RUTH MAIER - Idunn.no

henne. «Norge er vidunderlig vakkert [...] Nå som jeg tenker at jeg vil
bort fra Norge ... Jeg er jo sååå glad i nordmennene.» Vi kan likevel ikke
lese de påfølgende linjer uten bange anelser: «Hvis jeg gir etter for min
treghet, ville jeg bli i Norge. Hvis jeg tenker etter, hvis jeg rusker opp i meg
selv, så blir det klart for meg at jeg burde dra til England.»
Jeg føler Ruth Maiers stadig nærmere identitet med jøder og nordmenn
og hennes dilemma i å prøve å velge mellom familien i England og
sitt nye liv i Norge – og jeg vet hvordan det vil gå hvis hun blir. Hun er
«en av oss» og jeg ønsker å føre henne i havn til trygghet, mens det løper
angstrier gjennom skriften hennes. Like før verdenskrigens utbrudd
tenker hun: «Om Tyskland til slutt likevel ’vinner’ (merkelig ord for
masse mord), så vet vi i det minste hvor vi står.» Det er en replikk som
speiler den horrible vitsen om selvmord som hun hadde meddelt et år tidligere.
Og som har rikosjettert i motsatt retning. «Og så sier du at du ikke
er sionist,» skriver hun til sin søster Dittl i begynnelsen av oktober 1939:
Studiet av tankekorset om ikke sosialismen står i motsetning til sionismen, er
jeg allerede kommet forbi. Nei Dittl, jeg er klippefast overbevist om at dagens
jøder ene og alene har sitt hjem i Palestina.
Jeg er «assimilant» så lenge man vet å verdsette min assimilasjon, så lenge
man forstår at jeg ikke tilpasser meg fordi jeg er feig, men at jeg gjør det jeg
mener er riktigst, stolt og bevisst om min egenart, bevisst om at jeg er jøde. [... ]
I dag er det, for å bruke et hardt ord, uverdig å snakke om assimilasjon. [...]
En jøde kan ikke, i en tid når rasehatet blomstrer i Tyskland og, i minimalt omfang,
også i Norge, i en slik tid kan du ikke blunde og si: Jeg vil assimilere meg,
selv om de andre spytter på meg og skjeller meg ut som «jøde». [...]
Å assimilere seg så fort som mulig, bare for endelig å opphøre å være jøde,
det kaller jeg uverdig.
Dersom humor er mulig når man leser videre i hennes dagbøker, så
er det kanskje på de sidene der Ruth for en stund er villig til å oppgi
sine drømmer om blonde norske atleter som kjærester, til fordel for de
senkede, runde skuldre til hennes jødiske artsfeller, ut av ren solidaritet.
«At jeg snart går inn i mitt tyvende år, det vet du òg. [...] Du, for ikke
lenge siden på toget mens jeg så for meg alle de sterke, kraftige nordmennene,
så store og med dette åpne blikket, da følte jeg at jeg kommer
til å lengte etter dem senere i Amerika. Akkurat nå lengter jeg etter de
korte jødene med krumme neser og innadvendt blikk.» Hennes forlokkelse
ved Norge lå tydeligvis ikke bare i fjordene. Identitetskrisen kommer
likevel bare til å øke – og oppløse henne i lengsel og ensomhet.
Når vi kommer til dagbøkene fra januar og februar 1941, i etter-
71
samtiden 2 • 2012 ruth maier – en av oss