VL innstikk Strek 2017

Smakebiter fra STREK
STREK er et produkt fra
Gjenskinn
«En brødsmule er nok»
Friksjon
Reisen til Grahamstown
Gjenskinn
«Jeg tør ikke se ansiktet»

Strek | Signert
Gløtt inn
Hva innebærer det å være kristen i vår tid?
Kan vi finne noe å samles om som kristenhet,
samtidig som kirken utfordres av indre splid
og ytre press?
Du som leser vet at Vårt Land daglig stiller
disse spørsmålene. Vi leter etter det som
beveger seg under overflaten, de store tunge
endringstegnene i Kristen-Norge.
For oss mennesker - og dermed en avis som
Vårt Land, er det samtidig en fare for å bli
hengende igjen i de ytre rammeverkene og
strukturene. Vi trenger med jevne mellomrom
å stille spørsmålet: Hvor var det egentlig alt
dette begynte? Hvorfor oppsto institusjonene,
organisasjonene, de teologiske diskusjonene?
Det du holder i hånda nå, er en smakebit
av STREK, tilpasset avisformatet. Et fordypningsmagasin
som utfordrer kristenlivets
«business as usual». Det vil stille leserne - og
derigjennom kirken - overfor de store spørsmålene
i troen.
«Min dialog med
Vårt Land-lesere har
avdekket en tørst etter
mer stoff om kristen
trospraksis i vår tid.»
Magasinet STREK har høy kvalitet. Fra innholdet,
de gode, grundige tekstene - til det tykke
papiret det er trykket på, de gode bildene og
illustrasjonene.
Den dybden STREK rommer, kan dette innstikket
bare gi en deg liten del av. Likevel håper
jeg at det er gir nok gløtt inn - til noe som skaper
nysgjerrighet og begeistring. Og som møter
et behov! For som jeg har fortalt tidligere, har
min dialog med Vårt Land-lesere avdekket en
tørst etter mer stoff om kristen trospraksis i
vår tid, etter mer «mat for troen».
STREK er en del av mitt svar på det
spørsmålet. Velkommen til en titt inn i et
magasin som vil overraske, inspirere og gi
retning til troen. Jeg håper du vil få lyst til å bli
abonnent, og få nok et viktig kvalitetsprodukt
fra oss i Vårt Land.
Åshild Mathisen
Ansvarlig redaktør
Så du våkner og varmes
STREK er et reportasje- og fordypningsmagasin,
etablert i 2007. Det borer i sentrale spørsmål i
kristen tro: Hva vil det si å følge Jesus Kristus,
nettopp i vår tid?
Situasjonen har ikke endret seg mye siden
STREK lå på tegnebrettet våren 2007: Steg for
steg demonteres de kulturelle støttehjulene for
kristen tro i Norge. Oppslutningen om kirkelige
aktiviteter går også ned. Mange kristne
kjenner det som en langtrukken prøvelse.
Kirken blir nå i større grad nødt til å sykle selv.
Det kan også tolkes som en mulighet til vekst.
Kanskje den da må hente næring og rotfeste
i epoker i kirkehistorien som ligner vår - altså
fra de første tre århundrene, før kristendommen
ble statsbærende? Kanskje den da blir
nødt til å stole mer på Gud? Mer enn på sine
målbare «ressurser»? Kanskje krisen vil tvinge
frem et tettere økumenisk samspill? Også vis
a vis den verdensvide kirke?
Med grobunn i slike spørsmål har vi - av
små ressurser - laget over 40 utgaver av
STREK. Vi har satset på det vi kaller «ærlighetsteologi»,
presentert i en form som litt
lekent kan kalles «asketisk tabloid». Med rundt
4000 abonnenter er vi i dag blant de største
tidsskriftene i Norge. Noe av det mest oppmuntrende
vi får av respons, er en setning
som går igjen: «STREK gir oss noe vi ikke ante
at vi lengtet etter.»
Oss troløse. STREKs kvaliteter er blitt lagt
merke til, godt utenfor den kirkelige andedammen.
I 2010 gikk STREK til topps som Årets
fagblad i konkurranse med 70 andre (sekulære)
publikasjoner. Juryen i Fagpresseprisene
viste blant annet til at STREK byr på «kvalitet
i alle ledd», og skriver om tro på en måte som
er interessant «også for oss aldeles troløse».
Magasinet har også vunnet Designprisen og
fått hederlig omtale i kåringen Årets forside
(2016).
STREK har ellers i tre år kommet gjennom
nåløyet til Kulturrådets innkjøpsordning, med
tilhørende distribusjon til 400 folkebibliotek
over hele Norge.
Mer konkret utkommer STREK annenhver
måned, i et design og med en papirkvalitet
som vitner om kjærlighet til papiret som
medium. Utgavene bygges rundt et tema som
vi opplever særlig utfordrer kristentroen i dag.
Det være seg klimakrise eller «hjertets økologi»
(bønn, meditasjon, digitale distraksjoner),
samt temaer som tro og terapi, «de kirkeløst
troende» eller dyrene som Guds glemte vitner.
Belysningen skjer via STREKs særegne
miks av langsom og skarp journalistikk,
essays, meditativ langlesning, poesi - og ikke
minst de gode bildene. I magasinet skriver
flere av Skandinavias mest leste kristne
skribenter, som Magnus Malm, Ylva Eggehorn,
Erling Rimehaug og Peter Halldorf.
Hvem målgruppen er? STREK har lesere
fra 18 til 95, men de fleste av våre lesehester
ligger i aldersgruppen 35 - 60 år. Mange av
dem arbeider i kirken, helsevesen og skoleverk.
De har til felles at de er høyt utdannet; over
40 prosent har mastergrad eller mer.
Bindestrek, revestrek
Og hva har så streken med saken å gjøre?
Ikke minst drar STREK de lange linjene tilbake
til oldkirken, og speiler vår tid i kirkens
dyphistorie. STREKs teologiske plattform
er den udelte kirkens tro, ikke minst slik de
er utmyntet i de økumeniske konsilene de
første 500 årene.
STREK prøver i det hele tatt å bøte på
en type kirkelig demens: for mange kristne
ligger store deler kirkehistorien i mørke - med
unntak for navn som Martin Luther og Hans
Nielsen Hauge. En kirke som mister kontakt
med røttene, vil slite med å finne ut hva den er
til for, og hvor den skal hen. En dement kirke
vil være prisgitt omgivelsene, alle som byr den
armen: Den går en langsom oppløsning i møte.
Kanskje kirken blir
nødt til å stole mer
på Gud?
Streken er ellers ur-elementet i all skriftlig
kommunikasjon; bokstaver bygges av streker.
I så måte er STREK en invitasjon tilbake til
kildene, til å stille de første spørsmålene i troen:
Hvem er Gud? Hva vil han sin skapning?
Hva er Guds rike, hvor er det på vei? Kort sagt
vil STREK bidra til at Gud ikke blir en kulisse
for alt det andre.
Et bilag om STREK
Ansvarlig redaktør:
Åshild Mathisen
Distribusjon
Innstikk i Vårt Land
onsdag 5. april 2017
Trykk
AmediaTrykk
Lillestrøm / Orkanger,
Schibsted Trykk Bergen
Grafisk design:
Åshild Arnesen
Innstikk Guro Sølvik
Illustrasjon, omslag:
Åshild Arnesen
Foto, forside:
Erlend Berge
Illustrasjon: Åshild Arnesen
Har du lyst til å få årets første
STREK-utgave tilsendt kostnadsfritt?
Sende en SMS med
kodeord STREK til 1933.
2 Et bilag om STREK | 05.04. 2017

Noen STREK-skribenter
Søster Sofie, O.P.
Tilhører dominikanersøstrenes
kloster i
Rögle, Sør-Sverige,
grunnlagt i 1948.
Hun har bl. a. utgitt
Til man och kvinna skapade Han dem (Artos,
2011) og selvbiografien Stairway to heaven
(Artos, 2013).
Magnus Malm
Har arbeidet med
retreater og åndelig
veiledning i
Göteborg-området
i rundt 30 år, og
skrevet et titalls bøker; sist utkommet på norsk
med Som om Gud ikke finnes (Vårt Land Forlag,
2015). I STREK har han bl.a. skrevet om tro
og terapi, samt om «nøkler til en låst kirke».
Illustrasjon Atle Skorstad
Erling Rimehaug
Er redaktør med
40 års fartstid i
Vårt Land, kjent bl.a.
for sine kommentarer
om trosliv, politikk
og samfunn. Har bl. a. skrevet Tørsten som gir
lys (Lunde, 2007).
Ulla Svalheim
Masterstudent i litteraturvitenskap
og
skribent, har tidligere
gått på forfatterstudiet
i Bø.
STREK handler også om bindestreken, at vi
sammenholder det som ofte isoleres i ulike
universer: Det åndelige og det kroppslige, det
personlige og det politiske, katedral og børs,
tro og psykologi. I personen Jesus Kristus
møtes alt dette, og får sine rette proporsjoner.
Vi kunne også spinne videre på tankestreken
- det som innbyr til besinnelse. Understrekningen:
Å fremhve det vår tid underslår.
Revestreken: Det frekke, med en brodd av
alvor. Streken i regningen: Om Gud som
forbauser og forvirrer, og agerer helt på tvers
av våre vante forventninger til ham.
«STREK er et åndelig vannhull. Det åpner
troslandskapet og gjør Gud større,» skrev en
abonnent nylig til oss.
I dette Vårt Land-bilaget gjør vi det lett
å skaffe seg både en smaksprøve og et
abonnement. Vel bekomme!
Asle Finnseth
Redaktør i STREK
Patrik Hagman
Skribent og dosent i
politisk teologi ved
Åbo akademi i Finland.
Doktorgraden
hans handler om kirkefaderen
Isak av Ninive. Finnen har bl.a. utgitt
Om kristet motstånd (Artos, 2011) Inngår i duoen
bak den populære podcasten Läsarpodden.
Live Lundh
Skribent og masterstudent
i allmenn
litteraturvitenskap
ved Universitetet i
Bergen. Bachelor i
estetiske studier fra UiO. Bokanmelder i Vårt
Land og redaktør for Prosopopeia.
STREK - sentralstimulerende magasin
Dette kan du lese i dette bilaget om STREK
Roadtrip: Viser Jesus seg for nordmenn i dag?
Les “Dag 1” av STREKs rundtur.
STREK-skribenter: Møt skribentene som
løfter magasinet.
Friksjon: Et gløtt av STREKs fyndige tekster
om musikk.
Overblikk: Hvordan jobber STREK,
journalistisk?
Peter Halldorf
Pinsepastor og retreatleder,
grunnlegger
av Ekumeniska
kommuniteten
Bjärka-Säby nær
Linköping. Redaktør for tidsskriftet Pilgrim.
Har skrevet nærmere 30 bøker; bl.a. 21 kirkefedre
(Luther, 2012), og Å elske sin nestes kirke
som sin egen (Vårt Land Forlag, 2016)
3

Tekst Asle Finnseth Bilde Bård Bøe
Strek | Aktuelt
Viser Jesus seg for
nordmenn i dag? Sånn helt
fysisk, og kirkelig ukorrekt?
Dag 1
Innbilning? Det
er ikke første gang Silje Trym
Mathiassen smaker på ordet. Og tvilen. Rundt den skjellsettende
beskjeden som kimte i ørene hennes en sommerdag i
2008 – fra ingensteds, «både utenfra og innenfra samtidig».
Avvist: – Det jeg arbeidet med – akupunktur, naturmedisin – var ikke stuerent i kirken, sier Silje Trym Mathiassen. – Det ble
snarere stemplet som lek med onde krefter.
Prest er hun også. Ansatt i Kirkelig
dialogsenter, samt vikarierende
sogneprest i Domkirken i
Stavanger. Prester i Den norske
kirke skal liksom ikke uten
videre utbre seg om sånt.
– Jo, jeg kan bli usikker, sier
hun, og gir oss noen sekunder,
som for å ventilere litt av samtaletrykket
som har bygget seg
opp i den store, halvbueformede
stuen på Madla ved
Stavanger.
– Jeg husker jeg ringte søsteren
min, som er psykolog, smiler
50-åringen.
– Jeg delte hva som hadde
skjedd, og spurte: Er det
sykelig, det her? Kan jeg ha
hallusinert? Nei, mente hun, til
det var jeg for trygg i identiteten
min. Hun opplevde heller ikke
tegn til virkelighetsbrist hos
meg.
4 Et bilag om STREK | 05.04. 2017

STREK lot tvil være tvil, tro
være tro, og la ut på en 1400
kilometer lang roadtrip.
Avvist
Det er ellers ikke en morgen
for mistro. Utenfra, gjennom
panoramavinduene, skyller
lyset fra den solblanke Hafrsfjorden.
Over vannflaten henger
måkene, urørlig, hvilende på
oppdriften. Her inne brytes
lysstrålene i streif av blått og
rosa, de spiller mot de hvite
veggene og glasstrappen som
krummer seg ned i rommet.
Prestens cocker spaniel, Sofia,
ligger langflat i sofaen og nyter
husfreden.
Men historien hennes er
ikke bare lys.
– Jeg har alltid vært kristen,
alltid hatt et nært forhold til
Gud, jeg snakket med Jesus
som til min beste venn. I konfirmasjonstida
var jeg hun som
hele tida satt med handa i været,
og fikk kjeft av de andre konfirmantene,
«det tar jo en halvtime
ekstra!». Og så har jeg vel alltid
«Var blodsukkeret
mitt lavt?»
hatt en sterk følsomhet, ikke
minst for hvordan det sto til
med mennesker rundt meg.
Hva de feilte, hva de trengte,
både psykisk og fysisk.
Men i sin lokale menighet
kjente hun seg aldri innenfor.
Bedre ble det ikke da hun etter
gymnaset begynte å studere
ved Naturheilschule nær
Hamburg i Tyskland, en høyskole
som utdanner behandlere
innen soneterapi, akupunktur
og homøopati, blant annet til
stillinger i det tyske sykehusvesenet.
– Jeg var liksom ikke kristen
nok, og det jeg arbeidet med
var ikke stuerent i Kirken.
Likevel oppsøkte hun
presten. Da var hun tidlig
i 20-årene, og hadde behov
for å snakke om en åndelig
erfaring hun hadde hatt.
– Han avviste den, sier
hun kontant. – Han nærmest
latterliggjorde det hele. Og
dette med naturmedisin, ja,
det var ikke bra! Da lekte man
med onde krefter. Sånt skulle
kristne holde seg unna.
Sint og skuffet forlot Silje
Trym Mathiassen prestekontoret.
En slik kirke kunne
hun ikke være en del av.
Tiår gikk. Sammen med
ektemannen – kiropraktoren
med fornavnet Kristen – bygde
hun opp en anerkjent klinikk
og behandlerpraksis. Sammen
fikk de tre barn, en flokk som
senere har vokst med to barnebarn.
Livet i brudd med kirken
– om ikke troen – var absolutt
til å leve med.
Vendepunktet inntraff en
feriedag i august 2008. Da
hadde hun bak seg et sabbatsår
der hun studerte religionshistorie.
Sommeren var på sitt
deiligste, hun hadde lagt seg
vel til rette i hengekøya i hagen
på feriestedet ved Flekkefjord.
– Jeg lå og mediterte, slik jeg
ofte gjør, blant annet kjente jeg
på gleden over å skulle tilbake
til praksisen min, til pasientene.
Stillheten var total. Åpnet
jeg øynene, så jeg opp i grener
bugnende av mørkerøde
kirsebær...
– Og så?
– ... hører jeg en stemme.
«Du skal studere teologi!» Det
kom fullstendig overraskende.
Og samtidig så sterkt og klart
at jeg umiddelbart svingte ut
beina, satte meg opp og så meg
rundt. Men nei, ingen der.
– Hvordan nådde stemmen
deg, da?
– Det er vanskelig å finne
ord for, veldig vanskelig. Det
kjentes som om stemmen kom
utenfra og innenfra hodet mitt,
samtidig.
Hun ga opp å forstå, og la
seg ned igjen.
– Ikke lenge etter var stemmen
der igjen. Bydende. «Du skal
studere teologi!» Nå protesterte
det vilt inni meg: «Aldri i
livet om eg ska’!»
Hun gjør en kraftfull skyvebevegelse
med hendene.
– Jeg ville jo tilbake til jobben
jeg var så glad i. Men jeg lurte
jo fælt, hva var dette? Var
blodsukkeret mitt lavt? Jeg
gikk ned til sjøen, stakk beina
uti for å kjøle meg ned, jorde
meg igjen.
Etter noen minutter gikk
hun opp i køya og la seg til
igjen.
– Men nå var det mer sånn,
sier hun, og lener seg bakover i
den hvite sofaen, brer armene
til siden med håndflatene opp.
– Inni meg sa jeg: «Gud. Hva
vil du jeg skal bruke de neste
årene på?»
Det drøyde ikke lenge. For
tredje gang hørte hun: «Du skal
studere teologi!»
– Da, sukker hun, var vel
kampen egentlig over ... Men
jeg ante jo ikke hvor sånt foregikk,
skratter hun.
– Jeg plukket opp mobilen
og begynte å google «studier
i teologi».
Få minutter etter var hun
på tråden til sentralbordet ved
Misjonshøgskolen i Stavanger.
– Er det her ... er det hos
dere ... eh, utdanner dere
prester?
Damen i andre enden lo –
og svarte ja. Det var plasser
ledig. Og studiet begynte om
tre dager.
Silje Trym Mathiassen
småløp opp til hytta der ektemannen
sto og skrelte poteter.
– Kristen, ferien er over.
Vi må hjem til Stavanger.
«Eg ska’ bli prest!»
– Og hva sa han?
– Han er jo så fantastisk,
han stoppet bare skrelleren
midt i ei remse, så på meg et
sekund og sa: – Du e’ gal. Men
eg elske deg.
Motbakke
Ganske raskt begynte det å
skrubbe. På grunn av poengene
fra religionshistorie begynte
hun rett på andreåret. Det bar
lukt ut i pugging av hebraiske
tegn. Totalt feil, kjentes det.
– Og for en del av teologistudentene
var det farlige
saker, dette med min bakgrunn
i alternativ terapi. En av
dem ville ikke sitte sammen
med meg, nærmest som om
jeg var smittefarlig. Jeg ble nok
en sånn som man entet støttet
eller tok avstand fra. Det ble
fem krevende år.
– Holdt du på å gi opp?
– Ja. En viktig grunn til at jeg
ikke gjorde det, var et foredrag
ved en ansatt hos Areopagos,
om «kirkens møte med den
åndelige lengsel». Det ga meg
nytt lys over bagasjen min: Jeg
kunne se at den ikke trengte å
være en byrde, men noe nyttig,
noe kirken hadde bruk for.
Rosaåndelighet
Hun tar seg i det.
– Det betyr ikke at jeg i dag
er «grenseløs» overfor det
nyåndelige. Som dialogprest
advarer jeg mot spiritisme
og mot såkalt rosaåndelighet
– «tenk deg frisk». Det skaper
bare problemer for folk, eller
forvirrer med lettvinte svar på
store, åndelige spørsmål.
– Men hva har erfaringen,
stemmen den augustdagen,
betydd for deg i årene etter?
– Det har jo vært så utrolig
5

Strek | Aktuelt
I hengekøya: - Her, mellom kirsebærtrærne på feriestedet i Feda ved Flekkefjord
var det stemmen kom til meg...
mye som har falt på plass. På
tampen av studiene ble Kirkelig
dialogsenter etablert i
Stavanger, med Areopagos
som en av eierne. Der ble jeg
ansatt som dialogprest. ...
Ja, hva har det betydd? Jeg har
fått en indre visshet om at
Gud finnes. At hans tanker og
planer er større enn mine. Og
så har den kallsopplevelsen, jeg
tør å bruke ordet i dag, ført til
at jeg våger å tro og forkynne
at Gud snakker til mennesker
også i dag. Ikke bare via
de vanlige kanalene, Ordet og
sakramentene, men også i
form av åndelige erfaringer.
«Jeg ble nok
en sånn som
man enten
støttet eller
tok avstand
fra»
– Har du fortalt om kallsopplevelsen
din i media?
– Nei. Men jeg forteller det
åpent til alle som spør hvorfor
jeg ble prest.
– Ser du noen risiko i å dele den
via STREK? Noen kunne kanskje
bli misunnelige, og lure: Hvorfor
får ikke jeg like klare svar?
– Ja, jeg var i tvil. Nettopp
fordi jeg ikke ønsker å nøre
opp et press til å «skaffe seg»
ekstraordinære åndelige erfaringer.
Men jeg landet på et ja.
Jeg vil bidra til å skape et større
rom i Kirken for å ta slike
åndelige erfaringer på alvor.
Samtidig er hun opptatt av
å ikke løsrive åndeligheten fra
hverdagen og skaperverket. –
Det er et like stort under når
snøklokkene der ute i hagen
vår bryter seg opp av den harde,
kalde jorda. Også det er å
høre Guds stemme.
– Hva sier du til dem som nå
har lest om kallsopplevelsen din,
og tenker: Sånt skjer bare ikke?
– Jeg kan forstå tvilen deres.
Men well, it does.
***
gatelys famler seg frem gjennom
uveisomheten.
En slik natt er E 39 et stykke
skjebne, noe man bare må
overgi seg til, der den skjærer
seg vei gjennom nuter og gråfjell,
spiser varebiler og trailere
til kvelds, kverner i seg ødslige
bensinstasjoner og dagen vi
har bak oss – Stavanger med
vårstenk, intervjuet med
dialogpresten, meditasjonen
hun ledet i bispekapellet samme
kveld. Det gikk i rause porsjoner
eterisk olje, fløytespill og ord
om Kristi velduft – bilkupeen
lukter fortsatt stint av myrra,
frankincense og lavendel.
Åpen for alt
Hva er det vi har begitt oss ut
på, fotograf Bård Bøe og jeg?
En roadtrip inn i historier som
ikke lar seg verifisere, tilskikkelser
som mange vil si det
finnes piller for, og som kan
sette både oss selv og dem vi
intervjuer i forlegenhet.
Men må det ikke finnes
ytringsfrihet, også for dette?
Det bærer nedover mot
Lyngdal, svinger og vogntog
hvirvler mot oss, frontruta bades
i salt sørpe. Ikke langt igjen,
nå, til nattely på Paulsens
Hotell. Vi trøster oss med Ole
Paus over bilstereoen, det er
som om han sender oss et
mantra.
Kjære vene /
hva skal man gjøre med
men’sker som meg /
Jeg er absolutt åpen for absolutt,
absolutt alt.
Utdrag fra STREK nr. 1/2017
Lysene over Stavanger forsvinner
i bakspeilet. Januarnatten
er maken til den jeg
Har du lyst til å lese resten av denne saken?
forserte på vei hit i går –
Da kan du sende en SMS med kodeord
bekmørk og våt. I Ålgård er det
regn, i Vikeså opphold, i Helle- STREK til 1933 eller kontakte oss på
land viker den siste plussgraden strek@mediaconnect.no / 23 36 19 71.
for et nølende dryss av Søknadsfrist snø. Du vil da motta årets første STREK-
15. april
En piggtråd av skittenoransje med løpende utgave opptak kostnadsfritt i posten.
fram til 1. juni
Bestiller du STREK,
blir du med på dag 2
og 3 av roadtrip’en.
Overraskelser venter.
Peter Svalheim
Helge Skippervold
VID har studiene for deg
VID vitenskapelige høgskole har til sammen 80 studier fra enkeltemner
og nettstudier til bachelor-, master- og videreutdanninger
og Ph.d. – programmer. Her er noen eksempler fra VIDs
innholdsrike studiemeny:
Masterstudier:
• Diakoni (VID Oslo sammen med MF)
• Verdibasert ledelse (VID Oslo)
• Globale studier (VID Stavanger)
• Teologi (VID Stavanger)
• Interkulturelt arbeid (VID Stavanger)
Bachelorstudier ved VID Stavanger:
• Kristendom, ledelse og menighetsutvikling
• Religion, kultur og globalisering
• Teologi
• Samfunnsfag
Nettstudier:
• Politisk islam
• Globaliseringsprosesser
• Barnekonversjonen – barns menneskerettigheter
Søknadsfrist 15. april
med løpende opptak
fram til 1. juni
VID har 3300 studenter fordelt på
VID Stavanger (Misjonshøgskolen),
VID Sandnes, VID Bergen og
VID Oslo (Diakonhjemmet).
Husk søknadsfrist 15. april.
Les mer på VID.no

Foto: EPA/RAHAT DAR
Etterlatte sørger over ofrene for
et selvmords angrep i Lahore,
Pakistan, 1. påskedag 2016
HJELP KRISTNE
SOM TRUES
PÅ LIVET
SE MER I INNSTIKKET
PÅ FREDAG
Send SMS TILSTEDE til 2377
Kr 2o0,- pr melding
VIPPS-konto #19013 Stefanusalliansen
www.stefanus.no

Tro. Aktualitet. Rotfeste.
Har du lyst til å få årets første STREKutgave tilsendt kostnadsfritt?
Send SMS med kodeord STREK til 1933

22 Strek | Nr. 3, 2013
Streks | journalistikk
STREK byr på “slow journalism”
Atrikler kan bli til overlengre tid, belyses med flere nyanser, og romme andre fortellergrep
enn det avisformatet vanligvis tillater. Her er noen eksempler og innganger.
Tekst: Stine Frimann
Strek | Aktuelt
Strek | Aktuelt
Men i kirkens pengebinge
er oljen grei
Kirkelige aktører krever brems i oljeproduksjonen
for klimaets skyld.
Men med sine aksjer gir de gass: de
har minst 75 millioner kroner inves tert
i bransjen.
– Selg oljeaksjene, utfordrer aktivister
som fredsprisvinner Desmond Tutu
og miljøpioner Bill McKibben.
«Norge må få Ned tempoet
i olje- og gassutvinningen.»
Det er blant hovedkravene
til den brede alliansen «Klimavalg
2013», der blant andre
Den norske kirke, Frikirken,
Kirkens Bymisjon og en
rekke kristne organisasjoner
har gjort felles sak med aktører
som LO i Oslo, Greenpeace
og Framtiden i våre hender.
«Klimavalg 2013» krever også
at politikerne legger til rette
for grønne arbeidsplasser, slik
Norge «la til rette for etablering
av petroleumsindustrien
på 1970-tallet». Bør dette engasjementet
prege kirkens aksjeinvesteringer?
– Definitivt, sier den kristne
forfatteren og miljøaktivisten
Bill McKibben, som i mai ble tildelt
den norske Sofieprisen på
100 000 dollar for sin innsats.
McKibben er frontfiguren i den
internasjonale kampanjen Go
Fossil Free, som særlig kjemper
for at ideelle aktører skal selge
seg ut av fossilindustrien. «Det
er galt å ødelegge klimaet. Da
er det også galt å tjene på ødeleggelsene,»
skriver kampanjen
på sine nettsider.
STreK har snakket med åtte
av de kristne organisasjonene
og stiftelsene som er med i klimaalliansen
om beholdningen
av aksjer i olje og gass.
• Fem av de åtte har en aksjeportefølje,
alle med aksjer
i olje og gass.
Sprik? Alliansen «Klimavalg 2013» krever brems i norsk oljeproduksjon. Flere av
de kirkelige aktørene i alliansen støtter samtidig opp om produksjonen med millioninvesteringer.
Foto: Dick Durrance II, National Geographic/Getty Images
Anders Bjartnes
Anders Østeby
Arild Hermstad
Harald Magne Glomdal
24 Strek | Nr. 3, 2013
– Vi solgte oss ut av Statoil i
fjor på grunn av oljesandprosjektet
i Canada. Men skal man
være på det norske aksjemarkedet,
er oljen uunngåelig. Vi
kjører jo alle bil, vi vil ha oljen.
Og nesten alle store selskaper
på aksjemarkedet har noe med
olje og gass å gjøre.
Også ovF har solgt seg ut av
Statoil, ifølge avdelingsdirektør
for finans Harald M. Glomdal.
Det skjedde etter at ovF
stemte mot oljesandprosjektet
på flere generalforsamlinger i
Statoil, opplyser Glomdal. ovF
investerer også i fornybar energi,
blant annet vannkraft. Men
det kirkelige fondet anser ikke
investeringer i olje og gass generelt
som problematisk.
– Foreløpig er dette nødvendige
energikilder, sier Glomdal.
– En av de viktigste grunnene
til velstandsutviklingen vi
har hatt i Vesten, er tilgangen
på billig energi. Skal vi kutte
i denne tilgangen nå, vil ikke
land som Kina og India få mulighet
til den samme utviklingen.
Det er ikke dermed sagt at
de skal gjøre de samme feilene
som vi har gjort. Men vi kommer
foreløpig ikke bort fra fossil
energi.
Anders Bjartnes mener ovF
burde tenke mer offensivt.
– Det blir et veldig tydelig
sprik ellom liv og lære når ovF
og Den norske kirke vil beholde
oljeaksjene sine samtidig som
Kirkemøtet ber Oljefondet investere
vesentlig mindre i fossil
energi. Et slikt engasjement
bør speiles i kirkens egne investeringer.
– Vi diskuterte
aldri
å prøve å
finne et fond
uten olje- og
gass aksjer.
Utviklingssjef Kåre Hegle i
Kristen-Norges Innkjøpsfellesskap
(Knif).
Nødhjelp i olje
Også Kirkens Nødhjelp (KN)
har investeringer i olje og
gass som en del av sin totale
portefølje. Verdien på investeringene
i olje ligger på rundt
12 millioner kroner, sier økonomisjef
Anders Østeby til streK.
Miljøaspektet ved investeringene
har vært drøftet i KN-styret
flere ganger, påpeker han.
– Det er planlagt tatt opp
i gjen i høst. Blant annet har
vi diskutert om vi bør ha aksjer
i Statoil på grunn av oljesand,
men foreløpig har vi beholdt
en mindre post i Statoil,
sier Østeby.
Kirkens Nødhjelp jobber
for verdens fattigste, som er
mest utsatt når klimaendringene
fører til flom, tørke og
ekstremvær. Det skaper en
krevende balansegang, sier
Østeby.
– Samtidig som vi er opptatt
av miljøperspektivet, forvalter
vi penger som ikke er våre. De
tilhører prosjekter og partnere i
Sør. Derfor føler vi et stort ansvar
for å finne plasseringer med
god avkastning. Så langt mener
vi at investeringer i norsk olje og
gass generelt er innenfor våre
etiske retningslinjer, sier han.
Østeby sier det ville krevd
mye ressurser dersom Kirkens
Nødhjelp skulle ha hatt intern
kompetanse til å drive kapitalforvaltning.
De bruker derfor
en ekstern forvalter.
– Vi prioriterer å jobbe med å
ansvarliggjøre politikerne i klimaspørsmål,
det er der vi har
størst mulighet til å få gjennomslag
for endringer, sier han.
Ikke tema
Også Kristen-Norges Innkjøps
fellesskap (Knif) bidrar til
å formidle kapital fra Kristen-
Norge til petroleumsindu s t -
rien. Knif er ikke med i Klimaalliansen,
men har på vegne
av medlemmene forhandlet
frem en samarbeidsavtale om
kapital investeringer med Danske
Capital. I avtalen inngår
blant annet to aksjefond, som
medlemmene kan slutte seg til
Kartlegging: Mange kirkelige aktører har bedt norske myndigheter om å bremse tappingen av olje og gass. Samtidig - viste
STREKs kartlegging - finansierte de samme bransje med aksjekapital, minst 75 millioner kroner. Faksimile fra STREK nr. 3, 2013.
Kirkelige aktører
krever brems i oljeproduksjonen
for klimaets skyld.
Men med sine aksjer gir de
gass: de har minst 75 millioner
kroner investert i
bransjen.
– Selg oljeaksjene, utfordrer
aktivister som fredsprisvinner
Desmond Tutu og
miljøpioner Bill McKibben.
«Norge må få ned tempoet
i olje- og gassutvinningen.»
Det er blant hovedkravene
til den brede alliansen
«Klimavalg 2013», der blant
andre Den norske kirke,
Frikirken, Kirkens Bymisjon
og en rekke kristne organisasjoner
har gjort felles sak
med aktører som LO i Oslo,
Greenpeace og Framtiden
i våre hender. «Klimavalg
2013» krever også at
politikerne legger til rette
for grønne arbeidsplasser,
slik Norge «la til rette for
etablering av petroleumsindustrien
på 1970-tallet».
Bør dette engasjementet
prege kirkens aksjeinvesteringer?
Den ukuelige hyrde
Patriarken av Konstantinopel
er overhode for 250
millioner ortodokse kristne.
Tjenesten utfører han på
umulige vilkår. Dét har
Bartholomeus klart å gjøre
til en styrke. STREK har
møtt «den grønne patriarken».
Linjen av forgjengere
begynner med apostelen
Andreas, kort etter Jesu
død. 270 ledd senere sitter
Hans Allhellighet Bartholomeus
av Konstantinopel og
byr oss på espresso, myntekonfekt
og en tidshorisont
av en annen verden.
– Bruddet mellom oss og
Roma har jo rukket å bli
tusen år gammelt, bemerker
patriarken. Han lar kjensgjerningen
synke mot
dokumentstablene som
truer med å begrave skrivebordet
hans.
Så sanser han seg. Nikker
mot vinduet mellom oss,
vestover. Ut langs høydene
i det moderne Istanbul, det
som en gang var keisernes
Bysants og vikingenes
Miklagard, ut Bossporosstredet
og videre vest over
Middelhavet mot Vatikanet.
Den ukuelige hyrde
Patriarken av Konstantinopel er overhode for 250 millioner
ortodokse kristne. Tjenesten utfører han på umulige vilkår.
Dét har Bartholomeus klart å gjøre til en styrke. STREK har
møtt «den grønne patriarken».
Eksklusivt: Patriark Bartholomeus av Konstantinopel er overhode for verdens 250 millioner ortodokse kristne. Etter 15 måneders
forarbeid ble STREK lovet fem eksklusive minutter med patriarken i Istanbul. Intervjuet skulle komme til å vare i en halv time,
blant annet fordi vi tangerte udåden til «tempelridderen» Anders Behring Breivik. Faksimile fra STREK nr. 2 & 3, 2012
Tekst Håkon Dahl Bilde Erlend Berge
Strek | Aktuelt
«Herren er min byrde»
«Herren er min byrde»
Som journalist i NRK Radio anrettet Håkon Dahl (66) et utall
kristelige programmer, også innslag om frelse og fortapelse.
Ingen kunne ane hvor forbrent han selv var av akkurat dette
stoffet. Her er hans historie.
«Herren er min byrde»:
Lenge hang lappen med den
håndskrevne teksten over skrivebordet
mitt. Det var klargjørende
å bli minnet på virkeligheten.
Gud var livets store
byrde.
***
Det er søndag kveld i Sannergata
12, der pinsemenigheten i
Oslo nord holder hus. De to predikantbrødrene
på plattformen
er i gang med ettermøtet; den
ene spiller på et lite orgel, den
andre snakker mykt inn i mikrofonen
og inviterer til frelse og
helbredelse.
Intensiteten tiltar. Jeg er
seks–åtte år og sitter i benkeradene,
mellom far og mor. Det
dunker i brystet. Gud hamrer
på hjertedøra mi. Skal jeg åpne?
Kaste meg i armene hans? Igjen?
Eldstebrødrene går rundt i
lokalet. Snakker lavt til ukjente.
Jeg vet hva de spør om: «Hvordan
har du det med Gud, kjære
venn? Er du frelst?»
Jeg ser folk gå frem til podiet
og bøye kne. Noen av dem gråter.
Menigheten synger:
Kast deg i Frelserens armer
legg deg til ro ved hans bryst ...
22 Strek | Nr. 1, 2015
Jeg var forutbestemt
til å
gå fortapt.
Det gjør vondt i halsen, dunker
i brystet.
Men jeg orker ikke. Orker
ikke enda en omgang: Åpne
døra for den etterlengtede gjesten.
Som jeg vet vil snu på hælen
og løpe vekk med en gang jeg
byr ham inn.
Og så prøver jeg likevel, jeg
føler jeg må. Jeg ber: «Kom inn,
kjære Jesus.»
Jeg kjenner etter. Kommer
han? Men ingen ting skjer. Det
gjør det aldri.
Hvorfor i all verden banker
Gud på, når han allikevel ikke
vil komme inn? Når han ikke vil
gi meg det predikantene lover —
gleden over å være frelst? Hvorfor
har jeg så vondt i brystet?
Hvis det er noe feil med meg,
kan vel Gud si ifra?
Ufrelst
Klokka passerer ni. Vekkelsesmøtet
med den lokkende
musikken går mot slutten. Far
går gjerne ut av møtelokalet
mens han ennå kan la musikken
følge seg bortover gata.
Vi går mot bilen. Foreldrene
mine sier ingen ting, og på vei
hjem sitter jeg alene i baksetet.
Gud fortsetter å banke, men de
regelmessige sammentrekningene
i brystet og halsen er blitt
svakere.
Jeg har det fortsatt vondt.
Altså er jeg fortsatt ufrelst. Jeg
er utenfor. Jeg hører ikke hjemme
i menigheten som sitter
igjen i salen, ivrig opptatt av
frelsen og gleden. Jeg kan ikke
se frem mot Jesu gjenkomst og
livet i himmelen.
«Kast deg i frelserens armer»
Jeg vokste opp i en menighet
som hadde sterk overbevisning
om Guds nærvær. Og jeg
var like overbevist om at dette
ikke gjaldt meg. Gud ville ikke
vite av meg. Lenge før jeg hadde
hørt ordet, visste jeg hva predestinert
betød. Jeg var forutbestemt
til å gå fortapt, jeg var bestemt
for helvete.
Hvor hadde jeg dette fra?
Jeg var et alminnelig oppvakt
barn som evnet å tenke
logisk. Vekkelsespredikantenes
teologiske ideer ble for
– Min overgivelse til Gud endte
alltid i et kræsj mot betonggulvet
i Salem. Jeg kjente meg
bestemt for helvete, skriver
Håkon Dahl.
meg elementer til en konkret
og forferdelig religiøs virkelighet.
Søndagskveldene måtte jeg
være med foreldrene mine på
vekkelsesmøtene i Salem. Samlinger
der predikantene, uke etter
uke, fortalte hvor viktig det
var å bli frelst — for å oppnå den
evige salighet i himmelen, men
også for å få del i frelsesgleden
i dette livet. Predikantene lovte
lykke og glede til alle som sa ja
til Jesus. Jeg ville så gjerne få det
godt inni meg, så jeg sang med:
Timene flykter så hurtig,
aldri de kommer igjen
Snart vil de dype dødsvanne
rulle ved livsfloden hen
Kast deg i Frelserens armer, legg
deg til ro ved hans bryst
Hør hvor det stormer der ute,
her er det fredfylt og tyst
Dø syndfri
Denne sangen var jeg med på
nesten hver søndag fra jeg var
fem–seks år. Og jeg trodde fullt
og fast på innholdet. Jeg hørte
predikantene synge og snakke
om de ufrelstes, de verdsliges,
triste liv, hvor gledesløst og
angstfylt det var. Å være frelst,
derimot, var å ha det godt. Men
jeg hadde det vondt, det stormet
i brystet mitt. Og da var
man ikke frelst, så mye forsto
jeg. At det som herjet meg, var
det psykologene vil kalle angst,
måtte jeg bli mye eldre for å forstå.
Det eneste jeg ville var å bli
frelst, for da ville jeg få det godt.
Og det hastet.
Hjemme snakket de om at
ufrelste seksåringer kom til
helvete hvis de døde. For da var
barna nemlig store nok til å forstå
at de gjorde noe galt og var
slemme. Jeg var fem år. Derfor
begynte jeg å planlegge å ta livet
av meg sommeren før jeg fylte
Brent av tro
seks; jeg torde ikke ta sjansen
på å bli eldre med den risiko det
innebar for min evige skjebne.
Da var det best å dø mens jeg
fortsatt var syndfri og garantert
plass i himmelen. Jorda var
jo allikevel bare en jammerdal.
Fallhøyde
«Kjenner du Guds kall i hjertet?»
spurte predikantene på vekkelsesmøtene.
Jeg kjente etter, for
meg var predikantenes metaforer
noe veldig konkret. Jeg
var sikker på at det var Gud
selv som banket på hjertedøra.
Derfor prøvde jeg å kaste meg
Inngående: NRK-journalisten Håkon Dahl skrev sterkt og inngående i STREK om angsten som festet seg under vekkelsesmøtene
og endetidsforkynnnelsen han opplevde som guttunge i en pinsemenighet i Oslo. Faksimile fra STREK nr. 1, 2015
23
Som journalist i NRK
Radio anrettet Håkon
Dahl (66) et utall kristelige
programmer, også innslag
om frelse og fortapelse.
Ingen kunne ane hvor
forbrent han selv var av
akkurat dette stoffet. Her er
hans historie.
«Herren er min byrde»:
Lenge hang lappen med den
håndskrevne teksten over
skrivebordet mitt. Det var
klargjørende å bli minnet på
virkeligheten. Gud var livets
store byrde.
Det er søndag kveld i
Sannergata 12, der pinsemenigheten
i Oslo nord
holder hus. De to predikantbrødrene
på plattformen er
i gang med ettermøtet; den
ene spiller på et lite orgel,
den andre snakker mykt inn
i mikrofonen og inviterer til
frelse og helbredelse.
Intensiteten tiltar. Jeg er
seks–åtte år og sitter i
benkeradene, mellom far og
mor. Det dunker i brystet.
Gud hamrer på hjertedøra
mi. Skal jeg åpne? Kaste
meg i armene hans? Igjen?
9

Ylva Eggehorn er poet og forfatter, bosatt nær Stockholm. Tekstene er utdrag fra hennes kommende roman på forlaget Bonniers.
Strek | Gjenskinn
En brødsmule er nok
«En varme. Et blikk. En levende pust i den totale
ensomheten.» Her følger to selvbiografiske
tekster av Ylva Eggehorn.
Bilde: Eva Berge
1
Livet var ganske enkelt overvurdert. Om
natten lyttet jeg til hjertet mitt som slo, og
prøvde å forestille meg hvordan det ville være hvis
dunkingen opphørte for alltid. En trafikkulykke?
Det kunne ha vært en utvei, en måte å slippe unna
på. Døden var ikke noe problem, jeg var ikke redd
for å dø, det var ikke trøst jeg trengte.
Nå dreide det seg ikke om klassekameratenes
hånflir, de som forfulgte meg på barneskolen og
skrek «professor» eller «skjelett» etter meg. De
som sto i grupper i skolegården og lokket meg til
seg med myke stemmer, kun for å utbryte: «Hva
får deg til å tro at du skal få være sammen med
oss?» Om og om igjen. Det tar tid å bryte ned et
menneskes håp. Alle er jo innstilt på å gi nesten
hva som helst for å få være med i gjengen.
Nå handlet det i stedet om å avvise meg selv,
målbevisst og metodisk. Mine foreldre var ikke
fornøyd med meg. Det hjalp ikke hvor mye
jeg enn presterte. Den jeg elsket, likte de ikke.
Samfunnet og vennene trakk seg unna. Jeg var
for ung til å takle denne konflikten. Den bekreftet
min skam. Det var noe galt med meg. Jeg passet
ikke inn. Det var selve eksistensen som var
problemet. At jeg var til.
Hvordan dette Andre siden trådte inn over
dørstokken min, kan jeg ikke forklare. Jeg oppsøkte
det ikke, for jeg visste ikke at det fantes. Jeg
spurte ikke etter det, for jeg hadde ingen anelse
om at man kunne spørre om slikt.
En varme. Et blikk. En levende pust i den
totale ensomheten. Nært inntil min egen. Slik kan
man beskrive det i ettertid, men da det hendte,
var det en helt språkløs erfaring. Senere pleide
jeg å fortelle at det var som å sitte ved et bord
med ryggen mot døren. Og plutselig (uten å ha
hørt noe) kjenne med hele ryggen at noen står i
døråpningen og ser på meg. Vanligvis ville man
da snu seg og ganske riktig se at noen står i døråpningen.
Men denne gangen var det ikke slik.
Det var like virkelig som skrivebordet ved vinduet
mitt, men jeg så ingen.
Det skaket meg. Min verden rommet ikke
uforklarlige hendelser. Jeg hadde høye tanker om
meg selv og mente jeg hadde anskaffet meg et
verdensbilde som var rasjonelt og gjennomtenkt.
Det som skjedde uroet meg, men ikke slik et
spøkelse ville ha gjort. Et klokt og modent og
aksepterende nærvær så meg uten å være påtrengende,
det bare var der. Det var ydmykende
å være med på noe som jeg egentlig ikke kunne
beskrive med ord. Jeg hadde jo et språk for allting.
Min strategi ble å håpe at «det» skulle gå over.
At det skulle blekne bort dersom jeg ignorerte
det hele. Problemet var at det ikke gikk slik.
Det kom flere netter, og dette Andre var til stede
like selvsagt og uanstrengt som mørket. I slekt
med stillheten som oppstår rett før, eller kanskje
snarere rett etter, at noen har sagt noe.
Mitt hjerte banket i brystet som under et kistelokk
der noen våknet og ville ut. Jeg kunne ikke
snakke med noen om dette. Daniel? Nei. Utenkelig.
Gjennom en langsom og motvillig og ensom
prosess som jeg ikke kunne dele med et eneste lev-
ende menneske, vokste mistanken om at denne
erfaringen kanskje lignet på det kristne mennesker
snakker om når de taler om Gud. Jeg kjente
ingen som trodde på Gud. Intet fornuftig menneske
i Stockholms sydlige forsteder på midten
av 60-tallet trodde på Gud.
Det var en hemmelig venn som trådte frem
— like fjernt fra sykelige religiøse overjegsforestillinger
som avstanden mellom en brun ølbule
og et pyntelig småbykonditori. Jeg var oppdaget,
men ikke forrådt. Av en som var forvist fra hele
moderniteten, fra tiden jeg levde og åndet i og
fra det stedet der jeg skulle lære meg å overleve.
Jeg loddet dypet i Guds forlatthet og kjente meg
igjen. Langsomt ble mistanken bekreftet.
Det var en plagsom, men meningsfull overraskelse:
Alt er ikke sagt. Jeg var ikke henvist til
å søke det usagte utenfor den tid og det rom jeg
selv beveget meg i. Lyset sildret fortsatt gjennom
løvverket i bjørka utenfor vinduet mitt, det var
det samme lyset og de samme grenene slik jeg
for lengst hadde memorert dem. Bjørka lyttet
når jeg øvde på etydene på fiolinen min.
Fiolinen forandret seg ikke og heller ikke musikken.
Men nå leste jeg opplevelsen på nytt, i et rom
hvor mørket pustet og lyset trådte frem akkurat
så uventet som det faktisk og virkelig er. I hvert
eneste blad. Verden var den samme, ikke en annen,
en verden som rommer et ordløst Ord, et nytt
språk å lese den med.
2
Det var ikke skjønnhet jeg strakte meg etter,
selv om jeg alltid hadde jaget det vakre.
Trærne utenfor vinduet mitt kunne jeg utenat,
gren for gren. Jeg visste hvordan eika utenfor
kjøkkenvinduet så ut i regn og i måneskinn; når
den mistet bladene ble den et sortglinsende
instrument for tanker som forgrente seg som en
komplisert fuge. Solnedgangen bortenfor balkongen.
Jan Johanssons Visa från Utanmyra, min første
EP-plate innkjøpt i Västertorp. Svarttrostene
nede ved Långsjön.
Men det nye jeg beveget meg inn i, var i stedet
omgitt av en slags ødslighet. Ta for eksempel
andaktene i friminuttet på Adolf Fredrik. Et helt
nytt ord i mitt vokabular. Noen klassekamerater
kom på denne ideen om å bruke ti minutter hver
dag et sted i et tomt klasserom og ha «andakt».
Det steg en svak ammoniakklukt av pinlighet og
svett angst fra disse sammenkomstene som vi
snek oss til, fire-fem stykker av oss. Jeg husker
ikke hva vi gjorde. Sannsynligvis leste vi noe fra
Bibelen og bad Fader vår, sammenknepet om våre
sjeler til helt oppunder haken.
Det som var begynt som et innbrudd i rommet
mitt nattestid og en uforståelig utvidelse
av min verden, ble plutselig en slags felle.
Alle dørene som hadde åpnet seg for nye vinder,
smalt igjen. Hvordan hadde jeg havnet
her? Og hvorfor fortsatte jeg med dette?
Uten å forklare det for hverandre og ikke engang
for oss selv, var Daniel og jeg plutselig blitt
enige om å gå i kirken nå og da. Til ordentlige
gudstjenester, en helt fremmed verden. Det var
vanskelig å fatte at sånt kunne forekomme i vårt
solsystem. Av og til sjekket vi søndagens annonser
i dagsavisen. Som å plukke ut en kino. Hva sier
du? Skal vi gå til Adolf Fredrik i dag? Vi pekte og
bestemte oss.
En høymesse i sekstiårene kunne være kjedelig
på en nesten ubeskrivelig måte, for det kjentes
som å stige inn i hodet til Mannen uten egenskaper.
Noe kjønnsløst med basstemme beveget
seg langt der fremme i koret. De besøkende satt
spredt som såkorn noen hadde kastet ut, ingen
vekster var synlige. Hattene (damenes) over kåper
og frakker. Ingen antydning til kirkesang ut over
kantorens. Når det ble tid for nattverd — H.H.N.
10 Et bilag om STREK | 05.04. 2017

Oversatt fra svensk av Ellen Merete W. Finnseth
Retreater
som det het på fagspråket — krøp to eller tre
personer frem til skranken og sank sammen der,
fortsatt med hatten og frakken på. De aller fleste
av de gudstjenestefeirende satt igjen i benkene og
så surmulende på de som kom ned fra det som
virket som en total abstraksjon. H.H.N. Måltidet
uten egenskaper.
Men hva vet jeg om hva som beveget seg under
frakkene og kåpene. Jeg vet bare at på tross av det
totale fraværet av noe som lignet på skjønnhet,
varme eller glede (eller mest av alt virkelighet) så
var det hver gang et ord eller en salmemelodi som
rev seg løs fra fargeløsheten og slo seg ned som
en sommerfugl på brystkassen min. Som traff
blink. Som var nøyaktig det jeg trengte for å orke
et par dager til. Som et lommelyktaktig lys som
ikke ville gjort særlig inntrykk i en galakse, men
som viste seg å være forskjellen mellom totalt
mørke og en mulighet til å ta seg frem, akkurat
fra der hvor jeg befant meg.
Presisjonen fikk meg til å hive etter pusten.
Som om alt i denne triste innrammingen bare
var en kokong for noe helt annet.
Jeg har hørt at når larven har spunnet seg inn
i puppen, lagrer den sine ekskrementer rundt seg
der inne. Restene av avføringen danner krystaller
som legger seg i et komplisert mønster. Og når
vingene til slutt vokser ut og puppen sprenges,
viser det seg at krystallene er grunnstoffet i
sommerfuglens farger. De legger seg nøyaktig i
Lia Gård
retreatsenter
Kontemplativ
retreat trinn 2
23. til 28. april
Ignatiansk retreat.
Heltaus retreat
med daglig personlig
veiledning
28. april til 7. mai
Advanced enneagram
– the prosess
model. Kurs i
retreatramme
med Andreas Ebert
7. til 10. Mai
Family issues –
healing the family
tree. Kurs i retreatramme
med
Andreas Ebert
11. til 14. mai
Guds farshjerte
retreat. Temaretreat
i samarbeid
med Frikirken
24. til 28. mai
Pinseretreat –
«Deg å få skode»
Temaretreat i
samarbeid med
OASE bevegelsen
2. til 5. juni
Lia i vekst og
blomstring –
dugnadsdager
6. til 11. juni
Salig er tørsten –
en praksishelg for
det indre livet.
Temaretreat i
samarbeid med
Areopagos og
magasinet STREK
15. til 18. juni
SE HELE VÅRT PROGRAM PÅ liagard.no
Lia Gård, Boks 106, 2481 Koppang. tlf: 62 46 65 00, e-post: retreat@liagard.no
Det kjentes som å
stige inn i hodet til
Mannen uten
egenskaper.
den orden som trenges for at mønsteret skal tre
fram. Admiral — sommerfuglen som flytter utenlands,
den flyr over havet! Dagpåfugløye — et illuminert
håndskriftsblad, et persisk miniatyrmaleri!
Aurora — hvit med et oransje innslag ytterst på
vingen, som den første strimen av en soloppgang!
Vingenes underside ser ut som en akvarell i flytende
farger, og når sommerfuglen slår vingene
sine sammen, smelter den helt inn i omgivelsene.
Slik overlever den sine fiender, i en manøver så
hårfin at den bare kan avleses med lupe.
Sørgekåpe, sitron, neslesommerfugl. Møkka
blir forvandlet til total skjønnhet, en transsubstansiasjon
som løftes mot lyset uten hjelp
fra prestehender.
Der satt jeg i kokongen eller i hangaren eller i
den tomme gymnastikksalen eller i det kirkelige
venterommet med et stykke glødende kull, serafenes
kull, mot leppene mine og en seksvinget
sommerfugl på brystet. Kanskje vil et skikkelig
sultent hjerte gi blanke i hva de andre holder på
med, hvordan de ser ut og hvordan de høres ut.
En brødsmule fra det virkelige måltidet er nok.
Utdrag fra STREK nr. 2, 2015
Retreater på Prestegården
19.- 21.5. ”Fra barnetro til voksen
tro og moden tro.”
Mandag 5.6. Åpen dag!
Konsert med Sveinung Hølmebakk
16. -18.6. Kurs i retreat- ramme:
Kvinner – som deg og meg.
18.- 20.8. Sjelemalerier i
retreatramme.
24.- 27.8. Når Gud skuffer –
en vei mot fornyet tillit.
29.9.- 8.10. Ignasiansk retreat.
PRESTEGÅRDEN
Vigmostad, 4520 Lindesnes • Tlf: +47 994 49 279
inger.marie@prestegarden.no • prestegarden.no

Sagt om Strek
Strek | Friksjon
Bør leses av mange!
Da jeg så at det uavhengige kirkemagasinet
STREK ... hadde
satt av 52 sider (!) til ett tema
- hvordan Den norske kirken
kan kappe de økonomiske
båndene til det offentlige -
fryktet jeg at det kunne bli
altfor mye. Men nei. Sjelden
har jeg sett en så god, omfattende
og samtidig lettfattelig
presentasjon. Det beste grepet
er at STREK selv lanserer en
modell for hvordan Kirken
kan presenteres. ...
Bør leses av mange!
Debattredaktør Erik Tornes i
Aftenposten, 15. juni 2014.
Lekent og fremragende
Vinneren av årets deignpris
oser av lekenhet, glede,
overskudd og innovasjon...
STREK er et magasin med en
helstøpt journalistikk som
fungerer takket være en fremragende
og gjennomtenkt
presentasjon.
Juryen for Fagpresseprisene,
2009, om STREK som
vinner av Designprisen
Kvalitet i alle ledd
STREK viser en enorm styrke
innen formidlingskunsten.
Det er godt synlig at de elsker
det de holder på med. STREK
er kvalitet i alle ledd.
Juryleder Lasse Gimnes,
Fagpresseprisene 2010.
STREK er et meget godt
redigert produkt. Masse velskrevne
artikler. Juryen tror
ikke, vi er 100 prosent sikre.
På at STREK er en verdig vinner
av årets utgave av Fagpresseprisen.
Juryens begrunnelse,
Fagpresseprisen 2010.
Sufjan Stevens
Come On Feel
the Illinoise
Asthmatic Kitty 2005
Friksjon er den faste kulturvrien i STREK, i denne utgaven av STREK fra nr. 4 i 2013,
var det Kåre Eriksen som filtrerte musikken.
Reisen til Grahamstown
Det er en av de samtalene som krever
et større lerret, og naturen bidrar med sitt:
Bølgene som skyller inn over stranden i
Wilderness, mens sjøsprøyten blir hengende
som et magisk slør i luften. De taggete fjellkjedene
mot nord. De golde åsene, den tette
skogen. Jeg glemmer aldri denne turen i en
liten, hvit Toyota. Cape Town til Grahamstown
i Sør-Afrika. En gammel dame, border
collien Bella og jeg.
Vi blir sittende i
stillhet, mens Sufjan
slår an åpningsakkordene.
Møt Margaret (78): lege, aktivist og et
sosialt knutepunkt. Utstyrt med en magisk
fortellerevne og en rå latter, kronisk selvironi
(«at my age you’re actually shrinking») og et
energinivå som får min toåring til å framstå
som en mediterende nonne. Tilfeldigheter
brakte oss sammen. En liten annonse i
Cape Ads. En utenlandsstudent på husjakt.
En enke med ledig husrom. Jeg tror ikke på
tilfeldigheter.
Erkeengelske Margaret har lånt med seg
radiodokumentarer om Victoria-tiden og
BBC-humorister for å underholde oss på
den lange reisen til Grahamstown. Jeg holder
en knapp på at amerikanske Sufjan Stevens’
musikk kan appellere til oss begge. De har
egentlig mye til felles, tenker jeg, Sufjan og
Margaret: Omtrent like eksentriske, omtrent
like godt blikk for det tragikomiske ved
menneskers framtoning, omtrent like godt
grep om tilværelsens gjennomtrengende
ambivalens. Myke klanger fyller bilen og
akkompagnerer Sufjans historier om helter
og antihelter i staten Illinois.
I Grahamstown, 14.000 km fra Illinois,
venter Margarets slekt. De bærer også på
en historie. Det regnet den kvelden, da den
lille familien kjørte hjemover langs en av
byens hovedgater. Den samme kvelden som
en beruset sjåfør kom rullende ned en bratt
bakke, gjennom det røde lyset. Yngstejenta
døde momentant. Eldstegutten døde litt
senere, i morens armer. Det er ikke første
gang Margaret forteller historien om barnebarna.
Det er lenge siden nå.
Vi blir sittende i stillhet, mens Sufjan
slår an åpningsakkordene på Casimir
Pulaski Day. Jeg tenker meg at det var sånn
det skjedde. At der og da inntraff et av disse
øyeblikkene, der i bilen, lyttende til Sufjan
Stevens’ hjemsøkelse hvor en får et glimt
av det store mysteriet. Jeg har aldri hørt en
vakrere sangtekst enn Stevens’ skildring om
kreften som rammet, men der og da er det
som om meningsløsheten blir levende og
alle brikkene faller på plass.
All the glory that the Lord has made
And the complications when I see his face …
All the glory when He took our place
But He took my shoulders and He shook my face
And He takes and He takes and He takes …
Jeg kaster et raskt blikk bort på Margaret.
Hun virker oppslukt av sine egne tanker.
Plutselig bryter hun ut i latter. For er det ikke
litt morsomt, humrer hun, at en så trist sang
går i dur? ◼
Korsvei 2017
ta imot
Seljord i Telemark 18.–23. juli 2017
Skandinavisk sommerfestival
Hovedtaler: Magnus Malm
Bibeltimer for tenåringer: Sunniva Gylver
Meld deg på nå! Pris øker 1. mai.
www.korsvei.no

Fredrikstad domkirke
Skjærtorsdag 13. april 2017 kl. 18.00
Oslo domkirke
Langfredag 14. april 2017 kl. 18.00
Oslo Domkor
Barokkanerne og solister
Dirigent: Vivianne Sydnes
Billetter på Ticketmaster.no
facebook.com/oslodomkor

Charlotte Røhrt er dansk journalist og forfatter.
Strek | Gjenskinn
«Jeg tør ikke se ansiktet»
Kanskje er det blodpropp, tenkte Charlotte Rørth første gang det intense nærværet overrumplet
henne i sakristiet. Så, tre måneder senere, slår noe inn via øyne og ører.
«Én ting er at jeg møtte Jesus. Men at han
kjente meg, det er voldsomt.»
STREK gjengir her et utdrag fra Charlotte Rørths
bok Jeg møtte Jesus – bekjennelser fra en motvillig troende
(Paradigmeskifte forlag, 2016). Den danske journalisten
og forfatteren er tilbake i sakristiet i La Sacra Capilla
del Salvador i den spanske byen Úbeda. Datoen er
onsdag 25. februar 2009, det er like etter lunsj. Rørth
sitter der guiden Andrea har etterlatt henne – alene
på en trebenk under engledekoren på takhvelvingen.
Det som nå skjer, etterlater 46-åringen i lykkelig
forvirring. For hva skulle hun med dette? En journalist
«fast forankret i den sunne fornuft», en kritisk
sjel som var vant til å tenke at tro var for sånne som
ikke visste bedre.
***
Benken er nesten myk av elde. Årene har tegnet
lyse striper, armlenet er helt glatt under håndleddet
mitt. Det er en høy benk. Bare tåspissene
mine kan nå ned og streife de store kvadratiske
flisene, som er lagt diagonalt som et vridd sjakkbrett.
Den lyse, myke sandsteinen er slitt i lag,
noen steder dypere enn den harde, mørkegrå
granitten.
Jeg lukker øynene. Og møter en mann.
Jeg har aldri sett ham før. Men jeg gjenkjenner
ham, da han som et hologram trer frem i naturlig
størrelse halvannen meter foran meg, litt til
venstre. Hologrammet ligner noe fra de science
fiction-filmene jeg nesten aldri ser, tenker jeg,
og forsøker med filmreferansen å ryste bildet av
meg som ren fantasi.
Men han blir stående rett foran meg.
Her i sakristiet bak mine lukkede øyne står
han inne i en kuppel, komplett med landskap og
himmel. Scenen er tredimensjonal og i naturlig
størrelse. Han står på en grusvei, og samtidig
ser jeg flisene under føttene hans. Han er ikke
gjennomsiktig, men virkelig. Like virkelig som de
turistene som er kommet inn og står og snakker
bak meg. Der han er, er det veldig varmt. Det er
midt på dagen, skyggen hans er kort, solen er
hvit, himmelen tåket, babyblå. Han går langs
en tørr bergskråning med en landsby på toppen.
På hans høyre side er det en dal med trær i rekker.
Jeg tør ikke se ansiktet. Vil vente. Sitter med
bøyd hode og ser først det lysegule støvet under
de slitte lærsandalene med tynne stropper som
er knyttet om anklene.
Jesussandaler, maken til mine. Absurditeten
gjør meg lettet. Mellomrommene mellom tærne
er skitne av rødlig jord, ikke lysegule som veien.
Sært, tenker jeg, og finner det hjemlig og fint at
hårene på oversiden av føttene er helt avbleket,
akkurat som hårene på de solbrune bena, presis
som mine sønners sommerben. Kjortelen går ned
over knærne. Den er mellomblå, har en svært myk
blåfarge og er slynget over den venstre skulderen
hans, hvor den er bleket av solen slik at den har
lyse striper.
Jeg forsøker å ryste
bildet av meg som ren
fantasi.
Håret er slitt av i skulderlengde. Det er rødlig,
lett bølget. Skjegget har nesten samme farge,
litt lysere, ikke særlig tett. Det når ned til strupehodet.
Han bærer seg flott, er slank, har rynker
langs halsen, rank rygg og lange muskler på armene.
Hendene er senete, rene, slanke og tørre med
tydelige vener på håndryggen. Med høyre hånd
retter han på kjortelen, legger den bedre på plass
på skulderen, mens han med venstre hånd holder
stoffet inn mot hoften. Han er omkring 30 år
gammel, kanskje litt eldre, og virker høy der han
står der for seg selv på grusveien. Den snor seg
langs den ikke særlig bratte bergskråningen ned
fra landsbyen på bakketoppen. Jeg kan skimte
vinduer – dvs. lysåpninger med lerret for – i de
lyse, lave husene med nesten flate tegltak.
Nedover på veien kommer fem menn i kjortler
imot ham, de snakker sammen. Bak dem går
enda to, og lenger oppe mot landsbyen går andre.
Et par av dem ser ut til å være kvinner med vannkrukker.
Det er også barn helt oppe ved byen.
Sauer. Eller er det geiter? De fem som er nærmest
ham, ser glade ut. De går og gestikulerer
med armene, som om de er dypt opptatt av å
dele noe de nettopp har opplevd. De har ingen
bagasje med seg, men de synes å være på vei fra
ett sted til et annet.
Til venstre ser jeg ut over dalen. Trærne står
et stykke fra hverandre, i jevne rekker nedenfor
skrenten langs veien. Sitrontrær, ser det ut til.
Kanskje også oliventrær. Men de ligner ikke helt på
dem som står her i traktene rundt Úbeda. Under
trærne er jorden nesten bar, bortsett fra litt gult
blomstrende ugress. I veikanten stikker det opp
dotter med svidd gress og vaier i den samme vinden,
som også får håret hans til å bevege seg en anelse.
Er det i Israel? Jeg har aldri vært der, aldri sett
landskapet før, men ja.
Han har stoppet opp og står stille og venter på
meg. Jeg kan merke at han ser på meg, men jeg
venter litt med å se ham i øynene. Jeg betrakter
langsomt ansiktet hans. Det er klassisk vakkert,
som en gresk gud, og det rødlige håret er en harmonisk
forlengelse av hudens solbrenthet. Da
jeg våger å møte blikket hans, ser jeg inn i øyne
som er grønne og grå med en snert av blå og både
velkomne og fylt av vennlighet. Blikket gir meg
samme følelse som den morgenen ved skogen,
den morgenen med lyset. Sterkere enn forelskelse.
Litt som i det første blikk mellom meg og mine
nyfødte sønner. Og mer til. Først da jeg er ferdig
med å betrakte ham, begynner han å snakke.
– Velkommen, godt å se deg.
Han sier det uten at jeg forstår det. Men min
bevissthet fatter det med det samme. Han kjenner
meg. Han kjenner hvert et gram, hvert et sekund,
kan se igjennom alt, liker meg likevel, tross alle
mine løgner, små og store, min surhet og smålighet.
Han har sett meg skjelle ut sønnene mine,
hørt meg si ting som jeg selv har glemt. Et mylder
av småscener opptrer mellom oss, det går så fort
som som i en film og setter seg som en gjenkjennelse,
så jeg ikke behøver å forklare meg; han har
sett alt. Jeg har ingen tvil i meg. Den er visket
vekk, sanset bort. Alle mentale forsvarsverk
«ANDERS BAASMO CHRISTIANSEN
BRILJERER»aftenposten
En film av JORUNN
MYKLEBUST SYVERSEN
PÅ KINO FRA 7. APRIL
«GÅSEHUDFREMKALLENDE BRA»
filmmagasinet
«SVART OG SÅR HUMOR»
cinema
semerfilm.no/hoggeren Hoggeren #hoggeren

Døren til La Sacra Capilla del Salvador i Úbeda.
er erodert. Jeg registrerer at min intellektuelt
baserte fornuft er forsvunnet til fordel for en
viten som har større vekt.
Han snakker med en språkmelodi som minner
litt om den spanske, så jeg prøver å forstå. Men
jeg kan ikke gjenkjenne ordene.
Jeg tenker at han snakker arameisk. Han snakker
ikke særlig høyt, snarere som om vi sto like overfor
hverandre. Vi møtes her i sakristiet. Vi to.
Som gjennom en kikkert finner jeg trygghet i å
gjense meg selv og mine klær, min gule cardigan
kjøpt hos Banana Republic på Newbury Street i
Boston og de svarte buksene fra Ivan Grundahl,
de som klør en anelse mot låret, min lyserøde
Foto: Ángel M. Felicísimo/Flickr
lakkveske som står på benken, hverdagen hjemmefra,
perlekjedet fra oldemor om halsen min,
vielsesringen, den treleddete sølvringen fra mor
og søsken. Jeg kan også høre de andre turistenes
småsnakk. De er italienere.
Han snakker stille videre i forvissning om at
jeg både kan høre og forstå. Det er som om han
bare vil sikre seg at jeg vet han er der. Han krever
ikke noe, spør ikke om noe, snakker bare. Tårene
glir ned fra kinnene mine, ned langs halsen,
inn bak skjortekraven. Kroppen registrerer dem,
men jeg har ikke krefter til å tørke dem vekk. Andre
kan se meg gråte, men det betyr ingenting.
Andrea kommer inn og legger hånden på min
høyre skulder, bakfra.
– Er du OK?
Jeg nikker. Han gir skulderen en klem, fjerner
hånden og forlater sakristiet. Da våkner reporterinstinktene
mine. Jeg må spørre mannen ut om
det han sier. Jeg kan ikke bare la ham gå. Jeg må
tilbake. Ha fatt i ham. Jeg lukker øynene, er sikker
på å ha forspilt min sjanse. Men han står der ennå
og har til og med et glimt i øyet, som om han ville
si: «Det hadde du nok ikke regnet med.»
– Jeg forstår ikke hva du sier, tenker jeg til ham.
– Det gjør ikke noe at du ikke forstå hva jeg sier.
Det gjør ikke noe.
Lettelsen senker seg i meg. Det var selve møtet
det gjaldt.
Blikket hans flyter inn i kroppen min. Fra nakken,
ned over skuldrene, magen, skjødet, bena, føttene.
Han er så mye mann, så maskulin, så forførende
og uimotståelig. Hans utstråling er sterkere enn
erotisk. Han rører meg enda lenger inne enn noen
annen mann, noensinne. Smilet hans er ikke som
en manns smil til en kvinne, i en kjærlig forhandling
om oppnåelse av orgasmer eller barn. Det er
et smil som får meg til å føle meg elsket med en
annen slags kjærlighet enn jeg kjenner. Det er
vennlighet. En liketil og enkel aksept av at det er
godt at jeg er her.
Når han kan se hele meg og allikevel vil ha meg,
er det minste jeg kan gjøre å stole på hans dømmekraft.
Jeg tenker ikke slik, jeg merker det. Ordene,
som skal beskrive det for meg selv, rekker ikke
eller er lattervekkende høystemte. Jeg nøyer meg
med å lagre følelsen før vi skilles, som om vi alltid
har kjent hverandre og alltid vil gjøre det. Han
nikker til meg, smiler igjen og forsvinner. Jeg er
ikke lei meg for at han forlater meg.
Ingen vil tro meg, det vet jeg. Men jeg vet (også)
at jeg har møtt ham. Hvordan skal jeg gi det videre,
det som ikke engang kan fortelles med ord? Jeg
har ikke krefter til å tenke tanken til ende. Knærne
skjelver, øynene klør av tårene, mascaraen må
være rent av, nesen renner også, skjortekraven er
slasket og våt. Jeg sier «takk» uten å tenke ordet
først, det kommer bare. Jeg reiser meg og går ut
av sakristiet. Andrea kommer meg i møte. Han
ser spørrende og usikker ut, begynner å foredra
om stedet som han pleier, men kikker intenst
på meg, mens jeg gnir mer mascara av kinnene.
– Det er OK nå, du har fått tørket det vekk.
– Det var en mann der.
– Kom. ◼
Utdrag fra STREK nr. 1, 2017
Tro. Aktualitet. Rotfeste.
Send sms strek til 1933
Du vil da motta årets første STREK-utgave
kostnadsfritt i posten.
STREK er et produkt fra

RISSKOV BILFERIE
- alltid et godt reisetilbud!
.
MER
ENN 700
HOTELLER PÅ
WWW.RISSKOV.NO
.
.
.
.
Ring & hør nærmere • Åpent hverdager 9-17.
Oppgi kode:
www.risskov.no 32 82 90 00
Gjelder for alle Risskov Bilferies opphold: • Prisen er pr. person i dbl. vær. • Gode barnerabatter • Mulighet for flere dager • Ekspedisjonsgebyr fra kr. 79,-
Spar ift. hotellets egen pris • Forbehold om utsolgte datoer • Evt. miljøtillegg betales på hotellet • Reisearrangør: Risskov Autoferien AG