt til den vestre enden av øya,<br />
der det var en liten åpen slette. Hun hadde prøvd å telle skritt<br />
i hodet for å finne ut omtrent hvor bred øya kunne være – hun<br />
gikk ut fra at det kanskje var snakk om to–tre kilometer – da<br />
hun hadde lagt merke til den store metallgjenstanden som lå<br />
midt på sletta. Nå hadde hun studert den på avstand i skogen i<br />
flere minutter uten å skjønne hva det egentlig var hun så på.<br />
Var dette noe trollene hadde laget I så fall, hvorfor<br />
Det kunne se ut som en liten hytte, men hvem ville bygge en<br />
hytte av metall Og hvorfor var veggene helt runde Og fargen<br />
… Dessuten hadde hun aldri hørt om troll som bodde i hytter.<br />
Kunne dette være … den merkelige gjenstanden som falt <strong>ned</strong><br />
fra himmelen Hun måtte finne ut hva dette var for noe. Hun<br />
satt fortsatt i skogkanten og studerte denne merkelige<br />
gjenstanden på avstand, men etter å ha holdt øye med den<br />
åpne sletta i mange minutter for å være sikker på at dette ikke<br />
var en utspekulert trollfelle følte hun seg ganske sikker på at<br />
det var trygt å gå nærmere. Hun måtte vite hva dette egentlig<br />
var.<br />
* * *<br />
K<br />
irabo, som hadde fulgt stranden for å være sikker på<br />
at han kunne finne veien tilbake til romskipet, hadde<br />
kommet et godt stykke unna det nå. Han hadde<br />
egentlig ikke hastverk med å finne mat, han hadde med seg<br />
nok hermetikk hjemmefra til å holde i alle fall to dager til,<br />
men det var vanskelig å si hvor lenge han måtte være her før<br />
han kunne begynne på hjemreisen, så det var like greit å bli<br />
41
kjent med området først som sist. Det var befriende herlig å<br />
kunne legge igjen pusteutstyret i kontrollrommet til en forandring,<br />
men det var også det eneste lyspunktet som var å se i hele<br />
denne situasjonen. En gang hadde han syntes at det var veldig<br />
spennende å utforske nye planeter han aldri hadde vært på før,<br />
men etter de første ti–femten gangene gikk han lei av det. Nå<br />
var det å reise fra planet til planet noe han gjorde bare for å<br />
tjene et par raske kreditter.<br />
En hvilken som helst person som aldri hadde vært ute på<br />
romreise før ville sannsynligvis mene at utsikten på denne lille<br />
planeten var helt fantastisk, og hadde Kirabo tatt seg tid til å<br />
tenke over det hadde han sannsynligvis også blitt trollbundet<br />
av hvor klart havet var, eller hvor vakre fjell det var som omringet<br />
ham, eller at jordsmonnet la til rette for store barskoger<br />
her og at de ikke hadde blitt hogd <strong>ned</strong> for å gjøre plass til industri<br />
eller boliger. Men Kirabo brydde seg ikke. Han kunne<br />
tenke seg femti tusen ting han heller hadde lyst til å gjøre enn<br />
å spasere rundt på denne fjerne planeten. Han var ikke turist:<br />
han hadde reist ut i rommet for å gjøre en jobb, og nå hadde<br />
han blitt forsinket i den jobben. Hjemme i Babirye satt kjæresten<br />
og ventet på det stevnemøtet han hadde lovet å ta henne<br />
med på når han bare kom tilbake igjen. Der satt bestevennen<br />
som hadde lovet ham å ta opptak av alle radiooverførte<br />
subirakamper mens han var borte. Der var universitetet hans,<br />
der han teknisk sett skulle ha vært på en kollokviegruppe<br />
akkurat nå. Og i denne hersens sektoren var det selvfølgelig<br />
umulig å få telefondekning hjem.<br />
42
«Hva med disse» sa Kirabo til RJ og pekte på en bærbusk.<br />
«Er disse giftige» RJ senket seg <strong>ned</strong> til buskens nivå og analyserte<br />
bærene så godt han kunne.<br />
«Det virker ikke slik,» svarte RJ etter en stund. «Men den<br />
gulgrønne fargen og den syrlige lukten kan tyde på at de ikke<br />
er helt modne. Kanskje om du kan vente i et par …»<br />
«Jeg kan ikke vente!» utbrøt Kirabo plutselig irritert og<br />
sparket en stein ut i vannet. «Jeg har ikke tid … jeg må hjem<br />
… Jeg må … jeg vil …» Han pustet tungt. Det var tydelig at<br />
selv om det var oksygen på denne planeten, var det ikke helt<br />
den samme konsentrasjonen som han var vant til hjemmefra.<br />
Han forsøkte å roe seg <strong>ned</strong>. «Beklager, RJ. Det er ikke din<br />
skyld, men … dette skulle ikke ha skjedd. Jeg skulle ikke ha<br />
vært her. Jeg vet at jeg gjorde en tabbe, og det må jeg selvsagt<br />
ta konsekvensene av, men … Hvordan kan jeg gjøre det når<br />
jeg ikke klarer å finne mat en gang»<br />
Selv om han hadde minst seks gode vitser han kunne ha sagt<br />
i en sammenheng som denne, var RJ programmert til å vise<br />
sympati når Kirabo hadde det vanskelig. Derfor nikket han nå<br />
så sympatisk det er mulig å nikke for en maskin som ikke har<br />
hals, før han lot sensorene sine sveipe over nærområdet en<br />
gang til.<br />
«Det er dyreliv her,» utbrøt han plutselig.<br />
«Du kjenner meg,» svarte Kirabo. «Jeg er ikke rask nok til å<br />
drepe fugler.»<br />
«Det skriver jeg gjerne under på,» svarte RJ, «men jeg snakket<br />
ikke om fuglene. Det er dyreliv i vannet. Små og store dyr<br />
som svømmer under vann.»<br />
43
«Og de er spiselige» Kirabo var skeptisk. Han hadde aldri<br />
før prøvd å spise noe som levde under vann. Ville ikke det<br />
smake veldig … vått<br />
«Ja,» kom det fra RJ. Kirabo gikk nærmere vannkanten og<br />
prøvde å se disse dyrene.<br />
«Hvordan fanger jeg dem»<br />
«På en eller annen måte. Det finner vi ut. Det er uansett<br />
enklere enn å fange fugler. Og sunnere enn å spise umodne<br />
bær.»<br />
«Du kan ikke få flere ideer om hvordan jeg kan fange dem<br />
dersom du analyserer dem nærmere»<br />
«Det kunne jeg ha gjort om du hadde hatt råd til å oppgradere<br />
meg til en vanntett modell. Men om du har lyst til å beholde<br />
meg i livet ditt, vil det lureste være at jeg holder meg på<br />
trygg avstand.»<br />
Kirabo fniste. Han satt nå på kne i vannkanten og prøvde å<br />
få øye på liv i havet. Humøret hans var mye bedre nå. Han<br />
hadde ikke hatt noe imot å ha en venn eller to her, men RJ var<br />
ikke et veldig dårlig alternativ. Han var kanskje en maskin,<br />
men det var RJ som hadde vært med ham på alle disse turene,<br />
og det var RJ som alltid på en eller annen måte klarte å få<br />
ham til å le, som fikk han til å tenke på noe annet. Kirabo<br />
følte plutselig at alt kom til å ordne seg her. Været var fint, han<br />
hadde klart å finne mat, han hadde alt de trengte i romskipet,<br />
og med hjelp fra RJ kom han garantert til å finne sade her om<br />
han bare lette lenge nok.<br />
«Jeg er glad for at jeg har deg, RJ,» sa han etter en stund.<br />
«Hyggelig,» svarte RJ kort, «så lenge du ikke forventer at<br />
jeg skal gjengjelde de følelsene. Jeg har kanskje ganske avan-<br />
44
sert kunstig intelligens, men sjansen for at en maskin av den<br />
grunn skal klare å vise følelser er likevel mindre enn sjansen<br />
for at Abidemi skal vinne subiracupen.»<br />
Nå var Kirabo i så godt humør og så fascinert av det yrende<br />
livet under vann at da det knakk en grein i skogkanten et lite<br />
stykke unna, var det bare så vidt han hørte det. Men hørselen<br />
hans var utmerket, så han snudde seg raskt mot lyden. Der, i<br />
skogkanten, så han en skikkelse som kunne minne om ei jente.<br />
Hun hadde en slags kurv full av sopp i hendene, og satt sammenbøyd<br />
og stirret på ham. Hadde det ikke vært for at han så<br />
godt etter, kunne han kanskje ha gått ut fra at hun var en<br />
stein. Hun så ut som om hun kunne være ganske sterk, men<br />
likevel virket hun litt redd for Kirabo. Kanskje ikke så rart,<br />
når han tenkte seg om. Det var åpenbart at denne planeten<br />
ikke var utviklet nok til å ha et romfartsprogram, og gudene<br />
visste om det noen gang hadde vært folkeslag fra andre planeter<br />
der før.<br />
«RJ, kan du fortelle henne at jeg ikke er farlig, og at jeg er<br />
interessert i å snakke med henne»<br />
RJ sukket. «Vi har vært gjennom dette tidligere. Det er ikke<br />
slik translatørfunksjonen min fungerer. For at jeg skal kunne<br />
oversette noe som helst til et språk, er jeg først nødt til å høre<br />
noen setninger av det språket. Så lenge hun ikke har sagt et<br />
ord, kan jeg ikke gjøre noe som helst for å kommunisere med<br />
henne heller. Og om man skal dømme etter hvor skeptisk hun<br />
ser ut til å være til oss, tror jeg vi har mye å gjøre før vi kan<br />
håpe at hun snakker med oss.»<br />
Jenta skvatt til da hun så RJ snakke – det hadde hun<br />
tydeligvis ikke forventet. Kirabo forsøkte å studere henne så<br />
45
godt han kunne uten å være uhøflig. Han var ved første øyekast<br />
ikke sikker på om hun var påkledd eller ikke, for hun var<br />
dekket av noe grått og hardt som kunne ligne veldig på en<br />
slags primitiv rustning, men når han så nærmere etter kunne<br />
det virke som om det var den grå huden hennes han så på.<br />
Usikker på hvordan denne kulturen stilte seg til nakenhet kastet<br />
Kirabo blikket til side for å gi henne sjansen til å dekke seg<br />
til.<br />
«Jeg vet at du ikke skjønner hva jeg sier,» sa Kirabo, «men<br />
jeg vil ikke skade deg. Jeg vil gjerne snakke med deg, men for<br />
at du skal skjønne hva jeg sier, er du nødt til å stole nok på<br />
meg til at du tør å si noe. Kan du være så snill å gjøre det»<br />
Kirabo hørte at det raslet i løv. Han snudde seg raskt tilbake<br />
til der jenta nettopp hadde stått, men hun var ikke der lenger.<br />
Hun hadde latt kurven ligge og lagt på sprang. Instinktivt<br />
sprang Kirabo etter, selv om han visste at han ikke var i god<br />
nok form til å jage henne. Hun snudde seg og så at Kirabo<br />
fulgte etter henne, og begynte å løpe opp mot fjellet. Nå var<br />
det nesten så hun klatret mer enn hun løp, for det ble brattere<br />
og brattere, men det så ikke ut til å stoppe henne.<br />
«Kom tilbake, vær så snill!» ropte Kirabo etter henne. «Jeg<br />
vil bare …» Han løp så fort han kunne, men måtte stoppe.<br />
Han pustet tungt. Han klarte ikke å løpe og rope samtidig.<br />
Dette var for vanskelig. Bare tanken på fjellklatring fikk det til<br />
å svimle for ham. Han hadde ikke en sjanse til å ta henne<br />
igjen. Utmattet gikk han tilbake til stranda, der RJ fortsatt<br />
stod og ventet på ham.<br />
«Vi har i alle fall klart å finne liv her,» sa Kirabo. «Tror du<br />
det er flere av dem her»<br />
46
«Hvordan skal jeg vite det» spurte RJ. «Sensorene mine<br />
plukker ikke opp flere, men sensorene mine har tjuefem alen<br />
rekkevidde. Hadde jeg oppdaget flere, hadde du sannsynligvis<br />
klart å se dem selv.»<br />
«Var det der samme vesen som du så fra vinduet»<br />
«Det aner jeg ikke. Jeg så det bare i et par sekunder, og på<br />
veldig lang avstand. Jeg aner ikke om det var samme art en<br />
gang.»<br />
Kirabo satte seg <strong>ned</strong> på en stein. «Pokker,» sa han. «Jeg håper<br />
at jeg ikke har skremt fra meg det eneste vesenet på denne<br />
øya som kan hjelpe oss med å komme oss hjem igjen.»<br />
«Jeg tror ikke det er et problem,» svarte RJ. «Hun så ikke<br />
ut som den typen som er redd veldig lenge av gangen. Kanskje<br />
kommer hun tilbake for å studere deg nærmere når<br />
nysgjerrigheten tar henne. Kanskje kommer hun til og med til<br />
å snakke da. Inntil da kan vi lete etter sade på egen hånd.»<br />
RJ trillet sakte bort mot skogkanten. «Og inntil videre har<br />
hun i alle fall klart å hjelpe oss med en ting.»<br />
«Hva da» Kirabo var nysgjerrig.<br />
RJ gestikulerte mot soppkurven den fremmede hadde slengt<br />
fra seg. «Disse vekstene er spiselige. Og, om sensorene mine<br />
snakker sant, er de ganske gode også.»<br />
* * *<br />
K<br />
irabo var veldig sliten da han endelig var på vei tilbake<br />
til romskipet. Det ble ikke bedre av at RJ, som<br />
trillet like bak ham, hadde en tendens til å godte seg<br />
over at Kirabo hadde så dårlig kondis.<br />
47
«Jeg har aldri helt skjønt hva mennesker skal med lunger<br />
uansett,» sa RJ. «Skulle du noen gang få lyst til å installere<br />
lunger på meg, vil jeg på det sterkeste be deg om å la være.»<br />
Kirabo mumlet irritert. «Jeg har ingen planer om å lære deg<br />
biologi, RJ,» sa han. «Med den utdaterte prosessoren du har<br />
ville det uansett ta en evighet å klare å lære deg noe sånt.»<br />
«Hei!» RJ virket fornærmet. «Den er for lav. Vil du fornærme<br />
meg må du gjerne gjøre det, men jeg kan da ikke noe<br />
for hva slags prosessor jeg har. Det er ikke jeg som har vært<br />
dum nok til å kjøpe meg da jeg var i tipp topp stand og deretter<br />
aldri oppgradere eller bytte de viktigste delene mine slik at<br />
jeg har det jeg trenger for å fungere godt nok med de nye systemoppdateringene<br />
som stadig kommer.»<br />
«Beklager.»<br />
«Dessuten er du ikke akkurat feilfri du heller.»<br />
Kirabo stoppet og snudde seg mot RJ. «Jeg vet det, jeg vet<br />
det, jeg leste inn feil koordinater i systemet.»<br />
«Det var ikke det jeg hadde tenkt å si.»<br />
«Hva da»<br />
«Du er alt for godtroende.»<br />
Kirabo så spørrende på RJ. Han ble overrasket, for han<br />
hadde vært sikker på at RJ skulle trekke fram kondisen hans.<br />
«Godtroende Hvordan da»<br />
«Det der … vesenet vi møtte der borte.»<br />
«Hva med henne»<br />
«Så du hvor sterk hun var»<br />
«Jeg prøvde å ikke stirre, men hun hadde kanskje en del<br />
muskler, ja.»<br />
48
«Og hva gjorde du Det første du gjorde var å love å ikke<br />
skade henne, og du forsøkte å snakke diplomatisk med<br />
henne.»<br />
«Ja Vi er alene på en fremmed planet, RJ. Vi trenger allierte.»<br />
«Og da hun begynte å løpe, fulgte du etter henne, noe det<br />
ikke var utenkelig at hun hadde planlagt for å slite deg ut.»<br />
«For at hun skulle komme seg unna, mener du Det klarte<br />
hun jo.»<br />
«Men stoppet du aldri opp for å vurdere at det var en reell<br />
risiko for at hun skulle bykse tilbake og rive ut hovedpulsåren<br />
din med tennene»<br />
«Hvorfor skulle hun ha gjort det»<br />
«Fordi det av og til har hendt at fremmede vesener man møter<br />
på andre planeter har gjort nettopp det.»<br />
«Pøh. Det har skjedd bare en gang. Og det gikk jo helt fint<br />
den gangen.»<br />
«Ja, men den gangen ble du angrepet av en liten oransje<br />
pelsdott med nese og bein som ikke kan ha vært mer enn en<br />
kvartalen lang. En nyfødt unge hadde klart å forsvare seg mot<br />
den.»<br />
«Hva er poenget ditt»<br />
«At dersom vesenet vi møtte i dag hadde angrepet deg,<br />
hadde du ikke hatt en sjanse til å overleve det.»<br />
Kirabo svelget. Han var helt sikker på at RJ tok feil, det var<br />
jo helt umulig at han kunne ha rett i noe sånt, men nå var Kirabo<br />
for sliten til å tenke ut et godt svar. «Ti stille,» sa han til<br />
slutt.<br />
49
Selvsagt kunne ikke jenta de møtte ha overfalt ham. Ja, det<br />
var kanskje noe i henne som kunne minne litt om et villdyr,<br />
men han kunne da umulig være så godtroende som RJ ville ha<br />
det til Når han hadde følt i hele kroppen at det var trygt å<br />
stole på denne jenta, måtte det jo være noe i det Han nektet å<br />
tro noe annet. RJ var uansett bare en maskin, så hva visste<br />
han, egentlig<br />
«Kirabo» kom det fra RJ.<br />
«Jeg ba deg ti stille,» svarte Kirabo.<br />
«Det gjorde du, og jeg gikk ut fra at du da siktet til samtalen<br />
vår om vesenet vi traff i skogen. Dette er et helt nytt<br />
samtaleemne.»<br />
«Kan du ikke bare komme til saken og si hva det er du vil<br />
si»<br />
«Det står et romvesen og studerer romskipet vårt.»<br />
Kirabo kvakk til, og stoppet. Der, på sletta foran romskipet,<br />
stod det nok en jentelignende skikkelse, men denne minnet på<br />
ingen måte om den forrige de hadde møtt. Huden hennes var<br />
en blanding av lys rosa og lys brun i stedet for den steingrå<br />
huden han hadde sett tidligere, og hun var også litt lavere enn<br />
jenta med soppkurven. Dessuten var dette vesenet påkledd,<br />
med en grønn genser og en svart bukse, og en eller annen<br />
beholder festet til skuldrene sine. Hun holdt et eller annet i<br />
hendene som hun gjorde noe med, men Kirabo klarte ikke å<br />
skjønne hva det var for noe. Men hun så vennlig ut. Kirabo<br />
gikk litt nærmere.<br />
«Har du allerede fortrengt det vi nettopp snakket om» sa<br />
RJ lavt.<br />
50
«Du kan ikke mene at hun er en trussel» hvisket Kirabo<br />
tilbake.<br />
«Selvsagt tror jeg at det kan være en trussel.»<br />
«Hun ser vennlig ut.»<br />
«Du synes at alle ser vennlige ut. Du syntes at de kjøttetende<br />
kjempesneglene på He-Delt-Kaf så vennlige ut.»<br />
Kirabo bestemte seg for å avslutte diskusjonen og gå rett på<br />
sak. «Hallo» ropte han til skikkelsen foran romskipet. Hun<br />
snudde seg mot ham, og studerte ham i noen sekunder. Hun<br />
løp i alle fall ikke unna. Det var en forbedring.<br />
«Beklager om jeg skremte deg,» sa Kirabo, «men jeg vil ikke<br />
skade deg. Jeg kommer fra en annen planet, og jeg trenger<br />
hjelp til å komme meg hjem igjen. Derfor kunne jeg gjerne<br />
tenke meg å snakke med deg. Men for at du skal skjønne hva<br />
jeg sier, er du nødt til å si noen setninger slik at PA-en min kan<br />
lære språket ditt og oversette det jeg sier til ditt språk.» Han<br />
pekte på RJ.<br />
«Hei,» sa RJ. «Jeg vet at du ikke skjønner et ord av hva jeg<br />
sier, men jeg vil bare nevne at jeg fortsatt synes at dette er en<br />
utrolig dårlig idé.»<br />
Jenta så ut som om hun tenkte seg litt om. Så begynte hun å<br />
røre på seg. Hun kom nærmere. I full fart. Og Kirabo ble sakte<br />
likblek av skrekk.<br />
* * *<br />
S<br />
amme hvor fantastisk den hadde vært på avstand, var<br />
den store gjenstanden på sletta langt mer imponerende<br />
nå som Gunhild kunne se den på nært hold. Den var<br />
51
større enn huset hun bodde i, og på mange måter minnet den<br />
om et hus, for det var et stort vindu der som hun klarte å se<br />
inn gjennom, og ved siden av vinduet var det en slags dør.<br />
Men samtidig var gjenstanden så merkelig at hun ikke helt<br />
kunne skjønne hvordan noen kunne bo her. Hun hadde forsøkt<br />
å åpne døren for å ta en nærmere titt innvendig, men den<br />
lot seg ikke rikke. På noen måter minnet denne gjenstanden<br />
mer om et slags framkomstmiddel, de avrundede formene<br />
minnet i alle fall Gunhild veldig på hvordan en båt var<br />
konstruert. Men dette var åpenbart ingen båt. Den hadde heller<br />
ingen hjul, så det kunne ikke være en kjerre heller. Men …<br />
Hva var det egentlig hun hadde sett på himmelen tidligere<br />
den dagen Var det denne … tingen Kunne det være mulig<br />
Gunhild svelget tungt da hun plutselig kom til å tenke på en<br />
historie hun hadde hørt da hun var liten, om en ung mann<br />
som hadde vunnet en prinsesse og et halvt kongerike fordi han<br />
klarte å framstille et skip som kunne gå både til vanns, til<br />
lands og i lufta. Men det måtte da være en skrøne Dette<br />
kunne da umulig være det skipet Dessuten var denne<br />
gjenstanden av metall. Hun ante ikke nøyaktig hva slags metall<br />
det var, men metall er metall. En ting som er laget av metall<br />
kan vel ikke klare å fly Gunhild trakk fram en ny papirlapp<br />
og begynte å tegne en røff skisse av denne gjenstanden.<br />
Før hun hadde kommet halvveis, ble hun imidlertid avbrutt av<br />
en merkelig, gryntende lyd som kom fra stranden like nord for<br />
sletta.<br />
Gunhild snudde seg, usikker. Det hadde ikke hørtes ut som<br />
et troll, det hadde nok mest hørtes ut som et villsvin, men hun<br />
hadde aldri sett villsvin på disse traktene. Trolløya kunne da<br />
52
umulig ha et dyreliv som var radikalt annerledes fra det de<br />
hadde på fastlandet Men det stod ikke et villsvin på stranden.<br />
Det stod ikke et troll der heller. Der stod det et merkelig vesen<br />
som nesten kunne se ut som et menneske, men det var veldig<br />
tydelig at det ikke var noe som helst menneskelig med ham.<br />
Huden hans var lyseblå, og øynene hans skinte lilla i sollyset.<br />
Han hadde langt, brunt hår, lengre enn hennes eget, og han<br />
hadde på seg en svart bukse og en brun skinnvest uten noe<br />
under. Han hadde ikke sko på seg. Gunhild stod i et par<br />
sekunder og så på han. Eller det. Gikk det an å si «han» om<br />
noe sånt Hva var det hun så på Hun hadde forventet et par<br />
merkelige opplevelser på Trolløya, men dette …<br />
Nå gryntet vesenet på nytt. Det virket som om han forsøkte<br />
å si noe til henne. Stemmen hans var mørk, og hun klarte ikke<br />
å oppfatte et eneste ord i det han sa. Plutselig pekte han på en<br />
merkelig liten metallgjenstand som stod ved siden av seg, og<br />
som på kommando begynte metallgjenstanden også å grynte.<br />
Gunhild hadde aldri trodd på at magi eksisterte, men nå begynte<br />
hun å bli usikker. Hva slags svartekunster var egentlig<br />
dette En død gjenstand kunne da umulig lage slike lyder på<br />
kommando<br />
Hun hadde ikke lyst til å tro på at dette kunne være magi,<br />
men når hun la to og to sammen, kunne hun ikke skjønne annet<br />
enn at hun var i stor fare. Her stod det et mystisk vesen og<br />
snakket til henne med mørk stemme på et slags språk hun ikke<br />
forstod. Han hadde tydeligvis krefter til å få en metallgjenstand<br />
til å snakke. Hvilke andre krefter hadde han Hva<br />
kunne han gjøre mot henne Gunhild kjente at hun skalv.<br />
Dette vesenet så ikke ut om et troll, men en ting var sikkert: Jo<br />
53
mer tid hun ga ham til å stå og forberede heksekunstene sine,<br />
jo farligere var han. Det var bare en ting å gjøre. Hun strakte<br />
venstrehånden sin etter sverdet, trakk det og sprang mot vesenet<br />
i full fart med sverdet hevet. Igjen merket hun at adrenalinet<br />
pumpet i årene hennes. Hun følte seg levende. Hun følte<br />
seg så fri som hun bare følte seg når hun trakk sverdet. Kanskje<br />
kunne denne merkelige mannen magi. Kanskje kunne<br />
akkurat det gjøre ting veldig vanskelig for henne. Men hun<br />
hadde ingen planer om å gi seg uten kamp. Hun følte seg<br />
ovenpå. Dette var det hun var flink til. Og idet hun kom nærmere<br />
han, ble han bare blekere og blekere. Hun hadde klart å<br />
overraske ham. Gunhild smilte. Dette kunne hun klare.<br />
* * *<br />
«Kva skjedde»<br />
«Vel, det … er opp til moren din.»<br />
«Kvifor det Fortel meir!»<br />
«Ylva, dette har vi snakket om. Selv om du er hos meg, får<br />
du ikke være oppe hele natta. Du har skole i morgen, og<br />
klokka er alt over t… elleve»<br />
«Men eg vil høyra meir! Ver så snill»<br />
«Se på deg selv, Ylva. Du er ikke våken nok til å sitte oppreist<br />
en gang. Du har mer glede av å høre en sånn historie når<br />
du er våken. Du får høre mer av mamma i morgen kveld.»<br />
«Ja vel, då.»<br />
«Sov godt, vennen. Drøm søtt, og husk at både jeg og<br />
mamma er veldig glade i deg.»<br />
«God natt, pappa.»<br />
54
Tredje kapittel<br />
Kontakt<br />
*tast* *tast* *tast* *tast* *tast* *tast* *tast* *tast*<br />
«Hallo, det er Eva»<br />
«Hei, det er meg. Eh, Jørgen.»<br />
«Jørgen Kvifor ringer du hit Har det skjedd noko med<br />
Ylva»<br />
«Hva Nei! Ylva er på skolen. Hvorfor skulle det ha skjedd<br />
noe med Ylva»<br />
«Ingen grunn, det er berre … Det er berre uvant at du<br />
ringer meg. Vi har aldri vore så gode på å prate saman, særleg<br />
etter at Ylva byrja å ta bussen slik at vi ikkje trengte å avtale<br />
henting og sånt lenger. Og sist du ringte meg …»<br />
«… var da Ylva fikk 39° i feber. Skjønner. Nei, det er ikke<br />
noe sånt. Pokker, du har rett. Jeg hadde faktisk ikke tenkt over<br />
at det var så lenge siden.»<br />
«Jørgen.»<br />
«Hva»<br />
«Kvifor ringer du»<br />
«… Trolløya.»<br />
«Kva veit du om Trolløya»<br />
«Ylva fortalte meg hele historien. Jeg er imponert. Jeg ante<br />
ikke at du var så kreativ.»<br />
55
«Uh, takk. Det ante ikkje eg heller, for å vera ærleg.»<br />
«Hva hadde du tenkt at skulle skje videre i historien, forresten<br />
Hva var det Gunhild fikk øye på på himmelen»<br />
«Hadde eg berre visst det … Eg sit litt fast. Eg føler at historia<br />
treng ein slags vri, men eg aner ikkje kva i alle dagar det<br />
skulle vera. Å dikte opp ei historie på sparket utan å ha nokon<br />
å kaste ball med var meir slitsamt enn eg trudde.»<br />
«Vel, det jeg ringte for å si …»<br />
«Eg liker ikkje det tonefallet. Kva er det»<br />
«Etter at Ylva fortalte meg historien om Trolløya, tagg hun<br />
meg om å fortelle videre på historien.»<br />
«Vent. Gjorde du det»<br />
«… ja. Beklager.»<br />
«Seriøst Det er berre så typisk deg.»<br />
«Jeg prøvde faktisk å nekte. Jeg insisterte på å lese noe annet,<br />
men du vet at det er umulig å si nei til den jenta når hun<br />
har bestemt seg for noe. Hun er nesten like tøff som moren<br />
sin.»<br />
«Trur du at du kan stele historia mi og så berre gjera alt<br />
greitt med ein kompliment»<br />
«Du sa jo nettopp at du trengte noen å kaste ball med og at<br />
du ikke ante hva som skulle skje videre»<br />
«Så korleis valde du å løyse det Kva skjedde vidare Kva<br />
var det Gunhild såg»<br />
«… et romskip. Med en oppdagelsesreisende romfarer og en<br />
sarkastisk robotsidekick som går inn for landing på feil planet.»<br />
«… seriøst»<br />
«Er du veldig sint»<br />
56
«Nei, berre overraska. Eg hadde ikkje forventa noko så …<br />
bra.»<br />
«Så det er greit for deg»<br />
«Dersom du har klart å kome opp med ei god historie … Ja,<br />
under tvil. Så lenge du ikkje har avslutta historia enno, og du<br />
har gitt meg ein god cliffhanger eg kan byggja vidare på.»<br />
«Takk.»<br />
«Men du, eg har eit viktig møte om fem minutt. Har du<br />
moglegheit til å berre maile meg eit samandrag av kva du fortalte<br />
Ylva i går kveld, så eg veit kva eg har å halde fram på i<br />
kveld»<br />
«Det skal jeg gjøre. Vi snakkes»<br />
«Vi snakkast.»<br />
* * *<br />
«Klar for å leggja deg»<br />
«Kanskje.»<br />
«No skal du leggja deg, Ylva.»<br />
«Det er berre …»<br />
«Kva om eg fortel deg meir av eventyret om Gunhild og<br />
Trolløya»<br />
«Det … er noko eg må fortelja deg først, mamma.»<br />
«At pappa dikta vidare på eventyret i går kveld»<br />
«At … vent litt! Korleis visste du det»<br />
«Eg snakka med pappa i dag. Han fortalte meg heile historia<br />
om Kirabo og RJ. Høyrast ut som om de hadde det gøy i<br />
går kveld»<br />
«Sorry. Men det var mi skuld, altså! Pappa ville ikkje …»<br />
57
«Det går fint, Ylva. Eg synest de klarte å få til veldig mykje<br />
spennande i går.»<br />
«Så du vil fortelja vidare Eg må berre vite kva som skjedde<br />
etter at Gunhild trakk sverdet og …»<br />
«Ja, eg vil fortelja vidare. Dersom du har skifta, pussa tenner<br />
og lagt deg under dyna i løpet av dei neste ti minutta.»<br />
«Greitt!»<br />
* * *<br />
Gunhild hadde klart å tvinge det merkelege vesenet <strong>ned</strong><br />
i bakken, og no sat ho bøygd over han og haldt han<br />
<strong>ned</strong>e. Han byrja å grynte igjen. I handa haldt ho<br />
framleis sverdet slik at ho var klar til å drepe han, men plutseleg<br />
var det noko som fekk ho til å nøle. Det var som om ho<br />
høyrde orda til general Espenson i hovudet. Rekognosering.<br />
Ho nølte litt. Ho var her for å samle informasjon. Trolla skulle<br />
helst ikkje vite at ho var der, og om dei skulle snuble over liket<br />
av denne skapningen, ville dei skjøne at noko var på ferde.<br />
Dessutan visste ho ikkje kven han var: Kanskje kunne ho få<br />
informasjon ut av denne skapningen Ho tenkte seg litt om. Så<br />
opna ho munnen.<br />
«Kven er du» sa ho, framleis med eit mistruande blikk.<br />
«Korleis fungerer magien din – og kva veit du om ametystkrona»<br />
No kom det plutseleg nok ein gryntande lyd frå den merkelege<br />
metallgjenstanden som stod ein meter unna stranda. Så<br />
skjedde det noko enno merkelegare: metallgjenstanden laga<br />
enno ein lyd, men denne høyrdes meir … feminin ut. Og kjent.<br />
58
Gunhild stoppa opp litt. Lyden var framleis så uklar at ho ikkje<br />
gjenkjente eit einaste ord, men ho gjenkjente røysta som<br />
laga han. Det var hennes eiga røyst. Kva skjedde Korleis<br />
kunne dette vera mogleg Mannen som låg under ho laga<br />
nokre gryntelydar igjen – han var rolegare no – og like etter<br />
byrja metallgjenstanden på stranda å snakke igjen. På eit<br />
språk ho skjønte denne gongen.<br />
«Eg heiter Kirabo, og kjem frå planeten Aberash,» sa dingsen.<br />
«Altså, eg heiter Kirabo, eg som ligg på stranda under<br />
deg. Roboten som står ved sidan av meg, som denne røysta<br />
kjem frå, er min personlege assistent, RJ.»<br />
Det var mange ord i desse korte setningane Gunhild ikkje<br />
skjønte, men maskina – eller var det mannen – haldt fram<br />
med å snakke.<br />
«Eg er skipbroten på planeten din, og eg leiter etter sade så<br />
eg kan kome meg heim til Aberash igjen. Eg har ingen fiendtlege<br />
intensjonar, og eg ønskjer å be om godvilje og samarbeid<br />
frå deg for å kunne kome meg heim. Eg må diverre likevel<br />
beklage at eg ikkje har kjennskap til denne ametystkrona du<br />
snakkar om, og at eg ikkje kjenner til ordet 'magi', så …»<br />
Gunhild avbraut, og såg rett inn i dei lilla auga til mannen<br />
under seg. Ho skjønte nesten kva han sa, sjølv om mange av<br />
orda var utydelege, men ho visste ikkje om det var nokon<br />
grunn til å tru på han. «Du kjem frå ein annan … planet»<br />
«Ja. Det store fartøyet du akkurat stod og studerte er<br />
romskipet mitt, som eg bruker til å reise rundt i universet.»<br />
«Eg har aldri høyrd om ein planet som heiter Aberash.»<br />
59
«Den ligg eit stykke unna. Det er verkeleg ikkje meininga å<br />
mase, men eg ville setja pris på det om du kunne fjerne den<br />
skarpe metallgreia frå halsen min.»<br />
«Bevis det.»<br />
«Korleis»<br />
«Sei noko berre ein person frå ein annan planet kan vite.»<br />
«Kva»<br />
«Sei noko berre ein …»<br />
«Ja da, eg høyrde kva du sa. Det berre verka som ein så veldig<br />
merkeleg førespurnad. Kva vil du at eg skal seie Og korleis<br />
beviser det noko som helst»<br />
«Berre sei noko..»<br />
«Akinyi kjøpte seg ein ny radio i førre veke. Den var brun,<br />
og kan ta inn nesten sytti kanalar.»<br />
«Kven er Akinyi»<br />
«Naboen min.»<br />
«Og …»<br />
«… og om eg ikkje hadde budd på Aberash, hadde eg ikkje<br />
kjent Akinyi, og då hadde eg heller ikkje visst at ho hadde<br />
kjøpt ny radio.»<br />
Gunhild innsåg at han hadde hatt rett i at dette ikkje beviste<br />
noko som helst, men ho senka sverdet og tok eit steg tilbake.<br />
«Korleis er det mogleg for den tingen å snakke» Ho peika<br />
på metallgjenstanden.<br />
«RJ er ein robot. Han kommuniserer primært gjennom ein<br />
innebyggja høgtalar og ein mikrofon. Prosessoren hans tolkar<br />
input og omdannar denne til …»<br />
«Prøver du å seie at det der skal førestille ein robåt»<br />
60
«Nei, eg …» Mannen – var det Kirabo han heitte – tenkte<br />
litt.<br />
«Kor ligg dette samfunnet i teknologisk utvikling»<br />
Gunhild måtte tenkja seg om. «Ganske bra, vil eg meine. Vi<br />
har sverd, vi har bogar, vi har kanonar. Vi har kjerrer, vi har<br />
ganske store seglbåtar. Vi held husdyr, som gir oss mat. Vi får<br />
ull frå sauane, som vi bruker til å framstille tekstilar. Tekstilane<br />
fargar vi. Vi har eld, vi har hjul og trinser, vi har …»<br />
«Skjøner,» sa Kirabo. «Aberash ligg litt lenger fram enn det,<br />
trur eg. RJ er ei maskin. Han er full av små delar som når ein<br />
set dei saman på rett måte gjer det mogleg for maskiner å<br />
spele av lydar ein har lest inn i dei, eller lage eigne lydar og<br />
spele av dei. Og så kan han å tenkja, forresten.»<br />
Gunhild såg framleis litt skeptisk ut, men ho var glad for å<br />
høyra at dette ikkje hadde noko med magi å gjera.<br />
«Kva forhold har du til trolla» spurte ho. Ho haldt framleis<br />
sverdet klart til å parere dersom Kirabo skulle angripe.<br />
«Eg har aldri høyrd om troll.» Kirabo såg litt forvirra ut.<br />
«Dei er fæle, blodtørstige rovdyr som på det største kan bli<br />
fire–fem meter høge. Dei er store og kraftige, og på natta er<br />
dei så sterke at dei er tilnærma uovervinnelege. Dei steler, dei<br />
plyndrar, dei dreper, dei gjer livet til eit sant mareritt i heile<br />
kongeriket. Hadde vi ikkje hatt den kongelege hæren, hadde<br />
dei sannsynlegvis drepe oss alle saman og drive heile landet til<br />
grunne.»<br />
«Då går eg ut frå at … eg er imot dei»<br />
«Så kva gjer du på Trolløya»<br />
«Eg kunne stille deg same spørsmål.»<br />
«Det kunne du. Men no er det eg som stiller spørsmåla.»<br />
61
«Som sagt, eg har gått tom for drivstoff. Eg programmerte<br />
romskipet mitt feil, slik at eg hamna her i Het-Tet-Rosh i staden<br />
for heime på Aberash. Tru meg når eg seier at eg ikkje har<br />
lyst til å vera her, men eg må finne sade før eg kan kome meg<br />
vidare.»<br />
Jo fleire merkelege ting Kirabo sa, jo meir trudde Gunhild<br />
på at han kom frå ein annan planet. Historia blei ikkje akkurat<br />
mindre sannsynleg av den blå huda hans eller den snakkande<br />
metalltingesten heller. Ok, ho trudde på han. Ho la<br />
sverdet tilbake i slira og rekte fram handa.<br />
«Gunhild,» sa ho. «Kva heitte du, sa du Kyrre»<br />
«Kirabo.» Kirabo skjønte ikkje heilt kvifor ho rekte fram<br />
handa til han, men han gjekk ut frå at det måtte vera eit positivt<br />
signal, så han gjorde det same. Gunhild tok tak i handa<br />
hans og rista litt på den, så han hadde tydelegvis gjort det<br />
rette.<br />
«Det bur ukjente mengder troll på denne øya,» sa Gunhild<br />
til han, bryskt. «Dei er svakast i sollys, difor held dei seg som<br />
regel inne på dagtid. Hadde ikkje det vore tilfelle, hadde dei<br />
sannsynlegvis vore her for lenge sidan. Eg anbefaler deg å<br />
halde deg så skjult du kan så lenge du er her. Om du har moglegheit<br />
til å låse deg inne i det der … framkomstmidlet ditt …<br />
anbefaler eg at du gjer det. Troll er farlege.»<br />
«Skjønner. Men eg kan ikkje bli der inne til evig tid. Eg<br />
treng å finne sade så eg kjem meg vekk herfrå.»<br />
«Kva er dette sade du snakkar om»<br />
«Det er eit sjeldant mineral. Ifølgje mine analyser skal det<br />
eksistere i dette området i små mengder. Eg hadde håpa at du<br />
kunne hjelpe meg med å finne det.»<br />
62
«Eg har diverre ikkje tid. Eg har ein jobb å gjera her. Dessutan<br />
kan eg ingenting om mineralar.»<br />
«Skjønner. Vel, takk for praten uansett. Eg kan sikkert klare<br />
å finne det på eiga hand.»<br />
Kirabo reiste seg opp og byrja å gå tilbake mot romskipet.<br />
RJ følgde sakte etter, nesten skeptisk. Gunhild snudde seg og<br />
såg etter Kirabo. Burde ho ha dårleg samvit Ho var jo veldig<br />
opptatt med jobben akkurat no, og det var ikkje hennes skuld<br />
at Kirabo hadde køyrd seg bort, så kvifor skulle ho hjelpe<br />
han Men samtidig var det nesten som om det var ei lita røyst<br />
inni henne som sat og sa at dette var feil. At … Ho burde gjera<br />
noko for Kirabo. Det var det einaste rette. Men kva<br />
«Vent,» sa ho. Kirabo snudde seg.<br />
«Du har sannsynlegvis større sjanse for å finne dette<br />
mineralet ditt om du aukar leiterekkevidda. Så om du ikkje<br />
finn noko på Trolløya, kan du … Eg har ein båt. Når eg er<br />
ferdig med jobben min her, kan eg ta deg med til fastlandet.<br />
Og… eg kan sikkert leggja inn eit godt ord for deg hos generalen.<br />
Han er ein god mann, så han kjem sikkert til å ville la deg<br />
ta kontroll over ein tropp med riddarar som kan hjelpe deg<br />
med å leite.»<br />
Kirabo smilte. «Det vil eg setja pris på. Tusen takk.»<br />
«Eg må berre … samle nok data om trolla først. Sjefen min<br />
vil veldig gjerne ha denne krona tilbake, og eg må finne ut så<br />
mykje eg kan om Trolløya før vi kan sende fleire riddarar hit.<br />
Det kan ta nokre dagar.»<br />
«Skjønner. Sei frå om eg kan hjelpe til med noko.»<br />
63
Hm. Kanskje det Kanskje det ikkje ville vera så dumt å ha<br />
hjelp til å leite Men … Kva om dei møtte eit troll Ville Kirabo<br />
klare seg<br />
«Har du nokre våpen» spurte Gunhild.<br />
«Kva er det»<br />
«Eg trudde du sa at du kom frå ein stad som ligg lenger<br />
framme teknologisk enn oss. Har du ikkje høyrd om våpen»<br />
«Hmm … Nei. Men det kan jo vera at ordet berre manglar<br />
frå ordlista til RJ. Kan du beskrive det»<br />
«Du veit … våpen!» Gunhild var ikkje så god med ord.<br />
«Ting du kan bruke til … å drepe eller skade dyr eller menneske,<br />
eller jakte med, eller …»<br />
«Skjønner,» avbraut Kirabo. «Nei, det har vi ikkje på Aberash.<br />
Vi lever i harmoni med naturen. Vi går ikkje på jakt, og<br />
dei veldig få blant oss som har vore galne nok til å drepe<br />
andre menneske, har gjort det med berre nevane, eller med<br />
tilfeldige gjenstandar som har vore lett tilgjengeleg. Vi har<br />
aldri … produsert objekt for å drepe andre.»<br />
Gunhild hadde vore borti pasifistar før. Men ein heil pasifistisk<br />
planet Det var noko nytt. «Eg meiner sjølvsagt ikkje at<br />
du aktivt skal gå ut på Trolløya og drepe ting. Eg meiner …<br />
sjølvforsvar! Dersom du blir angripe og må forsvare deg!»<br />
«Dersom eg skulle bli angripe, kan eg … springe.»<br />
RJ bytta plutseleg stemmeleie og grynta eitt eller anna til Kirabo.<br />
Gunhild såg spørjande på han, og det verka som om RJ<br />
skjønte at han burde gjenta det på Gunhilds språk.<br />
«Eg sa berre til Kirabo at sjølv om det absolutt er det smartaste<br />
i hans tilfelle å kome seg bort frå konflikt, er han for tida<br />
like sprek og rask som ei skilpadde med ein respirator på ryg-<br />
64
gen. Om troll er så fæle som du seier, har han ikkje ein sjanse<br />
til å springe frå dei.»<br />
Gunhild studerte Kirabo ei stund. «Då trur eg det beste er<br />
om du blir her,» sa ho til slutt. «Og om du ikkje er særleg tess<br />
i kamp, trur eg ikkje du kan hjelpe meg så mykje uansett.»<br />
Kirabo såg litt skuffa ut. Trongen hans til å hjelpe andre var<br />
stor. «Er du sikker på at det ikkje er noko eg kan gjera for å<br />
hjelpe deg»<br />
Gunhild rista på hovudet. «Ikkje med mindre du tilfeldigvis<br />
veit kvar inngangen til trollhola er.»<br />
«Det veit vi,» sa RJ med si eiga røyst. Både Gunhild og Kirabo<br />
såg overraska ut over dette.<br />
«Kom igjen, Kirabo. Du hugsar dette Den jenta vi møtte i<br />
skogkanten for berre ei time sidan»<br />
Kirabo slo opp auga. «Meiner du at ho var … eit troll Nei,<br />
det kan då ikkje …»<br />
«Grå hud» spurte Gunhild. «Litt som gråstein Og mosegrønt<br />
hår Mykje musklar»<br />
«Jo,» nikka Kirabo. «Vi møtte ho ved stranda der borte ein<br />
stad. Og då ho såg meg, sprang ho. Ja, det kan godt hende at<br />
ho var på veg til hola si, når du seier det …»<br />
«Vis meg,» sa Gunhild, og vifta Kirabo mot seg med handa.<br />
«Eg blir med deg til der du trefte trollet, så kan eg finne spor<br />
etter det derfrå. Men hald hovudet lågt. Om eitt troll har vore<br />
ute i fullt dagslys, kan det hende at andre gjer det same.»<br />
* * *<br />
65
Kirabo hadde leia Gunhild nordover på øya, langs<br />
stranda. Hadde det vore opp til Kirabo hadde dei gått<br />
langs strandkanten heilt opp til staden der han hadde<br />
møtt trollet, men Gunhild hadde klart å overtyde han om at<br />
det var for farleg, så dei hadde haldt seg i skuggane i skogen.<br />
Det var framleis midt på dagen, så jo lenger nord dei kom, jo<br />
meir skugge fekk dei frå fjelltoppen på øya. Men det kunne<br />
vera troll ute, så dei ville vera alt for synlege om dei skulle gå<br />
på den opne stranda.<br />
«Her var det,» sa Kirabo då dei hadde gått ei stund. «Eg<br />
trur iallfall det. Ho mista korga si ein stad … ja, der borte.»<br />
Gunhild gjekk bort og studerte korga som låg på bakken,<br />
som framleis var full av sopp. Rundt korga var bakken dekka<br />
med fotspor, og det var ingen tvil om at RJ hadde hatt rett:<br />
Dette var definitivt ferske trollspor.<br />
«Ja, ho var her,» sa Gunhild. Kirabo kom bort og sette seg<br />
<strong>ned</strong> ved sidan av ho.<br />
«Lurer på kvar ho fekk tak i denne,» kom det frå RJ med<br />
Kirabos stemme.<br />
«Kva snakkar du om» Gunhild var forvirra.<br />
«Korga ho brukte til å plukke – kva var det du kalla det,<br />
sopp – i. Det er ei fin korg.»<br />
Gunhild kasta eit blikk på korga. Det hadde ho ikkje tenkt<br />
over. Jo, det var ei fin korg. Den var fletta av eit materiale som<br />
såg ut som bjerkerøtter, og dekorert med farga leire. Det heile<br />
var veldig forseggjort. Samtidig var korga så stor og så slurvete<br />
laga at det verka litt for pussig om ho skulle vera menneskelaga.<br />
«Kanskje det laga korga sjølv.»<br />
66
Kirabo snudde seg mot Gunhild, tvilande. «Meiner du at<br />
troll kan flette korger»<br />
«Eg veit ikkje,» stønna Gunhild. «Eg har aldri sett nokon<br />
gjera det, men kvifor ikkje»<br />
Kirabo reiste seg. «Det er berre ikkje det eg hadde forventa<br />
av blodtørstige rovdyr.»<br />
«Trolløya har vore isolert frå omverda i åtti år,» sa Gunhild.<br />
«Mykje kan ha skjedd på den tida. Eg går ut frå at troll òg<br />
kan … utvikle seg.»<br />
Kirabo var stille. Det verka som om han veide orda sine på<br />
gullskål for ikkje å seie noko galent. Gunhild braut stillheita.<br />
«Stemmer det at ho sprang den vegen» spurte ho, og peika<br />
mot svaberga eit stykke nordaust for der dei stod.<br />
«Ja, det stemmer,» sa RJ.<br />
«Då er det dette settet med spor eg må følgje.» Gunhild<br />
snudde seg mot Kirabo. «Takk for hjelpa. Hald dykk i nærheita<br />
av romskipet dykkar, og lås døra og ikkje gå ut under<br />
nokre omstende etter at sola har gått <strong>ned</strong>.»<br />
«Du er sikker på at det ikkje er meir vi kan gjera for å<br />
hjelpe deg» Kirabo såg nesten litt trist ut.<br />
Gunhild kasta eit blikk oppover fjellveggen. «Ikkje med<br />
mindre du ser på det som veldig sannsynleg at du klarer å<br />
klatre opp der utan problem.»<br />
Kirabo tenkte seg om. Så lyste det opp i auga hans. Han<br />
hadde tydelegvis fått ein idé.<br />
«Du kan ta med deg RJ!»<br />
«Vent, kva» sa RJ plutseleg då han skjønte kva det var han<br />
omsette. «Meg Kvifor det Korleis kan eg vera til nytte for<br />
ho»<br />
67
Kirabo såg berre dumt på han. «Du har eit titals måtar du<br />
kan vera til nytte på, RJ. Du har innebygde analyseverktøy for<br />
å analysere luktar og smaker i miljøet rundt deg.»<br />
«Det treng ho ikkje. Gunhild har verkty for å analysere luktar<br />
og smaker sjølv, midt i ansiktet.»<br />
«Du har òg visuelle analysesystem som kan gjenkjenne sjølv<br />
dei svakaste trollspor raskare og betre enn nokon person kan!<br />
Du kan hjelpe ho med å finne fram til trollhola raskare!»<br />
«Eg er sikker på at Gunhild har god tid. Det er framleis<br />
berre midt på dagen.»<br />
«Du har òg ein sensor som oppdagar alle holrom i tjuefem<br />
alen omkrets. Det er nøyaktig det ho trenger.»<br />
«Men det er ikkje verdt den ekstra jobben med å drasse<br />
rundt på meg.»<br />
«Du har innebygde samanleggbare klatrearmer. Du kan<br />
drasse på deg sjølv»<br />
«Men … Eg bråker! Eg kjem til å forstyrre ho! KNIRK!<br />
KNIRK!»<br />
«Dessutan snakkar du språket hennes.»<br />
«Det er ikkje nødvendig,» avbraut Gunhild.<br />
Kirabo snudde seg mot ho. «Kva»<br />
«Eg set pris på det, men … Eg klarer meg fint aleine. Eg<br />
kom hit aleine, eg kan gjennomføre oppdraget aleine. Gå tilbake<br />
til romskipet og vent der, de.»<br />
«Aha,» nikka RJ. «Omvendt psykologi. Smart.»<br />
Gunhild hadde aldri høyrd om omvendt psykologi, men ho<br />
var temmeleg sikker på at det ikkje var det ho haldt på med.<br />
«Med mindre du prøver å lure meg til å tru at du bruker<br />
omvendt psykologi for at eg skal miste lysta til å bli med deg,»<br />
68
filosoferte RJ vidare, «fordi du ikkje eigentleg har lyst til å ha<br />
meg med. Då blir spørsmålet kvifor ikkje.»<br />
«Miste lysta» Gunhild slo auga opp i sjokk. «Du har jo ikkje<br />
lyst til å vera med. Det sa du jo sjølv.»<br />
«Eg er ei masseprodusert metallmaskin,» påpeika RJ, «eg<br />
har aldri lyst til noko som helst. Men det betyr ikkje at eg liker<br />
å føle meg tilsidesett.»<br />
«Så du vil vera med»<br />
«Det kan du banne på. Kirabo, bruk radioen i armbandskomputeren<br />
om du treng å få tak i meg. Når går vi»<br />
Gunhild senka blikket for å skjule frustrasjonen og prøvde å<br />
lære seg forma på trollspora utanat så ho kunne følgja dei<br />
vidare. Ho visste at Kirabo berre hadde meint å vera snill då<br />
han tilbydde ho å låne RJ, så ho klarte ikkje å seie nei, men ho<br />
likte det ikkje. Det positive var at RJ verka som om han var<br />
ein veldig dyktig sporfinnar og at han kunne hjelpe ho med å<br />
finne trollhola veldig raskt. Han var som eit reiskap, akkurat<br />
som sverdet hennes, eller kolstiften hennes. Han var ein ting,<br />
han hadde ein funksjon. Og ho brukte jo ting heile tida. Det<br />
negative var at i motsetning til sverdet hennes, var dette ein<br />
ting som ho var forventa å småprate med. Og var det noko<br />
Gunhild følte seg verkeleg dårleg på, var det å småprate.<br />
* * *<br />
«S<br />
å kva er planen»<br />
«Unnskyld» Gunhild pusta tungt etter å ha<br />
klatra eit stykke opp på fjellet og var ikkje veldig<br />
69
innstilt på å snakke med RJ no, men ho følte ikkje at ho hadde<br />
eit val.<br />
«Du prøver å finne trollhola.»<br />
«Ja»<br />
«Går du ut frå at heile øya har berre ei trollhole»<br />
«Det veit eg ikkje. Kanskje ikkje. Men å finne ei av dei er<br />
iallfall ein start.»<br />
«Kva skal du gjera når du har funne ho»<br />
Gunhild tenkte seg litt om. «Halde utkikk med ho. Prøve å<br />
få eit overblikk over kor stor ho kan vera.»<br />
«Gå inn der, meiner du»<br />
Gunhild kvelte eit fnis. «Du går aldri inn i ei trollhole. Troll<br />
veljar holene sine med omhug – dei bruker berre holer der det<br />
ikkje slepp inn så mykje som ein stråle sollys. Difor er trolla<br />
på sitt sterkaste der, og difor er det berre dei aller dummaste<br />
riddarane i landet som nokon gong har gått inn i trollholer.»<br />
Ho trakk pusten. «Og i så godt som alle tilfella har dei ikkje<br />
kome ut igjen.»<br />
«Så kvifor vil du finne trollhola»<br />
«Fordi hola er det som tyder aller mest for eit troll. Finn eg<br />
hola, finn eg trolla. Og når trolla kjem ut derfrå …»<br />
«… går du inn»<br />
«Nei! Eg teljar dei, eg prøver å få oversikt over kor mange<br />
dei er og kor sterke dei er, om dei har utvikla nokre løyndomar<br />
dei siste åtti åra som vi ikkje kjenner til …»<br />
«… og så dreper du dei»<br />
«Nei. Det er alt for farleg. Eg skal observere. Ta notat og<br />
sånne ting. Leggja ein strategi. Finne ut korleis vi kan gå fram<br />
70
for å … drepe dei. Eller få ametystkrona tilbake på ein annan<br />
måte.»<br />
RJ verka skeptisk. «Så … du skal observere troll.»<br />
«Ja.»<br />
«Fæle, blodtørstige troll.»<br />
«Ja»<br />
«Og du kan ikkje drepe dei.»<br />
«Nei.»<br />
«Då må du gøyme deg for dei Halde deg godt skjult»<br />
«Sjølvsagt.»<br />
«Men du må halde deg nær nok til at du kan observere<br />
dei.»<br />
«Kva er …»<br />
«Og troll har så godt mørkesyn at dei klarer å leve i holer<br />
utan sollys. Då ser dei sannsynlegvis veldig godt i lyset òg. Eg<br />
håper for di skuld at dei har elendig luktesans»<br />
«Nei, dei … Kan du halde kjeft» Gunhild var nesten på<br />
gråten no. Ho var sjølvsagt klar over alt dette sjølv. Ho hadde<br />
eigentleg ingen plan, iallfall ingen god plan. Kvar gong ho<br />
hadde lagt ein plan for å oppspore troll tidlegare, hadde det<br />
vore med det føremålet å drepe dei, og det hadde stort sett<br />
vore troll som haldt seg for seg sjølv.<br />
Det kunne det sjølvsagt godt hende at dei gjorde her òg,<br />
men skulle Gunhild klare å ta nok notat til at riddarhæren<br />
kunne få ametystkrona tilbake sånn at ho endeleg kunne få<br />
den forfremminga ho hadde så vanvittig lyst på, måtte ho<br />
klare å få fullstendig oversikt. Aller helst finne alle trolla på<br />
øya.<br />
71
Sjølvsagt ville det vera farleg. Og skulle ho bli oppdaga av<br />
eitt troll, kunne ho sannsynlegvis klare å kome seg vekk eller,<br />
om det var like før soloppgang, opphalde trollet til ho kunne<br />
drepe det. Men ho kunne ikkje gjera det denne gongen. Om ho<br />
blei sett av eit troll, eller om ho drap eit troll og dei andre<br />
trolla fann liket seinare, ville trolla vera klare over at ho hadde<br />
vore der, og førebu seg på kamp slik at riddarhæren ville bli<br />
slakta <strong>ned</strong> då dei dukka opp. Og då ville dei aldri få ametystkrona<br />
tilbake.<br />
Nei, her var det berre ein ting å gjera: Halde seg skjult for<br />
trolla til ein hadde fått eit godt nok overblikk over livet på<br />
øya og kvar det kunne tenkjast at ametystkrona blei oppbevart,<br />
og deretter rapportere tilbake til general Espenson. Utan<br />
å bli sett først. Ho ante ikkje om det var mogleg. Men om nokon<br />
kunne klare det, var det ho. Gunhild tørka tårene og haldt<br />
fram med å klatre.<br />
«Du blei stille,» sa ho til RJ.<br />
«Du bad meg om det,» svarte han.<br />
«Gjer du alltid som du blir bedt om»<br />
«Ja. Det er eg programmert til. Men eg er god til å finne<br />
smotthol. Det er ikkje alltid folk ber meg ordrett om det dei<br />
vil at eg skal gjera. Kirabo har blitt flink til det, då. Men ofte<br />
kan eg gjera nøyaktig det eg blir bedt om utan å eigentleg<br />
gjera noko som helst.»<br />
«Eg trur deg ikkje.» Gunhild smilte.<br />
«Hei!» RJ prøvde å bruke eit fornærma toneleie. «Det er<br />
verdt å tru på meg. Eg har ikkje så veldig mange positive<br />
eigenskapar, men eg er iallfall ærleg.»<br />
72
«Om du er så flink til å finne smotthol, hadde du lagt merke<br />
til at eg ikkje faktisk bad deg om å halde kjeft, men at eg<br />
spurte deg om du kunne halde kjeft.»<br />
«Det er sant. Og eg la merke til det.»<br />
«Likevel blei du stille.»<br />
«Eg fekk inntrykk av at det var det du hadde lyst til. Og eg<br />
ville ikkje at du skulle gråte meir.»<br />
Gunhild fekk ein tåre i augekroken. «Du tar feil, RJ.»<br />
«Å»<br />
«Du har mange positive eigenskapar.»<br />
No flata berget ut, og det var mogleg å stå oppreist utan å<br />
halde seg fast i noko igjen. Det vaks gras her, det vaks buskar<br />
her, og eit stykke lenger inn på fjellet såg det ut som om det<br />
kunne vera skog òg. Gras var bra. Gras tydde jord, og jord<br />
gjorde det langt enklare å finne fotspor. Gunhild sette seg <strong>ned</strong><br />
på huk og studerte graset.<br />
«Eg trur ho gjekk den vegen,» sa Gunhild lågt og peika opp<br />
mot venstre. Fjelltoppen ho såg framfor seg var nesten heilt<br />
dekka i skugge på denne sida av øya, og intuitivt visste Gunhild<br />
at hola ho var på jakt etter måtte vera der oppe ein stad:<br />
Der oppe haldt skuggen det fritt for sollys nesten heile dagen,<br />
så om eit troll trengte å stå utanfor holeinngangen og halde<br />
vakt, kunne dei gjera det utan å ofre usårbarheita. Det var den<br />
perfekte plassen for ein trollstamme å leggja hovudkvarteret<br />
sitt til. Dersom dei hadde eit hovudkvarter. Ho gjekk ut frå<br />
det. Å alliere seg med eit Gråfjell-troll for å infiltrere sjølve<br />
slottet og stele kongerikets mest verdifulle gjenstand … det<br />
kunne ikkje vera eitt troll som stod bak dette. Dette lukta<br />
planlegging. Strategi. For mykje strategi til at det verka realis-<br />
73
tisk at eitt enkelt troll kunne gjennomføre det. Dette var gjort<br />
av ein heil stamme.<br />
«Det har du nok rett i,» svarte RJ, «både spora på bakken<br />
og den svake lukta som ligg igjen i lufta her gir inntrykk av å<br />
kome frå den retninga.»<br />
«Er det nokre holer der oppe»<br />
«Eg aner ikkje.»<br />
«Eg synest Kirabo sa at du var ein ekspert på å finne ut<br />
sånne ting»<br />
«Eg er det. Men berre innanfor ein gitt radius.»<br />
«Kva tyder det»<br />
«At eg berre kan finne holer om dei er mindre enn tjuefem<br />
alen unna.»<br />
«Kva er ein alen»<br />
«Pokker, eg aner ikkje korleis eg kan forklare det. Vent …<br />
Kva lengdemål bruker de på denne planeten»<br />
«Øh … Meter er vel det vanlegaste.»<br />
«Kor lang er ein meter»<br />
«Omtrent noko sånt, kanskje» Gunhild prøvde å gestikulere<br />
med armane.<br />
«Ok, så tjuefem alen blir … mellom femten og tjue meter,<br />
trur eg.»<br />
«Greitt.» Gunhild sukka. «La oss gå nærare.»<br />
* * *<br />
irabo sat i kontrollrommet og venta. Han gjekk ut frå<br />
at når Gunhild og RJ hadde funne ut det dei skulle<br />
Kfinne ut måtte dei kome tilbake til romskipet, og han<br />
74
lurte litt på kor lang tid det kunne ta. Det byrja å bli veldig<br />
kjedeleg å sitja i romskipet, men samtidig hadde han ingen<br />
andre stadar å gå. Han kunne sjølvsagt gå ut for å leite etter<br />
sade på eiga hand, men sjansen for å finne noko var uansett<br />
minimal utan hjelp frå RJ, og så var det dette med troll, så<br />
klart. Gunhild hadde bedt han om å låse døra til romskipet, så<br />
det hadde han gjort, sjølv om han eigentleg ikkje trudde på at<br />
troll var så ille som ho skulle ha det til. Men Gunhild var eksperten<br />
her, så han turte ikkje gjera anna enn å låse seg inne og<br />
halde seg skjult. Dersom han skulle møte nokon der ute, ville<br />
han uansett ikkje ha nokon måte å kommunisere med dei på<br />
utan hjelp frå RJ. Nei, det var nok greiast å halde seg inne.<br />
Problemet var berre at han ikkje eigentleg hadde lyst til det, så<br />
ein del av han gjorde alt den kunne for å finne gode unnskyldningar<br />
til å liste seg ut i frisk luft ei stund.<br />
Kirabo merka at han byrja å bli svolten. Han hadde heldigvis<br />
framleis nokre dagsrasjonar med hermetikk igjen, og han<br />
vurderte å skru på kokeplata og varme opp ein boks. Men så<br />
byrja han å tenkja litt. Det kunne jo hende at Gunhild og RJ<br />
var på veg tilbake hit. Og dersom dei var det, ville det jo vera<br />
uhøfleg av han om han ikkje tilbod Gunhild litt å ete. Men<br />
kva om ho hadde eit fordøyelsessystem som var heilt annleis<br />
enn hans, og det var noko i hermetikken hans ho ikkje tålte<br />
Det hadde ikkje vore veldig snilt av han å matforgifte den einaste<br />
venen han hadde på denne planeten. Kva var det RJ<br />
hadde sagt om dyr som levde i vatnet Kanskje han skulle gå<br />
ut ein tur, og krype <strong>ned</strong> til vatnet, og fange så mange dyr han<br />
klarte før Gunhild og RJ kom tilbake Det var vel ein god<br />
grunn til å gå ut, var det ikkje<br />
75
Eller, kanskje ikkje. Når han tenkte seg om, kunne det jo<br />
hende at dette var ein av dei planetane der 90 % av befolkninga<br />
var vegetarianarar. Kirabo var ikkje vegetarianar sjølv,<br />
men han hadde ikkje lyst til å fornærme nokon med å servere<br />
dei mat dei ikkje kunne ete. Dessutan: Så lenge han ikkje<br />
hadde RJ med seg, hadde han ingen måte han kunne vite om<br />
dyra han fanga var utryddingstrua eller ikkje på. Gunhild<br />
hadde lova å hjelpe han med å finne sade så han kunne kome<br />
heim til Aberash, og å tilintetgjera faunaen på planeten hennes<br />
var sannsynlegvis ikkje den beste måten å takke ho på.<br />
Han byrja å lure på om det hadde vore ein dårleg idé å låne<br />
bort RJ til Gunhild. Det var ikkje ein idé han angra på. Han<br />
hadde jo gjort det for å vera snill, og Gunhild trengte absolutt<br />
all den hjelpa RJ kunne gi ho akkurat no. Men Kirabo innsåg<br />
at sjølv om han hadde vore heilt aleine på dei aller fleste av<br />
romferdene sine, var dette første gong han var stranda i verdsrommet<br />
utan RJ. Ein del av Kirabo hadde lyst til å banke opp<br />
seg sjølv for å ha gitt frå seg RJ, ein annan del av han visste at<br />
det var det rette å gjera. Kanskje han skulle kalle opp RJ på<br />
radioen Nei, det ville kanskje forstyrre dei, så han ville ikkje<br />
gjera det om det ikkje var heilt nødvendig.<br />
Kirabo trykka inn knappen på kommandopanelet til<br />
romskipet. «Kan du fortelja meg om vesena som bur på denne<br />
planeten er vegetariske» spurte han inn i mikrofonen. «Og<br />
om nokre av dyra i vatnet utanfor øya er utrydningstrua»<br />
«Livsformene på denne planeten er ikkje registrerte i<br />
databasen min,» svarte romskipet. «Forsøker å laste <strong>ned</strong><br />
oppdateringar … beklagar, klarer ikkje å laste <strong>ned</strong> oppda-<br />
76
teringar. Prøv på nytt neste gong skipet er nærare Aberash<br />
eller ein satellitt med kommunikasjonstilgong til Aberash.»<br />
Kirabo sukka. Han følte seg veldig aleine. Han bestemte seg<br />
for å prøve noko. Han trykka <strong>ned</strong> knappen på nytt.<br />
«Har du hatt ein fin dag» spurte han inn i mikrofonen.<br />
«Har du lyst til å småprate litt»<br />
Det kom ein kort summelyd frå kontrollpanelet, fylgt av ein<br />
veldig negativ pipelyd Kirabo kjente alt for godt.<br />
«Syntaksfeil,» sa romskipet. «Klarer ikkje å finne eit svar på<br />
spørsmålet ditt. Komponentane i spørsmålsstillinga ligg ikkje i<br />
databasen min. Forsøker å kople til nettet for å hente informasjon<br />
… beklagar, klarer ikkje å kople til nettet. Dersom du<br />
meinte å spørja om korleis soldøgnet fungerer på denne planeten,<br />
sei 'alf'. Dersom du meinte å spørja om meteorologiske<br />
forhold og temperaturar på denne planeten, sei 'bet'. For å<br />
høyra ei liste over alle tilgjengelege spørsmål i databasen, sei<br />
'gaml'.»<br />
Kirabo reiste seg og byrja å gå rundt i sirklar – eller kanskje<br />
det var ellipsar, tenkte han – på kontrollromsgolvet. For første<br />
gong på alle sine soloferdar i verdsrommet var han einsam. Og<br />
det blei ikkje betre av at han var innestengt her. Han måtte<br />
gjera noko. Han stoppa plutseleg opp og tenkte seg om. Kva<br />
med vekstane han hadde sett i skogen Sopp, var det ikkje det<br />
Gunhild hadde kalla det Det burde han jo klare å plukke. RJ<br />
hadde sagt at det ikkje var giftig, og han hadde sett at<br />
trollvesenet hadde plukka av det, så då måtte vel Gunhild òg<br />
kunne klare å ete det Han smilte. Dette var ein plan. Det var<br />
ein god plan. Ja, han visste at Gunhild hadde sagt at han<br />
skulle halde seg inne så mykje som mogleg, men det måtte då<br />
77
vera lenge til det blei mørkt uansett. Og han måtte jo ha mat<br />
til Gunhild og RJ kom tilbake – det kunne vera når som helst.<br />
* * *<br />
«S<br />
å … når har du tenkt at vi skal gå tilbake til romskipet»<br />
spurte RJ.<br />
«Eg hadde ikkje tenkt på det i det heile tatt,»<br />
svarte Gunhild utan å snu seg. «Kanskje i morgon kveld.»<br />
«Åh.» RJ høyrdes nesten litt skuffa ut.<br />
«Er det eit problem for deg»<br />
«Nei då. Batteria mine går på solceller, dei, så eg risikerer<br />
ikkje å gå tom for straum med det første.»<br />
«Straum»<br />
«Gløym det. Du ville ikkje forstå det uansett. Grunnen til at<br />
eg spurte, var eigentleg for din del.»<br />
«Min del» Gunhild verka forbløffa.<br />
«Må du ikkje kvile på eit tidspunkt»<br />
«Ah. Jo då. Men ikkje før tidlegast i morgon.»<br />
«Kvifor ikkje»<br />
«Eg er her for å overvake trolla. Dersom dei kjem ut av hola<br />
si i natt, vil eg vite det. Sove kan eg gjera når eg er ferdig her.»<br />
«Er det sunt»<br />
«Eg har jakta på troll før. Det betyr lange periodar utan<br />
søvn. Ein gong eg leita etter eit uvanleg s<strong>ned</strong>ig troll, gjekk eg<br />
tre døgn utan å sove.»<br />
«Men … kva med mat Må ikkje di livsform ete»<br />
«Eg har mat med meg, så det er ikkje eit problem.»<br />
«Åh.»<br />
78
Gunhild stoppa. Ho høyrde ein lyd, eit steinkast unna. Ein<br />
kjent lyd, eit stille, men langvarig grynt. Kor lenge hadde dei<br />
gått rundt på fjellet og lett no Kirabo hadde hatt rett i at RJ<br />
var god til å finne holer, men både han og Gunhild hadde undervurdert<br />
kor mange holer det eigentleg var i dette fjellet. Det<br />
hadde ført til mange timer med vandring frå hole til hole, og i<br />
dei fleste av desse holene var det enkelt for Gunhild å fastslå<br />
på under ti sekund at det ikkje hadde budd troll på årevis.<br />
Men den lyden var urovekkande kjent. Kor mange timer<br />
hadde passert Det kunne då ikkje vera … Gunhild kasta eit<br />
blikk opp på himmelen. Sola var på veg <strong>ned</strong>. Pokker. Det var<br />
det ho frykta.<br />
«Ned!» kviskra ho til RJ og hoppa mot næraste busk så<br />
stille ho kunne. RJ gjorde seg så liten han kunne og følgde<br />
etter.<br />
«Kva er det» sa han, med ei lågare røyst enn tidlegare.<br />
«Lyden av troll som vaknar,» sa Gunhild. «Det kan ikkje<br />
vera noko anna. Eg … eg visste ikkje at det hadde blitt så<br />
seint.»<br />
«Så vi har funne trollhola» svarte RJ med eit tonefall som<br />
høyrdes relativt entusiastisk ut. «Er ikkje det bra Var det ikkje<br />
det vi ville»<br />
«Jo,» kviskra Gunhild, irritert over at RJ ikkje kunne halde<br />
kjeft. «Men …»<br />
Før ho rakk å fullføre setninga, såg ho at ein fakkel blei tent<br />
utanfor ei stor hole ti–femten meter unna. I lyset av fakkelen<br />
var det lett å sjå at tre troll kom ut av hola. To hanntroll, eitt<br />
hunntroll, og enno eit hunntroll som haldt fakkelen. Tre av<br />
desse trolla var større og kraftigare enn trollet ho hadde drepe<br />
79
på Gråfjell. Sannsynlegvis var det fleire troll inne i hola òg. Og<br />
sola var nesten <strong>ned</strong>e. Det ville vera svært vanskeleg å røre seg<br />
no utan å bli oppdaga av trolla.<br />
Gunhild svelgde, og fullførde setninga. «Men dette var<br />
sannsynlegvis det absolutt minst praktiske tidspunktet å finne<br />
ho på.»<br />
* * *<br />
Noko sånt som ei halvtime hadde passert. Det var ikkje<br />
så enkelt å halde oversikta lenger. Tre av trolla<br />
som hadde kome ut av hola tidlegare hadde gått <strong>ned</strong><br />
mot havet – sannsynlegvis for å finne mat. Dei hadde iallfall<br />
ikkje gått i retning brygga, så dei hadde neppe tenkt seg til<br />
fastlandet. Det fjerde trollet – eit kraftig bygd hunntroll –<br />
haldt framleis vakt utanfor hola. Sola hadde uansett gått <strong>ned</strong>,<br />
så Gunhild visste at ho ikkje hadde ein sjanse til å ta det i ærleg<br />
kamp. Dessutan hadde trollet eit slags horn hengjande i ei<br />
snor rundt halsen. Gunhild tippa at om ho så mykje som viste<br />
seg, ville trollet blåse i hornet og tilkalle dei andre. Frå der det<br />
stod hadde trollet full oversikt over plassen rundt holeinngangen,<br />
og særleg i lyset frå dei fire faklane som no var sett<br />
opp i ein halvsirkel rundt holeopninga. Her var det ingenting<br />
anna å gjera enn å liggja heilt stille og håpe at trollet ikkje<br />
oppdaga henne.<br />
«BIIIIIIIIIIIIIIIP!» Lyden skar gjennom lufta. Kva skjedde<br />
Kvar kom han frå … RJ Trollet snudde hovudet, forvirra. RJ<br />
hadde heldigvis klart å stoppe lyden, så trollet kunne ikkje<br />
følgje lyden for å finne dei, og det var fleire buskar i området,<br />
80
men det visste openbart at noko var galent. Gunhild haldt<br />
pusten, og ho merka at ho hadde gåsehud. Trollet byrja å gripe<br />
etter hornet for å tilkalle fleire. Åh-åh. Dette var ikkje bra.<br />
Plutseleg rørte noko seg i ein busk eit lite stykke unna, og ein<br />
grevling kom springande ut. Trollet slapp hornet og følgde<br />
grevlingen med auga når han sprang over plassen og inn i eit<br />
skogholt. Så stilte det seg opp og byrja å halde vakt igjen.<br />
Gunhild pusta letta ut over at dette trollet openbart var for<br />
dumt til å skjøne at grevlingar ikkje lagde pipelydar.<br />
«Beklagar,» sa RJ med ei svært låg røyst. «Det var<br />
kommunikatoren min. Eg fekk ei melding av Kirabo. Eg hadde<br />
gløymd å setja han på lydlaus.»<br />
«Kva vil han» kviskra Gunhild, irritert.<br />
«Han ber oss om å kome <strong>ned</strong> til romskipet.»<br />
«Vi kan ikkje. Ikkje no. Med litt flaks og ein god plan kan<br />
vi kome oss <strong>ned</strong> dit, men det vil uansett vera svært vanskeleg,<br />
så om det ikkje er noko viktig …»<br />
«Det er eit nødsignal.»<br />
«Hæ»<br />
«Han treng vår hjelp.»<br />
Pokker. Dei tre trolla som hadde gått <strong>ned</strong> frå fjellet. Ho<br />
hadde bedt Kirabo om å halde seg i skipet, så han var<br />
sannsynlegvis trygg, men om trolla hadde oppdaga skipet, var<br />
det likevel ein viss sjanse for at … Gunhild hadde heilt gløymd<br />
Kirabo, ho hadde berre tenkt på seg sjølv. Korleis var det mogleg<br />
* * *<br />
81
Kirabo svelgde tungt. Han hadde gått ut for å finne<br />
sopp, og plukka dei finaste han hadde klart å finne.<br />
Og så hadde han gått lenger inn i skogen. Og før han<br />
hadde visst ordet av det, hadde det vore mørkt. Då hadde han<br />
byrja å bevege seg tilbake mot romskipet. Han hadde ikkje<br />
sett for seg at nokon skulle kome dit før han. At trolla skulle<br />
kome dit før han. Likevel stod dei der no, tre stykkjar, ved<br />
romskipet hans og såg ut som om dei studerte det. Han hadde<br />
funne ein trestamme å gøyma seg bak, og håpa at dei ikkje<br />
skulle oppdage han. Han hadde allereie sendt eit nødanrop til<br />
RJ, men han hadde ikkje fått svar. Han forsøkte å sende eit<br />
nytt.<br />
«Ver så snill,» tenkte han, «eg treng hjelp. Eg klarer ikkje<br />
dette aleine.»<br />
Han prøvde å få eit godt blikk på trolla. Han var ganske<br />
sikker på at det minste var den same jenta som han hadde sett<br />
i skogen tidlegare den dagen. Ho likna iallfall. Dei to andre<br />
var kraftigare, og sannsynlegvis mykje sterkare. Dei stod og<br />
studerte romskipet, og jenta, som såg ut til å vera leiaren deira,<br />
sa eitt eller anna. Kirabo skulle ønskje at RJ var her så han<br />
kunne forstå kva dei sa. Men dei to andre nikka. Det såg ut<br />
som om nikkinga var eit teikn på at dei aksepterte eitt eller<br />
anna. Deretter gjekk dei to store trolla til kvar si ende av romskipet.<br />
Kvifor gjorde dei det Dei kunne då ikkje … Kirabo<br />
gulpa. Han håpa at han tok feil, at det han frykta at haldt på å<br />
skje ikkje var sant, at han misforstod situasjonen. Kanskje dei<br />
berre ville studere romskipet og gå igjen. Men jo meir han såg<br />
av denne scenen, jo meir skjønte Kirabo at det ikkje var det<br />
dei haldt på med. Det eine trollet byrja å løfte på den eine en-<br />
82
den av romskipet. Det var tungt, men trollet var sterkt. Det<br />
andre trollet tok tak i den andre enden og løfta det. Det<br />
minste trollet byrja no å bevege seg mot fjellsida, og gav eit<br />
signal til dei to andre om at dei skulle følgja etter. Med<br />
romskipet mellom seg, omtrent en halvalen over bakken,<br />
følgde dei etter henne. Dei tok romskipet hans. Sannsynlegvis<br />
tok dei det med til hola si, der det ville vera umogleg å få det<br />
tilbake. Og det var absolutt ingenting Kirabo kunne gjera med<br />
det.<br />
* * *<br />
«… og då trur eg vi sluttar for i kveld.»<br />
«Hæ Kvifor»<br />
«Fordi klokka er mange, og du skal sove.»<br />
«Men kva skjer med romskipet Korleis skal Kirabo kome<br />
seg tilbake»<br />
«Det får du vite i morgon.»<br />
«Men eg er ikkje her i morgon! Du skal på eit dumt møte<br />
heile kvelden! Eg er hos pappa i morgon!»<br />
«Eg veit det. Og det første eg hadde tenkt å gjera etter at du<br />
hadde sovna var å sende faren din ein e-post med ei<br />
oppsummering av det vi har snakka om i kveld, sånn at han<br />
kan fortelja vidare i morgon.»<br />
«Seriøst Du klarer å samarbeide med pappa om dette»<br />
«Eg lover. Men det er seint, så om eg skal rekke det må du<br />
leggja deg no. God natt.»<br />
«Mmmh… Men eg vil … berre …»<br />
«Du held allereie på å sovne. God natt, Ylva.»<br />
83
«Ok … God natt, mamma.»<br />
84
Fjerde kapittel<br />
Flukt<br />
Emne: Re: SV: Re: Trolløya<br />
Fra: "Jørgen Sunde"<br />
<br />
Til: "Eva Anette Sivertsen" <br />
Prioritet: Normal<br />
Innstillinger: Vis meldingshode | Vis printervennlig versjon |<br />
<strong>Last</strong> <strong>ned</strong> dette som en fil | View Message Details<br />
> Nei, han var ikkje i romskipet då det blei tatt. Han<br />
kommuniserte med<br />
> RJ frå den der armbandsdatamaskina du gav han.<br />
Åh, da skjønner jeg. Tenkte bare ikke over muligheten for det.<br />
Takk for oppklaringen. Så da sluttet altså fortellingen med at<br />
Kirabo satt i skogen og så at trollene tok romskipet hans Supert.<br />
Det kan jeg jobbe videre med.<br />
> PS – beklagar at du måtte ta Ylva i kveld på så kort varsel,<br />
men sjefen<br />
85
meiner at det er veldig viktig at eg er med på dette<br />
kundemøtet. Håper<br />
> det går greitt.<br />
Ikke stress med det – jeg hadde ingen andre planer, jeg. Og du<br />
vet at jeg liker å være sammen med Ylva. :-) Setter en pizzadeig<br />
før jeg stikker <strong>ned</strong> til skolen og henter henne. Hun har gym i<br />
morgen, ikke sant<br />
J.<br />
* * *<br />
Fra Kirabo sendte nødanropet til Gunhild og RJ hadde<br />
klart å komme seg <strong>ned</strong> på sletta igjen, gikk det noe sånt<br />
som en og en halv time. Nesten hele den tiden var Gunhild<br />
rasende på seg selv for at det tok så lang tid – hun innså<br />
at dette var et område hun måtte bli bedre på dersom hun<br />
skulle klare å få den forfremmelsen – men samtidig visste hun<br />
innerst inne at det ikke ville være mulig å komme seg <strong>ned</strong> fra<br />
fjellet raskere. For det første måtte de klare å komme seg ut av<br />
busken de gjemte seg i, og den stod bare noen meter fra et<br />
stort troll som stod og holdt vakt – et troll som når som helst<br />
kunne tilkalle forsterkinger. Det hadde ikke hjulpet Kirabo i<br />
det hele tatt om hun ble oppdaget. Det ville mest sannsynlig<br />
bare føre til at hun selv ble drept, og om hun hadde klart å<br />
flykte var hun uansett på trollenes hjemmebane, og det var<br />
fortsatt sju–åtte timer til sola vippet over horisonten og slo<br />
86
sprekker i den usårbare trollhuden, så å i det hele tatt bli oppdaget<br />
… Nei. Helst ikke.<br />
Etter omtrent tjue minutter hadde trollet blitt distrahert av<br />
en fugl som landet i nærheten, og Gunhild og RJ hadde benyttet<br />
anledningen til å komme seg ut av trollets synsfelt. Men så<br />
kom problem nummer to: Å finne en vei <strong>ned</strong> fra fjellet. Veien<br />
de hadde kommet opp var den samme som trollene hadde<br />
brukt, og hun kunne ikke ta sjansen på å møte noen. Hun<br />
måtte finne en annen vei <strong>ned</strong>. Det var heldigvis mulig å klatre<br />
<strong>ned</strong> på vestsiden av fjellet, men det var mye brattere der enn<br />
på nordsiden hvor de hadde kommet opp, så det tok langt mer<br />
tid enn hun egentlig hadde hatt planer om. Og det var langt<br />
<strong>ned</strong>. Det var det tredje problemet. Hele ettermiddagen og kvelden<br />
hadde Gunhild gått fra hule til hule, uten noe annet i hodet<br />
enn å finne trollhulen. Hun hadde ikke viet en tanke til<br />
hvor høyt de egentlig hadde kommet. Hvorfor skulle hun ha<br />
gjort det Hun hadde jo ikke hatt noen planer om å klatre <strong>ned</strong><br />
på en stund uansett. Hun hadde forventet at Kirabo skulle<br />
klare seg fint i romskipet. Hadde det vært galt av henne Var<br />
det noen som helst grunn til at Kirabos beste skulle være hennes<br />
ansvar Hun var her for å overvåke trollene, og bare derfor.<br />
Men likevel sa en liten stemme i hodet hennes at hun<br />
måtte <strong>ned</strong>. Kirabo trengte hjelp. Og ingen var bedre på å forsvare<br />
seg mot troll enn henne. Det var derfor hun hadde blitt<br />
sendt hit, var det ikke<br />
Ruta Gunhild hadde klart å finne <strong>ned</strong> fra fjellet endte i den<br />
tette barskogen ved sletta hvor romskipet for inntil litt over en<br />
time siden hadde stått parkert. Gunhild listet seg ut mot skogkanten<br />
så stille hun bare kunne, og hun trodde nesten ikke<br />
87
sine egne øyne når hun så at romskipet ikke var der lenger.<br />
Enten hadde Kirabo dratt sin vei i det, ellers … hadde trollene<br />
tatt det. Hadde de tatt Kirabo også, eller hadde han kommet<br />
seg unna Hun så seg raskt omkring. Det var trollspor på<br />
sletta, spor som tydet på at trollene hadde båret på noe tungt.<br />
Trollene hadde romskipet.<br />
Så vidt hun kunne se var det ingen troll i området lenger.<br />
Hun prøvde å regne ut i hodet hvor lang tid de ville bruke på<br />
å komme seg tilbake til hulen sin når de måtte bære på<br />
romskipet, for hun var helt sikker på at straks de hadde fått<br />
sikret fartøyet, ville de prøve å finne ut hva det egentlig var, og<br />
når de skjønte at det var alt for avansert til at de kunne forstå<br />
seg på det, ville den naturlige reaksjonen – om de tenkte som<br />
henne – være å dra tilbake til stedet hvor de fant det og lete<br />
etter flere spor der. Særlig dersom Kirabo hadde klart å<br />
komme seg unna, og ifølge RJ hadde han vært utenfor romskipet<br />
da han sendte nødanropet. Trollene kom altså til å komme<br />
tilbake hit, og før det skjedde måtte Gunhild klare å finne Kirabo<br />
og få ham i sikkerhet. Men hvor var Kirabo Om han<br />
fortsatt var i live, måtte han ha gjemt seg et sted, om han da<br />
ikke allerede var på flukt vekk herfra, og hun ante ikke hvor<br />
hun skulle begynne å lete.<br />
«RJ»<br />
«Ja»<br />
«Svarte du på nødanropene til Kirabo Vet han at vi har<br />
kommet <strong>ned</strong> hit»<br />
«Nei. Jeg er temmelig trygg på at så lenge jeg ikke husket å<br />
sette anropssystemet oss imellom i lydløs modus, har ikke den<br />
primitive intelligensen hans husket det heller. Så lenge jeg<br />
88
trodde at det kunne være troll i nærheten, ville et hvilket som<br />
helst anrop fra meg gjøre det lettere for trollene å oppdage<br />
ham.»<br />
«Godt tenkt,» Gunhild måtte innrømme at hun ikke helt<br />
forstod hvordan disse anropene egentlig fungerte, men alt som<br />
ikke tiltrakk seg for mye oppmerksomhet var positivt akkurat<br />
nå. «Men nå trenger vi å finne Kirabo. Har du en måte å oppspore<br />
ham på»<br />
«Selvsagt. Men det vil ikke være nødvendig i denne situasjonen.»<br />
«Hvorfor ikke»<br />
«Jeg er ikke lommekjent med plantelivet på denne planeten<br />
ennå, men det ville være et veldig pussig sammentreff om den<br />
trestammen der borte kunne å hakke tenner på nøyaktig<br />
samme måte som Kirabo.»<br />
Nå hørte Gunhild det også, så hun listet seg bort til trestammen<br />
og løftet på et par greiner som åpenbart hadde som mål å<br />
dekke til noe. Joda, ganske riktig – der satt Kirabo i fosterstilling<br />
og skalv som et glass med bjørnebærsyltetøy på en seilbåt,<br />
helt tydelig i sjokk etter opplevelsen. Kirabo pustet tungt, og<br />
øynene hans så ut til å flakke fra side til side uten å egentlig se<br />
på noe som helst. Gunhild pustet lettet ut over at han hadde<br />
klart å finne et så godt gjemmested, for hadde trollene funnet<br />
ham i denne tilstanden hadde han ikke vært i stand til å<br />
rømme fra dem.<br />
«Kirabo» Gunhild forsøkte å få kontakt med ham, men<br />
han var fortsatt i sjokk. Hun prøvde å klappe ham på kinnet,<br />
men han var fortsatt for redd til å i det hele tatt registrere at<br />
hun var der. Gunhild sukket, fant fram en vannflaske fra taska<br />
89
si, og kastet en skvett vann i ansiktet til Kirabo. Det så ut til å<br />
hjelpe. Han skvatt til, sluttet å puste så tungt, og klarte å feste<br />
blikket på Gunhild.<br />
«Takk,» sa Kirabo, og RJ oversatte for at Gunhild skulle<br />
forstå hva han sa. «Jeg trengte det der.»<br />
«Drikk,» sa Gunhild og rakte vannflasken til Kirabo. «Du<br />
er nødt til å komme til hektene om du skal ha en sjanse til å<br />
overleve natten. Trollene kan komme tilbake hit når som helst,<br />
og det ville sinke oss alt for mye om jeg blir nødt til å bære<br />
deg. Vi må bort herfra.»<br />
«Hvor da» spurte Kirabo etter at han hadde tatt en slurk.<br />
«Finnes det et sted her hvor vi kan gjemme oss bort»<br />
Gunhild hadde funnet fram kartet hun hadde tegnet da hun<br />
utforsket øya tidligere på dagen, og satt nå og studerte det.<br />
«Jeg tror jeg har en idé,» sa hun stille.<br />
* * *<br />
Kirabo begynte å bli sliten, men han stoppet ikke. Nå<br />
fulgte han etter Gunhild, og så lenge han visste at trollene<br />
kunne komme etter dem når som helst klarte han<br />
så vidt å holde tritt med hennes gangtempo. De beveget seg<br />
gjennom skogen sørover på øya, og Gunhild tittet med jevne<br />
mellomrom opp mot fjellet. Kirabo gikk ut fra at det måtte<br />
være for å holde utkikk etter troll, men han torde ikke spørre.<br />
«Beklager,» sa han etter en stund, andpustent.<br />
«For hva» Gunhild var åpenbart ikke like sliten som Kirabo,<br />
selv om hun hadde vært nødt til å bære RJ for å holde<br />
det tempoet hun ville holde gjennom skogen, men hun tok seg<br />
90
ikke tid til å snu seg og se ham i øynene når hun svarte ham.<br />
Det virket som om hun lette etter noe, og da var det ikke så<br />
lett å få oppmerksomheten hennes.<br />
«For at du måtte komme og redde meg. Jeg bare …»<br />
«Spar pusten din,» avbrøt Gunhild. «Du trenger alle kreftene<br />
dine for å holde følge med meg. Om du faller sammen av<br />
utmattelse fordi du insisterer på å snakke mens du går, kommer<br />
jeg til å la deg ligge.»<br />
Nå saktnet hun farten, begynte å stoppe opp og satte fra seg<br />
RJ. Kirabo trodde først at det var fordi de kom til en elv, men<br />
Gunhild så ikke etter måter å komme seg over elva på. Hun så<br />
fortsatt opp mot fjellet. Kirabo hevet blikket. Han hadde tatt<br />
feil. Gunhild holdt ikke utkikk etter troll. Hun lette etter noe.<br />
Hun lette etter dette. En stor foss.<br />
«Jeg gikk en runde på øya før jeg møtte deg i går,» sa hun<br />
og snudde seg mot Kirabo. «For å kartlegge øya og bli vant<br />
med terrenget, men jeg visste at det kunne dukke opp en situasjon<br />
hvor jeg trengte å gjemme meg fra trollene også. Derfor<br />
lette jeg også etter potensielle gjemmesteder.»<br />
«Finnes det et gjemmested her et sted»<br />
«La meg vise deg et gammelt trolljegertriks. Visste du at<br />
troll som regel holder seg unna vann»<br />
«Ja vel» Kirabo ble nysgjerrig. «Tar de skade av det Etser<br />
vannet opp huden deres eller noe sånt»<br />
«Nei, ikke noe så fjollete. De bare liker det ikke. Men derfor<br />
sjekker jeg, hver gang jeg finner en foss …»<br />
Kirabo fikk store øyne idet Gunhild plutselig gikk ut i elva,<br />
tok fart og løp rett inn i fossen. Etter noen sekunder kom hun<br />
ut igjen.<br />
91
«… sjekker jeg om det kan være en hule bak den. Og i dag<br />
fant jeg en.»<br />
«W… Wow.» Kirabo var imponert.<br />
«Kommer du»<br />
«Men …» Kirabo var litt usikker. Det var noe som ikke<br />
stemte.<br />
«Men hva»<br />
«Hva med RJ Han tåler ikke vann.»<br />
Gunhild sukket. «Seriøst Dere kan lage skip som kan fly i<br />
luften og bevege seg fra stjerne til stjerne, og maskiner som<br />
snakker og analyserer omgivelsene, og så tåler ikke de maskinene<br />
kontakt med vann engang»<br />
«Jeg vil bare presisere at jeg kunne hatt et vanntett skall om<br />
noen hadde tatt seg råd til det,» skjøt RJ inn.<br />
Gunhild kastet blikket fra RJ til Kirabo. «Hva med vesten<br />
din Den ser vanntett ut.»<br />
Kirabo virket usikker. «Ja, den er behandlet med … Vent<br />
litt, mener du at …»<br />
«Ta den av deg, pakk RJ godt inn i den, så bærer jeg RJ<br />
gjennom fossen. Jeg er rask nok til at han ikke får en dråpe<br />
vann på seg.»<br />
Kirabo skvatt til, og kjente at han ble litt varm i hodet. Han<br />
hadde ikke lyst til å begynne å kle av seg foran Gunhild, selv<br />
om det bare var vesten.<br />
«Dette er ikke tiden å være flau på,» sa RJ, som – som vanlig<br />
– så ut til å skjønne nøyaktig hva Kirabo tenkte. «For det<br />
første er det bare snakk om å ta av seg på overkroppen, noe<br />
jeg har sett deg gjøre på offentlige utesteder hver gang du har<br />
drukket for mye semk. For det andre er Gunhild, om du ikke<br />
92
hadde lagt merke til det, et romvesen, og selv om hun har<br />
klare feminine trekk har dere sannsynligvis ikke like mange<br />
brystvorter engang, og sjansen er derfor svært liten for at hun<br />
skal lese noe som helst seksuelt inn i kroppen din. Og for det<br />
tredje …» RJ hørtes irritert ut, og tok en kort kunstpause, som<br />
for å si at her ville han ha trukket pusten dersom han hadde<br />
hatt lunger. «… for det tredje kommer jeg meg ikke inn i fossen<br />
uten den vesten, og om du bruker for lang tid på å gi meg<br />
den, kommer trollene til å finne oss, spise deg hel og bruke<br />
vesten til å tørke seg rundt munnen med. Så jeg foreslår at du<br />
bare kommer over denne fullstendig irrasjonelle frykten og<br />
slenger over vesten sånn at vi kan komme oss i sikkerhet.»<br />
Kirabo ble enda varmere i hodet. Han tok raskt av seg<br />
vesten og kastet den til Gunhild. Han var veldig glad for at<br />
hun ikke hadde skjønt et ord av det RJ sa til ham. Gunhild<br />
pakket RJ godt inn i vesten, løftet ham opp under armen, og<br />
snudde seg mot Kirabo. «Kom,» sa hun stille. Så løp hun rett<br />
inn i fossen. Kirabo svelget tungt, men visste at han ikke<br />
hadde noe valg: Han lukket øynene og løp etter henne. Vannet<br />
var iskaldt, og at det traff den bare huden hans gjorde det ikke<br />
noe bedre, men RJ hadde rett: Dette var mye bedre enn å bli<br />
spist.<br />
Kirabo åpnet sakte øynene igjen, og så at han, akkurat som<br />
Gunhild hadde sagt, nå stod i en liten hule bak fossen. Bak<br />
ham var det en vegg av vann, mens huleveggene rundt ham så<br />
ut til å være solid stein. Gulvet i hulen så ut til å bestå av jord,<br />
og det vokste litt gress der. Foran seg i mørket kunne han<br />
skimte silhuettene til Gunhild og RJ. RJ så heldigvis ut til å<br />
være i fin form.<br />
93
«Nå må vi bare vente,» sa Gunhild.<br />
«På hva»<br />
«På soloppgang. Jeg tror ikke at trollene kan finne oss her,<br />
men jeg har ikke vært borti så smarte troll før, så jeg holder<br />
vakt for sikkerhets skyld. Men du ser sliten ut, du burde få deg<br />
litt søvn.»<br />
«Jeg kan godt ta første vakt,» sa Kirabo. Gunhild hadde<br />
vært våken minst like lenge som ham, så han følte at han var<br />
nødt til å i det minste gi henne et tilbud om å sove litt. Hun<br />
kastet et blikk på Kirabo og avgav en lyd som kunne minne<br />
om fnising.<br />
«Har du siden vi snakket sammen før i dag skaffet deg noe<br />
som helst som kan minne om et våpen» sa Gunhild.<br />
«Vel … nei. Men …»<br />
«Tenkte meg det. Har du noen gang vunnet en slåsskamp»<br />
«Han har aldri vært i en slåsskamp,» svarte RJ.<br />
Gunhild smilte og plukket fram et teppe fra sekken. Hun<br />
nikket med hodet mot en grønn flekk av hulegulvet og kastet<br />
teppet til Kirabo. «Få deg noen timer søvn. Jordgulvet bør<br />
være mykt nok til at du kan klare å sove på det. Jeg blir sittende<br />
oppe.»<br />
Kirabo vurderte å avbryte henne og si at han sannsynligvis<br />
kunne holde vakt like godt som henne, men han merket at han<br />
var for sliten til å krangle nå. Derfor nikket han bare tilbake<br />
til Gunhild, og la seg <strong>ned</strong> på gresset med teppet over seg. Og i<br />
samme øyeblikk som han lukket øynene, sovnet han.<br />
* * *<br />
94
Sola sto høyt på himmelen, og det var helt stappfullt av<br />
mennesker på Babirye stadion. Alle jublet. Det var dagen for<br />
den store cupfinalen i subira, og Jelani hadde akkurat klart å<br />
braute seg gjennom motstandernes forsvarsmur og plassere<br />
den gylne pyramiden i målsonen deres, noe som gav spillets<br />
første åtte poeng til hjemmelaget. Midt i folkemengden satt<br />
Kirabo sammen med kjæresten sin, Zuri, men han kunne ikke<br />
huske hvordan han hadde kommet seg dit, og selv om han<br />
kjente igjen Babirye-spillerne, visste han ikke hvem det var de<br />
spilte mot.<br />
«Er ikke dette fantastisk» sa Zuri, henrykt.<br />
«Hva» Kirabo hadde vært distrahert. Zuri smilte til ham.<br />
«Jeg sa, er det ikke fantastisk At du kom deg tilbake fra<br />
romreisen din helt uten komplikasjoner, og at du rakk hjem til<br />
cupfinalen sånn at vi kunne se den sammen Det er mye<br />
koseligere enn å høre opptak fra radio, er det ikke»<br />
Zuri rakte Kirabo et beger med ristet korn. Han takket nei<br />
og strøk en hånd gjennom det skinnende, turkise håret hennes.<br />
Han savnet henne, han visste ikke hvordan han kunne savne<br />
noen som satt rett foran ham, men det føltes som om hun var<br />
lysår unna.<br />
«Zuri …» begynte han, men han ble avbrutt av en lyd fra<br />
banen. Hva var det Han snudde seg raskt, og fikk et sjokk<br />
når han så at Jelani lå livløs ved midtlinjen i en dam av sitt<br />
eget blod. Kirabo kastet blikket rundt omkring på banen, og<br />
nå la han merke til det: Motstanderne var troll. Halvparten av<br />
spillerne på banen var store, grå troll, og nå løp de rundt på<br />
banen og slaktet alle Babirye-spillerne. Kirabo var sjokkert,<br />
95
men ingen andre i publikum så ut til å bry seg nevneverdig ved<br />
dette.<br />
«Hva skjer» ropte Kirabo og snudde seg mot Zuri, men<br />
hun satt ikke der. I stedet for satt RJ der. Eller, det så ut som<br />
RJ, men han var menneskelig. Han hadde armer, bein og hode,<br />
og han så ikke ut som RJ i det hele tatt. Kirabo visste at det<br />
var RJ, men han ante ikke hvordan han visste det.<br />
«Hva skjer» utbrøt Kirabo. «Hvor er Zuri»<br />
«Der <strong>ned</strong>e,» svarte RJ og nikket mot banen mens han spiste<br />
en neve ristet korn. Kirabo snudde seg, og synet som møtte<br />
ham fikk han til å skjelve av skrekk. Midt på banen satt Zuri<br />
og skalv, og fra alle de seks hjørnene av banen kom det nå<br />
troll gående rett mot henne. Trollene snek seg sakte framover,<br />
som om alt ble spilt av i sakte film, men det var ingen tvil om<br />
at de var på vei rett mot Zuri, og at hun ikke hadde en sjanse<br />
til å forsvare seg.<br />
«Hva er det som skjer» spurte Kirabo RJ fortvilt. «Hva<br />
skal jeg gjøre»<br />
«Er jeg virkelig nødt til å forklare det» sukket RJ. Han<br />
spiste en neve til av innholdet fra begeret han hadde i hånden,<br />
og Kirabo la merke til at begeret ikke inneholdt ristet korn,<br />
slik han hadde trodd at det var, men at RJ satt og spiste sade.<br />
«Som du kanskje har skjønt, eller i alle fall burde ha skjønt,<br />
er jeg ikke meg,» fortsatte RJ, «jeg er bare en brikke i<br />
underbevisstheten din, så beklager at jeg ikke svarer deg på<br />
den vittige og sarkastiske måten du er vant til og elsker. Men<br />
symbolikken her burde være ganske åpenbar.»<br />
«Jeg forstår ikke symbolikken!» skrek Kirabo desperat, uten<br />
å helt vite hva RJ snakket om.<br />
96
«Det burde jeg ha skjønt,» sa RJ oppgitt. «Kortfattet resymé:<br />
Mann deg opp og gjør noe for å ta stand mot trollene.<br />
Hvis du ikke gjør det, kommer Zuri til å dø alene. Kanskje<br />
ikke midt på en subirabane omringet av troll, mer sannsynlig<br />
av alderdom mange, mange tiår inn i fremtiden. Men du er<br />
nødt til å ta et slags initiativ her om du vil være hos henne.»<br />
Kirabo reiste seg. Han visste hva han måtte gjøre. Han<br />
måtte løpe til Zuri. Han visste ikke hva han skulle gjøre når<br />
han kom fram dit, men han måtte være hos henne nå. Han<br />
kom seg ut til midtgangen og begynte å løpe <strong>ned</strong>over tribunen,<br />
mot banen.<br />
En stemme begynte å knitre på høyttaleren. «Hvis alle nå<br />
kan snu seg mot seksjon Bet, kan dere se at en mann løper<br />
<strong>ned</strong>over tribunen, og at han har bar overkropp.» Alle i publikum<br />
snudde seg mot Kirabo og lo høyt av han. Han la merke<br />
til at vesten hans på en eller annen måte hadde forsvunnet, og<br />
han ble litt varm i hodet, men han kunne ikke bry seg om det<br />
nå. Han hadde ikke tid til det.<br />
Idet Kirabo nådde banen, skjedde det noe på himmelen.<br />
Månen begynte å bevege seg raskere og raskere over himmelen,<br />
til den dekte solen fullstendig og skapte en total<br />
solformørkelse. Det ble helt mørkt på arenaen, og idet sola<br />
forsvant kunne Kirabo se at trollene brått glødet, og de begynte<br />
å vokse. Nå var de dobbelt så store som de hadde vært før<br />
solformørkelsen. Men Kirabo brydde seg ikke. Han måtte til<br />
Zuri. Hadde han hatt tid til å tenke seg om, hadde han kanskje<br />
vært forundret over at han ikke ble sliten av dette, men<br />
det hadde han ikke. Tenke kunne han gjøre senere.<br />
97
Han nådde akkurat fram til henne før de begge var omringet<br />
av troll. Zuri hadde besvimt og lå nå ved føttene hans bevisstløs,<br />
og alt han hadde lyst til var å bære henne i sikkerhet,<br />
men de seks trollene på banen sto nå i en sirkel rundt ham, og<br />
han visste at han ikke hadde en sjanse til å komme seg forbi<br />
dem.<br />
«Kirabo!» hørte han plutselig at noen skrek. Han prøvde å<br />
snu seg i retning ropet, men samme hvor han snudde seg så<br />
han bare store, stygge troll.<br />
«Hvem der» ropte Kirabo tilbake i retning stemmen. Trollene<br />
stod nå og så <strong>ned</strong> på ham, men de hadde ikke gjort noe<br />
for å skade ham ennå.<br />
«Her oppe!» sa stemmen, og Kirabo hevet blikket. Der, på<br />
skuldrene til det minste trollet, hunntrollet som så ut til å være<br />
lederen deres, stod Gunhild. Det gav ikke mening at hun snakket<br />
hans språk uten at RJ var sammen med henne, men det var<br />
ingenting annet som gav mening akkurat nå heller. Gunhild<br />
trakk sverdet.<br />
«Ta imot!» ropte hun og kastet sverdet mot Kirabo. Alle<br />
trollene fulgte sverdet med øynene der det roterte gjennom<br />
lufta.<br />
Kirabo klarte å gripe tak i håndtaket på sverdet, og idet han<br />
gjorde det, kjente han et hav av lettelse flomme over seg. Han<br />
smilte. Ett av trollene hevet neven for å slå Kirabo, men Kirabo<br />
følte ingen frykt lenger. Han stilte seg foran Zuri og hevet<br />
sverdet. Og like før han våknet, kjente han en stemme inni<br />
seg si en setning høyt: «Dette kommer til å gå helt fint.»<br />
* * *<br />
98
K<br />
irabo var gjennomvåt av svette da han våknet. Han så<br />
seg omkring. Hvor var han Han var ikke på rommet<br />
sitt. Han var ikke i lugaren sin. Grå vegger … jordgulv<br />
… fossen. Han satte seg opp på gresset. Nå husket han<br />
det. En del av ham hadde håpet at hele det siste døgnet skulle<br />
være et mareritt og at han var trygt hjemme på Aberash. Men<br />
i lyset som trengte inn gjennom fossen foran ham, kunne det<br />
ikke være noen tvil om at han fortsatt befant seg på en planet<br />
langt hjemmefra, uten drivstoff, på en øy hvor de fleste av<br />
innbyggerne var monstre, og disse monstrene dessuten hadde<br />
tatt romskipet hans. Magen hans rumlet av sult, og han tørket<br />
svette av pannen. Han visste at han hadde hatt et mareritt, det<br />
måtte være derfor han hadde våknet så brått, men han husket<br />
ikke hva han hadde drømt. Han reiste seg opp og begynte å gå<br />
mot fossen. Han var uansett uthvilt, og det kunne virke som<br />
om det hadde blitt dag. Og ettersom verken Gunhild eller RJ<br />
var i hulen, gikk han ut fra at han kunne finne dem utenfor.<br />
Fossevannet var fortsatt kaldt, men nå var han i det minste<br />
klar over det, og fordi sola hadde stått opp var det i det minste<br />
ikke like iskaldt som om natten. Utenfor hulen var det morgen,<br />
fuglene hadde begynt å synge, og han kjente lukten av et<br />
bål ikke langt unna. Ja, på berggrunnen et par meter fra hulen<br />
brant det et lite leirbål, og ved bålet satt RJ. Det måtte være<br />
Gunhild som hadde tent det, for over bålet kunne han se at<br />
det var satt opp et improvisert tørkestativ hvor vesten hans lå<br />
slengt over en grein sammen med et plagg med den samme<br />
grønnfargen som Gunhilds genser hadde hatt dagen før.<br />
«Du er våken,» hørte han plutselig. Han snudde seg mot<br />
elva, hvor Gunhild nå kom opp av vannet og begynte å gå mot<br />
99
ålet uten noe annet enn undertøy på seg. Kirabo tittet bort av<br />
ren høflighet, men det var tydelig at Gunhild ikke ble like flau<br />
av dette som han ville ha blitt i samme situasjon.<br />
«Ja,» svarte Kirabo og gikk mot bålet. «Hva er klokken»<br />
«Omtrent midt på dagen,» svarte Gunhild. «Du sov så<br />
tungt at jeg ikke klarte å vekke deg, og jeg vet jo egentlig ikke<br />
hvor lenge … sånne som deg … pleier å sove heller, så jeg lot<br />
deg bare ligge.»<br />
«Jeg foreslo å bære deg bort til fossen og holde hodet ditt<br />
under vannet til du våknet, men Gunhild ville ikke, og jeg<br />
klarte ikke å flytte deg alene,» la RJ til.<br />
Kirabo smilte. «Takk,» sa han. «Gårsdagen var … Jeg har<br />
aldri opplevd noe sånt før. Jeg har vært på åtte planeter bare i<br />
løpet av det siste semesteret, men dette er første gang jeg<br />
virkelig har vært i fare.»<br />
RJ lagde en lyd som skulle forestille latter. «Du mener at<br />
dette er første gang du har møtt noen som faktisk har kunnet<br />
fortelle deg at du var i en farlig situasjon. Har du glemt de<br />
store kattedyrene på Wau-Ain-Rosh»<br />
Kirabo mumlet stille. «De var da ikke farlige.»<br />
«Beklager,» sa RJ, «selvfølgelig har du helt rett i at det er<br />
ingen grunn til å gå ut fra at en flokk med dyr som hadde<br />
sylskarpe tenner og klør og som var dobbelt så store som deg<br />
var farlige. Og hadde jeg ikke klart å skremme dem bort med<br />
ultralydsirenen min da de begynte å omringe deg, hadde de<br />
selvfølgelig ikke kommet til å spise deg. De ville selvsagt bare<br />
leke.»<br />
«Kan dere ta den diskusjonen en annen gang» avbrøt Gunhild,<br />
irritert. «Det er som å høre på et gammelt ektepar.»<br />
100
«Unnskyld,» sa Kirabo og dempet seg. «Tror du det er troll<br />
i nærheten»<br />
«Hadde jeg trodd det hadde jeg aldri tent et bål,» svarte<br />
Gunhild idet hun begynte å plukke klærne sine <strong>ned</strong> fra stativet<br />
over bålet og kle på seg. «Jeg så ingen troll ute i går. RJ fortalte<br />
meg at dere hadde sett ett, men at hun hadde vært opptatt<br />
med å plukke sopp. Og det var i skogholtet rett <strong>ned</strong>enfor<br />
hulen deres. Så jeg går ut fra at de bare forlater hulen på dagtid<br />
for å finne mat, og at de da aldri beveger seg for langt fra<br />
hulen.»<br />
«Skjønner. Det er bra, er det ikke»<br />
Gunhild slengte vesten bort til Kirabo, og han skyndte seg å<br />
ta den på seg. «Det er bra for oss, akkurat nå,» svarte Gunhild,<br />
«fordi det gjør sjansen for at trollene finner oss langt<br />
mindre. Det er ikke like bra hvis vi tar med i betraktningen at<br />
troll som holder seg inne på dagtid – særlig når det er en hel<br />
stamme av dem – er langt vanskeligere å overvinne selv for en<br />
samlet ridderhær, og det gjør at sjansene synker dramatisk for<br />
at vi noen gang kommer til å få tilbake ametystkronen …»<br />
«… og romskipet mitt»<br />
«Og romskipet ditt. Er du sulten Jeg har grillet fisk.» Gunhild<br />
rakte ham noe som både så ut og luktet som om det var<br />
spiselig, og Kirabo kastet seg over det så fort at Gunhild måtte<br />
smile. «Ikke spis beinene, det pleier å være heller ubehagelig.»<br />
«Du husker de dyra jeg så under vann» sa RJ. «Gunhild<br />
klarte å fange tre–fire stykker av dem, bare med hendene. Det<br />
var helt utrolig å se på. Og så stakk hun dem på pinner og<br />
holdt dem over bålet en stund, slik at de ble varme og sprø.<br />
Det er visst sånn de tilbereder kjøtt på denne planeten.» RJ<br />
101
var tydelig fascinert. Kirabo måtte le litt. Når man bare tok<br />
seg tid til å tenke over det, var det fascinerende. Han var på en<br />
fremmed planet, omgitt av vekster og vesener han aldri hadde<br />
sett maken til før, og innbyggerne på denne planeten hadde<br />
helt andre skikker enn han var vant til. Kirabo var så vant til å<br />
forbinde romreiser med hardt arbeid at han aldri egentlig<br />
hadde tatt seg tid til å være turist, men RJ, som hadde vært<br />
oppe i mange timer og hatt tid til å ta inn litt av omgivelsene,<br />
hadde en helt annen innstilling. Idet han spiste opp den siste<br />
fiskebiten, tenkte Kirabo at det ikke egentlig hadde vært så ille<br />
å være litt mer som RJ.<br />
«Begynner du å bli tørr» spurte Gunhild. «Klærne er tørre,<br />
maten er stekt, og jeg vil helst ikke la bålet brenne alt for<br />
lenge.»<br />
«Takk,» svarte Kirabo. «Det er nok greit å slokke det nå, ja.<br />
Hva er neste steg Hva gjør vi nå»<br />
«Vi har to valg. I bukta der borte har jeg gjemt en båt. Vi<br />
kan avbryte rekognoseringsoppdraget mitt og ro inn til<br />
fastlandet. Der vil du være i sikkerhet, hvor trollene ikke kan<br />
skade deg. Jeg kan rapportere det jeg har sett til generalen, og<br />
han ordner en seng til deg … og kanskje en jobb i byen, om<br />
det er noe du er flink til. Det var aldri planen å avbryte så tidlig,<br />
men det var heller ikke planen at du skulle lande her.»<br />
«Skjønner,» sa Kirabo. «Men hvorfor får jeg inntrykk av at<br />
du ikke synes at det der er et veldig godt alternativ»<br />
«Er jeg så tydelig» svarte Gunhild og rødmet. «Problemet<br />
er at å dra tilbake nå ikke egentlig løser noe som helst. Du vil<br />
ikke få romskipet ditt tilbake, så du er nødt til å bli her. Jeg<br />
har ikke vært her lenge nok til å finne en eneste svakhet i<br />
102
trollenes forsvar, så jeg har ingenting jeg kan bruke til å overtale<br />
hæren til å bli med hit, så vi vil aldri få ametystkronen<br />
tilbake. Avbryter jeg dette oppdraget, blir jeg heller ikke forfremmet.<br />
Men du har ikke valgt å lande her, så jeg kan ikke<br />
avgjøre dette alene. Vil du bort fra trollene og inn til fastlandet,<br />
forstår jeg det.»<br />
Kirabo tenkte seg om, men ikke veldig lenge. «Vi blir på<br />
øya,» sa han stille.<br />
«Hæ Mener du det» kom det fra RJ.<br />
«Sikker» spurte Gunhild. Mens hun hadde snakket, hadde<br />
hun klart å ikke bare slokke bålet, men også skjule alle spor<br />
etter det slik at det ville være umulig for trollspeidere å se at<br />
det hadde vært en leirplass her.<br />
«Dette stedet er helt fantastisk, og jeg skulle gjerne utforske<br />
det videre,» svarte Kirabo, «men det er ikke hjemme. Jeg vet<br />
at sjansene er små, men jeg savner vennene mine. Kjæresten<br />
min. Hybelen min. Til og med skolekameratene mine. Jeg vil<br />
tilbake til Aberash, og med mindre byen din har et<br />
romfartssenter – noe jeg tviler litt på – trenger jeg romskipet<br />
mitt. Skal jeg ha en sjanse til å få det tilbake, trenger vi en<br />
måte å overvinne disse trollene på … før de klarer å ødelegge<br />
skipet. Og om noen kan finne den måten, er det deg, Gunhild.<br />
Om du forlater denne øya for å få meg i sikkerhet i stedet for<br />
å bli her og utforske videre, øker sjansene for at jeg aldri kommer<br />
hjem igjen. Så jeg synes at vi skal bli her. Du trenger å<br />
rekognosere videre, og jeg lover å gjøre alt jeg kan for å hjelpe<br />
deg … om så bare at jeg prøver å ikke havne i trøbbel sånn at<br />
du må slippe alt du har i hendene og redde meg igjen.»<br />
103
Gunhild smilte. «Da sier vi det. Gå bort i elva og vask deg,<br />
du har fiskefett i hele ansiktet.»<br />
* * *<br />
Gunhild måtte innrømme at Kirabo var veldig mye<br />
tøffere enn hun først hadde fått inntrykk av. Det begynte<br />
å bli sent på ettermiddagen, og de siste timene<br />
hadde gått med på å gå en runde rundt øya, hele veien rundt<br />
fjellet, og Kirabo og RJ hadde klart å holde følge med henne<br />
uten å tiltrekke seg alt for mye oppmerksomhet.<br />
Gunhild hadde sett fire troll kvelden før – hun gikk ut fra at<br />
det kunne være noen til som hun ikke hadde sett – og det bekreftet<br />
bare det generalen hadde mistenkt hele tiden: at hun<br />
var i mindretall. Hun gikk ut fra at det måtte være en måte<br />
hun kunne lure dem ut i dagslys på – nøyaktig hvordan kunne<br />
hun finne ut senere – men uansett var det så mange av dem at<br />
hun trengte hjelp fra resten av hæren for å vinne denne kampen,<br />
og da var det livsviktig at hun, som hadde fått speiderrollen<br />
her, kjente øya like godt som sin egen bukselomme. Hun<br />
måtte kjenne alle gjemmesteder, alle steder hvor fjellet sperret<br />
for sollyset, alle styrker trollene hadde her ute som de måtte<br />
passe seg for, alle svakheter trollene hadde her ute som de<br />
kunne utnytte. Hun måtte finne alt hæren kunne bruke til sin<br />
fordel i kamp mot troll som hadde hatt denne øya som<br />
hjemmebane de siste åtti årene, og hun måtte være så sikker<br />
på disse fordelene at general Espenson kunne overtale minst<br />
tre–fire andre riddere til å bli med ut hit for å vinne denne<br />
kampen. Det var langt fra enkelt, og hun tok seg selv i å være<br />
104
glad for at Kirabo og RJ var der. Ikke fordi de holdt henne<br />
med selskap, noe hun aldri hadde savnet på sine tidligere oppdrag,<br />
men de viste seg å være overraskende nyttige.<br />
RJ søkte etter hulrom i terrenget og fant både huler og dyrehi<br />
det ville være mulig å gjemme seg i, mens Kirabo var<br />
langt mer oppmerksom enn han hadde vært dagen før, og nå<br />
la merke til hvor dyr gjemte seg i buskene – noe som ville være<br />
veldig greit å vite om ridderne skulle bli strandet på øya i flere<br />
dager enn de hadde proviant for. Kirabo sa også fra til Gunhild<br />
hver gang han så en plante han ikke hadde sett før, noe<br />
som først hadde vært litt irriterende, helt til han hadde begynt<br />
å finne planter som kunne brukes til å lage medisiner med eller<br />
giftige planter som kunne brukes til å lage giftpiler.<br />
Gunhild gikk mye mer detaljert til verks nå enn hun hadde<br />
gjort dagen før, og alt de så som hun følte kunne være til<br />
nytte, tegnet hun inn på kartet. Om et slag mot trollene skulle<br />
bli langvarig, var det livsviktig å kjenne til alt i terrenget som<br />
kunne brukes som mat, medisiner eller ekstra våpen. Nå<br />
hadde de beveget seg rundt hele øya – forbi den åpne sletta<br />
hvor romskipet hadde stått parkert, forbi stien som ledet opp<br />
mot trollhulen, forbi brygga hvor trollene hadde båtene sine,<br />
forbi vika hvor Gunhild hadde gjemt bort sin egen båt, og<br />
nesten helt tilbake til hulen hvor de hadde tilbrakt natten. Og<br />
alt tegnet Gunhild inn på kartet.<br />
«Skal vi ta en pause» foreslo Gunhild. Kirabo nikket. De<br />
var i skogkanten ved en åpen slette på sørsiden av øya. Gunhild<br />
fant fram en ekstra papirlapp og begynte å tegne en kopi<br />
av kartet hun hadde laget, så hun hadde noe hun kunne sende<br />
til generalen.<br />
105
«Hva er det egentlig du gjør med de tingene der» spurte<br />
Kirabo etter en stund. Gunhild skjønte ikke helt hva det var<br />
han snakket om, før hun skjønte at han snakket om kullstiften<br />
hun tegnet kartet med.<br />
«Jeg tegner et kart over øya.»<br />
«Et … Hva»<br />
«Har dere ikke kart hvor du kommer fra»<br />
«Nei, hva er det»<br />
«Jeg tegner … et bilde av øya, slik den ser ut ovenfra, og<br />
merker av hvor de forskjellige tingene før.»<br />
«Hva … Jeg føler meg dum som må spørre, men …»<br />
Gunhild smilte. «Jeg skjønner ikke halvparten av det du sier<br />
når du snakker om ting fra din planet heller. Hva lurer du<br />
på»<br />
«Hva er et bilde»<br />
«Har du aldri sett et bilde» Gunhild var overrasket.<br />
«Nei … jeg tror ikke det.»<br />
«Kjenner du ikke til skrift heller»<br />
«Tviler.»<br />
«La meg se … Når jeg tegner noe, lager jeg en slags kopi av<br />
det jeg ser, som jeg … bruker denne kullstiften til å feste til<br />
papiret. Eller, sånn som det jeg holder på med nå, lager jeg en<br />
kopi av hvordan øya ser ut ovenfra.»<br />
«Interessant,» svarte Kirabo. «Hva kan den … tegningen<br />
brukes til»<br />
«Når jeg vet hvordan øya ser ut, kan jeg lettere finne tilbake<br />
til steder jeg har vært før. Og så lenge jeg har med meg dette<br />
kartet, trenger jeg ikke å huske hvordan øya ser ut i hodet …<br />
106
fordi jeg har med meg en tegning jeg kan se på, om du skjønner<br />
hva jeg mener.»<br />
«Tror det.» Kirabo tenkte seg om. «Det betyr vel også at du<br />
kan gi den tegningen videre til andre mennesker og på den<br />
måten kommunisere til dem hvordan øya ser ut uten at du er<br />
nødt til å si det til dem»<br />
«Ja.» Gunhild måtte ta en liten pause for å ikke gå seg bort<br />
i sine egne tanker. Å beskrive noe helt naturlig som du har<br />
kunnet nesten hele livet for noen som ikke har sett det før, var<br />
en langt større utfordring enn hun hadde trodd at det var. «Eller<br />
jeg kan skrive det. Skrift består av symboler, bokstaver, som<br />
blir til ord når vi setter dem sammen. Derfor kan jeg … kommunisere<br />
… det samme budskapet ved å sette sammen symboler<br />
på papiret som jeg kan ved å snakke til noen.»<br />
«Merkelig,» svarte Kirabo, «men veldig spennende. På Aberash<br />
har vi ingen andre måter å kommunisere på enn lyd og<br />
lydopptak. Og trenger jeg å huske noe, har jeg ingen andre<br />
måter å lagre det på enn å lese det inn i minnet til RJ. Det der<br />
må du lære meg en dag. Etter at vi har vunnet over trollene, så<br />
klart.»<br />
Gunhild måtte le av den blinde optimismen til Kirabo. Hun<br />
var fortsatt mest komfortabel med å være alene, men han var<br />
absolutt ikke så ille som hun først hadde trodd.<br />
«Er du sulten» spurte hun. Kirabo nikket. Gunhild fant<br />
fram et rundstykke som hun delte i to med kniven sin, og kastet<br />
den ene halvdelen til Kirabo. RJ så ut som om han gikk i<br />
sine egne tanker, og beveget seg ut mot midten av den åpne<br />
sletta før han kom tilbake til Gunhild og Kirabo.<br />
107
«Jeg har oppdaget noe,» sa han stille etterhvert, «men jeg<br />
vet ikke om det er positivt eller negativt.»<br />
«Hva er det» spurte Kirabo.<br />
«Jeg har en mistanke om hvor trollenes hovedkvarter er.»<br />
«Det har vi jo funnet» sa Gunhild, nysgjerrig. «Vi fant jo<br />
huleåpningen i går.»<br />
«Teknisk sett har du helt rett,» svarte RJ, «men hva om den<br />
åpningen bare var en inngang En inngang som ledet til en<br />
veldig mye større hule En kjempesal, langt større enn noe det<br />
hadde vært plass til der oppe på fjellet»<br />
Gunhild tok en bit av rundstykket. «Hva mener du Hvis<br />
trollene ikke bor der oppe, hvor skulle de da …» Så skjønte<br />
hun hva RJ mente, og hun holdt på å sette rundstykket i halsen.<br />
«Hva er det» Kirabo skjønte fortsatt ikke hva RJ mente.<br />
«Under oss,» sa RJ. «Det virker som om det under hele<br />
denne sletta, bare fire–fem alen under bakken, er en kjempestor<br />
hule. En hule som er minst tolvhundre kvadratalen stor –<br />
jeg tror det tilsvarer litt over femhundre kvadratmeter, Gunhild<br />
– hvor det beveger seg minst seks levende vesen, og jeg<br />
tror det er troll det er snakk om. Nei, jeg vet at det er troll det<br />
er snakk om.»<br />
«Hvordan vet du det» Gunhild svelget.<br />
«Fordi det er metall der <strong>ned</strong>e. Et metall som ikke eksisterer<br />
på denne planeten.»<br />
«Romskipet,» hvisket Kirabo.<br />
Gunhild tenkte seg om. «Jeg hadde ikke sett for meg at det<br />
kunne være så stort,» sa hun. «Det er jo nesten en liten<br />
landsby der <strong>ned</strong>e.»<br />
108
«Kan vi grave oss <strong>ned</strong> dit» spurte Kirabo. Gunhild syntes<br />
at han virket overivrig. Kanskje ikke så rart, når han visste at<br />
romskipet hans befant seg bare noen meter unna.<br />
«Nei,» svarte hun. «Det er tydelig av jordsmonnet her – og<br />
det faktum at bakken ikke kollapser under vekten av oss – at<br />
det er et tykt lag med stein mellom oss og trollene. Ikke sant,<br />
RJ»<br />
«Det stemmer,» svarte roboten.<br />
«Så vi kommer ikke inn den veien,» fortsatte Gunhild,<br />
«men vi er uansett ikke i stand til å slåss mot dem der <strong>ned</strong>e, så<br />
det er ikke et problem. Vi kan likevel bruke denne kunnskapen<br />
til vår fordel.»<br />
«Hvordan» Kirabo var skeptisk.<br />
«Så langt har vi ikke visst annet om trollene enn hvor inngangen<br />
til hulen deres er. Det hjalp oss ikke med annet enn å<br />
få oversikt over hvilke troll som passerte gjennom huleinngangen<br />
i timen etter sol<strong>ned</strong>gang i går kveld. Men nå som vi er<br />
rett ved det som er nødt til å være selve hovedhallen deres …»<br />
«… kan RJ finne ut mer om hvor mange de er,» fortsatte Kirabo.<br />
«Nettopp. Du har utstyr til det, har du ikke, RJ»<br />
«Hva tar du meg for – en Rosh-Yod-286» svarte RJ, nesten<br />
fornærmet over spørsmålet. «Selvfølgelig har jeg det.»<br />
«Supert,» smilte Gunhild og pekte ut mot sletta. «Hvis hallen<br />
er under denne sletta, burde det buskaset der borte være<br />
omtrent midt over. Jeg foreslår at du gjemmer deg der og<br />
registrerer alt du kan om aktiviteten til trollene. Kirabo, blir<br />
du med ham»<br />
109
«Det gjør jeg med glede,» svarte Kirabo. «Og hva gjør du i<br />
mellomtiden»<br />
«Jeg går en runde til og prøver å få flere detaljer inn på kartet.<br />
Og så må jeg få sendt denne informasjonen til fastlandet.»<br />
Hun blåste i dyrefløyta for å tilkalle en kråke. Hun lurte på<br />
om hun skulle prøve å skrive et lite notat om at hun hadde<br />
møtt Kirabo og RJ også, men hun ante ikke hvordan hun<br />
skulle begynne å beskrive dem en gang.<br />
«Gunhild …» Kirabo la en hånd på skulderen hennes. Hun<br />
snudde seg. «Er dette egentlig nyttig»<br />
«Hva mener du» Gunhild ble usikker.<br />
«Å måle seg fram til hvor mange troll som befinner seg der<br />
<strong>ned</strong>e, og hvordan de beveger seg … Vil det hjelpe oss å slå<br />
dem Eller i det minste overrumple dem slik at vi kan få kronen<br />
din og romskipet mitt tilbake»<br />
«Ja,» svarte Gunhild bombesikkert, selv om hun kjente at<br />
hun egentlig ikke var så sikker. Men dette var den største sjansen<br />
de hadde fått til å lære nye ting om trollene på to dager, så<br />
den måtte kunne være nyttig på en eller annen måte. Hun svelget,<br />
og sørget for at hvert fnugg av usikkerhet var gjemt bort<br />
før hun så Kirabo i øynene, omtrent slik hun så for seg at en<br />
offiser ville ha gjort det. «Det finnes en måte å vinne denne<br />
kampen på, og jeg skal finne den. Og informasjonen RJ samler<br />
nå kommer til å spille en viktig rolle i måten vi vinner over<br />
trollene på. Bare vent og se.»<br />
* * *<br />
110
Da Gunhild merket at det nærmet seg sol<strong>ned</strong>gang, snek<br />
hun seg tilbake til buskaset hvor RJ og Kirabo satt.<br />
«Hvordan går det» sa hun stille.<br />
«RJ gjør en kjempejobb,» smilte Kirabo. «Prosessorene<br />
hans går på høygir her. Han er virkelig i sitt element.»<br />
«Åtte troll,» sa RJ. «De kommer og går, og nå er det ikke<br />
flere enn maks sju der <strong>ned</strong>e, men jeg har registrert åtte unike<br />
signaturer. Fem ganske store, tre mindre. De små beveger seg<br />
raskere enn de store, men de store er sterkere.»<br />
Gunhild nikket. Dette stemte godt med de trollene hun<br />
hadde vært borti tidligere. «Noe annet»<br />
«Ett av trollene beveger seg hele tiden rundt romskipet,<br />
sannsynligvis for å undersøke det, men alle datamaskiner i<br />
romskipet er fortsatt intakte, og sannsynligvis kan skipet fortsatt<br />
fly. Det er en annen metallgjenstand i hulen, som ett av de<br />
største trollene bærer rundt på, det kan være kronen du leter<br />
etter.»<br />
Gunhild begynte å ta notater. «Skjønner. Noe mer»<br />
«Det virker som om det til enhver tid er fire troll som sover.<br />
Det er fire steder i hulen som ser ut til å være senger, og disse<br />
bytter trollene på å bruke slik at det til enhver tid er fire av<br />
dem som er våkne, sannsynligvis for å kunne forsvare seg mot<br />
potensielle fiender.»<br />
«Så om man klarer å lure fire troll ut av hulen, og de ikke<br />
finner en måte å vekke de andre på, vil de ikke være klare over<br />
at de er under angrep før de våkner. Vet du hvor lenge de sover<br />
før de bytter senger»<br />
«Skal jeg finne ut det må jeg selvfølgelig sitte her mye lenger<br />
enn jeg har gjort.»<br />
111
«Skjønner. Da får det bli i morgen. Sola er snart <strong>ned</strong>e, og vi<br />
må komme oss tilbake til fossen.»<br />
«Vi kommer oss ikke til fossen,» sa plutselig Kirabo, lavt.<br />
Han pekte mot skogkanten, og der, på stien de måtte passere<br />
for å komme til elven, gikk det et troll som plukket kvister fra<br />
bakken og samlet dem i en kurv. Og akkurat som trollet som<br />
hadde holdt vakt utenfor hulen kvelden før – om det ikke var<br />
det samme trollet – hadde dette et signalhorn rundt halsen<br />
som gjorde at det sannsynligvis ville tilkalle forsterkninger<br />
dersom det ble angrepet eller av andre grunner ble mistenksom.<br />
Gunhild dukket, og dro Kirabo med seg. «Dette er ikke<br />
bra,» hvisket hun. «Vi må komme oss bort herfra.»<br />
«Hvordan» hvisket Kirabo. «Fossen er blokkert.»<br />
«Vi må finne et annet sted,» sa Gunhild og studerte kartet.<br />
Var det ikke noe hun hadde sett i nærheten Jo, hun var sikker<br />
på at hun hadde notert noe.<br />
«I skogen der borte er det et dyrehi,» hvisket hun etter en<br />
stund og pekte i motsatt retning av trollet. Hun visste at<br />
mange hi stod tomme på denne tiden av året, samtidig som det<br />
fortsatt var så sterk dunst av dyr der at lukten av menneskeblod<br />
ble kamuflert. Det gjorde forlatte dyrehi til perfekte<br />
gjemmesteder. «Jeg tror det er stort nok for oss alle.»<br />
Kirabo nikket tilbake, og tok RJ under armen for å være<br />
klar til å løpe. I det øyeblikket Gunhild så at trollet snudde<br />
ryggen til, gav hun et signal til Kirabo, og så løp de bort til<br />
skogkanten så raskt og så stille de klarte. Straks de nådde skogen<br />
kastet seg <strong>ned</strong> bak et tre, og godt var det, for trollet hadde<br />
112
hørt dem løpe og snudde seg. Det gransket skogkanten<br />
nysgjerrig, og kom nærmere, men det løp ikke.<br />
«Hold hodet lavt og følg meg,» hvisket Gunhild og begynte<br />
å krype innover i skogen, hele tiden halvveis i skjul under de<br />
lave greinene. Kirabo fulgte etter så godt han kunne. Jo lenger<br />
inn i skogen de kom, jo tettere stod trærne, noe som gjorde det<br />
vanskeligere å bli lagt merke til – men det gjorde det også<br />
vanskeligere å komme seg fram. Gunhild visste at hun ikke<br />
kunne ta seg tid til å snu seg for å se etter trollet, men basert<br />
på lydene hun hørte, kunne det virke som om det fulgte etter<br />
dem i sakte tempo. Sannsynligvis hadde det ikke sett dem<br />
ennå, men det hadde en mistanke om at det var noen i skogen,<br />
det var hun sikker på. Heldigvis nærmet de seg målet, og hun<br />
kunne allerede se dyrehiet hun hadde tegnet inn på kartet<br />
tidligere på dagen – en liten tue hvor et eller annet dyr hadde<br />
gravd en smal tunnel det burde være mulig å gjemme seg bort<br />
i. Åpningen på hiet vendte bort fra dem – noe som var en bra<br />
ting, for da vendte det bort fra trollet også, og det ville si at<br />
tua blokkerte trollets synsfelt slik at de kunne komme seg inn<br />
uten å bli sett. Gunhild ålte seg rundt tua og inn i hiet, og<br />
snudde seg og rakte en hånd til Kirabo for å hjelpe ham også<br />
inn. Kirabo smilte, rakte henne RJ og klatret inn.<br />
«Vi er trygge her» hvisket Kirabo. «Trollet kommer seg<br />
ikke inn»<br />
«Det klarer ikke å følge etter oss,» svarte Gunhild stille,<br />
«men om det titter inn i hiet og får øye på oss, kan det blåse i<br />
hornet sitt for å tilkalle forsterkninger. Og de minste trollene<br />
klarer fint å komme etter oss og få tak i oss.»<br />
«Så …»<br />
113
«Vi må komme oss lenger inn. Hiet er dypt nok til at vi kan<br />
klare å krabbe bort fra inngangen og inn i mørket.» Gunhild<br />
snudde seg og begynte å krabbe innover i den trange gangen.<br />
Jo lenger inn i hiet de kom, jo mer følte Gunhild at det var<br />
noe veldig merkelig med dette dyrehiet. Hun visste ikke helt<br />
hva, men det var noe som ikke stemte. Det var noe med lukten.<br />
Dette så ut som et dyrehi på alle måter, selv om hun ikke<br />
klarte å plassere hva slags dyr det var som hadde gravd det.<br />
Hvorfor klarte hun ikke det Dyr var noe hun hadde peiling<br />
på, hun kjente igjen de aller fleste dyrespor, og …<br />
Spor. Selvfølgelig. Selv om de hadde krabbet langt inn i hiet,<br />
hadde hun ennå ikke sett et eneste spor, hun hadde ikke kjent<br />
lukten av avføring, hun hadde ikke kommet over matrester …<br />
alle de små sporene alle dyr la igjen som hun alltid kunne<br />
bruke til å identifisere dem. Det var som om dette hiet alltid<br />
hadde vært ubebodd. Hvordan var det mulig Hva slags dyr<br />
ville grave et så stort hi uten å ta det i bruk<br />
Da tunnelen utvidet seg og begynte å skrå <strong>ned</strong>over gikk det<br />
endelig opp for Gunhild, men da var det for sent. Hun rakk<br />
ikke å advare Kirabo, og det var for mørkt til at han kunne se<br />
at hun hadde stoppet, så han kolliderte i henne bakfra, og hun<br />
mistet balansen og begynte å skli <strong>ned</strong>over med Kirabo og RJ<br />
rett bak seg.<br />
Pokker. Pokker. Dette måtte ikke skje. Dette kunne ikke<br />
skje. Og likevel skjedde det. Gunhild famlet desperat rundt seg<br />
i håp om å finne røtter hun kunne gripe fast i for å stoppe<br />
<strong>ned</strong>stigningen, men veggene bestod av glatt jord, og hver gang<br />
Gunhild trodde at hun fikk tak i noe, smuldret det opp i hendene<br />
hennes. Bekmørket gjorde det umulig å orientere seg, og<br />
114
for hvert eneste sekund som gikk skled de bare litt lenger <strong>ned</strong>.<br />
Gunhild kunne se lys ved stupet som nærmet seg rett foran<br />
henne. Hennes eneste håp akkurat nå var at hun klarte å<br />
klamre seg fast til kanten på det stupet, men hendene hennes<br />
var glatte, og de skled alt for fort til hun hadde en sjanse: Både<br />
hun og Kirabo falt loddrett <strong>ned</strong>, og landet der tunnelen sluttet,<br />
i en opplyst hall som kanskje var fem hundre kvadratmeter<br />
stor. Tunnelåpningen var nå flere meter over dem, og det var<br />
helt umulig å komme seg opp dit. Hallen de stod i var heldigvis<br />
tom – bortsett fra de fire store sengene som stod i et hjørne<br />
– men hvor lenge Gunhild kastet blikket rundt seg. Hun skalv<br />
av redsel – de måtte finne et gjemmested, og det fort.<br />
«Hvor er vi» sa Kirabo stille, tydeligvis usikker på hva som<br />
egentlig hadde skjedd.<br />
«Jeg tok feil,» hvisket Gunhild tilbake. «Det der var ikke et<br />
dyrehi. Det var en luftekanal. En luftekanal trollene har gravd.<br />
Vi har havnet midt i trollenes hovedkvarter.»<br />
115
Femte kapittel<br />
Overleving<br />
Re: SV: Re: SV: Re: SV: Re: Trolløya<br />
Eva Anette Sivertsen EvaAnette.Sivertsen@smil-forsikring.no<br />
Til: "Jørgen Sunde"<br />
<br />
> Du skulle ha sett Ylva i går kveld. Jeg trengte ikke en gang å<br />
be henne<br />
> om å legge seg – hun var klar for senga klokka halv ni, bare<br />
for at vi<br />
> skulle ha mer tid til å lese eventyr :-) Har jeg nevnt hvor genial<br />
du er som<br />
> kom på dette med Trolløya<br />
Imponerande! Eg kan ikkje hugsa sist ho gjorde det. Det er<br />
tydeleg at vi har gjort noko riktig her. (Og når eg seier «vi»<br />
meiner eg nettopp det, for dette er ikkje noko eg har fått til<br />
aleine, du har like mykje ære for dette som eg har. Det hadde<br />
vore ei heilt anna historie om eg hadde vore nøydt til å fortelja<br />
ho aleine.)<br />
117
Eg trur Ylva trenger dette. Ho har hatt det vanskeleg på skolen<br />
i det siste, men det verkar faktisk som om det har gått litt<br />
betre med henne dei siste dagane.<br />
> ikke var et dyrehi likevel, men en luftekanal, og at de hadde<br />
havnet midt i<br />
> trollhulen.<br />
Wow. Seriøst *Det* gir du meg som ein cliffhanger eg må<br />
byggja vidare på Digg. Eg tar utfordringa!<br />
Men du, det var ein ting eg lurte på. No byrjar det å bli ganske<br />
mykje å halde styr på i dette eventyret … hadde det vore greitt<br />
om eg ringte deg Eg har nokre tankar om kva som skal skje<br />
vidare, men … det hadde vore greitt å diskutere dei med deg<br />
først. Passar det for deg i totida<br />
Med hilsen<br />
Eva Anette Sivertsen<br />
kunderådgiver<br />
Smil Forsikring AS<br />
Kim Sollis gate 6, 1400 Ski<br />
EvaAnette.Sivertsen@smil-forsikring.no<br />
http://www.smil-forsikring.no<br />
Tenk på miljøet før du skriver ut denne e-posten<br />
* * *<br />
118
Gunhild såg seg omkring. Det kunne dukke opp fleire<br />
troll når som helst, og det var òg ein risiko for at dei<br />
sovande trolla kunne vakne, så her kunne dei ikkje<br />
bli. Aller helst ville ho berre finne ein veg ut derfrå – men korleis<br />
Luftekanalen dei hadde kome inn gjennom var alt for<br />
høgt oppe på holeveggen til at dei klarte å klatre dit, så den<br />
einaste måten å kome seg ut på var sannsynlegvis gjennom<br />
hovudinngangen. Og den utgangen var ikkje berre høgst truleg<br />
under vakthald – han var langt oppe i fjellet, og dei var under<br />
jorda no. Det måtte tyde at tunnelen trolla hadde konstruert<br />
for å kome seg opp til utgangen kravde mykje klatring og var<br />
noko sånt som ein halv kilometer lang, avhengig av kor bratt<br />
han var – noko som gjorde at sjansane for at dei ikkje skulle<br />
møte troll i tunnelen var svært låge. Ho kasta blikket rundt i<br />
hola og prøvde å orientere seg og sortere det ho såg så raskt<br />
som menneskeleg mogleg. Utgangen. Uaktuell. Romskipet.<br />
Sannsynlegvis for langt unna til å kome seg inn i før eit troll<br />
vakna. Fire senger der det sov troll av ulike storleikar. Faklar<br />
på fleire av veggane som var den einaste lyskjelda i hola. Ein<br />
slags bålplass ved utgangen. Tre … nei, fire luftekanalar, men<br />
alle så langt oppe at det ikkje gjekk an å kome ut der. Åtte<br />
steinkrakkar å sitja på. Ei vegghylle som var halvfull av mat.<br />
Veggane. Sjølvsagt. Veggane. Det meste av hola var naturleg,<br />
så veggane hadde sprekker og lommer det burde gå an å<br />
gøyme seg bort i, og heldigvis fekk Gunhild auge på ei slik<br />
lomme like før ho høyrde lyden av troll som kom <strong>ned</strong><br />
gjennom tunnelen. «Den vegen!» kviskra ho til Kirabo og<br />
sprang mot veggen lengst frå inngangen. Like før to troll kom<br />
spaserande inn i hola, hadde både Gunhild, Kirabo og RJ klart<br />
119
å kome seg ut av synsfeltet deira. Det låg eit gamalt saueskinn<br />
på golvet der, og Gunhild trakk det til seg og la det over seg<br />
sjølv og Kirabo for å bli enno litt meir usynleg for trolla.<br />
Gunhild kasta eit blikk på Kirabo, og deretter på seg sjølv.<br />
Dei var begge dekte av søle, sand og støv etter å først ha<br />
kravla gjennom skogen og deretter gjennom luftekanalen. Det<br />
var heldigvis ein god ting – jo meir søle dei hadde på kroppen,<br />
jo vanskelegare ville det vera for trolla å kjenne lukta av dei.<br />
Det var uansett berre eit tidsspørsmål før dei blei oppdaga,<br />
men no verka heldigvis trolla opptatt med å grynte og brøle<br />
seg imellom, og Gunhild fekk nesten vondt i hovudet av å<br />
høyra på dei.<br />
«Gunhild» kom det lågt frå RJ. Gunhild snudde hovudet<br />
forventningsfullt mot han og håpa at han hadde noko interessant<br />
å seie, og at han ikkje berre hadde tenkt å kome med eit<br />
vittig ordspel. RJ måtte forhåpentlegvis skjøne kor upassande<br />
det ville vera i denne situasjonen.<br />
«Kva» kviskra ho.<br />
«Vil du at eg skal omsetja kva dei seier»<br />
Gunhild slo opp auga og prøvde å ikkje rope sjokkert.<br />
«Seier Meiner du … at lydane trolla lager er eit språk»<br />
«Ja. Og translatøren min klarer å omsetja det. Vent litt …»<br />
Ei lita luke på framsida av RJ opna seg, og eit par dingsar som<br />
Gunhild syntes at likna mest på rosiner falt ut, festa i kvar si<br />
snor. Kirabo tok automatisk ein av rosinene og putta den i<br />
øret.<br />
«Putt ein øyreplugg i øyret,» sa RJ, «så kan eg omsetja for<br />
deg utan å snakke høgt.» Gunhild skjønte ikkje korleis desse<br />
120
tinga fungerte, men putta den andre rosina i øyret og kunne<br />
deretter høyra klokkeklart RJs omsetjing av kva trolla sa.<br />
«Eg er sikker på at det er noko som føregår her,» brølte det<br />
største av trollet, som såg ut til å vera det same trollet som dei<br />
hadde sett på sørsida av øya berre eit kvarter tidlegare.<br />
«Sjølvsagt føregår det noko her,» sa det andre trollet. Gunhild<br />
svelga. Dette var hunntrollet som hadde stole ametystkrona,<br />
det var ho sikker på. Ho kasta eit blikk på Kirabo, og ho<br />
såg gjenkjenning i auga hans òg. Det var dette trollet han og<br />
RJ hadde møtt på stranda morgonen før.<br />
«Vel, eg skjøner ikkje kvifor vi skal finne oss i dette lenger,»<br />
svarte det største trollet. «Vi har båtar. Vi har våpen. Det er på<br />
tide at vi gjer det vi skulle ha gjort for eit tiår sidan og invaderer<br />
menneskebyen.» Gunhild skvatt.<br />
«Du er dum nok til å foreslå noko sånt, Granitt,» sukka det<br />
andre trollet. «Eg skulle ønskje at du i det minste var intelligent<br />
nok til å forstå kvifor det er ein heilt idiotisk plan.»<br />
«Kva er det som er så idiotisk med å slåss» grynta det trollet<br />
som openbart heitte Granitt.<br />
«Kor mange gonger må eg seie det» brølte det andre.<br />
«Nitti prosent av det å vinne ein kamp handlar om å vite når<br />
oddsen er på di side, og om å velja kampane dine etter det.»<br />
«Kanskje eg føler at oddsen er på vår side, Kvarts,» svarte<br />
Granitt. «Det er mange menneske i byen, men dei fleste av dei<br />
er dvaske amatørar som aldri har teke i eit sverd. Det einaste<br />
vi treng å vera redde for er riddarhæren, som kanskje består<br />
av hundre riddarar, men eg kan love deg at dersom vi angrip<br />
om natta og alle åtte av oss klarer å drepe seks–sju menneske<br />
kvar i løpet av den første tima, kjem resten av dei til å leggja<br />
121
på flukt. Prins Sigurd vil vera tvunge til å overgi seg, og kongeriket<br />
vil vera vårt. Er du klar over kor mange tusen geiter dei<br />
har på fastlandet»<br />
Gunhild lukka auga og gjorde så godt ho kunne for å ikkje<br />
skrike eller kaste opp. Ho hadde ikkje eit veldig nært forhold<br />
til så mange av dei andre soldatane, men tanken på å skulle sjå<br />
dei bli slakta av troll var likevel så forferdeleg at det tok veldig<br />
mykje av styrken hennes å ikkje bryte ut i gråt. Ho følte seg<br />
kvalm <strong>ned</strong>over heile ryggraden. Og ho visste at Granitt hadde<br />
rett: Den kongelege hæren ville ikkje vera ei utfordring for eit<br />
nattleg angrep frå ein så stor trollstamme. Det var ikkje noko<br />
dei på nokon måte var førebudde på heller, ettersom det berre<br />
var to dagar sidan dei første gong hadde skjønt at troll var<br />
intelligente nok til å samarbeide.<br />
«Ok, la oss seie at vi gjer det,» svarte Kvarts hånleg. «Vi invaderer<br />
byen, dreper dei tøffaste riddarane og jagar ut resten.<br />
Resten av menneska kan vi kaste ut, drepe, bruke som slavar<br />
eller torturere for underhaldning, og vi kan ete så mange geiter<br />
vi vil. Har du tenkt på kva som skjer etter det»<br />
Granitt rynka panna. «Kva»<br />
«Menneska kjem til å alliere seg. Dei kjem til å samle riddarar<br />
frå alle dei omkringliggjande kongerika. Ryktet om at troll<br />
har angripe ein menneskeby kjem til å spreie seg som eld i tørt<br />
gras raskare enn den raskaste hestekjerra du kan tenkja deg. I<br />
løpet av eit par dagar har ordet nådd heilt til Soria Moria,<br />
som har tusenvis av riddarar. Kva trur du skjer når alle dei<br />
riddarane samlar seg og rir inn i byen når sola står på sitt høgaste»<br />
«Øh …»<br />
122
«Dei kjem til å tilintetgjera oss.»<br />
Granitt mumla irritert. «Men så lenge det er snakk om å<br />
stele ei ametystkrone, er det greitt»<br />
«Du veit utmerka godt at det er noko heilt anna,» brølte<br />
Kvarts tilbake. «Du veit svært godt at det var ein kalkulert<br />
risiko, og at vi trenger den krona. Og du veit òg utmerka godt<br />
at sjølv om det var eg som la planen for korleis vi skulle få tak<br />
i den krona, var det høvdingens idé. Har du eit problem med<br />
det, kan du ta det opp med han.»<br />
«Og eg kjem til å bli veldig overraska om høvdingen tek ditt<br />
parti,» knurra Granitt ironisk. «Dette orkar eg ikkje meir av<br />
akkurat no. Eg går ut på jakt. Eg er sikker på at eg kjente<br />
lukta av menneskeblod då eg sanka ved, og om det er eit menneske<br />
på denne øya, skal eg finne det.»<br />
Granitt gjekk ut i tunnelen og byrja å klatre opp mot utgangen,<br />
medan Kvarts gjekk bort til romskipet og byrja å<br />
undersøke det. Gunhild sveitta under det varme saueskinnet,<br />
og kjente at ho hadde gåsehud over heile kroppen. Ikkje berre<br />
fordi ho sat midt i trollhula utan nokon måte å kome seg ut<br />
på, og heller ikkje berre fordi ho hadde blitt så veldig overraska<br />
over kor avansert språk desse trolla eigentleg hadde,<br />
men òg fordi ho ikkje ante kva planen til desse trolla eigentleg<br />
var. Ho hadde ikkje tatt seg tid til å tenkja over kvifor dei<br />
hadde stole ametystkrona. No sa Kvarts at dei trengte krona<br />
Kva trengte dei ho til Ho skvatt nesten då det gjekk opp for<br />
ho at kanskje planen deira heile tida hadde vore å lokke general<br />
Espenson til å sende eit menneske til Trolløya, få dette<br />
mennesket innesperra i ein situasjon der ein ikkje hadde ein<br />
sjanse til å sleppe unna, og håpe at Espenson ville sende enno<br />
123
fleire menneske når det første mennesket aldri kom tilbake.<br />
Om det var planen … hadde dei allereie lukkast.<br />
* * *<br />
Kirabo kasta eit blikk bort på Gunhild. Hadde det ikkje<br />
vore for faren for å bli oppdaga, skulle han ha prøvd<br />
å seie nok til henne, for sjølv om ho hadde eit ansikt<br />
av stål var det ikkje tvil om at det måtte ha vore vanskeleg for<br />
Gunhild å høyra på den samtalen der. Ein ting var risikoen for<br />
å bli drepe sjølv, men den potensielle moglegheita for at alle<br />
innbyggjarane i ein heil by skulle bli slakta <strong>ned</strong> var ein så absurd<br />
situasjon at han ikkje eingong klarte å sjå det for seg. Det<br />
var tydeleg at Gunhild klarte å sjå det for seg, og at det var ein<br />
veldig vond tanke. Kirabo merka at akkurat no var det ingenting<br />
han hadde meir lyst til enn å trekkja Gunhild inntil seg og<br />
gi henne ein klem. Og hadde det ikkje vore for at det garantert<br />
ville trekkje til seg merksemda til trollet som no studerte romskipet<br />
hans, ville han ha gjort det.<br />
Han titta ut gjennom eit tynnslitt hol i det møllspiste saueskinnet.<br />
Trollet som heitte Kvarts var openbart veldig interessert<br />
i romskipet. Ho undersøkte understellet, ho undersøkte<br />
vindauget, ho undersøkte jetmotorane og spesielt undersøkte<br />
ho døra. Kirabo pusta letta ut over at ho i det minste såg ut til<br />
å undersøke romskipet forsiktig i staden for å berre slå og<br />
banke på romskipet. Det kunne sjå ut som om eit troll hadde<br />
prøvd å knuse kontrollromsvindauget, men det var laga for å<br />
kunne tåle sjølv trykket frå atmosfæra på Zai-He-Zai, og<br />
trolla hadde difor ikkje klart å lage meir enn ein liten bulk i<br />
124
glaset. Skipet var like heilt. Men kvifor stod det her Kvifor<br />
var desse trolla så interesserte i romskipet hans at dei hadde<br />
orka å bære det med seg heile vegen <strong>ned</strong> til denne hola Det<br />
kunne ikkje ha vore enkelt.<br />
Kirabo skvatt då det plutseleg byrja å røre seg i ei av dei<br />
store sengene som stod plassert rundt omkring i rommet, og<br />
det største trollet han nokon gong hadde sett reiste seg, søvnig.<br />
Det var større enn alle dei trolla han hadde sett utanfor kvelden<br />
før, og det var større enn alle dei andre trolla som låg her<br />
og sov. Han grøssa ved tanken på å måtte slåss mot dette trollet<br />
– det var nesten tre gonger så stort som Gunhild. Trollet<br />
gjespa groggy, børsta nokre matsmular ut frå det lange grøne<br />
skjegget, og kasta eit blikk bort på Kvarts.<br />
«Du held framleis på med den greia der» sa han til Kvarts.<br />
Kvarts, som sat på kne ved romskipet, snudde seg og nikka.<br />
«Eg skjøner framleis ikkje kvifor den dingsen er så interessant,»<br />
sa det store trollet, «men eg stoler på dømmekrafta di<br />
når du seier at han er viktig.»<br />
«Du såg ikkje kva eg såg i går,» svarte Kvarts. «Du såg ikkje<br />
den blå mannen på stranda.»<br />
Kirabo slo opp auga i sjokk. I augekroken såg han at Gunhild<br />
såg bort på han. Det var utan tvil han som var den blå<br />
mannen Kvarts snakka om.<br />
«Eg trur han forsøkte å kommunisere med meg,» haldt<br />
Kvarts fram. «Eg aner ikkje kven han var eller kor han kom<br />
frå, men han hadde ein slags gjenstand som var så avansert at<br />
vi berre kan drøyma om det. Eg veit ikkje om det er magi eller<br />
kva det er for noko, men dette er heftig.»<br />
125
«Du trur at denne dingsen tilhøyrar den mannen» Det<br />
store trollet nikka.<br />
«Eg ser inga anna forklaring. Noko så stort dukkar opp frå<br />
ingen stadar berre eit kort stykke frå der eg møtte han Noko<br />
som ikkje berre er svært, men heilt annleis frå alle maskinar<br />
og gjenstandar vi har sett tidlegare Ja, denne tilhøyrar han.»<br />
«Eg skjøner framleis ikkje kvifor denne mannen var så interessant<br />
at du må bruke all di vakne tid på å undersøke tinga<br />
hans.»<br />
«Er det ikkje openbart Når dei klarer å lage gjenstandar<br />
som dette, er det tydeleg at folkeslaget hans er store krigarar.<br />
Om vi klarer å få han over på vår side, eller vi klarer å lære<br />
oss korleis desse tinga fungerer på eiga hand, vil vi ha ein<br />
kjempefordel dersom vi ein dag må invadere menneskebyen.»<br />
Det store trollet rynka på augebryna. «Eg trudde vi var einige<br />
om at å invadere menneskebyen var ein dårleg idé.»<br />
«Det er ein elendig idé,» svarte Kvarts. «Men det er det<br />
Granitt vil. Og han har mange argument for at vi burde gjera<br />
det. Vi kan le av det i dag. Vi kan le av det i morgon. Men kva<br />
med om eitt år Om fem år Granitt kjem ikkje til å slutte å<br />
snakke om det. Det er ikkje utenkjeleg at han ein dag klarer å<br />
overtyde fleirtalet av dei andre om at han har rett. Du veit<br />
veldig godt at dersom halve stammen bestemmer seg for å dra<br />
inn til fastlandet for å slakte riddarhæren, må vi vera samla,<br />
same kor dårleg den ideen er. Og om den dagen kjem, vil eg at<br />
vi skal ha så mange fordelar som mogleg i den kampen. Aller<br />
helst så mange fordelar at alle åtte av oss overlever.»<br />
Kirabo såg at Gunhild byrja å skjelve igjen. Ho såg ut som<br />
om ho hadde lyst til å skrike. Sjølv brekte han seg nesten berre<br />
126
ved tanken på at teknologien hans skulle bli brukt til krigføring.<br />
Det store trollet nikka. «Du kjem til å bli ein god høvding<br />
ein dag, Kvarts.»<br />
«Ikkje så god som deg,» svarte Kvarts med eit smil.<br />
* * *<br />
Gunhild pusta tungt, men lydlaust. Ho trengte å få<br />
organisert alt det ho hadde sett og høyrd den siste<br />
halvtimen, så ho lirka ein kolstift og ein papirlapp ut<br />
av taska og byrja å ta notatar.<br />
Trollhola var omtrent på storleik med den store ballsalen på<br />
det kongelege slottet. Den største forskjellen var at medan<br />
ballsalen var eit heilt rektangulært rom, var store delar av<br />
denne hola grave ut av naturen sjølv over tusenvis av år. Veggane<br />
var difor ru med ei rekke krokar og avstikkarar, og det<br />
var så mange former her at det var umogleg å seie om rommet<br />
eigentleg først og fremst var ovalt eller trekanta. Ho skissa ei<br />
slags dråpeform på papirarket sitt. Heilt i nord – ho gjekk<br />
iallfall ut frå at det måtte vera nord med tanke på at dei var på<br />
sørsida av øya – var utgangen, tunnelen som så vidt ho hadde<br />
skjønt leia nesten rett oppover til hola ho hadde ligge utanfor<br />
saman med RJ kvelden før. Men den kom til å vera vakta heile<br />
natta, så den markerte ho berre med eit kryss. Ved inngangen<br />
teikna ho inn den vesle bålplassen, langs veggen til høgre for<br />
inngangen teikna ho inn dei fire sengene, og ved den andre<br />
veggen teikna ho eit symbol som skulle førestille romskipet.<br />
Midt i rommet var det sitjeplassar, og den delen av hola dei sat<br />
127
ortgøymd i no var openbart eit spiskammer og lager. I dei<br />
hyllene det ikkje var lagra mat i var det tau, korger, plantar,<br />
gryter og eit par ting ho ikkje var sikker på kva kunne vera.<br />
Over inngangen la ho merke til at det hang eit digert sverd –<br />
dobbelt så stort som hennar eige, men laga av slipt stein i staden<br />
for metall. Ho svelga og håpa at sverdet i hovudsak var<br />
veggpynt og at det ikkje framleis var i bruk.<br />
Både analysane til RJ og det trolla hadde snakka om gjorde<br />
det tydeleg at denne stammen bestod av åtte troll. Det fire meter<br />
høge trollet som Kvarts hadde snakka med såg ut til å vera<br />
høvdingen deira, og Gunhild fekk òg inntrykk av at Kvarts var<br />
ein slags nestkommanderande. I sengene låg det framleis tre<br />
troll, og det store trollet Kvarts hadde snakka med tidlegare –<br />
var det Granitt ho hadde kalla han – var ute på jakt,<br />
sannsynlegvis fordi han mistenkte at det var menneske på øya.<br />
Det måtte vera to troll til på øya. Sannsynlegvis haldt det eine<br />
av dei vakt utanfor hola, og Gunhild gjekk ut frå at det siste<br />
trollet var ute på jakt. Det gav meining at trolla skulle jakte<br />
om natta, når dei var på sitt sterkaste – sjølv om det sannsynlegvis<br />
ikkje var så mykje på denne øya som kunne måle<br />
krefter med eit fullvaksent troll same kor høgt sola måtte stå<br />
på himmelen. Gunhild noterte «Kvarts – Granitt – Høvding»<br />
og fem spørsmålsteikn på høgre side av arket. Ho prøvde<br />
samtidig å notere kor store desse trolla var. Det var veldig<br />
merkeleg å skulle tenkja på troll som tenkjande vesen som<br />
hadde namn, men ho måtte halde seg til situasjonen slik han<br />
var akkurat no – å fornekte dei sterke sidene til trolla gjorde<br />
ikkje trolla svakare.<br />
128
To gonger hadde ho høyrd trolla snakke om å invadere hovudstaden.<br />
Det verka som om trolla ikkje var einige om kor<br />
vidt dette var ein god idé, men det var openbart at ein fraksjon<br />
av stammen tenkte på det, og Kvarts hadde sagt at dersom eit<br />
fleirtal av trolla ville det, kom resten av dei til å støtte den avgjersla.<br />
Og gjorde dei det, kom resultatet til å vera eit blodbad<br />
landet ikkje hadde sett maken til, iallfall ikkje sidan Den store<br />
krigen. Troll hadde aldri vore ein risiko på den måten før. Dei<br />
kunne vera nærgåande, men dei kom sjeldan nærare byen enn<br />
til jordene der geitene beita, og når dei ein sjeldan gong kom<br />
inn til byen, gjorde dei det enkeltvis, og då klarte som regel<br />
garden å jage dei bort. Om åtte troll angreip samtidig, ville dei<br />
ikkje ha ein sjanse. Og særleg ikkje dersom trolla mot alle<br />
odds klarte å forstå seg på teknologien i romskipet til Kirabo<br />
og bruke han til sin fordel. I motsetning til Kvarts og dei andre<br />
trolla visste Gunhild sjølvsagt at planeten Kirabo kom frå var<br />
pasifistisk og at han difor ikkje hadde eit einaste våpen i romskipet,<br />
men teknologien han sat på ville likevel kunne gi vanvitige<br />
fordelar i kamp. Ho hadde sjølv opplevd den dagen kor<br />
store fordelar det gav å ha RJ med seg.<br />
Gunhild hadde framleis ikkje fått auge på ametystkrona.<br />
Det var fleire skrin og striesekkar rundt omkring i hola, men<br />
hadde ikkje RJ sagt at det verka som om eitt av dei store trolla<br />
hadde gått med krona på seg Det kunne uansett vera det<br />
same akkurat no: Sjølv om ho veldig gjerne hadde lyst til å få<br />
tak i ametystkrona, var første prioritet no å overleve, og det<br />
var absolutt ingen måte ametystkrona kunne hjelpe henne med<br />
det på. Det som var viktigare, var å finne ut kva trolla skulle<br />
bruke krona til. Kva var det Kvarts hadde sagt «Det var ein<br />
129
kalkulert risiko, og vi trenger den krona.» Ho hadde eigentleg<br />
heile tida trudd at trolla berre ville øydeleggja krona for å<br />
skape panikk i hovudstaden, men om dei faktisk skulle bruke<br />
krona til noko, var det noko heilt anna. Problemet var berre at<br />
bortsett frå symboleffekten kunne ikkje Gunhild sjå noko som<br />
helst praktisk bruksområde for krona.<br />
Trollhøvdingen hadde reist seg og haldt no på å tenne eit<br />
bål på bålplassen ved inngangen. Gunhild la merke til at ein<br />
av luftekanalane var strategisk plassert like over bålplassen,<br />
for å sleppe ut røyk frå bålet. Kvarts gjekk framleis i sirklar<br />
rundt romskipet og prøvde å forstå det, og Kvarts tok òg notat.<br />
Gunhild skalv litt. Det meste som hadde gått galent dei<br />
siste dagane hadde vore ein konsekvens av at ho hadde undervurdert<br />
trolla. Ho trudde ikkje at troll var intelligente nok til å<br />
forstå seg på teknologi frå ein annan planet, men no var det<br />
snakk om det same trollet som berre to dagar tidlegare hadde<br />
klart å kome seg inn på slottet, posere som ein statue utan at<br />
nokon la merke til det, noko ho sannsynlegvis hadde måtta<br />
gjera i fleire dagar, og stele ametystkrona midt under kroningsseremonien.<br />
Ho hadde ikkje råd til å undervurdere dette trollet<br />
ein gong til. Kva kunne dei gjera dersom Kvarts faktisk<br />
klarte å kome seg inn i romskipet til Kirabo Dersom ho<br />
klarte å finne alle dei teknologiske dingsane hans, og bruke dei<br />
til sin fordel Var det i det heile tatt mogleg<br />
* * *<br />
130
Gunhild la vekk notata sine, førte handa <strong>ned</strong>over sida<br />
og fann sverdet sitt. Ho greip om handtaket, eigentleg<br />
berre for å vite heilt sikkert at det framleis var der.<br />
Om dei skulle bli oppdaga, kunne ho halde ut i kamp mot<br />
trolla kanskje så lenge som ei halvtime, men ho ville berre vera<br />
ein distraksjon for dei. Det ville ikkje vera første gong ho sloss<br />
mot troll om natta – ho hadde alltid lokka troll ut av holene<br />
sine nokre minutt før soloppgang og haldt dei opptekne med<br />
kamp til sola stod opp. Det føltes som om det var eit halvt år<br />
sidan sist, sjølv om ho innsåg når ho tenkte over det at det var<br />
mindre enn fire dagar sidan sist ho hadde drepe eit troll. Forskjellen<br />
var at når ho hadde utfordra troll i mørket tidlegare,<br />
var det i påvente av soloppgang, medan ho venta på at sola<br />
skulle stå opp, og med unntak av når ho berekna feil var det<br />
aldri meir enn fem minutt om gongen. Her inne kom ikkje<br />
sola til å stå opp om fem minutt, eller om ei time, eller i løpet<br />
av det neste året: Var det ein ting Gunhild visste om trollholer,<br />
var det at dei alltid var heilt lystette. Ho lét framleis handa<br />
liggja på sverdet, men ho visste at om det ikkje blei heilt nødvendig<br />
ville det vera galskap å gå til angrep på trolla … særleg<br />
når det var så mange av dei.<br />
Kirabo snudde seg mot henne. «Har du …», byrja han å<br />
spørja lågt, men han blei avbrote av at eit troll kom inn i hola.<br />
Gunhild gløtta ut gjennom holet i saueskinnet igjen. Det var<br />
eitt av dei mindre trolla, og sjølv om det var vanskeleg å bedømme<br />
på denne avstanden såg det ut som eit hunntroll. Det<br />
bar på ei korg med fisk som det sette <strong>ned</strong> på holegolvet før det<br />
helste på høvdingen. Gunhild pusta letta ut over at trollet ik-<br />
131
kje tok fisken med inn i spiskammerset – det hadde auka sjansen<br />
for at dei hadde blitt oppdaga.<br />
«God fangst i kveld,» sa trollet og smilte til Kvarts.<br />
«Godt jobba, Magma,» svarte Kvarts og smilte tilbake. «La<br />
korga stå der inntil vidare – vi et halvparten ferskt og saltar<br />
resten. Vinteren kjem til å vera her før vi veit ordet av det.»<br />
Magma hosta kraftig. «Medan eg var ute på sjøen prøvde<br />
eg forresten å kaste eit blikk over på fastlandet, slik du bad<br />
meg om.»<br />
«Kva er det med den hosta Har du blitt forkjøla» spurte<br />
Kvarts.<br />
«Treng du å kvile» spurte høvdingen. «Eg er utkvilt no, så<br />
du må berre ta senga mi.»<br />
«Takk,» smilte Magma. «Det er ikkje så farleg, eg blir berre<br />
alltid så frossen av den iskalde sjølufta. Men å kvile kan vera<br />
godt.»<br />
«Kva såg du på fastlandet» spurte Kvarts, nysgjerrig.<br />
«Det ser ikkje ut som om noko er utanom det vanlege. Så<br />
vidt eg kan sjå er alt normalt – alle menneska ser ut til å halde<br />
på med sine vanlege daglege rutinar, inkludert riddarane.»<br />
«Så det ser ikkje ut som om riddarhæren organiserer seg for<br />
kamp»<br />
«Nei, ikkje i det heile teke.»<br />
«Supert.» Kvarts smilte frå øyre til øyre. «Det var det eg<br />
gjekk ut frå. Ein av soldatane deira følgde etter meg til fjorden<br />
og såg at eg drog ut hit, så dei veit kvar vi er, men har dei så<br />
mykje som eit fnugg av fornuft vil dei skjøne at dei ikkje har<br />
ein sjanse mot oss her ute. For alt dei veit kan det uansett vera<br />
mange tusen av oss, og vi er på heimebane. Dei kan ikkje risi-<br />
132
kere liva til heile hæren for å få tilbake den krona, som berre<br />
har symbolverdi for dei. Dei har sannsynlegvis allereie gitt opp<br />
alt håp om å få krona tilbake og gått tilbake til kvardagen.»<br />
Magma la seg i den ledige senga, høvdingen snudde seg mot<br />
bålet igjen, og Kvarts gjekk tilbake til romskipet. Kvarts tok<br />
framleis notat av det ho observerte ved skipet, og Gunhild<br />
klarte ikkje å la vera å bli fascinert over å sjå eit troll som<br />
kunne å skrive. No som alle trolla var opptekne med sitt,<br />
torde ho å snakke lågt igjen.<br />
«Kva var det du ville seie» kviskra ho til Kirabo.<br />
«Har du noko som helst i veska di som kan hjelpe oss med<br />
å kome ut herfrå»<br />
«Diverre ikkje,» svarte ho. «Eg har papir og kolstift, eg har<br />
dyrefløyta mi, og elles har eg berre mat. Kva med deg Har RJ<br />
nokre funksjonar vi kan bruke til å kome oss ut herfrå»<br />
«Dersom det hadde vore nokre hemmelege tunnelar ut av<br />
denne hola hadde eg klart å finne dei,» svarte RJ gjennom<br />
øyreproppane Gunhild og Kirabo framleis hadde i kvart sitt<br />
øyre, «men det har eg sjølvsagt sjekka for lenge sidan, og det<br />
finst ikkje noko sånt her, er eg redd. Eg kan klatre på veggane<br />
og sannsynlegvis kome meg ut gjennom ein luftekanal på den<br />
måten, men det vil ikkje hjelpe dykk ut på nokon måte. Elles<br />
har eg lydopptak av hundretusenvis av ville dyr frå heile<br />
galaksen eg kunne ha spelt av, men det vil berre trekke merksemd<br />
hit, så det går eg ut frå at vi kan vera einige om at ikkje<br />
er så smart.»<br />
Magma slapp plutseleg ut eit kraftig nys. Høvdingen snudde<br />
seg mot henne og rista på hovudet.<br />
133
«Du skjelver jo! Eg sa jo at du ikkje skulle vera på sjøen alt<br />
for lenge så seint på kvelden. Kvil deg og få varmen i deg no,<br />
elles kjem du til å vera sjuk i ei veke.»<br />
«Det går greitt, Flint. Eg meiner … høvding. Bålet ditt hjelper,<br />
det byrjar å bli veldig godt og varmt her.»<br />
«Ikkje varmt nok.» Høvdingen tenkte seg om. «Vi har framleis<br />
det gamle saueskinnet borte i spiskammerset. Eg kan hente<br />
det til deg når eg er ferdig med bålet, gi meg eit par minutt.»<br />
Gunhild knyta neven rundt handtaket på sverdet. «Då blir<br />
vi oppdaga,» kviskra ho. «Vi har ingen annan utveg no: Eg må<br />
prøve å slåss mot trolla og halde dei opptekne lenge nok til at<br />
du og RJ klarer å kome dykk ut. Om eg gjer det med ein gong,<br />
kan eg til og med klare å overraske dei.»<br />
Gunhild byrja å trekke sverdet, men Kirabo strakte brått ut<br />
ei arm, tok tak i handa hennes og dytta sverdet tilbake i slira.<br />
«Nei, ikkje gjer det,» svarte han. «Eg har ein betre idé.»<br />
* * *<br />
Gunhild snudde seg usikkert mot Kirabo. Kirabo kjente<br />
at det kribla i magen no. Han hadde ein plan. Den<br />
var farleg, og det var sannsynlegvis den dummaste<br />
planen han nokon gong hadde hatt, men det fekk ikkje hjelpe.<br />
«Dersom du spring ut i rommet og byrjar å sloss mot trolla<br />
no, kjem dei til å drepe deg,» sa han stille. «Du kjem sikkert til<br />
å kunne opphalde dei ei stund, men til slutt vil dei overmanne<br />
og drepe deg. Og eg kjem meg uansett ikkje ut herfrå så lenge<br />
det er ei vakt ved utgangen.»<br />
134
«Men kva er alternativet, då» spurte Gunhild, usikker på<br />
kva Kirabo eigentleg ville.<br />
«At eg spring ut dit.»<br />
«Du er svakare enn meg. Dei kjem til å drepe deg òg.»<br />
«Nei. Hugsar du ikkje kva dei nettopp snakka om Dei er<br />
interesserte i teknologien min, og eg kan hjelpe dei med å forstå<br />
han. Eg har ikkje tenkt å hjelpe dei, sjølvsagt, men eg er<br />
likevel ganske sikker på at dei vil ha meg i live.»<br />
«Men det hjelper oss ikkje,» svarte Gunhild og merka at ho<br />
fekk ei tåre i augekroken. «Dei kjem til å ta deg til fange, og<br />
deretter kjem dei til å løfte på saueskinnet for å sjå om det er<br />
nokre fleire her, og då tar dei meg og RJ òg.»<br />
«Ikkje om de flyttar på dykk i mellomtida.»<br />
«Flyttar oss Kvar»<br />
«Eg spring mot utgangen og oppover tunnelen. Kva trur du<br />
kjem til å skje då»<br />
«Dei … kjem til å kome etter deg og ta deg til fange nesten<br />
med ein gong»<br />
«Ikkje heilt med ein gong. Eg kan sikkert halde dei opptekne<br />
i omtrent eit minutt. Og eg ser så spesiell ut at dei ikkje<br />
vil vite korleis dei skal fange meg, så sannsynlegvis vil alle dei<br />
vakne trolla i hola følgja etter meg. Det tyder at du og RJ har<br />
hola for dykk sjølv i eitt minutt.»<br />
«Men kvar skal vi gøyma oss»<br />
«I romskipet.»<br />
«Hæ»<br />
«RJ kan opne døra for deg. Det er den tryggaste staden i<br />
hola. Der kan du samle krefter og leggja ein plan for korleis vi<br />
skal klare å kome oss ut herfrå. Og så lenge eg distraherer<br />
135
trolla medan du klatrar inn, vil dei ikkje eingong vite at du er<br />
der.»<br />
Gunhild svelgde. «Er du sikker på dette Du må ikkje gjera<br />
dette, eg kan …»<br />
«Jo, dette er noko eg er nøydt til å gjera,» smilte Kirabo. Så<br />
løfta han raskt på saueskinnet og smatt ut i rommet. Han<br />
sprang så fort han kunne i retning utgangen. Høvdingen<br />
snudde seg mot han, usikker. Kvarts såg på han og grynta<br />
noko, men utan RJ skjønte ikkje Kirabo kva ho sa. Magma lét<br />
sjukdom vera sjukdom og spratt opp av senga. Kirabo kom<br />
seg ut i tunnelen, og han la merke til at alle dei tre trolla la på<br />
sprang etter han. Fint. Han sprang så fort han kunne, men<br />
tunnelen steig oppover, og det tok ikkje lang tid før han måtte<br />
byrja å klatre. Det fekk berre stå til. Han måtte kjøpe nok tid<br />
til at Gunhild og RJ rakk å kome seg i tryggleik. Han klatra<br />
for harde livet, oppover i tunnelen, men trolla var rett bak<br />
han. Kirabo byrja å puste tungt. Han var vant til at det var<br />
meir oksygen i lufta enn det var her, så sannsynlegvis gjorde<br />
det at han blei raskare sliten. Han måtte berre halde ut litt til<br />
…<br />
No kjente han ei hand som greip tak rundt leggen hans. Eit<br />
troll – basert på stemmen var det sannsynlegvis Magma – kom<br />
med eit utbrot som Kirabo ikkje forstod, men som han ville ha<br />
gjetta at tydde «No har eg deg!». Kirabo forsøkte å klamre seg<br />
fast i tunnelveggen og sparke frå seg med beinet, men det var<br />
til inga nytte. Trolla hadde klart å fange han. Han svelgde<br />
tungt. Forhåpentlegvis hadde han klart å opphalde trolla lenge<br />
nok til at Gunhild og RJ hadde kome seg i tryggleik.<br />
136
Sjette kapittel<br />
Tortur<br />
*tast* *tast* *tast* *tast* *tast* *tast* *tast* *tast*<br />
«Hei, dette er telefonen til Eva. Eg har diverre ikkje moglegheit<br />
til å kome til telefonen akkurat no, men legg igjen ei melding,<br />
så svarar eg så snart eg kan. Vi snakkast!»<br />
«Eh, hei, Eva. Dette er Jørgen. Jeg …»<br />
…<br />
«Åh, forresten, Ylva fortalte meg de store nyhetene. Gratulerer<br />
med ny jobb! Men, eh, jeg ringer fordi …»<br />
…<br />
Jeg fikk mailen din om gårsdagens eventyr. Og jeg lurte på<br />
… Du skjønner, greia er at jeg har en idé til hvordan vi kan<br />
løse denne situasjonen, men det er litt heavy, og jeg vil gjerne<br />
snakke med deg om det før jeg gjør noe … Om det hadde vært<br />
greit. Så … Om du kan ringe meg tilbake når du har tid,<br />
hadde jeg satt stor pris på det.»<br />
* * *<br />
137
Det eneste Gunhild klarte å tenke da hun så Kirabo<br />
forsvinne inn i tunnelen som ledet opp til utgangen,<br />
var: «Hvorfor klarte jeg ikke å stoppe ham» Å vise<br />
seg for trollene på den måten når han overhodet ikke hadde<br />
mulighet til å forsvare seg mot dem var galskap. Selv hadde<br />
Kirabo virket svært overbevist om at trollene ikke kom til å<br />
drepe ham, og Gunhild håpet at han hadde rett, men hun<br />
torde ikke være sikker på det: Troll var troll, de var rovdyr, og<br />
samme hvor mye intelligens det måtte vise seg at de kunne ha,<br />
hadde de fortsatt minst like mye rått instinkt. Om et troll<br />
skulle få lyst til å knekke nakken til Kirabo der ute, var det<br />
absolutt ingenting han kunne gjøre for å stoppe det.<br />
Heldigvis viste det seg at Kirabo i alle fall hadde hatt rett i<br />
en ting: Dette var noe så spesielt at det tiltrakk seg alle trollenes<br />
oppmerksomhet, og selv Magma, som hadde ligget og hostet<br />
bare sekunder tidligere, hadde hoppet opp av sengen og<br />
lagt på sprang når hun så Kirabo løpe. Det var bare tre troll<br />
igjen i hulen, og de sov dypt. Hun måtte inn i romskipet, og<br />
hun kom ikke til å få en bedre sjanse enn dette. Hun tok RJ i<br />
armene og løp tvers gjennom hulen, så stille hun kunne, bort<br />
til romskipet hvor Kvarts hadde stått bare noen sekunder tidligere.<br />
RJ slapp ut en nesten uhørbar plystrelyd, og umiddelbart<br />
spratt døren til romskipet opp.<br />
Romskipet var fortsatt så fremmed og merkelig for Gunhild<br />
at hun nølte litt med å klatre inn i det, men hadde hun noe<br />
annet valg Så lenge hun ikke kom seg ut av hulen, var dette<br />
uten tvil det tryggeste stedet å gå. Hun lukket øynene og hoppet<br />
inn i romskipet, og en ny plystrelyd fra RJ fikk døren til å<br />
lukke seg igjen. Da Gunhild åpnet øynene igjen, var det som<br />
138
om hun var i en annen verden. Hun var i et stort metallrom<br />
ulikt noe som helst annet hun noen gang hadde sett,<br />
sannsynligvis rommet Kirabo kontrollerte romskipet fra. Mens<br />
Gunhild hadde vært imponert over alt Kirabo klarte å bruke<br />
RJ til, var det tydelig at en maskin som RJ var en ren<br />
forbruksvare for Kirabo, for allerede ved første øyekast kunne<br />
hun se fem–seks maskiner i dette rommet som alle virket mer<br />
avanserte enn RJ. Selv om adrenalinet fortsatt pumpet i årene<br />
hennes, merket Gunhild at nå som hun hadde solide vegger<br />
mellom seg selv og trollene slik at frykten kunne slippe taket,<br />
ble hun oversvømmet av nysgjerrighet. Det hadde ikke falt<br />
henne inn før nå at fartøyet hun befant seg i faktisk ble brukt<br />
til å reise mellom stjernene, og Gunhild merket at hun tenkte<br />
at hun måtte klare å redde Kirabo, om så bare for at han<br />
kunne lære henne hvordan disse maskinene egentlig virket.<br />
«Vi er ikke trygge ennå,» sa RJ raskt. «Trollene kan ikke få<br />
tak i oss, men de kan se oss gjennom det store vinduet. Vi må<br />
komme oss inn i lugaren, den har ingen vinduer.» RJ trillet<br />
raskt gjennom en dør og inn i rommet ved siden av. Gunhild<br />
fulgte raskt etter, og ble nesten skuffet da hun kom inn i rommet<br />
og det så ut til å være et helt vanlig soverom. I alle fall<br />
nesten: Veggene var fortsatt runde og laget av metall, og<br />
sengen så ut til å være laget av et materiale hun aldri hadde<br />
sett maken til.<br />
«Her kan vi puste ut litt,» kommenterte RJ, «romskipet er<br />
lydtett. Her kan vi snakke fritt, og skulle du si noe fullstendig<br />
idiotisk, har jeg også mulighet til å gjøre narr av deg uten å<br />
være redd for at du skal bryte sammen i latter og tiltrekke deg<br />
trollenes oppmerksomhet på den måten.»<br />
139
«Er det helt lydtett» spurte Gunhild.<br />
«Ganske. Hvordan det»<br />
«Jeg lurer på hvordan det går med Kirabo.»<br />
RJ nikket i retning en liten rund ting som var festet til en av<br />
veggene. «Det der er en lufteventil. Trykk på knappen, så åpner<br />
den seg for å slippe inn luft. Og siden lyd ikke er annet<br />
enn hurtige endringer av statisk trykk i luften som sprer seg<br />
som bølger gjennom luften, burde det kunne slippe inn lyd<br />
også. Logisk sett.»<br />
Gunhild gikk bort til ventilen og la fingeren foran munnen<br />
for å hysje på RJ. Hun trykket forsiktig på knappen, og<br />
ganske riktig kunne hun høre den tunge lyden av troll som<br />
trampet inn i hulen. De snakket seg imellom, så Gunhild satte<br />
seg <strong>ned</strong> på gulvet hos RJ og puttet ørepluggen i øret igjen, men<br />
trollene var så oppspilte at hun måtte høre godt etter for å få<br />
med seg hva de egentlig sa.<br />
«Så dette er den blå mannen du så på stranda» sa høvdingen<br />
ivrig.<br />
«Stemmer,» svarte Kvarts, som virket langt roligere enn de<br />
to andre trollene.<br />
«Jeg trodde at han var større,» hørte Gunhild Magma si.<br />
«Styrke er ikke alltid parallelt med størrelse,» svarte Kvarts.<br />
«Dette vesenet – eller noen han kjenner – har tilgang til gjenstander<br />
som snakker og beveger seg. Og metallfartøyer som<br />
helt ut av det blå kan dukke opp på en slette på Trolløya en<br />
dag, ganske langt fra havet, til tross for at fartøyet er så tungt<br />
at det bare er så vidt to store troll klarer å løfte det. Og sannsynligvis<br />
ganske mange andre ting også. Det alene gjør ham<br />
140
sterkere enn de fleste av oss. Kanskje til og med sterkere enn<br />
deg, Flint.»<br />
«Jeg tviler på det,» sa høvdingen, åpenbart litt fornærmet<br />
over at styrken hans ble trukket i tvil, «men jeg skjønner hva<br />
du mener.»<br />
Gunhild hørte at noe ble slengt på gulvet der ute. Det hørtes<br />
først ut som om det kunne være klær eller noe annet av stoff,<br />
men det neste Kvarts sa gjorde det åpenbart at det måtte ha<br />
vært et tau.<br />
«Bind hendene på ryggen hans og sett han på stolen der,» sa<br />
Kvarts, sannsynligvis til Magma. «Jeg er sikker på at han<br />
prøvde å kommunisere med meg i går. Han er neppe så dum at<br />
han hadde prøvd på det dersom han ikke hadde en reell<br />
mulighet til å lære språket vårt. Jeg tror at dersom vi prøver<br />
lenge nok, kommer vi til å klare å snakke med ham. Og med<br />
en så stor potensiell fortjeneste, har jeg et hav av tid å bruke<br />
på et sånt prosjekt.»<br />
* * *<br />
K<br />
irabo satt hardt i Magmas grep og kunne nesten ikke<br />
røre seg. Hadde dette skjedd for bare noen dager siden,<br />
hadde han sannsynligvis følt seg livredd for å<br />
være i trollenes klør på denne måten, men merkelig nok hadde<br />
han nesten ikke følt frykt siden han tok valget om å løfte saueskinnet<br />
og løpe. Han begynte å skjønne hva det var som drev<br />
Gunhild til å dra ut og risikere livet sitt mot trollene på denne<br />
måten: Han hadde aldri følt seg mer levende.<br />
141
Trollene snakket seg imellom, men uten RJ hadde ikke Kirabo<br />
en sjanse til å skjønne hva det var de sa. Kvarts fant fram<br />
et slags tau fra en hylle og slengte det på gulvet foran Magma,<br />
og Magma dyttet ham <strong>ned</strong> på en steinkrakk og brukte tauet til<br />
å binde hendene til Kirabo bak ryggen hans. Et øyeblikk vurderte<br />
Kirabo å gjøre motstand, men det ville sannsynligvis<br />
ikke hjelpe ham på noen som helst måte, så han holdt seg rolig<br />
og lot trollet binde hendene hans.<br />
Blikket til Kirabo gled mot saueskinnet som lå slengt i et<br />
hjørne inne i spiskammeret. Det var definitivt ingen som<br />
gjemte seg under det nå. Gunhild og RJ var ikke å se noen<br />
andre steder heller. Det måtte bety at de hadde klart å komme<br />
seg inn i romskipet. Bra. Da hadde han i alle fall ikke latt seg<br />
ta til fange for ingenting. Nå hadde Gunhild ro til å legge en<br />
plan, og da kom de til å klare å komme seg ut. Det var han<br />
helt sikker på.<br />
Helt ut av det blå fikk Kirabo et hardt klaps på kinnet. Han<br />
løftet hodet. Det var Kvarts som stod der. Det var tydelig at<br />
hun hadde prøvd å få oppmerksomheten hans en stund uten å<br />
lykkes. Nå sa hun noe til han, men Kirabo skjønte ikke et ord<br />
av hva hun sa, og kunne bare stirre blankt tilbake på henne.<br />
Hun studerte ham, og så ut som om hun tenkte seg litt om.<br />
Hun fortsatte å snakke, og gikk i sirkler rundt krakken Kirabo<br />
satt på, på samme måte som hun for ikke for lenge siden<br />
hadde gått i sirkler rundt romskipet. Han forsøkte å følge<br />
henne med blikket så godt han kunne. Ok, dette burde han<br />
være forberedt på. Det var jo det han hadde hørt henne si for<br />
ikke så lenge siden: At hun ville ha ham som alliert og bruke<br />
teknologien hans. Da sa det seg selv at hun ville forsøke å<br />
142
snakke med ham. Men alt Kvarts sa hørtes bare ut som en<br />
monoton dyp brøling for Kirabo, og så lenge han ikke kunne<br />
forstå hva hun sa, var det lite han kunne gjøre for å svare<br />
henne. Han vurderte å si noe, men visste at hun ikke hadde en<br />
sjanse til å forstå ham uansett, så han lot være.<br />
Kvarts stoppet opp, tok en liten pause, og pekte på romskipet<br />
mens hun snakket videre. Det var åpenbart at hun trodde<br />
at Kirabo hadde en måte å forstå språket hennes på, og det<br />
hadde hun jo for så vidt rett i, men hun kunne ikke vite at<br />
måten han kunne forstå språket hennes på satt trygt inne i<br />
romskipet hans sammen med Gunhild.<br />
Kvarts byttet brått toneleie, og stemmen endret seg. Den ble<br />
mildere, og ordene var klarere og lettere å skille fra hverandre,<br />
selv om Kirabo fortsatt ikke skjønte et ord. Hun snakket ikke<br />
lenger trollspråket – hva var dette, hvor var det han hadde<br />
hørt dette før Det slo ham at dette måtte være Gunhilds<br />
språk, og at Kvarts prøvde å snakke til ham på menneskespråket<br />
i tilfelle han forstod det. Han måtte beundre kreativiteten<br />
hennes, men så lenge han ikke hadde RJ hadde han dessverre<br />
ingen mulighet til å forstå dette språket heller, så fortsatt<br />
kunne han ikke gi noen annen respons enn å stirre blankt opp<br />
på Kvarts.<br />
Det virket som om Kvarts ble gretnere. Hun gikk tilbake til<br />
den dype brølingen som var hennes eget språk, og nå skulle<br />
Kirabo intenst ønske at han skjønte hva hun sa. Det var noe<br />
med øynene hennes som fikk Kirabo til å lure på om han kanskje<br />
burde være litt mer bekymret. Han var fortsatt relativt<br />
sikker på at hun ikke ville skade ham. men ikke så sikker som<br />
han hadde vært for bare noen sekunder siden. Likevel angret<br />
143
han ikke på det han hadde gjort: Å la trollene finne seg var<br />
den eneste måten han kunne få Gunhild i sikkerhet på. Nå var<br />
det hennes tur til å ta neste steg, så fikk han bare holde ut så<br />
lenge.<br />
Kirabo kjente at han svettet. Kvarts studerte ham og sa<br />
noen ord til mens hun snudde seg mot høvdingen, som stod<br />
ved bålplassen. Han bøyde seg <strong>ned</strong> og rakte Kvarts et eller<br />
annet som Kirabo ikke visste hva var. Likevel merket han at<br />
nervene gikk på høygir nå, for han hadde sterke mistanker om<br />
at han ikke kom til å like det neste Kvarts gjorde.<br />
* * *<br />
Gunhild og RJ satt helt stille i romskipet og lyttet til det<br />
som foregikk utenfor. Hadde de gått ut i kontrollrommet<br />
kunne de kanskje også ha sett hva som foregikk,<br />
men da var de lette å få øye på selv også, så det var best å la<br />
være. Det var åpenbart at Kirabo ble bakbundet, og Gunhild<br />
var imponert over at han ikke hadde skreket ut i panikk ennå.<br />
Det var tydelig at Kirabo var langt tøffere enn hun først hadde<br />
trodd.<br />
«Jeg tror at du forstår hva jeg sier,» sa Kvarts til Kirabo.<br />
«Jeg tror at du prøvde å snakke med meg i går, og at du på en<br />
eller annen måte kan forstå språket mitt. Har jeg rett»<br />
Gunhild kunne høre lyden av tunge fottrinn i rommet, fulgt<br />
av lyden av et slag. Hun holdt på å skrike ut i smerte selv, og<br />
det gjorde henne kokende sint å være så maktesløs.<br />
«Se på meg når jeg snakker til deg,» fortsatte Kvarts, som<br />
hørtes litt mer irritert ut enn tidligere. «Og les leppene mine<br />
144
om det er det som må til for at du skal forstå meg. Grunnen til<br />
at du er her nå er at du har noe som vi har lyst på, og du kommer<br />
til å bli sittende her til du samarbeider. Er det forstått»<br />
Det ble stille, og det var tydelig at Kvarts ventet på at Kirabo<br />
skulle svare, men han sa ikke et ord. Gunhild hadde sett<br />
flere ganger hvor lett utrente riddere hadde for å sprekke under<br />
slike forhold, og Kirabo var til og med sivil, så på en måte<br />
var hun veldig glad for at han ikke forstod et ord av hva<br />
Kvarts sa. Samtidig merket hun at hun syntes veldig synd på<br />
Kirabo som måtte sitte der uten å skjønne hva han ble spurt<br />
om. Hun måtte finne en måte å få ham ut på.<br />
«Jeg vet at det fartøyet der er ditt,» fortsatte Kvarts, og det<br />
var tydelig at hun snakket om romskipet. «Jeg vet ikke hvor<br />
du kommer fra eller hvor mange flere som deg som finnes der<br />
ute, men jeg er ikke i tvil om at denne tingen tilhører deg. Du<br />
har tilgang på maskiner som kan snakke. Du har – antar jeg<br />
på det sterkeste – en mulighet for å forstå språket mitt. Du har<br />
klart å ta deg inn i denne hulen, til tross for at den ligger langt<br />
under bakken og at den eneste inngangen er sterkt bevoktet.<br />
Sånt skjer ikke ved en tilfeldighet. Du kom hit fordi du ville ha<br />
fartøyet ditt tilbake. Du vil ha fartøyet ditt tilbake … fordi det<br />
er et krigsskip, et krigsskip som kan gå både på land og vann,<br />
kanskje til og med i luften, og fordi du har teknologi i det skipet<br />
som du kan bruke til å forsvare deg mot oss. Har jeg<br />
rett»<br />
«Galskap,» mumlet RJ i ørepluggen til Gunhild. «Aberash<br />
er en pasifistisk planet. Du har større sjanser for å finne våpen<br />
i et neandertalerkloster på asteroidebeltet i Qof-Lamd-sektoren.»<br />
145
Kvarts byttet plutselig toneleie, og Gunhild merket at hun<br />
ikke lenger trengte RJ for å forstå hva Kvarts sa: Hun hadde<br />
slått over til å snakke menneskespråk.<br />
«Forstår du meg bedre nå» sa Kvarts. «Jeg har god tid, og<br />
er ganske sikker på at du forstår minst ett av språkene jeg<br />
snakker. Og hvis du ikke gjør det, skal vi alltids klare å lære<br />
deg det mens du sitter her, om det så tar mange år. Det er<br />
egentlig bare du som taper på å ikke svare meg. Jeg har aldri<br />
sett noen som deg før, men du ser ut til å være bygd opp biologisk<br />
på samme måte som et hvilket som helst pattedyr. Det<br />
betyr at du trenger mat, og det får du ikke om du ikke samarbeider<br />
med meg. Skjønner du»<br />
Gunhild pustet tungt. Hun følte seg presset: Hun visste at<br />
Kirabo hadde gjort dette fordi han stolte på at hun kunne<br />
finne en måte å redde ham på så lenge hun bare kom seg inn i<br />
romskipet.<br />
«Har dere virkelig ingen våpen her inne» hvisket hun til<br />
RJ.<br />
«Nei,» svarte han. «Hvorfor skulle vi ha hatt det Å klare å<br />
forsvare seg mot rovdyr er en ting, men vi har aldri vært borti<br />
krigerske sivilisasjoner før.»<br />
«Ok, jeg skjønner det, men hva med ting som kan brukes<br />
som våpen, selv om det ikke er det de er laget for Har dere<br />
noe sånt»<br />
«Kirabo har et reisekjøleskap i kontrollrommet,» svarte RJ,<br />
«du kan alltids forsøke å kaste det på Kvarts. Men om det du<br />
har sagt om hvor sterke trollene er stemmer, vil det sannsynligvis<br />
bare være som et myggstikk for henne.»<br />
146
Gunhild prøvde å tenke seg om. Det måtte være noe de<br />
kunne gjøre for å komme seg ut derfra. Samtidig hørte de<br />
utenfra at tålmodigheten til Kvarts holdt på å renne ut, og hun<br />
slo tilbake til sitt eget språk.<br />
«Tror du at du kan tjene noe som helst på å være stille»<br />
brølte hun til Kirabo. «Vet du hva jeg tror Jeg tror at du tar<br />
det helt med ro fordi du ikke er redd meg. Du vet at jeg<br />
trenger deg i live for å forstå teknologien din, og derfor kan<br />
du bare sitte der og slappe av. Men det er en ting du ikke har<br />
tenkt på. Jeg kan påføre deg ganske mye smerte uten å drepe<br />
deg.»<br />
De neste ordene som kom ut av munnen til Kvarts var roligere,<br />
og det hørtes ut som om de var rettet til et av de andre<br />
trollene i hulen og ikke til Kirabo, men de fikk det til å slå<br />
knute i magen til Gunhild.<br />
«Flint … merkejernet,» sa hun.<br />
«Er … er du sikker» svarte høvdingen, med noe tvil i stemmen.<br />
«Vi er nødt til å vise gjesten vår at vi mener alvor.»<br />
Det var helt stille en liten stund. Gunhild følte seg hjelpeløs.<br />
«Det må være noe vi kan gjøre for å hjelpe Kirabo,» hvisket<br />
hun til RJ. «Han sitter der ute og vet sannsynligvis ikke hva<br />
som kommer til å skje en gang.»<br />
«Jeg lurer på om jeg kanskje har en idé,» svarte RJ stille,<br />
«men jeg aner ikke om den kommer til å fungere, og i verste<br />
fall gjør vi det bare verre for ham. Men om du ikke har noen<br />
andre forslag …»<br />
Han ble avbrutt av at de hørte stemmen til Kvarts igjen.<br />
«Jeg ser at du svetter,» sa hun, og det hørtes ut som om hun<br />
147
gliste. «Er det for varmt for deg her, eller begynner det jeg sier<br />
endelig å nå inn til deg Menneskene i dette området har et<br />
lokalt ordtak de pleier å si til hverandre når de er under press.<br />
Du har kanskje hørt det»<br />
Hun tok en liten pause, men så fortsatte hun å snakke til Kirabo.<br />
Gunhild visste allerede hva hun kom til å si, og nå klarte<br />
hun ikke å holde tårene tilbake.<br />
«Det er varmere i glohaugen», fortsatte Kvarts mens hun lo.<br />
* * *<br />
Kirabo følte at han skalv bare av å se redskapet i hendene<br />
til Kvarts. Han ante ikke hva det var, men den<br />
ene enden av metallgjenstanden hadde blitt rødglødende<br />
av å ligge i glørne på bålet, og Kvarts holdt den faretruende<br />
nært kroppen hans. Kunne hun være grusom nok til å …<br />
Brått kjente han det varme metallet treffe skulderen. Han<br />
kunne ikke la være å skrike ut, for smerten var uutholdelig.<br />
Tårene strømmet på, og Kirabo klarte ikke å slutte å skrike.<br />
Kvarts fjernet jernet fra skulderen hans og gav ham tid til å<br />
puste ut litt. Kvarts bøyde seg <strong>ned</strong> og snakket til ham igjen.<br />
Kirabo skjønte fortsatt ikke et ord av det hun sa, men akkurat<br />
nå var han veldig glad for akkurat det. Hadde han snakket et<br />
språk Kvarts forstod, hadde han sannsynligvis sagt hva som<br />
helst for å få henne til å slutte, samtidig som han ble mer og<br />
mer overbevist om at dette var et vesen han ikke hadde lyst til<br />
å fortelle noe som helst til. Han bet tennene sammen og stålsatte<br />
seg. Selv om smerten var langt verre enn han hadde sett<br />
for seg, og den gjennomtrengende lukten av brent kjøtt som<br />
148
umulig kunne komme andre steder fra enn hans egen skulder<br />
var helt uutholdelig, var han fortsatt sikker på at han hadde<br />
gjort det rette.<br />
Kvarts så ham i øynene, som om hun skjønte hva han<br />
tenkte. Hun rev av ham høyre side av vesten og dyttet den<br />
varme metallgjenstanden mot magen hans. Kirabo skrek igjen.<br />
Han skrek høyt av smerte, han gråt, og han brukte all sin<br />
energi på å tenke på alt annet enn det sviende såret på magen<br />
som bare ble vondere og vondere jo lengre Kvarts holdt på.<br />
Kvarts smilte ondskapsfullt, og Kirabo kjente at han ble sliten<br />
bare av å skrike, men han klarte ikke å la være, og han skrek<br />
og skrek helt til … han hørte en kjent lyd som overdøvet skrikingen<br />
hans.<br />
«BIIIIIIIIIIIIIIIP!»<br />
Kvarts stoppet, tok usikkert et steg bakover og la fra seg jernet.<br />
Kirabo skjønte ingenting. Lyden hadde kommet fra armbåndskomputeren<br />
hans. Det måtte være RJ som prøvde å få<br />
tak i ham, men hvorfor Dersom RJ satt i romskipet, måtte<br />
han da vite at Kirabo var fanget av trollene og ikke hadde<br />
mulighet til å småprate Det eneste som kunne komme ut av<br />
dette var at Gunhild og RJ også ble oppdaget. Eller …<br />
Nå kom det plutselig en høy stemme fra armbåndet. Kirabo<br />
hadde fortsatt armene godt bundet på ryggen, så for Kvarts<br />
var det sannsynligvis vanskelig å oppfatte nøyaktig hvor stemmen<br />
kom fra. Kirabo prøvde å lytte til stemmen, men til ingen<br />
nytte: Det var uten tvil RJ som snakket, men han snakket ikke<br />
på et språk Kirabo forstod. Dette var trollspråket. Kirabo ante<br />
ikke hva RJ holdt på med, men det så ut som om Kvarts ble<br />
mye roligere av det.<br />
149
«Hør etter, Kirabo,» kom det plutselig fra komputeren med<br />
en lavere stemme og på hans eget språk. «Trollene vet ikke at<br />
vi er her. Jeg kommer til å snakke litt med dem på deres språk.<br />
De kommer til å tro at det er du som snakker, og at du har en<br />
oversettelsesmekanisme i armbåndet. Jeg kommer til å prøve å<br />
gjøre alt jeg kan for at de ikke skal torturere deg videre, så se<br />
så diplomatisk ut som mulig. Jeg kommer ikke til å dele viktige<br />
detaljer med dem, men jeg håper du klarer å bite tennene<br />
sammen og holde ut litt til. Gunhild er her, og hun prøver å<br />
legge en fluktplan imens. Min eneste prioritet akkurat nå er å<br />
holde deg i live.»<br />
Kirabo pustet lettet ut. Mens stemmen i armbåndet gikk<br />
over til å snakke trollspråk igjen, satte han seg tilbake på<br />
krakken, forsøkte å være så rett i ryggen som han klarte, og<br />
smilte.<br />
* * *<br />
Gunhild satt på gulvet i lugaren og noterte <strong>ned</strong> alle<br />
tankene sine på notisblokken så raskt at spissen på<br />
kullstiften flere ganger holdt på å knekke. Det måtte<br />
være en vei ut herfra, og hun skulle klare å finne den. I øret<br />
hadde hun fortsatt en øreplugg, slik at hun kunne følge med<br />
på samtalen mellom RJ og Kvarts. Hun var fortsatt så vant til<br />
å ha kontrollen at hun hadde lyst til å ha mulighet til å bryte<br />
inn dersom RJ sa noe dumt.<br />
«Beklager det der,» sa RJ til Kvarts. «Jeg måtte kalibrere<br />
oversettelsesmodulen min, og da var det nødvendig for meg å<br />
si noen setninger på mitt eget språk først.» Gunhild hørte at<br />
150
stemmen til RJ runget utenfor romskipet også, men der hørtes<br />
den mer ut som brøling. Da hun hadde møtt RJ hadde han<br />
slått henne som utrolig irriterende, men nå begynte hun virkelig<br />
å skjønne hvor imponerende denne lille maskinen egentlig<br />
var.<br />
«Hva var den pipelyden» spurte Kvarts skeptisk.<br />
«Oversettelseskretsen min,» svarte RJ. «Batteriene var<br />
tomme, så de har stått til lading. Pipelyden betyr at de er ferdigladet<br />
og at jeg har mulighet til å kommunisere med dere.»<br />
«Så du er villig til å snakke med oss»<br />
«Dere har helt åpenbart overtaket her. Jeg er ikke i noen<br />
posisjon til å ikke være villig til å snakke med dere.»<br />
«Greit. Hvem er du, og hvor kommer du fra»<br />
«Jeg heter Kirabo, og kommer fra planeten Aberash, som<br />
ligger i seksjon Tet-Het-Rosh.»<br />
«De ordene sier meg ingenting.»<br />
«La meg parafrasere: Jeg kommer fra planeten Aberash,<br />
som ligger fryktelig langt borte.»<br />
«Så hvordan havnet du på vår kant av verdensrommet …<br />
Kirabo»<br />
RJ tok en pause, og Gunhild skjønte at han var usikker på<br />
om han skulle finne på en dekkhistorie eller bare fortelle<br />
sannheten. Gunhild nikket til ham. Det var uansett ingenting<br />
trollene kunne gjøre med denne kunnskapen som kunne være<br />
farlig.<br />
«Jeg har vært på oppdagelsesferd,» fortsatte RJ. «Da jeg<br />
skulle hjem igjen klarte jeg å lese inn feil koordinater i romskipet,<br />
som gjorde at jeg endte her på Het-Tet-Rosh i stedet for<br />
hjemme på Aberash.»<br />
151
Kvarts lo, hånlig. «Forventer du at jeg skal tro på at noen<br />
kan være dumme nok til å ende på feil planet på grunn av noe<br />
sånt»<br />
«Tro meg,» svarte RJ, «det er nøyaktig så dum jeg er. Jeg<br />
har gjort dummere ting også. Jeg kunne sannsynligvis ha brukt<br />
hele natten på å snakke om hvor dum jeg er. Har du lyst til å<br />
høre historien om den gangen jeg planla et stevnemøte på taket<br />
av universitetet midt under en solstorm»<br />
«Ikke veldig,» sa Kvarts, med et snev av irritasjon i stemmen.<br />
«Men la oss si at jeg tror deg.»<br />
«Det hadde vært en fordel, ja.»<br />
«Hvorfor dro du ikke bare videre til planeten din»<br />
«Jeg har ikke nok drivstoff. Jeg trenger sade til romskipet …<br />
beklager, jeg aner ikke hva det heter på deres språk. Men jeg<br />
vet at det skal finnes et sted i dette området. Jeg bare aner ikke<br />
hvor.»<br />
«Så det var det du lette etter da du møtte meg på stranda i<br />
går»<br />
«Riktig. Jeg hadde håpet at du kunne hjelpe meg med å<br />
finne det. Du så ut som om du var lokalkjent her.»<br />
Kvarts humret fornøyd. «I så fall kan vi jo gjøre en avtale,<br />
da. Du trenger dette stoffet som jeg kan hjelpe deg med å finne<br />
… Vi trenger å lære å bruke teknologien din …»<br />
«Hva trenger du det til» spurte RJ.<br />
«Her er det jeg som stiller spørsmålene!» brølte Kvarts. Basert<br />
på lydstyrken fikk Gunhild inntrykk av at hun hadde<br />
brølt dette rett i ansiktet på Kirabo. Hun lukket øynene og<br />
håpet at Kirabo hadde det bra.<br />
152
«Jeg er interessert i å låne noen av våpnene du har i skipet<br />
ditt,» sa Kvarts da hun hadde roet seg litt <strong>ned</strong>.<br />
«Jeg har ingen våpen i skipet mitt,» svarte RJ.<br />
«Ingen»<br />
«Beklager. Pasifistisk planet og alt det der. Det har bare aldri<br />
falt oss inn å produsere våpen.»<br />
«Du forventer at jeg skal tro på at en planet på det nivået<br />
aldri har bedrevet krigføring»<br />
«Basert på det jeg har lært om stammen din bare i løpet av<br />
den siste halvtimen, forventer jeg egentlig ikke det, nei. Men<br />
det hadde vært hyggelig om du trodde på det.»<br />
«Men du har sannsynligvis noe som kan brukes som et våpen<br />
med deg»<br />
«Ikke som jeg kommer på, beklager.»<br />
«Men du har maskiner i det skipet der»<br />
«Det stemmer.»<br />
«I så fall kan du kanskje la meg bedømme om jeg kan bruke<br />
dem til noe»<br />
«Hva mener du»<br />
«Jeg mener at om du låser opp skipet og forteller meg hvordan<br />
de forskjellige maskinene virker, kan jeg finne ut om det er<br />
noe vi kan bruke dem til. Bare det at du har et fartøy som kan<br />
bevege seg gjennom verdensrommet, er så utrolig at jeg nekter<br />
å tro at det ikke kan brukes til vår fordel i en krig.»<br />
Gunhild svelget, og så skremt på RJ. Så langt hadde han<br />
klart å holde samtalen med Kvarts på et diplomatisk nivå,<br />
men de kunne jo ikke gi henne tilgang til romskipet. Da ville<br />
de bli funnet, Gunhild ville uten tvil bli drept, og etter det ville<br />
153
trollene ha tilgang på overlegen utenomjordisk teknologi som<br />
de kunne bruke til å ta over kongeriket.<br />
«Kremt …» fortsatte RJ. «Jeg er ikke helt sikker på om jeg<br />
kan gjøre det.»<br />
Kvarts hørtes sintere ut. «Du er ikke helt sikker»<br />
«Jeg mener … det er veldig delikate instrumenter det er<br />
snakk om, og det er alltid en sjanse for at de går i stykker.»<br />
Nå var Kvarts svært sint, og hun hadde sannsynligvis hevet<br />
stemmen så mye som hun kunne uten å vekke de sovende trollene.<br />
«Åpne romskipet,» sa hun. «Det er ikke et spørsmål. Det<br />
er en kommando.»<br />
«Jeg beklager,» svarte RJ. «Jeg … husker ikke låskombinasjonen.<br />
Jeg er nødt til å tenke på det.»<br />
Det neste som skjedde, fikk Gunhild til å kvi seg. I stedet for<br />
å si noe kom Kvarts med et høyt brøl, og deretter hørte hun at<br />
Kirabo skrek høyt av smerte. Hva hadde skjedd der ute Hun<br />
listet seg bort til lugardøren og gløttet raskt ut gjennom det<br />
store vinduet i kontrollrommet. Synet som møtte henne fikk<br />
henne nesten til å kaste opp: Der ute hadde Kvarts trukket en<br />
kniv og plantet den i låret til Kirabo. Gunhild klarte ikke å se<br />
mer. Hun listet seg tilbake til RJ og dyttet øreproppen i øret<br />
igjen.<br />
«Så tenk på det,» brummet Kvarts. «Nå legger jeg meg for å<br />
sove. Flint passer på at du ikke stikker av. Jeg kommer til å<br />
våkne igjen om fem–seks timer, og da forventer jeg at du låser<br />
opp det skipet for meg.»<br />
* * *<br />
154
S<br />
å lenge Kirabo var bevoktet var det ingenting Gunhild<br />
kunne gjøre for å hjelpe ham, men nå var i alle fall avhøret<br />
over, så da var det i det minste en slags trøst at han<br />
ikke kom til å bli torturert mer på noen timer. Det hjalp henne<br />
med å slappe av nok til å prøve å legge en plan. For å være<br />
sikker på at hun ikke gikk glipp av noe som skjedde utenfor<br />
skipet lot hun lufteventilen stå åpen, men det var så lite som<br />
skjedde der ute at de ikke trengte å følge med med mer enn et<br />
halvt øre. Et av de sovende trollene stod opp, og Kvarts og<br />
Magma la seg for å sove. Gunhild prøvde å få oversikt over<br />
hvilke troll som til enhver tid var i hulen: Kvarts, Magma og<br />
to troll til lå og sov. Høvdingen, som tydeligvis het Flint, var<br />
våken, og det samme var trollet som akkurat hadde stått opp<br />
– fra lukten å dømme hadde dette trollet begynt å koke grøt. I<br />
tillegg var det to troll utenfor hulen: Det trollet Kvarts hadde<br />
kalt Granitt, og et troll som sannsynligvis stod utenfor<br />
huleinngangen og holdt vakt. Gunhild lurte på om hun kunne<br />
bruke denne informasjonen til å finne det ideelle tidspunktet å<br />
snike seg ut av hulen på: Det var bare fire senger i hulen, så<br />
dersom trollene holdt seg innendørs på dagtid ville det til enhver<br />
tid være minst fire våkne troll i hulen så snart sola stod<br />
opp. Hun likte ikke de oddsene, men det var heller ikke aktuelt<br />
å komme seg ut før soloppgang. Selv dersom de skulle<br />
klare å komme seg forbi Flint og det andre trollet, og få Kirabo<br />
med seg uten at trollene la merke til det – noe som ville<br />
kreve et mirakel – var det et fullsterkt troll utenfor huleinngangen.<br />
Nei, flukt gjennom hovedinngangen var helt uaktuelt.<br />
Det var heller ingen andre utganger her. Det betydde at den<br />
155
eneste måten å komme seg ut av hulen på, var … å klare å<br />
beseire trollene først.<br />
«Er det virkelig ingenting her inne vi kan bruke som våpen»<br />
hvisket Gunhild.<br />
«Det beste våpenet her inne er sverdet ditt,» svarte RJ, «så<br />
om det ikke er kraftig nok til å trenge gjennom huden til trollene,<br />
er vi ganske sjanseløse mot dem.»<br />
Gunhild satte døren ut til kontrollrommet på gløtt, slik at<br />
hun kunne få oversikt over alle maskinene som stod der ute<br />
uten å gå ut i synsfeltet til trollene.<br />
«Hva gjør den greia der» spurte hun RJ.<br />
«Det er kjøleskapet til Kirabo,» svarte RJ. «Han setter vann<br />
og sånne ting inn der for at det skal holde seg kaldt.»<br />
«Og den dingsen der»<br />
«Det er kommunikasjonsstasjonen. Derfra kan han koble<br />
seg opp mot en satellitt, som sender signalene videre til en annen<br />
satellitt, og så videre, og så videre, til signalene kommer<br />
helt fram til Aberash, sånn at han kan snakke med<br />
romfartssenteret der.»<br />
«Så vi har mulighet til å …»<br />
«Nei. Hadde vi hatt mulighet til det hadde vi gjort det da vi<br />
krasjlandet her. Det er ingen kommunikasjonssatellitter i<br />
denne sektoren av universet.»<br />
«Skjønner. Og hva er det der borte»<br />
«Underholdningsstasjonen. Romreiser kan av og til bli<br />
lange, og det hender at Kirabo ikke føler at underteg<strong>ned</strong>e er<br />
underholdende nok. Der kan han høre på musikk, hørespill og<br />
bøker som han har lagret på harddisken der borte, og han kan<br />
spille spill. Men Kirabo har ikke tatt seg råd til premiumpak-<br />
156
ken, så de eneste spillene han har installert er Ain Tau og<br />
andre enkle kabaler. Alle stemmebaserte, selvfølgelig.»<br />
«Jeg vet ikke om jeg skjønner, men …»<br />
«… men det du trenger å vite er at den maskinen ikke har<br />
en utslett-troll-modus. Og det har den dessverre ikke.»<br />
Gunhild sank sammen på gulvet. Hun hadde håpet at det<br />
var noe her inne de kunne bruke, men det virket ikke sånn.<br />
Hun hadde aldri følt seg så hjelpeløs før. Hva skulle hun<br />
gjøre Kom hun til å sitte her inne resten av livet Og hvor<br />
lang tid var det i så fall snakk om<br />
Utenfor hørte de skritt av troll som kom spaserende inn i<br />
hulen. To stykker, om hun hørte riktig. Da var alle trollene<br />
inne i hulen.<br />
«Lite vilt å finne,» brummet stemmen som Gunhild mente<br />
at tilhørte Granitt. «Tre ekorn.»<br />
«Soloppgang» spurte Flint.<br />
«Stemmer,» sa en stemme Gunhild ikke hadde hørt før.<br />
Sannsynligvis var det det trollet som hadde stått vakt utenfor<br />
hulen i natt. «Jeg har stengt tunnelen sånn at det ikke er mulig<br />
å komme seg inn dersom noen skulle komme seg til øya.»<br />
«Du er sikker på det» sa Flint «Glimmer sa det samme i<br />
går kveld, men det forhindret ikke at noen kom seg inn her<br />
da.»<br />
«Hæ» Vakten var skeptisk. «Jeg skjønner ikke. Hvem i alle<br />
dager er det som i det hele tatt vil komme seg inn her» Etter<br />
en kort pause skrek trollet høyt av overraskelse. Gunhild<br />
skjønte at det hadde fått øye på Kirabo.<br />
«Hva smaker han» spurte Granitt.<br />
157
«Han er verdt mer for oss levende enn død,» knurret Flint.<br />
«Med hans hjelp kan vi komme oss inn i fartøyet Kvarts har<br />
studert det siste døgnet og bruke kraften i det til å bli mye<br />
sterkere.»<br />
«Selvsagt,» stønnet Granitt. «Når Kvarts har et prosjekt, må<br />
vi alle stå på tå for å sørge for at hun får alt hun peker på.»<br />
«Nå tier du stille,» svarte Flint irritert. «Det er jeg som tar<br />
alle avgjørelser her, og jeg hadde ikke latt Kvarts holde på med<br />
dette om jeg ikke trodde på at det var det beste for hele stammen.»<br />
«Og at hun er datteren din har ingenting med saken å<br />
gjøre» lo Granitt.<br />
«Selvfølgelig ikke!» brølte Flint. «Jeg går opp i tunnelen og<br />
sjekker at inngangen er forsvarlig stengt. Granitt, du har<br />
ansvaret her imens. Og om du spiser så mye som en finger av<br />
æresgjesten vår, kommer det til å vanke straff.»<br />
Gunhild hørte at Flint gikk, at et av de sovende trollene<br />
våknet, og at trollet som hadde holdt vakt den natten overtok<br />
den ledige sengen. Gunhild merket at hun ergret seg over at de<br />
måtte befinne seg under jorden. Det hadde allerede blitt morgen,<br />
og hadde de bare hatt tilgang på sollys, hadde hun faktisk<br />
hatt en sjanse til å drepe disse trollene. Hun hadde riktignok<br />
aldri kjempet mot så mange troll samtidig før, men hun hadde<br />
likevel hatt en reell sjanse til å få det til om de bare hadde hatt<br />
dagslys, særlig med tanke på at fire av trollene lå og sov. Men<br />
det var vel umulig<br />
… Vent litt. Hva om det ikke var umulig Det var ingen tvil<br />
om at den eneste måten å komme seg ut herfra i live på, var å<br />
158
tenke utenfor boksen. Hva om Kirabo hadde en dings som …<br />
Det var verdt et forsøk.<br />
«RJ» spurte hun. «Har dette romskipet tilfeldigvis lamper<br />
som … produserer sollys»<br />
RJ snudde seg mot henne. «Jeg liker tanken,» sa han. «Men<br />
beklager, vi har ikke noe slikt. Babirye er nesten oversvømt av<br />
solarier, men det er bare de aller dyreste romskipene som har<br />
slikt om bord.»<br />
«Pokker,» mumlet Gunhild. «Selvfølgelig var det ikke så enkelt.<br />
Hadde vi hatt en dings som kunne bade hele hulen i sollys,<br />
hadde dette vært bare barnemat.»<br />
RJ svarte ikke. Det summet litt i maskineriet hans, som om<br />
han tenkte veldig hardt på noe.<br />
«Vi … Vi har en dings som kan bade hele hulen i sollys.»<br />
Gunhild så på ham, overrasket. «Å»<br />
«Ja. Meg.»<br />
* * *<br />
Gunhild reiste seg og lukket lufteventilen for å kunne<br />
snakke fritt. «Hva mener du» spurte hun RJ.<br />
«Vel …» RJ nølte. «Det er en lang historie.»<br />
«Kan jeg få kortversjonen»<br />
«Du husker at Kirabo fortalte deg at Aberash ikke har våpen<br />
eller krig fordi vi er en pasifistisk planet»<br />
«Ja.»<br />
«Men vi har et forsvar. Det har vi hatt så lenge vi har hatt et<br />
romfartsprogram. Straks vi begynte å kommunisere med andre<br />
sivilisasjoner rundt omkring i universet, var det sterke krefter i<br />
159
egjeringen som mente at vi burde forberede oss på at noen av<br />
disse sivilisasjonene kanskje kunne være fiendtlige.»<br />
«Så dere har våpen»<br />
«Ikke akkurat. Jeg vet at det finnes en hemmelig plan for<br />
hvordan planeten skal forsvares dersom det skulle bryte ut en<br />
interplanetarisk krig … Men jeg kjenner ikke detaljene for<br />
dette.»<br />
«Hvordan kan du vite om denne planen om den er hemmelig»<br />
Gunhild var overrasket.<br />
«Er det ikke åpenbart» RJ smålo. «Jeg … er bygget av<br />
Forsvaret.»<br />
Gunhild måpte. «Men … du … hvorfor …»<br />
«Det var Forsvaret som først hadde ideen om å utvikle PAer<br />
– personlige assistenter – som meg. Vi var ment å være til<br />
uvurderlig nytte for piloter som måtte kjempe i en eventuell<br />
krig. Og for å hjelpe krigsrammede med å analysere omgivelsene<br />
for å lettest kunne overleve: finne vann, huler og spiselige<br />
planter.»<br />
«Men …» Gunhild skjønte ikke helt hva RJ fortalte. «Jeg<br />
trodde Kirabo sa at han hadde kjøpt deg i en helt vanlig butikk»<br />
«Han gjorde det,» svarte RJ. «Det ble utviklet nye og bedre<br />
modeller for Forsvaret, og da var det ikke bruk for alle de<br />
gamle modellene lenger, så vi ble lagt ut for salg. Egenskapene<br />
våre er like nyttige for reisende til fjerne planeter som de er for<br />
å overleve på vår egen planet. Og så lenge ingen kjente til at<br />
dette var produsert av Forsvaret mange år tidligere, kunne<br />
modellene selges som splitter nye. Det var nesten ikke lureri en<br />
gang.»<br />
160
Gunhild ble usikker. Dette var veldig mye informasjon hun<br />
ikke var forberedt på. «Jeg skjønner ikke. Hvorfor forteller du<br />
meg dette nå»<br />
RJ tok en liten pause. «Fordi Forsvaret har installert en<br />
funksjon til i alle PA-er. Du skjønner … vi ser kanskje ikke så<br />
pene ut, men vi har enorm lagringskapasitet. I hver av oss er<br />
det lagret ekstreme mengder informasjon både om Aberash og<br />
andre planeter. Det siste Forsvaret ville var at vi skulle havne i<br />
fiendens hender.»<br />
«Hva vil det si» Gunhild fryktet nesten svaret.<br />
«At jeg har en selvutslettelsesfunksjon. Jeg kan, når som<br />
helst så lenge jeg finner det nødvendig, utløse en kraftig<br />
eksplosjon som tilintetgjør harddisken min. Men for å være<br />
helt sikker på at harddisken blir ødelagt, er denne eksplosjonen<br />
så kraftig at den kan skade ganske mye av omgivelsene<br />
også.»<br />
Gunhild svelget. «Mener du at du kan sprenge deg selv i<br />
lufta … og ta trollene med deg i samme slengen»<br />
«Nei,» svarte RJ. «Trollene vil sannsynligvis overleve en slik<br />
eksplosjon helt uten problemer. Men ikke huletaket.»<br />
Gunhild tenkte seg om, og merket at hun begynte å gråte.<br />
Hun var veldig usikker på denne ideen. Men hadde de egentlig<br />
noen andre alternativer<br />
«Sola har allerede stått opp,» fortsatte RJ. «Om ikke lenge<br />
står den høyt på himmelen. Klatrearmene mine klarer å ta meg<br />
opp i huletaket, og over oss er det som du husker en åpen<br />
slette. Med en eksplosjon på riktig sted vil det meste av hulen<br />
dekkes av sollys, og jeg tror jeg kan klare å unngå at Kirabo<br />
blir truffet av noe. I tillegg får du overraskelsesmomentet på<br />
161
din side. De fire sovende trollene burde du klare å ta lett. De<br />
andre burde du også klare å drepe ganske raskt, særlig dersom<br />
du klarer å få tatt de tre som er her nå før høvdingen kommer<br />
tilbake.»<br />
«Du overvurderer meg.»<br />
«Jeg tror på deg.»<br />
«Det betyr nøyaktig det samme.»<br />
«Ja, men det høres mer positivt ut. Jeg gir deg sollys, du dreper<br />
trollene og befrir Kirabo, og i tillegg gir jeg deg en måte å<br />
få romskipet ut av hulen på.»<br />
«Det må være en annen måte,» protesterte Gunhild. «Du<br />
kommer jo til å …»<br />
«Jeg er bare en maskin,» avbrøt RJ. «Jeg kan gå i stykker.<br />
Jeg kan bli tilintetgjort. Jeg kan bli så ødelagt at jeg aldri kan<br />
repareres igjen. Og sannsynligvis blir jeg det. Men jeg kan ikke<br />
dø. Det kan Kirabo. Og det kan du. Dette er den eneste måten<br />
å få dere i sikkerhet på.»<br />
Gunhild smilte, men klarte ikke å holde tårene tilbake. «Du<br />
tar feil, RJ,» sa hun.<br />
«Ja vel»<br />
«Du er en maskin.» Gunhild tørket en tåre. «Men du kommer<br />
aldri til å være bare en maskin.»<br />
Et panel foran på RJ åpnet seg. «Ser du den sylinderformede<br />
sølvdelen»<br />
Gunhild nikket.<br />
«Det er oversettelsesmodulen min. Plukk den ut. Du trenger<br />
den når du skal kommunisere med Kirabo … etter at du har<br />
reddet livet hans.»<br />
162
Gunhild hadde ikke lyst til dette, men hun så ingen andre<br />
muligheter akkurat nå. Hun strakte hånden inn i RJ og plukket<br />
ut delen han hadde snakket om.<br />
«Bra,» sa RJ, og Gunhild ble overrasket over å legge merke<br />
til at stemmen ikke kom fra RJ lenger, men fra sylinderen som<br />
akkurat hadde plass i håndflaten hennes. «Jeg må åpne<br />
romskipet for å komme meg ut. Jeg lukker døra igjen, men jeg<br />
låser den ikke. Bruk håndtaket på veggen for å åpne døra igjen<br />
etter eksplosjonen. Da rekker du å gå til angrep før de klarer å<br />
forberede seg.»<br />
RJ trillet mot døra. Gunhild prøvde å finne på noe å si til<br />
ham, men alle tankene hennes gled sammen til en stor grøt<br />
akkurat nå.<br />
«Takk, RJ,» sa hun til slutt.<br />
«Takk selv,» svarte RJ. «Og si til Kirabo … at det kanskje<br />
ikke er så usannsynlig at Abidemi kan vinne subiracupen en<br />
dag likevel.»<br />
Døra på romskipet spratt opp, og RJ hoppet ut så raskt at<br />
døra ble lukket igjen før trollene rakk å legge merke til det.<br />
Gunhild tok sjansen på å kaste blikket ut gjennom vinduet i<br />
kontrollrommet. Hun kunne se at RJ klatret oppover veggen i<br />
et fantastisk tempo, før han kilte seg fast i huletaket der det så<br />
ut til å være på det tynneste. Det neste som skjedde klarte ikke<br />
Gunhild å se på, så hun lukket øynene, men hun klarte ikke å<br />
unngå å høre eksplosjonen. Hele hulen ristet fremdeles da hun<br />
åpnet øynene igjen. RJ hadde ikke overdrevet når han sa at<br />
eksplosjonen ville være kraftig. Lyden var øredøvende, og instinktivt<br />
så Gunhild opp gjennom røyken i håp om at han<br />
kanskje fortsatt var der, men hun visste at det var meningsløst.<br />
163
RJ var borte nå. Men det samme var det meste av huletaket,<br />
som lå spredt utover gulvet i form av store steiner. Hun så at<br />
trollene løp rundt i panikk. Kirabo så svært forvirret ut, men<br />
han var i det minste fortsatt hel. De trollene som lå i senger<br />
holdt på å våkne, men var fortsatt så groggy at det ville være<br />
enkelt å drepe dem.<br />
Gunhild tørket tårene, grep sverdet og reiste seg opp for å<br />
åpne døren ut av romskipet. Nesten all røyken fra eksplosjonen<br />
hadde lettet, og solskinn fylte nå det meste av hulen. RJ<br />
hadde ofret seg. Nå var det opp til henne å vise at han ikke<br />
hadde ofret seg forgjeves.<br />
164
Sjuande kapittel<br />
Kamp<br />
*tast* *tast* *tast* *tast* *tast* *tast* *tast* *tast*<br />
«Jørgen»<br />
«Hei, Jørgen. Eva her.»<br />
«Åh, hei! Hvordan går det»<br />
«Jo då, fint. Eg ringer eigentleg berre fordi eg ikkje har fått<br />
nokon mail frå deg enno om kva som skjedde på Trolløya. Eg<br />
veit at du har Ylva i kveld òg, men eg vil jo vite kva som har<br />
skjedd!»<br />
«Beklager. Jeg skrev ikke mail fordi jeg hadde tenkt å ringe<br />
deg om det. Men jeg fortalte egentlig bare det vi ble enige om i<br />
går.»<br />
«Korleis tok Ylva det»<br />
«Hun ble veldig trist, men hun takler det. Hun skjønte hvorfor<br />
RJ gjorde det han gjorde, og hun er veldig spent på fortsettelsen.»<br />
«Skjøner. Då fortel du vidare i kveld, eller»<br />
«Må nesten det. Men … det blir litt merkelig.»<br />
«Korleis då»<br />
«Gunhild er klar til å angripe trollene. Jeg tror … at dette<br />
blir siste kapittel av eventyret.»<br />
165
«Hmm. Det vil nok vera det beste, ja. Ingen vits i å dra det<br />
ut meir enn nødvendig.»<br />
«Skulle nesten ønske at Ylva var hos deg i kveld. Jeg er skikkelig<br />
dårlig på å fortelle gode kampscener, det er det du som er<br />
best på.»<br />
«Skulle gjerne ha vore der sjølv, eg. Eg synest det har vore<br />
veldig koseleg å dele dette eventyret med deg, men … det er<br />
litt merkeleg å ikkje vera med på slutten.»<br />
«Kall meg gal, men …»<br />
«Kva»<br />
«Kan du ikke bare komme innom en tur»<br />
* * *<br />
«Du har pusset tenner»<br />
«Ja, sjølvsagt.»<br />
«Og tatt en dusj»<br />
«Det høyrde du vel. Eg har vått hår og alt mogleg, jo. Kom<br />
igjen, då!»<br />
«Hva er du så utålmodig for»<br />
«Det veit du. Eg vil høyra meir av eventyret om Gunhild!»<br />
«Jeg har en liten overraskelse til deg først.»<br />
«Kva då»<br />
«… meg.»<br />
«Mamma Kva gjer du her»<br />
«Eg kom medan du var på badet.»<br />
«Vi snakket litt sammen før i dag, og ble enige om at …»<br />
«… det siste kapitlet i eventyret har vi lyst til å fortelja saman.»<br />
166
«De er sikre på det»<br />
«Hva mener du med det»<br />
«Eg kan berre ikkje hugsa sist eg såg dykk to i same rom.<br />
Klarer de å fortelja eventyr saman»<br />
«Det er då ikkje noko problem. Det er jo det vi har gjort<br />
heile veka.»<br />
«Men klart, om du ikke har lyst til å høre slutten av eventyret<br />
…»<br />
«Jo! Sjølvsagt vil eg det!»<br />
«Begynner du, Eva»<br />
«Gjerne.»<br />
* * *<br />
Då Gunhild opna døra til romskipet og hoppa ut med<br />
sverdet i handa, herska det framleis eit komplett kaos<br />
i trollhola. For første gong var hola heilt dekka av<br />
lys, og trolla hadde ingen stad å gøyma seg bort. Trollet som<br />
stod ved grautgryta stirra berre opp mot himmelen og såg ut<br />
som om det hadde problem med å områ seg, og Gunhild mistenkte<br />
at det kanskje ikkje hadde vore ute i dagslys på årevis.<br />
Granitt hadde fått ein stor kampestein over seg, og det tredje<br />
trollet prøvde å hjelpe Granitt med å få denne steinen bort.<br />
Heile hola var full av steinar som hadde falt <strong>ned</strong> då taket raste<br />
saman, og opp til ein meter over golvet stod det ei støvsky. Dei<br />
fire trolla som låg i senger var framleis døsige, og Gunhild<br />
visste at ho måtte gripe denne sjansen. Trolla var framleis så<br />
overraska at dei ikkje hadde lagt merke til ho, og dette var den<br />
einaste sjansen ho fekk til å utnytte det.<br />
167
Ho hoppa raskt opp i den næraste senga, der det låg eit<br />
hanntroll, og bora sverdet sitt hardt <strong>ned</strong> gjennom brystet på<br />
han. Trollet grynta i smerte, men døde berre sekund seinare.<br />
Gunhild trakk sverdet ut igjen og sprang vidare til neste seng,<br />
der det låg eit stort hanntroll som ho gjekk ut frå at måtte<br />
vera han som hadde haldt vakt utanfor hola den natta. Han<br />
løfta døsig handa for å reagere, men Gunhild var raskare enn<br />
han, og klarte å hogge han i arma med sverdet. Han sette seg<br />
opp, tok seg til det blødande såret og skreik, og Gunhild nytta<br />
anledninga til å støyte sverdet hardt inn i sida på trollet. Ho<br />
trakk sverdet raskt ut igjen og sprang mot neste seng, vel vitande<br />
om at trollet kom til å dø i løpet av dei neste tretti sekunda.<br />
I den neste senga låg Magma. Ho låg framleis på ryggen og<br />
prøvde å orientere seg – det var tydeleg at hostinga tidlegare<br />
den natta hadde utvikla seg vidare til ei forkjøling, og at senga<br />
hennes plutseleg stod midt i sola gjorde nok ikkje saka betre.<br />
Magma verka for svimmel til å oppfatte Gunhild, og trakk<br />
berre saueskinnet lenger over seg. Dette var nesten for lett.<br />
Gunhild hoppa hurtig opp på saueskinnet og rakk akkurat å<br />
sjå trollet rett i auga før ho lét sverdet gli rett inn midt mellom<br />
auga til Magma. Gunhild forsøkte å sjå bort, for det var noko<br />
veldig merkeleg med å skulle drepe nokon som hadde eit<br />
namn og som du akkurat hadde sett at førte ein samtale med<br />
nokon. Men det fekk ikkje hjelpe. Ho skulle ut av denne hola.<br />
Ho skulle få Kirabo ut av denne hola. Då var ho villig til å<br />
gjera det ho måtte for å få det til. Og det augeblikket ho<br />
høyrde at Magma trakk sitt siste sukk, drog Gunhild sverdet<br />
168
ut igjen, hoppa <strong>ned</strong> på golvet og bevega seg hurtig vidare mot<br />
den siste av dei fire sengene.<br />
I den siste senga i hola låg Kvarts. Ho såg ut som om ho<br />
framleis haldt på å vakne og prøvde å forstå kva som eigentleg<br />
skjedde der, men det augeblikket ho snudde hovudet mot Gunhild<br />
og såg ho rett i auga, var ho tydelegvis lys vaken. Gunhild<br />
var berre ein meter frå senga då Kvarts på eit kort augeblikk<br />
klarte å sprette opp av senga og kaste seg unna. I løpet av ein<br />
tidsperiode som ikkje kan ha vore meir enn to sekund, hadde<br />
Kvarts klart å springe heilt inn i tunnelen opp mot overflaten.<br />
Gunhild skjønte straks kvifor: Inn dit nådde ikkje solstrålane,<br />
og det ville difor ha vore alt for farleg å følgja etter Kvarts inn<br />
i tunnelen. Det fekk berre vente. No var det andre ting som<br />
var viktigare.<br />
Kirabo sat framleis på ein krakk midt i rommet med ein<br />
kniv stikkande ut av låret. Han såg heilt utmatta ut, og Gunhild<br />
håpa ho klarte å få han ut herfrå før det var for seint for<br />
han. Aller først måtte ho få han laus. Ho kutta over tauet som<br />
haldt armane hans med sverdet sitt. Kirabo var veldig sliten,<br />
men det augeblikket han skjønte kva som føregjekk snudde<br />
han hovudet mot Gunhild og smilte. Gunhild kunne sjå at han<br />
brukte smilet for å kamuflere smerta han framleis følte i heile<br />
kroppen.<br />
«Takk,» sa han. «Kvar er RJ»<br />
«Han …» Gunhild nølte, men rekte fram handa med omsetjingsmodulen<br />
til RJ i. «Han ofra seg. For oss. For deg.»<br />
Smilet til Kirabo forsvann raskt, men i staden for å bryte ut<br />
i tårar, slik Gunhild hadde forventa at han skulle gjera, såg det<br />
ut som om han var like sint som han var trist.<br />
169
«RJ var ein helt,» sa Gunhild forsiktig. «Han var villig til å<br />
gjera alt for at vi skulle kome oss ut av denne hola.»<br />
«Så lat oss kome oss ut av denne hola,» sa Kirabo, meir<br />
målmedviten enn Gunhild hadde sett han før, til tross for at<br />
blodtapet tydelegvis gjorde han så svimmel at han nesten ikkje<br />
klarte å stå på beina.<br />
«Tre troll <strong>ned</strong>e,» smilte Gunhild, «berre fem igjen.»<br />
«Eg hjelper til så godt eg kan,» sa Kirabo og reiste seg sakte<br />
opp.<br />
«Du er for svak. Og du har ingen våpen.»<br />
«Eg har noko som er like bra.» Kirabo byrja å springe, sjølv<br />
om han halta like mykje som han sprang, bort mot romskipet.<br />
Gunhild snudde seg etter han, men før ho rakk å reagere fekk<br />
ho eit kraftig slag i ansiktet som fekk ho til å fly ein meter<br />
bakover. Ho såg opp. Der stod Granitt, som var tydeleg sint<br />
for det Gunhild hadde gjort både mot hola og mot dei andre<br />
trolla.<br />
«Glimmer! Skifer!» brølte han til dei to andre. «Ta dykk av<br />
denne. Eg går etter den andre.»<br />
Granitt forsvann etter Kirabo, og to andre troll – eit ganske<br />
stort hanntroll og eit mindre hunntroll – omringa straks Gunhild.<br />
Ho reiste seg og løfta sverdet til forsvarsposisjon.<br />
Hunntrollet følgde rørslene til Gunhild med blikket. Gunhild<br />
forsøkte å hogge etter henne med sverdet, men trollet var i god<br />
form, og klarte å sprette unna. I venstre augekrok kunne Gunhild<br />
sjå at hanntrollet hadde reist neven og var klar til å slå til<br />
henne, men Gunhild svinga lynraskt sverdet og klarte å treffe<br />
handa hans før han trefte. Trollet skreik i smerte og greip seg<br />
170
til handa, og Gunhild gjorde seg klar for å hogge til han ein<br />
gong til medan han var distrahert av si eiga smerte.<br />
«Ikkje … smart.» Gunhild kjente brått at to store armer<br />
lukka seg rundt henne bakfrå. Gunhild hadde vore så oppteke<br />
av å skape distraksjonar at ho hadde latt seg distrahere sjølv<br />
òg, og no hadde hunntrollet klart å kome seg rundt Gunhild<br />
og få henne i eit gripetak så hardt at ho omtrent ikkje klarte å<br />
røyre på seg, og iallfall ikkje svinge sverdet.<br />
«Vi … ikkje redd deg,» kviskra hunntrollet i øyret til Gunhild<br />
medan ho sleit for å kome seg laus. Det var tydeleg at<br />
dette trollet på eit tidspunkt hadde lært å snakke menneskespråk,<br />
men ho nølte for å finne dei rette orda, som om ho aldri<br />
hadde snakka med menneske før. «Vi … Sterkare enn deg …<br />
Menneske.»<br />
Trollet slo over til trollspråk. Gunhild innsåg at ho ikkje<br />
lenger hadde omsetjingsmodulen til RJ i handa. Ho måtte ha<br />
mista han då ho blei slått bakover av Granitt. Det var likevel<br />
tydeleg kva trollet måtte ha sagt: Ho måtte ha bedt det andre<br />
trollet om å ta sverdet frå Gunhild. Det store trollet gliste.<br />
Gunhild stramma musklane. Kva var det førelesaren hennes<br />
hadde sagt om kva ein skulle gjera om ein blei angripe av troll<br />
bakfrå<br />
Det neste som skjedde opplevde Gunhild som om tida<br />
saktna, og at det som skjedde i løpet av eit par sekund eigentleg<br />
tok fem minutt. Ho slapp sverdet og klarte raskt å gripe<br />
tak i armane til trollet som heldt ho, og når ho berre eit tidels<br />
sekund seinare kasta overkroppen framover klarte ho det ho<br />
hadde håpa på: å slenge trollet over skuldrane sine. Trollet<br />
skreik forvirra, og det andre trollet rygga litt bakover for å<br />
171
unngå å hamne under hunntrollet som no blei slengt rett i golvet<br />
framfor Gunhild. Gunhild plukka raskt opp sverdet igjen.<br />
Ho måtte gripe sjansen medan trollet låg <strong>ned</strong>e, framleis svimmel<br />
etter samanstøyten med golvet. Trollet dekka brystet med<br />
armane, så det ville vera vanskeleg å treffe henne i hjartet, men<br />
halsen hennes var naken og open. Gunhild støyta målmedvitent<br />
sverdet sitt <strong>ned</strong> i trollets hals, og idet sverdet trengte inn i<br />
halsen kom det eit kraftig skrik frå trollet, eit skrik som minna<br />
meir om gråt enn dei brutale dødsbrøla Gunhild hadde høyrd<br />
tidlegare.<br />
Gunhild tørka raskt blodet av sverdet medan ho snudde seg<br />
mot det andre trollet, som no brølte rasande. Han slo etter<br />
henne slik at Gunhild måtte rygge. Ho forsøkte å svinge sverdet,<br />
men han klarte å trekke seg til side kvar gong sverdet nesten<br />
trefte han. Det rann framleis blod frå såret han hadde fått i<br />
neven litt tidlegare, men det verka som om han ikkje brydde<br />
seg om det. Han var rasande. Og jo nærare han kom Gunhild,<br />
jo meir måtte ho rygge, og jo lenger blei ho trengt inn i eit<br />
hjørne.<br />
* * *<br />
Kirabo var veldig sliten, og han falt sammen av utmattelse<br />
før han kom helt fram til romskipet, men han<br />
klarte å krabbe det siste stykket fram til døra. Han<br />
visste at han måtte klare det, for Granitt var like bak ham.<br />
Trollet brølte noe etter ham, men ikke på et språk Kirabo forstod,<br />
så da kunne det være det samme. Det hadde vært en lang<br />
natt, og da Kirabo løftet hånden for å åpne døra, føltes det<br />
172
som om den veide et tonn. I så fall måtte han bare ha styrken<br />
til å løfte et tonn, for nå skulle han inn. Armbåndskomputeren<br />
streifet sensoren ved døra, og døra spratt opp. Det var ikke<br />
ofte Kirabo åpnet døra på denne måten, vanligvis åpnet RJ<br />
døra for ham, men det var ikke noe han kunne tenke på nå.<br />
Kirabo hadde en veldig sterk trang til å bryte sammen i gråt,<br />
men det måtte bli senere. Nå skulle han hjelpe Gunhild med å<br />
vinne denne kampen. Nå var det alt som betydde noe.<br />
Kirabo brukte all sin styrke på å kaste seg inn i romskipet,<br />
og all sin konsentrasjon på å trykke på låseknappen for armbåndet<br />
igjen så snart han var innenfor døra. Døra smalt igjen<br />
rett foran ansiktet på Granitt, og Kirabo pustet lettet ut der<br />
han lå på gulvet i kontrollrommet. Granitt begynte å hamre<br />
løs på døra, og Kirabo håpet at den skulle tåle trykket så lenge<br />
at han rakk å gjøre det han hadde planlagt.<br />
Han kastet et blikk <strong>ned</strong>over kroppen sin. Kniven til Kvarts<br />
stod fortsatt rett ut fra låret hans, og hvert steg han hadde tatt<br />
til romskipet hadde vært en symfoni av uutholdelige smerter,<br />
men han hadde ikke hatt tid til å trekke kniven ut. Det hadde<br />
han nå. Så vidt. Han var så utmattet at han var nødt til å<br />
bruke begge hendene for å ha nok styrke til det, og det var<br />
bare så vidt han orket å røre på seg, men han fikk kniven ut av<br />
låret, og han skrek i smerte, for det var langt vondere enn han<br />
hadde forventet. Han kastet et blikk på den blodige kniven, og<br />
lot det gli over til revnen i buksebeinet og det store, blødende<br />
såret som lå like innenfor åpningen i stoffet. Da han først landet<br />
hadde han trodd at denne planeten var tilbakestående teknologisk,<br />
men nå var det åpenbart at teknologi ikke bare<br />
handlet om å ha de mest avanserte dippeduttene. Kvarts hadde<br />
173
hatt ett enkelt, slipt metallstykke med trehåndtak. Det hadde<br />
vært nok til å gjøre så stor skade på ham, og ingen av datamaskinene<br />
hans hadde klart å stoppe henne fra å påføre ham så<br />
mye smerte. Denne lille stammen var minst like avansert<br />
teknologisk som de smarteste forskerne på Aberash, bare på<br />
en helt annen måte.<br />
Granitt dunket fortsatt på døra. Kirabo kunne se at den<br />
hadde begynt å få bulker, men den holdt fortsatt. Han begynte<br />
å krabbe seg bort til kontrollpanelet. «Har du våpen» Gunhild<br />
hadde stilt spørsmålet mange ganger, men først nå begynte<br />
det å gå opp for Kirabo at han hadde flere svar på det<br />
spørsmålet. Han hadde ingen gjenstander som var produsert<br />
for å skade andre. Men han hadde noe. Noe bedre. Han heiste<br />
seg opp i den myke stolen ved kontrollpanelet. Normalt stod<br />
han oppreist ved kontrollpanelet, men det hadde han ikke<br />
krefter til nå. Han fattet ikke hvorfor han ikke hadde tenkt på<br />
dette før. Han hadde hørt om det på radio så mange ganger, at<br />
dette hadde skjedd, at folk hadde blitt alvorlig skadet, men det<br />
hadde alltid vært ulykker. Ingen han kjente til hadde gjort<br />
dette bevisst noen gang. Men en gang måtte være den første.<br />
Hånden hans falt <strong>ned</strong> på kommandoknappen på<br />
kontrollpanelet. Mikrofonen ble automatisk justert nærmere<br />
munnen hans.<br />
«Juster jetmotor Gaml 27 grader til høyre,» hvisket Kirabo<br />
inn i destinasjonen.<br />
«Dersom du ønsker å ta av, må du oppgi en ny destinasjon,»<br />
kom det fra kontrollpanelet. «Vi har ikke nok drivstoff<br />
til å nå sektor Tet-Het-Rosh.»<br />
174
«Ingen destinasjon,» svarte Kirabo stille. «Bare … juster jetmotoren.»<br />
En svak summelyd kom fra understellet på romskipet, men<br />
den var nesten ikke hørbar over dunkingen til Granitt.<br />
«Jetmotor justert,» sa datamaskinen.<br />
«Start jetmotoren. Bruk … Nnnngh… de andre jetmotorene<br />
til å nullstille kraften fra jetmotoren slik at romskipet holder<br />
seg i ro.»<br />
«Er du helt sikker på at du ønsker dette Det vil føre til en<br />
oppvarming av rommet, og fare for …»<br />
«Gjør det.»<br />
Kirabo lukket øynene. Han hadde aldri gjort noe sånt før.<br />
Aldri før hadde han bevisst gått inn for å skade et annet levende<br />
vesen. Men i denne situasjonen føltes det likevel som<br />
det eneste rette. Han kunne høre brølingen av jetmotorene i ti<br />
sekunder før han igjen trykket <strong>ned</strong> kommandoknappen og<br />
bad romskipet om å stoppe. Når jetmotorene roet seg igjen,<br />
var det lett å høre at bankingen til Granitt hadde stoppet. I<br />
stedet for hørte han et dypt skrik som sannsynligvis fylte hele<br />
hulen. Kirabo åpnet sakte øynene og så ut gjennom vinduet.<br />
Granitt løp rundt i sirkler utenfor romskipet og skrek av<br />
smerte. Den grå huden hans var nå helt svartsvidd, og det som<br />
hadde vært langt, grønt hår bare et halvt minutt tidligere stod<br />
nå i flammer. Det så ut som om han prøvde å finne en mørk<br />
skygge eller en bøtte vann eller hva som helst annet som<br />
kunne lindre smerten, men det var for sent. Flammene fra<br />
jetmotoren hadde gjort for stor skade på ham. Nå falt han<br />
sammen på kne midt i hulen og gav fra seg et siste skrik. Kirabo<br />
grøsset. Sånn føltes det altså å drepe noen. Etter at denne<br />
175
kampen var over, håpet han at han aldri ville trenge å gjøre<br />
det igjen. Han lot blikket sveipe over hulen gjennom vinduet<br />
for å prøve å få oversikt over hva som foregikk der ute, men<br />
klarte ikke å orientere seg før han falt sammen av utmattelse<br />
over kontrollpanelet.<br />
* * *<br />
Gunhild svinga sverdet etter trollet som hadde trengt<br />
ho inn i eit hjørne, men han klarte alltid å trekke seg<br />
unna før sverdet trefte. Han slo rasande etter henne,<br />
og fleire gonger måtte ho dukke for å ikkje bli treft. Trollet var<br />
stort og kraftig, men ho hadde drepe kraftige troll før, og<br />
denne gongen hadde ho sola på si side. Ho måtte berre få tid<br />
til å leggja ein strategi. Trollet såg ikkje ut til å ha ein strategi i<br />
det heile tatt, det berre slo etter henne, langt sintare enn ho<br />
nokon gong hadde sett eit troll før. Det var som om det fekk<br />
energien sin frå reint, konsentrert sinne, og at det berre slo<br />
etter henne for å skade henne utan å eigentleg ha eit mål om å<br />
prøve å vinne denne kampen.<br />
Neven til trollet kom fykande mot Gunhild igjen, og ho<br />
kasta seg <strong>ned</strong> akkurat i tide til å sjå neven treffe den harde<br />
steinveggen. Det var fjerde gong det hadde slått etter henne, og<br />
kvar gong brukte det eit par korte sekund på å trekke neven<br />
tilbake og kome seg i ny angrepsposisjon. Det var ei svakheit<br />
Gunhild måtte kunne bruke. Ho kom seg på beina igjen og<br />
haldt sverdet klart, og såg målmedvitent rett inn i dei rasande<br />
auga på trollet. Straks ho såg rørsla i auga som tyda på at trollet<br />
straks kom til å slå etter henne, kasta ho seg <strong>ned</strong> på golvet,<br />
176
og det augeblikket trollneven trefte holeveggen, brukte ho så<br />
mykje kraft ho klarte på å trenge sverdet sitt opp i magen på<br />
trollet. Det skreik i smerte, og Gunhild visste at smerta var så<br />
kraftig at ho distraherte trollet frå å parere angrepa hennes, så<br />
trakk raskt ut sverdet og hogde til trollet rett i brystet. Trollet<br />
gav frå seg enno eit skrik, og falt bakover. Det knasa då hovudet<br />
trefte golvet, men sannsynlegvis var trollet allereie dødt før<br />
det trefte bakken. Gunhild pusta letta ut. Eitt troll mindre å<br />
bekymre seg for.<br />
Gunhild reiste seg og tørka blod frå sverdet medan ho såg<br />
seg omkring i hola. Ho hadde mista oversikta over kor mange<br />
troll som var igjen, men det byrja å bli tomt her. Ho lurte på<br />
kvar Kirabo var, og korleis det hadde gått med han. Var han<br />
framleis i live Sist ho hadde sett han, var han i romskipet. Ho<br />
snudde seg mot det. Det hadde langt fleire bulkar enn det<br />
hadde hatt då ho forlét det, men det var framleis heilt. Ho<br />
hugsa at ho hadde høyrd eit kraftig bråk litt tidlegare, følgt av<br />
eit høgt skrik. Kva hadde skjedd der borte Hadde Kirabo<br />
klart …<br />
Tankerekka til Gunhild blei avbrote av at ho i eit halvt sekund<br />
såg noko kome mot seg i augekroken før ho plutseleg<br />
fekk eit kraftig slag på høgre side av hovudet. Det var som å<br />
bli treft av ein kampestein, og ho falt saman på golvet. Ho tok<br />
seg til panna, og kjente at ho blødde.<br />
«Du har kjempa godt, menneske,» høyrde ho ei røyst seie<br />
over seg, «men no er det nok. Du trudde vel ikkje at du kunne<br />
hogge <strong>ned</strong> ein heil stamme ustraffa» Ho titta opp, og såg<br />
trollhøvdingen stå der. I hendene hadde han det store<br />
steinsverdet Gunhild hugsa at ho hadde sett hengjande over<br />
177
inngangen til hola, og på sverdet kunne ho sjå ein flekk blod.<br />
Sitt blod. Ho svelga tungt. Dersom han hadde hogd etter<br />
henne med sverdeggen i staden for flatsida, hadde ho vore<br />
utan hovud no. Ho greip etter sverdet sitt, men til inga nytte –<br />
sverdet hadde ho mista då ho blei slått i bakken. No låg det<br />
fem meter unna, og ho hadde ikkje ein sjanse til å få tak i det<br />
utan at høvdingen stoppa henne.<br />
Gunhild prøvde å setja seg opp, men fekk raskt eit nytt slag<br />
med steinsverdet. «Eg kunne ha drepe deg med ein gong,» sa<br />
høvdingen overlegent, «men det er ei alt for god skjebne for<br />
ein sånn som deg. Du har øydelagt heimen vår og drepe seks<br />
troll på under to timer. Du har gjort deg fortent til ein død<br />
som er langsam og smertefull.»<br />
Kvarts kom ut av skuggane og ropte noko til høvdingen på<br />
trollspråk. Høvdingen snudde ropte noko tilbake til henne. Så<br />
plukka han raskt til seg ein lærpose han hadde hengjande i<br />
beltet, og kasta posten til Kvarts, som tok imot han. Han tok<br />
aldri auga frå Gunhild. Lærposen … var det ametystkrona<br />
Gunhild forsøkte å så umerkbart som mogleg kravle nærare<br />
sverdet, men det var openbart at høvdingen la merke til det,<br />
for han kom raskt bort til henne og gav henne eit nytt slag<br />
med det gigantiske sverdet, så hardt at ho blei kasta fleire meter<br />
gjennom lufta. Ho landa hardt på det harde steingolvet. I<br />
tillegg til at ho hadde eit stort sår i hovudet, hadde ho no<br />
smerter i heile høgre side av kroppen – ho var sikker på at det<br />
kom til å setja blåmerke – og eit kutt frå der sverdet trefte<br />
henne i venstre skulder. Dette var det største trollet ho nokon<br />
gong hadde sett, og det var tydeleg at det ikkje ville vera enkelt<br />
å vinne denne kampen.<br />
178
«Om sverdet er det einaste trikset du har i ermet, vil eg<br />
anbefale deg å berre gi opp med ein gong,» smilte høvdingen.<br />
«Eg har ikkje tenkt å gi deg ein sjanse til å få det tilbake.»<br />
Han plukka opp ein stein på storleik med eit stort eple frå<br />
golvet, og kasta han mot Gunhild med ganske mykje styrke.<br />
Steinen trefte ho i leggen, og Gunhild klarte ikkje å unngå å<br />
sleppe ut eit lite skrik.<br />
«Det er fleire steinar der den der kom frå,» lo trollet. «Du<br />
har sjølv sørgja for det. Holegolvet er fullt av dei. Synd at du<br />
måtte gjera dette.» Han plukka opp ein ny stein, og kasta han<br />
opp i lufta og tok imot han igjen.<br />
«Kva … Kva er synd» stønna Gunhild. Ho hadde mest lyst<br />
til å berre skrike av smerte, men det var det han ville. Ho<br />
kunne ikkje la han få vilja si.<br />
«At du måtte øydeleggja hola vår,» svarte trollet og kylte<br />
steinen gjennom lufta så han trefte den høgre underarma til<br />
Gunhild. «Vi var veldig fornøgde her. No må vi finne oss ein<br />
ny stad å bo.»<br />
Gunhild gråt av smerte. Ho ville ikkje halde ut dette mykje<br />
lenger. Men kva kunne ho gjera Ho prøvde å tenkja lynraskt<br />
på same måte som ho hadde gjort for det førre trollet ho drap.<br />
Ho måtte analysere rørslene til høvdingen for å ha ein sjanse<br />
til å slå han. To gonger hadde ho sett høvdingen plukke opp<br />
ein stein og kaste han mot henne. Han kom til å gjera det<br />
same igjen. Dersom ho forsøkte å røre på seg, ville han kaste<br />
ein stein, eller slå til ho med sverdet. Nøkkelen måtte vera å<br />
gjera noko når han ikkje såg på henne. Men han såg alltid på<br />
henne. Med eitt unntak: Når han bøygde seg for å plukke opp<br />
ein ny stein. Då tok han auga frå henne i eit halvt sekund. Det<br />
179
var då ho måtte slå til. Men kva kunne ho gjera på eit halvt<br />
sekund Ho hadde ingen sjanse til å få tak i sverdet innanfor<br />
den tidslomma, og ho kunne ikkje angripe høvdingen med<br />
berre nevane heller. RJ var borte. Kirabo hadde ho ikkje sett<br />
på lenge. Ho var aleine no.<br />
Eller … Vent litt. Plutseleg gjekk det opp for Gunhild at ho<br />
ikkje var så aleine som ho trudde. Ho kasta eit raskt blikk<br />
<strong>ned</strong>over magen sin. Ho hadde framleis med seg taska si. Ho<br />
hadde ikkje mista ho. Då hadde ho framleis allierte. Då hadde<br />
ho framleis ein sjanse.<br />
Høvdingen bøygde seg <strong>ned</strong> for å plukke opp ein ny stein.<br />
No måtte Gunhild gripe sjansen: Ho stakk handa <strong>ned</strong> i taska<br />
så raskt ho kunne, fiska fram dyrefløyta, og blåste i fløyta så<br />
hardt ho kunne.<br />
Fløytetonen fylte hola, og trollet stoppa opp og studerte<br />
henne i to sekund før han kasta steinen hardt mot handa hennes<br />
så ho mista fløyta.<br />
«Fascinerande,» sa han. «Eg har drepe mange menneske før.<br />
Mange ville ha prøvd å lure meg dersom dei ønskja å gjera det<br />
der. Dei ville ha prøvd å godsnakke med meg, prøvd å be meg<br />
pent om at kunne dei ikkje vera så snille å få spele litt fløyte<br />
før eg drap dei. Du gjorde ikkje det.»<br />
Gunhild tvang fram eit smil. «Eg har undervurdert deg<br />
lenge nok,» sa ho, vel vitande om at ho ikkje klarte å seie<br />
dette så overlegent som ho ønskja.<br />
«Imponerande.» Trollet nikka. «Så er spørsmålet berre kva<br />
poenget med det vesle stuntet der eigentleg var. Openbart er<br />
det nokon du forsøker å kommunisere med. Er det fleire men-<br />
180
neske på øya Det kan bli interessant, men dei er uansett ikkje<br />
mange nok eller nært nok til at dei kan hjelpe deg no.»<br />
Gunhild smilte. «Sjå opp,» sa ho.<br />
Trollet løfta hovudet, og auga hans blei raskt fylt opp med<br />
noko som anten var sterk overrasking eller rein frykt.<br />
Luftrommet over hola var no heilt fullt av fuglar. Skjærer, kråker,<br />
trostar, måker, ørnar, store fuglar, små fuglar, uskyldige<br />
fuglar, rovfuglar. Kvar og ein ville ingen av desse fuglane ha<br />
vore til hjelp for Gunhild akkurat no, men det var ikkje ein og<br />
ein fugl ho hadde tilkalla med fløyta heller: Det var alle fuglane<br />
på heile øya. Dei var i overlegent fleirtal, og det såg det ut<br />
som om dei skjønte, for ein og ein del av fugleflokken byrja<br />
sakte å stupe <strong>ned</strong> mot hola, <strong>ned</strong> mot trollhøvdingen som stod<br />
midt i rommet. Det var som om fuglane hadde skjønt det, at<br />
no som dei var samla og det var dagslys hadde dei faktisk ein<br />
sjanse til å angripe trolla som i så lang tid hadde jakta på dei<br />
for mat. Og den sjansen lét dei ikkje gå frå seg.<br />
Raskt var hola full av fuglar i alle storleikar, som alle fløy<br />
mot trollet for å hakke og klore på det. Trollet slo rundt seg<br />
for å forsvare seg, og han klarte å halde dei på avstand, men<br />
fuglane var for raske og smidige til at han klarte å drepe dei.<br />
Gunhild hadde endeleg moglegheit til å reise seg, men ho<br />
hadde ikkje lang tid, for ho visste at fuglane på eit tidspunkt<br />
ville innsjå at dei ikkje hadde ein sjanse mot trollet og trekke<br />
seg tilbake før for mange av dei blei skada. Når alt kom til alt<br />
var dette Gunhilds kamp. Men ho kunne bruke dette pusterommet<br />
til å vri kampen til sin fordel. Ho plukka opp sverdet<br />
frå bakken. Ho tok seg ikkje tid til å leite etter dyrefløyta, men<br />
sverdet måtte ho ha for å klare å kjempe tilbake. Det verka i<br />
181
heile kroppen, men ho måtte berre bite tennene saman og<br />
halde ut ei stund til. Det var ho nøydt til.<br />
Å gå rett til angrep på trollet var heilt uaktuelt. Høvdingen<br />
var fire meter høg, og han hadde framleis ikkje slept taket i det<br />
store steinsverdet. Ho trengte å finne ein høgdefordel. Var det<br />
noko som helst i hola ho kunne klatre opp på for å kome<br />
meir på høvdingens nivå Auga hennes glei rett på det. Sjølvsagt.<br />
Romskipet. Gunhild sprang gjennom hola og klatra opp<br />
på sida av romskipet. Ho snudde seg målmedvitent mot høvdingen,<br />
og såg han rett i auga i det dei siste fuglane forsvann<br />
ut av rommet. Utan sverdet hadde ho ikkje hatt ein sjanse,<br />
men no var ho klar for ein ærleg tvikamp.<br />
«Du imponerer,» lo trollet og kom mot Gunhild med sverdet<br />
heva. «Ikkje berre er du det første mennesket eg har vore<br />
borti som ikkje undervurderer meg, men eg har tydelegvis undervurdert<br />
deg òg.»<br />
«Kutt ut det der,» sa Gunhild irritert. «Er det ein ting eg<br />
verkeleg er dårleg på, er det småprat. Vil du prate, eller vil du<br />
slåss»<br />
«Sannsynlegvis det same som deg,» smilte trollet og svinga<br />
sverdet mot Gunhild. Ho heva sitt eiget sverd og klarte å parere<br />
slaget hans. Kroppen hennes var full av kutt og blåmerke,<br />
og ho hadde ikkje vore i ein sverdkamp på lenge, men likevel<br />
følte ho seg betre enn ho hadde gjort på mange dagar. Ho<br />
kjente at ho blei fylt opp av adrenalin, og at ho nesten ikkje la<br />
merke til smerta lenger. Gunhild smilte. Ho hadde sverdet sitt.<br />
Det var alt ho trengte for å føle seg heime.<br />
Trollet svinga sverdet etter Gunhild fleire gonger, og ho<br />
klarte å parere kvart slag, men ho hadde ingen problem med å<br />
182
leggja merke til at trollet var sterkare enn henne. Om ho berre<br />
skulle stå her og forsvare seg, ville ho etterkvart tape denne<br />
kampen. Ho måtte gripe dei sjansane ho fekk til å angripe.<br />
Trollet heva sverdarma for å slå Gunhild, og ho nytta anledninga<br />
til å kutte han i skuldra. Han grynta av smerte, men tok<br />
seg elles ikkje nær av det, ho hadde ikkje klart å kutte djupt<br />
nok til å hemme han. Han senka sverdet mot henne i eit ofseleg<br />
tempo, men ho rakk å heve sitt eiget sverd i tide til å parere.<br />
Det slo gnistar då sverda trefte kvarandre, og slaget var<br />
så kraftig at Gunhild haldt på å miste balansen. Hjartet hennes<br />
slo raskt. Ho måtte gjera noko lurt snart om ho skulle ha<br />
ein sjanse mot høvdingen.<br />
Han slo nok ein gong etter ho med sverdet sitt, og igjen<br />
klarte ho akkurat i tide å heve sitt eiget sverd for å møte slaget.<br />
Denne gongen var slaget så kraftig at sverdet hennes haldt<br />
på å bøye seg, og ho klarte ikkje å halde balansen. Ho falt<br />
saman på romskiptaket. Trollet smilte, og Gunhild skjønte<br />
godt kvifor. Om ho ikkje kom seg opp igjen raskt, var ho død.<br />
Trollet heva raskt sverdet, men plutseleg, heilt ut av det blå,<br />
skreik han ut i smerte. Gunhild reiste seg sakte opp og titta<br />
<strong>ned</strong> mot føtene til trollet. Der låg ein utmatta Kirabo på alle<br />
fire. Han måtte ha kome til hektene, og hadde klart å snike seg<br />
heilt umerkbart innpå trollet. Ut av foten til trollet stakk det<br />
ein kniv. Kniven til Kvarts, den Kirabo hadde blitt torturert<br />
med tidlegare den natta. Takk, Kirabo, tenkte Gunhild. Det<br />
var nøyaktig ein slik distraksjon ho hadde trengt.<br />
Trollhøvdingen heva sverdet irritert, og slo etter Kirabo med<br />
det. Han trefte Kirabo med flatsida av sverdet, så Kirabo blei<br />
ikkje kutta i to av dette, men han blei slått fleire meter gjen-<br />
183
nom lufta og inn i ein holevegg. Gunhild svelgde tungt. Ho<br />
måtte nytte denne anledninga Kirabo hadde skapt for ho. Ho<br />
lukka auga og hoppa ut i lufta, og landa på skuldrene til trollet.<br />
Før han rakk å reagere hadde ho køyrd sverdet sitt inn i<br />
nakken hans. Han skreik i smerte, og falt saman på holegolvet.<br />
Gunhild trakk sverdet ut igjen, og studerte trollet, som no<br />
heilt tydeleg var døande.<br />
«Eg … eg undervurderte deg visst meir enn eg trudde,» kom<br />
det frå det utmatta trollet. Medan han snakka, såg Gunhild at<br />
den store kroppen hans sakte blei til stein. «Eg … eg kasta eit<br />
blikk på deg og stempla deg med ein gong som ein einsam ulv.<br />
Eg trudde … at du var typen til å gå i kamp aleine, at du ikkje<br />
hadde … allierte.»<br />
Trollet hosta og løfta hovudet. «Takk,» sa det lågt med sitt<br />
siste andedrag. «Eg kan ikkje tilgi deg for å ha drepe stammen<br />
min, men … Takk for ein fin kamp.» Hovudet falt <strong>ned</strong> på golvet<br />
igjen. Trollhøvdingen var død.<br />
* * *<br />
Gunhild løp bort til Kirabo. Han var utmattet, både av<br />
slaget han hadde fått og av torturen tidligere den natten,<br />
men han var fremdeles i live. Han hadde gjentatte<br />
ganger vist Gunhild at han var langt modigere enn hun først<br />
hadde trodd, og hun hadde ikke klart å drepe trollhøvdingen<br />
uten ham. Var de ferdige Hadde de drept alle trollene nå<br />
Hun prøvde å telle raskt i hodet. Kirabo hadde åpenbart klart<br />
å drepe Granitt alene. Tre troll hadde hun klart å ta i sengene<br />
184
deres. To troll hadde angrepet henne sammen, og så var det<br />
høvdingen. Det ble sju. En manglet. Kvarts.<br />
Gunhild kastet blikket rundt omkring i hulen, men så ingen.<br />
«Jeg er her,» kom plutselig en stemme ovenfra. «Det er meg<br />
du ser etter, er det ikke»<br />
Gunhild gikk ut i rommet og hevet blikket. Kvarts hadde tydeligvis<br />
kommet seg ut, og satt nå oppe på den åpne sletta, for<br />
høyt til at Gunhild klarte å nå henne.<br />
«Du er langt staere enn jeg hadde trodd,» ropte Kvarts.<br />
«Hadde jeg visst at dette kom til å være resultatet av at jeg<br />
stjal ametystkronen, ville jeg ha latt være.»<br />
«Jeg er ikke ferdig,» stønnet Gunhild utmattet. «Jeg kommer<br />
til å få tak i deg også.»<br />
«Det aner meg,» svarte Kvarts. «Og det har jeg ingen interesse<br />
av. Derfor har jeg tenkt å gi opp.»<br />
«Hva» Gunhild forstod ikke helt hva det var hun hørte.<br />
«Ta imot.» Kvarts holdt opp en lærpose og kastet den <strong>ned</strong><br />
til Gunhild. Gunhild tok imot posen og åpnet den. Der lå ametystkronen,<br />
like hel og skinnende som den hadde vært da den<br />
ble stjålet tre dager tidligere.<br />
«Hvorfor» spurte Gunhild.<br />
«Jeg er smartere enn deg,» smilte Kvarts. «I motsetning til<br />
deg vet jeg når jeg skal gi opp. Jeg velger mine kamper med<br />
omhu, og vurderer til enhver tid hvor god oddsen min til å<br />
vinne er. Og når det gjelder deg … Vel, det er åpenbart at jeg<br />
ikke har en sjanse til å slå deg, med tanke på hva du har fått<br />
til her så langt.»<br />
«Men …»<br />
185
«Du kommer til å bruke minst en halvtime på å komme deg<br />
ut av hulen. På den tiden kan jeg komme meg på en flåte, ro i<br />
land og starte et nytt liv på fastlandet. Om jeg tar kronen med<br />
meg, kommer du til å følge etter meg. Og det vil jeg helst<br />
unngå om jeg kan. Jeg trenger uansett ikke kronen lenger.»<br />
Gunhild prosesserte sakte det hun hørte. Hun merket at hun<br />
ikke egentlig hadde noe imot å slippe å kjempe en kamp til<br />
akkurat nå. Men hun måtte vite en ting.<br />
«Hvorfor» spurte hun. «Hvorfor snek du deg inn på slottet<br />
for å stjele ametystkronen»<br />
«Det går mange historier om den kronen,» svarte Kvarts.<br />
«Noen sier at den har magiske krefter. Noen tror at den var en<br />
gave fra Soria Moria. Noen tror at kronen er like gammel som<br />
de sju brødrene og søstrene som grunnla kongeriket. Det er<br />
greia med mennesker. Dere har en tendens til å dikte historier<br />
om ting dere ikke vet noe om.»<br />
«Hva mener du»<br />
«Denne kronen er ikke laget av mennesker i det hele tatt.<br />
Den ble laget av en ung sølvsmed for mange hundre år siden.<br />
Et troll. Han laget kronen som en tradisjonell gave til seg selv<br />
da han bestod overgangsprøven som alle troll må gjennom for<br />
å markere overgangen fra barn til voksen. Den var hans kjæreste<br />
eiendel. Til den store krigen kom. Da spilte det ingen<br />
rolle om man var sølvsmed, jeger eller kokk. Da var alle troll<br />
soldater.»<br />
Gunhild svelget tungt. Hun hadde hørt om den store krigen<br />
hundrevis av ganger, men aldri fra et troll.<br />
«Du vet jo hvordan det gikk,» fortsatte Kvarts. «Menneskene<br />
vant, trollene måtte trekke seg tilbake. Trollene var dømt<br />
186
til å bosette seg i huler i skjul for menneskeheten, og ikke<br />
lenge etter var vi redusert til å bli sett på som rovdyr. En<br />
stamme klarte å forhandle til seg denne øya, som lå midt i<br />
fjorden, og etter det har ingen mennesker satt sin fot her …<br />
vel, før du kom. Sølvsmeden hadde kjempet tappert i krigen.<br />
Han drepte mange mennesker, og klarte å overleve, men kronen<br />
hans, hans kjæreste eiendel, ble tatt som krigsbytte av en<br />
ung prins – oldefaren til din prins Sigurd.»<br />
Gunhild slet med å forstå det hun hørte. «Så da du stjal kronen<br />
…»<br />
«… var det for å levere den tilbake til den rettmessige eieren,»<br />
svarte Kvarts. «Han var gammel, og hadde kanskje bare<br />
et tiår igjen å leve. Han fortjente å få det vakreste han noen<br />
gang hadde laget tilbake før han døde.»<br />
Gunhild la to og to sammen. «Er det derfor du ikke trenger<br />
den lenger»<br />
«Ja. Du drepte ham … faren min … for fem minutter siden.»<br />
Gunhild pustet tungt. Dersom noen hadde fortalt henne<br />
dette før hun dro til Trolløya, hadde hun sannsynligvis ikke<br />
dratt hit. Hun hadde drept … Hun orket ikke å tenke på det,<br />
og hun ønsket det ugjort. Men det var for sent nå.<br />
«Du trenger ikke å flykte,» ropte hun til Kvarts. «Jeg skal<br />
ikke drepe deg.»<br />
«Snilt av deg,» smilte Kvarts. «Men jeg håper du har forståelse<br />
for at jeg ikke stoler på deg. Uansett, du har det du kom<br />
for nå, og jeg kommer til å være mange kilometer unna før du<br />
kommer deg ut av hulen, så jeg stoler på at jeg aldri kommer<br />
til å se deg igjen.»<br />
187
Med det spratt Kvarts opp og løp bort fra hulen. Gunhild<br />
vurderte å rope etter henne, men hun visste at det var for sent.<br />
Dessuten hadde hun viktigere ting å tenke på. Nå måtte hun se<br />
hvordan det gikk med Kirabo. Hun plukket opp dyrefløyta og<br />
oversettelsesmodulen som fortsatt lå på gulvet, og gikk bort til<br />
ham.<br />
* * *<br />
Kirabo husket ikke hvordan han hadde sloknet, men<br />
han våknet av at han fikk vann i ansiktet. Han åpnet<br />
øynene, og nå kom smerten tilbake. Brennmerket i<br />
skulderen. Brennmerket på magen. Det blødende såret på låret,<br />
som Gunhild måtte ha forbundet mens han var bevisstløs.<br />
Og han var øm og vond i hele kroppen etter at det store trollet<br />
hadde slengt ham i veggen. Han prøvde å sette seg opp, men<br />
han hadde ikke krefter til det – det var bare så vidt han klarte<br />
å holde øynene åpne. Han så opp. Der satt Gunhild, med den<br />
tomme vannflaska i hendene. Hun så ut til å være hel. Bra. Da<br />
måtte han ha gjort noe riktig.<br />
«Vær så snill å si at du drepte han,» sa Kirabo slitent.<br />
«Jeg gjorde det,» sa Gunhild stille, «men jeg hadde ikke<br />
klart det uten deg.» Hun så ikke glad ut. Hun så trist ut. Kirabo<br />
lurte på hvorfor, men bestemte seg for å ikke spørre.<br />
«Fint.»<br />
«Hvordan går det med deg Har du det vondt»<br />
«Veldig. Har dere sykehus her»<br />
«Vi har en sykestue inne i byen, og jeg har førstehjelpsskrinet<br />
med meg, men …»<br />
188
«Men»<br />
«Jeg har forbundet de verste sårene dine, men bortsett fra<br />
det vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Du har helt andre<br />
indre organer enn meg. Og … du er veldig hardt skadet. Jeg<br />
tror ikke jeg kan hjelpe deg. Jeg tviler egentlig på at de beste<br />
legene i byen kan hjelpe deg. Du trenger …»<br />
«Jeg trenger å komme meg hjem til Aberash så fort som mulig,<br />
så jeg kan få profesjonell medisinsk behandling før jeg<br />
dør.»<br />
«Noe sånt.» Gunhild klarte ikke å holde tårene tilbake.<br />
«Hvor er alle trollene»<br />
«Ett rømte, resten er døde.»<br />
«Har du fått tilbake kronen din»<br />
«Ja.» Gunhild fant den fram og gav den til Kirabo. Han<br />
holdt den i hendene studerte den. Han skjønte godt at hun<br />
hadde blitt sendt ut for å få den tilbake for denne gjenstanden<br />
var noe av det vakreste han hadde sett. Og på tross av all<br />
smerten, klarte han ikke å la være å smile.<br />
«BIIIIIIIIP!» Hva Den lyden … Kirabo forstod ingenting.<br />
Armbåndskomputeren hans reagerte på ett eller annet. Kunne<br />
det være … Han så på kronen en gang til. Den var laget av et<br />
metall Kirabo ikke hadde sett før, men de sju lilla steinene som<br />
skinte i sollyset var det noe kjent med. Gunhild hadde kalt<br />
stoffet ametyst. Men han kjente det under et annet navn. Dette<br />
var … sade.<br />
Han kastet et blikk på Gunhild, og det så ut som om hun<br />
skjønte hva han tenkte.<br />
«Sade»<br />
«Ja. Vet du om det finnes mer av dette stoffet i nærheten»<br />
189
«Hvor mye trenger du»<br />
«Ikke mye.» Kirabo prøvde å vise henne med fingrene. «En<br />
sånn klump burde holde for å få meg trygt hjem.»<br />
Gunhild fant fram kniven sin. «Så om du får den største av<br />
disse ametystene, burde det holde for hele veien til Aberash»<br />
Kirabo svelget. «Jeg kan ikke be deg om det,» sa han stille.<br />
«Du trenger denne kronen selv.»<br />
«Noen ting er viktigere enn andre,» sa Gunhild og brøt den<br />
største ametysten løs fra kronen med kniven. «Bare si meg<br />
hvor du vil ha den.»<br />
«Dr…» Kirabo måtte konsentrere seg for å holde seg våken.<br />
«Drivstoffkammeret er inne i kontrollrommet.»<br />
Gunhild løftet opp Kirabo og bar ham bort mot romskipet.<br />
Det var tydelig at hun måtte anstrenge seg for å bære ham,<br />
men hun var mye sterkere enn Kirabo først hadde trodd. Døra<br />
til romskipet stod fortsatt åpen fra da Kirabo hadde kommet<br />
ut av det, så Gunhild klarte å bære ham helt inn uten pauser.<br />
«Hvor skal jeg legge deg» spurte hun. «Senga»<br />
«Nei,» hvisket Kirabo. «Jeg … må være ved kontrollpanelet<br />
for å starte romskipet.»<br />
Gunhild nikket lydløst, og satte Kirabo <strong>ned</strong> i stolen. Hun la<br />
oversettelsesmodulen fra seg på kontrollpanelet. «RJ bad meg<br />
hilse,» sa hun. «Han bad meg fortelle … at Adi… Abi… et<br />
eller annet kanskje kunne vinne en eller annen cup likevel.»<br />
«Selvsagt.» Kirabo smilte utmattet. «Det har jeg alltid<br />
visst.»<br />
«Hvor vil du ha ametysten»<br />
«Kan du … nngh … putte den i den åpningen der»<br />
190
Gunhild dyttet ametyststeinen <strong>ned</strong> i drivstoffkammeret, og<br />
det kom en bekreftende pipelyd fra kontrollpanelet. «Bli her,»<br />
sa hun. «Jeg skal dytte romskipet ut i midten av rommet sånn<br />
at du kan ta av. Går det bra med deg her»<br />
«Ja, jeg tror det. Og Gunhild …»<br />
«Ja»<br />
«Takk.»<br />
«For hva»<br />
«For alt.»<br />
Gunhild smilte. «Det er jeg som skal takke.»<br />
Kirabo trykket inn kommandoknappen på kontrollpanelet<br />
og bøyde seg fram for å snakke i mikrofonen. «Å… åpne hjulkamrene.<br />
Gjør skipet klart for forflytting.»<br />
«Bekreftet.»<br />
Gunhild gikk ut av romskipet og lukket døren etter seg. Kirabo<br />
merket at skipet flyttet på seg, og gjennom vinduet kunne<br />
han se at Gunhild dyttet skipet ut mot midten av hulen. Så<br />
gikk hun et stykke unna, sannsynligvis for at Kirabo skulle<br />
kunne starte jetmotorene uten at hun ble grillet. Nå skulle han<br />
endelig hjem igjen.<br />
Kirabo trykket inn kommandoknappen på nytt. Det var<br />
bare så vidt han klarte å snakke. «Ny destinasjon. Tet, het,<br />
rosh … mem, bet … tau, shin, semk … nun … wau.»<br />
«Destinasjon bekreftet,» svarte datamaskinstemmen. «Klargjør<br />
skipet for avgang om fem, fire, tre, to, en …»<br />
Jetmotorene begynte å dure. Kirabo kunne se gjennom vinduet<br />
at skipet lettet. Det forlot hulen og steg stadig høyere.<br />
Etter noen sekunder kunne han se hele Trolløya under seg …<br />
og det var det siste Kirabo så før han besvimte av utmattelse.<br />
191
* * *<br />
Gunhild såg romskipet lette. Ho følte at ho var lykkeleg<br />
over at Kirabo kom seg heim, sjølv om det tydde at<br />
ho aldri kom til å sjå han igjen. Ho tok seg sjølv i å<br />
tenkja at ho kom til å sakne han. Ho måtte smile. No var ho<br />
aleine i hola, og aleine på øya. Det var på tide å kome seg ut.<br />
Ho gjekk inn i den tronge tunnelen som leia opp mot utgangen,<br />
og byrja å klatre. Ho var sliten, og det verka i heile<br />
kroppen, men ho kunne ikkje gi seg no. Ho klatra i det som<br />
kjentes som mange timer før ho kom til noko som såg ut som<br />
ei primitiv steindør. Det var openbart at trolla hadde sett opp<br />
ei sperring for å unngå at nokon skulle kome seg inn i hola på<br />
dagtid, når det ikkje var vaktar utanfor inngangen. Heldigvis<br />
var sperringa designa for å halde folk ute, ikkje for å halde<br />
folk inne, og frå innsida var ho enkel å opne. Deretter var det<br />
berre nokre meter igjen til ho kom til utgangen. Sola stod høgt<br />
på himmelen. Ho hadde vore i hola sidan kvelden før, og det<br />
var godt å vera ute i frisk luft igjen, sjølv om hola òg hadde<br />
vore ganske open sidan RJ … Nei, ho kunne ikkje tenkja på<br />
det no. No måtte ho kome seg <strong>ned</strong> til brygga.<br />
For kvart skritt Gunhild tok, merka ho at kroppen blei vondare<br />
og vondare. Ho visste at innan ho kom seg fram til robåten,<br />
ville ho vera alt for svak til å ro i land. Difor gjekk ho<br />
ikkje dit. Ho klarte å kome seg <strong>ned</strong> til brygga der det framleis<br />
låg eit par flåtar. Ei flåte mangla. Kvarts hadde altså haldt ord<br />
og forlate øya. Gunhild klarte ikkje å halde seg på føtene<br />
lenger. Ho sette seg <strong>ned</strong> på brygga, fann fram kolstiften og ein<br />
papirlapp frå taska, og byrja å skrive ein lapp til generalen.<br />
192
Ho hadde krona. Alle trolla var døde. Ho var ikkje i form til å<br />
kome seg tilbake, og bad om at han sendte nokon for å hente<br />
henne. Så fann ho fram fløyta si og tilkalla ei kråke.<br />
«Lever denne til generalen for meg,» sa ho lågt. «Og sei<br />
takk til alle venene dine for all hjelpa i stad.»<br />
Kråka tok papirlappen i nebbet og fløy. Gunhild såg kråka<br />
fly av garde, og så falt ho saman av utmatting.<br />
* * *<br />
N<br />
este gang Gunhild åpnet øynene, var hun i et rom<br />
hun visste at hun hadde sett før. Hun lå i en seng på<br />
sykestua. Hun hadde en ren skjorte på seg, og flere<br />
av de stedene som hadde gjort mest vondt før hun falt om på<br />
brygga var nå innpakket i bandasjer.<br />
«Du er våken!» utbrøt en stemme ved senga. Gunhild<br />
snudde seg mot stemmen. Det var Solveig. Hun kastet seg over<br />
Gunhild og gav henne en klem. Gunhild gjorde en grimase i<br />
smerte. «Solveig … Ribbeina mine.»<br />
«Beklager,» sa Solveig. «Legen torde ikke å gjette på når du<br />
ville våkne igjen, men hun tvilte på at det kom til å være før i<br />
morgen.»<br />
«Har jeg vært borte lenge»<br />
«En uke. Generalen har vært veldig bekymret for deg. Han<br />
har sittet ved sengen din nesten hele tiden.»<br />
«Har han» Gunhild virket skeptisk.<br />
«Jeg lovet å passe godt på deg en stund slik at han kunne få<br />
seg litt mat. Men han er ikke langt unna. Jeg skal hente ham.»<br />
193
Solveig løp ut før Gunhild rakk å be henne om å la være, og<br />
Gunhild var alene i rommet. Hun løftet på dyna og tittet på<br />
kroppen sin. Hun var full av blåmerker, men de kom til å forsvinne<br />
igjen. Venstre skulder, høyre underarm og den venstre<br />
leggen var pakket inn i bandasjer, og hun kunne merke at hun<br />
hadde en bandasje på hodet også. Basert på lukten kunne det<br />
også virke som om beina hennes var smurt inn med helbredende<br />
salver for ikke så lenge siden.<br />
«Du skremte oss,» sa en stemme fra døren. Gunhild snudde<br />
seg. Generalen stod der. «Jeg begynte å tro at du ikke kom til å<br />
våkne igjen.»<br />
Gunhild smilte. «Du undervurderer det fantastiske<br />
helsevesenet vårt.»<br />
Generalen satte seg <strong>ned</strong> ved sengen. «Hva var det egentlig<br />
som skjedde der ute Vi hørte mange rare lyder fra øya det<br />
siste døgnet du var der, og like før kråka kom med beskjeden<br />
fra deg, så det ut som … en ildkule fløy opp fra Trolløya, opp<br />
mot himmelen.»<br />
«Jeg havnet midt i trollenes hule ved en feiltakelse, og måtte<br />
kjempe veien ut derfra.»<br />
Generalen hevet øyenbrynene. «Du var midt inne i en bebodd<br />
trollhule … og du overlevde»<br />
«Jeg fikk hjelp. Det er en lang historie. Jeg lover å avlegge<br />
en fullstendig rapport så snart jeg har fått spist litt frokost.<br />
Poenget er at det ikke er flere troll der ute nå. Solveig fortalte<br />
meg at du hadde sittet ved sengen min»<br />
Espenson nikket lurt. «Selvfølgelig. Når en av ridderne mine<br />
blir forfremmet til løytnant, liker jeg å kunne overrekke den<br />
194
eskjeden personlig.» Generalen rakte Gunhild en konvolutt,<br />
og smilte. Gunhild slo øynene opp.<br />
«Hva Jeg»<br />
«Selvfølgelig. Jeg lovet jo det.»<br />
«Men … ametystkronen. Jeg fikk ikke med den største ametysten<br />
tilbake.»<br />
«Det får prins Sigurd bare finne seg i. Vi klarer fint å gjennomføre<br />
en kroningsseremoni med bare seks ametyster i kronen,<br />
og når seremonien er over er det mange tiår til kronen<br />
skal brukes neste gang. Vi klarer fint å finne en ny ametyst på<br />
den tiden.»<br />
«Så du er ikke sint på meg»<br />
Generalen trakk på skuldrene. «Jeg stoler på deg. Jeg går ut<br />
fra at når det mangler en stein i kronen, er det en god grunn til<br />
det. Kanskje du til og med har klart å lære deg grunnleggende<br />
diplomatiske egenskaper. Og om du faktisk har fått hjelp der<br />
ute, som du sier, er det åpenbart at du har blitt et nytt menneske.<br />
Jeg er sikker på at du kommer til å bli en utmerket<br />
offiser.»<br />
Gunhild tenkte seg om. Generalen hadde rett. Hun hadde<br />
blitt et nytt menneske på de tre dagene hun hadde vært på<br />
Trolløya. Hun hadde lært å tenke på en helt annen måte enn<br />
hun gjorde før. Og det kunne hun takke RJ og Kirabo for.<br />
«Legen din sier at du bør holde sengen et par dager til,»<br />
fortsatte generalen, «men når du blir i form til det, håper jeg<br />
du kunne tenke deg å komme innom kontoret mitt Jeg har<br />
begynt å planlegge den nye kroningsseremonien. Det er tydelig<br />
at jeg ikke gjorde en god nok jobb med sikkerheten forrige<br />
195
gang, så jeg kunne ha veldig stor nytte av din hjelp i planleggingen.»<br />
Gunhild smilte. «Takk,» smilte hun. «Det vil jeg gjerne.»<br />
* * *<br />
«… og så levde dei lykkeleg alle sine dagar.»<br />
«Ikke bare lykkelig, så klart.»<br />
«Ikkje Kva meiner du»<br />
«Det er jo ikke helt sånn livet fungerer. Og det gjorde det<br />
ikke for Gunhild og Kirabo heller. De var stort sett lykkelige.<br />
Men om de skulle ha vært lykkelige alle sine dager, hadde livet<br />
blitt ganske kjedelig. Hver for seg hadde de nye eventyr, nye<br />
utfordringer, og når livet er spennende er man aldri lykkelig<br />
100 % av tiden.»<br />
«Godt poeng. Faren din har rett, Ylva. Gunhild fekk levert<br />
krona tilbake og blei forfremma til løytnant. Etter det haldt ho<br />
fram med å jobbe hardt for å stige i gradane og ein dag bli<br />
general. Men ho tok det roligare enn tidlegare. Ho tok seg tid<br />
til å vera meir merksam på menneska i livet sitt. Ho opplevde<br />
nye eventyr, men ho hadde lært å vera meir forsiktig, meir<br />
merksam på at livet hennar betydde noko. Ho var framleis<br />
meir inneslutta enn mange andre, men tida ho hadde med Kirabo<br />
hadde lært ho at andre menneske eigentleg ikkje var så<br />
ille, og ho fekk til og med eit par vener. Ho hadde glade dagar,<br />
ho hadde triste dagar, ho hadde spennande dagar, ho hadde<br />
nervepirrande dagar …»<br />
«Og hun ble aldri landets første kvinnelige general. Men<br />
hun ble landets andre kvinnelige general, og det er jo ikke så<br />
196
ille, det heller. Men det tok lang tid, altså. Hun opplevde veldig<br />
mye før det.»<br />
«Ja, ho slutta aldri å leggja ut på eventyr. Ein kan kanskje<br />
seie at ho var meir motivert no enn tidlegare, for i staden for å<br />
blindt bevege seg mot det einaste målet ho nokon gong hadde<br />
hatt, stoppa ho opp for å sjå seg omkring og finne ut om det<br />
var nokre andre mål ho burde ha, som ho hadde oversett<br />
undervegs.»<br />
«Møtte ho nokon gong Kvarts igjen, mamma»<br />
«Det … er ei lang historie. Den får vi ta ein annan gong.»<br />
«Kva med Kirabo»<br />
«Kirabo var … Jørgen»<br />
«Kirabo hadde nok bandasjer og salver i førstehjelpsskrinet<br />
i romskipet til at han klarte å holde seg i form til han kom<br />
tilbake til Aberash. Heldigvis gikk romskipet på autopilot, så<br />
Kirabo kunne sove det meste av turen, og da han nærmet seg<br />
planeten, klarte han å kalle opp Babirye sykehus over radioen<br />
så en ambulanse ventet på ham på landingsplattformen.<br />
Kjæresten hans besøkte ham på sykehuset hver dag, og hver<br />
eneste kveld fra han var frisk nok til å sitte oppreist, tok han<br />
henne med ut på nye stevnemøter for å veie opp for det han<br />
ikke hadde møtt opp til da han var strandet i verdensrommet.»<br />
«Kirabo blei på sjukehuset i ein månads tid eller noko<br />
sånt,så det blei ikkje nye romreiser på han på ei stund. Men<br />
han var i god form igjen før eksamen.»<br />
«Der fikk han en oppgave om hvordan han så for seg at<br />
man bedre kunne utvikle kommunikasjonsteknologi, og han<br />
begynte å snakke om det han hadde lært av Gunhild og livet<br />
197
på jorda: At man kunne kommunisere visuelt. At det var mulig<br />
å bruke fargede lamper i stedet for ulike pipelyder, at det kanskje<br />
gikk an å utvikle et skriftspråk i stedet for å bruke så mye<br />
ressurser på å installere syntetisk tale i alle kommunikasjonsmaskiner<br />
de produserte … Sensorene hadde blitt veldig imponerte,<br />
og Kirabo hadde fått toppkarakterer. Med vitnemålet i<br />
lomma og den arbeidserfaringen han hadde kunne han<br />
sannsynligvis ha fått hvilken jobb han ville …»<br />
«Men han tok ein pause ei stund først. Tida saman med<br />
Gunhild, og det som hadde skjedd med RJ, hadde lært han at<br />
kunnskap ikkje var alt.»<br />
«Nettopp! Så da bestevennen hans dukket opp på døra med<br />
opptak av alle de subirakampane som hadde gått på radio<br />
mens Kirabo hadde vært på reise, satte han seg ikke <strong>ned</strong> for å<br />
høre på dem. I stedet for begynte han å trene, for å bli i bedre<br />
form. Han ble medlem på det lokale treningssenteret, og når<br />
han følte at han begynte å bli i form til det, begynte han til og<br />
med å spille subira selv. Og neste gang han reiste ut i verdensrommet,<br />
tok han seg tid til å stoppe opp og beundre naturen<br />
rundt seg. Han hadde kjøpt en ny PA, men det hadde gått en<br />
stund før han hadde klart å samle seg til å gjøre det. Selv om<br />
han ikke hadde vært levende, hadde RJ vært den beste vennen<br />
han hadde, og Kirabo brukte lang tid på å klare å venne seg til<br />
tanken på å erstatte ham. Men han husket alt RJ hadde sagt til<br />
ham i årene de hadde kjent hverandre. Hvert eneste gode råd,<br />
hver eneste dårlige vits, hvert eneste minne, hver eneste erfaring.»<br />
«Både Gunhild og Kirabo hadde vanskelege dagar. Av og til<br />
var dei usikre på om det dei hadde gjort, saman og kvar for<br />
198
seg, var riktig. Av og til sat dei og gråt over ting som hadde<br />
skjedd, troll, menneske og maskiner som hadde døydd. Av og<br />
til var det berre veldig vanskeleg å stå opp om morgonen, og<br />
ein orka ikkje å gå på jobben. Men stort sett hadde dei det<br />
fint. Det dei begge visste, var at tida dei hadde vore saman<br />
hadde forandra dei begge. Det var ein gnist som hadde vakna i<br />
dei begge to. Dei budde alt for langt frå kvarandre til at dei<br />
kunne halde kontakten, men dei gløymde aldri kvarandre. Og<br />
sjølv om dei ikkje levde lykkeleg alle sine dagar …»<br />
«… hadde de begge fått en ny og glødende interesse for livet.<br />
Og det er vel det beste man kan håpe på, er det ikke»<br />
«Snipp, snapp, snute …»<br />
«Så er eventyret ute. Og nå må du sove.»<br />
«Mamma Pappa»<br />
«Ja»<br />
«Tusen takk for at de gjorde dette. Eg veit at de ikkje liker å<br />
vera saman, men …»<br />
«Det var bare moro, Ylva.»<br />
«Ja. Vi har kanskje ikkje mykje felles, men vi er begge<br />
nøyaktig like glade i deg.»<br />
«God natt, vennen.»<br />
«God natt, mamma. God natt, pappa.»<br />
«God natt.»<br />
«Takk.»<br />
«For hva»<br />
* * *<br />
199
«For at eg fekk kome hit og vera med på å avslutte eventyret.»<br />
«Det var bare koselig. Det var jo du som startet det, da er<br />
det bare rimelig at du får være med på å avslutte det. Men<br />
Ylva har et poeng. Vi har ikke brukt så mye tid sammen siden<br />
bruddet. Hvor lenge er det siden nå Ti år»<br />
«Hender det at du angrar»<br />
«På hva da»<br />
«At vi gjekk frå kvarandre»<br />
«Nei. Vi var alt for forskjellige. For å være ærlig tror jeg at<br />
ting hadde endt mye tidligere om du ikke hadde blitt gravid<br />
med Ylva. Da tror jeg egentlig ikke at vi hadde flyttet sammen<br />
en gang. Vi prøvde for Ylvas skyld, men jeg tror ikke vi hadde<br />
gjort henne noen tjeneste ved å holde sammen lenger enn vi<br />
gjorde. Det ville bare ha blitt verre av det. Vi har vært ærlige<br />
med Ylva hele tiden. Det tror jeg hun setter pris på.»<br />
«Ja, eg trur du har rett. Og det er ikkje slik at vi går inn for<br />
å unngå kvarandre heller, det er ikkje det at vi misliker kvarandre,<br />
men … vi er jo vidt forskjellige. Eigentleg rart å tenkja<br />
på at vi klarte å halde saman i tre år. Vi har ingenting felles.<br />
Eller, vi har kanskje ein ting felles. At vi begge er glade i Ylva.»<br />
«Og nå har vi enda en ting felles.»<br />
«Kva då»<br />
«Trolløya.»<br />
«Heh. Godt poeng.»<br />
«Jeg tror Ylva sover. Har du lyst på en kopp kaffe før du<br />
drar hjem igjen»<br />
«Gjerne.»<br />
200
Takk til Jorunn Hanto-Haugse, Anna Haug, Thomas Heger, Marielle<br />
A. Lien, Dan-Raoul Miranda, Maria Mäkinen, Jorunn D. Newth,<br />
Caroline Olsen, Linn T. Sunne og Ragnfrid Trohaug (og den anonyme<br />
konsulenten som leste boka for eitt av forlaga eg forsøkte å<br />
sende ho til), som alle har lese gjennom denne teksten på eit tidspunkt<br />
i prosessen og gitt meg tilbakemeldingar på han. Takk til Kristin<br />
Cecilia Saue Romundset for fantastisk støtte i heile prosessen,<br />
takk til Ida Eva Neverdahl for den fantastiske omslagsillustrasjonen,<br />
takk til Arne Bye for gode råd om bokbransjen, takk til Randi Rosasen<br />
for hundre millionar gode samtalar om barne- og<br />
ungdomslitteratur, og takk til NaNoWriMo (nanowrimo.org), som<br />
mot alle odds klarte å få meg til å byrja å skrive ei bok (sjølv om eg<br />
ikkje klarte fristen denne gongen).<br />
<strong>Olaf</strong>
Change language