Hva vil vi bevare - og hvem gjør det?

Riksantikvaren 1998Hva vi vil bevare– og hvem som gjør detHvis vi bokstavelig talt skal bevare «alle spor etter menneskers virksomhet», stårvi overfor en uoverkommelig oppgave. Vi må gjøre en utvelgelse. Det viktige er atdet som pekes ut som spesielt verneverdig, til sammen gir et tilstrekkelig og rikholdigbilde av menneskers liv og virke her i landet og av det de skapte.Naturgrunnlaget har selvsagt vært bestemmendefor hvor folk har slått seg ned og hvordan dehar livnært seg; klima, topografi, energi- ogmineralforekomster og andre naturressurser. Ilandet vårt varierer disse forholdene sterkt. Vihar en lang og forreven kystlinje med mildtvinterklima i sør, vi har brede innlandsbygderog dalfører med strenge vintre og varme somre,og vi har fjellvidder med tildels ekstreme værforhold.Menneskets historie i Norge spenner overminst 12000 år. Fra fangstfolkets omflakkendeliv i steinalderen, via den tidlige faste bosetningi bronsealderen, utviklet jordbruket seg gradvistil å bli hovednæring med husdyrhold og åkerdrift,inntil industrialismen for alvor vokstefram i forrige århundre. Ut fra sin egenart ogegnethet har landsdelene og distriktene utvikletseg forskjellig. Langs kysten har fiskeriet ogskipsfarten vært hovednæring, mens innlandetlå til rette for jordbruk. Den kraftkrevendeindustrien var til å begynne med avhengig avnærhet til fossefall, og nye industristeder somRjukan og Høyanger vokste opp inntil dem, ilikhet med andre steder der grunnlaget for utnyttelseav naturressursene lå til rette. Sølv-,jern- og kopperforekomstene er eksempler pådet, med byer som Kongsberg og Røros. Nårnaturressursene tar slutt, eller strukturendringertilsier det, faller grunnlaget for et slikt samfunnbort. Minnene vil vi imidlertid som oftestgjerne bevare for ettertiden, som en dokumentasjonav historien.For å kunne bevare et bilde av fortiden, måvi ta hensyn til alt som er nevnt. Her er noenstikkord:• Utvalget skal ha geografisk spredning, bådefordi kulturminnene fra de ulike landsdelenehar forskjellig karakter og preg, og for åsikre alles rett til å ha viktige kulturminner isin nærhet.• Utvalget skal representere alle typer næringsvirksomheter:landbruk, fiske og fangst,håndverk og industri, samferdsel og handel.• Utvalget skal representere det beste som erskapt, kunstnerisk og håndverksmessig.• Utvalget skal beskrive folks dagligliv til forskjelligetider, i hjem og på arbeid.• Utvalget skal være representativt for forskjelligesosiale lag og etniske grupper.• At et kulturminne er sjeldent i sitt slag, er etkriterium for vern. Men det er også viktig åbevare kulturminner som var alminneligepå den tiden de ble skapt, hvis bildet skal blikorrekt.Med den rivende sosiale og tekniske utviklingenvi har vært vitne til i vårt århundre, er detlett å forstå at mengden av kulturminner sombør bevares, er økende. Den nære fortiden blirogså stadig mer interessant i bevaringsarbeidetfordi leveforholdene endrer seg fra én generasjontil den neste, og fordi den tekniske utviklingenskjer så hurtig. Våre besteforeldres oppvekst ogomgivelser er i dag historie.Vi bevarer kulturminner også på grunn av1

Riksantikvaren 1998deres alder, og som vi skal komme nærmereinn på, er alle kulturminner av en viss alder såkaltautomatisk fredet. For kulturminner somer yngre enn ca 500 år, er det snakk om å bevaredet som er representativt. Noen typer kulturminnerer svært kostbare å holde ved like ogvanskelige å gi ny bruk. Det er for eksempelurealistisk å tenke seg at vi skal kunne bevaremange større fabrikker innenfor den sammeproduksjonstypen. Her gjelder det å satse på etutvalg blant de forskjellige industrigrenene.Vi snakker her om hva vernemyndighetenehar som forpliktelse og ser det som riktig ogrealistisk å verne på nasjonal basis. I tilleggkommer alle initiativ over hele landet til å tavare på kulturminner som har spesiell verdi forlokalsamfunnet.KULTURMINNELOVENI 1978 trådte Lov om kulturminner – kulturminneloven– i kraft. Også tidligere eksistertedet et lovverk som skulle sikre kulturarven,men dette var splittet på forskjellige lover forbygningsvern, fornminner osv. Med kulturminnelovenble alt samlet i ett regelverk.Senere har loven gjennomgått endringer; sisteutgave er fra 1995.Kulturminneloven omhandler fredning avkulturminner og kulturmiljøer. Loven gir anvisningerpå hvordan kulturminnene skalvernes, de plikter og rettigheter eierne har, ogangir straffeutmålinger ved påført skade.Loven gir også regler om utførsel av kulturminner.Her skal vi nøye oss med å gjengikulturminnelovens formålsparagraf:Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenartog variasjon skal vernes både som del av vårkulturarv og identitet og som ledd i en helhetligmiljø- og ressursforvaltning.Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressursersom vitenskapelig kildemateriale og som variggrunnlag for nålevende og framtidige generasjonersopplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.Når det etter annen lov treffes vedtak som påvirkerkulturminneressursene, skal det legges vektpå denne lovs formål.Som det framgår, er det anledning til å fredebåde enkeltobjekter og hele kulturmiljøer.Kulturminner fra før 1537 (året for reformasjonen)er automatisk fredet. Det vil i praksis si at detikke er nødvendig å lage noen fredningssakmed påfølgende vedtak om fredning. Automatiskfredede kulturminner forbindes gjernemed arkeologiske funn. Vi har imidlertid ogsåandre kulturminner fra før 1537: tømmerhus, kirkerog klosterruiner, for å nevne noen.Kulturminner fra nyere tid, det vil si etter1537, må vedtaksfredes. Forut for fredningsvedtaketforegår det en omstendelig prosessder mange parter får anledning til å uttale seg;eier, fylkeskommune, kommune og andre instansersom er meningsberettiget.Kulturminneloven gir også anledning til åforeta en midlertidig fredning. En slik fredningkan iverksettes umiddelbart og blir brukt når etkulturminne er i en akutt konflikt, som rivningstrussel.Midlertidig fredning gir pusteromfor partene til å forhandle og for vernemyndighetenetil å vurdere eventuell permanent fredning.• Samiske kulturminner er automatisk fredetdersom de er eldre enn 100 år.• På Svalbard er kulturminner fra før 1946automatisk fredet.• Staten har eiendomsrett til skipsvrak eldreenn 100 år.• Fredede kulturminner kan ikke selges tilutlandet.Mange er usikre på hva som er forskjellen påfredede og verneverdige kulturminner. Frededekulturminner er sikret vern i henhold til kulturminneloven,blant annet ved at inngrep kanstraffes. Det som vedtaksfredes, er imidlertidbare en brøkdel av det vi samlet har av kulturminneverdier.Hvis for eksempel alle verneverdigebygninger skulle fredes, ville vi kommeopp i et antall på flere hundre tusen. For kommuneneer plan- og bygningsloven et hjelpemiddeli arbeidet med å ta vare på kulturarven.Til tross for de virkemidlene som står til rådig-2

Riksantikvaren 1998het, er bevaring av svært mange verneverdigekulturminner overlatt til eiere og brukere,private som offentlige.HVEM HAR ANSVARFOR KULTURMINNENE?Miljøverndepartementetog RiksantikvarenKulturminneloven fastslår at vern av kulturminnerer et offentlig anliggende. Kulturminneforvaltningener lagt til Miljøverndepartementet,med Riksantikvaren som et underliggendedirektorat. Kulturminnevernet er en integrertdel av det samlede miljøvernet. I departementethører Direktoratet for naturforvaltning ogRiksantikvaren inn under samme avdeling,noe som understreker at natur- og kulturminnevernethar sammenfallende interesser, ikkeminst når det gjelder forvaltningen av verdienei kulturlandskapet.Vedtak som er fattet av Riksantikvaren kanankes til Miljøverndepartementet.Fylkeskommunen er såkalt førsteinstans forbehandling av saker som gjelder kulturminnenei et fylke. Det er dit en skal henvende seg medspørsmål, for praktiske råd og for informasjon.Søknader om økonomisk støtte eller andre sakersom gjelder kulturminner, skal sendes til fylkeskommunen.Hvis en sak skal til et av museeneeller til Riksantikvaren, blir den videresendtderfra.Vedtak som er fattet i fylkeskommunen, kanankes til Riksantikvaren.Samisk kulturminnevern har sin egenadministrasjon – Samisk kulturminneråd – medde samme arbeidsoppgavene som kulturminneforvaltningeni fylkeskommunen. Hovedadministrasjonenligger i Varangerbotn, medtre avdelingskontorer i henholdsvisVarangerbotn, Tromsø og Snåsa.Kulturminnevernet på Svalbard blirstyrt av Sysselmannen etter spesielle kulturminneforskrifterfor Svalbard.På Svalbard er det 1800 registrerte kulturminner.FylkeskommunenDeler av forvaltningsansvaret er lagt til fylkeskommunenskulturetat. Her skal vi merke ossen forskjell i ansvarsdelegering sett i forhold tilresten av »miljøfamilien». Mens Direktoratetfor naturforvaltning og Statens forurensningstilsynhar delegert ansvar til miljøvernavdelingenhos fylkesmannen, er det altså fylkeskommunensom er Riksantikvarens forankringpå fylkesnivå.Kulturminneforvaltningen i fylkeskommunenskal sørge for at det blir tatt hensyn til defredede kulturminnene og kulturmiljøene iplanleggingen, og at kommunene gjør detsamme i sine planer. Fylkeskommunen forberederfredningssaker for Riksantikvaren ogkan selv vedta midlertidig fredning. I hvert fylkeer det ansatt en arkeolog og en kulturvernkonsulentmed nyere tids kulturminner somarbeidsfelt.De arkeologiske landsdelsmuseene iOslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsøadministrerer utgravning og undersøkelser avkulturminnene. Hvert museum har ansvar forsin landsdel. Landsdelsmuseene har ogsådispensasjonsmyndighet for forhistoriske kulturminnerog kulturminner fra middelalderen, medunntak av byer, kirker og borganlegg. Her erdet Riksantikvaren som har myndighet.Som en prøveordning har Riksantikvarengitt dispensasjonsmyndighet til fylkene Nordlandog Vest-Agder når det gjelder alle typerførreformatoriske kulturminner (fra før 1537).Med dispensasjonsmyndighet menes rett tilå gi dispensasjon fra kulturminnelovens bestemmelsernår noen søker om å få utføre tiltaki et område der det er slike kulturminnersom er nevnt ovenfor. Ettersom de er fredet,må fredningen oppheves før tiltakene eventueltkan settes i gang.3

Riksantikvaren 1998Sjøfartsmuseene i Oslo, Stavanger ogBergen, samt Vitenskapsmuseet i Trondheimog Universitetet i Tromsø, har ansvar forkulturminner på havbunnen. Sjøfartsmuseenehar dispensasjonsmyndighet når det gjelderskipsfunn.Statens kulturminnerådSom en følge av kulturminneloven ble Statenskulturminneråd opprettet som et rådgivendeorgan for Miljøverndepartementet. Rådet, somhar sju medlemmer, blir oppnevnt av Kongenfor fire år om gangen. Det skal arbeide for åfremme kulturminnevernet og tjene som rådgivendeorgan for departementet etter kulturminnelovenog der kulturminneinteressene erberørt. Sekretariatet er lagt til Miljøverndepartementet.Norsk kulturråd er et organ som mange forvekslermed Statens kulturminneråd. Kulturrådethører inn under Kulturdepartementet oghar til oppgave å fordele midler til mange forskjelligetyper kulturformål, herunder også tilkulturminnetiltak. Administrasjonen ligger iOslo.Norsk institutt forkulturminneforskning – NIKUSom navnet sier, er NIKU et forskningssenterfor kulturminnevernet. Det styres i fellesskapmed NINA – Norsk institutt for naturforskning.Instituttet driver oppdragsforskning ogutredning. Riksantikvarens tidligere restaureringsatelierer overført til instituttet. Riksantikvaren eren vesentlig oppdragsgiver. NIKU har sine lokaleri Oslo, i samme bygningskompleks somRiksantikvaren.KOMMUNENEPlanlegging og konsekvensutredningKommunen er ikke pålagt oppgaver etterkulturminneloven. Etter plan- og bygningslovenhar kommunen et hovedansvar for forvaltningenav det fysiske miljøet. Det er gjennomdenne loven kommunen har anledning til ålegge føringer for vern av kulturminnene.Gjennom arealplanleggingen kan kommunensørge for at verneverdige og fredede kulturlandskap,kulturmiljøer og kulturminner blirinnarbeidet i planene – som ressurs, miljøfaktorog lokalhistorisk dokumentasjon.Plan- og bygningsloven har bestemmelserom konsekvensutredninger og estetisk utformingav planer og byggverk. Disse bestemmelsenegjelder også i forhold til vern og forvaltningav kulturminnene og fastlegger oppgaverfor kommunene som ansvarlig myndighet.Konsekvensutredning kommer på tale nårfor eksempel bygge- eller vegarbeider over enviss størrelse planlegges. Konsekvensene forblant annet kulturminnene som finnes i området,skal utredes på forhånd. Den nye storflyplassenpå Gardermoen er et av de største prosjektenei senere tid. Her ble det foretatt undersøkelserfor å kartlegge hva som fantes avarkeologiske kulturminner og kulturminner franyere tid på området for flyplassen.Plan- og bygningsloven gir adgang til åregulere kulturmiljøer som spesialområder somskal bevares.Behandling av enkeltsakerSom bygningsmyndighet har kommunen ansvarfor å behandle og treffe vedtak i enkeltsakerinnenfor lokaliserings-, bygge- og anleggsvirksomhet.Slike tiltak skal følge de rammenesom legges gjennom arealplanene, og for øvrigutformes og tilpasses omgivelsene, herunderverneverdiene i landskap og bebyggelse. Forkulturminner som ikke er fredet etter kulturminneloven,har plan- og bygningsloven virkemidleri spørsmål som gjelder vern, skjøtsel,vedlikehold og bruk. Når en bygning er truet,kan kommunen blant annet gripe inn og vedtarive- og delingsforbud som et midlertidigvirkemiddel. Hvordan kommunen bruker dissevirkemidlene, er også viktig for hensynet til få-4

Riksantikvaren 1998tallet av fredede kulturminner. Kommunen behandlerog treffer vedtak i mange saker somberører disse kulturminnene, og har plikt til åmelde fra til kulturminnemyndighetene i slikesaker.Kommunen er høringsinstans i spørsmålom vernetiltak etter kulturminneloven. For åavverge uheldige virkninger, skader og ulovligeinngrep har de viktige informasjonsoppgaver iforbindelse med anleggs- og byggevirksomhet.KulturminnetiltakKommunen har en hovedrolle i finansieringog gjennomføring av kulturminnetiltak.Mange av disse tiltakene må i stor grad finnestøtte i kommunale handlingsprogrammer etterplan- og bygningsloven, i kommunens arealplanerog budsjetter. Dette gjelder også tiltakhvor initiativet er tatt av interessorganisasjoner,private eller andre, når disse ikke selv kan ståfor gjennnomføring, drift og vedlikehold.Kommunen kan også anbefale søknader tilHusbanken om lån på antikvarisk grunnlag.LOKAL AGENDA 21Kommunene er tiltenkt en stadig viktigererolle med utviklingen av FNs lokal Agenda 21,som bygger på prinsippet om bred folkeligmedvirkning i miljøvernarbeidet og en aktivdialog mellom myndigheter, befolkning ognæringsliv. Det kan bli aktuelt å delegere oppgaveretter kulturminneloven til kommunene.Som et prøveprosjekt har enkelte kommunerallerede fått slik myndighet i forbindelse medskjøtsel av arkeologiske kulturminner.Det er kommuneadministrasjonen som stårkulturminnene nærmest. Regionale museer ogfrivillige organisasjoner er gode støttespillere.DET FRIVILLIGE KULTURMINNEVERNDet offentlige kan ikke selv makte å ta varepå alt som er bevaringsverdig. Heldigvis ermange mennesker interessert i å gjøre en innsatspå frivillig basis. En rekke foreninger ogorganisasjoner har vern av kulturminner somsitt formål, ofte knyttet til en spesiell type. Herer noen av de mest kjente:• Fortidsminneforeningen – eller Foreningen tilnorske Fortidsminnesmerkers Bevaring – blestartet så langt tilbake som i 1844.Foreningen var drivkraften i kulturminnevernetinntil Riksantikvaren ble opprettet i1912. Foreningen eier ca 40 bygninger oganlegg, de fleste fredet, og har ansvar forvedlikeholdet av dem.• Landslaget for lokalhistorie er en sammenslutningav landets lokale historielag.Lagene har historie og kulturhistorie somsitt arbeidsfelt, men mange av dem har ogsåstått i spissen for bevaring av kulturminner.Medlemmenes kunnskaper er en ressurs ibevaringsarbeidet.• Forbundet Kysten har som formål å ta vare påkystens kulturminner.• Norsk forening for fartøyvern samler eiere avgamle og verneverdige fartøyer. Sammensørger medlemmene for at vi i dag har eninteressant samling flytende fartøyer dermange er de eneste i sitt slag.• Norsk Jernbaneklubb har jernbanemateriellsom sitt spesialområde. Det er klubbensmedlemmer vi kan takke for at veterantogenestadig går på skinnene.• Stiftelsen Norsk Kulturarv er, som navnet sier,ikke en frivillig organisasjon, men vi tar denlikevel med her. Stiftelsen er sprunget ut avlandets hittil eneste sammenslutning av eiereav fredede hus i Nord-Gudbrandsdal. Stiftelsenvil aktivt støtte bevaring av kulturarven ogsupplere det offentlige kulturminnevernet,blant annet gjennom samarbeid med næringslivet.I tillegg til de permanente organisasjonenefinnes det rundt om i landet interessegruppersom har vokst opp rundt et spesielt kulturminne.Telemarkskanalen og Sootkanalen, Krøderbanenog Setesdalsbanen, Tyholmen i Arendalog Lille Torungen fyr er eksempler på kulturminnerder venneforeninger har fungert sompressgrupper, fått gjennomslag for bevaring og5

Riksantikvaren 1998gjennomført oppgaven. Et utall større og mindrekulturminner er reddet på den måten.MUSEENEMange verneverdige bygninger er reddet vedat de er flyttet til et museum, privat eller offentlig.I dag er det et mål å bevare bygningerder de står i sine opprinnelige omgivelser. Påmuseene samles ikke bare bygninger, men ogsåinventar, bruksgjenstander, tekstiler, redskaperog forskjellige former for arkivmateriale.Gjenstander som trenger spesielle oppbevaringsforhold,får plass i magasiner der forholdeneer lagt til rette. Her kan vi på ett stedstudere kulturhistorien fra flere synsvinkler.EIERE AV KULTURMINNERNår vi regner opp alle som bidrar til vern avkulturarven, må vi ikke glemme alle eiere avfredede og verneverdige kulturminner fra alletidsperioder. Eiere av fredede kulturminner erpålagt å vedlikeholde dem etter bestemte retningslinjer.Det er eierne som bærer den dagligebyrden. For de flestes vedkommende følger detglede og stolthet med eierskapet.Også staten eier kulturminner og har ansvarfor at de vedlikeholdes. Forskjellige departementerhar ansvar for sin kategori. Samferdselsdepartementethar for eksempel ansvar for alleNSBs bygninger, Kystdirektoratet for fyrstasjonene,Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementetfor de gamle prestegårdene og Forsvarsdepartementetfor Forsvarets mange bygninger.SKOLENESkoler som ønsker å arbeide med kulturminnenei kommunen eller fylket, vil finne samarbeidspartnereblant de fleste instansene som ernevnt ovenfor. Kommunens kulturetat og tekniskeetat er trolig blant de første skolen søkersamarbeid med. På fylkesnivå er det som oftestfylkeskommunens kulturetat. I nærmiljøet finnesdet overalt ressurspersoner med lokalhistoriskkunnskap som har mye å bidra med i undervisningssammenheng.I så å si hver bygd og byfinnes det et historielag.Når en i lokal Agenda 21 sier at bred folkeligmedvirkning er et mål, vil barn og ungdomuten tvil få en rolle. Kulturminneforvaltningendeltar aktivt i utviklingsarbeidet som pågår.Skolen er det samlingsstedet hvor nysgjerrighetenkan vekkes, og hvor det er mulig å få tilet samarbeid mellom elevene og andre krefter ilokalsamfunnet om konkrete oppgaver.KULTURARVEN IGLOBAL SAMMENHENGTil slutt skal vi se på hva som blir gjort for åbevare kulturarven i global sammenheng.Ødeleggelsene etter to verdenskriger, sammenmed de samlede effektene av mer enn hundreårs industrialisering, har fått verdenssamfunnettil å innse at kulturarven er sårbar.Den enkelthendelsen som gjorde utslagetnår det gjaldt å vekke FN-systemet til konkrethandling, var beslutningen om å bygge etkraftverk ved Aswan i Egypt. Sør for den høyedammen ville Nilen danne en sjø, og templerfra Egypts klassiske fortid ville bli satt undervann. I 1959 startet UNESCO opp en redningskampanjeuten sidestykke. Mer enn femti landbidrog med økonomisk støtte og eksperthjelp.Med bruk av moderne teknologi ble templenedemontert og flyttet og dermed reddet forettertiden.Redningsaksjonen avdekket at også andresteder på jorda har kulturminner av så storviktighet at verdenssamfunnet står parat til ågjøre en betydelig innsats for å redde dem.Tilsvarende redningsaksjoner er blitt gjennomførti Venezia, Moenjodaro i Pakistan og iBorobodur i Indonesia, for å nevne noen steder.Erkjennelsen av behovet for rask, samordnethandling fra verdenssamfunnets side for å beskyttenatur- og kulturarv av verdensklasse førtetil at en internasjonal konvensjon – The WorldHeritage Convention – ble utarbeidet i 1972.For å komme med på listen over spesielt beskyttedesteder må en rekke kriterier oppfylles,blant annet er kravet på autentisitet (ekthet)6

Riksantikvaren 1998ufravikelig.For at de utvalgte områdene og monumenteneskal beholde sin status som verdenskulturarveller naturarv, kreves det at de er igod stand, forvaltes godt og er sikret beskyttelse.I 1996 inneholdt World Heritage List 506spesielt vernede områder eller monumenter.Av dem var 380 kulturminner, 107 naturområderog 19 områder med både natur- og kulturminner.Norge har til nå fire kulturminner på listenover verdenskulturarven. De utvalgte erBryggen i Bergen, Røros bergstad, bergkunsteni Alta og Urnes stavkirke.7