Den skadde lækjar rotinverterer, Ragnhild Aamås

ikkje namnet kyborg eingong. Spoilervarsel: det
endar godt. Doktoren veileiar biologisk opphav
og avkom (mor og son) til å møtast att. I
proksimitet (den endelege vågale omfamninga)
med sitt øydelagde avkom, kan den regenerative
nanoteknologien samanlikne og kalkulere seg
fram til det rette skjemaet å sortere materien
etter. Den deforma sonen vert reparert frå
udaude til liv. Algoritma disponerar no betre
grunnlag for kva del av menneske sin typesekvens
som er relevant og kva materiale som
ikkje høyrer til, den omgjer alle monstra (ikkjelike),
framstilte frå det feilaktige skjemaet til rette
menneskeformer att. Episoda er ikkje særskilt
bejaande til hybridvesen eller til genmanipulerande
teknologiar. Vilja og ynskjet om å
gjere det gode, settast urefleksivt som den rette
(u)menneskelige framferd (all den tid “doktoren”
er ein utenomjordisk skapning).
DH: (…) In those kinds of extended bodies, I was interested
in the way self and other are, in a sense, perspectival issues.
What counts as self and what counts as other is a perspectival
question or a question of purposes. Within which context are
which boundaries firm? So from the point of view of the
parasite the host looks like part of itself; from the point of
view of the host the parasite looks like an invader. Or from
the New York Times article, from the point of view of the host
there is a kind of deathly intimacy.
TNG: Yes, in that article it states that the host has to let the
infection in. It has to . . .
DH: . . . cooperate. There is no infection if they don't
recognize each other. There's no relationship. Disease is a
relationship. (Haraway/Goodeve 1998: 75).
Med den aukande motstandskrafta til infeksjonar
driven av intelligensen til det tilpasningsdyktige,
vert den mennesklege praktiserande- og
undersøkande lækjararstanden tvungen til å leite
etter nye løysingar på feber, infiserte sår og andre
sumpar i mennesket sine organ. Ein nyttar
krigsmetaforer som ikkje opnar opp forståinga av
kva som føregår i organismen. Eit nyfunne verkty
skil seg og liknar skribenten sitt virke, det vert
kalla crispr. Kortforma står for clustered regularly
interspaced short palindromic repeats. Grovt sagt
skildrar det bakteriar sin måte å immunisere seg
mot virus et al gjennom eit attkjenningssystem
med øving av klippe-og-liming mellom ynskja og
uynskja dobbel-heliks sekvensar. Metoda er
attkjenning og erstatning, framstilt som eit “DNAredigeringsverkty”.
Gjenoppbygging av det ein
vil ha, det heile mennesket.
Det ein trur ein vil ha, denne villinga, er ei
konfliktkjerne. Ho er jakta på av fantasiar
(streifområdet for handtering av kulturen i
individet), ideologiar (marxistisk i forstanden
framstilling av interesser: derfor også anti-estetisk
i den forstand du er ein djupt interessert
iakttagar-deltakar-protagonist), og myter (det
som setter gjenstandar og dei mindre
meddelande tinga i sving, får dei i ein forstand “i
tale” (Prestsæter 2010, om Rancière). Levande
systemer, immunologi er ynda område for
samfunsskildringar. Så også organismen som ein
heilskap. Frå biologen Needham skildrar
Mckenzie Wark korleis “mekanistiske nærmingar
til biologifaget (ein søker sortere/forklare alle
sidar ved levande organismer under kjemi og
fysikk) møter vanskar når dei skal gjere greie for
visse trekk ved levande systemer, særskilt evna til
sjølv-regulering.” Tilnærminga organicism vert
helde fram som eit alternativ, også til vitalismen,
dei er like i det dei ikkje vil la studier av smådelar
(berre kjemi og fysikk) stå som forklaringar for
heilskapen, og dei opnar for å sjå ei målretta
åtferd i organiske systemer. Organicism unngår
hovudproblemet til vitalismen, nemleg å halde
ved live ei ikkje-testleg hypotese om levande ting
sin særeigedom, skild frå resten av røynda (Wark
2014; Sheldrake 1980). Som ein måte å tenke om
det levande på, vekter den forma, grensesettinga
og overlappingane. Informasjonsutvekslinga
innan grensa og frå utsida til innsida av t.d.
mennesket si hud, ei overflate mot verda, ei slags
grense, men ikkje ei absolutt grense. Den gir eit
anna skjema å sortere kva ved det levande vi
undersøker. Supplerar heller enn å fortrenge det
mekanistiske.
3.
“But passing out drunk Nathan is also quoting Oppenheimer,
who had himself translated a Sanskrit poem from Bhagavad
Gita:
In battle, in the forest, at the precipice in the mountains,
On the dark great sea, in the midst of javelins and arrows,
In sleep, in confusion, in the depths of shame,
The good deeds a man has done before defend him.”
(Meddeb 2015).
4.
Kva natur** er det vi tenker oss vi går ut i når vi
går inn i skogen? Vi går inn i eit felt som vi
kjenner svøypt i fortellingar av mytisk og
eventyrlig art, ikkje berre har vi opphavssoger der
2