«OES i Norge» nr. 3/4 – 2011

oes i Norge nr. 3–4/2011 40. årg.
måltid sikret og trivselsnivået plassert.
Vi planla kjøreruter, handling, aktiviteter
og utstilling, før de som har greie på
sånt begynte den evinnelige greeeingen
av de pelskledde. Jeg tar et overblikk
over campingplassen, den er stor som
et middels tysk jernverk, eierne kan sope
inn millioner her på folk som ligger i
kø, tisser i kø, spiser i kø og bader i kø.
Evolusjonen har utviklet campingfolk til
en egen rase. Dagen for første utstilling
kommer, vi drar tidlig, så tidlig at vi må
parkere bilene utenfor porten for ikke
å vekke slike som faktisk er på ferie i
ferien sin. Jeg skal levere ett stykk sønn
til nærmeste flyplass, han skal på arbeid
og må hjem. Først kjører jeg forbi den
eneste bensinstasjonen som visstnok
ligger langs veien, jeg trodde i min
enfoldighet at slike lå langs veien der
det kjører biler. Med lite på tanken og
et fly som neppe venter på min kjære
sønn er spenningsnivået stigende. Ved
hjelp av navigatør og litt magefølelse
finner vi etter hvert en stasjon ved en
levnetsbutikk og som tar kredittkort, og
ikke bare Dan-kort, og finner deretter på
kartet en kortere vei mot flyplassen. Men
langs denne veien hadde selvfølgelig en
lokal «bondemand» funnet det for godt
å kjøre sin nok nylig innkjøpte og svære
skurtresker med tre meters skjærebord i
min kjøreretning. Bak denne maskinen lå
en traktor med forutlegger og tvillinghjul
og hadde romslig godt med tid. Mulig
det gikk noen blodkar i hodet mitt
akkurat da, for min passasjer nevnte
svært så passende at flyet går snart,
og billetten er betalt. Han i traktoren
våknet omsider og la seg ut på jordet
der det passet seg slik. Skurtreskeren
var verre å komme forbi. Heldigvis har
jeg en romslig bil som kjører offroad når
den må, og vi kom oss forbi og i mildt
sagt god fart inn på parkeringen etter en
stund, ved avgangshallen. Der ventet
flere overraskelser; de hadde funnet det
for godt å endre sitt datasystem akkurat i
den timen før vi ankom, men en hyggelig
kar hjalp oss etter hvert å skrive ut saker
og ting slik at den hjemmereisende kom
seg ombord, faktisk flere minutter før
avgang.
Vejen, et merkelig navn på en by,
ligger midt ute i ingenting. Der er
boliger og salgsområder der, og en stor
skole med idrettsanlegg. Der ligger
utstillingsområdet. Et flott område, om
enn noe stort. Vi finner fram til ringen i
mylderet, det skal arrangeres opp telt og
annet utstyr. Det er ikke et og annet telt
lenger på utstillingene, men en fargerik
skog av slike. Tett i tett står de, og utstyr
er så mangt, trimbord f.eks. Ikke et med
sandwich-plate og plastben, nei skikkelig
tykk jernbeslått sponplate og føtter i tysk
stål som veier så mye at du må brette ut
fingrene etter å ha båret det en kilometer
fra bilen til utstillingsplassen. Ikke ett
bord, nei man må jo ha to slike bord
såklart, og bur selvfølgelig. Ikke et slikt
som man får en Lhasa inni, nei det er
plass til tre Sacco-sekker inni der. To av
slike også må med, slik at det blir plass,
23