TEMA: RUS - Argument - Universitetet i Oslo

Nummer fem - 2012 

Av studenter i Oslo 

TEMA: RUS 

EVOLUTIONARY HIGH / LEGE VS. PUSHER 

STILLEDANS MED GISLEFOSS / PARTY-PLACEBO 

MANDELAS MØRKE SKYGGE / NARKOBØNDER 

INTERVJU: MORTEN LANGELAND 

WITH ARTICLES IN ENGLISH

I høstmørket har det skjedd en liten revolusjon ved 

Universitetet i Oslo. Mot alle odds har ledelsen ved 

Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet etablert 

et nytt emne for bachelorstudenter: Formidling og 

vitenskapsjournalistikk. Nå kan realfagsstudenter på 

bachelornivå registrere seg til dette 10-poengsemnet, 

som starter over nyttår. Noen av landets skarpeste 

vitenskapsformidlere og journalister har tegnet seg til 

forelesningsplanen. De er klare til å lære studentene 

både formidling og journalistikk som verktøy for å 

gjøre sin kunnskap tilgjengelig. Kurset tar opp kildekritikk, 

skriveferdigheter, formidling og mediehåndtering. 

Det er på høy tid. Kurset bør være starten på en 

radikal utvikling ved Universitetet i Oslo – og andre 

studiesteder i Norge. 

For hva skal vi egentlig med kunnskapen vår her oppe i 

elfenbenstårnet? 2012 har gitt oss mange svar. Et av dem 

handler om folkeopplysning. Alt for ofte har debatter 

om miljø, helse, skatt og innvandring tatt utgangspunkt 

i vrangforestillinger. Dette er verdener hvor klimakrisen 

er omstridt og healing kan kurere kreft, hvor de fattige 

kan tjene på at de rike slipper skatt og Norges majoritet 

i 2050 er innvandrere. Slike «brennbare» spørsmål er 

mer omstridt enn de fortjener å være. 

For å skille snørr og bart i det offentlige og private 

ordskifte, må utdannelsen sette studenter i stand til å 

Leder 

Formidlingsrevolusjonen 

Av Ståle Wig 

Et nytt emne skal lære realfagsstudenter å g jøre seg forstått i offentligheten. 

Det bør være starten på noe stort. 

Foto: Wikimedia Commons 

gjøre seg forstått. Det utfordrer studenter selv, og alle 

andre som vil høre på hva vi har å si. Derfor er universitetets 

formidling og vitenskapsjournalistikk-kurs et 

skritt i riktig retning. 

Å gjøre studenter i stand til å gjøre seg forstått er ingen 

garanti for positiv samfunnsutvikling. Men at flere 

evner å møte ubegrunnede argumenter med kunnskap, 

kritisk sans og kommunikasjonsevner er en verdi i seg 

selv. Universitetsrektor Ole Petter Ottersen har skjønt 

dette. Han stiller opp som en av kursets forelesere over 

nyttår, med temaet «universitetets samfunnsansvar». 

Det skulle bare mangle. Stortinget har gitt universitetet 

tre lovpålagte ansvarsområder: Å utdanne, forske 

og formidle. Til tross for dette kommer ikke initiativet 

fra universitetet selv. Det kommer fra et knippe 

engasjerte studenter med utspring i Argument. I snart 

I flere fagmiljøer har det vært 

snakk om å starte et eget 

formidlingssenter. 

tre år har de drevet lobbyarbeid for å lage et kurs som 

gir studenter evnen til å omsette akademisk kunnskap 

i offentligheten. Fram til i dag finnes ingen opplæring 

i vitenskapsformidling ved Universitet i Oslo. Publi- 

kasjonen du nå holder i hånden har vært det eneste 

tilbudet til studenter som vil lære å skrive tilgjengelig 

om akademisk kunnskap. 

Kurset er kun åpent for realfagsstudenter. Det er synd. 

Heldigvis har emneansvarlig Dag O. Hessen og Henrik 

Svensen og prosjektleder Norith Eckbo uttalt at de er 

åpne for samarbeid med andre fakulteter. Med andre 

ord ligger alt til rette for at universitetet kan utvide 

emnet. På denne måten kan flere være med å «smelte 

murene av iskald uvitenhet», slik dikteren Halldis 

Moren Vesaas oppfordret til. 

Bacheloremnet Formidling og vitenskapsjournalistikk 

bør være starten på noe stort. I flere fagmiljøer har 

det vært snakk om å starte et eget formidlingssenter 

ved Universitetet i Oslo. Det er en spennende idé som 

krever radikal ledervilje og ressurser. På et slikt senter 

kan kursene i vitenskapsjournalistikk høre hjemme. 

Senteret kan for eksempel etableres ved Institutt for 

medier og kommunikasjon. 

Ledelsen ved både universitetet og høgskolene i 

Oslo bør følge det nye emnet med stor nysgjerrighet, 

og utnytte kreftene i miljøet som startet høstens lille 

revolusjon. 

Ståle Wig ( f. 1988) studerer sosialantropologi ved 

Universitetet i Oslo (UiO). Han er redaktør i Argument 

04. BLÅBÆR OG PEANØTTER 

07. SAMFUNN 

17. TEMA: RUS 

08. I SKYGGEN AV MANDELA 

Andreas Buhler 

10. MILJØKRISA OG MEG, 

MEG, MEG 

Vilde Blix Huseby 

12. THE LADY: FREDSIKON I 

MOTBAKKE 

Eirik Sundvall 

13. FOLKEMORDTILTALE 

I NORGE 

Reidar Jessen 

14. MAYAKALENDEREN 

Melanie Kitti 

16. PSYKOLOGIEN I ET SMIL 

Ingvill Hekne 

18. CANNABISDYRKERNE: 

VERDENS BESTE BØNDER 

Eivind Eggen 

20. NARKOKARTELLENES 

LEK MED VERDEN 

Kim-Andre Aasheim 

22. INTERVJU: HANS OLAV 

FEKJÆR 

Martin Isungset 

23. HVORFOR SIER VI DET? 

Urd Vindenes 

24. WHAT EVOLUTION 

EXPLAINS ABOUT OUR 

LOVE FOR DRUGS 

Kyrre Kausrud 

27. ESSAY: ULYKKEN 

Anonym 

28. KUNSTSTUDENTEN 

Ragnhild Heggem Fagerheim 

30. MUSIKKLISTE 

Anne Gerd Grimsby Haarr 

2 3 

REDAKTØR: 

Ståle Wig 

REDAKSJONSLEDER: 

Sandra Mileo 

SAMFUNN: 

Julie Kalveland (redaktør), Reidar Jessen, Emil Stoltenberg, 

Anniken Sørlie, Eirik Sundvall, Ingvill Daatland Hekne, 

Martin Magelssen Bugge og Melanie Kitti. 

TEMA: 

Espen Stabell (påtroppende redaktør) Hanna Hagen Bjørgaas 

(avtroppende redaktør), Oda Tømte og Hanne Skogvang 

KULTUR: 

Sandra Mileo (redaktør), Kristian Wikborg Wiese, Eileen Danielsen, 

Betol Hansen og Isabella Ambrosio 

NATURVITENSKAP: 

Kristina Øie Kvile (redaktør), Marit Simonsen, Lala Rukh, Ola 

Tobias Hafslund, Tulpesh Patel, Christiane Brandvoll, 

Anders Krabberød og Betol Hansen 

31. KULTUR 

39. NATURVITENSKAP 

48. BAKSIDEKRONIKKEN 

BILDEREDAKSJON: 

Sarah Yasin (redaktør), Marion Priebe, og Angelica Tatalas 

UTFORMING: 

Ørjan Laxaa 

OMSLAGSILLUSTRASJON: 

Pia Isaksen 

SEKSJONSSIDEFOTO: 

Samfunn: Sarah Yasin, Tema: Marion Priebe 

Kultur: Wikimedia Commons, Natur: Georg Pram Ekelund 

ABONNERE: 

Et år: 250 kroner 

Støtteabonnement: 500 kroner 

MOTARGUMENTER: 

Innlegg: Maks 4000 tegn inkl. mellomrom 

Kronikk: Maks 8000 tegn inkl. mellomrom 

32. FRANSKE FRISTELSER 

Isabella Ambrosio 

34. HJERTERDAMA 

Stine Machlar 

36. NOVELLE: HVERDAG 

Andrea Miranda Sand Bruer 

38. INTERVJU: MORTEN 

LANGELAND 

Kristian Wikborg Wiese 

40. TRØKKA STEMNING 

Ola Tobias Hafslund 

42. SNUS: WHAT’S THE HARM? 

Tulpesh Patel 

44. MANETER PÅ BRØDSKIVA 

Kristina Øie Kvile 

46. BOOK REVIEW: 

SCIENCE TALES 

Tulpesh Patel 

48. NARKOTIKAPOLITIKKENS 

FALITT 

Jon F. Olsen 

Argument er en tverrfaglig og tverrpolitisk tidsskrift laget av studenter og unge forskere. Som Norges største studenttidsskrift blir Argument distribuert gratis på studiesteder over hele Oslo. 

Publikasjonen er finansiert av Kulturstyret ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO) og annonsesalg. 

SKRIVE FOR OSS? 

Dødlinje: 12. november 

Tema: Grenser (for bidrag til temaseksjonen) Vi tar imot bidrag fra 

studenter og unge forskere på alle nivåer og fra alle felt 

Enhver som skriver til oss er garantert grundig tilbakemelding 

Redaksjonen ble avsluttet 22. oktober 

Send ditt utkast på maks 8000 tegn til 

argument-redaksjon@studorg.uio.no 

ANNONSESALG: 

Space Media AS Telefon: 982 86 993 

Mail: annonsesalg@spacemedia.no 

KONTAKT: 

Argument, Slemdalsv. 15, 0369 Oslo 

Mail: argument.tidsskrift@gmail.com 

Hjemmeside: argument.uio.no 

Innhold

Blåbær og peanøtter Blåbær og peanøtter 

Dyr som digger fylla 

Det er ikkje bare Homo sapiens som liker å ta seg ein dram eller to. Allereie i 1871 noterte Charles Darwin i The Decent of Man at apekattar 

såg ut til å vere svake for bade sprit og øl. No viser eit studie publisert i journalen Proceedings of the National Academy of Sciences at ulike 

pattedyr i Jungelen i Malaysia er svært harde på flaska. Palmeplanten Eugeissona tristis produserer nemlig nektar med ein alkoholprosent 

på 3.8, noko fleire jungeldyr veit å sette pris på. Av dei mest drikkfalne er trespissmusa Ptilocercus lowii, som kan ha eit konsum tilsvarande 

ni glass vin eller halvliterar øl på ein kveld for eit menneske. Imponerande nok verka det ikkje som om spissmusa tek skade av alkoholinntaket, 

og balansen er i god behald. Sikkert ein god ting når ein lever i toppen av eit tre. 

KK 

Edderkopper på dop 

Kulinarisk viagra 

Kan vi ruse oss på mat? Bli kåt av østers? Er jordbær med sjokolade å regne 

som kulinarisk viagra? 

Fakta er: 

• Sjokolade kan øke nivåene av signalstoffer i hjernen som virker stimulerende 

på humøret, men det er tvilsomt at det har spesiell effekt på 

sexlysten. 

• Østers inneholder mye sink, som er nødvendig for produksjonen av 

testosteron hos menn. 

• Økte nivåer av testosteron kan øke sexlysten, men de fleste får dekket 

behovet gjennom et vanlig kosthold. 

• Et av stoffene i krydderet safran har vist seg å virke som et afrodisiakum 

(et preparat som øker sex-lysten) på rotter. Men vitenskapelige 

studier på mennesker gjenstår. 

• Et sunt og variert kosthold er å anbefale for å sikre et godt sexliv, 

fremfor enorme inntak av enkeltmatvarer. 

Forskeres hverdagsliv kan føre til rare oppdagelser. Da en edderkopp-forsker på 50-tallet ønsket å observere spinning av nett – noe edderkoppene gjerne gjør om natten – 

spurte han en farmasi-venn om det fantes noen stoffer som kunne få edderkoppene til å spinne om dagen. Det endte med en serie merkelige forsøk med edderkopper på 

dop. 

Edderkoppene fortsatte stort sett å spinne om natten, men på amfetamin jobbet de raskere, på seratonin dobbelt så sakte, på LSD ble nettene mye mer regulære og 

pene enn til vanlig. Og på kaffe ble nettene horisontalt avlange. Høye doser av nesten alle stoff de prøvde førte til høyst irregulære edderkoppnett. 

Nå settes edderkopper ut i sprøytede åkre for å teste ut virkningen av giftstoffene. Hvis edderkoppnettene dere ser uvanlige ut etter en runde i åkern så vet vi å holde 

oss unna. 

MS 

JB 

Illustrasjoner av Marion Priebe 

Filmtips: 

The Lost 

Weekend 

(1945) 

Film Noir-klassikeren The Lost 

Weekend fra 1945, regissert 

av Billy Wilder, regnes som noe 

for seg selv. Der sjangeren ofte 

er preget av et kriminalplot, 

skurker og farlige kvinner, 

omhandler The Lost Weekend 

et annet dystert tema: Alkoholisme. 

Vi møter forfatteren 

Don Bingham, som enten må 

få hjelp med sine alkoholproblemer 

eller innse sitt forfatteryrke 

som tapt. Handlingen 

utspiller seg i løpet av helg 

der Don skal gjøre seg klar til 

å reise bort med kjæresten. 

For sine nærmeste har han 

løyet om å ha vært edru i ti 

dager. I løpet av helgen ser vi 

hvordan han svikter alle og 

seg selv med sine løgner og 

alkoholproblem. Vi tas med i 

en berg-og-dalbane av følelser, 

og får innblikk i Dons største 

nedturer. 

Ray Milland brillierer i hovedrollen 

med en hjerteskjærende 

fremstilling av den alkoholiserte 

forfatteren. Filmen 

vant fire Oscar-statuetter – 

beste film, skuespiller, manus 

og regissør – og regnes som 

en klassiker i fremstillingen av 

alkoholisme. Filmen er basert 

på en roman med samme 

tittel skrevet av Charles R. 

Jackson, og er tilgjengelig på 

DVD og blu-ray. 

Vitenskap for et bedre liv 

Det narkotiske stoffet heroin ble utviklet av en engelsk kjemiker i 1874. Stoffet ble lansert for salg i 1898 av farmasøytselskapet Bayer, og markedsført 

som en erstatning for morfin hos pasienter med morfinavhengighet. Det viste seg imidlertid at stoffet var minst like avhengighetsdannende som morfin 

– og hadde skadevirkninger vi først i dag aner det fulle omfanget av. 

Farmasøytene har nå utviklet nye stoffer som skal erstatte heroinen. Mest kjent er kanskje metadon. Metadon er som sine forgjengere høyst avhengighetsdannende 

– og florerer nå på det illegale markedet. Vi spør: Hvilket narkotisk stoff skal erstatte metadon? Kan farmasøytene snart tilby oss et nytt 

vidundermiddel, eller kan vi like godt vende tilbake til den gode, gamle morfinen? 

«Science for a better life» er for øvrig mottoet som møter oss på farmasøytselskapet Bayers hjemmesider. 

4 5 

Anbefales. 

SM 

ES 

Robot-agenter på syre 

LSD forbinder vi gjerne med hippiebevegelsen, Jimmi Hendrix og psykedelisk rock fra 60-tallet. Mindre 

kjent er det at den amerikanske etterretningstjenesten CIA var de første til å trippe for alvor, lenge før 

60-tallets orgier. Det hemmelige og ulovelige prosjektet MK-Ultra startet tidlig på 1950-tallet som 

en del av etterretningstjenestens forskiningsprogram. På nær 50 universiteter og høyskoler eksperimenterte 

vitenskapsmenn med uvitende amerikanske og kanadiske borgere som testpersoner. Særlig 

brukte de metoder som hypnose, isolasjon, verbalt og seksuelt misbruk og – mest av alt – LSD. 

Hvorfor? 

• Etterertningstjenesten ville vite om LSD kunne forandre en persons loyalitet, for eksempel for 

å få russiske spioner inn i egen tjeneste, og lage det noen kalte for «robot-agenter». 

• De var nysgjerrige på om russerne kunne gjøre det samme med ameriaksne agenter. 

• Forskningen skulle også avdekke hvordan man kunne frambringe tilståelser gjennom bruk av 

rus og psykologisk tortur. 

Etter Watergate-skandalen i 1972 beordret CIA-direktøren Richard Helms at alle dokumenter fra 

prosjektet skulle ødelegges. Den amerikanske kongressen avslørte likevel arbeidet i 1975 ved 

hjelp av vitneforklaringer og over 20.000 overlevne dokumenter. 

Tripper’u? TV-kanalen Discovery Science viser nå en dokumentarserie om vitenskapens mørke sider. 

Inkludert århundrets bad trip, MK-Ultra. Les mer på www.science.discovery.com/stories/mkultra 

SW

Argument søker redaktør 

Argument er Norges største studenttidsskrift. Det et drevet av studenter og unge forskere i Oslo, 

og har fem utgaver i året. Som redaktør har man det øverste redaksjonelle ansvaret, og får man 

unik leder- og redaksjonserfaring. Vervet er et perfekt utgangspunkt for en videre karriere innenfor 

forskningsjournalistikk eller tidsskriftbransjen. 

Argument står ovenfor spennende muligheter i 2013. Publikasjonen har utvidet dekningsområdet, og når nå ut alle læresteder 

ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Det blir den nye redaktørens oppgave å befeste posisjonen 

som et tidsskrift for studenter over hele Oslo. 

Som redaktør får du: 

- Unik ledererfaring 

- Omfattende redaksjonell erfaring 

- En viktig stemme i og utenfor studentoffentligheten 

- Kontakt med et bredt nettverk av skribenter, forskere og fagmiljøer 

Vi ser etter en person som: 

- Har leder- og skriveerfaring 

- Kan engasjere og organisere en redaksjon 

- Tar initiativ, jobber selvstendig og organisert, og håndterer tidspress 

- Brenner for å gjøre akademisk kunnskap tilgjengelig 

Arbeidstiden er fleksibel, og kan fint kombineres med studier. Vervet er honorert. 

Har du spørsmål? Skriv til redaktør Ståle Wig på staalewig@gmail.com 

Send søknad, CV og referanser elektronisk til argument-redaksjon@studorg.uio.no innen 23. november 2012. 

Argument søker samfunnsredaktør 

Som samfunnsredaktør har du ansvar for din egen seksjon. Du leder en redaksjon, og redigerer, 

skaffer og skriver egne tekster. Du motiverer dine skribenter og redaksjonsmedlemmer, som alle 

jobber frivillig. Samfunnsredaktøren bestemmer hvilke temaer og debatter Argument skal løfte, 

og er en del av selve ryggraden i tidsskriftet. 

Som samfunnredaktør får du: 

- Ledererfaring 

- Redaksjonell erfaring og formidlingskompetanse 

- En sentral stemme i Norges største studenttidsskrift 

- Deltakelse i et lærerikt miljø 

- Kurstilbud 

Arbeidstiden er fleksibel fint kan kombineres med studier. Vervet er honorert. 

Vi ser etter en person som: 

- Har skriveerfaring 

- Evner å gjøre tekst tilgjengelig for et bredt publikum 

- Kan lede en redaksjon og drive rekruttering 

- Tar initiativ, jobber selvstendig og håndterer tidspress 

Har du spørsmål? Skriv til samfunnsredaktør Julie Kalveland på samfunn.argument@gmail.com. 

Send søknad, CV og referanser elektronisk til argument-redaksjon@studorg.uio.no innen 23. november 2012. 

SAMFUNN 

MANDELA KASTER LANGE SKYGGER / DEMOKRATI PÅ DYNGA / 

FREDSIKON UTEN POLITISK PROGRAM / FOLKEMORDTILTALE I NORGE / 

DOMMEDAGSBLØFFEN / VITENSKAPEN BAK SMILET 

6 7

Samfunn 

Frihet med bismak 

På 50-tallet var ANC opptatt av omfordeling av 

goder og nasjonalisering av landets ressurser. I dag 

har partiet blitt markedskreftenes støttespiller. 

Det er i ferd med å koste dem dyrt. 

SØR-AFRIKA 

Av Andreas Joachim Buhler 

Ill.: Mats Rune Gullikstad 

I sommer ble 34 streikende gruvearbeidere 

i Marikana drept av politiet. Parallellene 

til lignende massakre under apartheidtiden 

var slående. Gruvearbeiderne streiket på 

grunn av dårlige arbeidsforhold og levekår. 

Og som da, handler dagens sinne om mer 

enn enkelthendelser. Når allmektige ANC 

i disse dager diskuterer hvem som blir 

presidentkandidat til valget i 2014, er det 

med svekket støtte fra landets arbeidere. 

Fagforeninger fortsetter å miste oppslutning 

hos sine medlemmer så lenge de 

støtter regjeringspartiet og deres markedsvennlige 

politikk. 

Men fikk de da ikke sin frihet? Hvorfor 

er svarte arbeidere i Sør-Afrika fortsatt så 

frustrerte, snart 20 år etter at apartheid ble 

avskaffet? 

Forhandlinger og kompromiss 

På slutten av 1980-tallet hadde ANC valget 

mellom å forhandle med apartheid-regimet 

eller å fortsette kampen. For å unngå væpnet 

strid som kunne vare i mange år, ble det 

forhandlinger. Resultatet ble at de fleste av 

punktene som omhandlet økonomisk omfordeling 

i motstandsbevegelsens såkalte Freedom 

Charter, ble fjernet. Planene til ANC om å nasjonalisere 

landets naturressurser ble droppet. 

President Thabo Mbeki formulerte i 1996 et 

nytt program som skulle skape vekst gjennom 

investeringer fra utlandet og privat næringsliv. 

Programmet kastet Sør-Afrika ut i det globale 

markedet og lønningene ble drastisk redusert 

for å tiltrekke seg utenlandsk kapital. Dette 

førte Mbeki på kollisjonskurs med de ledende 

fagforeningene. Da han tapte presidentnominasjonen 

i ANC mot Jacob Zuma i 2007, var 

det fagforeningene som sto bak. 

Inntektsforskjeller og kapital 

Under styret til Mbeki opplevde Sør-Afrika 

solid økonomisk vekst, men forskjellene mellom 

fattig og rik økte likevel. Zuma forsikret i 

I skyggen av Mandela 

har friheten fått en 

bismak av urettferdighet. 

sin første tale som president at de økonomiske 

tiltakene han nå skulle iverksette, ikke var 

et fundamentalt brudd med den økonomisk 

politikken ANC tidligere hadde ført. Han 

DETTE ER SAKEN 

Spenning: Kanskje utfordres president Jakob 

Zuma av visepresident Kgalema Motlanthe i 

desember. Foto: Wikimedia Commons 

• I desember velger ANCs 

nasjonalforsamling nye ledere. 

Nominasjonsprosessen er nå 

i gang. 

• Sjansen er stor for at ANC 

vinner nasjonalvalget i 2014, 

og derfor er det trolig landets 

neste president som blir valgt 

på ANCs nasjonalforsamling. 

• Kritikken mot nåværende 

president Jacob Zuma har økt 

de siste månedene. Sentrale 

partifeller ønsker nåværende 

visepresident Kgalema Motlanthe 

som leder. 

• Den innflytelsesrike fagforeningen 

COSATU har enda ikke 

avslørt hvem de støtter som 

ANC-leder i desember. 

• Samtidig er er mellom 75.000 

og 100.000 arbeidere i ulovlig 

streik rundt om i landet. 

forsikret at nasjonal og internasjonal kapital 

ikke hadde noe å frykte. Politikken til Zuma 

har i etterkant vist seg slående lik den Mbeki 

førte, og ingen av presidentene har maktet å 

redusere inntektsforskjellene. Sør-Afrika er nå 

det landet i verden med den største forskjellen 

mellom fattig og rik, ifølge OECD og 

verdensbanken. 

I en makaber konkurranse i bunn av 

listen over landene med verdens største gap 

mellom rik og fattig, finner vi Sør-Afrika, 

Namibia og et knippe andre naboland. 

Økonomisk apartheid 

For tiden mener mange her i Sør-Afrika at det 

eksisterer et «økonomisk apartheid». Under 

forhandlingene på 1990-tallet deltok næringslivet 

sammen med apartheidregjeringen og 

ANC for å skape et demokratisk Sør-Afrika. 

Kravene fra regjeringen og bedriftene, spesielt 

fra mineral- og jordbruks-sektoren, var at 

eiendomsforholdene ikke skulle forandres. På 

samme tid har det vært en trend i internasjonal 

utviklingspolitikk at private investeringer 

ses som den beste måten å skape økonomisk 

vekst på. Dette har påvirket den økonomiske 

politikken til Nelson Mandelas arvtaker Thabo 

Mbeki, og dagens president Zuma. Forhandlingene 

på starten av 1990-tallet gjorde at 

grunnloven blokkerte for å iverksette tiltak 

for omfordeling av goder, og lønnsøkning hos 

de fattigste ble nedprioritert. Dette har reprodusert 

forskjellene fra apartheid, og med få 

unntak er dagens økonomiske elite den samme 

som for 20 år siden. 

Korrupte fagforeninger 

Bortsett fra obligatoriske kondolanser har 

Zuma og resten av ANC unngått å kommentere 

streiken og skytingen av gruvearbeiderne. 

Tre måneder etter massakren har 

ingen politikere blitt straffet, og Zuma virker 

like handlingslammet som alltid. Dette er 

delvis på grunn av usikkerheten rundt hvem 

som skal være presidentkandidat for ANC 

i 2014, men også på grunn av samarbeidet 

mellom ANC, det private næringslivet og 

apartheid-regimet på 1990-tallet. De sterke 

båndene som ANC-lederskapet knyttet til 

næringslivet den gang har vokst seg sterkere 

i løpet av Mbeki og Zuma sine presidentperioder, 

spesielt i gruveindustrien. Flere 

av ANC-toppene snakker om at partiet 

må finne veien tilbake til det opprinnelige, 

radikale Freedom Charter. 

Men alliansen med næringslivet forplikter. 

Siden 1990-tallet har partieliten fått sterkere 

bånd til de større bedriftene, og ofte sitter de i 

styrene til de som eier firmaene. ANC-toppen 

Cyril Ramaphosa, som før var leder i fagforeningen 

for gruvearbeidere, er nå en av de største 

eierne i selskapet som utvinner i Marikanagruven. 

Derfor er det vanskelig for toppene i 

fagforeningene å støtte gruvearbeidere. De har 

økonomiske interesser i samme foretak. 

Under næringslivets kontroll 

ANC har gjort lite for minke de ekstreme 

forskjellene i landet, og lønnsgapet mellom 

fattig og rik øker. Partiet blir i økende grad sett 

på som en korrupt elite som forsvarer egne 

privilegier. Da frigjøringshelten Neville Alexander 

i 2010 holdt en tale om veien videre for 

Sør-Afrika, sa han at kompromissene mellom 

ANC og apartheidmakten hadde låst partiet 

fast: De endte opp med å fremme interessene 

til den økonomiske eliten istedenfor sine egne 

velgere. Allerede i 1994 ble det klart at ANC 

ikke hadde den politiske viljen og muligheten 

til økonomisk utjevning. Inntektsforskjeller 

mellom svarte og hvite i Sør-Afrika er de 

samme i dag som under apartheid. Så lenge 

fagforeningene støtter ANC og dagens politikk, 

vil splittelsen mellom partiet og vanlige 

arbeidere øke, advarte Alexander. 

Han fikk raskt en grotesk bekreftelse på 

spådommen sin. Motstandsmannen døde to 

uker etter gruvemassakren. Før han døde fikk 

han se en stor mengde arbeidere gå ut i streik 

på eget initiativ – uten fagforeningen eller 

ANC sin støtte. 

Ulovlig streik 

Jeg var selv vitne til splittelsen mellom ledere 

og medlemmer i fagforeningene da jeg var med 

på et fagforeningsmøte for renholdsarbeiderne 

på Universitetet i Cape Town tidligere i høst. 

Møtet handlet om bonuser og lønninger som 

ikke hadde blitt utbetalt. Selv etter et halvt år 

med protester skjedde ingenting. Da lederen 

for den lokale fagforeningen talte til arbeider- 

ne, kunne vi lett høre hans politiske dilemma. 

Opptredenen hans var typisk for den politiske 

skvisen ANC og fagforeningene befinner seg i, 

mellom markedskreftenes krav og folks ønske 

om økonomisk utjevning. Den lokale lederen 

startet med en brennende tale om hvordan 

arbeiderne måtte kjempe mot universitetet, 

for så å avslutte med å si at de måtte vente til 

forliksrådet hadde sett på saken. Renholdsarbeiderne 

avslo forslaget hans, men turte ikke å 

gå ut i en ulovlig streik etter at flere mistet jobben 

sist gang de gjorde det. Men titusener av 

andre arbeidere trosser forbudet, og fortsetter 

streiken uten støtte fra fagforeningene. 

Kan være for sent 

Mye tyder på at det politiske lederskapet i 

Sør-Afrika er langt mindre radikalt enn folket 

de representerer. Den kommende lederen av 

ANC må gjøre seg klar for en kraftig endring 

av den økonomiske politikken som har blitt 

ført tidligere, og sette inn tiltak som endrer 

forskjellen mellom fattig og rik. I 2014 har 

ANC styrt i 20 år. Velgerne kommer neppe 

til å vente like mange år for at bedringer skal 

komme. For ANC kan det være for sent, 

og flere spår at velgerne vil miste troen på 

partiet. Arbeiderne godtar ikke lenger å være 

stemmekveg for ANC. Spesielt ikke etter at 

politiet brukte våpen mot de streikende gruvearbeiderne, 

og mens Sør-Afrika fortsetter 

som «verdensmester» i økonomisk ulikhet. 

I skyggen av Mandela har friheten fått 

en bismak av urettferdighet. Og da tikker 

klokka raskt for ANC. 

8 9 

Samfunn 

Titusener av 

arbeidere fortsetter 

streiken uten støtte 

fra fagforeningene. 

Andreas Joachim Buhler ( f. 1985) studerer sosial- 

antropologi ved Universitetet i Cape Town i Sør-Afrika. 

Mats Rune Gullikstad ( f. 1988) studerer psykologi ved 

Universitetet i Oslo (UiO) og er frilansillustratør.

Samfunn 

Allmenningens komedie 

Politikerne løser ikke klimakrisa. Må vi hive 

demokratiet på dynga for å redde verden? 

Av Vilde Blix Huseby 

Ill.: Jonas A. Larsen 

Årets store miljøtoppmøte, Rio+20, ble en 

stor skuffelse, og miljøbevegelsen rev seg 

i håret over høstens statsbudsjett: Vi gjør 

ikke nok! Politisk sneglefart fører oss rakt 

utfor stupet. Og om politikerne ikke gjør 

jobben, hva gjør vi da? Bare én ting kan nå 

løse klimakrisa, mener forsker og professor 

i klimastrategi Jørgen Randers: Makt må 

flyttes fra folket til stater og overnasjonale 

organer. Her spisser de motløse miljøaktivister 

ørene, for når Randers snakker om 

klima, lytter verden. Som medforfatter 

av «Limits to Growth» (1972) – boka 

som fikk miljøproblemer på den politiske 

agendaen – er Randers ingen hvem-somhelst 

i miljødebatten. Nå har han mistet 

troa på at klimaendringene kan stoppes 

med demokratiske midler, og fikk med det 

stempelet «miljøpessimist» i en debatt 

som raste tidligere i år. 

Dessverre sier slike stempler lite om 

meninger har rot i virkeligheten eller ikke. 

Randers er kanskje pessimist. Når debatten 

nå har stilnet, er det viktigere å fastslå: Er 

han realist? I så fall bør du og jeg vurdere å 

ofre våre demokratiske rettigheter – for å 

sikre et større gode. 

Den gamle miljøpessimismen 

Bare vent litt. Før vi bestemmer oss, la oss 

først ta lærdom av historien. Den «nye» 

miljøpessimismen kan sammenlignes 

med en tilsvarende demokratipessimistisk 

bølge på 60-70-tallet. 60-tallet var ikke 

bare tiåret da mennesket for alvor begynte 

å utforske verdensrommet – vi oppdaget 

også at vi selv var en trussel for egen planet. 

På samme tid som Randers begynte å 

Pessimist: Professor Jørgen Randers mener klimaendringen 

ikke kan stoppes med demokratiske midler. 


forkynne miljøproblemer, fikk økologen 

Garrett Hardin stor oppmerksomhet med 

essayet «Allmenningens tragedie» (se 

faktaboks). 

En allmenning er en ressurs, som et 

beiteland, en innsjø eller en skog, som en 

gruppe mennesker bruker i fellesskap. Fra 

denne felles bruken kan vi tenke oss to 

resultater. 

1) Ressursen brukes på en bærekraftig måte. 

2) Ressursen vil ødelegges på lang sikt. 

Det er det siste resultatet som Hardins 

«tragedie» viser til. Ifølge Hardin er det 

første alternativet ikke mulig å vedlikeholde 

over tid. Utfallet vil alltid bli 

tragisk når mennesker bruker ressurser i 

fellesskap. Hardin roper etter det samme 

som Randers gjør idag: Skal vi lykkes, sier 

han, må jordas ressurser kontrolleres av en 

«sterk, og langsiktig tenkende styresmakt» 

– eller privatiseres. 

Frihetens problem 

Der Randers bekymrer seg for klimaendringer, 

er det overbefolkning som gir Hardin 

hodebry. Men begge spør: Hva gjør vi i 

situasjoner der individer ikke har insentiv 

Kun ett fenomen bør 

vi slenge på historiens 

skraphaug: Demokratipessimismen. 

til å handle utfra fellesskapets beste? For 

Hardin var svaret «tvang». En verden 

med begrensede ressurser kan bare fø en 

begrenset mengde mennesker. I en tid der 

befolkningstallet daglig tikker oppover, 

mente Hardin at den eneste løsningen var å 

begrense vår frihet til å få barn. Økologen 

hadde liten tro på både teknologiske løsninger 

og enkeltindividets moral, og han så 

politiske virkemidler som Kinas ettbarnspolitikk 

som forbilledlig. Også for Randers 

er Kina et forbilde i klimapolitikken, og 

løsningene deres er den samme: Å begrense 

folkets frihet. 

Det første problem 

Lengter man etter klimahandling høres 

dette forlokkende ut. Men før vi kaster 

oss i diktaturets vold, bør vi vurdere tre 

sentrale problemer med miljøpessimistenes 

argumentasjon. Det første er dette: Å 

forkaste folkestyret kan fungere motsatt 

enn planlagt. Å gi noen få aktører mye 

makt kan virke som et passende middel for 

handlekraftig klimapolitikk. Likevel er det 

ikke nødvendigvis best: Flere ressurser, 

som luft, elver, hav og vind, er nærmest 

umulig å dele, og å flytte makten til toppen 

er ingen garanti for god ressursbruk i 

framtida. De «sterke, langsiktig tenkende 

styresmaktene» som Hardin ønsket, tenker 

ikke alltid langt framover, og kjenner 

heller ikke alltid lokale behov. Politikken 

kan lett bankes gjennom – uten å være 

politikken vi trenger. I mange tilfeller der 

staten har tatt kontrollen over ressursene, 

har situasjonen endt opp motsatt av 

planen. Staten har ikke alltid, spesielt ikke 

i utviklingsland, kapasitet til å sikre god 

ressursbruk, og eiendom som etter loven 

er statlig har i praksis endt opp med åpen 

tilgang. Staten kan eie en skog, uten å 

hindre at trærne hugges ned. Eller de skal 

hindre dumping av kjemikalier i innsjøer, 

men er ute av stand til å følge det opp. 

Det andre problem 

Det andre problemet for Hardin og miljøpessimistene 

er metodisk. For å sikre at 

man forsker på det man skal forske på, må 

man avgrense et område, tema eller begrep. 

Problemet er at begrepet «felles ressurser» 

viser til mange områder, som varierer i antall, 

type brukere og form for bruk. Vil man forske 

på «felles ressurser», må tunga derfor 

holdes rett i munnen. Er statlig kontroll over 

innsjøer i India en god løsning dersom staten 

tar godt vare på regnskogen i Brasil? Ikke 

uten videre. Likevel velger Hardin å bruke det 

«tragiske» utfallet i ett historisk tilfelle til å 

argumentere for endret politikk på en rekke 

andre områder: Hardin vil ikke gi bistand i 

form av mat til fattige land, eller lik rett til 

medisinsk behandling til alle. Begrunnelsen 

er at det vil skape en «global» og en «gene- 

tisk» allmenning. Når økologen generaliserer 

fra lokalt nivå – et beitelandskap i 1800-tallets 

England – til globalt nivå, havner han i 

fella: Han glemmer at samfunnsprosesser på 

lokalt og globalt nivå er ulike, og at man bør 

være forsiktig med å overføre konklusjoner fra 

England til Tibet og fra beiteland til genetisk 

mangfold på denne måten. 

Problem tre – mot en løsning 

Hardins forklaring på tragedien er at 

mennesker tenker kortsiktig og på egen 

interesse framfor fellesskapets. Med det 

glemmer Hardin både at det kan finnes 

andre årsaker bak tragedien, og at den 

ikke er uunngåelig. Tragedien oppstår ikke 

overalt der mennesker bruker felles ressurser 

sammen. Flere forskere har motbevist 

dette, blant dem statsviter og vinner av 

nobelprisen i økonomi, Elinor Ostrom, 

som har forsket på felles ressursbruk siden 

70-tallet. Gjennom metoder som strekker 

seg fra laboratorieeksperimenter til feltstudier, 

har Ostrom og hennes forskningsteam 

funnet at det verken er eiendomsrett eller 

Skal vi unngå at 

sagaen ender som 

greske tragikomedier, 

er det ikke miljøpessimisme 

vi trenger. 

politikk som avgjør om ressursbruken er 

god. I stedet vil tydelige definerte grenser, 

og kjennetegn vi gjerne forbinder med 

demokrati spille en viktig, og positiv rolle. I 

de tilfellene der det finnes arenaer der kon- 

flikter kan løses og politikk endres internt 

over tid, har man større sjanse for å lykkes. 

I tillegg er det funnet at de som overvåker 

bruken enten selv bør være brukere, eller 

bli gitt et mandat til å kontrollere ressursen 

av alle brukerne. 

Mål helliger ikke middel 

Randers har ikke ladet kanonen med like 

hardt krutt som Hardin. Han vet at Norge 

aldri vil følge Kinas autoritære lederstil. 

Uttalelsene hans kan muligens være ment 

som et retorisk poeng: Klimakrisa er så ille 

at jeg vil ofre demokratiet for dette. Likevel 

er argumentasjonen såpass forførende at 

den er viktig å imøtegå. Hardin gir oss er et 

instruktivt eksempel på hvor galt det kan 

gå: «Allmenningens tragedie» ble lenge 

bredt akseptert som forklaring på overfor- 

ALLMENNINGENS TRAGEDIE 

bruk av ressurser, og vitenskap legger sterke 

føringer for praktisk politikk. I mange 

tilfeller ble teorien brukt som legitimering 

av statlig kontroll, men uten ønsket 

miljøresultat. Arven fra Hardin viser oss at 

målet her aldri kan hellige middelet – fordi 

middelet ikke er godt nok. Skal vi unngå 

at sagaen om våre globale allmenninger 

ender som greske tragikomedier, er det ikke 

miljøpessimisme vi trenger. 

Alt på én gang 

Hvorfor? Fordi Hardin har rett. Teknologi 

kan ikke løse klimakrisa. Tillit til enkeltindividers 

moral hjelper ikke. Noen fiks ferdig 

politisk mirakelkur fins ikke. 

Men autoritære løsninger er heller ikke 

veien å gå. Nettopp derfor trengs alt på en 

gang – også det Hardin mangler troen på: 

Teknologiutvikling, forbruksreduksjon, tilpassede 

politiske løsninger og kunnskapsrike 

velgere som ansvarliggjør politikerne. Det er 

kun et fenomen vi bør slenge på historiens 

skraphaug: Demokratipessimismen. Som 

Winston Churchill sa: «Demokratiet er 

den verste styringsformen – rent bortsett fra 

alle andre som har vært prøvd.» 

10 11 


Samfunn 

• Essayet «Allmenningens tragedie» 

ble opprinnelig publisert 

i «Science» i 1968, skrevet av 

Garrett Hardin. 

• Det fire sider lange essayet 

fikk raskt stor oppmerksomhet 

og ble en av de mest siterte 

tekstene i vår tid. Det har 

skapt debatt i alt fra økologi, 

helse, økonomi, statsvitenskap 

til befolkningsstudier, etikk, 

geografi og psykologi. 

• En «allmenning» er en felles 

ressurs som både kan være 

natur- og menneskeskapt.” 

• «Allmenningens tragedie» 

er en spillteoretisk situasjon 

som oppstår når brukere av 

en felles, begrenset ressurs 

handler etter egen interesse 

framfor fellesskapets, og 

handlingene skader fellesinteressen 

over tid. 

• Tragedien har mange eksempler, 

som avskoging, overbefolkning, 

global oppvarming 

og overfiske. 

Vilde Blix Huseby ( f. 1986) er utdannet sosiolog fra 

Universitetet i Oslo (UiO) og brenner for miljøsosiologi 

som fag felt. Hun har skrevet masteroppgave om solenergi i 

India, og jobber som nettredaktør for Putsj.no. 

Jonas Alexander Larsen ( f. 1991) er 

frilansillustratør, tegneserieskaper og tekstforfatter fra 

Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving, samt 

tegneserier som fortellende sjanger.

Samfunn 

Fredsikon i motbakke 

Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi 

hylles som en helgen. Men hva står 

hun for politisk? 

Av Eirik Wig Sundvall 

Ill.: Fredrik Fjeld Kløvstad 

Utviklingen mot demokrati i Myanmar 

stormer fremover. Men Aung San Suu Kyi og 

hennes parti NLD sliter med å henge med i 

svingene. Tiden er inne for Suu Kyi å innta 

en ny rolle som en politiker av denne verden. 

Det krever håndfaste politiske svar på landets 

dype problemer. 

Liten politisk erfaring 

Demokratibevegelsen i Myanmar har i mange 

tiår kjempet for overlevelsen. Den brutale 

nedslaktingen av demonstrerende munker i 

Yangons gater i 2007 er et eksempel på militærregimets 

vilje til å knuse enhver kritisk 

stemme. Men i løpet av de siste årene er mye 

snudd på hodet. Dyptgripende reformer 

med demokratisk siktemål har kommet 

på løpende bånd. Men det kan virke som 

om det dominerende opposisjonspartiet 

National League for Democracy (NLD) 

sliter med å omstille seg. Bevegelsens frontfigur, 

Aung San Suu Kyi, har vært isolert fra 

omverdenen under husarrest. NLD har levd 

et skyggeliv under jorden. Den politiske 

erfaringen er derfor liten. Utover luftige erklæringer 

om demokrati og rettferdighet, er 

det vanskelig å få øye på hva partiet egentlig 

mener i viktige saker. 

Kjærlighet til folket 

I april ble det holdt bi-valg til nasjonalforsamlingen. 

Kun et mindre antall parlamentsplasser 

skulle fordeles. For første gang på årtier 

stilte NLD til valg. På sin valgkampreise 

gjennom landet talte Aung San Suu Kyi til de 

mange begeistrede fremmøtte om kjærligheten 

til sitt folk og hvordan de skal fortsette å 

stå sammen i motgang. Suu Kyis jordnære og 

Utover luftige erklæringer 

om demokrati 

og rettferdighet, er det 

vanskelig å få øye på 

hva partiet egentlig 

mener. 

følelsesladede budskap, var ikke overraskende 

en voldsom suksess. Utover følelsesappellene 

var prinsippet om rettstat, «rule of law», Suu 

Kyis mantra i valgkampen. Hun understreket 

sterkt at dette prinsippet må komme først og 

være forutsetningen for alt annet. Rettigheter 

må sikres, undertrykkende lover og praksis 

fjernes og folk må få mulighet til å leve sine 

LANG VEI MOT DEMOKRATI 


• Myanmar har i tiår vært et av 

verdens mest lukkede militærregimer. 

• I 2007 ble demonstrerende 

munker ble meiet ned på åpen 

gate i hovedstaten Yangon. 

• Etter dette har landet gjennomgått 

en rivende politisk 

utvikling. Militærledelsen 

har foreløpig holdt sine løfter 

om folkevalg og demokratisk 

reform. 

• Landets fremste opposisjonsfigur, 

Aung San Suu Kyi, ble i 

november 2010 løslatt fra husarrest. 

Partiet hennes National 

League for Democracy (NLD) 

fikk stille til valg for første 

gang siden 1990. 

• Ved bi-valget til ny nasjonalforsamling 

i april 2012 kapret 

partiet 44 av de 46 ledige 

plassene. 

• I 2015 er hoveddelen av de til 

sammen 440 parlamentsplassene 

åpne for nasjonalvalg. 

liv i frihet. 

Utover dette kom Suu Kyi med svært 

lite kontrete svar på hverdagsproblemene 

til befolkningen, som lever i dyp fattigdom 

etter mange tiår med økonomisk vanstyre og 

systematisk korrupsjon. 

En helgen 

Aung San Suu Kyi, populært kalt «The 

Lady», dyrkes nær sagt som en helgen i 

Myanmar. Et ofte oversett aspekt ved hennes 

posisjon i befolkningen – ja, langt inn i 

de militæres rekker – er at hun i høy grad 

arvet denne statusen fra sin far, opprørsgeneralen 

Aung San. Som grunnlegger av 

den burmesiske hæren ledet han landet til 

uavhengighet. Han dyrkes fortsatt som en 

landsfader. Men gjennom sin årelange kamp 

for demokrati har «The Lady» fått en plass 

i folks hjerter som overgår selv hennes fars. 

Suu Kyi har vært demokratibevegelsens 

viktigste symbol og klare samlingspunkt. 

En løfterik fjernsynstale 

I en tale som oppsiktsvekkende nok ble 

sendt på den statlige fjernsynskanalen under 

valgkampen, var Suu Kyi mer konkret enn hun 

har vært tidligere. Hun snakket varmt om gode 

helseordninger, satsning på utdanning, sikring 

av kvinners rettigheter og frie fagbevegelser. 

Hvordan endringene skal komme, sa hun 

derimot lite om. Hun sa heller ikke mye om 

NLDs plan for å få den skakkjørte økonomien 

på fote, utover at den skal orienteres mot åpen 

markedsøkonomi. En av de mest politisk 

betente sakene hun tok opp, var jordreform. 

I dag finnes det nemlig ikke privat eiendomsrett 

til jordbruksland i Myanmar, noe som gjør 

at det store befolkningsflertallet av bønder står 

som underkuede husmenn overfor et korrupt 

og autoritært embetsverk. 

Gedigent valgskred 

NLD vant bi-valget til parlamentet med et 

gedigent valgskred. Partiet kapret 44 av de 

46 ledige plassene. Riktignok ga dette partiet 

kun én tiendedel av de totalt 440 plassene 

i nasjonalforsamlingen, hvorav mange fremdeles 

er reservert for militærets folk. Men 

at landets største opposisjonsparti i det hele 

tatt har fått innpass på den politiske arenaen 

og kan drive sin politiske virksomhet åpent 

Ekte politikk: Fredsikonet Aung San Suu Kyi har snakket varmt 

om gode helseordninger, utdanning, kvinners rettigheter og frie 

fagbevegelser. Hvordan endringene skal komme, sier hun lite om. 

og fritt, er en enorm forandring. Ved neste 

valg, i 2015, vil flertallet av parlamentssetene 

Etter neste valg 

heter Myanmars 

president trolig 

Aung San Suu Kyi. 

stå åpne for valg. Sannsynligheten er stor for 

at NLD ender opp med regjeringsmakten. 

Realpolitikkens verden 

NLD og Aung San Suu Kyi er på full fart 

inn i realpolitikkens verden. Dagene og 

årene med heltemodig frihetskamp er i ferd 

med å bli skiftet ut med hverdagspolitikkens 

krav. Dette krever at Suu Kyi lager en konkret 

plan for hvordan folks nære og prekære 

problemer skal løses. NLD har ennå langt 

igjen i dette arbeidet. Første steg på veien er 

å formulere et grundig partiprogram. Tiden 

er i høyeste grad moden. 

For etter neste valg heter Myanmars 

president trolig Aung San Suu Kyi. 

Eirik Wig Sundvall ( f. 1985) studerer 

historie ved Universitetet i Oslo (UiO). 

Han besøkte Myanmar i januar i år, kort tid før 

Aung San Suu Kyi ble valgt inn i parlamentet. 

Fredrik Fjeld Kløvestad ( f. 1985) maler, skriver, tegner, 

tar fotografier og bygger ting med hendene. 

- Er noen blitt drept ennå? Aktor spør 

det unge vitnet som forteller om hva som 

skjedde den dagen hans foreldre og åtte 

søsken ble myrdet. Selv overlevde han ved å 

gjemme seg under døde mennesker. Spørsmålene 

er konkrete og direkte. Rettssal 250 

i Oslo tinghus er kald og stille. 

Historisk rettssak 

Argument satte i forrige utgave fokus på 

overgangsoppgjør etter krig og konflikt. I 

Oslo finner i disse dager en historisk rettssak 

sted. Den første folkemordtiltalte person 

på norsk jord føres for retten i Oslo tingrett. 

En 47-årig mann er anklaget for å ha ledet 

og gjennomført en massakre i Kigali, hovedstaden 

i Rwanda. I løpet av to uker skal den 

ha kostet 70.000 mennesker livet. Tiltalen 

tar for seg 2000 av ofrene. 

Etter norsk lov 

Den tiltalte var en lokal forretningsmann i 

Rwanda i 1994. Sadi Bugingo flyktet til Norge 

etter folkemordet og bosatte seg her. For 

noen år tilbake, ble han arrestert av norsk 

politi og Kripos startet etterforskning. Familiefaren, 

nå bosatt i Bergen, ble gjenkjent på 

gaten av vitner. 47-åringen var også etterlyst 

av rwandiske myndigheter, som i flere år har 

Han overlevde ved å 

gjemme seg under 

døde mennesker. 

forsøkt å få utlevert flyktninger fra Norge, 

mistenkte for deltagelse i folkemordet. Den 

norske statsadvokaten valgte å ta ut tiltale 

i Norge. Derfor er det norsk straffelov som 

ligger til grunn for tiltalen og som vil være 

gjeldende for rettsforhandlingene. 

Omstridt rettssak 

Bugingo er anklaget for å ha vært leder i en 

lokal milits og å ha fraktet våpen og soldater. 

På tilhørerbenken sitter to rwandiske kvinner 

og følger med på rettsforhandlingene 

når de har fri fra jobb. Kvinnene er glade for 

at det er noen nordmenn som viser interesse, 

men legger ikke skjul på at de synes rettssaken 

burde vært holdt i Rwanda, og vært 

preget av lokale tradisjoner. 

Allerede i 1994 vedtok FN å opprette 

en spesialdomstol i Tanzania for å føre de 

største overgriperne for retten. Rwanda har i 

etterkant av folkemordet fått anerkjennelse 

for å forene lokale skikker med moderne 

juss, gjennom bruk av «gacaca»-domstoler. 

Gacaca har en lang historie i Rwanda og 

innebærer at ofrene skal tilgi overgriperne 

hvis overgriperne innrømmer skyld og uttrykker 

anger. 

Historisk innsikt 

De åpne rettsforhandlingene varer fram til 

jul. Skildringene som har kommet fram har 

vært sterke. Og spørsmålet henger stadig i 

luften: Ledet den tiltalte an i folkemordet i 

Rwanda i 1994? Eller er han bare et offer for 

galskapen som omfavnet alle? 

Ved å observere forhandlingene kan 

tilhørere få et innblikk i et av verdens verste 

folkemord, som i ferd med å skrive seg inn i 

norsk rettshistorie. 

12 13 

Samfunn 

Tiltale: 

2000 drap 

Historiens største tiltale er nå avlagt i Oslo tingrett, 

og folkemordet i Rwanda skriver seg inn i 

norsk rettshistorie. 

OVERGANGSOPPGJØR 

Av Reidar Jessen 

HISTORISK RETTSSAK 

Argument #4/2012 

• Den rwandiske 47-åringen 

Sadi Bugingo er siktet for å ha 

medvirket til 2000 drap under 

folkemordet i Rwanda, og 

stilles for retten i rettssal 250 i 

Oslo tinghus. 

• Mange vitner vil bli flydd inn 

fra Rwanda til Norge. I tillegg 

kommer vitneforklaringer som 

vil gjøres via videosamtaler. 

Reidar Jessen ( f. 1991) studerer profesjonsstudiet 

i psykologi ved Universitetet i Oslo (UiO), 

og er fast medlem av Arguments samfunnsredaksjon. 

Han har fulgt rettssaken i høst.

Samfunn 

Ingen dommedag i vente 

… hilsen Maya-folket 

Tvilsomt: Maya-sivilisasjonen er kjent for sine steintavler. Men noen dommedagsspådom kom de trolig ikke med, ifølge Lars Kirkhusmo Pharo. Foto: Wikimedia Commons. 

Mayainskripsjonene kan ikke kobles til en dommedagsprofeti, 

sier Lars Kirkhusmo Pharo, Norges eneste ekspert på 

feltet. Og knuser dermed myten om myten. 

INTERVJU 

Av Melanie Kitti 

For noen har datoen 21. desember 2012 har 

etset seg fast. Ikke bare er dommedagsdatoen 

blitt film, men verden over har folk solgt alt de 

eier og har for å realisere seg selv før skjebnedagen. 

Mayaindianernes mytiske kalender blir 

sagt å være opphavet til profetien. Allerede der 

starter dommedagsprofetenes problemer. 

- Det finnes faktisk flere forskjellige 

såkalte «mayakalendere», forteller religionshistoriker 

Lars Kirkhusmo Pharo, som 

for tiden er tiknyttet Moses Mesoamerican 

Archive ved Harvard. Argument har møtt 

Pharo, som forteller at det er langt mer enn 

selve spådommen om apokalypse som er galt 

med Maya-myten. 

Den lange tellingen 

Katastrofer har alltid fascinert oss mennesker. 

Både film og litteratur spiller på det. 

Mayakalenderens dystre spådommer har, siden 

1960-tallet, herjet globalt. Det kan være 

mayaindianernes velutviklede matematikk 

og astronomi som har ført til at mange har 

lagt sin lit til denne kalenderen. Men hva er 

egentlig mayakalenderen? 

- «Den lange tellingen» er kalenderen 

som er opphav til spådommene. Den går 

lineært over mange tusen år. Den er opprinnelig 

mye eldre enn mayaene og stammer fra 

olmekikulturen, utdyper Pharo. 

Han legger til at kalenderen ble tatt i bruk 

og praktisert under den klassiske mayaperioden 

fra rundt 200 til 900 etter Kristus, men 

ble forbudt av spanjolene på 1700-tallet 

grunnet dens store religiøse betydning for 

lokalbefolkningen. Forskere i dag kjenner 

kalenderen gjennom inskripsjoner og 

hieroglyfer fra denne tiden, men kalenderen 

brukes ikke lenger. 

Ingen sammenheng 

- Den lange tellingen er en lang kalender hvor 

man teller dager istedenfor år, som vi er vant 

til. Altså tar den enorme tall, sier Pharo. Den 

forrige langtidskalenderen bestod av 5128,76 

år. Den nåværende startet den 11 august i 

år 3114 før Kristus. Og ja, du gjettet riktig, 

den 21. desember har det det gått 5128,76 år 

siden oppstarten. Da ender en tidsenhet. 

I Mexico har man 

funnet en inskripsjon 

med to datoer 

som går forbi 2012. 

Men det betyr ikke at alt stopper opp, 

forteller Pharo. 

- En tidsenhet kommer til sin ende. Det er 

en matematisk logikk i det. Men så vil den 

neste tidsenheten bare fortsette å gå. 

Men det er også gjort arkeologiske funn 

koblet til denne bestemte datoen. 

- Det er funnet tre tilfeller av inskripsjoner 

hvor denne datoen er nevnt, felles 

for de tre inskripsjonene er at de ikke kan 

kobles til en dommedagsprofeti, sier Mayaeksperten 

resolutt. 

Misforståelse: Ideen om at mayaene spådde dommedag 

21. desember bygger på en feiloppfatning, sier 

Lars Kirkhusmo Pharo. 

Forveksling 

Det kan ha skjedd en forveksling mellom 

mayaene og aztekerne, som faktisk opererer 

med en dommedagsprofeti. 

-Aztekernes skapelsesberetning forteller 

om fem verdensaldre eller soler. Hver og 

en av de solene har fått navn etter mayaenes 

260-dagerskalender. Vi lever i den 

femte og siste verdensalderen nå. Det sies 

at den skal gå under ved et jordskjelv. 

Men det kan også kobles tilbake til 

1960-tallet hvor en professor i mesoamerikansk 

kultur, Michael Coe ved Yale 

University, skrev en bok om mayaene. I 

denne koblet han 21. desember opp mot 

et armageddon – og dermed var myten 

født. Michael Coe har senere trukket argumentet 

tilbake. Men videreføringen av 

feilkoblingen i bøker og filmer har 2012 

til et robust fenomen. 

Skrevet i stein: Ifølge myten spådde mayaene verdens undergang i en kalender. Hieroglyf-raden til venstre her, i 

«Den lange tellingen» , markerer år 156 etter Kristus. Foto: Wikimedia Commons. 

Den høyeste datoen 

I Maya-byen Palenque i Mexico har man 

faktisk funnet en inskripsjon med to datoer 

som går forbi 2012, den 13. og 21. oktober 

Det kan ha skjedd en 

forveksling mellom 

mayaene og aztekerne, 

som faktisk opererer 

med en dommedagsprofeti. 

flere hundre år frem i tid. 

-Det er usannsynlig at man skulle operere 

med flere datoer hvis verden uansett skal gå 

under, sier Pharo. Det er ikke kjent om og når 

kalenderen skal ta slutt, men det er i hvert fall 

ikke funnet noe som tyder på at det skulle vært 

i 2012, konkluderer Lars Kirkhusmo Pharo. 

DEN MYTISKE MAYAKALENDEREN 

• Det finnes flere mayakalendere 

• Dommedagsprofetiene bygger 

kalenderen kalt «Den lange 

tellingen» 

• Den forrige langtidskalenderen 

varte i 5128,76 år. 

• Den nåværende kalenderen 

startet 11. august 3114 før 

Kristus, eller 13.0.0.0.0 4 ajaw 

8 O´hl. 

• 21. desember har det gått 

nøyaktig 5128,76 år siden oppstarten 

av denne kalenderen. 

• Dagens mayaer benytter seg av 

en kalender med 260 dager og 

en med 365 dager. 

Melanie Maja Kitti ( f. 1986) er utdannet sykepleier og 

studerer sosialantropologi ved Universtitetet i Oslo (UiO). 

14 15 

Samfunn

Samfunn 

Kollektivt alene 

Det er på tide å ta et oppg jør med illusjonen om at vi er alene når vi er sammen. 

Av Ingvill Maria Daatland Hekne 

Før jeg flyttet til Oslo bodde jeg i Kambodsja. 

Der er de fleste vokst opp uten plass for 

seg selv og forstår ikke konseptet privatliv. 

Hopper jeg på en buss, må jeg derfor gi 

avkall på egen intimsone. Uten rømningsvei 

blir jeg nødt til å ta del i et felleskap der man 

deler alt. På godt og vondt. Det innebærer 

å sitte med føttene i sidekvinnens oppkast 

og å bli ledd av og stirret på da toleransen 

og energien er på bånn. Men med på kjøpet 

kommer også gratis språkundervisning, 

forbløffende livshistorier, omsorg og mat. 

Å begi seg utpå en tyvetimers busstur uten 

matpakke er ingen risiko; det er alltids noen 

ombord som har nektariner og bananchips. 

Og det er en selvfølge å tilby andre og uhøflig 

å takke nei. 

Hovedstadsfolket 

Her i byen bryr man seg ikke mye om medpassasjerene, 

til tross for at man er plassert 

like nær hverandre og er omgitt av like mange 

historier og følelser. I begynnelsen prøvde 

jeg å smile til hovedstadsfolket, men det er 

vanskelig når ingen vil møte andres blikk. Er 

det rart man blir ensom i byen når ingen tør 

å se hverandre inn i øynene? Jeg tror de fleste 

av oss bryr seg om hverandre. Derfor skjønner 

jeg ikke hvorfor alle later som om vi er alene 

når vi er sammen. 

Å bry seg 

Trikken jeg tar til universitetet stopper ved to 

sykehus. Hver morgen og ettermiddag får jeg 

et glimt av mennesker som åpenbart har det 

vanskelig. De er på vei til eller fra sykebesøk 

og behandling. Her om dagen var det en ung 

jente ved siden av meg som med skjelven 

stemme snakket i telefonen. Hun har det 

tungt, tenker jeg. Men når hun legger ned 

mobilen tar jeg opp ipoden. Hun ser mot meg 

og jeg ser bort. Jeg får vondt i hjertet og fylles 

av empati. Jeg er så redd for å gjøre ting verre, 

eller «blande meg borti andres saker», som 

man sier i Norge. Jenta går av ved Ullevaal 

sykehus og jeg sitter igjen full av selvforakt. 

Vi skifter roller 

Noen dager senere sitter jeg igjen på trikken, 

men denne gangen er jeg full av selvmedlidenhet 

og ikke selvforakt. Jeg kjemper 

forgjeves mot tårene, og det eneste som står i 

hodet mitt er at ingen må se det. Jeg klistrer 

ansiktet mot vinduet og prøver diskret 

å svelge alt. Når jeg sveiper blikket over 

vogna trekker alle til seg øynene og vender 

seg bort. Plutselig er jeg den sårbare som er 

omringet av tilsynelatende ufølsomme mennesker. 

Noen stopp senere, mens jeg sitter 

med hodet fullt av tanker og ørene fulle av 

musikk, setter en gammel mann med furet 

Illustrasjon: Ingvill M. D. Hekne og Anja Hekne 

ansikt og gyllen hud seg ovenfor meg. Jeg 

tillater meg å late som om jeg er alene i mitt 

triste univers, samtidig som vi sitter så nær at 

skuespillet blir kunstig. 

To blikk møtes 

Jeg vet at han kan lese meg som en åpen bok 

,og jeg føler at han bryr seg. Hvorfor holder 

jeg fast ved forestillingen om at det beste er å 

takle alt på egen hånd? Når mannen skal til å 

gå av ser jeg omsider opp og møter det søkende 

blikket hans. Jeg smiler tamt. Han klapper 

meg klumsete på hodet, ler varmt og sier noen 

ord jeg ikke forstår. Det føles så innmari godt. 

Det har ikke noe å si om det er upassende eller 

kleint. En dårlig dag har blitt lys. 

Psykologisk fellesskap 

I psykologiboka mi står det at ansiktsuttrykk 

og ord man ikke bevisst oppfatter, virker 

inn på humøret og beslutningene våre. 30 

millisekunders er nok. Trenger vi vitenskapelige 

bevis for å skjønne at vi påvirker alle 

rundt oss til enhver tid, og at vi derfor burde 

gi hverandre et smil? Psykologisk forskning 

tyder på at alle våre små verdener uungåelig 

glir inn i hverandre, enten vi vil det eller ei. 

Det er på tide å handle ut ifra viten om at 

VITENSKAPEN BAK SMILET 

When you’re smilin’:... the whole world smiles 

with you! Jazzmusiker Louis Arsmstrong har fått 

mange til å glise. Foto: Wikimedia Commons 

• Ved hjelp av hjernescanning 

har forskere undersøkt 

hvilke områder av hjernen som 

aktiveres når vi ser en person 

smile. 

• Det er oppdaget at såkalte 

«speilnevroner» simulerer de 

sanseutrykken som øynene 

ser. 

• Når vi utsettes for et smil 

simulerer hjernen dette, og 

setter i gang smilemusklene i 

ansiktet. Slik gjør hjernen gjør 

at vi kan leve oss inn i andre 

menneskers situasjon. 

• Boka Happiness: The Science 

Behind Your Smile (2005) gir 

en innledning til det voksende 

forskningsfeltet på smil og 

lykke. 

vi hele tiden påvirker hverandre. Selv nordmenn 

får det nok til hvis vi prøver. Opp med 

hodet, møt blikket og smil. Kanskje er ikke 

veien lang til fellesskapet i Kambodsja; det er 

jo faktisk lettere å dele en matpakke enn en 

mango. Det finnes ikke min og deres verden, 

men et rom hvor vi deler det meste. Vi er 

faktisk ikke alene, så hvorfor late som? 

Ingvill Maria Daatland Hekne ( f. 1992) 

går profesjonstudiet i psykologi ved 

Universitetet i Oslo (UiO). Hun har tilbrakt de siste 

tre årene i Wales, Mexico og Kambodsja. 

Anja Hekne ( f.1989) er otedesigner for DAY, 

Birger Mikkelsen i København 

TEMA: RUS 

WEED-BØNDENE: VERDENS BESTE / GLOBAL NARKOKRIG / 

MELLOM LEGE OG PUSHER / HOW OUR ANCESTORS GOT HIGH / 

ESSAY: ULYKKEN / KUNSTSTUDENTEN: KARL EDVIN ENDRESEN / LYDSPORET 

16 17 

Samfunn

Tema: Rus 

Gresset er grønnere på den andre siden av loven 

En omstridt, liten buskvekst forsyner ungdom med arbeid, entreprenørånd og 

grønne fingre på den nordamerikanske landsbygda. 

Av Eivind Eggen 

Ill.: Maren Foldvik 

Langs stillehavskysten en drøy times 

kjøring nord for San Francisco, ligger Mendocino 

County. Et lite, landbrukssentrert 

fylke i California, en stat med en arbeidsløshet 

på 10 prosent. Hadde det ikke vært 

for at Mendocino, med sine kystnære daler, 

egnet seg så godt til å dyrke vindruer, ville 

det stått enda dårligere til med de 80.000 

sjelene som nå finner tilhold der. Men med 

sin årlige omsetning på rundt 70 millioner 

dollar i året, er ikke vinbransjen nok til å fø 

hele befolkningen. 

Jeg dro til Mendocino for å studere vinbransjen. 

Men før jeg fikk startet, ble det 

pinlig åpenbart at det var en annen del av 

landbruket som var langt viktigere. Mens 

den økonomiske krisen river bunnen ut av 

både bolig og jobbmarked, finner de lokale 

alternative inntektskilder: Dyrking av cannabis 

har eksplodert de siste 10 årene, og 

regnes nå å være en industri i milliardklassen. 

Tall fra den føderale rusmiddeletaten 

peker mot at Mendocino produserer halvparten 

av all marihuanaen som forbrukes 

i landet. 

Barn av barn av regnbuen 

Rusmidler har lenge vært en viktig del av 

økonomien i Mendocino – fra forbudstidens 

illegale vingårder, godt gjemt langt 

oppe i dalene, til LSD-eksperimentene som 

ble gjennomført der på 50-tallet. Man kan 

nesten spekulere i om det var derfor hippi- 

ene slo seg ned i Mendocino etter 1967, men 

ifølge mine kilder hadde mer å gjøre med 

lave priser på dyrkbar mark. Hippiene bidro 

uansett til å skape en aksept for marihuana, 

en kontroversiell vare i et land som fortsatt 

er i en krig mot narkotika. Det er barna deres 

som har funnet en kilde til sysselsetting i 

cannabisplanten 

Mamma eller marihuana 

Mendocino har lite industri, og kun 

velutdannede amerikanske statsborgere 

slipper inn i de øvre lagene av vinbransjen. 

Gårdsarbeidet har for lengst blitt delegert 

til meksikanske arbeidsinnvandrere, som 

gjør ufaglært arbeid for lønninger langt 

under det californianere flest finner seg 

i. Som ung i en slik økonomi har man to 

valg: Enten å bli en såkalt «boomerang 

ungdom», en som har prøvd seg i voksenlivet 

og mislykkes for så å flytte hjem til mor, 

og finne seg en lavtlønnet jobb – en såkalt 

I en slik økonomi har 

man valget mellom 

å flytte hjem til mor, 

finne seg en lavtlønnet 

jobb, eller å lage 

sin egen grønne 

arbeidsplass. 

«McJob». Eller å lage sin egen grønne 

arbeidsplass, som marihuanadyrker. 

Ungdommen som henfaller til marihuanadyrkingen 

omtales ofte som en tapt 

generasjon. De mister viktige år som de 

kunne ha brukt på å få arbeidserfaring eller 

å ta høyere utdanning. Istedenfor ligger 

de på sofaen og tror de er gangstere. Slike 

påstander florerer i medienes dekning av 

tilstanden. Det som ikke snakkes om er den 

spesialiserte landbrukskompetansen disse 

ungdommene tilegner seg. 

Underverdenens landbruksskole 

Å produsere egne cannabisplanter er nemlig 

langt fra en dans på roser. For å unngå de 

føderale myndighetene må dyrkeren finne 

en balanse i hvor mange planter de dyrker. 

For få planter, og profitten forsvinner. For 

mange planter, og man risikerer å bli oppdaget 

av overvåkningshelikoptrene som sirkler 

over vinmarkene. Dyrkerne legger derfor 

mye arbeid i å få de plantene man har til å 

produsere så mye som mulig. Likheten med 

vinbransjen er slående. Vinranken er også 

en plante der verdiskapning oppnås ved å 

forbedre kvaliteten på en begrenset mengde 

planter. Men der vinbransjen kan stole på 

landbruksuniversitetene for å få nye og 

sterkere planter, må cannabisbøndene dyrke 

og klone frem sine egne. Siden det gjøres 

Å produsere egne 

cannabisplanter er 

nemlig langt fra en 

dans på roser. 

utenfor landbruksuniversitetene, foregår det 

også utenfor den økonomiske innflytelsen 

til store landbruksselskap som Monsanto. 

Dette gjør cannabisbøndene i stand til å 

møte problemer på en mer kreativ måte enn 

andre bønder, blant annet ved å adoptere organiske 

og biodynamiske landbruksmetoder. 

Kampen om hampen 

På grunn av den noe spesielle varen, må omsetningen 

også gjøres med en viss takt og tone. 

Oaksterdam i Oakland, et av de få stedene i 

California som selger marihuana over disk, 

er stadig offer for razziaer. Myndighetenes 

kontroll gjør at økonomien rundt dette kvasilovlige 

stoffet forblir vanskelig å organisere for 

de unge entreprenørene. 

Produksjonen har også en annen skyggeside. 

Det er en utbredt frykt for mexicanske bander 

som setter opp teltleirer i Californias naturreservater, 

drenerer bekker og forpester miljøet 

med sprøytemidler, overskudd av plantenæring 

og spillolje fra store aggregater. Bandene er 

et resultat av den økte grensesikkerheten i 

USA etter 11. september. Da de meksikanske 

narkokartellene ikke lenger fikk varene sine 

over grensen, begynte de å smugle inn arbeidskraft 

og produsere cannabisen innenfor USAs 

grenser. Dette har tilspisset konkurransen med 

mindre produsenter. Det forekommer stadig 

flere voldelige innbrudd i hjem som forventes å 

ha marihuanaplanter. Storskaladyrkere væpner 

seg med skytevåpen og pitbuller. 

Grønn utdannelse 

Mens myndighetene og kartellene utkjemper 

sin geriljakrig, får det som kan komme 

til å bli USAs nye store landbrukseksperter 

sin utdannelse uten å måtte sette fot på 

noen av landets landbruskuniversiteter. 

Når alternativet er arbeidsledighet er valget 

kanskje ikke så vanskelig. Det virkelige 

gjennombruddet, økonomisk og politisk, 

kommer når California tar skrittet fra bare 

å tillate dyrking av cannabis til å regulere og 

beskatte denne produksjonen. Dette var til 

politisk vurdering i 2010, og ble nedstemt 

med et minimalt flertall. Kanskje kan 

Mendocino da bli ett av landets ledende 

landbruksområder igjen, med cannabis og 

vindruer voksende side om side. Og landets 

mest frittenkende entreprenører. 

18 19 

Tema: Rus 

Eivind Eggen ( f.1986) studerer sosialantropologi, og har 

nylig returnert fra feltarbeid i California. 

Han skriver radioteater og alt annet han har tid til. 

Eivind bærer alltid minst ÉN notatbok på seg. 

Maren Foldvik ( f. 1984) har studert visuell 

kommunikasjon ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), 

lager dukker og skumle monstre og liker å høre gresset gro.

Tema: Rus 

Tema: Rus 

Narkokrigen trenger nye våpen 

Sivile betaler, mens kriminelle nettverk er de 

eneste som tjener på den globalekrigen mot 

narkotika. Motgiften heter avkriminalisering. 

POLITIKK 

Av Kim-André Åsheim 

Ill.: Madeléine Lykaas 

TV-serien Boardwalk Empire handler 

om tida da alkohol var forbudt i USA på 

20-tallet, også kjent som forbudstida. I 

seriens første episode feirer mafiaen starten 

på forbudstida, siden de skjønner at det 

er store penger å hente for dem. Som 

sjefen sjøl, Nucky Thompson, sier når han 

hever glasset til ære for de som har innført 

forbudet: «To those beautiful, ignorant 

bastards!». 

Varer som er forbudt, tiltrekker seg kriminelle 

som ser sitt snitt til å tjene penger. 

Det betyr ikke at alle varer skal være tillatt. 

Men det betyr at en må vurdere kostnadene 

av forbudet opp mot kostnadene av ikke 

å forby det. Forbudstida tok etter hvert 

slutt i USA. Kostnadene ble for store. Det 

er på tide å vurdere om forbudslinja er en 

foreldet strategi også i dagens kamp mot 

narkotika. 

Foreldet forbudslinje 

Det var USAs president Richard Nixon som 

for førti år siden satte i gang det som skulle 

være en stor offensiv mot de helseskadelige 

og samfunnsnedbrytende rusmidlene. 

Narkotika som sekkebetegnelse for alle 

andre rusmidler enn alkohol og nikotin ble 

Det er prinsipielt og 

praktisk problematisk 

å straffe folk for 

å skade seg selv. 

effektivt sementert. Det ble innført strengere 

straffer og økt kontrollvirksomhet. Selv om 

narkotikapolitikken utøves forskjellig i ulike 

land, er den felles ideen fortsatt at narkotika 

kan bekjempes ved å straffeforfølge bruk 

og besittelse. I tillegg fører flere land en ren 

militær kamp mot narkotikakarteller. I USA 

bruker de betegnelsen «war on drugs». I 

Norge snakker vi om «fronten mot narkotika». 

Tankegangen er i begge tilfellene at 

bekjempelse av bruk av rusmidler foregår best 

med forbud og repressive tiltak. Problemet 

med forbudslinja er at den 

kan ikke kan vise til særlig mange positive 

resultater. Den globale krigen mot narkotika 

er så spektakulært mislykket at en bred debatt 

om hvorvidt forbudet er hensiktsmessig 

tvinger seg stadig mer fram. 

I Norge har forbudet alvorlige konsekven- 

SKREKKEKSEMPELET MEXICO 

• I Mexico blir det daglig begått 

drap av bander knyttet til 

narkotikatrafikk. 

• Siden 2006 har anslagsvis over 

50.000 mennesker blitt drept, 

etter at den meksikanske 

staten trappet opp krigføringen 

mot narkotikabandene. 

Tusenvis av de drepte er barn. 

• Dette er høyere tapstall for 

sivile enn i land som Afghanistan 

og Irak, ifølge Redd Barna. 

• Den harde linjen mot narkotika 

har ikke gjort til at narkotikaproduksjonen 

har gått ned. 

Siden 2004 er det anslått at 

heroinproduksjonen i Mexico 

har økt med 340 prosent. 

ser for brukere, misbrukere, pårørende og 

samfunnet for øvrig. I tillegg kommer selve 

rusproblemene som fører til ødelagte liv og, 

i siste instans, tap av liv. Men det er på den 

internasjonale scenen at kriminaliseringens 

resultater virkelig viser seg frem i all sin 

elendighet. 

Tap på alle fronter 

Siden begynnelsen av 80-tallet har den 

internasjonale handelen med narkotika økt 

dramatisk. FNs kontor for narkotika og 

kriminalitet (UNODC) har anslått at verdens 

handel med ulovlige opiater har økt 

med 380 prosent i perioden 1980 til 2010. 

Samtidig har prisene på stoffene gått kraftig 

ned. I perioden 1998 til 2008 økte verdens 

forbruk av opiater med 34,5 prosent, 

kokain med 27 prosent og cannabis med 

8,5 prosent, ifølge høynivå-kommisjonen 

Global Commission on Drug Policy. Dette 

skjer altså til tross for kraftige budsjettøkninger 

for å bekjempe narkotikaen med 

politi- og militærmakt i perioden. 

Sivile dør, produksjonen blomstrer 

Flere land i Sør-Amerika opplever nå at 

narkotikakartellene har så stor makt at de 

kan utfordre landenes stabilitet. I Mexico 

blir det daglig begått drap av hensynsløse 

bander. Til tross for de enorme dødstallene, 

diskuteres forbudspolitikken nesten ikke 

i miljøer som jobber med internasjonal 

solidaritet. Dette til tross for at flere land 

i regionen nå åpent har begynt å diskutere 

legalisering som et mulig virkemiddel for å 

få kontroll på problemet. Her burde flere 

organisasjoner som jobber med interna- 

sjonal solidaritet kjenne sin besøkelsestid 

og bli med på diskusjonen. Hva er det, for 

eksempel, som gjør at vestlige land står 

fritt til å presse på sine militære løsninger 

i krigen mot narkotika i Sør-Amerika uten 

at fredsbevegelsen protesterer? Og hvordan 

skal vi egentlig forholde oss til at USA 

nå har eksportert krigen mot narkotika 

til Afrika, med trening av elitegrupper i 

Ghana, Nigeria og Kenya? 

Tvinges i skjul 

Det er ikke bare sivile som betaler en 

høy pris for den mislykkede krigen mot 

narkotika. Også stoffmisbrukerne kjenner 

konsekvensene av forbudslinja på kroppen, 

gjennom den økte spredningen av HIV i 

land hvor forbudslinja føres med hard hånd. 

I kontrast til dette har vi Portugal og Sveits, 

hvor rusmiddelmisbruk i større grad blir sett 

på som helseproblem. Her har spredningen 

gått ned. Stikkordene har vært avkriminalisering, 

utdeling av brukerutstyr og sprøyterom, 

som har redusert skadene. 

Tvilsom signaleffekt 

De som har jobbet med rusmiddelpolitikk 

blir ikke overrasket over disse funnene. 

Det er åpenbart at skadereduserende 

tiltak fører til, ja nettopp: færre skader. 

Likevel er det stor motstand mot slike 

tiltak. Debattene rundt både sprøyterom 

og heroinutdeling her i landet har ofte 

blitt møtt med argumenter om at disse 

tiltakene svekker «fronten mot narkotika». 

Ifølge denne logikken vil opprettelsen 

av sprøyterom gi et signal om at 

det offentlige godtar rusmiddelmisbruk. 

Det snakkes gjerne om signaleffekter og 

lignende udokumenterte størrelser. 

Den samme logikken finner vi igjen i 

motstanden mot legalisering og avkriminalisering. 

Ikke dermed sagt at det ikke finnes 

Det er på den internasjonale 

scenen at 

kriminaliseringens 

resultater virkelig 

viser seg frem i all 

sin elendighet. 

gode motargumenter, for det gjør det. Men 

signaleffekter er ikke blant dem. Interna- 

sjonal erfaring viser at det ikke har blitt 

betydelig økning i forbruk etter avkriminalisering 

av eksempelvis cannabis. Det er 

nok å se på utviklingen i folks røykevaner 

for å skjønne at en ikke trenger forbud for å 

gi tydelige og virkningsfulle signal om hva 

som er ønskelig i et helseperspektiv. 

Mektig alliert 

Alternativene til alt dette er å sette i gang 

med å gå bort fra forbudslinja. Et første steg 

er å avkriminalisere alle former for narkotika. 

Det er prinsipielt og praktisk problematisk 

GLOBALT SAMARBEID 

• I sommer lanserte The Global 

Commission on Drug Policy 

en rapport som viser at den 

repressive narkotikapolitikken 

bidrar til økning i antall hivsmittede 

narkomane. 

• Årsaken er at en streng narkotikapolitikk 

fører brukere 

bort fra offentlige helsetjenester 

og inn i skjulte miljøer 

der hiv-risikoen er markant 

høyere. Blant annet i Russland 

har hiv-smitten eksplodert det 

siste tiåret. 

• Les mer om den globale kampen 

mot narkotika på Globalcommissionondrugs.org/ 

og 

FNs kontor for narkotika og 

kriminalitet UNODC.org 

å straffe folk for å skade seg selv. Med dette 

mener jeg ikke at det er ønskelig med rusmiddelbruk. 

Bare at det er bedre å se på slik bruk 

som et helseproblem heller enn et strafferettslig 

problem. 

Mer kontroversielt er det når vi går inn 

på legaliseringsdiskusjonen. Noen stoffer, 

som cannabis, ser ut til å med hell kunne 

distribueres lovlig under streng kontroll. I 

dag selges cannabis på gata uten kontroll med 

kjøpers alder, pris, kvalitet, tilgjengelighet eller 

åpningstider. Med lovlig distribusjon kan 

samfunnet få kontroll, på lik linje som med 

alkohol og tobakk. Videre ville dette føre til 

at en stor del av den svarte økonomien ville 

falt bort. Lignende diskusjoner kan en ta på 

andre stoffer, selv om det ikke nødvendigvis 

er åpenbart at legalisering vil være en god 

løsning for de fleste stoffene. Det som haster 

mest er i alle tilfeller å sette i gang med flere 

skadereduserende tiltak. 

Alt av dette er tiltak som bryter med 

vår vante forståelse av hvordan rusmiddelmisbruk 

kan bekjempes, men åpner for 

nye løsninger på et problem som i dag ser 

nærmest uløselig ut. Ingen sitter med fasiten, 

men det har blitt lansert mange gode forslag 

på hvordan den globale narkotikapolitikken 

gradvis kan endres for å redusere både skader 

og inntektskilder for kriminelle. 

Vårt felles mål er å redusere rusmiddelbruken 

i samfunnet. Vi har forsøkt å bekjempe 

narkotika på den harde måten i over førti år. 

Nå er det på høy tid å prøve på den smarte 

måten. 

Kim-André Åsheim ( f. 1981) er samfunnsøkonom, 

utdannet fra Universitetet i Oslo (UiO), 

lokalpolitiker for SV i bydel St. Hanshaugen og jobber 

som finanspolitisk rådgiver i SVs stortingsgruppe. 

Synspunktene tilhører forfatteren alene. 

Madeléine Lykaas ( f.1985) Grafisk designer og 

illustratør. Se mer av Madeléines 

arbeider på www.lykaas.com 

20 21

Tema: Rus 

Partyplacebo 

Hva g jør noen rusmidler lovlige, og andre ulovlige? Det handler mindre 

om helse enn du tror, ifølge noen av Norges fremste rusforskere. 

INTERVJU 

Av Martin Isungset 

Ill.: Sarah Yasin 

- Rus er noe annet enn rent fysiske virkninger. 

Det har med adferd og motiver å gjøre. 

Det sier Hans Olav Fekjær, en av Norges 

mest erfarne på rusfeltet, både praktisk 

og akademisk. Han er utdannet psykiater, 

rusforsker, og har jobbet i åtte år som 

overlege ved Blåkors. Jeg møter Fekjær i 

hans kontor i Torggata hos Actis, rusfeltets 

samarbeidsorgan. Han jobber som rådgiver 

for organisasjonen. Et steinkast unna Actis’ 

lokaler ligger Norges narkotikasentrum, 

Oslo S. Med sedvanlig gange er rusavhengige 

på jakt etter dagens første dose. Dette er 

de mest uglesette rusavhengige vi har i vårt 

samfunn, og er kanskje gruppen folk flest 

forbinder med ordet rus. Men hva er det 

som gjør at vi oppfatter en rusmisbruker på 

Plata så totalt annerledes enn en champagnedrikkende 

vestkantfrue? 

Lovlig medisin 

- Hvor farlig folk oppfatter rusmidlene 

avhenger av hvem som bruker dem. 

Fekjær påpeker at for eksempel cannabis 

har blitt benyttet i ulike typer medisin, 

og at opium er en av våre eldste og beste 

medisiner. Det lå ingen forventet ruseffekt 

i bruken av disse stoffene som vi i dag 

ser på som narkotika. Opium ble forbudt i 

USA fordi det først og fremst var kinesiske 

innvandrere som brukte det. Cannabis ble 

forbudt på 30-tallet fordi det i hovedsak 

var meksikanske arbeidere i sørstatene som 

brukte stoffet. 

Også i Norge dreier reguleringen av 

rusmidler seg om hvem som har makten til å 

definere. Hva som regnes som «farlig» blir 

ikke bare bestemt av vitenskapelige studier, 

ifølge overlegen. Det er maktelitens foretrukne 

rusmidler som blir ansett som legitime. 

Den norske sosiologen Willy Pedersen 

har påpekt at hadde alkohol blitt oppdaget i 

dag, ville det sannsynligvis blitt definert som 

Stoffene i seg selv er 

ikke problemet. Det 

er først når bruken av 

midlene blir forbundet 

med rus at det 

blir problematisk. 

narkotika. Alkohol er et akseptert rusmiddel, 

det gjennomsyrer samfunnet fra ungdomsårenes 

prøvelser til landsstyremøtenes 

samlinger, via stortingsmiddagen på slottet 

til benken i parken. Narkotikabruk er det 

derimot lav aksept for i vårt samfunn. Og 

det skaper ramaskrik når en folkevalgt politiker 

som Thor Erik Forsberg fra Arbeiderpartiet 

innrømmer cannabisbruk. Stoffene 

i seg selv er ikke problemet. Det er først når 

bruken av midlene blir forbundet med rus at 

det blir problematisk, ifølge Fekjær. 

Hårfin grense 

Amfetamin ble i etterkrigsårene ansett 

som en slags superkoffein, påpeker Fekjær. 

- Det var ikke rusforbundet, dermed var 

det heller ikke stigmatisert. Jeg glemmer 

aldri ansiktet på en kristelig ansatt i rusomsorgen 

da jeg fortalte ham at benzedrin, 

som han brukte for å holde seg våken på nattevakter, 

var det samme som amfetamin. 

Kort sagt: Grensen mellom rusmiddel 

og medisin er hårfin. Et godt eksempel er 

munnsprayen Sativex, som ble tilgjengelig 

som medisin for pasienter med multippel 

sklerose i Norge i november 2012. 

Den inneholder tetrahydrocannabinol, 

virkestoffet i cannabis. Norske apoteker 

solgte cannabis som medisin frem til 1960. 

Det ble først ulovlig da 68-generasjonen 

brukte det til rus. Men nå er det altså på 

vei tilbake igjen. Det eksakt samme stoffet 

er altså ulovlig som rus, men lovlig som me- 

disin. Det er et grenseland hvor frontene er 

i stadig endring. 

Ulovlig fristelse 

Idet et stoff faller på rusmiddellisten er det 

definert illegitimt og ulovlig av samfunnet, 

men på samme tid er det nettopp dette som 

gjør det spennende for mange andre. 

- Jeg hører sludder som «jeg fikk ikke 

tak i heroin, så da bruker jeg amfetamin». 

Det eneste de to stoffene har til felles er 

narkotikadefinisjonen. 

Ifølge Fekjær er altså behovet for den sosiale 

rusen mye større enn en fysisk avhengighet 

skulle tilsi. Det er viktigere å ruse seg per se enn 

å ruse seg på «riktig» middel. Dette gjenspeiles 

i at tungt rusavhengige har et blandingsmisbruk, 

de ruser seg på det som er tilgjengelig. 

Forventningenes makt 

Fekjær sier virkningen av rusmidler langt 

på vei er et resultat av forventningen til 

hvilken effekt rusmiddelet skal gi. Rusen 

forandrer vår personlighet ikke som følge 

av et endret stoffskifte i kroppen, men som 

følge av forventningen om en endring. 

- Barn lærer tidlig voksne oppfører seg 

annerledes når de er påvirket av alkohol. De 

får høre at de voksne ikke er seg selv når de 

påvirket. Utsagn som «sånn blir jeg av alko- 

hol» skal forklare endringen i oppførsel. 

Overlegen mener at andre stoffer som 

ikke er forbundet med rus, som for eksempel 

Alkohol er det mest 

skadelige rusmiddelet 

vi har i dag (…) 

forskjellen er at 

alkoholen blir sett på 

som legitim. 

sovemidler, kan ha stort ruspotensiale. Siden 

vi forbinder dem med medisin, er det stadig 

«ufarlige» sovepiller og ikke et narkotikum. 

Det er altså forventningen, og ikke effekten, 

som avgjør om vi ser på et stoff som et narkotikum 

eller ei, mener han. Dette kalles å lære 

seg å bli «høy». Å tolke de fysiske signalene 

som en positiv følelse er noe som er tillært, 

man går gjennom en «nytelsesprosess» for å 

tolke virkningene som behagelige. 

Legitim pilsner 

Hans Olav Fekjær mener i likhet med Willy 

Pedersen at alkohol er det mest skadelige 

rusmiddelet vi har i dag. I likhet med andre 

rusmidler er det knyttet en sosial forventning 

om rus til alkoholen som fører til en 

form for selvoppfyllende profeti. 

- Det at alkoholen kan forandre menneskelig 

personlighet er noe vi forventer, 

og nettopp derfor forandrer vi personlighet 

når vi er alkoholpåvirket. Det er ingenting 

med stoffet i seg selv som skulle tilsi at vi 

forandrer oss så radikalt som vi gjør. Tenk på 

når lyset skrus på i en bar, eller ungdommen 

kommer hjem til foreldrene etter å ha drukket 

med venner; adferden er en helt annen 

selv om man stadig er alkoholpåvirket. 

«Alkoholnytere» lærer, som alle andre 

brukere av rusmidler, å tolke den kjemiske 

effekten den i hjernen. Forskjellen er at 

alkoholen blir sett på som legitim. Her ligger 

hovedforskjellen mellom junkiene på trappa 

ved Oslo S og businessmannen på Egon kafe 

ved siden av som drikker en halvliter. 

Øldrikkeren nipper til elitens foretrukne 

rusmiddel, alkoholen. Grupperingene på 

trappa utenfor leter etter de «tyngre» stoffene 

– stoffene som først har blitt erklært 

uønsket av samfunnet etter at de har blitt 

misbrukt til rus, men som startet sin karriere 

som medisiner. 

Ein rus er ein sjølvvald sjuke. Det å rangle 

rundt i ørska, med eller utan skruplar, er 

noko ein gjer etter å ha drukke alkohol 

eller blitt forelska. Denne tilstanden kallar 

vi rus på norsk. 

Men kvifor? 

Larmande hanseatar 

Ordet rus er truleg lånt inn i norsk frå 

nedertysk på den tida vi hadde mykje 

kontakt med dei nord-tyske hanseatane, frå 

1200-talet og utover. Veldig mange av orda 

i moderne norsk er opphavleg nedertyske, 

og lånt inn i Hansa-perioden – somme 

forskarar meiner talet på slike lånord i 

norsk er mellom 30 og 40 prosent. I middelnedertysk 

hang ordet saman med verbet 

rûsen, som tydde larme eller rase. Ikkje så 

ulikt den typiske helgeåtferda til oss nordmenn, 

altså. Kanskje har vi ikkje forandra 

oss så mykje sidan vi adopterte dette ordet 

for nokre hundre år sidan? Alkoholen virka 

nok likt på oss den gongen som nå – ein 

rasar gjerne rundt litt. 

På norsk nyttar vi jo også verbet ruse i 

tydinga storme fram eller springe vilt («han 

rusa av garde»), og kven har ikkje gjort det 

i gledesrus (eller i fluesopprus, dersom du 

er vikingberserk)? I østfrisisk, eit språk som 

er i nær slekt med både engelsk og tysk, 

tyder verbet rûsen både å fare hastig fram 

og å vere brunstig, om svin. Alle desse orda 

og tydingane stammer sannsynlegvis frå ei 

urgermansk rot, *rus, som tyder fare fram. 

Urgermansk er moderspråket til dei nordiske 

språka og engelsk, tysk og nederlandsk. 

Adjektivet rusk («å vere tullerusk») har 

også opphav i rota *rus. 

22 23 


Martin Arstad Isungset ( f. 1985) tar en bachelorgrad i 

sosiologi ved Universitetet i Oslo (UiO). 

Sarah Yasin ( f. 1989) er Billedredaktør i Argument og 

studerer medievitenskap ved Universitetet 

i Oslo. Glad i britiske kostymedrama, 

bollywood og kaffe. Mye kaffe. 

Alkoholen virka nok 

likt på oss den gongen 

som nå – ein rasar 

gjerne rundt litt. 

Tema: Rus 

Kvifor seier vi det? 

RUS 

Brunstig, full og forelska. 

«Rus» kan nyttast om 

mange formar for galskap. 

Av Urd Vindnes 

SERIE: HVORFOR 

SIER VI DET? 

• Ord kan ha spennande, rare og 

kronglete historier, som kan 

fortelje oss noe om den eigentlige 

meiningen bak det vi seier. 

Til kvar utgåve av Argument 

presenteras historia bak omgrepet 

eller ordet som utgjør 

temaet i tidsskriftet. 

• Ordet vårt for rus er ein arv 

frå den tida vi hadde mykje 

kontakt med dei nord-tyske 

hanseatane. Hanseatane er 

handelsfolk som norsk har lånt 

mange ord fra. 

• I middelnedertysk hang rus 

saman med verbet rûsen, som 

tydde larme eller rase. 

Russ og rus 

Samanhengen mellom rus og russefeiring er 

kjend for nordmenn flest. Da er det kanskje 

også samband mellom dei to orda? Ein kan 

lett kome til den slutninga når ein tenkjer på 

kva som er hovudaktiviteten i russetida – å 

ha i seg store kvanta med øl og vandre rundt 

i både alkoholrus og lykkerus i tre veker. 

For ikkje å snakke om bakrusen som kjem 

etterpå, når eksamen bankar på døra. Men 

desse to orda har ikkje felles opphav. Russ 

er visstnok opphavleg ei forkorting av det 

latinske uttrykket depositurus cornua, som 

tyder «ein som skal leggje av horna». Etter 

gammal tradisjon fekk nemleg nye studentar 

festa horn i panna, og desse vart tekne av for 

å symbolisere at tida som villdyr er over. 

No til dags treng ikkje komande studentar 

å leggje av seg horna, men rusen er ikkje ein 

mindre obligatorisk del av tradisjonen. 

Urd Vindenes ( f. 1988) er masterstudent i nordisk 

språkvitskap ved Universitetet i Oslo (UiO) 

og er over g jennomsnittleg interessert 

i språkhistorie og språkleg evolusjon.

Tema: Rus 

Darwin on Drugs 

Did you know that you have an 

unpredictable, lovesick berserk inside of 

you? It has been a path to evolutionary 

victory to let it out from time to time. 

Illustrasjon: Trond Ivar Hansen 

Av Kyrre Linne Kausrud 

Ill.: Trond Ivar Hansen og 

Maren Foldvik 

One good thing about being a scientist is 

that simple questions can keep you entertained 

for hours. This is one of them: why 

do we humans do drugs? To most people, 

this is a no- brainer. It is because it feels 

good. It may feel good because it gives us a 

sense of energy or euphoria, loosens our inhibitions, 

sends our minds reeling through 

interesting hallucinations or, at the very 

least, numb our senses so that something 

horrible feels less painful. 

But of course, there is more to it than 

that. 

Drunk animals 

If you ask a neurologist, she may point out 

that humans are not the only animals that 

probably have been drunk, occasionally 

stoned or high on all sorts of plants and 

mushrooms for millions of years. Since 

there is really a lot of chemistry going on in 

our brains, it is perhaps no big coincidence 

that we sometimes happen to come across 

stuff that trigger the pleasure centers in 

our brains, fooling them in ways we enjoy. 

She may gleefully overwhelm you with an 

astounding array of neurotransmitters and 

metabolic pathways to explain all the interesting 

ways in which every drug from coffee 

to LSD makes our finely tuned wetware go 

haywire. This is entertaining and important. 

But the really interesting bits are hid even 

deeper. 

The good news is that we can discuss 

them without being neurologists. The bad 

news is that they may require you to put 

aside some commonly held beliefs about 

how the world works for a while. But don’t 

worry; if you still want them I am almost 

sure you can get them back afterwards. 

Why drugs? 

Most sober people never reflect on how 

strange it really is that we can use drugs 

at all to change our minds. We perceive 

ourselves as our individuals who experience 

somehow uncontrollable feelings that push 

and poke our «self» and can make us do 

«irrational» things. The drunker we are, 

the less good the self becomes at keeping 

control, and the more disorderly and 

irrational we behave. So, what we may ask 

ourselves is; why do we have uncontrollable, 

«irrational» feelings in the first place? 

Why can we not simply decide to change 

our own minds, our own feelings? Why can 

drugs do something we can’t do ourselves? 

Why are some parts of ourselves inaccessible 

to our own minds unless we use drugs? 

A material soul 

Firstly, any time you feel the effects of a joint 

or of a beer you either have demonstrated 

that your mind is material, or that your 

worldview has some serious explanation 

to do. Millennia of tortured logic 

24 25 

Tema: Rus 

In both love and war 

it is not a good thing 

to be in total control.

Tema: Rus 

has tried to explain how supposedly 

immaterial souls could be material 

enough to drive our bodies around 

and to be affected by drugs, disease or head 

injuries, yet be immaterial enough to survive 

the total destruction of the same brain in death. 

But if our minds are shaped by evolution 

just like our bodies are, and a soul or mind 

is something our material bodies do have, 

then the effects of drugs on us and our fellow 

mammals come as no surprise. 

Hollywood logic 

Science is often presumed to be cold, 

logical and incapable of explaining 

«irrational» things like feelings. For those 

familiar with Star Trek, think about Mr. 

Spock the Vulcan, the unfeeling logician. 

However, this contradiction between logic 

and feelings is, as so often is in professional 

philosophy, not due to insufficient 

understanding but to poorly worded 

questions. There is nothing irrational in 

being unpredictable, in being passionate, in 

being uncontrolled. Spock was not rational 

by evolutionary standards; he was limited 

by Hollywood perceptions of rationality. 

We see this when our mental state is altered 

naturally, not from drugs we drink, eat or 

Clever primates: In both love and war it is thus not a good thing to be in total control. Therefore, evolution has not 

made you into a coherent personality but something far more interesting. Ilustration: Maren Foldvik 

smoke, but from the drugs produced by our 

own bodies. And the evolutionary advantage 

of being able to become naturally high 

is most easily seen in love and war. 

Berserker victory 

Imagine a man facing two enemies. They may 

want his partner, his beer or just to inflate 

their own egos by kicking him. If the lone man 

is limited to sober «Spock rationality», he 

will realize that he is beaten and slink away or 

surrender, opening his partner to assault and 

rape, and himself to loss of social standing, or 

at the very least the loss of his beer. However, if 

he seems willing to go down in an uncontrollable 

berserker fury, they may just decide that 

Any time you feel the 

effects of a joint or of 

a beer you really have 

demonstrated that 

your soul is material. 

beating him into a pulp will be more trouble 

than it is worth and the game changes. The 

same logic applies to a lemming facing a fox 

or a zebra facing a lion: If you fight even when 

you know you will lose, the price of attacking 

you goes up and you are safer. But, and this is 

crucial, for the threat to be effective, it must 

be real. And for it to be real, the reaction must 

be «irrational», out of control, unavoidable. 

Mere bluster may occasionally work, but only 

as long as the real deal occurs often enough to 

be on the radar. 

Helplessly in love 

Then imagine a girl proposing to her 

partner. This is a big commitment for both 

of them. Evolution will, for obvious reasons, 

favor the genes of those who commit to a 

partner who will put the most into the relationship 

and the kids it may produce. Thus, 

your chances of getting a good mate (or any 

at all) improve if you can show that you are 

committed. And there is no better way of 

showing commitment than being evidently, 

demonstrably, really, unable to control ones 

feelings. The capability of being helplessly, 

uncontrollably, in love is therefore favored 

by evolution. 

Darwin on drugs 

In both love and war it is thus not a good thing 

to be in total control. Therefore, evolution 

has not made you into a coherent, monolithic, 

personality but something far more 

interesting. You consist of many independent 

parts inhabiting the same genes and glued 

together into an illusion of individuality by 

common purpose and creative self-deception. 

Thus, since so much of ourselves is kept out of 

«our» control, hidden out of sight to our consciousness, 

we have reason to reach for drugs, 

to alter our mental states when we cannot do 

so on our own accord. Sober people might see 

themselves simply as individual spirits driving 

crude meat bodies around. In reality, we can 

use physical substances to alter unruly bits in 

the wonderful flows of stardust that make up 

our brains, our own mind and soul. 

Let us drink to that. 

Kyrre Linné Kausrud (b. 1974) works as a postdoctoral 

fellow at the University of Oslo’s Centre for 

Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) 

with evolution, climate change and disease. 

That is when he is not conducting field work on the effects 

of intoxicants or writing science fiction. 

Trond Ivar Hansen ( f.1968) er 

utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. 

Yrke: Illustratør - se www.nemolom.com 

Maren Foldvik ( f. 1984) har studert visuell 

kommunikasjon ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), 

lager dukker og skumle monstre og liker å høre gresset gro. 

0 

På morgenbussen. Morgenmenneskene med fint tøy, trøtte øyne og ni-til-fem-blikket—og 

meg. Ei som henta meg da jeg ringte og en sammenraska sekk med klær. Ville du tro det om 

jeg ikke sa det? Sterke meninger og skarp penn, men det er likevel mitt grimete ansikt blant 

buisnessmennene. De ser ikke på meg. Skjønner de ikke at jeg bærer vekta av bortkasta liv og 

bunnskrapte tårekanaler. Skjønner de ikke at jeg aldri kommer til å glemme, at det er dét jeg 

sier til meg selv, så lavt at det så vidt er hørbart: Dette er null. 

1 

Jeg skulle visst det. Du kan spørre de som var rundt meg på den tida. De som så med kvasse 

blikk på oss. Hva gjorde jeg egentlig med deg? Du var et utskudd, men du var et elska utskudd. 

Så mange ganger har jeg tenkt «hva om». Det ville gjort det mye lettere om jeg aldri hadde latt 

deg ta meg med på den konserten, ikke prøvd å finne den virkelige deg. Kanskje finnes det et 

spesielt gen for oss som alltid leiter etter kjernen i menneskene. Vi med for høye empati-nivåer. 

En dag finner de det kanskje og slår det av. Du kurerte meg. 

2 

Da jeg var 13 skreiv jeg i dagboka mi om hvor vanskelig det var å finne ut om jeg var forelska 

i han fine på ungdomsklubben eller han venninna mi hang etter. Men forvirringa gikk over. 

Etterhvert forsto jeg at det bare er rom for en virkelig forelskelse av gangen. For de fleste. Du 

brakk åpent hjertet mitt. Men du var ikke som de fleste, på så mange måter. Hadde jeg sagt 

Jeg trodde du hadde slutta. De sier at kjærlighet 

kan gjøre det med folk. 

dette til deg, selv i dag, ville du ledd av meg. Faen, du var jo helt borte i meg. Jeg trodde på det 

jeg òg, lenge, men det var så feil. Vi var to som kjempa om hjertet ditt. 

3 

Jeg trodde du hadde slutta. De sier at kjærlighet kan gjøre det med folk. At kjærlighet kanskje 

er det eneste som kan utgjøre en forskjell. Jeg ofra mye for å være der for deg da du trengte det. 

Men jeg visste ikke at unntakstilstanden aldri ville gå over. Vi starta nye liv. Jeg trodde det gikk 

26 27 

Tema: Rus 

Om å forlate et ulykkessted 

ESSAY 

Av Anonym 


bra. Husker du den dagen mamma var på besøk? Du hata å være sosial, men når du etterhvert 

likevel tok steget ut blomstra du. Blomstra for mye. Smilet, vitsene. Du var rusa. Når vi fikk et 

øyeblikk avslørte jeg deg. Skinnet i øynene dine er ennå etsa inn i hjertet mitt. Rein fornektelse. 

Du prøvde å flørte det vekk. Skjønte jeg at det var framtida jeg så der inne? Vi gikk alle i butikken 

for å kjøpe fiskepinner. Jeg lo ikke av vitsene dine mere. 

4 

Det er en illusjon at de dårlige forholdene kan måles i blod og blåveiser. En foredragsholder 

fortalte en gang denne historien: En liten gutt får beskjed av faren sin at han ikke får lov å spille 

mer Playstation. Gutten spiller likevel. Faren river i sinne Playstation-en fra gutten og knuser 

Jeg skilte mellom de ulike versjonene av deg. 

Den med og den uten gift i årene. 

den i veggen med klar beskjed om at nok er nok. Det finnes mange måter å skade et annet menneske. 

Du tok din egen kropp, huden over knokene dine var et par ganger tynnslitt. Veggen 

mangla murpuss. Det ramma ikke kroppen min, men sinnet ditt over mine handlinger sitter 

ennå i meg. Og ingen ville trodd det om deg. 

5 

Så klart skulle jeg ha fortalt noen om det. Det ødela meg. Men jeg hadde verdens beste kjæreste 

50 prosent av tida. Jeg skilte mellom de ulike versjonene av deg. Den med og den uten gift i 

årene. Det ble vanskeligere med tida, og du var jo mye slemmere mot deg selv. Egentlig. Men 

hvor mange ganger kan man frykte for et annet menneskes liv? Jeg vet ikke når jeg slutta å bry 

meg. Jeg håpte i det lengste at du var noe mer, før jeg skjønte at det bare var jeg som ble mindre. 

Det er ikke sånn at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, sa ateisten Christopher Hitchens 

før han døde av kreft. 

Jeg er ikke styrka. 

Men jeg har skjønt at det ikke er mitt ansvar å reparere. At min lykke faktisk ikke måles 

relativt til andres lykke. At det er lov å dra fra et ulykkessted når man ikke kan hjelpe. Og at det 

kan bli mye bedre, om enn annerledes, på den andre sida. 

Skribenten studerer ved Universitetet i Oslo, og ønsker å være anonym. 

Hvis lesere ønsker å kommentere teksten formidles dette til skribenten g jennom tema.argument@gmail.com.

Tema: Rus 

«Tenk om bare folk 

uten problemer skulle 

ha laget kunst.» 

Tema: Rus 

Trasskunstneren 

Han delte ut GHB på avgangsutstillinga ved Kunstakademiet, malte med avføringen sin på glattcella etterpå, 

og runket i den påfølgende rettsaken. Karl Edvin Endresen er konseptkunstneren som hater autoriteter. 

KUNSTSTUDENTEN 

Tekst og foto: Ragnhild Heggem 

Fagerheim 

- Læreren min sa at det ville vært kunstnerisk 

selvmord å gjøre noe sånt. Og da tenkte jeg at 

det var nettopp det jeg ville gjøre. 

Året er 2009, og Karl Edvin Endresen 

skal sette punktum for tre år med studier på 

Kunstakademiet i Oslo. Punktumet, som også 

skal være hans kunstneriske selvmord, finner 

sted på Stenersenmuseet. Der skrur nordmøringen 

sammen et IKEA-kjøkken og tagger 

«RAPE ME» i blokkbokstaver på overskapet. 

Sponplater og bjørkefinér fyker rundt ham 

mens han på urmenneskelig vis knuser hvitevarene. 

For hånd. Rundt ham står tilskuere med 

stettglass i hånda. Stettglass de som ville kunne 

drikke av. Men det er ikke franske bobler som 

knitrer i glassene. Det er GHB. 

Egentlig er det bare 

én ting som gjelder, 

og det er kjærlighet. 

- GHB er jævlig farlig, det er blant de 

verste stoffene du kan få i deg. Du blir så kåt 

av det at du kan knulle et tre. Du tenker ikke 

lenger på hva ting er. Jeg ville gjøre noe som 

fikk begeret til å flyte over. 

Begeret ble fullt, og vel så det. Etter en tur 

på legevakta for observasjon (han hadde selv 

smakt rikelig av boblene under åpninga), 

endte det kunstneriske selvmordet hans på 

glattcelle. Og restene av IKEA-kjøkkenet 

slapp han å demontere: hver minste flis av 

bjørkefinéren i verket «RAPE ME, you don’t 

have to say please» var ute av lokalet tidlig 

morgenen etter. 

- Innenfor kunstmiljøet i Norge er det nok 

ingen som kjenner rus bedre enn meg. 

Opp etter selvmordet 

Det er gått tre år siden den sannsynligvis 

mest medieomtalte avgangsutstillinga på 

Kunstakademiet. Mye har skjedd siden det 

kunstneriske selvmordet. 

- Jeg var som ramla inn i et hamsterhjul 

hvor det bare gikk rundt og rundt og rundt. 

Jeg har vært i mørket veldig lenge. 

I perioder hadde han fem-seks venner 

boende hos seg til enhver tid, og de var alle 

kontinuerlig rusa på ulike sentralstimulerende 

stoffer. Kunstneryrket er ikke kjent for 

å være det mest inntektsgivende. Og når stimuli 

kaprer størsteparten av budsjettet, blir 

det ikke mye igjen til å bruke på andre ting. 

Han peker ned på ryggsekken sin, hvor han 

har anretta en praktisk åpning som vender 

inn mot ryggen. En diskret håndstrekning 

inne i butikken sikrer at bare en umerkelig 

sum går til dagligvarer. 

KARL EDVIN ENDRESEN 

• Har studert ved Kunstakademiet 

i Oslo. 

• Eksperimenterer åpent med 

rusmidler i forbindelse med 

kunstproduksjon. 

• Har tidligere jobbet med 

galleribasert kunst, men har 

lagt om til andre uttrykksformer, 

som film og bok. 

Rus som inspirasjon 

For Karl Edvin ligger alltid et godt stykke 

over grensa til det lovlige. Kriminalitet og 

rus går ofte hånd i hånd. For Karl Edvin er 

rus en vesentlig del av kunsten. 

- Rus og kunst ville ikke eksistert uten 

hverandre. Jeg tror det tenkende mennesket 

først ble til i det øyeblikket vi spiste psykoaktive 

planter. Rus gir muligheten til å gå 

utenfor den løsningsorienterte hverdagen. 

Og det må vi hvis vi skal være kreative. 

- Det finnes nå kunstnere som klarer seg 

veldig fint uten? 

- Du kan klare deg med å tigge penger 

på gaten også, det betyr ikke at du lager bra 

kunst. Og husk at alkohol er rus, det óg. All 

sosial adferd kretser rundt stimuli. 

Karl Edvin sier det finnes to typer mennesker 

i verden: De som ruser seg, og de som 

ikke gjør det. Og han mener den første gruppen 

burde være den dominerende. 

- Folk må innse at vi har redskaper til å 

sharpen our life. Selvfølgelig kan du meditere 

hele livet for å komme til et lignende sted 

som oss som har prøvd. Eller du kan cut 

the crap og komme dit med en gang. Men 

balanse er viktig. Hvis du skal få ting gjort, 

så kan du ikke være griserusa hele tida. Det 

er greit å være på jorda av og til óg. 

Lyssky gardist 

I periodene hvor han til en viss grad har 

holdt seg på jorda, har Endresen drevet med 

installasjoner, film og performance. Galleribasert 

kunst gav han opp etter avgangsutstillinga 

i 2009, og han har knapt satt føttene 

innenfor et galleri siden. 

- Oppfatningen av kunst er ofte at det er 

noe som hører hjemme i et galleri. Det er 

feil. Kunsten trenger ikke være på utstilling. 

Gallerikunst er ikke fri kunst, bare døde 

objekter med en prislapp. 

Den siste utstillinga han selv hadde i 

et galleri, var «The White Van and the 

Designated Driver» på Kurant galleri i 

Tromsø. Da hadde han stjålet lommeboka til 

det som viste seg å være en gardist og brukt 

legitimasjonen hans til å leie en varebil. Han 

kjørte bilen til Tromsø, tok inn på hotell 

i gardistens navn og avla en rekke restaurantbesøk 

på gardistens regning. Varebilen, 

sammen med kvitteringene og fakturaene fra 

turen, stilte han ut i galleriet etterpå. 

- Jeg har flytta aspektet kunst til å gjelde 

overalt: Ikke bare tilknyttet gallerier eller til 

det som kan selges eller dokumenteres. En 

nedstrippa, minimalistisk konseptkunst. 

Konseptkunst fra cella 

Et eksempel på denne udokumenterte minimalismen 

kom som følge av GHB-stuntet 

på avgangsutstillinga. Etter å ha vært på 

rømmen fra politiet i syv måneder, ble han 

kastet rett på glattcelle da de fikk tak i ham. 

Da tok han avføringa si og smurte bokstavene 

«YOU CAN’T TAKE SHIT AWAY 

FROM ME!» utover celleveggene. Han 

måtte sitte i sin egen avføring i et døgn, før 

betjentene skurte ham og konseptkunsten 

ned fra veggene med høytrykkspyler. Og i 

den påfølgende rettsaken tok Karl Edvin 

hendene fatt for å vise sin forrakt for autoritetene. 

Med en «førti minutters non-stop 

runk» foran dommerne. 

- Jeg har jo vært selvdestruktiv jævlig 

lenge, så til slutt gjør man det bare på trass. 

Men tenk om bare folk uten problemer 

skulle ha laget kunst. Kunsten handler jo 

om konflikten i verden. Det burde være en 

motstand i kunst. 

Den siste rusen 

Karl Edvin sitter med skuldrene senka. 

Han er klar i øynene. Suggererende trance 

pumper ut fra øreproppene som stikker ut 

gjennom genseren. Det rykker i beina til 

Karl Edvin, men ikke i takt med musikken. 

Hendene rister når han forteller, men ikke 

på den taktfaste måten som hos folk når de 

blir ivrige i en diskusjon. Det er DMT-en 

som rister i ham – dimethyltryptamin. 

- Det er helt sykt. Veldig intenst. Men 

jeg lyver hvis jeg sier det bare er det. Jeg 

mener at du ikke har levd før du har trippet 

på DMT. Du fatter ikke hvor intenst alt i 

verden kan være. 

Dimenthyltryptamin er et sentralstimulerende 

stoff, forbudt etter alle punkter på narkotikalista. 

Hjertet banker raskere. Pupillene 

utvider seg. Du blir opphisset, oppskaket, hyperaktiv 

og forvirret. Hallusinasjoner er vanlig 

og beskrives av DMT-brukere som en følelse 

av kroppsløs bevissthet – en opplevelse av en 

multidimensjonell virkelighet. Det er også det 

eneste illegale stoffet Karl Edvin bruker nå for 

tiden. All den andre dritten har han kuttet ut, 

forteller han. Han var bare femten år gammel 

da han begynte å eksperimentere med dop. 

Myk mann med machete 

Under en pause fra studiene på Akademiet, 

tilbrakte han nesten et år på Bali. Der låste 

han seg inne i leiligheten og røykte metamfetamin 

sju-åtte dager i strekk. Du kødder 

ikke med balineserne, hadde en nabo sagt til 

KUNSTSTUDENTEN 

• En serie hvor Argument treffer 

framtidens kunstnere og 

fotografer, og presenterer 

et arbeid som er knyttet til 

temaet i tidsskriftet. 

• Har du ideer eller tips til 

spalten? Send en e-post til 

argument-redaksjon@ 

studorg.uio.no eller gå inn på 

www.argument.uio.no 

ham da Karl Edvin kom tilbake fra en liten 

meth-handel med noen lokale prostituerte. 

Karl Edvins leilighet var pakket full med 

marihuana og metamfetamin. Selv gikk han 

rundt i bare bokseren – på syvende døgn 

uten søvn – med en machete i hånda. Jungelkniven 

måtte han ha for å forsvare seg selv 

mot en lokal gjeng med tungt kriminelle 

som var ute etter ham. 

Gjengen ble større og større, og Karl 

Edvin klarte til slutt ikke å forsvare seg. 

Han smøg seg ut på soverommet, hvor han 

skrudde ut et vindu fra veggen som vendte 

mot hustaket på den andre siden av veien. 

Hvis du skal få ting 

gjort, så kan du ikke 

være griserusa hele 

tida. Det er greit å 

være på jorda av og 

til óg. 

Han hoppet. Etter flere timers flukt endte 

han med å kaste seg gjennom vinduet i et 

fremmed hus. Vill i blikket, i en dam av 

knust glass og eget blod, landa han på gatehjørnet 

hos de prostituerte som hadde solgt 

ham metamfetaminen sju dager tidligere. 

Tilbake i leiligheten var det hverken spor 

etter slåsskamp eller ville, lokale gjenger. 

Kjærligheten størst 

- Selvfølgelig har rusen sine baksider, men 

galskap er bra. Et friskt menneske er nysgjerrig 

av natur, og du skal ikke leve livet med 

angeren over å ikke ha prøvd det du var 

nysgjerrig på. Det er på tide at folk våkner 

opp og ser hva de skal gjøre med livene sine. 

De går rundt i ni-til-fire-jobbene sine, sløve 

til sinns, uten å forstå hva livet dreier seg om. 

- Hva dreier livet seg om? 

- Å le mer. Men egentlig er det bare én 

ting som gjelder, og det er kjærlighet. Og 

jeg er ikke noen hippiefyr. Jeg er technofreaken, 

liksom. 

Ragnhild Heggem Fagerheim ( f. 1991) studerer 

journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). 

28 29

Tema: Rus 

Dop, musikk og dopmusikk 

Puff, the Magic Dragon var aldri høy på syre. Men kanskje han var forelsket? 

LYDSPORET 

Av Anne Gerd Grimsby Haarr 

Det er nachspiel, folk står med gribbeblikk foran Spotify-lista 

og venter på å få spille akkurat sin låt. Du får endelig satt på 

den sangen som passer til akkurat den følelsen du har der og 

da, og hører plutselig noen si «Shit, det der er skikkelig dopmusikk». 

Jeg blir like trist hver gang. Slike uttalelser vitner 

om en undervurdering av hva det menneskelige sinn rommer, 

og ikke minst vedkommendes totale mangel på kontakt med 

sin indre verden. Hvis du ikke tror det er mulig å lage stor 

musikk uten å være under kjemisk påvirkning så ville jeg 

tatt meg en tur på zenkloster og begynt å forske på hva som 

faktisk finnes inne i hodet ditt. 

Samtidig har rus og musikk vært uløselig sammenknytta 

fra de gamle grekerne drakk seg rituelt dritings frem til 

nåtidens indiekids på MDMA. Men rus er så mangt og ordet 

er generøst nok til å innebefatte både dop, lykke, sex eller en 

fantastisk musikkopplevelse. Her er noen få eksempler på en 

endeløs rekke av rus-assosierte låter. 

Frank Zappa – Oh no og Orange county 

lumber truck 

Frank Zappa er en artist som høres ut som om han har fått 

nervesystemet til å svinge en gang for mye. Platetittelen 

«Weasels ripped my flesh» (1970) ligner unektelig på noe 

som bare skjer i en syre-hallusinasjon, men Zappa var kjent 

for å bare være høy på kaffe og irriterte seg jevnlig over alle 

groupies’ene som løp rundt, proppfulle av LSD. 

Peter, Paul and Mary – Puff, the magic dragon 

Du trenger ikke sette foten din langt innenfor dørstokken 

i hvilken som helst barnehage for å skjønne hvor utrolig 

trippa det er der inne, uten annen kjemisk stimuli enn 

sukker. Og selv om låta i etterkant har blitt stappet full av 

dopreferanser, handler «Puff, the Magic dragon» (1963), 

nettopp om å miste barndommens fantasi. Et av band- 

medlemmene var så lei av dopstempelet at han arrangerte 

en fiktiv rettsak for å avgjøre om låta handlet om å røyke 

marihuana eller ikke. 

Beatles – Lucy in the Sky with Diamonds 

Ble sønnen til John Lennon og hans kreative barnetegning 

utnyttet for å dekke over at «Lucy in the Sky with Diamonds» 

(1967) egentlig var et akronym for LSD? Lennon holdt på 

forklaringen til sin døyan dag. Så kom Paul McCartney og ødela 

som vanlig moroa i et intervju i 2004, der han ramset opp 

alle Beatles-låtene som hadde handlet om dop. «Lucy in the 

Sky is quite obvious», påpekte han. Der brast den illusjonen. 

Velvet Underground – Heroin 

Velvet Underground ble med låta «Heroin» anklaget for å 

promotore bruken av stoffet med samme navn, men Lou Reed 

bedyret at låta var skrevet som et forsøk på å beskrive hva om 

foregikk inni hodet på en junkie. Likevel opplevde han stadig 

vekk at fansen kom bort etter en konsert og fortalte om hvor 

herlig det var å sette skudd til musikken hans. Kanskje ikke så 

overraskende. 

Neil Young – Needle and the Damage Done 

Denne låta kan i alle fall ikke klandres for å glorifisere narkotika, 

selv om noen kan kjenne dopromantikken svulme når man hører 

den vakre klimpringa i introen. Jeg ville lånt et øre til Neil når 

han beskriver hvorfor han lagde denne låta: «Jeg fikk oppleve 

mange store musikere som ingen andre fikk se. (...) De virkelige 

gode, som du aldri fikk oppleve, på grunn av heroin». 

Jokke og Valentinerne – Øl 

Man kan ikke lage liste om musikk og rus uten å ta med 

denne låta. Alkohol er et like folkekjært dop som kaffe er 

på gamlehjemmet og det lunkne flaskeølet skal selvfølgelig 

akkompagneres av nasjonalhymnen «Øl». Lite vet vi om 

hvordan Jokke har det i grava når låtene hans blir sunget 

i samme alkobefengte åndedrag som «Rai rai» av D.D.E 

LYDSPORET 

(1993), men vi kan jo gjette. 

Alle bilder: Wikimedia Commons 

• Alt blir bedre med lyd. Til hver temaseksjon 

av Argument presenterer redaksjonen ei liste 

med låter eller album som passer som hånd i 

hanske til tekstene. 

• Har du forslag til Lydsporet? Skriv til: 

argument-redaksjon@studorg.uio.no 

• Neste tema: Grenser 

I den vidunderlige nye verden kan også musikk være et rusmiddel 

i seg selv, og da snakker jeg ikke lenger om musikalske 

opplevelser, men lyder som jobber rett på hjernebølgene dine. 

Som om ikke amerikanske tenåringsforeldra var redde nok 

Rus og musikk vært uløselig 

sammenknytta fra de gamle 

grekerne drakk seg rituelt 

dritings. 

for internett, er nå den store bekymringen såkalte «Idozers», 

et rusmiddel som er fritt nedlastbart. Alt som skal til er en 

PC og hodetelefoner. Deretter skal musikken, som består 

av lyder i et binært system, få deg inn i alskens tilstander fra 

seksuell til terapeutisk karakter. 

Så neste gang jeg hører noen kalle yndlingslåta mi for 

«dopmusikk», skal jeg faen meg be dem lytte og nyte eller gå 

og skaffe seg en Idozer. 

Anne Gerd Grimsby Haarr ( f. 1985) har en bachelorgrad i medier og 

kommunikasjon fra Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), og kan bestilles til 

nachspielforedrag om Puff, the Magic Dragon. 

KULTUR 

MOTEGUD MED KRIGSERFARING / HEKTA PÅ POKER / NOVELLE: HVERDAG / 

JEG TENKER, DERFOR MAKRELL 

30 31 

Tema: Gud

Kultur 

Yves Saint Laurent: 

Historien bak elegansen 

Han ble flyttet til et militærsykehus, 

dopet ned og gitt elektrosjokk. 

Moteverdenen skulle aldri 

bli den samme. 

Av Isabella Ambrosio 

Ill.: Live Kristianne Lundh 

Yves Henri Donat Mathieu Saint-Laurent, 

senere kjent som Yves Saint Laurent, ble 

født 1. august 1936 i Oran, en landsby i 

den franske kolonien Algerie. Han vokste 

opp omringet av kvinner, og fikk et ønske 

om å bekle dem fra tidlig barndom. Da 

Saint Laurent fylte 17 år reiste han til Paris, 

og begynte på den prestisjefylte moteskolen 

Chambre Syndicale de la Couture. Han 

fikk raskt anerkjennelse som en fremadstormende 

designer, men viktigere enn alle 

hans kreasjoner var hvordan Saint Laurent 

så kvinnen. I hans øyne var de verken 

gudinner eller vakre modeller, men en nødvendig 

kraft i et moderne samfunn. 

Endret motehistorien 

Allerede i 1985 skrev motehistoriker 

Caroline Rennold Milbank at Saint Laurent 

var den mest innflytelsesrike designeren 

Frankrike hadde hatt de siste 25 årene. Etter 

andre verdenskrig utviklet det moderne 

samfunnet en større rolle for kvinnen – og 

for Saint Lauren. Designeren gjorde det 

til sitt oppdrag å kle denne kvinnen for å 

fylle denne rollen, slik at hun kunne innta 

verden med storm. Der andre designerne 

markerte seg gjennom overdådige fester, 

ball og sammenkomster, reiste Saint Laurent 

verden rundt for å finne sin inspirasjon. 

I begravelsen kom 

Nicolas Sarcozy for å 

ta farvel. 

Kinesiske arbeidere, franske seilere, moderne 

kunst, Studio 54, smoking, afrikansk safari 

og sigøynere ble noen av inspirasjonskildene. 

Han var den første til å bruke fargede 

modeller, og proklamerte at den somaliske 

supermodellen Iman var hans ultimate 

drømmekvinne. Alt dette inspirerte frem 

det særegne i ham. Og snart skulle han skape 

klærne som tusener av kvinner trengte for å 

tre frem som moderne i det 20. århundre. 

Til Diors unnsetning 

Sjefsredaktøren i franske Vogue, Michel 

De Brunhoff, oppdaget Saint Laurents 

LES OG SE MER 

Foto: Wikimeida Commons 

• Yves Saint Laurent : A Biography 

(1996) av Alice Rawsthorn. 

• L’amour fou (2010). En dokumentar 

om forholdet mellom 

Saint Laurent og elskeren 

Pierre Bergè. Regi Pierre Thoretton. 

• Belle de Jour (1967). Catherine 

Deneuve spiller hovedrollen i 

kultfilmen der antrekkene ble 

designet av Yves Saint Laurent. 

Regi Luis Bunuel. 

unike tegninger, og introduserte ham 

til designeren Christian Dior, datidens 

mektigste person i moteindustrien. Saint 

Laurent videreutviklet det grunnleggende 

i sin motekunst, og fortsatte så i lære hos 

Dior. Etter Christian Diors død i 1957 ble 

Saint Laurent i den knappe alder av 21 år 

utnevnt til å ta over motehuset. Designeren 

hadde enorm beundring for sin læremester 

og har sagt dette om ham:«Dior fascinerte 

meg, og lærte meg det meste innen 

motekunst». 

Da motehuset Dior sto ovenfor konkurs 

i 1958, var det den nyansatte sjefens vårkolleksjon 

– med den A-formede kjolen – som 

reddet dem. Saint Laurent ble øyeblikkelig 

kastet inn i en orkan av internasjonal 

berømmelse. Selv om kolleksjonen ble mottatt 

med stående applaus, ble høstkolleksjonen 

direkte slaktet av den franske pressen. 

Etter å ha designet brudekjolen til Farah 

Diba, keiserinnen av Iran i 1959, tok Saint 

Laurent en pause fra moteverdenen. Han så 

seg pliktig til å tjene det franske militæret i 

kampen mot frigjøringen i Algerie. 

Dramaet bak kulissene 

I 1960 oppsto det spekulasjoner i den franske 

pressen om at Marcel Boussac, eieren av 

motehuset Dior, presset den franske regjeringen 

til å sende Saint Laurent i kampen 

mot algerisk frigjøring. Målet til Boussac 

skulle være å fjerne Saint Laurent fra sjefsrollen 

i Dior etter den mislykkede høstkolleksjonen 

i 1958. Saint Laurent tjente ikke 

mer enn 20 dager i militæret, før han måtte 

sjekke inn på sykehus for post-traumatisk 

stress. Det var da Saint Laurent mottok 

beskjeden om å ha blitt sparket av motehuset 

Dior. Han fikk et nervøst sammenbrudd. 

Moteskaperen og soldaten ble forflyttet til et 

militærsykehus i Frankrike, hvor han ble dopet 

ned med antipsykotiske medikamenter, 

og gitt elektrosjokk. Da han ble utskevet fra 

sykehuset, saksøkte Saint Laurent motehuset 

Dior for kontraktsbrudd. Og vant. 

Tilbake i moteverdenen 

Etter en rekonvalesensperiode slo Saint Laurent 

seg sammen med sitt livs kjærlighet Pierre 

Bergè, og startet sitt eget motehus. Motehuset 

ble finansielt støttet av Bergès nære venn, 

milliardæren Mack Robinson. Sammen skapte 

de nye trender som beatnikstilen, safarijakker 

for både menn og kvinner, trange bukser og 

lårstøvletter. Utvilsomt var den mest populære 

trenden av dem alle, smokingdressen for kvin- 

ner. Saint Laurent og Bergè avsluttet parforholdet 

i 1976, men forble forretningspartnere. 

Senere tok motehuset 40-talls kjolen tilbake til 

moteverdenen, og gjorde den til sitt varemerke. 

Giganten lever 

Få er uenig i at Saint Laurent endret kursen i 

motehistorien. I 2009 døde den 66 år gamle 

Saint Laurent av hjernekreft. Han ble gitt en 

katolsk begravelse. I begravelsen kom Nicolas 

«Han så seg pliktig til å 

tjene det franske militæret i 

kampen mot frigjøringen 

i Algerie.» 

Sarcozy, Farah Diba og Catherine Deneuve 

for å ta farvel med designeren. Senere ble 

kroppen hans kremert, og asken ble spredd 

over byen Marrakech i Marokko. I 2009 kåret 

Forbes Magazine Saint Laurent til verdens rikeste 

døde celebritet. Den italiensk-tunisiske 

designeren Hedi Slimane ble utnevnt som 

sjefsdesigner i 2011 av motehuset YSL. Selv 

flere år etter hans død er YSL en viktig del av 

fransk kultur. Både celebre og ikke-celebre 

kvinner bruker hans designerklær og kosmetikk 

verden over. 

32 33 

Kultur 

Isabella Ambrosio ( f. 1985) studerer historie 

ved Universitetet i Oslo (UiO), 

og sitter i Arguments kulturredaksjon. 

Live Kristianne Lundh ( f.1992) 

Estetikkstudent med fordypning i kunsthistorie. 

Anmelder bøker på si. Maler, blogger og drømmer om at 

skjønnheten skal frelse verden.

Kultur 

Hjerterdama 

I skyggen av 

en kortstokk 

Da Thea ble sammen 

med «Kristoffer» for 

fem år siden var han 

investeringsrådgiver 

med god månedslønn. 

Nå er jobben hans å 

spille poker, i utlandet. 

Thea og barna ble med 

på flyttelasset. 

REPORTASJE 

Av Stine Machlar 

Ill.: Trond Ivar Hansen 

For to år siden oppdaget «Kristoffer» 

at han tjente mer på hobbyen sin. Derfor 

pakket samboerparet eiendelene sine og 

tok barna på halvannet og tre år. De flyttet 

til Brighton rett før jul, slik at ektemannen 

kan leve ut drømmen om å være profesjonell 

pokerspiller, på heltid. 

- Du kan skrive fornavnet mitt, ikke noe 

mer. Thea er bestemt og usikker på én gang. 

Forsørger familien 

Hun sier hun ikke angrer på eller skjemmes 

over det valget de har tatt, likevel er hun 

redd for hva andre vil tenke om henne hvis 

de får vite at samboeren spiller på heltid. 

Det er ikke mye fint å lese om poker i mediene. 

Det klassiske eksemplet er mannen 

som spilte seg fra kone og hjem og etterlot 

barna i store økonomiske vanskeligheter, 

han var blitt spillegal og spilt bort alle 

familiens penger. 

- Jeg ønsker ikke at barna skal vokse opp 

med at folk tror faren deres er spillegal, 

for han vet hva han gjør. Han forsørger 

familien sin med pengene han tjener på 

pokerspillingen, sier Thea. 

Flere faktorer avgjør 

- Ikke alle blir spilleavhengige. Hvis man er 

en god pokerspiller og spiller safe, kan man 

klare seg ganske bra. Men sjansene er små, 

sier psykolog Rolf Brumoen. 

Brumoen jobber ved Blå Kors Senter i 

Oslo. På det lille kontoret i Storgata kan 

vi så vidt skimte skrivebordets overflate. 

Artikler om spilleavhengighet, psykiske 

Pengene han spiller 

med er familiens, de 

som skal forsørge 

barna hans. 

trekk og diagnoseaspekter ligger hulter til 

bulter. Psykologen lar blikket streife boka 

Spillegalskap – vår nye landeplage, før han 

forteller at skillet mellom spilleglede og 

spilleavhengighet er hårfint og vanskelig. 

- Det er mange faktorer som avgjør 

om folk blir spilleavhengige. Man vet for 

eksempel at hvis en person vinner store 

summer tidlig er det lettere å fortsette med 

spillingen. Desto flere trygge rammer du 

har i hverdagen som jobb, bolig, familie og 

venner er det lettere å ikke bli avhengig, 

sier Brumoen. 

Psykologen understreker at vi ikke vet om 

«Kristoffer» også vil bli spilleavhengig. 

- Kanskje kommer han også hit til Blå 

Kors om noen år. 

Kameratspill 

Thea var bare 20 år da hun traff den åtte år 

eldre investeringsrådgiveren. Alt var perfekt. 

Han var sjarmerende, hadde fast jobb 

med god inntekt og egen leilighet. 

- Siden han var såpass mye eldre enn 

meg, bestemte vi at vi skulle få barn først, 

så kan jeg ta utdannelsen senere. 

Da sønnen var blitt ett år ble «Kristoffer» 

introdusert for kortspillet poker av 

en kamerat som spilte. Da var det gjort. 

Samboeren til Thea begynte å lære seg 

knepene for å bli en god pokerspiller. Han 

husker hender, er tålmodig og fokusert. 

Den høyt utdannede 30-åringen begynner 

å tjene penger på kortspillet. Mer enn en 

månedslønn som investeringsrådgiver. 

- Folk sier jo at bankmenn ofte er gode 

pokerspillere, siden de er gode med tall 

og sånt, sier Thea når vi spør hva som gjør 

samboeren til en god pokerspiller. 

Spiller på nett 

Poker er et av de mest populære kortspillene 

i verden. Spillerne sitter med helt eller 

delvis skjulte kort og skal foreta veddemål 

i en sentral pott. Poker består av flere, ulike 

varianter «Kristoffer» spiller Texas hold 

’em, eller Hold ’em som spillvarianten ofte 

blir kalt blant spillerne, online. Det er 

kanskje nåtidens mest populære pokerspill. 

Som med de fleste varianter av poker, er 

målet med Texas hold ‘em å vinne potter. 

Denne potten vinnes enten ved en showdown, 

der man viser sine beste fem kort 

Hvis man er en god 

pokerspiller og 

spiller safe, kan man 

klare seg ganske bra. 

Men sjansene er små. 

av de syv mulige eller ved at andre spillere 

kaster seg som følge av et bud som blir satt. 

«Kristoffer» har vunnet mye, men også 

tapt. Pengene han spiller med er familiens, 

de som skal forsørge barna hans. Derfor 

kan han aldri satse mer enn han vet de har 

råd til å tape. 

- Hvis jeg hadde visst hva som gjør han 

så god, skulle jeg gjerne blitt det selv. Det 

er bare egenskaper han har. Hvis jeg hadde 

visst hva det er, så tror jeg mange hadde 

blitt veldig rike, sier Thea. 

Mer enn flaks 

«Kristoffer» hadde grublet lenge før han 

tok avgjørelsen om å slutte i jobben som 

investeringsrådgiver. Det som til slutt gjorde 

utslaget var pengene han tjente. 

Valget blir derfor enkelt. Pokeren gir mest 

fortjeneste. Enda mer i utlandet, der de slipper 

å betale skatt. Nå har sønnen blitt to og 

halvt år og de har fått en datter, som så vidt 

er fylt året. Barna begynner ikke i barnehagen 

hjemme i Norge, Theas studentdrøm får 

vente, i stedet blir hun hjemmeværende husmor 

i Brighton. På dagen passer hun barna, 

på ettermiddag steller hun huset, vasker 

kopper og klær. Det meste faller på henne, 

«Kristoffer» må sitte foran dataen og spille 

kort. Poker er blitt levebrødet deres nå. 

Mellom 12 og 14 timer i døgnet jobber han, 

spiller poker, sørger for at noen kommer på 

hans bord, lærer seg hender, eller kortrekker 

som vi også kan kalle det og pugger pokerteori. 

Poker er så mye mer enn flaks, skal vi 

tro Thea. Man kan lære seg det. Det er ikke 

som på kasinoer, det er et strategispill. 

Slipper unna skatt 

Utgangspunktet for at pokergevinster ikke 

er skattefritt i Norge er at man ser på de som 

tilfeldige gevinster, som er skattepliktige 

hvis de er over 10.000 norske kroner, slik det 

står i skattelovens § 5-50, sier senior kommunikasjonsrådgiver 

i Skatteetaten Anne 

Kirkhusmo. 

Ikke bare er pokergevinster skattepliktig 

i Norge. Å gjøre pokerspillingen til sin næringsvei, 

slik «Kristoffer» har gjort, er ulovlig 

og straffes med inntil et ett års fengsel. 

Turneringer uten penger er kun lov i Norge 

om man ikke driver reklame for pokerspilling 

med penger. Slik reklame straffes med 

bøter eller fengsel inntil tre måneder. 

Lange arbeidsdager 

Thea og samboeren har ingen betenkeligheter 

med at de flyttet fra Norge for å slippe å 

betale skatt: 

- Akkurat det med skatt er det så mange 

tanker om, men nå bor vi ikke i Norge og vi 

utnytter ikke godene. Vi får ikke barnebidrag 

eller sånne ting. Når vi bodde i Norge 

og betalte skatt så fikk han jo ingenting, han 

fikk ikke det som andre folk med vanlige 

jobber får, som sykepenger og pensjonspoeng. 

Det er jo litt spesielt. 

Det blir ikke mye tid til de som kjærester 

når «Kristoffer» må jobbe 12-14 timer i 

døgnet, men noen få timer på kvelden etter 

at barna har lagt seg, har de sammen. De 

bruker de til å se film eller spise god mat. 

Likevel legger ikke Thea skjul på at livet som 

husmor og pokerfrue ofte kan bli ensformig 

og ensomt. Mye av tiden går med til barna, 

de går ikke i barnehage. Alt er privat i England 

så om de skulle gjort det ville det blitt 

dyrt, så dyrt at det ikke hadde lønt seg. 

Thea savner livet i Norge, familien, venner 

og det å studere. 

- Barna skal etter hvert begynne i barnehagen, 

slik at jeg får tid til litt egne ting også, 

sier hun. 

Studere vil hun gjøre hjemme i Norge, 

men enn så lenge får drømmen om å bli 

eiendomsmegler vente. Pokeren styrer alt. 

34 35 

Kultur 

Trond Ivar Hansen ( f.1968) er 

utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. 

Yrke: Illustratør - se www.nemolom.com 

Stine Machlar ( f. 1991) studerer journalistikk 

ved Norges Kreative Fagskole og arbeider 

som journalist for dittoslo.no.

Kultur 

Hverdag 

NOVELLE 

Av Andrea Miranda Sand Bruer 

Ill.: Mats Rune Gullikstad 

Jeg sitter rett foran henne, og hun sikler. Spyttet renner nedover haka hennes og drypper 

ned på brystene hennes så de glinser i lyset fra nattbordslampa. Det glir videre ned mot 

navlen, mot skrittet hennes, før det treffer lakenet under henne og blander seg med flekkene 

som allerede er der. Hun vugger frem og tilbake, åpner og lukker hendene febrilsk, som hun 

vanligvis gjør når hun er lykkelig. Jeg stønner. 

- Stian, utbryter hun begeistret. - Stian! 

Munnen hennes åpner seg, tunga farer vilt fra side til side, hun ruller med øynene, og med 

ett unnslipper hun et hvin av glede. Hun presser seg mot meg. Brystkassa mi blir også våt 

av hennes spytt, men jeg er vant til det. Jeg merker at enda en ereksjon er på vei. Det gjør 

tydeligvis hun også, for overveldende entusiastisk, lik et barn på julekvelden, signaliserer hun 

at hun vil jeg skal ligge oppå henne. Etter noen runder med gledesutbrudd fra hennes side og 

ytterligere tilflekking av lakenene sovner hun oppå meg. 

En svak summelyd i det fjerne. I drømme er summingen den fjerne lyden av bilmotoren i 

den gamle Audien. Hjernen min går etter hvert motvillig med på å registrere den som ringeklokka. 

Ved ytterdøra hører jeg det risle nervøst i nøkler. 

For noen netter siden hørte jeg lyden av døden. 

Det bruste i ørene. 

Nøkkelknipper har alltid gitt meg en følelse av rastløshet, spenning. Noe skal til å skje når 

man rasler med nøkler. Noe viktig. Man skal ta på skoene og gå ut i været og nikke vennlig til 

forbipasserende. Slentre overmodig mot bussen, og så sitte i dette merkelige, portable venterommet 

og bli beveget i vilkårlige himmelretninger mens man liksom skal slappe av i ett av 

de spesialdesignede bussetene mens en fremmed velter seg over deg. Så skal man signalisere 

til personen som har ens liv i sine hender at «Nok er nok, nå vil jeg av, for jeg er en friskus 

som vil gå resten av veien – de hundre meterne eller så – til dit jeg skal. Til der livet mitt er». 

Noen mennesker finner den rette nøkkelen med én gang. Vedkommende som forsøker å åpne 

døren, er ikke en av disse. Det er fomling og risling og knoting som om det var VM i kløning. 

Dette provoserer meg enormt. Av ren og skjær irritasjon finner jeg kraft til å smyge jeg meg ut 

av jerngrepet hennes. Jeg finner litt tørkepapir som jeg forsiktig klapper på haken hennes. Hun 

våkner ikke. 

Rislingen fortsetter. Jeg får på meg en underbukse og en slåbrok og lukker øynene i noen 

sekunder. Jeg visualiserer at jeg går målrettet og rakrygget mot døra og røsker opp dørhåndtaket. 

Bjeffer nøkkelrislingen i ansiktet. Døra er det eneste som eksisterer. Døra og jeg. Det er dit jeg 

skal. Det er der jeg er. 

Snubler selvsagt i noen bøker. De ligger spredt overalt utover stuegulvet sammen med diverse 

medisinske journaler og tidsskrifter og ørten tusen utskrifter av artikler fra internett. Det er flerfoldige 

bøker av prominente leger. Den jeg snubler i er skrevet av Dr. Jane Williamson, MD. Jeg kan 

den nesten utenat. Har ikke orket å rydde opp. Hun river dem uansett alltid ned igjen. Ved uhell, 

så klart, må vite. Evig rundgang. Jeg ignorerer pulseringen i den forslåtte lilletåen, skrider fremad 

mot døren, røsker i dørhåndtaket mens ansiktet mitt er på god vei til å forme en ubekvem setning. 

Mister balansen. Døren er låst. Ulidelig sakte og fandenivoldsk vrider jeg om på låsen, lirker døra 

forsiktig opp. En stilk av en forbauset hjelpepleier står fremfor meg med et enormt nøkkelknippe i 

hendene. Han rødmer. 

- Morn! Stemmen hans er overraskende mørk, hans kroppslige proporsjoner tatt i betraktning. 

Han har vel noe skjult inni der. Tomrom. 

- Ja, det er bare å stige på, sier jeg så blidt som jeg orker. Han skvetter inn, titter seg rundt, 

bemerker ikke bøkene på gulvet eller noe av de andre uvanlige tilstandene i leiligheten. Han har 

vel sett litt av hvert tidligere. Rekker frem hånda. Jeg tar den. 

- Fridtjof her. Avløseren til Kristina. 

- Stian, sier jeg. Vurderer å si mer, nøler litt. Bestemmer meg for å la vær. Vil heller spare på 

kruttet. 

- Hun sover fortsatt. La meg vise deg rundt. 

For noen netter siden hørte jeg lyden av døden. Det bruste i ørene, dunket i hodet. Summet. 

Det var mindre vondt enn jeg hadde forestilt meg, så jeg gikk og hang opp klesvasken. Jeg var 

i live. Stirret mot andre siden av gaten, til blokken hvor lysene i kjelleren var på. Hvem er det 

som er i kjelleren klokken halv tre om natten? Hva er det som foregår? Hva i helvete er det 

vanlige folk egentlig holder på med? 

Jeg så for meg utroskap under blinkende lysstoffrør fylt til randen av døde insekter, 

knitringen av stekte fluevinger, skittent lys. Skittent. Lave, mørke, dype stønn som listet 

seg rundt sykler, pappesker, gamle, knirkete senger, støvete bøker og rotter. Lyden av døden 

bruste og dunket i meg. En fjern summing av en bilmotor på tomgang. Den gamle Audien. 

Jeg hengte opp klesvasken, og hva om jeg hadde falt sammen der og da, og tilbrakt hele evigheten 

akkurat der? På et kjellergulv. I en blokk. I en by. I en landsdel og så videre helt til vi 

nærmer oss kosmologiske proporsjoner. Hengte opp trusene hennes. Studerte flekkene. Noen 

av dem lignet tegneseriefigurer jeg husket fra barndommen min. Brusingen og dunkingen 

nådde skrittet mitt. Jeg ble stående der nede en stund. 

36 37 

--- 

Han er dyktig. Han stiller ingen spørsmål – i hvert fall ikke foreløpig. Det er behagelig. Den 

forrige pleieren stilte for mange spørsmål. Visste for mye. Denne gangen blir det profesjonell 

avstand. Ingen sutrete lunsjer nede i byen, utenom hennes arbeidstid, hvor jeg legger ut om 

meg og mitt. Brystene til Kristina var så deilige å gråte i. Det var så fint å for en gangs skyld 

oppleve bryster våte av mine egne sekreter og ikke noen andres sikkel. 

Godt at det ble en guttunge denne gangen. 

Han er ferdig med å dusje henne, og hun rulles inn på kjøkkenet hvor jeg har forberedt alt til 

hennes sedvanlige frokostrituale. Tomater, avokado, brød, juice. Jordnært. Øynene hennes 

lyser opp når hun ser det, og hun smiler skjevt til meg. Halve ansiktet er lammet, så hun kan 

jo ikke annet. Jeg smiler bredt tilbake. Den høyre armen hennes rykker vilkårlig til idet han 

mater henne. Jeg kikker ut av vinduet. Fra leiligheten vår, som ligger i tredje etasje, har jeg 

god utsikt over bygården. To damer er på vei ut. De ler og gestikulerer masse i dressjakkene 

sine. Den ene av dem mister noe på bakken, og den andre bøyer seg ned og plukker det opp. 

Det er bilnøkler. De ler enda mer. Munnene deres vokser til sorte hull. Plutselig stirrer de 

opp på meg. Niglor, faktisk. Jeg stirrer tilbake. 

De går. 

--- 

Overveldende entusiastisk, lik et barn på 

julekvelden, signaliserer hun at hun vil jeg skal 

ligge oppå henne. 

- Nei, du må sette den i krydderhylla! 

Ryggen hennes er vendt mot meg. Den sukker oppgitt. 

- Javel. Jeg visste ikke at den hadde noen fast plass. 

- Den har alltid stått i krydderhylla, Stian. 

Jeg presser leppene sammen. Hater når hun kaller meg ved navnet mitt. Som om jeg var 

hennes barn. 

Hun tar avokado, juice og tomater ut av bærenettet. 

- Er det ikke dessuten snart på tide at du kvitter deg med den gamle Audien? 

Irritasjonen vokser i meg som tæle. Jeg blir kald over hele meg. Er milevis unna henne nå. 

- Jeg tror ikke den holder så mye lenger. Jeg føler meg rett og slett ikke trygg i den. 

Ryggen hennes er sint. 

- Randi. Du vet meget godt at jeg arvet «den gamle Audien» av min far. Hvis du ikke 

liker den, får du kjøpe din egen. 

Hun svarer ikke. 

--- 

Fridtjof er ferdig med å mate henne. Siden det er lørdag, skal vi gå en liten runde i nabolaget. 

Vi pleier å gjøre det på lørdager. Han holder frem noen plagg og ber henne peke ut de hun 

vil ha på seg. Jeg orker ikke å påpeke at høyrehånden hennes fremdeles rykker vilkårlig til, 

og at hun neppe kan signalisere noe som helst på denne måten. Lar ham holde på. Han lærer 

nok omsider. 

- Nå ble du vel fin, Randi! utbryter Fridtjof. Han virker begeistret for valget av klærne hennes. 

Hun gurgler. 

- Skal vi, kjære? 

Jeg lener meg mot henne og kysser henne på kinnet. 

- Stian, sier hun mykt. 

- Stian. 

-- 

Dette evindelige fraværet av hennes hverdagslyder. 

Kultur 

Andrea Miranda Sand Bruer ( f. 1987) studerer medier og kommunikasjon 

ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og er frilansskribent 

Mats Rune Gullikstad ( f. 1988) studerer psykologi ved Universitetet i Oslo (UiO) og er frilansillustratør.

Kultur 

Mortens makrell 

Morten Langelands første diktsamling er like stram og leken som en sprellende fisk. Da kommer det kanskje 

ikke som noen overraskelse at det nettopp er vår alles kjære makrell som har hovedrollen i Æ Æ Å. 

BOKDEBUTANT 

Av Kristian Wikborg Wiese 

Foto: Rolf M. Aagaard 

I stedet for å benytte seg av et dikterisk jeg, 

slik vi er vant til å lese det i diktsamlinger – 

enten det er «internett-poesi» eller forvirrede 

sjeler som stiller eksistensielle spørsmål 

ved kjøkkenbordet – har Langeland overlatt 

stemmen til noe av det som kanskje gjør 

nordmenn til nordmenn, i hvert fall om du 

er fra Kristiansand. For hos den 26 år gamle 

debutanten er det makrellen «æ» som tar 

ordet, bokstavelig talt, og som tar leseren 

med på en forunderlig reise i Langelands 

postapokalyptiske undervannsverden. 

Hvorfor har du valgt å la en makrell fungere 

som hovedperson? 

Fordi makrellen er et interessant vesen som 

ga meg visse dikteriske friheter. Mange vet 

om makrellen at den lever i stim, at den 

svømmer fort og stadig er i bevegelse. Makrellen 

er en fisk man ofte tenker på som en 

samling fisk mer enn som enkeltfisk. Der jeg 

kommer fra, Kristiansand, fisker vi makrell 

om sommeren, og vi drar nesten aldri opp 

en enkelt makrell, vi drar opp fem makrell. 

Enten treffer vi stimen, eller så har vi fått en 

sjelden løsrevet makrell. Det er en alle for 

én-aktig fisk. Ingen har definisjonsmakt over 

makrellen, men mange har en enkel forståelse 

av den, ved å velge den som subjekt stod 

jeg friere til å dikte. 

Hva er ditt forhold til makrellen? 

Jeg har fisket og spist henne. Makrellen er 

knyttet til Sørlandet fordi det er den eneste 

Jorda gir faen i postapokalypse. 

Tror jeg. 

fisken det går an å få. Dersom fotballaget 

fra Kristiansand, IK Start, spiller sambafotball 

så heter det makrellfotball. Det er 

lekent, fritt og artig. Da jeg kom på «æ 

æ makrell», disse små versene som åpnet 

prosjektet, så var det på sørlandsdialekt, eller 

en hybriddialekt som jeg foretrekker å kalle 

det. Makrellen var rett og slett riktig figur 

å benytte seg av, og den snakker som kjent 

ikke normert mål. 

Og så diktet du bare fritt ut i fra det? 

Ja! Da jeg tok imot makrellfiguren og gikk 

inn i fiksjonen på denne måten kunne jeg 

dikte ut i fra et annet jeg og et annet er – æ 

– det ble mulig å prøve ut ting som jeg ikke 

ville kommet på hvis jeg skulle begynt med 

«jeg er Morten». Makrellen har åpenbare 

kvaliteter som dikterisk subjekt: forholdet 

mellom et jeg og et vi; avgrensninger av et 

Debutant: Morten Langeland debuterer med diktsamlingen Æ Æ Å. Foto: Rolf M. Aagaard 

jeg; samt det stadige trøkket fra samtaler i 

stimen og den nedsunkne verden. 

Hvorfor har du tatt utgangspunkt i en 

postapokalyptisk verden? 

Jeg liker tanken på at organismer utvikler seg. 

Går mennesket under vil kanskje et annet 

vesen utvikle seg i større grad mot det vi kaller 

menneskelig tenkning og språk. Vi lever i 

endetider og jeg tenkte at man kan aksentuere 

det og dikte videre på hva som skjer når mennesket 

forlater verden. Mennesket er en ruin 

i denne boken og en fungerende ruin som 

sådan. De fisker, det er noen spor. Det postapokalyptiske 

er ikke i mine øyne like sentralt 

som den nye begynnelsen. Den nye begynnelsen 

hvor det som er menneskets undergang 

kanskje vil være et annet vesens utvikling eller 

begynnelse. Postapokalypse er et menneskelig 

fenomen. Det eksisterer ikke for jorda. Jorda 

gir faen i postapokalypse. Tror jeg. 

Er det en spesiell grunn til at boka er skrevet 

på dialekt? 

Det er en hybriddialekt. I Kristiansand sier 

vi ikke mi, men de sier det i Vennesla. Jorun 

Stiansen, Idol-deltakeren, ville sagt mi. Jeg ville 

aldri sagt mi. Det er en konstruert dialekt, en 

glad blanding. Jeg bruker også uttrykk som 

«bioakkumulerer» og et par fremmedord. 

Uhuru er en skikkelse i boka, det er et swahilisk 

ord som betyr frihet. ”Nada” blir sagt. 

”Åløøø”, som er et reint musikalsk uttrykk, 

Makrellen har åpenbare 

kvaliteter som 

dikterisk subjekt. 

men som en kompis av meg sier når han kommer 

på fest. Hva betyr det? Jeg vet ikke. Det 

er en hybrid. Jeg har funnet det veldig nyttig 

å gå inn i den blandingen av det musikalske i 

ord og uttrykk som figurerer i dagligtalen og 

kombinere det med alvor. Det var først ved å 

skrive i dialektform at jeg fant en åpning for å 

samle uttrykk og ord og andre former. 

Det er ikke noen hemmelighet at diktsamlinger 

svært sjelden topper bestselgerlistene. 

Har du et mål om å leve av å skrive? 

Nei. 

MORTEN LANGELAND 

Foto: Kolon Forlag 

• Født 1986 i Kristiansand, bor 

i Oslo 

• Har gått forfatterstudiet i 

Bø, Skrivekunstakademiet i 

Hordaland og studert litteraturvitenskap 

og idéhistorie 

ved Universitetet i Oslo. 

• Debuterte som forfatter i høst 

med diktsamlingen Æ Æ Å på 

Kolon Forlag. 

• Studerer for øyeblikket ved 

Litterär gestaltning i Göteborg, 

hvor blant annet Kristin 

Berget, Henning H Bergsvåg og 

Thomas Marco Blatt har gått 

før ham. 

• Er en del av bloggkollektivet 

Politikk Poetikk Praksis. 

Du skal begynne på Litterär gestaltning i 

Göteborg til høsten. Hvordan tror du det 

blir? 

Det å skrive er mer artig og blir best når jeg 

deltar i en samtale, en kontinuerlig utveksling 

med andre mennesker. Ikke nødvendigvis 

det at noen skal kommentere ens tekst, 

men å være i et miljø hvor en får brynet sine 

tanker om litteratur mot andres tanker – og 

det skjer nødvendigvis i en slik klasseromssituasjon. 

Min erfaring med skriveskoler er 

at en blir pent nødt til å fokusere, skjerpe seg 

og lære seg å lese og møte forskjellige uttrykk 

gjennom en kontinuerlig nullstart, det setter 

jeg stor pris på. Altså å glemme det lille jeg 

kan. Det er et ideal i denne sammenhengen. 

Det opplever jeg at en kan lære seg på en 

skriveskole. 

Nå som du er forfatter, trer du da inn i en 

slags mystifisert forfatterverdenen, slik vi 

kjenner den fra litteraturhistorien? 

Sånn opplever jeg det ikke. Jeg er glad for å 

ha skrevet en bok. Jeg har lyst til å skrive en 

til, og jeg vet at det er vanskelig. 

Kristian Wikborg Wiese ( f. 1986) studerer litteraturvitenskap 

ved Universitetet i Oslo (UiO) og 

driver det skjønnlitterære magasinet la Granada. 

NATURVITENSKAP 

GISLEFOSS: TAR PUSTEN FRA OSS / NO HARM IN SNUS? / MANETBURGER / 

SCIENCE TALES 

38 39 

Kultur

Naturvitenskap 

Vindens vitenskap: Tar pusten fra deg 

Hva Kristen Gislefoss, disko 

og brusbokser kan lære deg 

om vær og pust. 

DEN OPPLAGTE VITENSKAPEN 

Av Ola Tobias Hafslund 

Ill.: Georg Pram Ekelund 

Fysikk er enkelt. Om du skal lære deg 

hvordan vær og pust fungerer, er kunnskap 

om trykk alt som trengs. Trykk finnes på 

mikro- (inhalering) og makronivå (værmeldingen). 

For å forstå disse temaene trenger 

du egentlig bare å bringe fram kunnskap 

du mest sannsynlig allerede har. Først ut er 

den kunnskapen om at atomer hele tiden 

beveger seg. 

Atomdans 

Atomene elsker nemlig å danse. De har det 

som på fagspråket heter termal vibrasjon, 

en egenskap som bestemmes av temperaturen. 

Jo varmere atomet er, desto mer energi 

har det og desto raskere vibrerer det. Det 

eneste problemet med atomenes dansestil 

er at det er fullstendig preget av tilfeldigheter, 

og at det beveger seg i alle tre dimensjoner. 

Livet til et atom består med andre ord i 

stor grad av å kollidere med andre atomer. 

Diskotrykk 

Atomenes kollidering er akkurat hva trykk 

er. Trykk er et mål på hvor ofte atomer 

kolliderer inn i tak, gulv og vegger i et rom. 

Intuitivt nok vil derfor et diskotek fylt 

med 100 atomer utøve et høyere trykk mot 

Hverken du eller 

Gislefoss kan suge 

inn luft. 

diskotekets overflater enn i et like stort 

diskotek med bare 50 atomer. Like intuitivt 

vil et diskotek fylt med 50 veldig varme atomer 

utøve et høyere trykk enn et like stort 

diskotek med 50 kalde atomer, fordi disse 

danser fortere. Så, med kunnskap du allerede 

hadde, setninger du intuitivt skjønner og en 

statsmeteorolog, er vi nå et steg nærmere å 

forklare hvordan pusting fungerer. 

Luft: En bit av atmosfæren 

Skal du lære om pusting må du også kunne 

noe om luft. Luft er samlingen av gasser, 

partikler og dråper som til sammen utgjør 

atmosfæren. Lufta består i hovedsak av to 

gasser, nitrogen og oksygen, som henholdsvis 

dekker 78 prosent og 21 prosent 

av atmosfærens innhold. Tredjeplassen er 

edelgassen argon som står for én prosent. 

Karbondioksid, som vi hører mest om, 

utgjør bare rundt 0.04 prosentav atmosfæ- 

FAKTA OM TRYKK 

Foto: Wikimeida Commons 

• Trykk er kraft delt på areal. 

• Å puste er en form for trykkskifte. 

• Du inhalerer 20.000 ganger på 

en dag. 

• Det er på Stadt det blåser 

mest i landet, mens det er i 

Oslo det pustes mest. 

• Lungene dine rommer cirka 

fem liter luft 

rens innhold, dog er dette tallet stigende. I 

tillegg finees det ti andre stoffer i mikroskopisk 

mengde, blant annet neon, krypton og 

helium. Som alle vet inneholder luften også 

endel vanndamp, rundt fire prosent, men 

fordi vanndampen ikke er jevnt fordelt i atmosfæren 

er det er lettere å bruke tallene for 

helt tørr atmosfære. Når vi puster inhalerer 

vi en bit av atmosfæren ned i lungene våre. 

Før jeg tar for meg effekten av disse stoffene 

er vi nå klare til å ta en titt på hvordan vi 

inhalerer. 

Lungene skaper lavtrykk 

Trodde du pusting handlet om å suge inn 

luft? Nei, hverken du eller Gislefoss kan suge 

inn luft. Den eneste måten man kan få luft 

ned i lungene på er ved å lage en liten vind. 

Vind er betegnelsen på luft som beveger seg 

i en bestemt retning, og kommer alltid som 

en følge av en trykkgradient. En trykkgradient 

oppstår når det er høytrykk et sted og 

lavtrykk et annet. Da beveger atomene og 

molekylene som befinner seg i høytrykket 

seg mot lavtrykket og utjevner det. Slik er 

fysikkens lover. Fysikken elsker likevekt. 

Inhalering: En flau vind 

Så hva skjer egentlig når Gislefoss tar et dypt 

åndedrag? Vel, rett under lungene sitter en 

muskel. Denne muskelen heter diafragma, 

bedre kjent som mellomgulvet. Når denne 

trekker seg sammen, utvides lungene og blir 

dratt ned mot tarmene. Hvis du nå ser for 

deg at lungene er et diskotek, vil diskoteket 

plutselig bli veldig mye større. Antall atomer 

som danser i lungene er fortsatt det samme, 

men de er nå fordelt over et større volum 

og dermed kolliderer de ikke like 

ofte i veggene. Det har dermed blitt 

opprettet et lavtrykk i lungene i forhold 

til luften utenfor munnen. Med 

andre ord, atomene som danser utenfor nesa 

til Gislefoss vil kollidere sjeldnere hvis de 

tilfeldigvis skulle danse ned i lungene hans. 

Siden atomene danser ekstremt fort, og 

hele tiden blir dyttet av andre atomer som 

også har oppdaget at det er mer danseplass 

i lungene, settes det opp en vind som sørger 

for at Gislefoss får en liten bit av atmosfæren 

ned i sine lunger. Når man puster ut, skjer 

det motsatte. Diafragma slipper taket og 

lungene går tilbake til sin originale størrelse. 

Det skapes et høytrykk i lungene i forhold 

til utenfor ansiktet, og man puster ut. Dette 

er også det som skjer på makronivå. En bris 

er rett og slett bare atomer fra et sted som 

prøver å utligne trykket et annet sted. Istedenfor 

å bli styrt av lungenes volum, blir de 

nå styrt av temperatur som igjen er bestemt 

av solas innstråling. 

Våte lunger 

Vel nede i lungene til Gislefoss blir atomene 

som treffer lungeveggene løst i væske. For i 

motsetning til hva man kanskje skulle tro, 

er innsiden av lungene våre våte. På samme 

En bris er bare 

atomer som prøver å 

utligne trykket. 

måte som sukkeret blir borte i teen, blir 

gassene i lufta løst i våte lungevegger. Herifra 

finner de veien inn i blodbanen og rundt om 

til alle cellene i kroppen. Nitrogenet og edelgassene 

som kommer inn i blodet og cellene 

gjør ikke stort bortsett fra å flyte rundt som 

passive tilskuere. 

De har ingen interesse av å delta i noen 

kjemiske reaksjoner i kroppen, og gjør heller 

ingen skade. Oksygen kan derimot delta i 

kjemiske prosesser. Oksygenet tar opp 21 

prosentav massen man puster inn, men bare 

16 prosentnår man puster ut. I mellomtiden 

har det skjedd en uhyre avansert kjemisk 

prosess, som heldigvis kan forklares ganske 

enkelt. Når karbohydrater blir omdannet 

til energi i cellen, dannes det elektroner 

og CO2 som biprodukt. Karbondioksidet 

puster vi ut igjen, og elektronene blir plukket 

opp av oksygenet som sammen med to 

hydrogenatomer danner vann. Hvis ikke 

elektronene blir plukket opp vil hele prosessen 

stoppe og cellen dø, noe som etter hvert 

også fører til at Gislefoss dør. 

Generasjon Gislefoss 

Som generasjon Gislefoss vet, henger 

trykk sammen med vær. Vi har lært oss at 

høytrykk betyr fint vær, mens når Gislefoss 

melder om et lavtrykk fra sørvest er 

det dårlig vær i vente. Dette kommer av et 

fenomen som er det samme som skjer når 

du setter en kald brusboks i varmen. Som 

alle vet, brusboksen blir våt av dugg. Dette 

40 41 


DEN OPPLAGTE VITENSKAPEN 

Argument #4/2012 

• Vitenskap er basert på opplyst 

sunn fornuft. 

• I en serie artikler retter 

Argument søkelyset mot 

naturens grunnleggende 

mekanismer. 

• Denne utgaven: Trykk og pust 

skjer fordi den kalde brusboksen kjøler ned 

luften rundt seg. Dugg eller regn dannes 

når det er for mye vanndamp i luften. Da 

kolliderer vanndampmolekylene så ofte 

inn i hverandre at de egentlig aldri danser 

alene. Når en million vanndampmolekyler 

danser roligdans kan vi med det blotte øyet 

se dem som regndråper. Siden brusboksen 

er kald, vil den kjøle ned luften i området 

rundt boksen. Atomene vil begynne å 

danse saktere, et lavtrykk skapes og enda 

flere vanndampmolekyler vil bli med på 

roligdansen. Til slutt ender all vanndampen 

opp i mange gigantiske roligdans-orgier, 

som setter seg fast på brusboksen. Sagt med 

den store værmelders ord: Det blir en lokal 

regnbyge rundt brusboksen. Skyer er altså 

mange roligdans-orgier høyt oppe i luften, 

og når disse roligdans-orgiene blir for store 

og tunge detter de ned på oss som regn. 

Neseturbulens 

Vi mennesker har en tendens til bare å 

puste med nesen når vi ikke anstrenger 

oss nevneverdig, som for eksempel når vi 

melder været på statskanalen. Betyr dette at 

Gislefoss, mens han prater om et høytrykk 

nord for Stadt, puster inn og ut samme luft? 

Nei, det gjør ikke det. Heldigvis har vi en 

form på nesen vår som gjør at det settes opp 

to ulike vinder når vi puster inn og ut. Når vi 

puster inn inhalerer vi luft i rette linjer, men 

når vi puster ut settes det opp en turbulens, 

altså en vind som ikke beveger seg i fine rette 

linjer. På denne måten kommer den utadgående 

luften så langt unna nesen til Gislefoss 

som mulig. Når han da puster inn igjen vil 

han nyte 21 prosent oksygen hver gang – og 

ikke sakte men sikkert bli kvalt av sin egen 

ventilasjon. 

Puh! 

Ola Tobias Hafslund ( f. 1987) skal bli 

realfagslektor, og skulle ønske han kunne 

danse roligdans med Kristen Gislefoss. 

Georg Pram Ekelund ( f.1989) er utdannet i mediedesign 

ved Høgskolen i Gjøvik. Se mer av hans 

arbeider på pramekelund.com

Snus: What’s 

the harm? 

Most people think that snus is less 

harmful than smoking. So why is 

it banned across most of the EU? 

By Tulpesh Patel 

Ill.: Marion Priebe 

The popularity of snus has sky-rocketed in 

Sweden and Norway in the last decade, and 

more recently in the US. The co-occurrence 

of high snus use, low smoking rates 

and relatively low rates of tobacco-related 

diseases in Sweden has been presented as 

a real-world uncontrolled experiment in 

tobacco harm reduction. Tobacco users 

substitute snus for cigarettes, either by 

initially taking up snus instead of smoking, 

using snus after quitting, or reducing 

smoking by using snus as a cessation tool. 

If this is the case, why aren’t public health 

policy makers across Europe using snus as 

a means of reducing the harm of tobacco 

use? The answer depends on how deeply 

tobacco is ingrained in a country’s culture, 

and whether you believe that health authorities 

should be promoting a non-medical 

tobacco product. 

Banned across the EU 

The commercial sale of snus has been banned 

across the EU since 1992, largely on 

the back of a World Health Organisation 

study that suggested that snus was carcinogenic. 

Sweden received exemption from 

the law when it joined the EU in 1995, on 

the grounds of its widespread traditional 

use amongst Swedes. And as a member of 

the European Economic Area, but not the 

European Union, Norway is unaffected by 

the ban. 

Because of the EU-wide ban, few outside 

Scandinavia have even heard of snus. It was 

certainly a strange experience when I moved 

to Norway earlier this year to see people 

discreetly stuffing little sachets in their 

mouths and walking around with strange 

bulging upper lips. 

‘Safer’, but not safe 

It was easy to ban snus across the EU, because, 

save for Sweden, there was no culture 

for it and therefore little public opposition. 

A ban on cigarettes, however more justified 

on the basis of actual harm, appears to be 

unthinkable. Smoking is associated with at 

least 16 types of cancer, five types of respiratory 

disease, five kinds of cardiovascular 

disease and a whole host of other health and 

reproductive problems. It’s responsible for 

one in seven deaths in Europe, with a further 

13 million people suffering from a serious, 

chronic disease as a result of cigarettes. 

Some research suggests that snus might 

be 90–95 per cent less harmful than 

smoking, but snus use is not entirely risk 

free. Snus does not have the dangerous 

combustion products that cigarettes do, 

which removes the increased risk of lung 

cancer and effects of secondary smoking. 

However, the use of snus is associated with 

an increased risk of developing a number of 

It’s not quite the case 

that if you snus you 

lose. 

diseases, including reversible and irreversible 

oral damage, tooth decay and gum 

disease; cancer in the pancreas, throat and 

stomach; lethal heart attacks; lethal stroke; 

and heightened blood pressure. There’s also 

evidence that snus use increases the risk of 

diabetes and metabolic syndromes, and in 

pregnant users, the risk of premature births 

and low birth weight. With all of these, it’s 

important to stress that the evidence is less 

solid than for smoking-related diseases, and 

the increased risk is smaller, too. 

Snus as harm reduction 

As more legislation is brought in across the 

EU to limit the use of cigarettes, researchers 

and public health officials have to consider 

the increasing importance of snus in tobacco 

control policies. 

Advocates of snus as a harm reduction 

tool, such as Dr Karl Erik Lund at SIRUS, 

the Norwegian Institute for Alcohol and 

Drug Research, have long argued that harm 

reduction is the only realistic and pragmatic 

way forward. It’s not just a matter of being 

pro- or anti-snus, but a choice between focusing 

effort on restricting access to the most 

harmful products (cigarettes) or focusing 

time, energy and legislation on restricting 

access to the least harmful products (snus), 

that in some circumstances can produce a net 

health benefit to society. If snus stops people 

dying from lung cancer, it makes sense to use 

snus as a tool in public health policy. 

The right to snus 

Advocates of snus as a harm reduction tool 

further argue that this is a matter of human 

rights: that smokers have the right to a 

fully informed choice, and that those who 

oppose the harm reduction approach are 

guilty of exaggerating the harmful effects 

of snus by labelling all tobacco products 

‘not safe’ or ‘not harmless’. This has effects 

on the waythe public perceive snus: a 2008 

study showed that around 40 per cent of 

nearly 2500 Norwegian 16 to 20-year-olds 

thought that snus was «equally or more 

harmful than cigarettes», something which 

is not true based on the evidence and may 

be putting smokers off making an informed 

decision to switch to snus. 

Current control strategies 

Opponents of snus as a harm reduction tool, 

on the other hand, argue that a tobacco-free 

society should be the ultimate goal and that 

no form of tobacco should ever be promoted: 

«Snus does not save lives: quitting smoking 

does. Snus only saves the tobacco industry.» 

There is a real concern about the signals it 

would send to the public if health authorities 

were to be seen to be jumping into bed 

with tobacco companies and endorsing their 

products, rather than standing by existing 

nicotine replacement products, which are 

specifically intended as a medical therapy. 

The position of the Norwegian Directorate of 

Health is unequivocal, with Deputy Director 

Anne Hafstad stating: «Smokeless tobacco 

is an addictive drug and we know it increases 

the risk of certain cancers. It is therefore not 

applicable to the Directorate of Health to 

recommend smokeless tobacco as a method 

to quit smoking». 

Not a help to quit 

In 2009, a joint paper co-authored by representatives 

from each of the National Boards 

of Health in Sweden, Norway, Finland, 

Iceland and Denmark called for a clear move 

away from promoting snus as a cessation aid. 

The paper instead called for more support 

for initiatives that (1) serve to reduce social 

acceptance of smoking, such as advertising 

bans and neutral tobacco packaging with 

new warning labels stating that snus increa- 

A ban on cigarettes, 

however more justified 

on the basis of 

actual harm, appears 

to be unthinkable. 

ses cancer risk, and (2) decrease product 

availability, through the use of continual 

price hikes, the licensing of sales outlets, 

increased supervision of the enforcement of 

the age limit and greater opportunities for 

prosecution of control violations. 

These are the kind of strategies that Sweden 

has been vigorously implementing since the 

1970s and 80s, which complicates the picture, 

as figures showing that «snus use goes up 

while smoking and smoking-related diseases 

go down» may not directly prove cause and 

effect. These statistics play into the snus manufacturers’ 

hands and undermine the efforts of 

effective public health programs. 

Lifting the EU ban 

Lifting a ban on a product is not the same 

as not banning it in the first place. There 

are concerns among public health officials 

and researchers that removing the ban on 

snus products across the EU could do more 

harm than good. Sales would increase and 

may lead to an increase in the acceptability 

of nicotine dependence, and smokers 

may use snus as well as, and not instead 

of, cigarettes. In the US, snus is marketed 

as an adjunct and not a replacement for 

• Snus is currently banned in 

Australia, Israel and all European 

Union countries except 

Sweden. 

• In Norway, around 11 percent 

of men use snus daily, 

compared to just under one 

percent of Norwegian women. 

The number of female users is 

rising rapidly, and much faster 

than use in men. This is attributed 

to intensified marketing 

such as feminine packaging 

and smaller sachets. 

• Around 22 percent of Swedish 

men use snus daily, compared 

to four percent of Swedish 

women. 

• Swedish-style snus is becoming 

increasingly popular in 

the US, as tobacco companies 

introduce their own versions. 

Altria (formerly Philip Morris), 

the manufacturer of Marlboro 

products, spent more than $10 

billion in 2008 to acquire the 

popular smokeless tobacco 

brands Skoal and Copenhagen. 

cigarettes: «When you can’t smoke, snus»; 

«Pleasure, whenever». 

Opponents of snus argue not just that 

it could be «gateway drug» for cigarettes, 

but also a way for tobacco industries to 

promote nicotine use amongst teens and 

young adults, who may be put off by the 

stigma associated with smoking. With a 

sachet of snus delivering the same nicotine 

hit as a cigarette, snus is just as addictive as 

smoking, which means users suffer from 

the same kind of nicotine dependency and 

withdrawal problems. It’s not unreasonable 

to believe that those who are in the business 

of selling nicotine would do everything they 

can to keep people hooked on nicotine. 

If you snus, you lose? 

The following analogy has been used to describe 

the current situation: While smoking 

tobacco is the skyscraper in terms of health 

risks, the use of snus, although not risk-free, 

is a two-storey building and on a par with 

risks from many other unhealthy habits or 

products. Snus may be safer than smoking, 

so it’s not quite the case that if you snus 

you lose, but compared to staying clear of 

tobacco in the first place, you don’t exactly 

win, either. 

42 43 

TRENDS IN SNUS 


Tulpesh Patel (b. 1983) is a brain enthusiast and English 

for Academic Purposes teacher at Høgskolen i Oslo og 

Akershus (HiOA). He has never smoked or used snus, 

although he does love the smell of loose tobacco. 

Marion Priebe (1990) studerer medievitenskap 

ved univseristet i Oslo .


Maneter til middag 

Upopulær: Brennmanet (Cyanea capillata) er eit vanleg innslag langs norskekysten. Og ein upopulær gjest i badesesongen. Foto: Wikimedia Commons 

Barna dine kan komme til å bytte ut fiskefiletane 

på middagsbordet med maneter. 

Av Kristina Øie Kvile 

Ill.: Jonas A. Larsen 

Medieoppslag om geléaktige invasjonar 

og beinfiskens undergang har skapt sjokk 

blant sushientusiastar. Fiskerifolk og 

marinbiologar diskuterer til tastaturet blir 

varmt: Er det fleire maneter i hava no enn 

før? Og er det i så fall vi som har sendt 

havmiljøet tilbake til framtida? 

Geléaktige invasjonar 

Vi spolar tilbake til 2009. Da publiserte 

tidsskriftet Trends in Ecology and Evolution 

artikkelen The jellyfish joyride: causes, 

consequences and management responses to a 

more gelatinous future. Her blei det hevda at 

det har vore ein markert auke i manetoppblomstringar 

det siste tiåret. Desse episodane, 

der kystområde blir fylt opp av maneter som 

nærmast kveler anna marint liv, er særleg 

kjende frå sjokkerande medieoppslag om feriestrender 

invaderte av ekle, og i nokre tilfelle 

Forteljingar om geléaktige 

invasjonar er 

kjende frå fleire 

hundreår tilbake. 

dødelege, manetsvermar. For fiskeindustrien 

kan oppblomstringane føre til store økonomiske 

tap. I Aust-Asia har fiskarar rapportert 

om fiskegarn så overfylt av maneter at dei blir 

øydelagde, og her heime har djuphavsmaneten 

Periphylla periphylla jaga fiskarar bort frå 

Lurefjorden. Men mest urovekkande er at 

dei talrike manetene ser ut til å utkonkurrere 

andre organismer frå det marine økosystemet. 

Eit hav i ubalanse 

Ifølgje forskarane bak The jellyfish joyride 

har vi oss sjølv å takke for manetoppblomstringane. 

Mange menneskelege aktivitetar 

er med på å påverke balansen i havet: 

Utslepp frå jordbruk kan til dømes auke 

planteproduksjonen i akvatiske økosystem 

(eutrofiering). Dette kan øydelegge 

livsgrunnlaget for mange artar, til dømes 

fisk som ikkje tåler oksygenmangelen og 

endringane i mattilgang slik overgjødsling 

kan føre til. Maneter er derimot godt tilpassa 

slike forhold. Om fiskepopulasjonane 

i tillegg er svake på grunn av overfiske kan 

det verkeleg ligge til rette for ein manetfest. 

Og maneter er seigliva når dei først har 

overtaket, med rask vekst og svært allsidige 

matvanar: Alt frå eincella organismer til 

fiskeegg, fiskelarvar og planteplankton kan 

stå på menyen. Sidan dei også tåler store 

svingingar i temperatur og oksygennivå er 

det lett å sjå for seg at dei globale klimaendringane 

vi står overfor, med høgare 

temperaturar og lågare oksygentilgang i 

mange havområde, kan gjere maneter til 

herskarane av vår blå planet. 

Tilbake til startstreken 

Skrekkscenarioet frå Jellyfish joyride er at vi 

er i ferd med å sende verdas hav 500 millionar 

år tilbake, til kambrium, då utviklinga av 

fleircella organismer sto heilt på startstreken. 

Dei rike økosystema vi kjenner i dag 

blir bytta ut med enkle næringskjeder av 

eincella organismer og maneter. Fiskeribiologen 

Daniel Pauly ved University of British 

Colombia er blant dei som tar trusselen 

alvorleg, og han ser for seg store endringar i 

matfatet: «My kids will tell their children: 

Eat your jellyfish!» 

Usikre manet-utsikter 

I år har debatten rast mellom marinbiologar 

med ulike syn. Går vi mot eit manetregime 

eller ikkje? I februar kom først 

meldingar om at Jellyfish joyride var avlyst: 

Ei gruppe forskarar med Robert H. Condon 

i spissen meinte det mangla sikre data 

for å påvise ein auke i manetoppblomstringar. 

Forteljingar om geleaktige invasjonar 

er kjende frå fleire hundreår tilbake, og 

oppgangen dei siste åra kan komme av at 

vi i dag har betre overvaking og kommu- 

nikasjon mellom forskarar. I tillegg gir dei 

mange medieoppslaga inntrykk av at problemet 

er større enn før. Like fullt, medan 

dei etterlyste gode data hadde ikkje 

gruppa til Condon anna enn «Det 

44 45 

BLØTE FAKTA 



• Maneter er ein samleterm for 

relativt store, gelatinøse dyr 

som er ein del av planktonet; 

organismer som blir ført med 

vatnet. Maneter har oppstått 

mange gongar i løpet av 

planetens historie, og finst i 

det kjønna stadiet av mange 

nesledyr og hos ribbemaneter. 

Dei høyrer ikkje til éi taksonomisk 

gruppe, og kan ha svært 

ulik livsstrategi og økologi. 

• Nesledyr (rekke Cnidaria) er 

ei gruppe virvellause dyr som 

blant anna inkluderar korallar, 

sjøanemoner og ulike maneter. 

Ofte skiftar dei mellom ei 

fastsitjande og frittsymjande 

livsform (polypp og manetstadiet). 

Nesledyr har tentaklar 

med spesielle celler (nematocyster) 

som brukast til å fange 

byttedyr og kan vere giftige. 

• Ribbemaneter (rekke Ctenophora) 

liknar på nesledyr, men 

har spesielle flimmerhår dei 

bruker til bevegelse. Ribbemaneter 

lever heile livet som 

plankton fritt i vatnet. 

• Salpar, eller kappedyr, er ei 

gruppe primitive ryggstrengsdyr 

som ofte blir inkludert som 

maneter. Dei er sekkeforma, 

kan danne koloniar og lever av 

å filtrere planteplankton i dei 

frie vannmassane. 

Om fiskepopulasjonane 

er svake på grunn 

av overfiske kan det 

verkeleg ligge til rette 

for ein manetfest.


var jo mykje maneter før også!» å slå 

i bordet med. Så da var diskusjonen 

like langt. 

Så, i april, kom eit nytt studie frå gruppa 

til Daniel Pauly som analyserte manet-data 

frå 45 store kystområde verda over, frå 1950 

til i dag. I 62 prosent av områda var det ein 

generell auke i manetoppblomstringar, i sju 

prosent ein nedgang og i resten av områda 

ingen tydeleg trend. Sjølv om ein stor del av 

datasetta kom frå ikkje-vitskapelege kjelder 

(til dømes fiskarar og industri) meinte 

forskarane at resultata bekrefta at manetoppblomstringar 

var eit aukande fenomen. 

Manetforskar søkes 

For å forstå om det er ein samanheng mellom 

menneskeleg aktivitet og manetoppblomstringar 

trengs gode globale studiar. 

Men manetforsking er ikkje lett. For det 

første har det historisk vore lite fokus på 

desse ukarismatiske dyra, og sjølv i dag er 

dei ikkje lette å bli kjende med. Maneter blir 

lett øydelagde før vi får dei opp på land, og 

vi veit ofte lite om korleis og kor dei lever. 

Difor er det vanskeleg å avgjere om fleire 

manetoppblomstringar er ein generell trend, 

eller bare fluktuasjonar over kortare tidsrom. 

Dersom det skulle vise seg å vere ein reell 

auke må vi ta stilling til kva vi kan gjere: 

Skal vi auke fangsten av maneter og ete 

manetburgerar til den store gullmedalje? 

Det kan verke som ei god løysing for både 

oss og havmiljøet - maneter skal nemlig vere 

super slankemat. Men det løyser ikkje dei 

underliggande årsakane. Vi veit at ureining, 

overfiske og klimaendringar påverkar hava 

våre, og for å hindre eit fattigare havmiljø 

må det nok sterkare middel til enn nokre 

manet-middagar. 

A Comic Antidote to Science Denial 

Darryl Cunningham’s Science Tales is the best kind of science communication: accessible, informative and fun. 

BOOK REVIEW 

By Tulpesh Patel 

Following up his widely-acclaimed first 

book, Psychiatric Tales, which drew on 

his experience as a health care assistant 

on an acute psychiatric ward, Darryl 

Cunningham’s latest graphic novel, Science 

Tales, takes the form of a series of charming 

and deceptively simple cartoons. The 

creative blend of graphic novel and science 

journalism presents and dissects ‘lies, 

hoaxes and scams’ in popular science with 

great precision and wit. 

Several of the graphic stories take the 

form of a conversation, either with the 

reader, or in the case of the story on climate 

change, a talkative penguin. This is a neat 

device, as it helps drill to the heart of some 

of the problems in a direct and relatable 

way. Each chapter covers a different topic, 

including homeopathy, chiropractic and 

the MMR (Measles, Mumps and Rubella) 

vaccine. In addition to alternative medicine, 

the book also covers climate change, 

the idea that the moon landing was faked, 

and evolution. 

A strong defense of science 

The central theme of Science Tales is an 

examination of science denialism. A strong 

thread of skepticism and evidence-based 

thinking runs through the entire book, 

which ties the ideas together and makes 

for a powerful defense of the strength and 

importance of the scientific method. Giving 

examples of individuals who have died as a 

result of being duped into alternative therapies, 

the book doesn’t pull any punches, 

and powerfully lays bare the arguments of 

those who say that alternative medicines like 

homeopathy are harmless. 

Cunningham acknowledges some of our 

frustratingly persistent cognitive biases that 

corporations, with (not always) hidden 

agendas, and quack-peddlers, cleverly take 

advantage of, but much of the blame for 

the persistence of alternative medicines 

and science denialism is laid at the door of 

the media. The insistence that both sides 

of a debate be given equal voice, regardless 

of the fact that it’s often the weight of the 

entire scientific community pitched against 

a small, but vocal, band of people, is one 

that is driving anti-science ideas and creating 

controversy where there often isn’t any. 

Simple, but not simplistic 

The opening chapter on electro-convulsive 

therapy feels a little out of place amongst 

all the contemporary hoaxes and bad 

science that currently dominate the public 

conscience, and is perhaps a leftover from 

Psychiatric Tales. That said, the book is no 

less interesting for its inclusion, and for the 

seasoned skeptic it’s perhaps a welcome addition 

as it saves Science Tales from treading 

on too much familiar ground. 

The detail in some of the chapters is a 

little patchy, but that’s less of a criticism 

and more of a wish that this excellent 

book was longer. Cunningham really drills 

into history and workings of homeopathy, 

chiropractic and Andrew Wakefield kickstarting 

the MMR vaccine, but creationism 

is regrettably covered a little more 

superficially. 

It takes a real talent to pack in so much 

information and so many ideas and arguments 

in a book that contains no more than 

a few hundred words. As a science primer 

that presents complex ideas in a simple, but 

never simplistic, way, Science Tales cannot 

be recommended enough. 

Radikale endringar: Biologen Daniel Pauly ser for seg 

store endringear i matfatet i tida som kjem: «My kids will tell 

their children: Eat your jellyfish!» Foto: Wikimedia Commons 

Kristina Øie Kvile (f. 1986) er naturvitenskapsredaktør 

i Argument, og kjem kanskje til å servere manetburgerar 

ved neste redaksjonsmøte. Ho har ein mastergrad i marin 

bevaringsbiologi og er doktorgradsstipendiat i marin økologi 

ved Universitetet i Oslo (UiO). Kristina skriver også 

for Marinbiobloggen på Marinbiologene.no, der ein lengre 

variant av denne teksten tidlegare har vore publisert. 

Jonas Alexander Larsen ( f. 1991) er 

frilansillustratør, tegneserieskaper og tekstforfatter fra 

Larvik. Han jobber med illustrasjon og skriving, samt 

tegneserier som fortellende sjanger. 

SCIENCE TALES 

Foto: Boingboing.com 

• Author: Darryl Cunningham 

• Publication date: April 2012 

(UK) 

• Publisher: Myriad Editions 

• Pages: 176 pages (Hardback) 

• Language: English 

Tulpesh Patel (b. 1983) is a brain enthusiast and English 

for Academic Purposes teacher at Høgskolen i Oslo og 

Akershus (HiOA). He regularly reviews popular science 

books at Scicommbobulate.blogspot.com 

Vil du bli god til å skrive? Forvandle akademisk stoff til leseverdige tekster? Eller vil 

du bare bli forstått av flere? Trening er det eneste som gjelder. Argument gjentar 

suksessen, og gir alle Oslos studenter en unik mulighet til å lære hvordan å 

tilgjengeliggjøre akademisk kunnskap for et bredere publikum. 

Journalister og mediefolk – de skarpeste i bransjen – kommer for å trene deg. 

NÅR? Torsdag 8. november klokken 17.30-20.30 

HVOR? Betong, kjelleren på Chateau Neuf, Oslo 

PÅMELDING: Se www.argument.uio.no eller facebook.com/Argumentnett 

HVA FÅR DU? 

• Skrivetrening fra de beste i bransjen 

• Skriveøvelser, oppgaver og evaluering 

• Pizza, tapas og drikke. 

46 47 


GRATIS SKRIVEKURS: 

SKRIV AV DEG AKADEMIA II

Baksidekronikken 

Null narkotika: 

En visjon på tomgang 

Av Jon Olsen 

For Osloborgere har synlige brukermiljøer vært et daglig innslag 

i bybildet i mange år. Hovedstadsavisene bruker betegnelser 

som «heroinhovedstaden», eller det siste tabloide ordspillet; 

«Oslo – Europas methropol». Hvordan endte Norge opp med 

denne tvilsomme topplasseringen? 

Krigen starter 

Den såkalt norske narkotikapolitikken er utarbeidet utenfor 

landets grenser. FNs Narkotikakonvensjon, som Norge er del 

av, kom i 1961 etter amerikansk initiativ. Og et av de viktigste 

prinsippene i norsk narkotikapolitikk kommer fra etterkrigstidens 

USA, da den amerikanske presidenten Richard Nixon i 

1971 lanserte begrepet «The war on drugs». 

I dag er ikke krig et ord vi forbinder med sosialpolitikk, og 

det politiske klimaet som nørte opp under denne harde linjen 

hadde andre interesser enn rusmisbrukernes beste. 

Kamp om kultur 

I denne perioden bidro økonomisk vekst til at en strøm av 

immigranter kom til USA for å arbeide, de fleste fra Sør- 

Amerika. Disse brakte med seg sin kultur, og med dette ble 

også nye substanser introdusert og spredd raskt over landet. 

De første narkotikalovene inneholdt rasistiske formuleringer, 

blant annet om at cannabis fikk hvite kvinner til å søke 

seksuelle relasjoner med afroamerikanere. Senere bidro også 

Vietnamkrigen og de påfølgende demonstrasjonene mot 

myndighetene til at kulturkrigen ble politisert og tilspisset. 

Kampen mot narkotika ble dermed en fanesak for Nixon. 

Amerikanske politikere og forretningsfolk så på krig som et 

legitimt middel mot rusmidler som kunne true deres levesett 

– ja, selve deres kultur. 

Nullvisjonen 

Mange rusbrukere, særlig brukere av heroin, hadde store sosiale 

problemer, men at enkelte mennesker gikk til grunne virket 

uunngåelig til den grad at man aksepterte dette i en større 

idealistisk visjon om å bli kvitt stoffene. I en tid hvor landet ofret 

soldater i Vietnam var man villig til å ofre også på hjemmefronten. 

Å vinne kampen ville være en investering for fremtiden, det 

narkotikafrie samfunn. Samtidig som det var en sterk ideologisk 

retning bak denne politikken, fantes det ennå lite forskning 

bak det internasjonale forbudet. Denne forhastede skepsisen 

la grunnlaget for den harde linje vi fremdeles ser i kampen mot 

narkotika, nemlig en nullvisjon mot ulovlige rusmidler. Nixons 

I hvert nummer gir Argument baksida si til en student- 

politiker eller en som er sterkt engasjert i studenters ve 

og vel. Her kan de usensurert rette søkelyset mot en sak 

de brenner spesielt for. 

Norges lovverk mot narkotika bygger på en gammel, amerikansk drøm om et rusfritt samfunn. 

Vi trenger en politikk som er tilpasset norsk virkelighet. Nå. 

mål var å bli kvitt dem, verken mer eller mindre. I dag, over 60 

år senere, holder krigen mot narkotika stand i vestlige samfunn. 

Nullvisjonen er blant Norges største satsninger i sosialpolitikken. 

Rus som medisin 

Vitenskapen har lært mye om de ulike narkotiske stoffene 

siden FN innførte sine konvensjoner. I dag vet vi at enkelte 

substanser som tidligere var ansett som svært farlige kan 

benyttes i medisinsk behandling. Dette gjelder blant annet 

for cannabis, amfetaminer, MDMA (ecstasy), psilocybin 

(fleinsopp), LSD og mange fler. 

Forskning på ulovlige sustanser er imidlertid vanskeliggjort 

gjennom en rekke tidkrevende offentlige søknadsprosesser og 

tillatelser, og i mange land førte det internasjonale forbudet 

til at mange former for rusforskning ble umulig i praksis. 

Flere land, blant annet Israel, som ikke er bundet av FNs 

konvensjoner, har i nyere tid produsert en rekke forskningsrapporter 

om cannabis. Denne plantens effekter på hjernen 

forblir komplisert, men cannabinoider ser ut til å ha en viktig 

rolle i flere prosesser i kroppen, uavhengig av individets cannabisbruk. 

Slike funn er et godt eksempel på at forskere lærer 

mye om hjernen ved å se nærmere på rusmidler og prosessene 

som settes i gang. Funnene som gjøres kan være viktige for å 

utvikle nye medisiner i fremtiden. 

Et mildere alternativ 

Vår narkotikapolitikk preges altså av en nullvisjon arvet fra 

60-tallets USA. Vi har vært harde mot de narkomane for å 

hjelpe dem. Nullvisjonens kompromissløshet rammer bruker- 

Medisinsk bruk bør tillates i 

større grad. 

nes helse direkte, men er en strategi vi nå er blitt så kjent med 

at alternativene kan virke skremmende. Samtidig har en annen 

strategi vist seg å være effektiv når det kommer til å minimere 

skader av rusmisbruk, nemlig skadereduksjon, med utdeling 

av brukerutstyr og sprøyterom som eksempler. Dette er tiltak 

som først møtte motstand, men som i dag ansees som en av få 

effektive midler for å redusere helseproblemer i brukermiljøene. 

At den ellers så kompromissløse krigen mot narkotika 

måtte slippe til den tilgivende skadereduksjonsstrategien 

bekrefter at førstnevnte er på vikende front. 

Fortsatt står nullvisjonen sterkt, og motstanden mot å forfølge 

en mykere linje er stor. Heldigvis er det tydelig at skadereduksjon 

som strategi vinner terreng i narkotikapolitikken, og denne 

utviklingen bekrefter at den gamle krigslysten som har drevet 

kampen mot narkotika er stagget. På den annen side er det en 

Forskere lærer mye om 

hjernen ved å se nærmere på 

rusmidler og prosessene som 

settes i gang. 

falitterklæring når politikere benytter skadereduserende tiltak i 

kombinasjon med den eldre, aggressive kampen mot narkotika. 

Slike kompromisser er dobbeltmoralske og bekrefter et skrikende 

behov for endring som ikke blir etterkommet politisk. 

Nye løsninger 

Heldigvis tillegges verdien av skadereduksjon mere tyngde 

enn gamle, strenge idealer. Det bevitner at den gamle krigslysten 

som startet kampen mot narkotika i dag er erstattet med 

politisk apati. Hvordan kan vi komme oss ut av gropa? 

Vi trenger en ny narkotikapolitikk, en som er tilpasset den 

norske virkeligheten, og som ikke baserer seg på 60-tallets 

kulturkamp i USA. I denne bør vi inkludere muligheter for å 

skille mellom stoffer ut fra deres potensiale for skade, misbruk 

og medisinsk behandling. Vi trenger mer, bedre og raskere 

forskning på rusmidlene. Voksne, skattebetalende individer har 

rett til å vite den fysiologiske sannheten om hvilke stoffer som 

kan benyttes forsvarlig og hvilke som aldri bør røres. Trolig bør 

enkelte substanser tillates, og enkelte bør så absolutt kontrolleres 

i større grad enn i dag. Noe rekreasjonell bruk bør tolereres i 

behandlingssammenheng. I det hele tatt bør samtlige offentlige 

institusjoner nyansere sitt restriktive narkotikasyn. Medisinsk 

bruk bør tillates, og informasjonen om rusmidler bør tilstrebe 

objektivitet. Det gjør den ikke i dag. Behovet for nyanser er 

stort i et lovverk som per i dag er rigid og utdatert. En ny debatt 

med fokus på rus i det offentlige vil bidra til økt forståelse rundt 

rusens glemte problemområder, som legemiddelbruk og den 

norske helgefylla. 

Vi trenger en ny kurs i norsk narkotikapolitikk, fordi prisen 

vi betaler for dagens fulle krig er alt for høy. 

Jon Olsen ( f. 1985) studerer religion og samfunnsfag 

ved Universitetet i Oslo, og er medlem av 

Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN).

TEMA: RUS - Argument - Universitetet i Oslo

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?