23. april - NORSK FORENING FOR ULTRALYD-DIAGNOSTIKK

Ultralydsymposium 

og 

årsmøte 

Stavanger 

Clarion Hotell 

21-23 april 2005

Velkommen til ultralydsymposium og årsmøte i Stavanger ! 

Kjære ultralydvenn, 

Det er en stor glede å ønske deg velkommen til Stavanger i anledning det 29. årsmøte i 

NFUD. Styret i NFUD har laget et faglig program og en ramme rundt arrangementet som vi 

håper du vil sette pris på. 

Norsk forening for ultralyd–diagnostikk er en spesialforening innen Den norske lægeforening. 

NFUD er tilknyttet "The European Federation of Societies for Ultrasound in Medicine and 

Biology" (EFSUMB) og "The World Federation of Ultrasound in Medicine and Biology" 

(WFUMB). Hensikten med spesialforeningen er å fremme kjennskap til og interesse for 

diagnostisk ultralyd i medisin, såvel ved praktisk klinisk bruk som ved forskning. 

I år vil hovedtemaet være ultralyd ved ulike tumores og fjorårets tema om 

kontrastforsterket ultralyd vil bli videreført. Vi er stolte over å kunne presentere flere 

internasjonale stjerneforelesere. Det blir som vanlig et tverrfaglig program med vekt på 

basale emner og ferdigheter, men også med stoff for den viderekomne. 

Generalforsamlingen blir fredag ettermiddag og på lørdag inviteres du til fest på Hå gamle 

prestegård med kunst-, mat- og vin-opplevelser. På søndag blir det en spennende fottur til 

Prekestolen som avrunding av årsmøtet. 

Vi er glade for at jordmødrene deltar aktivt på årsmøtet og vi tror programmet vil falle i 

smak også for dem. Abstrakt-prisen (GE-Radimed) og ultralydstipendet (Siemens) begge 

på kr. 10.000,- videreføres, se http://www.haukeland.no/nfud/. 

Velkommen til Stavanger ! 

Med vennlig hilsen 

Torbjørn Moe Eggebø 

Sekretær 

Odd Helge Gilja 

Leder 

2

Program 

21.april 

Obstetrikk dag for jordmødre og leger 

10.00 - 11.00 Registrering 

11.00 - 11.15 Velkomst ved Sissel Moe Lichtenberg (direktør for kvinne og barneklinikken 

ved Stavanger Universitetssykehus) 

Bente Simensen (NFUD) 

Sesjon 1 

Fosterhjertet 

Bente Simensen, Claudia Heien 

11.15 - 12.00 Undersøkelse av det normale fosterhjertet (Eva Tegnander) 

12.00 - 12.30 Hjertefeil hos foster (Harm-Gerd Blaas) 

12.30 - 13.30 Lunsj 

Sesjon 2 

Kromosomavvik hos foster 

Inger Økland, Inger Ann Namtveit 

13.30 - 13.50 Fosterdiagnostikk (Torbjørn Eggebø, Claudia Heien) 

13.50 - 14.10 Genetisk veiledning (Kjell Løvslett) 

14.10 - 14.30 11-14 ukers undersøkelsen (Sturla Eik-Nes) 

14.30 - 15.00 Pause 

15.00 - 15.20 Markører for kromosomavvik ved rutineundersøkelsen (Sturla Eik-Nes) 

15.20 - 15.40 Plexuscyster (Gerd Inger Lånke) 

15.40 - 16.00 Praktisk håndtering av markører (Kjell Åsmund Salvesen) 

16.00 - 16.30 Pause 

Sesjon 3 

Frie foredrag 

Brit Bjørnby, Liv Øyen 

16.30 - 16.50 Sjeldent, men aktuelt – Siamesiske tvillinger. 

Birte Hellen, Haukeland Universitetssykehus 

16.50 - 17.10 Vacterl assosiasjon. 

Margrethe Tangerud, Torbjørn Moe Eggebø, Hege Dirdal, 

Stavanger Universitetssykehus 

17.10 - 17.30 Ultralyd kan gi smerter. Et provoserende utsagn eller virkeligheten for mange 

ultralydjordmødre? 

Anne Brit Misund Sellevold, Nasjonalt Senter for Fostermedisin, 

St.Olavs Hospital HF, Universitetssykehuset i Trondheim 

17.30 - 17.50 Ultralydundersøkerens erfaring har signifikant betydning ved oppdagelse av 

medfødte hjertefeil ved ultralydundersøkelsen i andre trimester. 

Eva Tegnander, Sturla H. Eik-Nes, Nasjonalt senter for fostermedisin, 

St. Olavs Hospital HF, Universitetssykehuset i Trondheim, 7006 Trondheim 

17.50 – 18.30 Valg for jordmødrene 

3

22.april 

08.00 - 09.00 Registrering 

09.00 - 09.15 Utanfor i vest (Marta Vassbø, Torbjørn Eggebø) 

09.15 - 09.30 Åpning (Odd Helge Gilja, president NFUD) 

Sesjon 1 – Tumordiagnostikk 

Odd Helge Gilja, Harm-Gerd Blaas 

09.30 - 10.15 Moderne UL-diagnostikk av abdominale tumores (Lars Thorelius, Linkøping) 

10.15 - 10.30 Lymfeknutedeteksjon ved ultralyd (Arne Heilo) 

10.30 - 11.00 Pause 

12.00 - 12.20 Gynekologiske tumorer (Olav Istre) 

Fosterhjertet 

12.20 - 12.45 Normal fetal heart and circulation (Rabih Chaoui, Berlin) 

12.45 - 14.00 Lunsj 

Sesjon 2 (2 parallelle sesjoner) 

A: Sirkulasjonsundersøkelser ved hjertefeil hos foster og nyfødt 

Eli Smedvig, Magne Berget 

14.00 - 15.00 Fetal heart defects and the impact on the circulation (Rabih Chaoui) 

15.00 - 15.30 Hjertefeil hos nyfødt (Leif Brunvand) 

15.30 - 16.00 Praktiske demonstrajoner 

B: Galleveier 

Ragnar Eriksen, Trygve Hausken 

14.00 - 14.30 Cholangiocarcinom visualisert med UL (Lars Thorelius) 

14.30 - 15.00 Akutt og kronisk cholecystitt (Anne Taule) 

15.00 - 15.30 Dilaterte galleganger, hva kan UL bidra med? (Moritz Böhme) 

15.30 - 16.00 Praktiske demonstrajoner 


A: Fokus på UL utdannelse 

Sturla Eik-Nes, Torbjørn Eggebø 

16.00 - 16.10 Bakgrunnen for struktur på ultralydutdannelsen og EFSUMB sine planer (Odd 

Helge Gilja) 

16.10 - 16.30 Eksport av ultralyd utdannelse til den 3dje verden (Eva Tegnander, Sturla Eik- 

Nes) 

16.30 - 16.40 Utdanningen innen fødselshjelp og kvinnesykdommer (Torbjørn Eggebø) 

16.40 - 16.50 Utdanningen innen radiologi (Arne Heilo) 

16.50 - 17.00 Utdanningen innen gastroenterologi (Ragnar Eriksen) 

17.00 - 17.15 Diskusjon 

B: Ultralyd på halsen 

Ole Martin Pedersen, Else Marie Opsal. 

16.00 - 16.30 Thyreoidea (Ole Martin Pedersen) 

16.30 - 16.45 Parathyreoidea (Ole Martin Pedersen) 

16.45 - 17.10 En kirurgs erfaring med ultrasonografi i utredningen av lidelser i thyreoidea og 

parathyreoidea (Trond Harder Paulsen) 

17.10 – 17.30 Ultrasonografi ved ØNH-lidelser (Hans Jørgen Aarstad) 

17.30 - 18.00 Praktiske demonstrasjoner 

18.00 - 19.00 Generalforsamling i NFUD 

20.00 Festmiddag 

4

23. april 

Frie foredrag 

Odd Helge Gilja, Jouko Pirhonen 

09.00 - 10.30 Presentasjon av innsendte abstrakter, pris til beste abstrakt 

10.30 - 11.00 Pause 

Sesjon 1 

Ultralydundersøkelser i akuttmottak 

Moritz Böhme, John Asle Bjørlykke 

11.00 - 11.20 Akutt abdomen (John Asle Bjørlykke) 

11.20 - 11.40 Muskel skjelettskader (Moritz Böhme) 

11.40 - 12.10 Sykdommer og skader hos barn (Behzadi Mehdi) 

12.10 - 12.30 Fødselshjelp og kvinnesjukdommar (Jostein Tjugum) 


A: Tvillingsvangerskap 

Jostein Tjugum, Jon Tuveng 

14.00 - 14.25 Tidlig undersøkelse av tvillingsvangerskap (Harm-Gerd Blaas) 

14.25 - 14.50 Blodstrømsundersøkelser i tvillingsvangerskap (Guttorm Haugen) 

14.50 - 15.10 Kasuistikk med tvilling-tvilling transfusjonssyndrom TTTS (Torbjørn Eggebø) 

15.10 - 15.30 Behandling av TTTS med laser (Harm-Gerd Blaas) 


B: Ultralyd ved Mb. Crohn 

Svein Ødegård, Ragnar Eriksen 

14.00 - 14.30 B-mode og Doppler ved Crohn (R. Eriksen) 

14.30 - 14.50 Sammenligning med histologi (Kim Nylund) 

14.50 – 15.15 Sammenligning med kirurgi (T. Hausken) 

15.15 – 15.30 Kasuistikker. Mb. Crohn (OH Gilja) 


C: Neforolgi/urologi 

Michela Thierley, Kjell Haaland 

14.00 - 14.30 Undersøkelses teknikker, Kroniske nyreparenchymsykdommer (Michela 

Thierley) 

14.30 - 14.50 UL doppler nyrearteriene og intrarenale kar (Knut Brabrand) 

14.50 - 15.20 Ultralyd i den urologiske hverdag (Per Øgreid) 


Avslutning 

16.00 - 16.30 Avslutning og prisutdeling 

Besøk ved Hå gamle prestegård med kunst, mat og vin. 

. 

5

Program for frie foredrag 23. april 

09.00 - 09.10 In vitro ultrasonografi av gastrointestinalkanalens vegg ved Crohn 

sykdom. 

K. Nylund, S. Leh**, K. Matre*, A. Skarstein***, T. Hausken, OG Gilja, H. 

Immervoll**, LB. Nesje, S. Ødegaard 

Nasjonalt Senter for Gastroenterologisk Ultralyd, Medisinsk, *, Patologisk** 

og Kirurgisk avdelinger***, Haukeland Universitetssykehus og Institutt for 

indremedisin, Universitetet i Bergen. 

09.10 - 09.20 Anal atresia: a rare prenatal diagnosis, but does it matter? 

Anne Brantberg, Harm-Gerd Blaas and Sturla Eik-Nes 

National Center for Fetal Medicine, Dept. of Obstetrics and Gynecology, St 

Olavs Hospital, Trondheim University Hospital. 

09.20 - 09.30 Transabdominal ultralydundersøkelse ved vannavgang 

Torbjørn Eggebø, Leif Kaspar Gjessing, Claudia Heien, Margrethe Tangerud, 

Kari Utne, Karin Stangeland, Eli Smedvig, Inger Økland, Pål Romundstad* og 

Kjell Åsmund Salvesen*. Stavanger Universitetssykehus, St. Olavs Hospital* 

09.30 - 09.40 Transperineal ultralydundersøkelse ved vannavgang 

Torbjørn Eggebø, Leif Kaspar Gjessing, Claudia Heien, Margrethe Tangerud, 

Kari Utne, Karin Stangeland, Eli Smedvig, Inger Økland, Pål Romundstad* og 

Kjell Åsmund Salvesen*. Stavanger Universitetssykehus, St. Olavs Hospital* 

09.40 - 09.50 Shamfeeding gir økt antrummotilitet hos pasienter med FD 

Michael Nordström, Alf-Olav Haukelid, Johan Lunding, Trygve Hausken 

Seksjon for gastroenterologi, Institutt for Indremedisin og 

Nasjonalt senter for Gastroenterologisk Ultrasonografi, 

Haukeland Universitetssjukehus, Bergen 

09.50 - 10.00 In Vitro Strain Measurement in the Porcine Antrum with Ultrasound 

Doppler Strain Rate Imaging (SRI) 

Aymen Bushra Ahmed*, Odd Helge Gilja*, Hans Gregersen*±, Svein 

Ødegaard*, and Knut Matre* 

* Institute of Medicine, University of Bergen and National Centre for 

Ultrasound in Gastroenterology, Department of Medicine, Haukeland 

University Hospital, Bergen, Norway. 

10.00 - 10.10 Ultralydveiledet plastikk kirurgi 

Moritz Böhme 

Radiologisk avd., Sykehuset Telemark. 

10.10 - 10.20 Prediksjon av gjenværende svangerskapstid basert på ultralydmåling av 

foster – et konsept med store muligheter for bedre terminprediksjon 

Sturla H. Eik-Nes, Harm-Gerd Blaas, Håkon K. Gjessing, Per Grøttum 

Nasjonalt senter for fostermedisin, St. Olavs Hospital, NTNU, Trondheim 

Nasjonalt folkehelseinstitutt, Oslo; Seksjon for medisinsk informatikk, UiO 

10.20 - 10.30 Sammenligning av indirekte og direkte metoder for å predikere termin 

ved hjelp av ultralydmålinger 




6

Fred 

Arne Garborg 

Utanfor, i vest, bryt havet på mot ei sju mil lang, låg sandstrand. 

Det er sjølve havet. Nordhavet breitt og fritt, ukløyvt og utøymt, endelaust. 

Svartgrønt og salt kjem det i veldig rulling veltande inn or dei vestlege himlar, 

drivi av storstormane frå Nordisen og Kanalen, køyrande sine fakskvite 

brimhestar fram or havskodda, så skumskavlen stend, durande sin djupe 

æveheims orgetone frå dei ytste avgrunnar. Så støyper det seg mot strandi og 

krasar seg sund i kvit foss, med dunk og dyn og lange brak, døyande bort i døyvt 

dunder. 

Opp frå den låge sandstranda tøyer seg eit armt, grått land med lyngbrune 

bakkar og bleike myrar, yvi-sått med kampestein, trelaust og bert; avstengt mot 

aust med ein lang, låg fjellgard. Endelaus synest den nakne hei. Men her og der 

blånar ei einsleg tjønn, som ligg og gror att, eller eit stort, stilt vatn. Her susar 

vinden dag og natt. Og gråvêret ligg lågt over vidda, der haren rømer frå stein til 

stein og allslags brun og spettut og vill fugl ligg i løynde reir og blinkar og 

blundar. 

Yvi det heile spenner himmelen seg vid og grå, frå fjellgarden til havs og så vidt 

ein ser – det einaste ljose yvi tilvære. Den hev ein for augo kvar ein gjeng. Full 

av skyer og storm heng han mest alltid. Stundom sig han åt jordi og sveiper 

landet i regn og skodde som i ein duk. Og det regner og regner til landet fløymer. 

Her og der uppetter bakkar og res kryp låge hus ihop i småkrullar som søkjande 

livd. I den tette lufti hildrar dei seg halvt burt, sveiper seg i torvrøyk og havdis 

som i ein draum; stengde og stille ligg dei bortetter viddine som tusseheimar. 

Rundt husa skimtar det fram bleike grøne flekkir av åker og eng som øyar i 

lyngviddi; kvar bite og kvar lepp er avstengd og innlødd med steingjerde som 

lange røyser. 

I desse heimane bur folke. 

Det er eit sterkt, tungt folk som grev seg gjenom live med gruvling og slit, putlar 

med jordi og granskar skrifti, piner korn av aurèn og von av sine draumar, trur 

på skillingen og trøyster seg til Gud 

7

Undersøkelse av det normale fosterhjertet 

Eva Tegnander, Wendy Williams*, Ole Jakob Johansen, Harm-Gerd Blaas, Sturla H. Eik- 

Nes, Nasjonalt senter for fostermedisin, *Barnekardiologisk avdeling, St. Olavs Hospital HF, 

Universitetssykehuset i Trondheim, 7006 Trondheim 

INNLEDNING Hjertet har vist seg å være det organ som er vanskeligst å undersøke ved 

ultralydundersøkelsen av foster. Dette har resultert i lav oppdagelsesprosent av medfødte 

hjertefeil. Hensikten med studien var å fokusere på undersøkelsen av fosterhjertet ved 

ultralydundersøkelsen med inkludering av fire-kammersnittet og de store arterier og ut ifra 

dette evaluere oppdagelsesprosenten av medfødte hjertefeil i en uselektert populasjon. Vi 

ønsket også å følge fostrene med hjertefeil fra diagnosetidspunktet inn i den postnatale 

perioden for å optimalisere den prognostiske informasjonen til foreldrene. 

MATERIALE OG METODE Alle gravide i en uselektert populasjon, som fødte ved vårt 

sykehus i perioden februar 1991 – desember 2001, ble prospektivt registrert. Av disse mottok 

98% prenatal ultralyd ved vårt senter og utgjorde studiepopulasjonen. Fra januar 1995 fikk de 

gravide tilbud om en ny ultralydundersøkelse rundt uke 20 i svangerskapet hvis firekammersnittet 

ikke kunne framstilles ved rutineundersøkelsen. Ultralydundersøkelsen av 

fosterhjertet inkluderte hjertets beliggenhet og størrelse i thorax, fire-kammersnittet med like 

store atrier og like store ventrikler, atrioventrikulærklaffer, foramen ovale, septae, aorta og 

arteria pulmonalis. Oppfølgingstiden var på minimum 2 år, maksimum 13 år. 

RESULTATER Blant 29,450 foster var insidensen av alvorlige og mindre alvorlige hjertefeil 

henholdsvis 3,3 og 11,3/1000. Alvorlige hjertefeil: av de 98 hjertefeilene ble 55 (56%) 

oppdaget prenatalt, 9 (9%) før, 36 (37%) ved og 10 (10%) etter rutineundersøkelsen. Av 

isolerte feil ble 44% (19/43) oppdaget, og av duktusavhengige hjertefeil ble 48% (11/23) 

oppdaget. Fjorten (58%) av de 45 hjertefeilene som ikke ble oppdaget prenatalt ble 

retrospektivt forventet å ha hatt et unormalt fire-kammersnitt ved rutineundersøkelsen. 

Assosierte malformasjoner ble funnet hos 56% (55/98) av alle alvorlige hjertefeil, hos 66% 

(36/55) av de prenatalt oppdagede. Av alle de 55 oppdaget prenatalt ble 24 (44%) terminerte, 

8 (15%) døde intrauterint, 23 (42%) var levende fødte og 15 (27%) levde etter 2 år. Av de 43 

hjertefeilene som ikke var oppdaget prenatalt ble 1 (2%) terminert av andre årsaker, 42 (98%) 

var levende fødte og 35 (81%) levde etter 2 års. Mindre alvorlige hjertefeil: 12 (4%) av de 

332 ble oppdaget prenatalt, alle 12 hadde assosierte malformasjoner. Av disse ble 6 (50%) 

terminerte, 5 (42%) døde intrauterint og 1 (8%) var levende født og i live etter 2 år. Av de 320 

ikke oppdaget prenatalt ble 7 (2%) terminerte for andre avvik, 4 (1%) døde og 309 (97%) 

levde etter 2 år. 

KONKLUSJON Oppdagelse av medfødte hjertefeil ved rutineundersøkelsen i andre trimester 

er fortsatt en stor utfordring i en uselektert populasjon. Isolerte hjertefeil er vanskeligere å 

oppdage enn de med assosierte malformasjoner. Oppfølgingen viser at de mest alvorlige 

hjertefeilene oppdages med dagens undersøkelsesmetodikk; kun 26% av de alvorlige 

hjertefeilene oppdaget prenatalt var i live etter 2 år. Dataene viser at en mer detaljert 

undersøkelse må til for å oppdage flere alvorlige hjertefeil prenatalt. 

8

Kromosomavvik hos foster 

Kjell Løvslett 

Kvinneklinikken 

Stavanger Universitetssykehus 

Det vil bli gitt en gjennomgang av genetisk veiledning som en kommunikasjonsprosess 

mellom kvinnen/paret - familie - hvor problemer omkring forekomst, risiko for forekomst av 

arvelig sykdom og med spesiell vekt på avvik knyttet til kromosomene. 

9

Er funn av plexus chorioideuscyster hos foster en markør for 

utviklingsavvik? 

Gerd Inger Lånke 

Nasjonalt Senter for Fostermedisin, Trondheim 

INNLEDNING 

Ved Nasjonalt Senter for Fostermedisin har vi gjennom 11 år fulgt alle foster hvor det ved 

hjelp av ultralyd ble påvist plexus chorioideuscyster. 

Formålet med studien var å finne insidens, samt identifisere utseende og utvikling av plexus 

chorioideuscyster hos foster. Vi ønsket også å få svar på om det finnes sammenheng mellom 

plexus chorioideuscyster og kromosomavvik eller andre utviklingsavvik hos foster. 

METODE 

Studien besto av en uselektert populasjon av kvinner bosatt i Trondheim eller i de omliggende 

kommuner. Ultralydundersøkelsene ble utført av spesialtrente jordmødre. 

Dersom plexus chorioideuscyster ble påvist ved rutineundersøkelsen omkring 18. 

svangerskapsuke, ble det foretatt en ekstra detaljert gjennomgang av fosterets anatomi. Ble 

assosierte avvik oppdaget, fikk de gravide tilbud om amniocentese. Alle fikk tilbud om ny 

ultralydkontroll i uke 24. Ble cystene påvist også da, fikk de ytterligere tilbud i uke 33. De 

som hadde plexus chorioideuscyster i uke 33, ble undersøkt med ultralyd etter fødselen. Ved 

hver ultralydundersøkelse i svangerskapet, ble fosterets anatomi grundig analysert. Alle barn 

ble undersøkt av pediater i løpet av første døgn etter fødselen. 

RESULTAT 

I løpet av denne 11-års perioden ble det ved hjelp av ultralyd undersøkt 30 431 foster. 

Gjennomsnittelig tidspunkt i svangerskapet for undersøkelsene var 18 uker (16-22uker). Blant 

disse ble det oppdaget 759 foster med plexus chorioideuscyster. Dette gir en insidens på 2,5%. 

I uke 24 var det 23 foster som ikke ble undersøkt. 11 var terminert på grunn av 

utviklingsavvik, 6 hadde intrauterin fosterdød og 6 var ikke undersøkt av ukjent årsak. 93% 

av cystene var forsvunnet ved undersøkelsen i uke 24. Noen av kvinnene, hvor det var påvist 

alvorlige avvik hos fosteret, valgte på tross av dette å fortsette svangerskapet. Disse ble da 

fulgt med ultralyd fram til fødselen. Også hos disse var cystene forsvunnet i uke 24. Hos kun 

2 foster ble det påvist cyster i uke 33 og disse var forsvunnet etter fødselen. 47 foster (6.2%) 

hadde mindre utviklingsavvik og 26 (3.4%) hadde mer alvorlige tilstander. Blant fostrene med 

alvorlige avvik, var det 10 (1,3%) med trisomi 18 og 6 (0,8%) med trisomi 21. 

Gjennomsnittsalderen på kvinnene som fødte barn med trisomi 18 var 29 år. Kvinnene som 

fødte barn med trisomi 21, hadde en gjennomsnittsalderen på 37 år. 

KONKLUSJON 

Studien viser at det er en klar assosiasjon mellom plexus chorioideuscyster hos foster og både 

trisomi 18 og trisomi 21. Når det gjelder trisomi 18, er det ingen sammenheng mellom alder 

og plexus chorioideuscyster. For trisomi 21 derimot viser studien at insidensen øker med 

økende alder. Studien viser også at det er økt insidens av andre store utviklingsavvik, men 

også av mindre alvorlige tilstander. 

10

Praktisk håndtering av markører 

Kjell Å. Salvesen 

Kvinneklinikken, St. Olavs Hospital, 7006 Trondheim 

Bayesiansk statistikk skiller seg fra konvensjonell statistikk ved at man tar utgangspunkt i en 

forhåndsrisiko, utfører en test og bruker resultatene til å regne ut en ny risiko. Begrepet 

likelihood ratio (LR) er viktig i denne sammenhengen. LR uttrykkes matematisk som 

sensitivitet dividert på falsk positiv rate. LR beregner individuell risiko ut fra en a priori risiko 

og resultatet av en test. 

Foredraget forklarer begrepene og gir praktiske eksempler på hvordan LR fra ultralyd 

markører kan brukes. En kvinne på 38 år har aldersrisiko på 1% for trisomi 21 hos fosteret . 

Nakkeødem over 6 mm ved ultralydundersøkelse ved 18 uker gir LR=15. Det betyr at en 

kvinne øker sin individuelle risiko for at fosteret har trisomi 21 fra 1% til 15%. Dersom 

fosteret ikke har nakkeødem eller andre markører, er LR=0,5. Kvinnens individuelle risiko 

blir 1% x 0,5 = 0,5%. 

LR kan brukes for alle typer tester (serumprøver og ultralyd) og enten testen er screeningtest 

eller diagnostisk test. LR er innarbeidet i dataprogrammer som beregner risiko ut fra 

opplysninger om alder, serumverdier og ultralydmarkører. Mange velger enklere løsninger 

som å tilby fostervannsprøve ut fra enkeltfunn eller kombinasjon av funn. Rådene bygger 

imidlertid på utregninger basert på LR. Et forslag til praktisk håndtering av markører ved 18 

ukers ultralyd kan være å tilby fostervannsprøve ved: 

1. Nakkeødem > 6 mm (LR=15) 

2. Minst 2 av følgende: 

Alder > 35 år (risiko 1:300) 

Plexuscyster (LR=4) 

Ekkorikt fokus i hjertet (LR=3) 

Bilateral mild hydronefrose (LR=1,5) 

11

Sjeldent men aktuelt – Siamesiske tvillinger (ST) 

Birte Hellen. Seksjon for fostermedisin - Ultralydlaboratoriet. Kvinneklinikken. Haukeland 

universitetssykehus. Helse-Bergen HF. 5021 Bergen. E-post: birte.hellen@helse-bergen.no 

Innledning 

Presentasjonen er bygget på fordypningsoppgaven jeg leverte under videreutdanningen i 

ultralyd-diagnostikk for jordmødre ved NSFD / NTNU i 2004. I 1999 fant jeg ST ved en 

ultralyd rutineundersøkelse. Medieoppslag sommeren 2004 aktualiserte prenatal diagnostikk 

av ST. Jeg gir en kort gjennomgang av emnet med fokus på kasuistikk, forekomst, prognose 

og diagnostikk. 

Kasuistikk 

En flergangs gravid og frisk kvinne med normal obstetrisk anamnese, kom til ultralyd i uke 

17. Det ble påvist tvillinger. Pikefostrene lå tett sammen - front mot front. Ved spontan 

fosteraktivitet og manipulasjon av uterus, forskjøv ikke hodene og kroppene seg i forhold til 

hverandre. Det var ikke mulig å skille hudkonturene over bryst og buk. Fostrene hadde felles 

hjerte, lever og navlesnor som viste to vener og fire arterier. Det var normal mengde 

fostervann uten synlig septum og en felles placenta. Fostrene hadde separate ekstremiteter, 

magesekker, galleblærer og urinveier. Etter vurdering hos fostermedisinere og barnekardiolog 

ble diagnosen: ST forent over bryst og buk (thoracoomphalo-pagus). Den komplekse 

hjertemisdannelsens med fire atrier, to ventrikler, ASD og VSD og avgang av et kar fra hver 

ventrikkel, gjorde postnatal kirurgi uaktuelt. Foreldreparet søkte om å avbryte svangerskapet. 

De ønsket ikke obduksjon. 

Diskusjon og konklusjon 

ST oppstår sannsynligvis ved at det befruktede egget deler seg så sent som 13.-15. 

postovulatoriske dag. Tvillingene blir monochoriale / monoamnionale (MC / MA). De har 

felles fosterhinner og placenta, har samme kjønn og er ufullstendig delt. Forekomsten av ST 

angis fra 1: 30 000 til 1:100 000 fødsler. Medisinsk fødselsregister angir 1: 95 000 fødsler 

(1967 - 2002). Det er enighet om at kvinnens rase har betydning for forekomsten (hyppigere 

hos ”ikke-hvite” enn hos ”hvite”), mens det er uenighet om hvorvidt kvinnens alder og 

assistert befruktning betyr noe. Det er ikke funnet gjentagelsesrisiko eller assosiasjon med 

kromosomfeil. 5 -10 % av MC/ MA tvillinger er siamesiske og 75% av dem er piker, som 

”våre” var det. Kombinasjonstypen vi fant (thoracoomphalopagus) er vanligst (28%). ST har 

ofte misdannelser assosiert med den anatomiske forbindelsen mellom dem, slik vi så (f. eks 

hjertefeil). 39% av ST er dødfødte og 35% dør innen første levedøgn. Prognosen og sjansen 

for vellykket postnatal separasjon avhenger av den anatomiske forbindelsen. Thoraco- og 

thoracoomphalopagus overlever sjelden kirurgisk separasjon fordi de vanligvis har felles 

hjerte med komplekse misdannelser, ofte av den typen vi fant.I vårt kasus var det ikke 

vanskelig å stille diagnosen. Hva er det så jeg ønsker å fortelle ? Hovedbudskapet er at vi 

som gjør rutineundersøkelser i andre trimester, ved funn av tvillinger må være 

oppmerksomme på risikoen for at de kan være siamesiske. 

De viktigste kriteriene for å stille diagnosen ST er: 

(1) Manglende septum sannsynliggjør MC/MA tvillinger; (2) Pikefostre; 

(3) Uadskillelige fosterkropper og hudkonturer; (4) Fosterhoder på samme nivå og 

kroppsplan; 

(5) Ingen endring i fostrenes relative stilling etter en tids forløp, selv etter bevegelse eller 

manipulasjon; 

(6) En navlesnor med mer enn tre kar; (7) Misdannelser (assosiert med eller ikke assosiert 

med den anatomiske forbindelsen); (8) Felles organer (vanligvis hjerte, lever, mage-tarm og 

galleveier). 

To kriterier gjelder i tillegg ved mistanke om ventralt forente tvillinger: (9) Uvanlig strekk i 

cervicalcolumna og (10) Uvanlig stor bøy i columna. 

12

Vacterl assosiasjon 

Margrethe Tangerud, Torbjørn Moe Eggebø, Hege Dirdal 

Stavanger Universitetssykehus (SUS) 

Kausistikk: 

Førstegangsgravid med homozygot APC-resistens. Marevanbehandlet ved konsepsjonen, så 

over på Klexane 100mg x 1. 

Ved rutineundersøkelsen ble det funnet: 

BPD = 43,femurlengde = 26, oligohydramnion, noe med hjertet og noe galt med en fot. 

Utvidet legeundersøkelse ved SUS viste: 

Unilateral nyredyplasi, unilateral nyreagenesi og en alvorlig hjertefeil, (Dobbel outlet 

right ventrikkel (DORV), VSD og trang aorta. 

Henvist til Nasjonalt Senter for Fostermedisin (NSFM) og der fant man i tillegg 

Femoral hypoplasi? (evt sirenomeli), unormal innmunning av navelvene/ductus venosus i 

h. atrium. 

Karyotyping viste normale kromosomer. 

Foreldrene fikk grundig informasjon om ultralydfunnene. Det var et foster med alvorlige 

avvik uten mulighet for å leve. De ønsket svangerskapsavbrudd og de ønsket nøyaktig 

undersøkelse av fosteret. 

Obduksjon: 

En foten lå i lysken, lår og legg manglet, dobbel tå, hypoplasi av os ilium, unilateral 

nyredysplasi/unilat agenesi, DORV, VSD, ASD, esophagal/tracheal malformasjon, 

analatresi og unormal innmunning av vena umbilicalis. 

Diagnosen passer med VACTRELs assosiasjon 

• Vertebral anomalie 

• Analatresi 

• Cardiac anomalie 

• Tracheo- 

• Esophagal fistel 

• Renal anomalie 

• Limb anomalie 

VACTERL assosiasjon er sporadisk opptreden og liten gjentagelsesrisiko. 

Viktige momenter ved fosteravvik 

• Nøyaktig diagnostikk 

• Samarbeid mellom ultralydjordmor og lege 

• Samarbeid med spesialavdeling (NSFM) 

• Nøyaktig obduksjon 

• Karyotyping 

• Samling av kunnskap i database 

• Informasjon til foreldrene 

• Oppfølging ved seinere svangerskap 

13

Ultralyd kan gi smerter 

Et provoserende utsagn eller virkeligheten for mange ultralydjordmødre? 

Anne Brit Misund Sellevold, Nasjonalt senter for fostermedisin, St.Olavs Hospital HF, 

Universitetssykehuset i Trondheim. 

Innledning: 

Undersøkelser viser at sonografer er utsatt for muskel og skjelettskader på grunn av ensidige 

og gjentatte bevegelser av muskler, sener og ledd og at prosentandelen som har disse 

problemene er høy. Opplysningene er fra undersøkelser utført i flere land. 

Ultralydpersonell som har arbeidet med ultralyd i flere år vet hvordan og hvor 

arbeidsbelastningen kjennes på kroppen. Det var derfor av interesse å få kunnskap om andres 

erfaringer på dette området. Undersøkelsene var utført av sonografer som hadde 

sammenlignbare arbeidsforhold som ultralydjordmødre og omfattet også hvilke profylaktiske 

tiltak som hadde vist seg effektive. 

Vurdering: 

Ergonomi handler om å bruke kroppen rett---og om å tilrettelegge arbeidsforholdene slik at 

dette kan gjennomføres. De tidligere refererte undersøkelsene konkluderer med at ubehag og 

smerter er en realitet hos svært mange sonografer (70-90%) med redusert livskvalitet som 

resultat. De vektlegger videre betydningen av den enkeltes bevisstgjøring på riktige sitte- og 

arbeidsstillinger, på øvelser for utsatte muskler og ledd, og på betydningen av bevisst 

avslapping. Dette er enkle tiltak som allikevel viser seg vanskelig å gjennomføre med mindre 

de blir en naturlig del av arbeidsdagen. 

Bedriftshelsetjenestens fysioterapeut kan bidra med sin spesialkompetanse, som for eksempel: 

undervisning, treningsopplegg, praktisk veiledning. 

I Norge er det forskjellig praksis med hensyn til hvor mye av arbeidstiden som brukes på 

ultralyd. Det er til nå ikke kartlagt hvorvidt skademønsteret som nevnt i litteraturen også 

finnes hos oss. Det gjøres nå en spørreundersøkelse blant ultralydjordmødre i Norge, og 

spørreskjemaer er sendt til de som har gjennomført videreutdanning i ultralyddiagnostikk. 

Spørsmålene er utformet i tråd med spørreskjemaer benyttet i litteraturen og er rettet mot 

ubehag og smerter relatert til arbeidssituasjonen. 

Referanser: 

1. Ransom, E. The causes of musculosceletal injury (MSI) amongst sonographers in the UK. 

Society of Radiographers 2002; 1-30 

2. Waldbieser, Jill. Sonographers on Standby. RT Image 2001; 14:17-20 

14

Ultralydundersøkerens erfaring har signifikant betydning ved oppdagelse 

av medfødte hjertefeil ved ultralydundersøkelsen i andre trimester 

Eva Tegnander, Sturla H. Eik-Nes, Nasjonalt senter for fostermedisin, St. Olavs Hospital HF, 

Universitetssykehuset i Trondheim, 7006 Trondheim 

INNLEDNING Til tross for flere års intens fokusering på ultralydundersøkelsen av 

fosterhjertet, med inkludering av stadig flere snitt gjennom hjertet, er den prenatale 

oppdagelsen av medfødte hjertefeil ikke tilfredsstillende. Hensikten med studien var å vurdere 

betydningen av ultralydundersøkerens erfaring ved fosterundersøkelsen i andre trimester med 

fokus på oppdagelse av alvorlige hjertefeil. 

MATERIALE OG METODE I tidsrommet februar 1991–desember 2001 ble 29,026 foster 

fra en uselektert populasjon undersøkt ved rutineundersøkelsen i andre trimester av en 

jordmor spesielt opplært i obstetrisk ultralyd. Jordmødre med ultralyderfaring hadde utført 

mer enn 2000 rutineundersøkelser. Disse ble sammenlignet med jordmødre med mindre 

ultralyderfaring som hadde utført mellom 200–2000 rutineundersøkelser. Alle jordmødrene 

hadde i tillegg en basale ultralydopplæring. Fosterhjerteundersøkelsen inkluderte firekammersnittet 

og de store arterier. I løpet av studiets første 5 år ble fremstillingen av 

hjertestrukturene prospektivt registrert i detalj. 

RESULTATER Rutineundersøkelsen i andre trimester ble utført mellom 16 – 22 uker i 

svangerskapet. Jordmødre med ultralyderfaring var signifikant bedre til å fremtille firekammersnittet 

og de store arterier enn jordmødre med mindre ultralyderfaring, henholdsvis 

75% og 36% (p < 0,001). Den totale oppdagelsesprosenten for medfødte hjertefeil var 51% 

for de med ultralyderfaring og 33% for de med mindre ultralyderfaring (p = 0,085); for 

isolerte hjertefeil henholdsvis 44% og 27%; for hjertefeil med assosierte avvik henholdsvis 

56% og 39%. Læringstiden for å kunne framstille fire-kammersnittet og de store arterier var 

cirka 2 år. 

KONKLUSJON Basert på 29,026 rutineundersøkelser i andre trimester viser resultatene en 

signifikant sammenheng mellom ultralydundersøkerens erfaringsgrad og evnen til å fremstille 

fosterhjertestrukturer med påfølgende oppdagelse av medfødte hjertefeil. Resultatene 

indikerer at det er nødvendig med en spesiell fokusering på utdanning og opplæring av 

hjerteundersøkelsen for å kunne bedre oppdagelsesprosenten av medfødte hjertefeil. 

15

Lymfeknutedeteksjon med ultralyd 

Arne Heilo overlege radiologi, Det norske radiumhospital 

Kun de lymfeknuter som ikke er gjemt bak luft eller ben, kan bedømmes med ultralyd. 

Hva vil bedømmelsen være avhengig av? 

1. Lymfeknutens avstand til lydhodet 

2. Lydfrekvensen 

3. Apparatkvaliteten 

4. Utøveren 

Allerede på begynnelsen av 80-tallet begynte man å interessere seg for ultralydvurdering av 

lymfeknuter, men pga enkel apparatur med lavfrekvente lydhoder var det først og fremst 

størrelsen man kunne si noe om. CT ble dessuten lenge betraktet som et bedre verktøy til å 

finne og bedømme lymfeknuter, spesielt retroperitonealt. Ved 18. internasjonale 

radiologikongress i Singapore i 1994, ble ultralyd som modalitet ikke nevnt i en ”state of the 

art” forelesning om bildediagnostikk i det retroperitoneale rom. 

I den tre binds store læreboken Clinical ultrasound, comprehensive textbook fra 1995, skrevet 

av Meire, Cosgrove and Dewbury står det om ultralydundersøkelse av retroperitoneale 

lymfeknuter: Abnormal lymph nodes as small as 1.5 to 2 cm may be visualised with 

ultrasound, particularly if they distort the normal anatomy, for example in the retrocaval 

spaces. Dette sier mer om ultrasonografiens stilling I forhold til CT, enn om apparatkvalitet. 

Kvaliteten på dagens beste ultralydapparater er imidlertid blitt så god at ultralyd er den beste 

modalitet for vurdering av de fleste visualiserbare lymfeknuter i kroppen. Unntak er svært 

dyptliggende lymfeknuter (over ca 10 cm’s avstand tross lydhodekompresjon) hvor MR kan 

gi bedre informasjon. 

De enkelte lymfeknutekarakteristika man vil kunne beskrive i varierende grad avhengig av 

apparatkvalitet, lydfrekvens og avstand fra lydhodet: 

• Størrelse 

• Form 

• Parenchym: ekkogenisitet, tykkelse, tykkelsesvariasjon 

• Hilum/Fettsinus: ekkomønster, tykkelse, evt manglende 

• Fargedoppler: Blodgjennomstrømning i hilum og i parenchym 

Lymfeknuter har ulike normale karakteristika avhengig av beliggenhet i kroppen. De har også 

ulike patologiske karakteristika, avhengig av grunnsykdommen. Infeksiøst affiserte 

lymfeknuter ser annerledes ut enn malignt infiltrerte, og lymfeknutene viser ulike typiske 

karakteristika ved forskjellige maligne lidelser, f eks lymfom, melanom- og 

thyroideacancermetastaser. 

Korrekt diagnose må svært ofte sikres med ultralydveiledet cytologisk eller evt histologisk 

biopsi. 

De ulike karakteristika avhengig av lymfeknutens beliggenhet og grunnsykdom vil bli 

gjennomgått. 

16

Betydningen av ultralydsinformasjon før endoskopisk gynekologisk 

operasjon. 

Olav Istre, M.D, PhD, 

Department of Gynecology and Obstetrics 

Endoscopic Unit 

Ullevaal University Hospital 

Kirkeveien 166 

N-0407 Oslo, Norway 

Phone +4722119800 

fax +4722119775 

e-mail: post@oistre.com 

Objektivt: Transvaginal ultrasonografi (TVS) er en ikke-invasiv, nøyaktig og 

kostnadseffektiv prosedyre som har blitt en uunnværlig undersøkelse i moderne gynekologisk 

praksis. Preoperativ TVS forenkler endoskopiske prosedyrer i uterus, ved uterine fibromer og 

blødningsforstyrrelser. Utredning og operasjon av uterine anomalier, ovarie patologi, cancer 

er ultralyd uunnværlig. 

Metoder: Ultralydundersøkelse før gynekologisk endoskopisk kirurgi. 

Resultat: Ved hysteroskopisk operasjon er TVS, noen ganger med saltvanns installasjon 

(SIS) nødvendig for å bestemme type behandling og ved etterkontroller. Det er blitt utviklet et 

klassifiseringssystem av submukøse fibromer: Stilkete submukøse fibromer uten intramural 

utbredelse er klassifisert som type 0 fibrom, type I er når den intramurale delen er mindre enn 

50% og når den intramural utberedelse på 50% eller mer blir fibromet klassifisert som type II. 

Forskjellig type behandling (laparoscopi eller hysteroskopi) av de ulike fibromer vurderes ut 

fra ultralyds funnene. Type II fibrom opereres laparoskopisk med endoskopisk sutur teknikk. 

Resultatene etter embolisering av symptomgivende fibromer er avhengig fibromets 

blodsirkulasjon hvilket vurderes med angio-doppler eller intravenøs kontrast undersøkelse. 

Adenomyose i livmor (salt og pepper utseende i myometriet) blir bedre behandlet med en 

laproskopsk subtotal hysterektomi. Ved medfødte Mullerske anomalier er TVS viktig for å 

bestemme seg for om enten en hysteroskopisk, en laparoskopisk eller en kombinert 

tilnærmelse kan være nødvendig. 

Utbredelsen og innvekst av neoplasma ved endometriecancer indikerer i hvilke tilfeller 

laparoscopi med eller uten lymfadektomi bør utføres. 

Ultralyd av patologi (cyster, cancer, dermoid) i ovarier bestemmer type operasjon, og på 

hvilken måte operasjonen bør utføres; endoskopisk eller åpen. 

Konklusjon: Ultralydundersøkelse er obligatorisk når det gjelder vurdering før endoskopiske 

inngrep. Utvikling av doppler og kontrast vil ytterligere bedre planlegging av gynekologisk 

operasjoner. 

17

Dilaterte galleganger, hva kan UL bidra med? 

Moritz Böhme 

Radiologisk avd., Sykehus Telemark, 3710 Skien 

Sammendrag: 

UL er ikke egnet til å undersøke gallegangene. 

Dette utsagn er sant i veldig liten grad. 

UL har en sensitivitet på langt over 90% for å oppdage dilaterte galleganger. Sensitiviteten for 

å finne årsaken til dilatasjon er noe mindre og beskrevet mellom 55–80%. Spesifisiteten, når 

årsaken kan fremstilles ligger mellom 80–95%. 

Man kan aldri forutsi helt sikkert, hvilken pasient som egner seg for ultralydundersøkelse av 

gallegangene og hvem som ikke egner seg. 

Dette er i stor grad avhengig av tykkelsen på vevet som ligger mellom hudoverflaten og 

gallegangen. Her kan man i viss grad forutsi at adipøse mennesker som regel vil være 

dårligere egnet. 

Tilstedeværelse og posisjon av tarmgass spiller nesten like stor rolle. Dette kan ikke forutsies 

og forholdene kan forandre seg under undersøkelsen. Tarmgass kan trykkes bort til en viss 

grad eller omgås ved leieendring av pasienten eller ved å flytte lydhodet til en annen posisjon. 

Vevstype er den tredje viktige faktoren. Noe vev leder lydbølgen nesten uhindret, andre typer 

strør i så høy grad at B-bildet innholder så mye støy at det nesten er utydelig. Av den grunn 

kan bildet hos en slank person noen ganger være mye dårligere enn hos en kraftig eller tykk 

person. 

Gallegangsdilatasjon: 

Hyppigste årsak er choledocholithiasis. Stenen kan sitte fast hvor som helst i gallegangens 

forløp, hyppigst sitter den imidlertid helt distalt foran Papilla Vateri. 

En særform utgjør Mirizzi syndrom der stenen sitter distalt i d. cysticus og utøver kompresjon 

på d. hepaticus som på den måten blir avklemt og dilatert proksimalt for sammenløpet. 

Nest hyppigste årsak er en tumor i pankreashode område (pankreas ca.) eller okklusjon ved 

kronisk residiverende pankreatitt. 

Cholangiokarsinom er en relativ sjelden tilstand men hører med til differensialdiagnosen. 

Det er beskrevet flere tilfeller hvor UL var den eneste metoden som kunne fremstille med 

sikkerhet en tumor i pankreashode, sammenlignet med CT og MR. På den andre siden finnes 

minst like mange eksempler der CT eller MR er den beste metoden til å fremstille tumoren i 

pankreashodet. 

Man kan uansett aldri forutsi med sikkerhet, hvilken metode som er best egnet hos hvem. 

UL bør derfor være den primære undersøkelsesmodaliteten og evt. suppleres med CT og eller 

MR hvis nødvendig. 

18

Utdanning i ultralyddiagnostikk i fødselshjelp og kvinnesykdommer 

Torbjørn Moe Eggebø 

Spesialitetskomiteen i fødselshjelp og kvinnesykdommer 

Jordmødrene har allerede en formalisert og omfattende utdanning innen ultralyddiagnostikk 

med krav om 450 undersøkelser, hovedoppgave og teoretisk eksamen. 

Formalisering av en norsk utdanning for gyndekologer i ultralyddiagnostikk er nødvendig og 

denne må tilpasses EFSUMB sin tretrinnsmodell. 

• Grunnutdanning 

• Spesialisert utdanning 

• Spiss kompetanse 

Spesialiseringen innen fødselshjelp og kvinnesykdommer bør inneholde krav som 

tilsvarer trinn 1 utdanning. 

Krav for leger under spesialistutdanning 

· vaginal ultralyd gyn 50 ultralydundersøkelser 

· vaginal ultralyd 1.trimester 50 

· rutine ultralydus. i 2 trim 100 

· undersøkelser i 3. Trimester 50 

· blodstrømsmålinger i a. Umb. 50 

Trinn 1 kurs i ultralyddiagnostikk 

Spesialistutdanningen baserer seg på kontinuerlig læring under veiledning i fire år. 

Bruk av ultralydundersøkelser inngår nå som en naturlig del av nesten alle gynekologiske og 

obstetrisiske undersøkelser. 

Leger under spesialistutdanning har selv hovedansvaret for å sikre seg nødvendig 

teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter 

Tanker om trinn 2 

Ett års praksis ved spesialavdeling? 

Trinn 2 kurs i ultralyddiagnostikk? 

Forskningserfaring? 

Tanker om trinn 3 

Spesialisert utdanning ved ett tertiærsenter? 

Diploma in fetal medicine? 

Dokumentert avansert forskningserfaring 

19

Thyreoidea 

Ole Martin Pedersen, Hjerteavdelingen, 

Haukeland Universitetssykehus, N-5021 Bergen 

Lydhode 

Scanneren bør ha høy oppløsning, og den bør helst ha farge-Doppler. Mest anvendelig er et 

lineært lydhode på 5-10 MHz. Personlig bruker jeg et lydhode på 6 MHz. Dette gir bra bilde 

av thyreoidea og jugulum. Detaljert fremstilling av små strukturer, krever ofte høyere 

frekvens (13-15 MHz). Trengs mer penetrasjon eller oversikt over hele hyreoidea, vil et 

kurvet lydhode på 4-6 MHz være på sin plass. 

Volumberegning 

Selv om man til en viss grad kan vurdere thyreoideas størrelse visuelt, vil beregning av 

volumet være å foretrekke. Dette gjelder også bedømmelsen av størrelsen på 

thyreoideaknuter, parathyreoidea-adenom og lymfeknuter. Volumet av sidelobene beregnes 

etter formelen for en ellipsoid og fåes ved å multiplisere Π/6 (=0.52) med produktet av 

lengdene til de tre aksene: anteroposterior, transversal og langakse. Til sist adderes 

sidelobenes volum uten å ta hensyn til volumet av isthmus. Dersom aksene måles i cm, vil 

volumet angis i ml. 

Volumberegningen starter med å finne det transversalsnittet av thyreoidea der sidelobene 

virker mest fyldige. Først måles den anteroposteriore aksen langs en imaginær linje som 

berører trachealskyggen. Transversalaksen trekkes vinkelrett på denne linje. Lengden måles 

fra den anteroposteriore aksen til thyreoideas laterale rand der thyreoidealappen er bredest. 

Lobenes lengdeakse måles i et semi-parasagittalt plan som legges slik at planet skjærer øvre 

og nedre pol. For å få plass til sidelobenes totale lengde i billedfeltet, må man oftest bytte til 

et bredere lydhode. Da dette somregel er kurvet vil tilpasningen til halsens form bli bedre 

dersom man legger en silikonpute mellom lydhodet og huden. Bruk av ”stand-off” fører 

sekundært til utvidelse av billedfeltet i den avstanden fra huden som thyreoidea befinner seg. 

Anbefalte verdier for thyreoideas volum angis meget forskjellig. Jeg har i flere år brukt 18 ml 

som øvre grense for kvinner og 25 til 30 ml for menn. Disse verdiene er basert på en 

undersøkelse foretatt på dansker. 

Ekkostyrke 

Enkelte sykdommer i thyreoidea er assosiert med reduksjon i thyreoideas ekkogenisitet. Dette 

gjelder især ulike former for thyreoiditt og Graves`sykdom. Hos enkelte pasienter med 

thyreoiditt kan ekkostyrken være så liten at thyreoidea går i ett med halsmuskulaturen. Er 

ekkosvekkelsen liten, kan den lett overses fordi man intuitivt oppjusterer ekkoforsterkningen. 

Thyreoidea vil normalt være betydelig ekkosterkere enn omliggende halsmuskulatur. Dette er 

særlig fremtredende hos unge muskuløse menn. Hos andre individer kan halsmudkulaturen 

være dårlig utviklet og derfor ha uforholdsmessig mye ekkogivende fascier innenfor et gitt 

område. 

For å få et mer stabilt grunnlag for sammenligning enn pasientens halsmuskulatur, har jeg gått 

over til å bruke min egen thyreoidea som mal (”tissue-phantom”) når thyreoideas ekkostyrke 

skal vurderes. Det virker som at man derved er istand til å påvise thyreoiditt på et tidligere 

stadium. 

20

Thyreoideas ekkostyrke beregnes ved å dele billedskjermen i 2 felter. I det første plasseres 

min thyreoidea og i det andre pasientens. Scanningen foretas med samme apparatinnstillinger. 

Det er viktig at områdene som sammenlignes befinner seg i samme dybde. 

Vurderingen av thyreoideas ekkogenisitet kan gjøres rent visuelt eller med elektronikk. Vår 

tidligere scanner hadde proframvare for å kunne oppgi ekkostyrken i gråtoneenheter.Den 

oppgitte verdien representerte et bestemt antall gråtonesteg mellom 1 og 64. Selv om tallet 

ikke representerte noen absolutt verdi for ekkostyrke ga det et tallmessig uttrykk for det man 

så på skjermen. Ved endringer i signalforsterkningen ble gråtoneverdien endret tilsvarende. 

Vi erfarte at for å kunne detektere forskjeller i ekkostyrken sikkert, måtte det foreligge en 

forskjell i gråtonenivået på 4 gråtonesteg. Økte forskjellen mellom min og pasientens 

thyreoidea til 5-6 gråtonesteg, økte sjansen for at pasienten hadde thyreoiditt betraktelig. I en 

tidligere undersøkelse ved avdelingen fant man en lineær trend mellom antallet pasienter som 

hadde minst et patologiske funn forenlig med thyreoiditt og nivået på ekkosvekkelsen (visuell 

bedømmelse). Er det klar forskjell i ekkostyrke visuelt bedømt, vil sjansen for thyreoiditt/ 

Graves`sykdom øke til over 90% . 

Vår undersøkelse av thyreoidittpasienter viste videre at TPO-kan utebli når en minst venter 

det. I vårt pasientmateriale der diagnosen thyreoiditt ble stillet på grunn av ultralydfunn, ble 

alle biopsert. Av alle med cytologifunn forenlig med thyreoiditt, manglet TPO-antistoff i 

serum hos hele 25% 

Palpable knuter i et thyreoidittstruma vil ofte virke faste og kan derved gi mistanke om 

malignitet. Viser derimot ultrasonografi et jevnt thyreoiditt-mønster, uten tegn til ekspansive 

prosesser, er sjansen for malignitet meget liten. Vekst av et ekkofattig struma kan gi mistanke 

om lymfom eller lite differensiert thyreoideacarcinom. For å kunne differensiere sikkert 

mellom disse to tilstandene, er det nødvendig med sylinderbiopsi. 

Ultrasonografi kan også være nyttig i avklaringen av visse indremedisinske spørsmål. Ved 

thyreotoxikose kan det være aktuelt å skille mellom Graves`sykdom, Hashimoto`s thyreoiditt 

og knutet kolloidstruma. Ubehandlet Graves`sykdom vil somregel være forbundet med stor 

karrikdom i thyreoidea bedømt ved farge-Doppler. Thyreotoxikose basert på vevsdestruksjon, 

vil derimot være assosiert med tilnærmet normal kartetthet. Det samme gjelder toxisk 

knutestruma der tilstanden i tillegg skiller seg fra thyreoiditt ved å ha normal ekkostyrke. 

Knuter 

Benigne trekk 

Thyreoidea har et regelmessig ”salt og pepper” mønster bestående av hvite og mørke prikker. 

Områder med brudd på dette mønsteret beskrives ofte som knuter. Ekkostyrken innenfor de 

ulike knutene og innenfor den enkelte knuten, kan variere sterkt allt etter hvilken grad av 

cystisk degenerasjon som foreligger. Undersøkes thyreoidea med ultrasonografi i stedet for 

palpasjon, vil hele 50% av kvinnene ha knuteaktige forandringer. 

Benigne knuter vil tendere til å være ekkorike. De fleste har en smal ekkofri randsone (halo) 

som inntar nær 360 grader av knutens omkretsen. Ved cancer mangler denne eller haloen er 

ufullstendig og dekker bare en mindre del av omkretsen. Videre har godartede knuter ofte 

21

tallrike områder med hel eller delvis cystisk degenerasjon.De cystiske områdene kan være 

spaltformige og ligge tett i tett og. Til sammen gir de cystiske oppklarningene knuten et 

”svampaktig” preg.. 

Størrelsen på knuten anføres av og til som en prediktor for malignitet men tillegges liten vekt 

hos de fleste forfattere. kolloidknuter kan ofte bli store, spesielt når de er assosiert med cystisk 

degenerasjon. En stor solid ekkosvak knute derimot må anses som malignitetssuspekt, 

Mikroforkalkninger angis ofte som et viktig malignitetstegn. Disse sterke punktformige 

ekkoene har ofte smale ultrasoniske skygger. Knuter med små lommer av kolloid kan 

imidlertig også gi sterke punktformige ekko. Disse punktformige ekkoene skiller seg fra 

mikroforkalkningene ved at de i stedet for ultrasoniske skygger har en ekkorik forlengelse i 

lydstrålenes retning. Fenomenet får punktene til å likne en komet. Mest sannsynlig 

representerer halen ørsmå ”reverberations” av ekkoene fra kolloidansamlingene. Knuter med 

slike punktformige ekkoer virker sjelden malignitetssuspekte. FNAC vil som regel vise 

materiale med uttalt kolloidtilblanding. 

Et annet trekk ved benigne knuter er at de som regel er assosiert med økt karfylde i randsonen 

i forhold til de sentrale deler som virker karfattige. Maligne knuter derimot, tenderer til å ha 

større kartetthet sentralt og forholdsvis lite i periferien. 

Ved oppfølgning av knuter med ultrasonografi er det en fordel å kjenne knutens volum da 

dette er en størrelse som lettere lar seg sammenligne fra gang til gang versus 3 akser som 

endres innbyrdes fra gang til gang etter hvor meget man trykker på knuten under 

undersøkelsen. Volumet derimot forblir uendret så lenge knuten ikke vokser. 

Maligne trekk 

Følgende egenskaper ved en knute nevnes ofte som tegn på malignitet: 1) mikroforkalkninger, 

2) irregulær, mikro-buklete, begrensning uten halo, 3) uttalt svekkelse av ekkostyrken, 4) 

avvikende form der antero-posteriør diameter er større enn den transversale, 5) sentral 

overvekt av karfordelingen. 

Er en knute forbundet med noen av de nevnte funn eller at knuten ultralydmessig virker 

uvanlig på annen måte, bør den punkteres med finnål, eventuelt opereres på samme måte som 

ved et uvanlig eller suspekt cytologifunn. 

Ultralydveiledet FNAC 

Det benyttes tynne nåler på 25 eller 27G i tykkelse. Nålene føres inn i knuten fra enden eller 

bredsiden av lydhodet. Kapillærkreftene sørger for tilstrekkelig sug. Det cellulære materialet 

er oftere tilstrekkelig enn da man brukte undertrykk. Bruk av kapillærkreftene til å suge opp 

de sellulære elementene synes å forårsage mindre skade på de cellulære elementene noe som 

muligens kan forklare at antallet usikre cytologiske prøver også har gått ned siden man sluttet 

med å bruke sprøyte til å lage undertrykk. 

Jeg stikker minst 4 ganger i hver knute, perifert så vel som sentralt. Selv om en forsøker å 

unngå å biopsere cystiske områder og tilsynelatende aspirerer fra solide områder får man 

allikevel cystevæske i aspiratet. Mest sannsynlig inneholder disse ”solide” knutene også 

cyster bare at de er for små til å visualiseres som egne strukturer. Slike knuter er hyppig 

22

forekommende blant knuter med utilstrekkelig cytologisk materiale. Rent klinisk burde disse 

knutene vært ansett som cystiske. 

Lymfeknuter 

Ved undersøkelse av thyreoidea bør også de nærliggende lymfeknutene undersøkes. Dette 

gjelder særlig lymfeknutene langs de store kar. Ved cancersuspekte knuter i thyreoidea og ved 

kontroll etter operasjon for cancer i thyreoidea må nesten enhver lymfeknute ses på med 

mistenksomhet. Selv små lymfeknuter med en kortaksediameter på 0.4 til 0.5 cm kan 

inneholde cancerceller. 

Metastatiske lymfeknuter skiller seg ut ved at de blir mer kuleformet. Den anteroposteriore 

kortaksediameteren nærmer seg den transversale diameteren i størrelse. Samtidig med økende 

internt volum, presses knutens ekkogene hilus sammen og blir ”usynlig” på vanlige 

gråtonebilder. Metastaser fra papillære thyreoideacarcinomer er ofte ganske ekkogene og kan 

derfor være vanskelige å differensiere fra knutens ekkorike omgivelser. Noen knuter vil også 

vise tegn til cystisk degenerasjon. Gjøres FNAC kan det ofte lønner seg å velge en mindre 

klymfeknute da sjansen for cystisk degenerasjon ofte er mindre, 

Konklusjon 

Økt antall henvisninger til ultrasonografi og CT av halsegionen har ført til sterk økning i 

antall positive funn. Ofte er det føyet til i beskrivelsen at thyreoidea bør biopseres for å 

utelukke cancer. Dette fører til økt press på de sykehusavdelingene som foretar 

ultralydveiledet FNAC. Mest sannsynlig burde ultralyddiagnostikk på thyreoidea og FNAC. 

Dette ville gi legene som gjør ultralyd på thyreoidea løpende tilbakemelding noe som er viktig 

for å bli sikker nok til å kunne skille ut forandringer i thyreoidea som klart ikke behøver å 

biopseres. 

Egne erfaringer tyder på at dette lar seg gjennomføre. I 1999 gjennomgikk 218 pasienter ved 

hjerteavdelingen ultralydveiledet FNAC på thyreoidea. Alle cytologiskjemaene var påført 

tentativ diagnose basert på ultralydfunn. Et benignt ultralydfunn hadde en negativ prediktiv 

verdi på 98.6% versus cancer. Til sammenligning hadde verdien av et tvilsomt eller 

sannsynlig malignt ultralydfunn en positiv prediktiv verdi på 55%. 

Referanser 

1. Titton RL, Gervais DA, Boland GW, Maher MED MER, Mueller PR. 

Sonography and sonographically guided fine-needle aspiration biopsy of the thyroid gland: 

Indications and techniques, Pearls and Pitfalls. 

AJR 2003;181:267-271 

2. Barraclough BM, Barraclough BH. Ultrasound of the thyroid and parathyroid glands. 

World J Surg 2000;24:158-165 

3. Pedersen OM, Aardal NP, Larssen TB, Varhaug JE, Myking O, Vik-Mo H. 

The value of ultrasonography in predicting autoimmune thyroid disease. 

Thyroid 2000;10:251-259 

23

Parathyreoidea 

Ole Martin Pedersen, Hjerteavdelingen, 

Haukeland Universitetssykehus, N-5021 Bergen 

Lydhode 

Ultralyd kan være et viktig supplement til andre undersøkelser vedrørende lokalisasjon av 

forstørrede parathyreoidea. Dette gjelder især pasienter som har vært operert tidligere. 

Pasienten undersøkes med et høyfrekvent lydhode på hyperextendert hals med hodet dreiet 

lett mot den motsatte siden av den som undersøkes. Vanligvis bruker man et eller flere 

lineære lydhoder med frekvenser varierende fra 5 til 15 MHz. Hos enkelte pasienter ligger 

parathyreoidea gjemt i fremre mediastinum. Her trengs det mer lavfrekvente kurvede og 

sektorprober med stor penetrasjon. 

Form og ekkomønster 

Leter man etter parathyreoidea må man se etter en ekkofattig oval struktur med en slags 

ekkogivende bindevevskapsel. Formen er somregel oval men kan være rund. Kjertelen kan 

være lobulert og ha en lengdeakse som er betydelig større enn tverraksene. Ultralydmessig 

behøver ikke parathyreoidea å være særlig forskjellig fra forstørrede lymfeknuter. Viktig 

forskjell er ekko fra lymfeknutehilus. Disse ekkoene kan imidlertid være vanskelig å få frem. 

Dette gjelder særlig når lymfeknutene er små og ligger dypt. Parathyreoidea kan også 

identifiseres ved å benytte den vide extrathyreoidale tilførende arterien, utgått fra a. 

Thyreoidea inferior, som veikart. Normale parathyreoidea på 3 x 4 mm lar seg vanligvis ikke 

identifisere med ultrasonografi. 

Øvre parathyreoidea par ligger oftest medialt og baktil for midtre tredjedel av thyreoideas 

sidelober. Parathyreoidea ligger typisk nær øsofagus i skyggen av trachea. For å dekke dette 

området med ultralydfeltet, må lydstrålene sendes inn mot trachea fra lateralsiden. 

Det nedre parathyreoideaparet ligger somregel like ved eller like nedenfor nedre 

thyreoideapol. Parathyreoidea kan også ligge inntil trachea nedenfor thyreoidea eller befinne 

seg like inntil a. Carotis communis. I 1-3% av tilfellene ligger parathyreoidea i mediastinum 

eller innbakt i thyreoidea. Når thyreoidea, som ofte er tilfellet, inneholder degenerative 

ekkosvake områder, kan et parathyreoideaadenom lett overses. Enda vanskeligere blir det når 

når thyreoidea er rammet av thyreoiditt og parenchymet er like ekkosvakt som parathyreoidea 

selv. 

Referanser 

4. Barraclough BM, Barraclough BH. Ultrasound of the thyroid and parathyroid glands. 

World J Surg 2000;24:158-165 

24

Ultralydsundersøkelse for utredning av thyreoideasykdommer 

Trond H Paulsen, Bergen 090305 

Ultralydsundersøkelse for utredning av thyreoideasykdommer har stor betydning og er blitt 

den viktigste billeddiagnostikken. Thyreoideascintigrafi brukes kun ved toxiske 

adenomer/toxisk knutestruma. CT har betydning for å vurdere intrathoracal utbredelse og 

kompresjon av trachea. Ved bruk av dagens høyfrekvente ultralydsprober får man et meget 

godt bilde av thyreoidea og parathyreoidea. Ved kolloid knutestruma, thyreoiditt, adenomer 

og cancer thyreoidea finnes det mer eller mindre sikre kjennetegn. Dette må dog bekreftes 

med cytologiprøver. Disse bør taes ultralydveiledet, selv om objektet er palpabelt. Både ved 

thyreoideasykdommer og ved hyperparathyreoidisme er ultralyd viktig som en del av 

operasjonsplanleggingen. Endokrinkirurgen som driver innenfor et begrenset felt bør som 

andre organspesialister for eksempel gynekologer, ta en større del i ultralydsdiagnostikken. 

Organspesialisten har en fordel sammenlignet med generelle røntgenologer på grunn av sin 

kjennskap til sykdommen og dess forløp. Ved ultralydsundersøkelse dagen før operasjonen 

kan man direkte sammenligne sine funn med makro preparatet på operasjonsdagen. Man får 

da hele tiden en tilbakemelding på sine ultralydfunn. Dette medfører at kirurgen både blir 

bedre på ultralyd og en bedre kliniker. Et økende problem er at det gjøres ultralyd så mange 

forskjellige steder hvor man ikke har mulighet for fullstendig utredning med cytologiprøver 

og ikke har noen klinisk erfaring. Dette fører med seg en mengde henvisninger til kirurgiske 

avdelinger og endokrine kirurger som jo da må gjenta ultralydsundersøkelsen. For å spare 

samfunnet for kostnader og pasientene for disse doble utredningene bør pasienter med 

kliniske funn henvises til sentra som har hele utredningsarsenalet. Kirurgen må da være den 

som trekker dette sammen og vurderer den kliniske relevansen av funnene. 

25

Multiple pregnancy 

Embryological development and ultrasound diagnosis 

Harm-Gerd Karl Blaas 

NCFM, Trondheim, Norway 

2005 

Twins are classified as dizygotic (fraternal) twins and monozygotic (identical) twins. 

Dizygotic twins (DZ) are believed to arise from two oocytes, from a binucleate oocyte, or 

from a second polar body. Monozygotic twins (MZ) occur during the first 2 postovulatory 

weeks resulting from the division of one embryo. The division, which can be regarded as an 

accident or teratogenic event, takes place during the first 14 days following fertilization. Both 

halves carry the same genetic heritage and hence are (usually) of the same sex. In humans, the 

frequency of MZ twins ranges from 3.5 to 5.0 per thousand births. This frequency 

corresponds to approximately 1/3 the number of DZ twins. Major anomalies are found in 

2.3% of MZ twins versus 1.0% in singletons. Minor malformations are found in 4.1% of MZ 

twins versus 2.5% in singletons. 

The detection of a twin pregnancy is important to optimize pregnancy care for this high-risk 

group. It is even more important to differentiate between DZ and MZ pregnancies, as one of 

the most serious complications associated with twin pregnancies, namely twin-twin 

transfusion syndrome, is found in the latter group. Thus, intensive pregnancy surveillance of 

twins should concentrate on MZ twins with a common placenta. 

The developmental steps of the human embryo have been staged by the classical human 

embryologists (1-6). The Carnegie staging system is based on the external form of the embryo 

and the analysis of its organ systems by light microscope; this is how certain key features are 

determined (7). This staging system is generally accepted for the dating and staging of human 

embryos. Twenty-three stages comprise the embryonic period from the fertilisation until 

about 10 weeks 1 day, where the onset of marrow formation in the humerus was arbitrarily 

adopted as the conclusion of the embryonic period and the beginning of the fetal period of 

prenatal life (6). 

In this presentation, the very early developmental stages of the human embryo as well as the 

basic processes leading to the different twin constellations are described based on the 

embryological literature (7, 8). 

Stage 1. Unicellularity. Fertilization, which normally takes place in the ampulla of the 

tube, includes (a) contact of spermatozoa with the zona pellucida of an oocyte, penetration of 

one or more spermatozoa through the zona pellucida and the ooplasm, swelling of the 

spermatozoal head and extrusion of the second polar body, (b) the formation of the male and 

female pronuclei, and (c) the beginning of the first mitotic division, or cleavage, of the zygote. 

Stage 2. ≈ 1 1/2–3 postovulatory days. More than 1 cell but no blastocystic cavity seen 

by light microscopy. This stage comprises specimens from 2 cells up to the appearance of the 

blastocystic cavity. The specimens are called blastomeres. 

Twinning: In MZ twins developing during stages 1 or 2, each would possess a separate 

amnion, chorion, and placenta, however, close implantation can result in incomplete 

separation of the chorions and placentae. Approximately 1/3 of MZ twins are dichorionicdiamniotic 

(DC-DA). In the ultrasound image during the first trimester, the barrier between 

26

the two gestational sacs consists of a thick wall (trophoblastic tissue), with the embryo, the 

amniotic cavity and the yolk sac on each side. Later, at the end of the first trimester and the 

beginning of the second trimester the «λ-sign» of the chorionic membranes at the placental 

surface indicates the chorionicity (9). 

Stage 3. ≈ 4 postovulatory days. Free (unattached) blastocyst. Its cells have 

differentiated into at least two types: trophoblastic (outer cells) and embryonic cells proper 

(inner cell mass). 

Stage 4. ≈ 5–6 postovulatory days. This stage is characterized by the attaching 

blastocyst, in other words the onset of implantation. 

Twinning: Splitting of the inner cell mass would result in two amnions within a common 

chorion and with one placenta. About 2/3 of MZ twins are monochorionic-diamniotic (MC- 

DA). This type of MZ twin is usually found in twin-twin transfusion syndrome. Throughout 

the pregnancy (including the first trimester), only a thin dividing membrane (2 amniotic 

membranes) is found at the ultrasound examination. During the embryonic period (until 10 

weeks based on the LMP) the yolk sacs are found in the common chorionic cavity. There is 

only one placenta, and occasionally connecting blood vessels between the two cord insertions 

can be detected with color Doppler. 

Stage 5. ≈ 7–12 postovulatory days. The conceptus is implanted, but previllous. The 

amniotic cavity and the primary umbilical vesicle appear. 

Twinning: Splitting of the embryo would result in one amnion within a common chorion and 

with one placenta. The monochorionic-monoamniotic (MC-MA) MZ twin pregnancy is rare. 

Cord entanglement and twin-twin transfusion syndrome are possible threats for the 

pregnancy. Ultrasound in the first trimester reveals that both embryos lie in the same amniotic 

cavity. There is probably only one yolk sac. 

Stage 6. ≈13 postovulatory days. Chorionic villi become recognizable, the secondary 

umbilical vesicle (yolk sac) develops. The primitive streak becomes evident in the advanced 

specimens of this stage. With the establishment of bilateral symmetry, the embryonic disc, in 

addition to its dorsal and ventral surfaces, now has rostral and caudal ends and left and right 

sides. 

Twinning: Once the primitive streak has appeared at about 13 postovulatory days, splitting 

that involves the longitudinal axis of the embryonic disc would be incomplete and result in 

conjoined twins. In the ultrasound image during the first trimester, this MC-MA pregnancy 

presents embryos lying closely together in the same amniotic cavity. There is only one 

yolk sac. 

References 

1. His W. Anatomie menschlicher Embryonen. Leipzig: Vogel, 1880-85. vol 1–3). 

2. Mall FP. On stages in the development of human embryos from 2 to 25 mm. long. Anat 

Anz 1914;46:78–84. 

3. Streeter GL. Developmental horizons in human embryos. Contrib Embryol Carneg Inst 

1942;30(197):211–45. 

27


1945;199(31):27–63. 


1948;211(32):133–203. 

6. Streeter G. Developmental horizons in human embryos (fourth issue). A review of the 

histogenesis of cartilage and bone. Contrib Embryol Carneg Inst 1949;33(Publ 

575):133–203. 

7. O'Rahilly R, Müller F. Developmental stages in human embryos. Washington: 1987. 

Carnegie Institution Publications; vol 637). 

8. O'Rahilly R, Müller F. Human Embryology & Teratology. New York: Wiley-Liss, 

1994. 

9. Sepulveda W, Sebire NJ, Hughes K, Odibo A, Nicolaides KH. The lambda sign at 10– 

14 weeks of gestation as a predictor of chorionicity in twin pregnancies. Ultrasound 

Obstet Gynecol 1996;7(6):421–3. 

28

B-mode og Doppler ved Crohns`s sykdom 

Ragnar Eriksen 

Med.avd., Ålesund Sjukehus 

Transabdominal ultrasonografi (US) har i økende grad blitt implementert som en del av det 

diagnostiske flytskjema ved problemstillinger knyttet til Crohn`s sykdom. Dagens apparatur 

med høyfrekvente lydhoder (5-10 MHz) og ulike dopplerteknikker kan gi en meget detaljert 

kartlegging av sykdommen. Metoden er imidlertid mer personavhengig enn radiologiske 

undersøkelsesmetoder som CT / MR abdomen eller rtg.tynntarm. 

Normal veggtykkelse i tykktarm og tynntarm er 2-3mm. Ved CD er veggtykkelsen i det 

affiserte tarmavsnittet økt, og er tykkere ved aktiv sykdom enn når sykdommen er i remisjon. 

Metoden er mest følsom for å påvise sykdom i venstre colonhalvdel samt i terminale ileum 

(sensitivitet ca 90%). 

Sykdomsaktiviteten gjenspeiles også i tarmveggens ekkogenisitet. Homogen hypoekkoisk 

fortykket tarmvegg antyder høy sykdomsaktivitet. Ved middels aktiv eller lettgradig sykdom 

sees ekkogen lagdeling med vekselvis hypo- og hyperekkoisk tarmvegg. 

Power-Doppler fremstiller hyperemi i tarmveggen, med kraftigere signaler jo mer aktiv 

sykdommen er, og viser godt samsvar med tarmveggens ekkogenisitet. 

US kan påvise stricturer med sensitivitet og spesifisitet på henholdsvis 80 og 90%, mens de er 

henholdsvis 90 og 95% ved alvorlige stricturer som krever kirurgiske inngrep. 

Ved påvisning av abscess på bakre bukvegg / lille bekken er CT abdomen bedre enn US. 

Overflatiske abscesser samt små abscesser i nær relasjon til tarm påvises derimot godt ved 

US. Metoden kan også påvise enteroenterale, enterocutane og enterovesicale fistler omtrent 

like godt som CT. MR er bedre enn US for å kartlegge dype / perianale fistler, samt ved 

preoperativ anatomisk kartlegging av fistelganger. 

US er velegnet i oppfølging av pasienter med kjent CD, og kan påvise behandlingsrespons, 

avdekke residiv eller komplikasjoner. Slik kan US være et nyttig supplement til klinisk og 

laboratoriemessig kontroll av pasientene. US er billig og lett tilgjengelig, er uten strålefare og 

gir minimalt ubehag for pasientene. Pasientene bør møte fastende, for øvrig kreves ingen 

forberedelse før US. 

29

UL av akutte muskelskjelettskader 

Moritz Böhme 


Ultralyd (UL) av muskeskjelettsystemet kan ikke erstattes av noen annen modalitet. Dette 

gjelder spesielt i vaktsituasjoner der det foreløpig ikke eksisterer MR vaktordning hos 

radiografene ved de aller fleste sykehus. UL har imidlertid mye felles indikasjoner med MR 

som kan brukes alternativt når det er tilgjengelig. 

UL har en klar fordel: den er billig, rask og kan utføres overalt, f. eks. i mottaket. 

Hva kan undersøkes med ultralyd? 

Alt som ikke ligger skjult bak benvev/kalk eller luft. Strukturer som ligger dypere enn 7 – 8 

cm bør undersøkes med lavere frekvens (eks. 2 – 5 MHz lydhode) som gir dårligere 

oppløsning. 

Best egnet er overfladiske strukturer der UL oppnår bedre oppløsning enn MR. 

Bildekvaliteten er imidlertid avhengig av vevstype som kan variere veldig mellom individene. 

Fordeler: 

Enestående med UL er at det ikke eksisterer kontraindikasjoner og alle pasienter kan 

undersøkes, uten unntak. 

Dessuten byr UL på muligheten for dynamiske undersøkelser som ingen andre modaliteter. 

Enkelte strukturer kan kun tilstrekkelig fremstilles med UL (eks. treflis som fremmedlegeme) 

UL gir ingen strålebelastning og har relativt lave kostnader. 

Man er ikke avhengig av narkose hos små barn eller urolige pasienter som ved MR eller CT. 

Sammenligning med den kontralaterale siden, ved uklarhet, er enkel. 

Mulighet for veiledet punksjon til aspirasjon eller medikament installasjon. 

Teknikk: 

- Behaglig stilling for pasient og undersøker, men bevegelse i pas. ledd må være mulig. 

- Hypothenar til undersøkerens hånd hviler på pasienten (evt. geleekontaktfobi hos 

undersøkeren må kureres). 

- Ved veldig overfladiske strukturer (hånd, fot m.m.) bruk gelpute eller lag en slags pute med 

2-5mm geleelag mellom hud og lydhode. 

- Bruk dynamikken: ekstremiteter beveges aktiv og passiv under undersøkelsen 

- Bruk kompresjon: spes. viktig ved undersøkelse av kar og væskeansamlinger/abscess eller 

ved utredning av mistenkt ruptur i muskler eller sener 

- Fargedoppler for å diagnostisere evt. inflammatorisk, infeksiøs betinget hyperemi og for å 

skille vitalt vev fra dødt vev/hematom/annen organisert avitalt materiale (puss m.m.). 

- Enhver struktur undersøkes i minst 2 plan (longitudinal og transversal)! 

- Patologiske forandringer måles alltid i tre plan med evt. volumberegning. 

Feller: 

Det henvises til beskrivelse av generelle ultralydartefakter. 

To artefakter nevnes her som kan føre til feiltolkning ved muskeskjelett ultralyd: 

- Gjentagelses artefakt (reverberation) og speilartefakt som kan føre til et falskt bilde 

bak strukturer med stor impedanseforskjell (høy refleksjon av lydbølgene som ved 

benkortikalis). 

- Anisotropi (refleksjon) sees ved undersøkelse av parallell forløpende fibre som ved 

sener, i mindre grad ligamenter, nerver, muskler. Anisotropi artefakt fører til nærmest 

30

fullstendig ekkosignaltap hvis lydbølgene treffer fibrene med mer enn 10 grader avvik 

fra rett vinkel (dvs. 100°). Man får et feil inntrykk av at strukturen er 

patologisk forandret eller muligens fraværende (feilaktig diagnose ”seneruptur”). 

UL av de enkelte vevstypene, normal funn: 

Hud: 

Moderat ekkogen homogen stripe mellom 1 og 5 mm tykkelse (undersøkes med gelpute og 

høyest mulig frekvens). 

Fettvev: 

Lav- til høyekkogen heterogen, ofte lobulær struktur. Utseende og ekkogenisiteten avhengig 

av fettype (subkutan-, intermuskulær-, periarticulær-, intraabdominalt- osv.) og forskjellig 

mellom individene. 

Det bør også nevnes at lipomers utseende kan være fra nærmest svart (hypoekkogen) til 

relativt lyst (hyperekkogen). 

Muskler: 

Generell relativ lav ekkogenisitet, parallelle fibre og multiple høyekkogene striper 

(perimysium, septa). Utseende som ”stjernehimmel” i transversalsnitt. Patologiske 

forandringer som ødem og fibrose øker gjerne ekkogenisiteten. 

Sener: 

Ekkorik (når lydbølgene treffer i 90° vinkel), parallelle fibre, delvis begrenset med tynn, 

ekkogen stripe = seneskjede. Senefester viser ofte et mer heterogent mønster med noe redusert 

ekkogenisitet fordi senefibrene forandrer retningen. 

Ligamenter: 

Tette kollagenfiber strukturer, ofte del i leddkapsel. Ligamentene fremstilles høyekkogen når 

lydbølgene treffer i rett vinkel. Kun større ligamenter kan fremstilles uten videre (deler av 

korsbåndene, kollateralligamenter i kneet). Det er vanskeligere å fremstille ligamentene i små 

ledd. 

Periost og cortex: 

Periost ligger tett inntil cortex og kan kun identifiseres ved patologiske tilstander (avløftet ved 

fraktur/tretthetsbrudd, periostitt m.m.) 

Benkortex er knoklenes ytre begrensning. Den reflekterer tilnærmet alle ultralydbølgene og 

fremstilles som en hvit stripe. Bak en intakt cortex ser vi ingen reelle ultralydbilder. Små 

sprekker/fissurer i cortex fremstilles ofte bedre med UL enn på Rtg. (eks. tretthetsbrudd, 

costafraktur, scaphoid fraktur). 

Brusk: 

Hyalin leddbrusk fremstilles nærmest ekkotom. Fiberbrusk (menisk) fremstilles lav- til 

middelsekkogen. 

Leddkapsel og bursae: 

Kapselstrukturer fremstilles som en tynn høyekkogen stripe. Disse er kledd innvendig med 

tynn, ekkofattig synovia. Leddkapsler og spesielt bursae er vanskelig å identifisere og blir ofte 

31

først synlig ved patologisk hydrops/effusjon. Synovial hypertrofi er greit å gjenkjenne med 

UL. 

Nerver: 

Med de nye høyoppløslighets UL apparatene kan nerver helt ned til 1mm i diameter 

identifiseres ved overfladisk leie. Tykkere nerver som f. eks. N. medianus kan alltid 

identifiseres. UL-bildet kan ligne på sener, men strukturen, spes. i tverrsnitt, er grovere med 

de lavekkogene fasciklene som er omgitt av høyekkogen epineurium. 

OBS! Ved veneundersøkelse på overarmen kan plexus brachialis feiltolkes som trombosert 

vene! 

Alle de nevnte vevstypene regnes mer eller mindre til muskelskjelettsystemet. Man må en god 

forestilling om normalt utseende for å kunne vurdere evt. patologi. 

Mye av skadene i muskelskjelettsystemet behandles ikke primært og øyeblikkelig kartlegging 

av skadene er ikke nødvendig. Man må imidlertid oppdage de tilstandene som trenger rask 

behandling i form av sutur eller stabilisering (enkelte sene- / ligamentskader eller frakturer). 

Her viser UL seg å være minst like sensitivt eller bedre enn rtg. og sågar MR og ofte mer 

spesifikk. 

UL bør være den primære undersøkelsesmetoden ved mange skader i muskelskjelettsystemet. 

Unntak er åpenbare frakturer der man foretrekker røntgen eller utbredte skader, evt. med åpne 

sår hvor rtg., MR eller evt. CT egner seg bedre. 

32

ULTRALYD I AKUTTMOTTAK 

FØDSELSHJELP og 

KVINNESJUKDOMAR 

ULTRALYDSYMPOSIUM 2005 

AKUTTHJELP 

Ultralyd 


AKUTTHJELP 

• APPARATTYPAR 

• APPARATBRUKAR 

• SYMPTOM - DIAGNOSAR 


APPARATTYPAR 


Apparatbrukar 

• GYNEKOLOG 

• Allmennlege 

• Liv – fosterlyd? 

• Leiande fosterdel? 

– Hovud - Sete? 

• Noko framføre? 

– Smådeler? 

–Navlestreng? 

–Morkake? 

• Tvillingfødsel 

– Tvilling 2 ? 

• Gravid? 


AKUTTHJELP 

FØDSELSHJELP 


AKUTTHJELP 

Kvinnesjukdomar 

• Ascites - Tumor? 

• Torsjon? 

• Hyperstimulering? 


33

Ultralyd i urologisk klinikk 

Per Øgreid, overlege Urologisk seksjon 

Kirurgisk-Ortopedisk Klinikk 

Stavanger Universitetssjukehus 

For 20 år siden fikk Urologisk seksjon ved Sentralsjukehuset i Rogaland sitt første 

ultralydapparat til bruk på poliklinikken. Fra en sped begynnelse har vi nå tre apparater som 

er i kontinuerlig drift hver virkedag. Ultralyd brukes i dag både av leger og sykepleiere, men 

på ulike indikasjoner. 

På midten av 80-tallet var ultralyd noe nytt innen norsk urologi. Mange kollegaer i Norge var 

skeptiske til vår bruk av denne nye diagnostiske modalitet. Dette gjaldt særlig undersøkelse 

av menn med vannlatingsproblemer. I en prospektiv studie på 100 slike pasienter viste vi den 

gang at ingen var feilvurdert når de ble cystoscopert i forbindelse med prostataoperasjonen. 

Tvert om fant vi tre pasienter med nyrecancer ved at vi også undersøkte de øvre urinveier med 

ultralyd. 

Ultralyd ble tidlig tatt i bruk ved percutan kirurgi for nyresteiner – en praksis som står ved lag 

den dag i dag. Andre avdelinger er fortsatt avhengige av radiolog for å etablere en 

arbeidskanal til nyrebekkenet. 

Transurethral ultralyd av blære cancer var på 80-tallet også noe nytt. Den gang var nemlig CT 

i sin barndom, men nå har CT og MR utkonkurrert denne formen for diagnostikk. Dette 

gjelder måling av prostatas størrelse, men ikke minst vurdering ved mistanke om cancer. 

Ultralyd brukes som veileder for målrettede biopsier av kjertelen. Dette regnes i dag som 

internasjonal standard. 

Presentasjonen vil vise eksempler på våre erfaringer i den urologiske hverdag og drøfte 

muligheter og begrensninger av ultralyd i urologisk klinikk. 

34

In vitro ultrasonografi av gastrointestinalkanalens vegg ved Crohn sykdom. 

K. Nylund, S. Leh**, K. Matre*, A. Skarstein***, T. Hausken, OG Gilja, H. Immervoll**, LB. 

Nesje, S. Ødegaard 

Nasjonalt Senter for Gastroenterologisk Ultralyd, Medisinsk, *, Patologisk** og Kirurgisk 

avdelinger***, Haukeland Universitetssykehus og Institutt for indremedisin, Universitetet i 

Bergen. 

Transabdominal ultralyd (UL) brukes i økende grad til undersøkelse av pasienter med 

inflammatorisk tarmsykdom. Nyere teknologi gjør det nå mulig å avbilde detaljer i GI veggen, 

bl.a. undersøkelse av de ulike vegglag og andre normale og patologiske intramurale 

strukturer. Hensikten med vår studie er å sammenlikne UL-bilder in vitro av operert tarm 

med histologi for å øke forståelsen av ekkoegenskapene i GI veggen hos pasienter med 

Crohns sykdom med særlig fokus på fibrose og inflammasjon. 

Materiale og metode: Operert tarm fra 8 pasienter operert for Crohns sykdom er undersøkt 

med ultralyd og sammelignet med histologi. 58 snitt er undersøkt. Vevet ble undersøkt med 

en 10 MHz transducer i en container med saltvann. Vevet ble merket tilsvarende UL-planet 

før preparatet ble fiksert i formalin. Histologiske snitt svarende til UL-bildene ble så laget. 

Ultralyd- og histologibilder ble digitalisert, og kvantitative mål utført i Echopac og analySIS. 

Resultater: Vi presenterer våre foreløpige funn mht vevets ekkogenitet, lagdeling og øvrig 

UL-struktur sammenlignet med histologiske funn. 

Konklusjon: Høyfrekvent ultralyd in vitro av vev ved Crohn sykdom gir detaljert informasjon 

som forventes å gi nyttig kunnskap for UL undersøkelse in vivo av pasienter med denne 

sykdommen, både som primærdiagnostikk og i oppfølging av pasienter med kjent sykdom. 

35

Anal atresia: a rare prenatal diagnosis but does it matter? 

Anne Brantberg, Harm-Gerd Blaas and Sturla Eik-Nes 

National Center for Fetal Medicine, Dept. of Obstetrics and Gynecology, St Olavs Hospital, 

Trondheim University Hospital, NO-7006 Trondheim 

Objective: Anal atresia is not a rare anomaly in newborns with an incidence of 1:1500 – 5000 

births. Associated anomalies are present in 40 – 70% of the cases. Despite their relatively 

common occurrence, prenatal diagnosis of anal atresia is rarely reported. In this study prenatal 

diagnosis and the possibilities for improvement were investigated. 

Materials and methods: Fetuses and infants with the diagnosis of anal atresia and who had 

been examined prenatally by ultrasound at the NCFM from 1987 – 2004, were evaluated. 

Results: Of 55 cases with anal atresia only 8 (15%) were diagnosed prenatally. In all these, 

dilatation of the rectum or lower part of the bowel was seen. In 3 of the prenatally diagnosed 

cases, the anal atresia was isolated while additional anomalies were seen in five cases. The 

diagnoses were made at median 18+0 (range, 15+6 – 35+6) weeks. In total, anomalies were 

diagnosed prenatally in 39/55 fetuses (71%) at median 18+2 (range, 10+0 – 35+6) weeks. Of 

these 39 fetuses, 22/39 (56%) were terminated, 2/39 (5%) died in utero and 8/39 (21%) died 

postnatally. After re-evaluation of videotapes from cases without prenatal diagnosis of anal 

atresia, it was possible to diagnose or to raise a suspicion in half of the cases. Sixteen infants 

were born with anal atresia without any prenatal diagnosis at all. Among these 16 infants, 7 

had isolated anal atresia while 6 had additional structural anomalies and 3 had trisomy 21. 

Two of the 16 infants with a postnatal diagnosis died. In the total population of 55 cases with 

anal atresia 45/55 (82%) had associated anomalies. The most frequent associated anomalies 

were uro-genital and cardiac anomalies. However, skeletal, facial and gastro-intestinal 

anomalies were also frequently seen and the diagnosis of VACTERL association was 

commonly a possibility. The karyotype was abnormal in 6 cases (11%). Twenty-one of 55 

(38%) cases survived. All 10/55 (18%) with an isolated anal atresia survived. 

Conclusions: Anal atresia is often associated with serious anomalies: in this study 82% had 

associated anomalies. However, anal atresia was diagnosed prenatally in only 15%. We 

believe that the diagnosis of anal atresia could be improved and suggest that examiners should 

intensify their search for anal atresia whenever a frequently occurring associated anomaly is 

present. The more complete the diagnostic information the better basis for counselling the 

pregnant woman. 

36

Transabdominal ultralydundersøkelse ved vannavgang 

Torbjørn Eggebø, Leif Kaspar Gjessing, Claudia Heien, Margrethe Tangerud, Kari Utne, 

Karin Stangeland, Eli Smedvig, Inger Økland, Pål Romundstad og Kjell Åsmund Salvesen. 

Stavanger Universitetssykehus. 

Innledning 

Fosterets fire rotasjonsbevegelser under fødselen er fleksjon i nakken, rotasjon gjennom 

fødselskanalen, ekstensjon i utgangen og rotasjon i det skuldrene passerer utgangen. 

Occiput posterior innstilling ved fødselen gir økt risiko for fødselskomplikasjoner. 

Første hypotese: fosterets mulighet til rotasjon er begrenset etter vannavgang. 

Andre hypotese: fosterhodets innstilling før ristart har betydning for fødselsforløpet. 

Metode 

Gravide med vannavgang etter uke 37 ble undersøkt med transabdominal ultralyd. 

Undersøkelsen ble gjort før fødselen startet. Foster med nakken vendt bakover (occiput 

posterior- OP) ble sammenlignet med foster i andre innstillinger. 

Right transverse 

Anterior 

Posterior 

Left transverse 

Betydningen av ekstensjon i nakken ble også vurdert. 

Statistiske metoder: Chi-kvadrat test, Mann Whitney`s test, Kapplan Maiers survival analyse 

og Cox regresjonsanalyse. 

Resultater 

154 kvinner ble undersøkt og to ble ekskludert pga. uventet seteleie. 11% ble forløst med 

keisersnitt og 13% ble operativt vaginalforløst. 

40 var i OP innstilling før fødselen og 6 av disse ble forløst i OP innstilling. 112 var i andre 

innstillinger før fødselen og 4 av disse ble forløst i OP-innstilling. 

11 hadde fleksjonsinnstilling før fødselen, 10 av disse var i OP før fødselen, 3 var i OP ved 

fødselen, 3 ble forløst med keisersnitt og 1 med vakuum. 

Fødselen tok ikke signifikant lenger tid selv om fosteret startet i occiput posterior innstilling. 

Det var heller ingen signifikante forskjeller i antall operative forløsninger, antall 

epiduralanalgesier, oxytocin stimulering, rifter, Apgar score eller pH eller base eksess i arterie 

eller vena umbilicalis. Bare pariteten var relatert til fødselsforløpet. 

23 ble undersøkt av 2 undersøkere. Rotasjonsinnstillingen ble bedømt lik hos 10, ingen 

varierte mer enn 30 grader. Fosteret beveget seg hos 29 %. 

Diskusjon 

De fleste som lå i occiput posterior innstilling før fødselen, roterte til occiput anterior. 

De fleste som ble født i occiput posterior innstilling, lå også i occiput posterior innstilling før 

fødselen startet. Fosteret har mulighet til å rotere gjennom fødselskanalen også etter 

vannavgang, og hodets innstilling før fødselen hadde ikke betydning for fødselsforløpet. 

Konklusjon 

Begge utgangshypotesene forkastes. 

37

Transperineal ultralydundersøkelse ved vannavgang 

Torbjørn Eggebø, Leif Kaspar Gjessing, Claudia Heien, Margrethe Tangerud, Kari Utne, 

Karin Stangeland, Eli Smedvig, Inger Økland, Pål Romundstad og Kjell Åsmund Salvesen. 

Stavanger Universitetssykehus. 

Innledning 

Hensikten med denne studien var å lete etter parametre som kan ha prognostisk betydning for 

fødselsforløpet ved fødsler som starter med vannavgang. 

Ca. 15% av fødslene starter med vannavgang. Langvarig vannavgang er forbundet med økt 

risiko for infeksjon hos mor og barn. Vaginalundersøkelse øker risikoen for infeksjon. Festet 

hode er regnet som en viktig klinisk vurdering hos gravide med vannavgang. En ny Australsk 

studie har forsøkt å vurdere dette objektivt med ultralydundersøkelse. Livmorhalslengden 

målt med ultralyd har betydning for fødselsforløpet ved induserte fødsler. 

Metode 

Gravide med vannavgang etter uke 37 ble undersøkt med transperineal ultralyd. 

Undersøkelsen ble gjort før fødselen startet. Lengden av livmorhalsen og avstanden fra indre 

mormunn til perineum ble målt i sagittalplan og den korteste avstand fra fosterhodet til 

perineum ble målt i transversalplan. Avdelingen har tidlig induksjon (< 48 timer) som rutine. 

Statistiske metoder: Chi-kvadrat test, Mann Whitney`s test, Kapplan Maiers survival analyse 

og Cox regresjonsanalyse. 

Resultater 

16 % av undersøkelsene i sagittalplan var ufullstendige pga. skygge fra luft i rectum, mens 

alle undersøkelsene i transversalplan var teknisk tilfredstillende. 

47% av fødslene ble indusert, 11 % ble forløst med keisersnitt og 13% hadde operativ vaginal 

forløsning. 

Lengden av livmorhalsen var i gjennomsnitt 21,7 mm (median 21), avstand fra indre 

mormunn til perineum 69,3 mm (median 69) og avstanden fra fosterhodet til perineum 47,7 

mm (median 47). 

Tid fra vannavgang til fødsel og varighet av den aktive del av fødselen var signifikant kortere 

hvis avstanden fra fosterhodet til perineum var mindre enn 45 mm før fødselen startet. Denne 

gruppa hadde også signifikant færre operative forløsninger, mindre bruk av epiduralanalgesi 

og barnet høyre ph og BE både i arterie og vena umbilicalis. 

Lengden av livmorhalsen og avstanden fra indre mm til perineum var i denne studien ikke 

relatert til fødselsforløpet. 

Undersøkelsesvariasjonen ved transversalundersøkelsen ble vurdert hos 23 kvinner. 

Intraobserver variasjonen var innen 3 mm hos 87% og intraobserver variasjonen var innen 3 

mm hos 61 %. Fosteret beveget seg ved over 50 % av undersøkelsene. 

Fire kvinner fikk amnionitt, tre uspesifikk temp stigning under fødsel og én fikk sårinfekjson 

etter keisersnitt. Ni barn fikk klinisk infeksjon og CRP stigning. Alle ble bra etter behandling. 

Diskusjon 

Hvis hodet står dypt i bekkenet, kommer fødselen raskere i gang, går fortere og har mindre 

risiko for operativ forløsning. Erfarne jordmødre og leger sier at dette er selvsagt, men 

transperineal ultralydundersøkelse er en objektiv metode for å måle hvor dypt hodet står. 

Metoden er enkel å utføre og lett å lære, men det er et problem at måleverdiene avhenger av 

hvor hardt man presser på vevet over bekkenbeinet, og at man måler en verdi som endrer seg 

ved fosterbevegelser. 

Konklusjon 

I denne studien er den korteste avstanden fra fosterhodet til perineum den beste prognostiske 

faktoren for fødselsforløpet. 

38

Shamfeeding gir økt antrummotilitet hos pasienter med FD 

Michael Nordström, Alf-Olav Haukelid, Johan Lunding, Trygve Hausken 

Seksjon for gastroenterologi, Institutt for Indremedisin og 

Nasjonalt senter for Gastroenterologisk Ultrasonografi, 

Haukeland Universitetssjukehus, Bergen 

Innledning 

Funksjonell dyspepsi (FD) er assosiert med antral dysmotilitet og hemmet autonom funksjon. 

Målet med denne studien var å studere forskjeller i antral motilitet og effekten av 

shamfeeding på motiliteten hos pasienter med FD og friske frivillige (HV). 

Materiale 

10 friske frivillige og 10 FD-pasienter (alder: 22-29 år) ble inkludert. FD-gruppen ble 

rekruttert på grunnlag av Rome-II-kriterier. I to atskilte forsøk ble det i randomisert 

rekkefølge gjort en drikketest med etterfølgende shamfeeding og uten (baseline). Forsøkene 

ble utført på formiddagen etter en natts faste. Én buljongterning ’Toro Klar kjøttsuppe’ 

oppløst i 500 ml vann (37°C) ble drukket i løpet av 4 min. Ved shamfeeding tygget man 

sukkerholdig tyggegummi (Juicy Fruit, Wrigley’s) uten å svelge, dvs. alt saliva ble spyttet ut. 

Under hele 14-minuttersperioden ble det kontinuerlig gjort ultralydopptak av et standardsnitt 

av magesekkens distale del – antrum, samt gjort kontinuerlig symptomscoring (oppfylthet og 

kvalme). Etter 14 minutter, ble det gjort et 3D-ultralydopptak av hele magesekken, for 

beregning av magesekkens volum. Motilitetsindex ble beregnet som produktet av 

kontraksjonsfrekvens og gjennomsnittlig amplitude av kontraksjonene, målt i 2minuttersintervaller. 

Amplituden ble beregnet som den prosentvise reduksjonen av antrums 

gjennomsnittlige diameter (gjennomsnitt av to vinkelrette diametre), målt 10 sekunder før en 

kontraksjon og under maksimal kontraksjon. Gjennomsnittlig motilitetsindex for de første fire 

minuttene av postprandial fase ble brukt for sammenligning mellom grupper og for hele 

intervallet for korrelasjon mot volum. 

Resultat 

Som gruppe, hadde FD-pasientene ved baseline lavere motilitetsindex enn de friske (1,5 ± 0,6 

vs. 3,9 ± 0,9, p = 0,06). De friske fordeler seg tilsynelatende inn i to subgrupper; en gruppe 

med god, og en mindre subgruppe med dårlig motilitet. Hos alle FD-pasientene så vi en 

økning i motilitetsindex ved shamfeeding (1,5 ± 0,6 vs 3,5 ± 0,5, p = 0,003). Hos HV som hel 

gruppe medførte shamfeeding ingen signifikant endring i motilitetsindex, men en økning av 

motilitetsindex kunde ses hos de friske forsøkspersonene som hadde lav motilitetsindex ved 

baseline. Det var ingen signifikante forskjeller i volume ved 14 min mellom shamfeeding og 

baseline eller mellom HV og FD. Motilitetsindex uten shamfeeding beregnet for hele 

intervallet var korrelert med volum ved 14 min (r = -0,67 p = 0,009). 

Konklusjon 

De fleste FD-pasienter hadde dårlig antrumsmotilitet. Denne ble betydelig forbedret ved 

shamfeeding hos de aller fleste. Vi kan derfor anta, at spesielt denne gruppen vil kunne dra 

nytte av rolige måltider, med god tid til å tygge maten godt. 

39

In Vitro Strain Measurement in the Porcine Antrum with Ultrasound 

Doppler Strain Rate Imaging (SRI) 

Aymen Bushra Ahmed*, Odd Helge Gilja*, Hans Gregersen*±, Svein Ødegaard*, and Knut 

Matre* 

* Institute of Medicine, University of Bergen and National Centre for Ultrasound in 

Gastroenterology, Department of Medicine, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway. 

Background: The mechanoreceptors responsible for sensation in the stomach are thought to 

be stimulated by mechanical stresses and strains in the stomach wall. Ultrasound Doppler 

Strain Rate Imaging (SRI) is a new ultrasound modality that enables detailed study of strain in 

soft tissues. 

Aims: To evaluate the accuracy of SRI in measuring radial and circumferential strain in the 

porcine antral wall in vitro. 

Materials and Methods: An experimental setup enabled controlled distension of a porcine 

stomach immersed in a water-bath filled with saline. The intra-luminal pressure was 

continuously monitored using a pressure-tip catheter. Two pairs of SM crystals were 

implanted into the lateral antral wall, 5 cm from the pylorus on the lesser curvature, one pair 

along the longitudinal axis and the other pair in the circumferential direction perpendicular to 

the first pair. SRI strain in the circumferential direction was compared to circumferential 

strain calculated from sonomicrometry. SRI strain in the radial direction was compared with 

radial strain calculated from B-mode. Two ultrasound frequencies (6.7 MHz and 10 MHz) and 

2 strain lengths (1.2 mm and 1.9 mm) was tested. For each stomach, 10-14 distensions were 

made to obtain different pressure increments inside the stomach for each acquisition setting 

and strain direction. 

Results: SRI estimates for radial strain averaged along US beam using US frequency 6.7 

MHz and strain length (SL) 1.9 mm was good (mean difference ± 2SD = - 0.29 ± 11.52%) 

and was better than with 6.7 MHz and SL 1.2 mm (8.159 ± 12.56%). Averaging across 

several US beam gave less accurate estimates. SRI was inaccurate for measuring 

circumferential strain (mean difference ± 2SD = 7.9834±37.58). 

Conclusion: SRI gave accurate measurement of radial strain of the antral wall in vitro, but it 

was inaccurate for measurement of circumferential strain. 

40

Ultralydveiledet plastikk kirurgi 

Moritz Böhme 


Sammendrag: 

Casus: 

33 år gammel kvinne som tildro seg et dypt liggende s.c. hematom i venstre øvre 

glutealregion under et fall i sommer 2004. Sequaelen etter hematomet var et kronisk serom 

som innholdt flere ikke resorberte klumper av koagulert organisert blod. Seromet ligger 1,5cm 

under hudnivå inntil musculus gluteus maximus fascien og måler 4x2,5x0,8cm og inneholder 

6 klumper organisert koagulert blod på mellom 4 og 13mm. Det resulterer i en lett hevelse 

med svak prominent men tydelig og skjemmende kul over venstre øvre bakdel. 

Min tanke var å forsøke å kutte de gamle blodklumpene i mindre biter, skade pseudokapselen 

og på den måten sette i gang en inflammatorisk reaksjon som evt. vil føre til en resorpsjon av 

seromet og de nevnte klumpene. 

Prosedyren ble utført under lokalanestesi (10ml Xylocain 1%) og ultralydveledning med en 

21G anestesinål og en 14G grov nål. De etterlot seg et 1,5mm bred hull i huden som sikkert 

ikke vil føre til noe arrdannelse. Prosedyren tok til sammen ca. 1 time. Pasienten lå på magen 

og følte nesten ingen ubehag i det hele tatt. Etter prosedyren ble hun bedt om å holde sengen i 

1 time og ligge på ryggen på en liten pute som komprimerte område for å forebygge dannelse 

av et hematom i seromhulen. 

Foreløpig resultat vil bli kunngjort på NFUD årsmøte 23. april 2005 i Stavanger. 

41

Prediksjon av gjenværende svangerskapstid basert på ultralydmåling av 

foster – et konsept med store muligheter for bedre terminprediksjon 




Prediksjon av fødselstermin ved hjelp av ultralydmålinger har tradisjonelt vært gjort ved først 

å bestemme sammenhengen mellom gestasjonsalder og ultralydmålinger i et selektert 

materiale av mødre med sikker datert og regelmessig menstruasjon. Terminen estimeres så 

indirekte ved å legge den typiske lengden av et svangerskap, f.eks. 282 dager, til den estimerte 

datoen for siste menstruasjon. Termin kan også predikeres direkte ved å bestemme 

sammenhengen mellom ultralydmålinger og gjenværende svangerskapstid (tid fra 

undersøkelsestidspunkt til fødsel). Den direkte metoden har mange fordeler. 

Materialet inkluderer 46 714 gravide fra NSFM i tiden 1987 – 2004. 683 aborter/dødfødsler, 

849 flerlingesvangerskap, 1919 utviklingsavvik og 5016 induksjoner av andre grunner enn 

overtid ble ekskludert. Blant de gjenværende 38 247 gravide forelå det 39 505 BPD-mål fra 

25 til 60 mm ved ultralydundersøkelse som er basis for normalkurvene for 

terminbestemmelse. Sammenhengen mellom gjenværende svangerskapstid og BPD ble 

bestemt ved ikke-parametrisk lokal kvantileregresjon. 

Residualanalyser viser at det i hele inklusjonsområdet av BPD fra 25 til 60 er meget godt 

samsvar mellom median gjenværende tid og predikert gjenværende tid. Antall gravide som 

forløses 14 dager eller mer etter termin, ligger stabilt mellom 4 og 5%. 85 – 87% av de 

gravide forløses innen et terminintervall på ± 14 dager fra predikert termin. 

Den direkte metoden er uavhengig av datoen for siste menstruasjon og kan dermed utvikles på 

basis av og har gyldighet for hoveddelen av de gravide. Vårt treningsmateriale er valgt ut slik 

at metoden er optimalisert for korrekt terminprediksjon i uke 16 til 19, men fungerer godt for 

verdier av BPD i hele inklusjonsområdet fra 25 til 60 mm. I motsetning til den indirekte 

metoden tillater den direkte metoden korrekt beregning av prediksjonsusikkerheten. Det er 

også enklere å korrigere for kjente føtale og maternelle kovariater som påvirker tidspunktet 

for fødselen slik som femurlengde, kjønn, tvillinger, maternell alder og paritet, og maternell 

røyking. Ikke-parametrisk lokal kvantileregresjon, som er benyttet her, er i motsetning til 

parametriske regresjonsmetoder robust mot avvikende observasjoner, overtidsinduksjoner og 

patologisk forkorting av svangerskapet. Metoden er videre tilstrekkelig følsom for lokale 

variasjoner i sammenhengen mellom tid og BPD, hvilket bekreftes av de stabile og presise 

resultatene over hele prediksjonsområdet. 

42

Sammenligning av indirekte og direkte metoder for å predikere term ved 

hjelp av ultralydmålinger 




Valg av materiale, målemetodikk og statistisk tilnærming er vesentlig for hvor gode metodene 

for å predikere fødselstermin blir. Enhver ny metode må prøves på et tilstrekkelig stort og 

representativt utvalg fostre over hele det aksepterte måleområdet. En ny direkte metode 

(eSnurra) som bygger på ultralydmålinger av BPD ved rutineundersøkelsen og beregning av 

median gjenværende svangerskapslengde er testet mot to tradisjonelle indirekte metoder. 

Disse bygger på polynomfunksjoner og estimerer gestasjonsalder på måletidspunktet 

hvoretter termin bestemmes ved å anta en fast svangerskapslengde på 282 dager (gSnurra = 

gamle Snurra og Terminhjulet). 

Materialet inkluderer 46 714 gravide fra NSFM i tiden 1987 – 2004. 683 aborter/dødfødsler, 

849 flerlingesvangerskap, 1919 utviklingsavvik og 5016 induksjoner av andre grunner enn 

overtid ble ekskludert. Blant de gjenværende 38 247 gravide forelå det 39 505 BPD-mål fra 

25 til 60 mm ved ultralydundersøkelse som er basis for denne sammenligningen. 

Residualanalyser viser at eSnurra predikerer presist over hele inklusjonsområdet med 

predikert gjenværende tid sammenfallende med median gjenværende tid. Antall gravide som 

forløses 14 dager eller mer etter termin, ligger stabilt mellom 4 og 5%. gSnurra er testet 

tidligere på et materiale som inkluderte 15000 foster (Tunón 1996). Resultatene nå viser 

samme tendens. I sentralområdet 43-47 mm hvor 55% av undersøkelsene ligger, predikerer 

gSnurra median termin 1,2 dager for sent. For lave og høye BPD-verdier er det en økende 

feilprediksjon. Ved BPD 30-34 mm predikeres median termin 5 dager for sent og andelen 

svangerskap som estimeres til å være 14 dager eller mer over termin, reduseres da til 1,1%. 

Terminhjulet predikerer korrekt termin kun rundt BPD 40 mm. I sentralområdet 43-47 mm 

predikeres median termin 2,1 dager for kort. Fra BPD 48 mm og oppover er feilprediksjonen 

stabilt 3-4 dager for kort. Det medfører eksempelvis at andelen svangerskap som estimeres til 

å være 14 dager eller mer over termin, er hele 11,5% for BPD 55-60mm. 

eSnurra er utviklet fra et materiale av uselekterte rutineultralydundersøkelser og dermed 

optimalisert for å predikere korrekt termin i en slik populasjon. gSnurra og Terminhjulet er 

begge utviklet fra fordelinger som er homogene over hele BPD-området. Alle BPD-målinger 

vektlegges likt, og metodene vil dermed fungere suboptimalt i en populasjon der 

rutineundersøkelsene i hovedsak gjøres i uke 16-19. Både gSnurra og Terminhjulet er basert 

på polynom-regresjoner som har en for sterk tendens til å glatte ut variasjoner i data, mens 

eSnurra er basert på en ikke-parametrisk lokal kvantileregresjon som i større grad tilpasser seg 

til lokale variasjoner i data. Både gSnurra og Terminjulet viser de samme negative tendenser 

med feilprediksjon utenom sentralområdet. Terminhjulet er lansert som en ny metode, men 

både feilene i estimert termin og den høye raten av overtidige, opp til 11,5%, gjør at metoden 

ikke er akseptabel. Den direkte metoden som ligger til grunn for eSnurra er statistisk og 

klinisk å foretrekke. 

43

Generalforsamling i NFUD 2005 

Clarion Hotell, Stavanger 

fredag 22. april 2005 kl 18.00 –19.00 

1. Valg av ordstyrer og referent 

2. Styrets beretning 

3. Foreningens regnskap 

4. Budsjettforslag og fastsettelse av kontingent 

. 

5. Ordinære saker 

Foreningens forhold til industrien 

Foreningens forhold til legeforeningen 

6. Valg av leder 

7. Valg av styre 

8. Valg av revisor 

9. Valg av valgkomite 

Torbjørn Moe Eggebø Odd Helge Gilja 

Referent Leder 

44

Symposiet er godkjent for legers videre- og 

etterutdanning i følgende fag 

Allmennmedisin videreutdanning: Valgfrie kurs: 18t 

Barnesykdommer (10t). 

etterutdanning: Valgfrie kurs: 18t. 

Fødselshjelp og kvinnesykdommer (19t). 

Indremedisin (7t). 

Fordøyelsessykdommer (10t). 

Nyresykdommer (6t). 

Medisinsk genetikk (12t). 

Radiologi (22t). 

Øre-nese-halssykdommer (10t). 

45

Meny 

fredag 22. april 

Cremante de Bourgogne 

* 

Kamskjell 

Chablis AC Moreau & Fills 

* 

Breiflabb 

Amorino Montepulziano dÁbruzzo 

* 

Valrona 

Saracco Moscati dÁsti 

46

24. april 

47

23. april - NORSK FORENING FOR ULTRALYD-DIAGNOSTIKK

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?