HONOUR Av Joanna Murray-Smith SOPHIE CLAUDIA CLAUDIA og ...

at du ser på gamle bilder av dem,fra seksti/sytti åra, ogmamma hadde langt hår og var såtiltrekkende. Ser du ikke på bildetog tenker... Herregud. Hun er ikkeden hun later som hun er.Vet du egentlig hva faren dinlengter etter? Eller savner?Eller angrer på? Vet du hvaderes lojalitet er bygget på?Hvem trenger mer kjærlighet,hvem mindre?SOPHIEJeg kjenner mammas lojalitet.CLAUDIAÆrlig talt, du er ikke så umoden,er du vel? Du vet at det finnesmange former for lojalitet, ogmange måter å søke kjærlighet påog å fornekte kjærligheten, ogmange små skifter i maktkampen -SOPHIEJada.CLAUDIAVet du hvordan de traff hverandreda? Hvem som la seg etter hvem?Og hvordan de i hemmelighet foraktet -SOPHIEDe foraktet ikke!CLAUDIAAlle som elsker gjør det! En litendel av den andres personlighet somgir deg frysninger... og som gjørat man tenker på andre liv, livjeq ikke lever. Liv jeg ikke valgte,som kunne vært, som var, mer eller mindrehederlige.Nei!SOPHIECLAUDIATror du jeg har forhekset faren din?Han elsker meg.SOPHIEVel, kanskje han gjør det. Du er så –

klar. Alltid. Jeg klarer aldri å - ikkefor meg selv engang. Jeg er såuartikulert. Jeg kan ligge våkenom natten å tenke på hva jeg har sagt.Sagt overbevisende. Jeg sa det medoverbevisning, og likevel… Det går istykker. Og det som var ord,egentlig, er nå bare en følelseav... av noe umulig. At alter - det er ingen vei gjennom -Jeg følte det sånn da jeg varliten. Samme følelsen. Ikkenødvendigvis en barnslig følelse- men kanskje? Som om jeg blekvalt av at livet bare falt nedover meg og jeg så ingen veiut - fremover. Hva er det etbarn som har alt lider av?Men det var akkurat som enjungel. Inne i hodet. Noe rundtmeg. Noe organisk. Levende - ogdet eneste som holdt megholdt meg her, var dem. Bildetav mine foreldre. Idiotisk.For nå er jeg eldre, voksen.Og skulle ikke huske dettelenger. Å ligge der i sengen ogkjenne at de var der;utenfor rommet mitt i all sinvarme. Sin - sjarm, kanskje?Kanskje har du rett? Kanskje detikke var så enkeltsom jeg trodde, men de ga meg enså sterk følelse av kjærlighetfor hverandre og der, inne ideres - i deres kjærlighet føltejeg – følte jeg meg elsket. Ognår jeg nå er blitt voksen så –jeg føler ikke -(gråter)Alt det - alt det som holdt megoppe, har fatt, og jeg ikke etbarn lenger. Men likevel, såtrenger jeg. Jeg trenger fortsattå - jeg skulle ønske - jeg skulleønske jeg var mer som deg som deg!?SLUTT.