Hockeyavisa

18 HOCKEYAVISA MARS 2016 LILLEHAMMER ISHOCKEYKLUBB
Det viktige fotfolket
17 år gamle Eivind Ekrem trives kanskje bedre enn de fleste i utvisningsboksen i Kristins hall. (Foto: Anne-Grete Fostås)
Uten den innsatsen de
frivillige, fotfolket, i
Kristins hall gjør, hadde
kampene blitt skrale
greier. Møt en av dem
som tilbringer mye tid i
hallen!
ANNE-GRETE FOSTÅS
mail@lillehammerhockey.no
Eivind Fuglehaug Ekrem (17) har
inntatt sekretariatboksen denne
sesongen. I gjennomsnitt hver
tredje kamp er han ansvarlig for å
slippe motstanderens spillere inn,
og ut, når dommerne sender dem
til avkjøling.
Men noen omfattende hockeykarriere
har han ikke selv. En gang i
barndommen, Eivind husker ikke
akkurat hvor gammel han var,
spilte han hockey et par år. Men
det var innebandy som ble idretten
hans, og der spiller han enda. En
ankelskade satte ham ut av spill
hele siste halvår av 2015, men nå
er han i gang igjen.
‐ Men jeg spiller ishockey på fritiden,
når det er frigåing i hallen.
Og så jobber jeg på Intersport
sammen med flere av dem som
spiller i Kokkosligaen, og jeg har
fått tilbud om være med på
treninger der. Jeg tenker på det, og
det kan godt hende jeg gjør det nå
når ankelen er i orden igjen, sier
Eivind.
Ungdoms‐OL
Vegen til sekretariatet gikk gjennom
YOG.
‐ Egentlig startet det med at jeg
meldte meg som frivillig til ungdoms‐OL
(YOG). Jeg var i kontakt
med Pål Gordon Nilsen før påmeldingen
startet, og var en av de
første som meldte meg da frivilligportalen
åpnet for litt over et år
siden. Og det var ishockey jeg ville,
så jeg er glad jeg fikk være med,
sier Eivind.
Eivind ble også nokså raskt fanget
opp av L.I.K.s Jøran Halvorsen.
Debuten i Kristins hall var under
firenasjonersturnering for U18 i
Kristins hall i april i fjor. Derfra var
veien kort til GET‐kampene.
‐ Jøran spurte om jeg kunne tenke
meg det, og det kunne jeg jo.
Angrer ikke på det, nei, ler han.
Så ble det Ungdoms‐OL. I følge
Eivind noe av det beste som har
skjedd, noen gang.
‐ Jeg var med på ni kamper, og var
her hver dag. Lange dager, mange
av dagene var jeg i
hallen fra klokka 9 og var ferdig
rundt 23. De så ikke så mye til meg
hjemme, akkurat.
‐ Hva var det beste, da?
‐ Det sosiale, kommer det kontant.
– Jeg ble kjent med mange nye
folk, både de andre frivillige og
noen av spillerne, trenerne og
apparatet rundt flere av lagene.
Noen av dem har jeg kontakt med
ennå, og det har jeg tenkt å fortsette
med. Det er flere som sier
at de gjerne vil besøke Lillehammer
igjen, og det kan vel hende
jeg finner på å reise litt, jeg også.
Dessuten har jeg blitt mye bedre i
engelsk disse dagene, og fått prøvd
meg på andre språkkunnskaper!
smiler han.
Men så var det over, etter ti dager
som gikk veldig fort.
Det var en skikkelig tom følelse å
våkne på mandagen etter avslutningen
og vite at det ikke var mer.
Så fikk jeg meldinger fra mine nye
venner om at nå var de på Gardermoen
på tur hjem. Nei uff, det
kunne godt ha vart en uke til for
min del, altså! Det var altså nesten
så det kom en tåre da de slukket
ilden på avslutningsseremonien,
forteller han.
‐ Og så spilte jo mange av lagene
veldig bra hockey også, med høyt
tempo og intensitet, føyer han
til.
Selger
Helt siden Eivind gikk i niende
klasse, har han jobbet deltid og
hatt praksis på Intersport.
‐ Av forskjellige grunner hadde jeg
en del fravær den første tiden på
ungdomsskolen, men så fikk jeg
en praksisplass på Intersport, gjennom
skolen. Etter hvert har jeg
jobbet mer og mer der. Jeg var nok
ganske beskjeden til å begynne
med, men dette tok de ansatte
tak i, og de har hjulpet meg veldig
godt. jeg var mest ryddegutt i
begynnelsen, men fikk muligheter
og en bra læringskurve som nå har
ført til at jeg trives veldig godt i
møte med kunder, og liker å selge,
forteller han.
Kanskje ikke så merkelig, da, at
han valgte Salg, service og sikkerhetsfag
på videregående. Nå venter
to år som lærling.
‐ Egentlig var det den sikkerhetsbiten
jeg hadde blinket meg ut da
jeg startet der. Jeg har hatt lyst
til å bli politi siden jeg var guttunge.
Men kombinasjonen skole
og jobben på Intersport har gjort
at jeg har fått mer lyst til å jobbe
med salg, sier han – og kan samtidig
fortelle at tanken om å bli politi
ikke er helt skrinlagt, selv om den
ikke lenger er Plan A. Man vet aldri
hva som kan skje framover.
Det som i alle fall er hevet over
enhver tvil, er at Eivind kommer til
å fortsette å overvære mange
kamper fra sekretariatplass. Kanskje
blir han speaker en gang?
Foreløpig synes han det er helt
greit å være døråpner i utvisningsboksen,
men han ser ikke bort fra
at han kan tenke seg å prøve flere
roller.
‐ Hvis det blir nytt «vanlig» OL, da?
Da melder du deg på nytt?
‐ Blir det OL, da er jeg der! sier han
avgjort.