Overføringsflyktninger fra Den Demokratiske Republikken Kongo

Overføringsflyktninger fra Den Demokratiske
Republikken Kongo
KO deltakere i Zambia
LANDPROFIL DEN DEMOKRATISKE REPUBLIKKEN KONGO
Kulturorientering
IOM-Oslo, 2007

Dette heftet er laget som en del av IOMs kulturorienteringsprogram for
overføringsflyktninger som skal bosette seg i Norge.
Programmet er finansiert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)
2

Innholdsfortegnelse
INTRODUKSJON ...................................................................................................................................................... 4
HVEM ER OVERFØRINGSFLYKTNINGENE?................................................................................................... 4
KULTURORIENTERING (KO)............................................................................................................................... 4
KO FØR ANKOMST .................................................................................................................................................... 5
EMNER I KO.............................................................................................................................................................. 7
INFORMASJON TIL NORSKE KOMMUNER .................................................................................................................... 7
DEN DEMOKRATISKE REPUBLIKKEN KONGO (DRC)................................................................................. 8
NOEN FAKTA OM DRC.............................................................................................................................................. 8
KONGOLESISK HISTORIE............................................................................................................................................ 9
VEDVARENDE KONFLIKT......................................................................................................................................... 10
FREDSPROSESSEN.................................................................................................................................................... 10
GENERELT OM DAGENS SITUASJON ......................................................................................................................... 12
HVORFOR ER KONGOLESERE FLYKTNINGER? .......................................................................................................... 13
FOLKEGRUPPER OG SPRÅK I DRC ........................................................................................................................... 14
FORKLORE .............................................................................................................................................................. 16
RELIGION ................................................................................................................................................................ 16
FAMILIE OG KJØNNSROLLER.................................................................................................................................... 17
DET SOSIALE NETTVERK ......................................................................................................................................... 18
OMGANGSFORM...................................................................................................................................................... 19
MUSIKK OG DANS.................................................................................................................................................... 19
LITTERATUR............................................................................................................................................................ 20
HUS OG HJEM .......................................................................................................................................................... 20
MAT........................................................................................................................................................................ 21
KLÆR...................................................................................................................................................................... 22
KONGOLESERE PÅ FLUKT................................................................................................................................. 23
ZAMBIA................................................................................................................................................................... 23
MALAWI ................................................................................................................................................................. 27
TANZANIA............................................................................................................................................................... 30
REISEN TIL NORSKE KOMMUNER .................................................................................................................. 31
REFERANSER/LITTERATUR .............................................................................................................................. 33
3

INTRODUKSJON
Norge har tatt i mot overføringsflyktninger
fra Den Demokratiske
Republikken Kongo (DRC) siden 1998.
Før flyktningene bosettes i Norge har de
bodd periodevis i Zambia, Malawi eller
Tanzania. Denne landprofilen vil derfor
presentere informasjon om disse
landene som transittland i tillegg til dens
hovedfokus på kulturen i DRC.
Denne landprofilen presenterer generelle
trekk i DRCs kultur. På grunn av
temaets kompleksitet kan den ikke
dekke alle aspekter. Beskrivelsen som
gis passer derfor ikke like godt på alle
som kommer fra DRC.
HVEM ER OVERFØRINGS-
FLYKTNINGENE?
Overføringsflyktninger (kvoteflyktninger/
FN-flyktninger) er anerkjent som
flyktninger av FNs høykommissær for
flyktninger (UNHCR). Bakgrunnen for at
en person får status som overføringsflyktning
er at han/hun risikerer forfølgelse
i hjemlandet sitt, og ikke har fått
et varig eller trygt opphold i det landet
han/hun har søkt tilflukt i. Årsaken til
flukt og behov for å flyttes til et annet
land, kan være krig eller en eller annen
form for undertrykking.
Av ca 40 millioner flyktninger på
verdensbasis, er det rundt 70,000 som
hvert år bosettes i nye land. En kvote på
rundt 1,200 overføringsflyktninger bosettes
i Norge for tiden (UDI, 2007).
KULTURORIENTERING (KO)
IOM s kulturorienterings-program (KO)
for overføringsflyktninger til Norge ble
satt i gang i mai 2003. KO er et firedagers
treningsopplegg for voksne (over
15 år). Siden mai 2004 har også barn i
alderen 8-14 blitt tilbudt et eget todagers
KO program.
Kultur kan defineres som de ferdigheter,
oppfatninger og væremåter
personer har tilegnet seg som medlemmer
av samfunn (Eriksen, T.H.
1998). Kulturen omfatter alle sider ved
livet, som for eksempel:
Mat og matlaging
Verdier, tegn og symboler, fakter
Musikk, dans og drama
Kjønnsroller
Foreldreroller
Barns rettigheter og roller
Uttrykk for sorg og kjærlighet
KO deltakere med KO lærere i Zambia
© W. Paintsil/IOM, 2006
En kultur er ikke statisk, men er
omskiftelig og forandres hver gang
mennesker gjør noe sammen.
I møte mellom kulturer er det aldri
kulturer som møtes, men enkelt-
4

mennesker. Hvert menneske er et
produkt av en kulturell bakgrunn som
den har tilegnet seg på en bevisst,
selektiv og ofte kritisk måte. Det er
derfor viktig å skille mennesker fra
kulturer. God kjennskap til en kultur vil
ikke gjøre det mulig å forstå atferden til
alle fra denne kulturen.
Å bosette seg i et nytt samfunn innebærer
å måtte observere, tolerere og
lære nye kulturelle ferdigheter. Dette byr
på utfordringer for overføringsflyktningene.
Kulturen i samfunnet
overføringsflyktningene kommer til,
utfordres også i møtet med flyktningenes
kultur.
Begge parter
påvirkes, siden det
gjennom et slikt
møte mellom to
kulturer ofte stilles
spørsmål til ens
egne tradisjonelle
fore-trukne måter å
gjøre ting på.
Kulturorien-tering
gis for å minske
kulturkon-flikter
som kan oppstå.
Gjenbosetting er
en livskrise. Å
forlate alt kjent (for
godt) og starte et
nytt liv i et nytt land
med et nytt språk
og ny kultur,
skaper umiddelbart
en familiekrise, og
denne krisen kan være lang-varig og
kan bygge seg opp eller sette spor .
Hulewatt, P. (1996)
KO før ankomst
KO før ankomst gir en introduksjon til
norsk kultur. Et av KO programmets
hovedfokus er å bidra til å gjøre
integreringen i det norske samfunnet
enklere, samt bidra til å redusere
kultursjokket for flyktningene. Det
fokuseres på å skape realistiske
forventninger og på å forberede
flyktningene på bosetting i en norsk
kommune.
Gjennom KO får du den viktigste
informasjonen. Resten er opp til
deg.
KO deltaker
KO undervisning for barn i Malawi
© T. Miskala/IOM, 2005
Å minske effektene av kultursjokket, skal
gjøre jobben med integrering lettere for
dem som arbeider med flyktninger i
kommunen. KO er interaktivt. Det vil si
at for å kunne maksimere læringsprosessen
inkluderer programmet
5

individuelle oppgaver, gruppediskusjoner,
muntlige og skriftlige øvelser,
rollespill og bruk av audiovisuelt
læringsmateriale. Fordi hver gruppe av
flyktninger er forskjellig, vil temaene som
vektlegges tilpasses i forhold til gruppesammensetning,
hvilket transittland de
kommer fra og hvilke utdanningsbakgrunner
de har.
KO undervises av bikulturelle lærere.
Dette er personer som ideelt sett tilhører
den samme eller en liknende etnisk og
lingvistisk gruppe som overføringsflyktningene,
og som selv har erfart å bo,
jobbe og bli integrert inn i det norske
samfunnet.
At lærerne benytter sin egen omplasseringserfaring
og sin bakgrunn fra
samme kultur som flyktningene, gjør at
lærernes troverdighet øker. Bruken av
bikulturelle lærere tilrettelegger også
kommunikasjonen mellom læreren og
deltakerne, siden det da sjelden er
behov for tolk.
Vellykket integrering krever mye, både
fra de som nettopp har ankommet landet
og kommunene som mottar dem. En
vesentlig side av enhver integreringsprosess
er å utvikle en god forståelse for
begge kulturer, og å lære seg å sette
pris på både likheter og ulikheter.
Å lære om norsk kultur har gjort
min forståelse for egen kultur
bedre .
KO deltaker
KO deltakere i Zambia © W. Paintsil/IOM, 2006
Mens assimilering ofte ses på som et
negativt ladet begrep, anses integrering
for å være positivt. Det er forøvrig ikke
en statisk grense mellom disse to
begrepene. Veldig få, om noen, vil bli
fullstendig norske (assimilert), og veldig
6

få vil fortsette å være akkurat den
samme som før de ankom.
Jo bedre flyktningene er forberedt på
endringsprosessen de skal igjennom,
desto færre blir frustrasjonene.
Emner i KO
KO gir deltakerne et realistisk bilde av
Norge og forsøker å fjerne potensielle
misforståelser. Følgende hovedemner
inngår i timeplanen:
Norge i et nøtteskall
Historie, geografi, klima, klær, mat osv.
Økonomi
Utgifter og betalingshåndtering. Hva
skjer hvis du ikke betaler regningene
dine?
Sysselsetting
Realistiske forventninger til stillinger en
kan få når en har kommet til Norge.
Verdien av vitnemål, karriereomlegging
osv.
Utdanning
Det norske skolesystemet, livslang
læring, kurs, videreutdanning.
Introduksjonsprogrammet
Hvordan introduksjonsprogrammet
fungerer og hva det medfører for dem
etter ankomst.
Det norske liv og samfunn
Kjønnsroller, likestilling.
Familiestruktur
Barneoppdragelse, forhold mellom
ektefeller, storfamilien v/s kjernefamilien
osv.
Kultursjokk, forståelse for kulturelle
forskjeller
Hva er det med de andre som får oss
til å reagere?
Mangfold
Holdninger, rasisme, toleranse,
demokrati.
Nettverksbygging
Om å bygge nettverk i et nytt samfunn.
Bolig
Å flytte inn i en bolig i Norge.
Helse
Familieplanlegging, tabuer, graviditet.
Offentlige institusjoner
Kommunens rolle.
Reisebevissthet
Reisen til Norge.
Informasjon til norske
kommuner
KO programmet gir også relevant
informasjon om flyktningenes kultur og
bakgrunn til kommunene som mottar
flyktningene. Dette gjøres i form av
skriftlig informasjon, slik som dette
heftet, og gjennom møter og seminarer.
Informasjonsmøtene gjennomføres i
samarbeid med kommunene som mottar
flyktningene. Møtene inneholder mye av
den samme informasjonen som i dette
heftet i tillegg til at de også er et forum
for diskusjon, spørsmål og svar.
Deltakerne består av både flyktningekonsulenter,
politi, lærere, sykepleiere,
sosialarbeidere og andre involverte.
Typiske temaer er ulike aspekter av
kongolesisk kultur som for eksempel
ekteskap, hverdagsliv, religion, kjønn,
foreldreroller og familierelasjoner.
At deltakerne får presentert antatte
problemer og utfordringer hjelper dem å
se bakenforliggende årsaker til
flyktningenes atferd.
7

DEN DEMOKRATISKE
REPUBLIKKEN KONGO
(DRC)
Kart over DRC
Den Demokratiske Republikken Kongo, Map no
4007, Rev 8. January 2004, United Nations
Cartographic Section
Den demokratiske republikken Kongo
(DRC), tidligere Zaïre, ligger midt i Afrika
med en trang utgang til Atlanterhavet i
vest. Dette er et land på størrelse med
hele Vest-Europa og har 62 millioner
innbyggere. Ekvator går gjennom den
nordlige delen av landet. Det nordlige
Kongo er dominert av regnskog og en
veldig lang regnsesong. Den sørlige
delen av landet har en lang tørkesesong.
Med et dårlig utbygd
veinett er Kongoelven et vitalt kommunikasjonsnettverk
for transport av både
folk og varer. Kontakten mellom de
forskjellige landsdelene er begrenset og
økonomisk utvikling og konflikter er
derfor ofte av svært lokal karakter.
Noen fakta om DRC
Befolkning: 62 millioner
Areal: 2,345,410 km²
8

Hovedstad: Kinshasa
Hovedspråk: fransk, lingala, swahili,
kikongo, tshiluba
Religion: kristendom (katolsk) 70%,
kimbanguisme 10%, tradisjonelle
religioner 10%, islam 10%
Forventet levealder: 41 år (menn), 43
år (kvinner)
Viktigste eksportvarer:
diamanter, kobber, kaffe, kobolt
Kinshasa © J. LLopart
Kongolesisk historie
Området som i dag kalles DRC var
befolket allerede for 10,000 år siden.
Landet ble oppdaget i 1482 av den
portugisiske navigatøren Diego Cao og
senere av den engelske journalisten
Henry Morton Stanley. I perioden 14.-
18. århundre var landet et mektig
kongedømme.
Etter at Belgia overtok Kongo som
koloni i 1908 erklærte Kong Léopold II
Kongo som sin private eiendom og tok
ut kjempefortjenester fra kopper- og
diamantgruvene. I sammenlikning med
andre koloniområder ble det satset lite
på utdanning, helse og velferd. Kongo
ble selvstendig i 1960 og Patrice
Lumumba ble valgt til statsminister. Etter
noen måneder ble Lumumba drept av
General Joseph Desiré Mobutus
soldater.
I 1965 tok Joseph Désire Mobutu
(Mobutu Sese Seko) makten gjennom et
militærkupp, og i oktober 1971 endret
han landets navn til Zaïre. Militærkuppet
ble starten på en lang periode med ettpartisystem,
borgerkriger, korrupsjon,
kameraderi og plyndring. I mer enn tretti
år har Kongo blitt styrt med jernhånd av
Mobutu Sese Seko, som regnes som en
av verdens mest korrupte og brutale
diktatorer.
De rike mineralressursene kom ikke
innbyggerne til gode under Mobutus
styre, men ble delt mellom presidentens
familie og utenlandske storselskaper.
Landet har lidd under et økonomisk og
sosialt sammenbrudd. Verken skole-
eller helsevesen fungerer, samtidig som
AIDS og underernæring krever stadig
flere liv.
Under Mobutus regime var all makt
samlet i hovedstaden hos en person
mens det andre steder i landet
eksisterte utbredt anarki. Myndighetenes
fravær på den ene siden og jordmangel
og befolkningspress på den andre siden,
gjorde at tutsi banyamulenge ble pekt ut
som syndebukker både av regjeringen i
Kinshasa og av de lokale folkegruppene
i den østlige delen av landet.
Den strategiske beliggenheten og de
verdifulle mineralene gjorde Zaïre til en
av USAs viktigste partnere under den
kalde krigen. Etter at nabolandet Angola
ble selvstendig i 1975, tok Zaïre på seg
rollen som en kanal for USAs og Sør-
Afrikas militære støtte til
opprørsbevegelsen UNITA.
Ved avslutningen av den kalde krigen
ble Mobutu ikke sett som en like viktig
samarbeidspartner for USA og andre
vestlige land. Disse landene ønsket
isteden å framstå som forsvarere av
demokrati i Afrika. En opprørsbevegelse
9

dannet i Uganda og Rwanda med
Laurent-Désiré Kabila i spissen presset
Mobutu ut av landet, og en ny regjering
tok over i 1997.
Landets navn ble i denne prosessen
endret fra Zaïre til Kongo. Den tidligere
nasjonalisten, Laurent-Désiré Kabila
ville vise uavhengighet fra Rwanda og
Uganda og sendte deres soldater hjem.
Dette ble ikke godt mottatt, og det
spekuleres i om elementer fra disse
landene var involvert da Kabila i januar
2001 ble drept av sine livvakter. Kabilas
sønn, Joseph Kabila, en av de øverste
offiserene i farens hær, ble utnevnt til ny
president kort tid etter drapet på faren.
Vedvarende konflikt
Siden januar 2001 har Kongo vært styrt
av Joseph Kabila. I 2002 stiftet han sitt
eget parti: Parti du Peuple pour la
Réconstruction et la Démocratie
(PPRD). Joseph Kabila har samlet
politisk støtte, særlig i utlandet. I
motsetning til faren har han valgt en
åpen linje overfor vesten og vestlig
kapital.
Store deler av befolkningen lever
fremdeles i en desperat humanitær
situasjon. Situasjonen i Øst-Kongo er
ustabil. Rwanda og Uganda er fortsatt
militært involvert, og Zimbabwe og
Angola er engasjert i omfattende
ressursplyndring. Rikdommene det
kjempes om er enorme, og
opprørsbevegelsene ønsker
herredømme over diamantforekomstene
for å berike seg og sikre finansiering av
sin krigføring.
Til tross for flere internasjonale forsøk
på å få til en fredsløsning i Kongo, er det
lite som tyder på at partene kommer til å
stanse krigshandlingene med det første.
FN-soldater i DRC © M. Baran,
http://www.congo-photo.blogspot.com
Fredsprosessen
Den store utfordringen i Kongo er å
skape fred og få slutt på den flersidige
konflikten i landet. Krigen er både et
opprør og en invasjon der flere andre
afrikanske land har vært involvert.
Konflikten har også et politisk-etnisk
aspekt.
Kongo har de siste fem årene vært delt
mellom tre styrker. Opprørsbevegelsen
Mouvement de la libération du Congo
(MLC) har hatt kontroll i nord og nordøst
med støtte fra Uganda. Rassemblement
Congolais pour la Démocratie-Goma
(RCD-Goma) har holdt det østlige
Kongo med støtte fra Rwanda og
Burundi. De sentrale og vestlige delene
av landet er kontrollert av regjeringen og
dens alliansepartnere Zimbabwe og
Angola.
DRC og fem andre stater signerte en
våpenhvile i juli 1999, og en FN-styrke
ble opprettet. Kongo har i dag den
største FN-styrken i verden på ca.
16,000 soldater.
10

Pakistanske FN-soldater i DRC © M. Baran,
http://congo-photo.blogspot.com
Det var stor oppslutning om
fredsforhandlingene i Sun City i Sør-
Afrika i begynnelsen av 2002 både fra
representanter for regjeringen, det sivile
samfunn, de to opprørsbevegelsene og
den politiske opposisjonen. En
overgangs-regjering ble satt inn med
Kabila som president med sikte på å
avholde frie valg etter to år i 2005.
Kommisjonen for fred og forsoning gikk
inn for å opprette en panafrikansk
domstol for krigsforbrytelser, samt en
forsonings-kommisjon.
En viktig forutsetning for fred var
imidlertid at alle fremmede land trekker
sine tropper ut. Dette skjedde på
papiret, men i praksis var Uganda,
Rwanda og Zimbabwe uoffisielt inne i
Kongo og plyndringene har fortsatt. Med
tanke på frie og demokratiske valg i
2005, sto suverenitetsspørsmålet som
det mest sentrale i prosessen. Sun Cityavtalen
vant aksept i det internasjonale
samfunn, også av Uganda, Burundi og
Zimbabwe, som var tungt inne i Kongo.
På begge sider av våpenhvilegrensen
har de utenlandske styrkene befestet
sine stillinger. Zimbabwe fulgte Lusakaavtalen
ved å trekke ut tropper, men har
også brutt den ved at nye tropper har
ankommet. Kasai-Kongo (en av 6
provinser) har åpnet en dialog med de
internasjonale finansinstitusjonene som
Det internasjonale pengefondet (IMF) for
å få økonomien på fote igjen.
Den norske regjeringen vedtok i mai
2004 (gjennom Parisklubben
kreditorlandenes forum) å slette 166
millioner kroner fra DRCs gjeld til Norge.
DRC har fått tilbake stemmeretten i
Verdensbanken og IMF etter at de
mistet den i 1994 på grunn av uorden i
de statlige finansene. Kabila har hatt
som økonomiske mål å stoppe den
galopperende inflasjonen, stabilisere
francen, stabilisere den
makroøkonomiske rammen, og
liberalisere økonomien.
30. juli 2006 ble landets første
nasjonalvalg holdt siden frigjøringen i
1960. Joseph Kabila fikk 45% av
stemmene mens motstanderen hans,
Jean-Pierre Bemba, fikk 20%. Dette var
begynnelsen på en to dagers blodig krig
mellom de to partiene fra 20. august
2006 i Kinshasa. 16 ble drept før FNs
politi, MONUC, tok kontroll over
hovedstaden Kinshasa.
En ny runde med valg mellom Kabila og
Bemba ble holdt 29. oktober 2006.
Urostiftere plyndret valgstasjoner i øst
Kongo og valgpersonalet i nord lagde
opptøyer etter at stemmesedler ble
brent. Til tross for dette ble valget
erklært vellykket. Kabila og Bemba sa at
de ville respektere resultatet, men
Bembas militsia startet med opprør etter
at DRCs høyesterett godkjente Kabilas
58% seier. Bemba har bedt sine
tilhengere om å slutte og krige og har
lovet å ta sin plass som en offisiell
opposisjonsleder. 1
1
http://www.wikipedia.org/Democratic_Republic_o
f_the_Congo
11

Generelt om dagens situasjon
DRC er en av de største og rikeste
landene sør for Sahara regnet i
mineralressurser. Landet har store
reserver av diamanter, uran, kobolt,
kobber, olje, gull, sølv, sink og jern. Med
en annen historie kunne Kongo i dag
vært et av verdens rikeste land. I stedet
er landet blitt utsatt for endeløs
plyndring fra Mobuturegimet og deres
familier og store multinasjonale
selskaper.
I dag er DRC ett av verdens fattigste
land. Mobutu er nå borte, men landet er
i dårlig forfatning etter så mange år med
borgerkrig og endeløse
ressursplyndringer. Uganda, Rwanda,
Burundi, Angola, Zimbabwe samt
multinasjonale selskaper plyndrer
fremdeles landets ressursrikdommer.
Inntjent kapital fra eksport av mineraler
har blitt brukt til å betale for den blodige
borgerkrigen. Høy arbeidsledighet bidrar
sterkt til at husholdningene er uten
tilstrekkelige inntekter til å dekke
grunnleggende behov. Landet preges av
omfattende korrupsjon og kameraderi.
Som følge av den store usikkerheten i
landet, har statlige tjenester omtrent
vært fraværende. Tjenester som staten
vanligvis har ansvaret for, har isteden i
stor grad vært utført av religiøse
institusjoner. Det er kun en liten prosent
av befolkningen som har vært ansatt i
formell sektor.
Helsetjenester eksisterer nesten ikke.
Befolkningen har begrenset tilgang til
rent vann og tilstrekkelige sanitære
forhold. Sykehus og helsestasjoner er i
dårlig forfatning, og smittsomme
sykdommer øker i omfang. Sykdommer
som tuberkulose og HIV/AIDS er
utbredt, og et av ti barn dør før det er fylt
fem år. Landet har hatt flere utbrudd av
sykdommen Ebola.
Kongolesiske barn © R. B. Eid, 2003
Skolene mangler penger og utstyr.
Utdanningssystemet er i dårlig forfatning
både på grunn av økonomiske og
politiske årsaker. Et av fire barn
begynner aldri på skolen, og et av tre
barn fullfører aldri grunnskolen.
12

Veinettet i DRC er ikke tilstrekkelig
utbygd, og de veiene som eksisterer er
stort sett i dårlig stand. Annen
nødvendig kommunikasjon, som telefon,
er i forfall eller ikke-eksisterende. I dag
brukes bare mobiltelefoner i byene hvor
næringsliv og handelsaktiviteter igjen
begynner å blomstre. Med åtte aviser,
syv TV kanaler og fire radiostasjoner er
det hovedstaden Kinshasa som styrer
alle massemedier i DRC.
Vei i regnskogen © J. LLopart
Hvorfor er kongolesere
flyktninger?
Rett før Rwandas selvstendighet ble
tutsier jaget av hutuer og de flyktet til
den østlige delen av Kongo. I 1994,
under borgerkrigen i Rwanda, flyktet
over to millioner hutuer til Kongo av frykt
for å bli utsatt for hevnaksjoner. De
fleste oppholdt seg i flyktningeleirer i
Kivuprovinsen.
I tillegg til at folk med tutsi-bakgrunn
lenge har blitt forfulgt av Kongos
myndigheter, ble de utsatt for en ny
trussel da mer enn en million
hutuflyktninger tok seg inn i Kongo fra
Rwanda. Rwandas hær angrep Kongo
med beskyldningen at de tok
hutumilitsene og beskyttet tutsibanyamulengene.
En annen grunn til
Rwandas angrep var nok også
13

muligheten til å plyndre flere av Kongos
mineralressurser.
Rwanda finansierte banyamulengenes
opprørsbevegelse gjennom krigføringen.
Dette resulterte i at banyamulengene
startet hevnaksjoner som ledet til
borgerkrigen med mengder av
kongolesiske stammer på flukt. Åtte land
ble innblandet i det som ble døpt
Afrikas verdenskrig . På opprørernes
side var Rwanda, Uganda og Burundi,
og på DRCs regjerings side var
Zimbabwe, Angola, Namibia og Tchad.
Partene i konflikten finansierte krigen
med inntekter fra Kongos
naturrikdommer.
Det er fortsatt humanitær krise øst i
landet Kivuprovinsen som følge av en
pågående voldelig konflikt mellom
regjeringstropper og opprørsstyrker.
Siden desember 2006, har mer enn
Flyktninger i Mugunga-leiren, Goma, DRC ©
J. de Wilde/IOM, 1994
370,000 kongolesere måttet flykte fra
sine landsbyer. De gjenboende har
begrenset bevegelsesfrihet, så mange
har behov for hjelp og beskyttelse.
Folkegrupper og språk i DRC
Som i mange afrikanske land som har
vært under kolonistyre, har geografiske
grenser vært laget på tvers av etnolingvistiske
grupper. Det er rundt 250
språk i landet, med et tilsvarende antall
etniske grupper.
Befolkningen kan grovt sett deles inn i
fire hovedgrupper:
Pygmeene er den opprinnelige
befolkningen i Kongo og består generelt
sett av jegere og samlere som bor i
skogen. De driver handel med
utveksling av kjøtt for jordbruksprodukter
14

fra bønder. De er i dag gradvis i endring
mot andre etniske grupper i landet.
Bantuene kom til Kongo i bølger fra
2000 f. Kr. til 500 e.Kr., hovedsaklig fra
Sør-Nigeria. Denne er den største av de
etniske gruppene, og består hovedsaklig
av bønder. De bor i nesten alle deler av
landet, og språkene deres dekker tre av
fem offisielt anerkjente språkene,
kikongo, lingala, og tshiluba.
Øst-afrikanere brakte med seg det
fjerde av de offisielle språkene,
kingwana (kongolesisk dialekt av
swahili). Øst-afrikanerne er beslektet
med Bantu, men har litt forskjellig
levesett fordi de er gjetere i tillegg til
bønder. De har kommet fra ulike land
øst for Kongo: Rwanda, Uganda,
Burundi og Tanzania.
Hamittene kom opprinnelig fra Darfur i
den vestlige delen av Sudan og Etiopia
som kveggjetere. Hamittene immigrerte
også til Rwanda og Burundi omtrent på
samme tiden som de ankom Kongo. De
bor for det meste i den østlige og nordøstlige
delen av landet.
Offentlig transport i Kongo © R. B. Eid
Privat transport © R. B. Eid, 2003
Beskrivelsen ovenfor er en forenkling.
Mange kongolesere snakker flere språk,
og ofte mer enn fire flytende. På
nasjonalt nivå er de fem språkene
lingala, fransk, kingwana (kongolesisk
swahili), kikongo og tshiluba mest brukt.
Fransk, ble innført av de belgiske
kolonistene og brukes i offentlige
kontorer, på skolen og i radio. Lingala er
det mest populære
språket for
kommunikasjon på
tvers av etniske
grupper, og
hovedandelen av
populærmusikken
på radio synges på
lingala.
Språket som
brukes er avhengig
av konteksten. For
eksempel kan en
statsansatt bruke
fransk for å sette
en formell tone og
vise autoritet,
bruke lingala ved
15

kjøp av varer i markedet, og det lokale
språket i sin hjemlandsby. Engelsk er
også brukt, spesielt i vest. Flytting fra et
område til et annet inne i Kongo vil være
vanskelig for kongolesere som ikke kan
snakke lingala eller fransk.
Ekteskap mellom etniske grupper er
vanlig, spesielt i urbane områder hvor
mange etniske grupper bor side om
side. Europeere bor i små antall rundt i
landet, som misjonærer på landsbygda,
eller i forbindelse med forretninger eller
handel i byene. Noen få libanesere og
pakistanere er også involvert i handel.
Ved siden av hovedspråkene, kan en si
at talende trommer også utgjør et
slags språk. Kongo har lange tradisjoner
for at beskjeder er sendt fra landsby til
landsby ved regulerte tromminger av
spesielle trommer. Disse trommene er
ofte lokalisert i nærheten av landsbyhøvdingens
bolig. Før i tiden skjønte
folk flest meningen i ulike typer rytmer.
Det fantes rytmer for død, fødsel,
ekteskap, eller høye embetsmenns
ankomst. Talende trommer er fremdeles
brukt, men de er i ferd med å
erstattes av radio og TV.
Forklore
Det er vanskelig å generalisere i
beskrivelsen av kongolesisk kultur fordi
det finnes så mange ulike etniske
grupper. En kan likevel si at et typisk
trekk er at helgener og personer kan ta
form som et dyr. Hver familie, eller av og
til også en hel landsby eller klan, kan ha
et eget totemdyr, og dette dyrets ånd
eller karakteristiske trekk representerer
gruppen. Totemdyrene er ofte framstilt
med magiske evner og kan være
sentrale i fortellinger blant annet knyttet
til skapelsen av familiers slektslinjer.
Kongolesisk kvinne © A. Pfeffer/Swiss
Disaster Relief/IOM Image library, 1995
Religion
Kristendom er hovedreligionen i Kongo.
Islam, tradisjonell åndetro og kimbanguisme
er også utbredt. Det er
religionsfrihet i Kongo, og myndighetene
respekterer stort sett disse rettighetene.
Det eksisterer forøvrig religiøse
spenninger i noen områder av landet på
grunn av sammenkoplingen av
profetiske grupper og paramilitære
organisasjoner. Noen geriljagrupper i
den turbulente østre regionen av landet
har religiøse elementer. De tror for
eksempel at de kan forvandle fiendens
kuler til vann ved å ha på seg visse
fetisjer. Generelt sett har religionen en
mer sentral plass i kongoleseres
hverdagsliv enn den har blant
nordmenn.
Kristendommen har lang tradisjon i
Kongo etter at den ble introdusert av
europeiske misjonærer i 1484. I
kolonitiden fremmet myndighetene en
europeisk type kristendom.
Kongoleserne gikk ofte i andre kirker og
andre gudstjenester enn de hvite, og
16

hvis de deltok på samme gudstjenester,
satt kongoleserne bak i kirken mens de
hvite satt foran. På slutten av kolonitiden
ble flere afrikanske elementer integrert i
kristendommen, som blant annet sanger
og danser som tidligere var sett som
hedenske. Opprinnelige fabler og myter
ble også etter hvert inkorporert i
kongolesisk kristendom i en prosess
som likner utviklingen av europeisk
kristendom.
I senere tid har en form for kristendom
som vektlegger rikdomservervelse og
født-igjen kristendom økt i popularitet
( Gospel Prosperity ). Tilhengere tror at
deres situasjon vil forbedres ved å gi en
tiendel av inntekten til deres
karismatiske predikant. Lederne bruker
ofte liknende teknikker som
amerikanske TV-evangelister, og
appellerer ofte til fattige folk.
Frakt på hodet © R. B. Eid, 2003
Kimbanguismen er oppkalt etter
grunnleggeren Papa Simon Kimbangu.
Kimbangu blir sett som Jesu sendebud
på jorda etter at han skal ha utført flere
mirakler i form av sykdomshelbredelse.
Han kommer fra Kamba i Bas-Congo
hvor religionen ble stiftet omkring 1920.
Kimbanguisme blander baptistisk
kristendom med tro på ånder.
Religionen er veldig populær med flere
millioner tilhengere. I 1969 ble den, som
den første uavhengige afrikanske kirke,
medlem av Kirkenes Verdensråd (For
mer info om kimbanguisme i DRC
besøk: http://www.basango.com).
Lokal heksekraft er også utbredt og
spiller en vesentlig rolle i mange
menneskers liv. Den gode heksen eller
medisinmannen (lingala: nganga ,
swahili: mganga wa kienyeji ) er en
tradisjonell healer som bruker
urtemedisiner mot lidelser. En kan også
gå til en nganga for å spørre om gode
avlinger, for å bli gravid eller å bli spådd
om framtiden.
På den andre siden står
representantene for den onde/farlige
heksekraften som kan drepe (lingala:
ndoki , swahili: mchawi, mlozi ).
Familie og kjønnsroller
Den gjennomsnittlige kongolesiske
familie har seks barn. Tradisjonelt sett
har ekteskapet vært arrangert av
familiemedlemmer, men dette har blitt
mindre vanlig i moderne tid. Kvinnene
har hovedansvaret for familie og
hushold. De er ansvarlige for planting,
innhøsting, matlaging, henting av vann,
ivaretakelse av barn, og husarbeid (som
også kan inkludere og lage nytt hustak
eller reise et nytt gjerde rundt huset).
Mennene har tradisjonelt vært ansvarlig
for jakt, rydding av skog for å anlegge
hage/jordbruksland, eller jobbing i lønnet
arbeid i byene. De fleste politiske,
økonomiske og religiøse institusjoner er
ledet av menn.
17

Selv om overføring av arv gjennom
morens side av familien er vanlig praksis
i mange etniske grupper, er kvinnene
generelt plassert lavere enn menn på
den sosiale rangstigen. Unge kvinner
blir utsatt for sosialt press for å gifte seg,
og en urban enslig kvinne betraktes ofte
som prostituert, uavhengig av hennes
profesjonelle status. I mange tilfeller
forventer mannen at kvinnen står til
regnskap for alt hun har kjøpt, mens
mannen vanligvis ikke trenger å gjøre
det samme.
Kvinner arbeider ofte sammen i grupper
mot urettferdig behandling eller
skattebetaling. Denne typen grupper
arbeidet aktivt for å mobilisere folk mot
Mobutu. Mange kvinner fortsetter å
spille framtredende roller som utfordrer
tradisjonelle autoritære rollemønstre.
Ordet familie har en annen betydning i
Kongo enn i Vesten. Familie betyr et
omfattende nettverk av slektninger, som
inkluderer tanter, onkler, kusiner, fettere,
søsken, besteforeldre, nieser og nevøer.
Storfamilien har den samme rollen som
staten har fått i mange vestlige land.
Fattige, syke, eller handikappede blir
sjeldent sendt til institusjoner, eller blir
overlatt til et liv på gata. Å ta vare på
Kongolesiske barn © M. Baran,
http://www.congo-photo.blogspot.com
slektningene er familiens ansvar, og
eventuell byrde i dette ansvaret er
spredt på mange personer i nettverket.
Ansvaret stopper ikke i det en
kongoleser bosetter seg som flyktning i
et tredje land. Det er ofte forventet at
pengesummer blir overført til slekt og
venner i hjemlandet.
Landsby vei i Bavaku © M. Baran,
http://www.congo-photo.blogspot.com
Å vise respekt for eldre, ledere, og
forfedre er en sentral side av
kongolesisk hverdagsliv. Mange
kongolesere tror at forfedrenes ånder
forblir i familien gjennom generasjoner
og viser seg på åpenbare måter. Folk
kommuniserer med forfedrene, som
fungerer som bindeledd mellom
mennesker og guder. Forfedrene blir
spurt om regn, god helse, gode avlinger,
eller om råd for å finne løsninger på
vanskelige problemer.
Det sosiale nettverk
Kongolesere er veldig sosiale,
omgjengelige og liker å nyte livet. De
fyller kirker, markeder, kafeer, barer og
diskoteker for å treffe hverandre eller
bare for å ha det gøy. I Kinshasa for
eksempel, finnes markedet Wenze ya
butu i Matongebydelen som er åpent
døgnet rundt.
18

Denne delen av kongolesisk kultur har
også blitt eksportert til andre land. For
eksempel i det afrikanskdominerte
området Matongi i Brussel, finner en
mange komponenter av kongolesisk
kultur som mat og diskotek som er åpen
hele døgnet. Dette er et møtested for
tusenvis av mennesker. Å vise seg fram
og å bli sett av andre er viktig.
Omgangsform
Fordi Kongo er preget av et mangfold av
kulturer, er hilsning uttrykt på forskjellige
måter. Blant noen grupper er det vanlig
å hilse nære slektninger en ikke har sett
på en stund med en klem. Det er vanlig
å hilse på venner ved risting av begge
hender. I nabolandet Gabon, er det
vanlig med kyssing av kinnene 3-4
ganger. Denne formen for hilsning
forekommer også i Kongo, men er brukt
mest i byene.
Omgangstonen er generelt sett formell,
som i mange andre land i Sentral-Afrika.
Selv forretningsmøter bør begynne med
en høflig innledning om den andre
personens helse og familie, og en
indikasjon på æren ved å ha personen til
stede. Offentlig anerkjennelse av det
sosiale hierarki er viktig. Det at en
utrykker enighet med en eldre, eller en
sjef, eller andre personer som anses av
høyere status, er verdsatt høyere enn
det å opptre på en direkte måte. Direkte
øyekontakt kan oppfattes som uhøflig.
Dette gjelder særlig i forholdet mellom
yngre og eldre personer.
Å ta på hverandre, som å holde i
hendene eller ta på den andres skulder,
er vanlig tegn på vennskap. I den
offentlige sfære er kjærlighet mellom
kjærester eller ektefeller uttrykt mer
diskret, mens følelser som sinne eller
lykke vises mer åpenlyst. Det er ikke
vanlig at folk konverserer om været med
mindre det er snakk om spesielle
situasjoner.
Når kongolesere skal vise at de setter
pris på et annet menneske, vil de ofte
overrekke en gave framfor å gi blomster,
selv om blomster er blitt mer vanlig i
byene hvor den vestlige påvirkningen er
større. Kjærester eller ektepar vil gi
gaver som fine klær eller sko. På
landsbygda kan folk uttrykke sitt
vennskap for eksempel ved å overrekke
en ku eller geit.
© J. LLopart
Musikk og dans
Man kan ikke snakke om Kongolesisk
kultur uten å nevne musikk og dans.
Artister fra Kongo er svært populære
både i Afrika og i Europa (spesielt i
fransktalende land som Belgia,
Frankrike og Sveits). Kongolesisk
musikk og dans møter man overalt i
Afrika sør for Sahara. Deres spesialitet
er kongojazz, soukous, chamukwale,
19

ndombolo ya solo og mugoroso osv.
Populære musikere er Franco & T.P.
O.K. Jazz, Tabu Ley, Pépé Kallé, Papa
Wemba, M Pongo Love og Koffi
Olomide.
© J. LLopart
Litteratur
Etter selvstendigheten har DRC
produsert en rekke spennende
forfattere: Valérin Mutombo Diba,
Mwilambwe Kibawa, Elebe ma Ekonzo;
Vumbi Yoka Mudimbe, Mbwila Mpang
Ngal og Lisembe Philippe Elébé. I tråd
med hva som slår an lokalt, skriver de
fleste skuespill. Skuespillene handler
gjerne om kongolesisk identitet,
kolonialisme, stammer, stammekriger og
konflikten mellom modernisme og
tradisjon. Alle skriver på fransk.
Hus og hjem
Det er store forskjeller på
boligstandarden i DRC. Folk i byene har
elektrisitet, mens dette ofte mangler på
landsbygda. Utenfor byene er husene
ofte bygget av murstein laget av jord og
er under konstant behov for reparasjon.
Mange har råd til sinktak, mens de som
ikke har råd til det, bruker halmtak. I
byene er bygninger vanligvis laget av
murstein.
Kongolesere liker å holde hjemmene
sine pene. Det er vanlig med håndlagde
velholdte gjerder rundt husene,
dekorative blomster og busker ved
inngangspartiet, og med ugress luket
bort for å holde slanger, rotter og
insekter borte.
Kongolesisk landsby © R. B. Eid, 2003
20

Fufu, typisk Kongolesisk måltid, © J. LLopart
Mat
Ved ankomst Kongo, blir en slått av
landets frodighet, men dette betyr likevel
ikke at det har et rikt jordbruk.
Jordsmonnet i regnskogen er ikke særlig
næringsrikt. På tross av at Kongo har
områder med savanner og daler med
elver, er kun 2,5% dyrket, og det meste
av dette området er brukt til
subsistensjordbruk. Det finnes noen
husdyr, men over 90% av landets kjøtt
er importert.
Kongos jordbruksprodukter omfatter
mais, ris, kassava (maniokk), søtpotet,
yam, taro, kokebanan, tomater, gresskar
og mange forskjellige erter og nøtter.
Disse produktene er vanlige i hele
landet. De viktigste eksportproduktene
er kaffe og palmeolje.
Kvinne på vei til markedet © J. LLopart
Folk sanker frukt, sopp, honning, jakter
og fisker. Mange av disse produktene
blir solgt på markedet eller langs veiene.
Kvegdrift og utvikling av storskala
jordbruksindustri har vært begrenset
p.g.a. kriger og veinettets dårlige
kvalitet.
Kongolesiske måltider består ofte av
stivelsesholdige (karbohydratholdige)
ingredienser ved siden av grønnsaker
og kjøtt i en stuing. De
karbohydratholdige ingrediensene kan
bestå av moset kassava og/eller
maismel, som kalles fufu eller ugali.
Fufu rulles til en ball på golfball-størrelse
og dyppes i en krydret stuing. En type
fermentert brød, kwanga, som er laget
av kassava, kan kjøpes på
kafeer/restauranter i hele landet. Lituma
er en populær matrett laget av mosede
kokebananer formet som baller før de
stekes. Søtpotet er servert på liknende
måte, og blandes med ristede peanøtter
i deler av landet. Ris er ofte blandet med
bønner. Grønnsaker som
kassavablader, tshitekutaku (en
spinatliknende plante) og okra er ofte
spist sammen med de
karbohydratholdige ingrediensene.
Sopp, spesielt verdsatt blant Luba folket,
er ofte brukt som substitutt for kjøtt i
tider med knapphet. Selv om
vegetarianisme er ukjent, er de fleste
måltider spist uten kjøtt på grunn av den
høye kjøttprisen. Geit er det vanligste
kjøttet. Mwambe er en vanlig måte å
koke kylling med peanøttsaus på.
Spiselige insekter som gresshopper og
kålormer er også spist. Foretrukket mat
ved spesielle begivenheter er kylling og
ris. Kylling eller andre animalske
proteiner markerer ofte en spesiell
anledning. Øl og palmevin er vanlig å
drikke ved feiringer.
21

Det finnes fisk i overflod langs Kongo
elva, dets sideelver og innsjøer. Fisken
stekes i ovnene, kokes eller stekes for
umiddelbart konsum, eller er røkt eller
saltet for oppbevaring. På markedet kan
en ofte få kjøpt pepret fisk stekt i
bananblader.
Kongolesisk kultur er full av tabuer.
Mange av tabuene er knyttet til
landsbyene, familiene, og selv
individuell tro knyttet til totemdyr. Det er
strengt forbudt å spise kjøttet fra et dyr
som er ens totem. Ettersom det er
mange forskjellige grupper med
tilhørende totemdyr, kan et dyr som
betraktes som mat av noen være tabu å
spise for andre.
Bare høyre hånd brukes til å spise med
fordi venstre hånd brukes i forbindelse
med toalettbesøk.
Tradisjonelt sett er rammen for
måltidene basert på intern rangordning i
familien. Kvinnene serverer først
mennene, som vanligvis sitter på
stolene i hjemmet. Etter at mennene er
ferdige med å spise, sitter kvinnene og
barna på gulvet og spiser restene.
Det er god skikk blant landsbybeboere å
vise ekstrem gavmildhet både overfor
nærmeste familie og andre, selv om
dette går utover egen helse og behov for
mat. En families eneste kylling eller geit
er ofte slaktet i tilknytning til feiring av
høytider, begravelser, bryllup og fødsler.
Klær
Kongolesisk kvinne med typisk hodeplagg © J. LLopart
Kongolesere, som Sentral-Afrikanere
generelt, er opptatt av klærne de har på
seg. Uavhengig om personen er
velstående eller ikke, beveger seg på
gata, på markedet, eller i kontoret, har
hun/han på seg strøkne, fargerike,
håndlagde klær. Det fargerike
bomullsstoffet, Bous-Bous, er vanlig i
den Sentral-Afrikanske garderobe, enten
en er pyntet eller ikke. Kongolesiske
kvinner bruker også dette stoffet som
hodeplagg eller turban. Personer som
arbeider på kontor eller forretningsfolk i
byene er ofte kledt som i Vesten.

KONGOLESERE PÅ FLUKT
Zambia
Dette etnisk mangfoldige, men fredlige
og politisk stabile sentral-afrikanske
landet, også kjent som Nord-Rhodesia,
ble uavhengig fra britene i 1964. Landet
er mer enn dobbelt så stort som Norge
og har en befolkning på nærmere 12
millioner mennesker. Som Malawi, har
landet vært under en lang periode med
ettparti-styre, men dette ble endret i
1991. Til tross for at landet er rikt på
ressurser, lever 70% i fattigdom. Zambia
er blant de mest urbaniserte landene i
det sub-sahariske Afrika.
Landets største utfordringer er
arbeidsløshet, mangelfull sysselsetting
og HIV/AIDS.
Kala-leiren i Zambia © H. Hareide/IMDi, 2007
Zambia som transittland
Zambia har huset flyktninger fra Angola
og regionen rundt de store sjøene i Øst
Afrika i over 20 år nå, hovedsaklig fordi
det fredelige landet er omringet av land i
krig. Det er totalt omkring 180,000
flyktninger i Zambia. Nesten 40% av
flyktningene kommer fra Kongo.
Fra 2005 till 2007 arrangerte IOM KO for
i alt 422 overføringsflyktninger i Zambia
før deres avreise til Norge. Majoriteten
av disse kom fra DRC, og hadde levd i
transitt i Lusaka-området.
Det er fem forskjellige flyktningeleirer i
Zambia som huser 90% av flyktningene.
Meheba-leiren, som ble grunnlagt i
1971, og som er den leiren hvor det ble
plukket ut flest overføringsflyktninger til
Norge, er den største i Zambia.
23

De fleste leirene i Zambia stiller land til
rådighet for flyktningene, slik at de kan
dyrke jorda og spe på matforsyningene
de får i leiren.
Zambia har ratifisert FN-konvensjonen
fra 1951 vedrørende flyktningers status,
men har tatt visse forbehold som gjør
integrering og lange opphold i Zambia
vanskelig. Det er ikke vanlig at
flyktninger tilbys statsborgerskap. Ved
ankomst i Zambia må flyktningene
registrere seg som asylsøkere hos
zambiske myndigheter.
Mens de går igjennom asylsøknadsprosessen
må flyktningene bo i
interneringsleirer. UNHCR følger med
på prosessen og griper av og til inn på
vegne av enkeltindivider. Asylsøkere
som får avslag på søknaden blir
deportert til hjemlandet. Størsteparten
av de som får flyktningestatus blir
plassert i flyktningeleir.
Mat, helse og utdanningstjenester for
flyktninger
Flyktninger i urbane områder mottar noe
assistanse og utdanning fra the Jesuit
Refugee Services (JRS) og the Young
Men Christian Organisation (YMCA). I
flyktningleirene gir UNHCR og Verdens
matvareprogram (WFP) matrasjoner,
utdanning, helsetjenester og andre typer
grunnleggende tjenester.
I følge rapporter fra Kala-leiren mottar
flyktningene der mer enn minstekravet
mat fastsatt til 2.100 kcal pr dag av
WFP. Den daglige rasjonen består av
450 gram mais, 120 gram bønner og
erter, 20 cl kokeolje og 10 gram salt.
WFP sørger også for høyenergiprotein
til sentre for tilleggsernæring for
feilernærte.
Ovn for matlaging i flyktningleiren
© H. Hareide/IMDi, 2007
I noen flyktningeleirer, som for eksempel
Meheba, har flyktningene fått beskjed
om at de må være selvstendige og klare
seg selv uten matutdeling etter to år.
Syke, eldre og foreldreløse er unntatt
denne regelen.
I tillegg til mat, får alle nyankomne
familier i Kala-leiren et teppe, et
kjøkkensett, en plastkanne og en
plastpresenning. Flyktningene
forutsettes å bygge sitt eget skur ved
hjelp av dette utdelte materiale.
Alle leirene i Zambia har helsesentre
med forebyggende og legende tjenester.
Ettersom HIV/AIDS er et stort
helseproblem i Zambia med over 20%
smittede, er forebyggende arbeid i
forhold til dette vektlagt. Forøvrig
indikerte en kartlegging av HIV/AIDS
smittede i Kala-leiren i begynnelsen av
2003 at antallet var langt lavere, kun
2,3% (UNHCR). Det ble likevel anbefalt
å forsette det forebyggende arbeidet for
å kunne holde antallet like lavt i
framtiden.

Mange flyktningebarn tar grunnskole,
selv om skolepenger legger restriksjoner
på noen familier. Etter endt grunnskole
kan barna søke på stipender for
videregående skoler eller kjøpe en
tillatelse til videre skolegang for $ 100.
Denne summen, som utgjør så mye som
en og en halv månedslønn, er forøvrig et
problem for de fleste foreldre.
Vannpost i flyktningleiren © H. Hareide/IMDi,
2007
Sikkerhet
Flyktningeloven skal sikre at registrerte
flyktninger får ID-dokumenter, men
myndighetene har sviktet i å utstede
dokumentene. Dette har medført
problemer for de som har fått innvilget
utreisetillatelse for å reise til byen. Noen
ganger blir flyktninger arrestert hvis de
ikke kan fremvise ID. Immigrasjonsmyndighetene
og politiet er kjent for å
plage og arrestere flyktninger i urbane
områder med pengeutpressing som
formål.
Sikkerheten i leirene er ofte ikke gode.
Når for eksempel nyheter om
flyktningers aksept som overføringsflyktninger
blir kjent, kan de bli angrepet
av andre flyktninger i leiren. I Mehebaleiren
har det for eksempel forekommet
at disse flyktningenes hus har blitt brent.
Sikkerheten for kvinnene i leiren er
dårlig. Flere har anmeldt voldtekter. Det
er allikevel viktig å merke seg at
zambiske myndigheter håndhever veldig
viktige sikkerhetstiltak ved å avvæpne
og mobilisere flyktningene rett etter
ankomst i Zambia. Leirene er dessuten
strategisk plassert for å øke sikkerheten.
Derfor blir de ikke plassert langs
grensen til flyktningenes hjemland og
heller ikke i nærheten av andre leirer.
Begrenset bevegelsesfrihet
Til tross for Geneve-konvensjonen fra
1951 og Flyktningkontrolloven fra 1970,
har flyktninger i Zambia hverken fri
bevegelsesrett eller rett til reisedokumenter.
Myndighetene har også
gjort forbehold på klausulen som gir
arbeidstillatelse til flyktninger som har
bodd mer enn 3 år i Zambia.
Myndighetene krever at nesten alle
flyktningene bor i leirer på landsbygda.
For å kunne dra fra leiren, for eksempel
for å reise til Lusaka eller andre byer,
må flyktningene ordne gate passes fra
administrasjonen i leiren. Det kan ta
flere dager å ordne slike tillatelser.
Til tross for de stramme restriksjonene
har noen av flyktningene klart å skaffe
seg spesielle arbeidstillatelser. Noen har
også klart å få tilgang til høyere
utdanning og har dermed klart å komme
seg ut av leiren.
Noen ganger tilbyr myndighetene 30- og
60-dagers reise-/arbeidstillatelse for
flyktninger som ønsker å bringe avlingen
sin til markedet, til de som har nok
penger til å investere i en liten
bedrift, eller til flyktninger med medisinsk
bakgrunn som Zambia har mangel på.
25

Salg av mat i leiren © H. Hareide/IMDi, 2007
Flyktninger på arbeidsmarkedet
Immigrasjons og deporteringsloven fra
1967 forbyr alle utlendinger å arbeide,
starte firma eller studere uten å ha en
egen tillatelse. Samtidig kreves det at
flyktningene skaffer seg en arbeidsgiver
før de kan få arbeidstillatelse, noe som
Marked i Zambia © H. Hareide/IMDi, 2007
ofte er vanskelig fordi en
arbeidstillatelse koster rundt $400. De
få, heldige flyktningene som ansettes av
frivillige organisasjoner, får en lønn som
er 20-30% lavere enn det zambiske
statsborgere får.
Vanskelig lokal integrering
De fleste flyktningene ønsker å komme
seg unna avhengighetsforholdet som
matrasjonene representerer og forlate
leiren til fordel for arbeid i byene, men
de risikerer da søksmål og fengsling. De
som blir i leirene kan søke om å få tildelt
jordlapper hvor de kan dyrke jorda og
tjene litt penger på avlingene sine.
Myndighetene nekter flyktninger rett til å
overdra eller eie landområder, firmaer
og kapitalverdier, men de kan få leie
dem.
26

Urbane flyktninger
Selv om zambiske myndigheter har
prøvd å holde flyktningene i leirene,
øker antallet flyktninger i de store byene,
som for eksempel Lusaka.
UNHCR og myndighetene har
samarbeidet om å gi ID-kort til
flyktningene og tillatt at humanitære
organisasjoner hjelper flyktningene som
har bosatt seg i byer. De flyktningene
som har sykepleier- eller legebakgrunn
kan få privilegier som utstedelse av IDkort,
arbeidstillatelse, oppholdstillatelse
og internasjonalt reisedokument.
Gateselger © W. Dabrowski, 2005
Urbane flyktninger som har problemer
med å skaffe seg jobb, sted å bo,
utdannelse og helsetjenester, overlever
ved å jobbe svart, eller selge eiendeler
på markedet eller gata.
Malawi
Malawi er et fattig og tett befolket land i
det østlige Afrika. Arealmessig er landet
omtrent en tredjedel av Norge, mens
befolkningen teller nesten 13 millioner
mennesker. Malawi ble uavhengig fra
Det britiske samveldet i 1964. I nesten
tretti år var landet styrt av et ettpartisystem
ledet av president Banda. I 1993
stemte det malawiske folk for flerpartidemokrati.
Det første frie valget fant
sted året etter.
Landet er i høy grad avhengig av
jordbruk. Hungersnød har utarmet
befolkningen gjentatte ganger. Målinger
fra 2003 viser at en tredjedel av
menneskene i Malawi har for lite mat.
Malawi som transittland
I perioden 1985-1995 huset Malawi mer
enn en million flyktninger fra Mosambik.
Disse flyktningene repatrierte senere til
hjemlandet. I 1996 mottok Malawi et
stort antall rwandiske og kongolesiske
flyktninger. For øyeblikket er det opp
mot 7000 flyktninger og asylsøkere i
landet.
Majoriteten av flyktningene lever i
flyktningleirene Dzaleka og Luwani,
mens kun et fåtall bor i byene.
I 2005 arrangerte IOM KO for rundt 80
overføringsflyktninger i Malawi før deres
avreise til Norge. Majoriteten av disse
flyktningene kom fra DRC, og hadde
levd i transitt i Dzaleka-leiren.
På grunn av dårlige integreringsvilkår i
Malawi ønsker flesteparten av
flyktningene å bli bosatt i et tredje land
som USA, Canada, Australia eller de
nordiske landene. Kun et fåtall får
forøvrig denne muligheten.
27

Malawi har ratifisert 1951- konvensjonen
om flyktningers status samt
konvensjonens protokoll fra 1967. OAUkonvensjonen
(Organisation of African
Unity) fra 1969, som regulerer spesifikke
flyktningespørsmål i Afrika, er også
ratifisert. Tilstedeværelsen av disse
juridiske redskapene har vært til hjelp i
UNHCRs arbeid i Malawi.
Malawi har gjort noen reservasjoner
med hensyn til 1951-konvensjonen som
blant annet begrenser flyktningers
muligheter til å søke jobber, ta
utdanning og starte egne selskaper.
Disse begrensningene gjør det
vanskelig for flyktningene å bli integrert i
Malawi, og gjør sitt til at å bosette seg i
Malawi ikke fungerer som en langsiktig
løsning for flyktninger flest. Malayiske
myndigheter har i tillegg foretatt noen
reservasjoner med hensyn til
bevegelsesfrihet for flyktninger i landet,
men siden leirene ikke er inngjerdet eller
bevoktet kan flyktningene i praksis
bevege seg fritt.
Begrensede jobbmuligheter
Malawisk lovgivning hindrer at
flyktningene får arbeide og klare seg
selv i Malawi. For å kunne jobbe utenfor
flyktningleiren må en skaffe til veie en
dyr arbeidstillatelse som kun et fåtall av
flyktningene har råd til. Tillatelse for å
starte egen bedrift er enda dyrere.
Mulighetene som gjenstår er enten
illegalt arbeid utenfor leiren eller å
engasjere seg i næringsvirksomhet inne
i leiren.
Livet i flyktningleiren
Nesten alle flyktningene som kom til
Norge fra Malawi i 2006 kom fra
Dzaleka-leiren, en leir med rundt 5000
flyktninger som ligger landlig til ca 40 km
fra Lilongwe. Leiren drives av malawiske
myndigheter. I samarbeid med UNHCR,
Matvarer solgt i leirens kiosk (Dzaleka) ©
T. Miskala/IOM, 2006
WFP, andre internasjonale
organisasjoner, samt frivillige
organisasjoner som for eksempel Jesuit
Refugee Service (JRS) sørger lokale
myndigheter for at flyktningene får
dekket sine grunnleggende behov.
Majoriteten av flyktningene i leiren bor i
selvbygde hus laget av materialer de har
fått utdelt. Husene er små og har
hovedsakelig kun plass til å sove, lage
mat og oppbevare eiendeler. De er stort
sett laget av leire og har tak laget av strå
eller blikk. Husene har hverken
elektrisitet eller innlagt vann. Hvert
hushold har sin egen latrine ved siden
av huset. For å bade bringes vann i
bøtter til et lite område ved siden av
huset.
Foredling av jordbruksprodukter i Dzalekaleiren
© T. Miskala/IOM, 2006
28

Mat, utdanning og helsetjenester
De som bor i Dzaleka-leiren gis
matrasjoner som består av mais, bønner
og matolje.
Andre standardvarer som sukker og salt
er ikke tilgjengelige. Nødvendige ting
som tepper, klær, kjøkkenredskaper,
stearinlys og helseartikler distribueres til
flyktningene. De som har råd til det kan
kjøpe varer i små butikker/boder i leiren.
Ofte setter mennesker som bor i
nærheten av flyktningleiren opp små
kiosker like ved leiren som både
flyktninger og lokalbefolkningen kan
benytte seg av.
I 1995 ble det etablert et skolesystem i
Dzaleka-leiren. I 2005 hadde barne- og
ungdomsskolen til sammen 1200 elever
og 25 lærere. Klassene var overfylte og
elevene gikk på skolen i to skift for å få
maksimalt utbytte av klasserommene.
Skolene mangler mye utstyr og hverken
lærere eller elever har tilgang til
moderne teknologi som datamaskiner.
Barna undervises både på engelsk og
chichewa (lokalt språk). Skolen er både
for barna i flyktningleiren og for barna i
lokalsamfunnet. Flyktninger har ikke
adgang til høyere utdanning.
Overfylt klasserom i Dzaleka-leiren
© T. Miskala/IOM, 2006
Leiren har et helsesenter som både
lokalsamfunnet og flyktningene kan
benytte seg av. I 2005 var det to leger
og fire sykepleiere på helsesenteret.
Senteret tilbyr medisinske
konsultasjoner, småbehandlinger,
medisin, HIV-prosjekter og
familieplanlegging. Fødende og
mennesker som trenger spesialister blir
overført til sykehuset i Lilongwe.
Plakater mot voldtekt og familievold,
Dzaleka-leiren. © T. Miskala/IOM, 2006
Sikkerhet
Sikkerhetssituasjonen i leiren er generelt
sett stabil. Leiren har en politistasjon
bemannet med 1-2 betjenter. Når
problemer oppstår kan beboerne i leiren
få hjelp til konfliktløsning av et eldreråd
som de selv har valgt. Hvis ikke deres
eget råd kan løse problemene kontaktes
myndighetene.
Det hender at vold, trusler, trakassering,
brann og andre konflikter oppstår inne i
leiren. Noen av disse hendelsene
skyldes at beboerne tar med seg
konflikter fra hjemlandene. Familievold
og voldtekt har også blitt rapportert i
leiren.
29

Tanzania
Tanzania er ett av DRCs naboland og er
et stort, etnisk sammensatt og fattig land
på østkysten av Afrika. Selv om
Tanzania er etnisk mangfoldig har
landet klart å unngå interne og eksterne
konflikter, og har opprettholdt politisk
stabilitet og nasjonalt samhold over flere
tiår. Arealmessig er Tanzania tre ganger
større enn Norge og har en befolkning
på over 39 millioner.
Landets økonomi baserer seg på
jordbruk og 85% av arbeidsstyrken i
landet jobber innen jordbruk til tross for
at kun 4% av jorda er dyrkbar. Landet
mangler naturressurser og har gjennom
flere år mottatt internasjonal bistand,
blant annet fra Norge. Tanzania har et
svakt utdannings og helse-system. Mer
enn to millioner mennesker har AIDS og
mange kvinner dør under barnefødsler.
Tanzania som transittland
Selv om Tanzania er et av verdens
fattigste land har det tatt imot flere
flyktninger enn noe annet afrikansk land.
I 2005 oppholdt mer enn en halv million
flyktninger seg i landet.
I mange år hadde Tanzania en åpen
dør holdning overfor flyktninger som
Tanzaniansk landskap © W. Dabrowski, 2005
kom til landet. Størsteparten av
flyktningene kommer fra Burundi, Kongo
og Rwanda. Disse flyktningene bor i
leirer som er satt opp i nærheten av
grensene til Burundi og Rwanda.
I 2002 arrangerte IOM KO for rundt 70
overføringsflyktninger fra DRC før deres
avreise til Norge. Disse flyktningene
hadde oppholdt seg i Dar-es Salaam,
Kigoma-leiren, Mtabila-leiren, Lugufuleiren
og Mkugwa-leiren.
Siden midten på nittitallet har
gjestfriheten overfor nye flyktninger vært
mer anstrengt. Dette skyldes økende
usikkerhet (tanzanianerne legger ofte
skylden på flyktningene) og press på de
begrensede naturresursene.
Konsekvensen av dette har vært at
myndighetenes politikk angående
flyktninger har blitt mer lukket og preget
av fokus på midlertidig asyl, raskest
mulig tilbakesending eller
overføring til et tredje land, som for
eksempel Norge, Canada, USA osv.
Tanzania, som tidligere utmerket seg i
måten de behandlet flyktninger på, har
de siste årene i økende grad nektet
flyktningene grunnleggende rettigheter
som arbeid og fri ferdsel.
I følge landets flyktningelov må
flyktninger bo i leirene, og de få som får
tillatelse til å bo utenfor blir henvist til
spesielle flyktningebebyggelser. En må
søke om tillatelse for å forlate både
leirene og bebyggelsene.
Livet i leirene
Et liv i flyktningleir kan kanskje høres ut
som et liv i fengsel. Likevel er det faktisk
slik at flyktningene i mange tilfeller
mottar ytelser som er bedre enn
vilkårene for lokale borgere som bor i
områdene rundt leirene. Flyktningene
30

kan for eksempel ha større tilgang til
vannkraner og helsetjenester enn lokale
beboere.
Utdanningsmessig er situasjonen
derimot ikke så bra. Det er forbudt for
flyktningene å gå på de lokale skolene.
Kun enkelte leirer tilbyr undervisning på
grunnskolenivå.
Sikkerhet
Sikkerheten i leirene er ikke god.
Flyktninger utsettes for seksuelle
overgrep og familievold. Også andre
typer kriminalitet er et vedvarende
problem. Alle leirene er bemannet med
lokalt politi og sikkerhetsvakter, men
leirene er store så politiet har ofte ikke
kapasitet til å håndtere hele leiren.
Flyktninger ses ofte på som en byrde og
roten til kriminalitet i Tanzania. Det er
også vanlig å se på flyktninger som en
gruppe som tar fra lokalbefolkningen
jobbene. De er derfor ikke så populære.
Myndighetenes løsning har vært å
ytterligere begrense flyktningers frie
ferdsel og økonomiske aktivitet.
Tanzania © W. Dabrowski, 2005
REISEN TIL NORSKE
KOMMUNER
En flyktnings reise fra sitt eget hjemland
via et transittland, for så å bosettes i en
norsk kommune, er ofte en lang
prosess.
Prosessen for å få flyktningestatus
starter som regel med at flyktningene
kontakter UNHCR i det landet de først
har søkt tilflukt i. Videre blir det vurdert
hvorvidt de kan bo i det landet de
oppholder seg i eller om de kan
returnere til hjemlandet. Hvis bosetting i
et nytt land vurderes som den beste
løsningen, blir flyktningenes sak sendt til
et av de landene hvor UNHCR har en
såkalt gjenbosettings-avtale. Norge er et
av disse landene.
I Norge er det Utlendingsdirektoratet
(UDI) som er ansvarlig for å avgjøre
hvem som skal bosettes. De fleste av
overføringsflyktningene som skal
bosettes i Norge, blir valgt på grunnlag
av at UDI-representanter intervjuer
aktuelle flyktninger i landet de befinner
seg i. Overføringsflyktningene må
bosettes i en norsk kommune innen 6
måneder etter at de har fått aksept fra
UDI. Det er Integrerings- og
mangfoldsdirektoratets (IMDi) ansvar å
kontakte aktuelle kommuner med
forespørsel om bosetting.
Når overføringsflyktningestatus er
innvilget, blir IOM bedt om å arrangere
KO kurs for dem. Dette kurset blir holdt
før overføringsflyktningene drar fra
transittlandet. IOM organiserer også
reisen fra dette landet til ankomst norske
kommuner. Overføringsflyktninger
bosettes direkte i norske kommuner
uten opphold i asylmottak. Norsk
folkehjelp møter overføringsflyktningene
på Gardermoen og hjelper dem på flyet
31

videre til en norsk kommune.
Kommuneansatte tar imot flyktningene i
kommunen. IOM tilbyr en orientering om
flyktningenes kulturelle bakgrunn for
ansatte i kommunen.
På vei til Norge, Zambia © W. Paintsil/
IOM, 2007
32

REFERANSER/LITTERATUR
Eriksen, T.H. (1998): Små steder
Universitetsforlaget.
Internett kilder
store spørsmål. Innføring i sosialantropologi.
Wikipedia, The free Encyclopaedia
http://en.wikipedia.org/wiki/Culture_of_the_Democratic_Republic_of_the_Congo
US Department of State:
http://www.infoplease.com/country/profiles/congo(kinshasa).html
Countries and their Cultures
http://www.everyculture.com/Bo-Co/Democratic-Republic-of-the-Congo.html
Centre for Intercultural Learning (CIL)
http://www.intercultures.ca/cil-cai/country_overview-en.asp?Ivl=8&ISO=CD
For informasjon om språk: http://www.ethnologue.com
Global IDP Database (om internt fordrevne): http://www.idpproject.org
Andre kilder:
http://www.africarecovery.com
http://www.deboutcongolais.info/
http://www.societecivile.cd/
http://grioo.com/index.php
http://www.pole-institute.org/site_web/regards08.htm
http://musemakweli.ifrance.com/musemakweli/
http://www.congopolis.com/Index.asp
http://www.congolite.com/
http://www.minfinrdc.cd/
http://www.groupelavenir.net/
http://www.globalcongo.cd/
http://congo-mai-mai.net/
http://www.congojeunesse.com/
Anbefalt litteratur på norsk
Tredje Verden Magasinet X 2 01: Tema: KABILAS ARV
Hochschild, Adam (2002): Kong Leopolds arv:En beretning om grådighet, forferdelser
og heroisme i det koloniale Afrika Oversatt av: Mie Hilde, Oslo: Pax.
33

Naipaul, V. S (2001): Der elva krummer seg. Oversatt av: Arne Nesheim Moen, Oslo:
Gyldendals små grå.
Conrad, Joseph (2002): Mørkets hjerte. Oversatt av: Bjørg Hawthorn, Oslo: Kagge
forlag.
O Hanlon, Redmond (2000): Til Kongos indre. Oslo: Aschehoug forlag
Kirsti Blom (2003): Kitten. Oslo: Oktober forlag.
Kingsolver, Barbara (2000): Gifttreet. Oslo: Gyldendal forlag.
Franskspråklig litteratur
M'Poyo Kasa-Vubu, Z. J. (Zuzu Justine) (1997): Kasa-Vubu et le Congo indépendant,
1960-1969. Bruxelles: Le Cri édition.
Kadima Kadiangandu, Joachim (2001): Les schémas du pardon pour la démocratie
au Congo-Kinshasa. Paris : Editions GIRAF.
Fweley Diangitukwa (2001): Pouvoir et clientélisme au Congo-Zaïre-RDC Paris:
L'Harmattan.
Kalulambi Pongo, Martin (2001): Transition et conflits politiques au Congo-Kinshasa.
Paris : Karthala.
Chrétien, Jean-Pierre (1983): Histoire rurale de l'Afrique des grands lacs. Edition
AFERA, Paris: Diffusion Karthala.
Engelskspråklig litteratur
Nzongola-Ntalaja, Georges (1986): The Crisis in Zaire: myths and realities Trenton,
N.J.: Africa World Press.
Nzongola-Ntalaja, Georges (2002): The Congo from Leopold to Kabila: a people's
history. London; New York: Zed Books.
Nzongola-Ntalaja, Georges (1998): From Zaire to the Democratic Republic of the
Congo. Uppsala: Nordiska afrikainstitutet.
Nzongola-Ntalaja, Georges (2001): Africa and the continuing challenge of the Congo.
Port Harcourt, Nigeria: Centre for Advanced Social Science (CASS).
Chrétien, Jean-Pierre (2003): The great lakes of Africa : two thousand years of history.
Translated by Scott Straus. New York: Zone Books: Cambridge, Mass: Distributed by
MIT Press.
34

Lemarchand, René (1982): Political awakening in the Belgian Congo. Westport, Conn:
Greenwood Press.
Weiss, Herbert F (2000): War and peace in the Democratic Republic of the Congo.
Uppsala [Sweden]: Nordiska Afrikainstitutet.
Weiss, Herbert F (1967): Political protest in the Congo; the Parti solidaire africain
during the independence struggle. Princeton, N.J., Princeton University Press.
Hochschild, Adam (1999): King Leopold's ghost: a story of greed, terror, and heroism
in Colonial Africa 1 st Mariner Books ed. Boston: Houghton Mifflin.
Wrong, Michela (2001): In the footsteps of Mr. Kurt: living on the brink of disaster in
Mobutu's Congo. 1st U.S. ed. New York: HarperCollins Publishers.
Bobb, F. Scott (1999): Historical dictionary of Democratic Republic of the Congo
(Zaire). Lanham, Md.: Scarecrow Press.
MacDonnell, John de Courcy (1969): King Leopold II, his rule in Belgium and the
Congo. New York, Negro Universities Press.
Denis Kadima and Claude Kabemba (2000): Whither regional peace and security?
The Democratic Republic of Congo after the war. Translation by Elizabeth le Roux.
Pretoria: Africa Institute of South Africa.
Fotografier
Rami B. Eid
http://www.pbase.com/unguy/drc_congo_photo_gallery
Martin Baran
http://www.congo-photo.blogspot.com
José LLopart
http://www.rmsl.es/zaire
Wojciech Dabrowski
http://www.kontynenty.net
COPYRIGHT: © 2007 IOM. Alle rettigheter reservert.
FRASKRIVNINGSKLAUSUL: Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) kan ikke holdes
ansvarlig for feil eller andre konsekvenser som kan følge av bruken av informasjon fra denne
publikasjonen. Uttalelsene er forfatternes oppfatninger og representerer ikke IOMs offisielle syn eller
holdninger.
35

This document was created with Win2PDF available at http://www.daneprairie.com.
The unregistered version of Win2PDF is for evaluation or non-commercial use only.