Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

stemmen utenfra
Jeg er en av mange palestinske flyktninger som har bodd hele mitt
liv i Libanon. Et land hvor alle palestinere bor i eller i nærheten av
skitne og overbefolkede flyktningleirer. Vi er stengt ute fra det offentlige
skole- og helsesystemet. Det er få muligheter, og vi blir stadig
diskriminert på arbeidsmarkedet. Vi er og forblir flyktninger. Det
kan virke uforståelig at Libanon, et vakkert land med mange flotte
mennesker og tradisjoner lik det palestinske samfunnet, har en politikk
som fører til diskriminering.
Da Israel erklærte seg selvstendig i 1948, ble min far sammen med
700 000 – 800 000 andre palestinere tvunget på flukt fra sine hjem.
Den dag i dag har mange beholdt husnøkkelen til boligene sine i
Israel, i håp om å få bruk for den en dag. Min far slo seg ned i Libanon,
som noen tiår senere nesten ble revet fra hverandre av ulike politiske
og religiøse fraksjoner. Borgerkrigen var på sitt blodigste i
1982, da falangister, kristne høyreekstremister, massakrerte hele
flyktningleirer i Sabra og Shatila. Angrepene ble støttet av den israelske
regjeringen. Samme år ble min far drept, og jeg var bare elleve år.
Vårt hjem ble ødelagt, så min mor og mine fem søsken måtte flykte
alene til en annen leir langt nord i Libanon. Den eneste støtten vi
fikk, var penger fra slektninger i Gulf-området. En skjebne vi delte
med mange andre palestinere.
FNs organisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA)
er tilstede i Libanon. De tilbyr utdanning og helsetjenester, men alle
behovene blir ikke dekket. Etter grunnskolen er det få muligheter
for jobb. Mange har derfor så vidt råd til å skaffe seg mat. Det er i liten
grad noe liv utenom det å overleve. Vi har fortsatt ikke lov til å kjøpe
eiendom og faller utenfor velferdssystemet. Det er lite eller ingen medisinsk
hjelp eller støtte. Nylig døde en ung mann i nærheten av der
vi bor, fordi han ikke kunne bli tatt inn på de private sykehusene.
UNRWA s klinikker undersøkte ham, men de har bare rett til å ta i
mot et visst antall per måned. Den unge mannen måtte vente til
neste måned. Han døde.
I fjor kom en ny lov som lar palestinske flyktninger jobbe lovlig
utenfor leirene, men den har dessverre minimal effekt. Vi kan fortsatt
ikke jobbe i den offentlige sektoren og er utestengt fra flere profesjoner
som advokat og lege. De fleste palestinere velger derfor å
jobbe svart. Det er ikke rart ungdommen mangler tro på fremtiden.
Den kommende generasjonen av palestinske flyktninger må få bruk
for utdanningen sin og ha mulighet til å skape sin egen identitet,
mer enn bare å være en flyktning. Jeg var heldig og fikk muligheten
til å få et ståsted også innenfor det libanesiske samfunnet etter fullførte
studier. Jeg fikk en jobb som regnskapsfører i en libanesisk bedrift,
samtidig traff jeg min libanesiske kone.
De fleste palestinske flyktningene drømmer seg vekk fra leirene,
helst hjem til det okkuperte palestinske området. I virkeligheten får
vi ikke lov til å reise dit, ikke en gang for å besøke familie. Hver gang
jeg og mine barn reiser ut av Libanon, må vi ha med spesialpapirer
som forklarer at vi er palestinske flyktninger. Selv om min kone er
libanesisk statsborger, så vil mine barn forbli palestinske flyktninger.
Hun har alle rettighetene, men barna hennes blir diskriminert. Vi
er stemplet som flyktninger og fengslet til leirene.
Jeg har alltid følt at menneskene i Libanon er godhjertede, men
det er et skille mellom de som styrer landet og de som bor her. Det
er veldig forståelig at de fleste vil flykte herfra; flykte fra leirene, diskrimineringen,
fattigdommen, døden, men ikke minst kunne vende
hjem. Jeg velger å bli i Libanon, for både min familie og sjel er her,
men jeg er en av få som har fått et bedre liv med årene. I min klasse
fra ungdomsskolen har 15 av 30 mistet livet, enten på grunn av borgerkrigen
eller sykdom. 12 bor fortsatt i flyktningleiren, men er uten
jobb. De resterende har flyktet fra landet.
Det internasjonale samfunnet bør legge press på Israel for å akseptere
vår rett til retur, så vi kan ha muligheten til å vende hjem. I
tillegg må regjeringene i de arabiske nabostatene endre sin politikk,
slik at alle palestinske flyktninger kan leve et verdig liv på linje med
resten av befolkningen. Livssituasjonen er helt klart verst i Libanon,
og vi har et sårt behov for forandring. De pågående urolighetene i
hele den arabiske verden kan være med på å endre livene til alle
palestinske flyktninger. Opprørene mot diktaturene i Midtøsten gir
håp; et håp om at man kan bli hørt og få en stemme i verden.
Det er 60 år siden min familie kom til Libanon, og det er fortsatt
veldig vanskelig å være palestinsk flyktning i dette landet. Hele vår
tilværelse har vært en kamp for å overleve og tilkjempe oss et minimum
av rettigheter. Det kan ta 60 år til om ikke mer før vi kan leve
som libanesere med samme rettigheter som dem. Drømmen om en
gang å vende hjem forblir en drøm – fordi vi er palestinere.
Ahmad Azzam
5