Kirkebakken nr.5 - Vennesla menighet

TRAPPER: Bak Ing-Marie Røed er trappa opp til loftet. Men når hun forteller om troen sin og Gud, hører vi frigjørende ord. Ingentrappetrinn, ingen stenglser, ingen båser. Ing-Marie snakker om Gud som mye større og romsligere enn vi greier å fatte.Senk skuldrene helt nedTekst og foto: Odd I. R. UlebergGud er mye større enn vi tenker og tror. Det er så lett å plassere Gud i en boks som passer oss, men da gjør viHam liten.Vi ser bare trappen bak Ing-Marie Røed når hun snakker.51-åringen i Pallanevegeni Heptekjerr ler når vikommenterer at vi kanskjelager mange trapper opp tilGud._ Ikke sant. Vi mennesker harlett for å klatre, eller kreve atandre skal klatre, eller lagestengsler og hindringer. Sånner ikke Gud. Hos Ham kanvi senke skuldrene helt ned.Jeg tror flere skulle gjøredet. Slippe alt. Det er da dukjenner at Han elsker deg.Ing-Marie har reist verdenrundt, flyttet ofte, hatt mangejobber, vært i mange miljøerog truffet svært mange ulikemennesker. Derfor leser hun1. Korinter 12, 5 og 6 for oss:”Det er forskjellige tjenester,men Herren er den samme.Det er forskjellige slagsvirksomhet, men Gud er densamme”_ Jeg vokste oppi Vårgårda, et lite sted pålandsbygda mellom Boråsog Trollhättan, midt i Sverige.Der, som her i Vennesla, erdet lett å plassere folk. Haner sånn, hun er sånn. Utenforog innenfor. Men jeg har lærtat det finnes veldig mangetroshistorier. Hvert menneskehar egentlig sin egen historieom troen og hvordan de finnerJesus. Gud er større enn vitenker og tror, sier hun.Vi må plassere henne, ikkei bås, men for at du skalkjenne henne. Ing-Marieer gift med Jens Røed,markedssjef på Norgesplaster.Svigerforeldrene er Margotog Alf Røed, folk de fleste iVennesla kjenner.TOK I MOT SOM 11-ÅRING:Ing-Marie vokste opp iMisjonsforbundet i Vårgårda. ISverige – særlig på landsbygda– samarbeider menighetenemye. Svenska kyrkan ogMisjonsforbundet var nærhverandre. Ing-Marie jobbernå som menighetspedagogi Grim menighet. Hun harjobbet som det i Sverige også.Nærest hennes hjerte liggerSjømannskyrkan. Hun harvært husmor for kirken bådei London, Antwerpen og Oslo.Det var i Antwerpen hun traffJens. Han hadde et vikariat iden norske sjømannskirkender, etter at han hadde vært iNew York ganske lenge._For Jens var Antwerpenkaldt og guffent, og han varikke helt fornøyd. Men vi traffhverandre. Så vi har godeminner, ler Ing-Marie.I Antwerpen ligger densvenske sjømanskyrkan midti et containerområde. Allslags folk kom innom for å fåkanelbullar, minnes Ing-Marie.( i den norske sjømannskirkener det vafler det går i)_ Det kunne væreambassadør-ektepar. Ellerden ensomme sjømannensom hadde levd et hardtliv og hadde mange savn. ISjømannskyrkan samlet deseg rundt kanelbullarne. Godesamtaler. Hjemme-følelse.Samhørighet. En sa: Haddekirken vært sånn hjemme,skulle jeg gått i den ofte.Ing-Marie tenker at vimennesker, for å trygge ossselv, lett lager rammer ogregler om hva som går an ogikke går an. I kristne kretsergjør vi ofte de reglene til Gudsegne.Hun gjentar at Gud er så myestørre enn vi greier å tro._ Når ble du en kristen?_ Har alltid vært det, menallerede som 11-åring på leir,tok jeg det bevisste valget.Jeg ville være en kristen,forteller hun.Oppveksten hennes i Sverigeer svært lik mange venndølers.Ungdomstiden ble levd imange ulike menigheter.Det gjaldt å finne stedetnoe skjedde. Gospelnights,konserter osv.Etter videregående studertehun til førskoleklærer, pluss athun tok teologi i tillegg. Hunhar flyttet 17 ganger i løpetav livet.ADVART MOT SØRLANDET: _Vi skulle egentlig slå oss nedi Sverige, men pendling tilOslo og sånn fungerte ikke.Guttene (nå ti og tolv) gråt daJens reiste om søndagene.Dermed ble det Kristiansandog så Vennesla. Jeg ble kraftigadvart mot Sørlandet, menliker meg veldig godt, fortellerIng-Marie.Men hun legger ikke skjulpå at noen av advarslenestemte. Det er ikke lett å finnevenner på Sørlandet. Mangeinnflyttere snakker om det,at vi har nok med oss selv ogvåre egne. Nye blir bekjente,og sjelden mer enn det._ Men det var verre iKristiansand enn Vennesla.Folk er åpnere her. Dereer trivelige. Snakker tilhverandre på butikken ogsånn. Kjempekoselig. Formeg var det mest spesiellemed Vennesla to ting:Alle matbutikkene og allebedehusene, ler Ing-Marie.Selv går hun ikke noe spesieltsted. Kirkens liturgi harblitt viktigere med årene.Helligheten i seremoniene ogi kirkerommet opptar henne._ Jeg skulle gjerne hatt merfellesskap i en menighet. Menjeg mye i Grim kirke medjobben. Der har jeg mye medkonfirmantene å gjøre. Da blirdet ikke like lett å engasjereseg flere steder. Men menigheter viktig. Jeg tror alle trengeret sted å dele troen. Det erikke lett å være troende, utenå snakke om det. Alle bør haet fellesskap, det være segmenighet eller bønnegruppe.DE UNGE VET SÅ LITE:Hjemme ber hun aftenbønnmed guttene, selv om debegynner å bli store._Vår generasjon har nok bruttned en del stengsler. Menkanskje har vi glemt å bringekunnskap videre. Det er utroligoverraskende hvor lite deunge kan om kristendommen.Når jeg forteller konfirmanterom Sakkeus i treet, ellerNikodemus som kom omnatten, kan de ikke historiene.Helt nytt for dem. Somkonfirmasjonslærer er detfint, for de sitter som lys oghører – og jeg ser hvordan derelaterer historiene til sitt egetliv. Men noe er gått tapt desiste tiårene.Ing-Marie vet ikke heltløsningen på dette. Hvem vetdet? Svaret er kanskje at vialle må våge å dele troen vår– og å bruke tid og krefter pådet som betyr mest for oss istedet for det som betyr minstfor oss._Kunnskapenomkristendommen er viktig åbringe videre. Men samtidighandler det jo først og fremstom å møte Jesus, for så åvandre med Ham. Hvertmenneske sin egen vandring.Ett ord i Mika 6,8 betyr myefor meg: ”Menneske, Herrenhar jo sagt hva godhet er,og hva han krever av deg:at du skal gjøre det som errett, vise trofast kjærlighetog vandre ydmykt med dinGud”, forteller Ing-Marie, ogfortsetter:_Ydmykheten er sentralt.Jeg husker en sliten sjømanni kirken i Antwerpen. Han baom en spesiell sang på nestegudstjeneste. Vi som kunnereglementet for gudstjenesterog hva som passet til hva,tenkte: Dette går jo ikke. Menså tenkte vi oss om og sa ja.Det er lett for oss kristne å sinei til noe på grunn av ytreforhold, mens vi glemmer detydmyke hjertet og det sombetyr noe i det indre. Det ermange ”sjømenn” vi møter ilivet, da må vi huske å se demslik Gud ser dem.Ing-Maries favoritthistorier iBibelen er når Jesus møtermennesker._ Han er et utrolig eksempel.Når han møtet kvinnen somskal steines: Den som er utensynd kan få kaste stein først.Alle går bort. Så sier Han:Heller ikke jeg fordømmerdeg.Ing-Marie har vært mye påfarten i livet. Lært mye. Nåtror hun at hun blir i Vennesla._I alle fall til guttene er blittstore. Hvem vet hva fremtidenbringer av muligheter ogutfordringer. For meg er kallogså å bruke muligheteneman får. Men jeg trives godt iVennesla. Veldig godt.Ing-Marie var litt nervøs dahun skulle møte Jens familieførste gang. Hun er svensk ognoen år eldre enn sin mann.Hun hadde høye skuldre foranførste besøk._Jens mormor sa detforløsende: ”Jammen Jens,det er greit. Tenk på di søster,hun har funnet en fra byen!”For de som kjente mormorIngeborg Undeland vekkerdette latter. Den lune, godehumoren som kunne låse oppenhver forknytt situasjon._ Ja, hun kunne varme bådehele rommet og hele sjelenmed sin humor og likeframhet,sier Ing-Marie.Et godt eksempel på hvavi har snakket om. Ingenstengsler og båser. Akkuratslik som Gud vil ha det. Deter forresten ikke født et barni denne verden med høyeskuldre og frykt for ikke årekke til. Det er noe vi harfunnet på. Så senk skuldrene.. . ._ Ja, dette er kristentroen.Jesus har gjort alt for oss.Jeg har heldigvis beholdt denenkle troen. Gud er en god,god far for oss. Trygghetenselv, avslutter Ing-Marie Røed6 7