Utlendighet Tema Sikkerhetspolitikk

Tema: 

Sikkerhetspolitikk 

September 2017 

Utlendighet 

Nyhetsbrev for norske studenter i utlandet

Leder 

En kule... 

beveger seg i lynets hastighet gjennom verden for tiden. Fra vest til øst og øst til vest. Jeg snakker selvfølgelig 

om sikkerhetspolitikk. Det er kanskje det mest dagsaktuelle temaet i verden for tiden. Vi har en 

usikker tid i vente. Noen statsoverhoder truer med atomvåpen, andre sensurerer sitt eget folk. Naturkatastrofer 

og krig fører til folk på flukt. Verden trenger desperat en solid og god sikkerhetspolitikk. 

Men hvordan skal vi sikre at alle er trygge (inkludert planeten vår)? 

Lever vi i en verden med svakere landegrenser 

eller strengere landegrenser med 

stengte murer? Svaret er ikke entydig. 

Noen vil si at vi har mer åpenhet, andre 

sier at vi lever i en tid hvor folk vil ha økt 

proteksjonisme. Dette kan være en respons 

til den økte globaliseringen og den 

frie tilgangen til informasjon vi har fått 

gjennom internett. Personlig tror jeg vil 

befinner oss et sted i mellom (i hvert fall i 

Vesten) – i en post-globaliserings fase. Vi 

er globaliserte, vi har tilgang til fri informasjon, 

vi reiser stadig mer, vi får kunnskap 

om andre folkeslag, men samtidig 

er noen av oss redde for at vår personlige 

informasjon skal skal bli kompromittert. 

Derfor vil vi ha økt sikkerhet for å beskytte 

oss mot det ’farlige’ utenfor. 

Den andre (the ’Other’) er et konsept 

beskrevet av Edward W. Said i boken 

Orientalism og viser hvordan Vesten har 

konstruert et bilde av Østen. Det er nettopp 

dette bildet som politikerne fortsatt 

konstruerer for å beskytte oss mot 

utsiden og konseptet er fortsatt dagsaktuelt. 

Istedenfor at politikk skal handle 

om den enkelte som ikke sees, handler det 

om ’oss’ og ’de’. Vi har alle noe å lære fra 

feministisk politisk teori og post-kolonialisme 

når det kommer til å forstå sikkerhetspolitikk. 

Den handler også om vår private 

sfære. Enkeltmenneskene og deres historie. 

Deres portrett. Hvor de kommer fra når de 

kommer fram til et nytt land etter å ha vært 

på flukt. Dessverre har EU inngått avtaler 

med Tyrkia som gjør at hundretusner lever i 

en humanitær krise. Man kan argumentere 

med at de har kjøpt seg ut av flyktningkrisen 

slik at flyktningene ikke kommer videre fra 

Tyrkia og Hellas. 

Vi har alle en jobb å gjøre: Sikkerhetspolitkken 

må forbedres for å sikre at alle 

mennesker og planeten vår får det godt i 

framtiden. Det starter ikke uten at du og jeg 

bryr oss. Derfor har jeg en oppfordring til 

deg: Ta ansvar, bry deg, skriv i avisen, 

2

Leder 

gjerne for oss i Utlendighet. eller meld deg 

inn i en frivillig organisasjon som jobber for 

en god sikkerhetspolitikk! 

I denne utgaven kan du lese om det diplomatiske 

trekantdramaet i Stillehavet mellom 

Nord-Korea, USA og Kina. ANSA 

Samfunns leder François-Xavier forteller 

om hvordan USA har tatt en ’Madman’ 

posisjon i verdenspolitikken. Les mer på 

side 6. 

Er Kirgistan den stabile i det ustabile? Det 

prøver vår skribent Maria å besvare i sin 

artikkel. Kirgistan er det lille landet i Sentral-Asia 

som ligger omringet av stormakter. 

At både USA og Russland vil ha innflytelse 

over landet var noe jeg ikke var klar over før 

jeg leste artikkelen. Få et sikkerhetspolitisk 

innblikk av Kirgistan ved å lese teksten 

hennes på side 9. 

Hvem er egentlig sikkerhetspolitikk for? 

Dette spørsmålet finnes det ikke en fasit på, 

men les Charlotts konklusjon på side 14. 

Her belyser hun sikkerhetspolitiske utfordringer 

fra en klimalinse. 

Flere soldater ventes å bli sendt til 

Afghanistan under Trumps ledelse. Etter 

9/11 har USA i kampen mot terror markert 

seg kraftig i Afghanistan. Er Afghanistan en 

mislykket stat, spør François-Xavier på side 

18? 

Finnes det en klar sammenheng mellom 

styresett og internettilgang? Det er en trend 

at mange diktaturer ofte preges av begrenset 

internettilgang. Les et perspektiv på dette 

fra Sentral-Asia på side 22. 

Du har derfor mye spennende å lese om i 

denne utgaven av Utlendighet! Dette er den 

siste utgaven jeg er redaktør, layout- og 

designansvarlig for. Dette året har vært veldig 

innholdsrikt: Jeg har fått lov til å være med 

på karrieredager, arrangere ANSA Samfunns 

fagdag og bli kjent med mange flotte 

skribenter. Uten dere ville ikke Utlendighet 

blitt til, så dere fortjener en stor applaus! 

ANSA-eventyret er heldigvis ikke helt over 

enda: Det neste året finner dere meg i London, 

der skal jeg studere en master i miljøteknologi 

med global politikk på Imperial College 

London. Jeg ønsker dere alle en fantastisk fin 

studietid framover! 

Takk for meg! 

Emilie H. Braathen, 

Redaktør ANSA Samfunn 

3

Innhold 

Innhold 

2 

Leder 

5 

Presentasjon av styret 

6 

Diplomatisk ménage-à-trois i Stillehavet 

9 

Krigistan - den ustabile i det stabile? 

14 

Hvem er sikkerhetspolitikk for? 

18 

Trumpistan eller mislykket stat? 

22 

Narsissistiske diktatorer og internettilgang i 

Sentral-Asia 

28 

Bli skribent for ANSA Samfunn! 

Utlendighet 

Ansvarlig utgiver: ANSA Samfunn v/styret 

Redaktør: Emilie H. Braathen 

Layout/design: Emilie H. Braathen 

Kontakt: hbemilie@gmail.com 

Forsidefoto: Adobe Stock/ Tatiana Shepeleva 

Foto leder: Adobe Stock/ ket4up 

4

Presentasjon av styret 

Styret 

i ANSA Samfunn 2016/17 

François-Xavier Lefébure, Leder 

Jeg studerer politikk og internasjonale relasjoner ved University 

College Dublin og er på sisteåret av bachelorgraden. Geopolitiske 

studier, internasjonal økonomi og diplomati interesserer 

meg meget. Jeg liker å reise, og håper at jeg en dag får muligheten 

til å reise i forbindelse med jobb. En av grunnene til at jeg ville 

studere politikk og internasjonale relasjoner var at jeg har reist 

mye. Via reising merker man forskjeller mellom personer og stater. 

Hvordan stater samarbeider for å løse de største utfordringene i 

vår tid er en vanskelig prosess, men det er viktig å lære seg i vårt 

22. århundre. Ikke nøl med å ta kontakt med oss i ANSA Samfunn 

på Facebook-siden vår eller på samfunn@ansa.no 

Johan A. Liseth Hansen, Økonomi- og informasjonsansvarlig 

Jeg heter Johan og er økonomiansvarlig i ANSA Samfunn. Til daglig 

studerer jeg en master i samfunnsøkonomi ved Universitet i 

Stockholm, og har tidligere studert både samfunnsøkonomi og 

internasjonale relasjoner i Melbourne og Amsterdam. Jeg er veldig 

interessert i bindeleddet mellom politikk og økonomi, noe som gjør at 

studier innen både samfunnsøkonomi og internasjonale relasjoner er 

midt i blinken. Som utenlandsstudent gjennom hele studiene har jeg 

også vært tett involvert i ANSA, og håper at du som samfunnsfagstudent 

i utlandet vil nyte godt av ANSA Samfunns medlemsblad, 

Utlendighet. 

Emilie H. Braathen, Redaktør 

Jeg studerer bachelor i Politics with International Relations ved 

University of York og er nå på sisteåret av bachelorgraden. Mitt 

akademiske fokus omhandler miljøpolitikk og tilpasningsløsninger 

forbi togradersmålet. Jeg har spesialisert meg innenfor internasjonal 

poltikk, europeiske studier og økonomisk filosofi. I tillegg til å være 

redaktør i Utlendighet er jeg lokallagsleder for ANSA York. Ved siden 

av dette er jeg lidenskapelig opptatt av matlaging, baking, litteratur og 

løping. Tidligere har jeg hatt frivillig verv som kulturanmelder og har 

hatt egen matblogg. Hverdagen min er hektisk, men også utrolig 

morsom. ANSA er som en familie for meg, her har jeg funnet venner og 

et nettverk som er utrolig viktig når man skal inn i jobb senere. Bli aktiv 

i ANSA du også! 

5



Den 9. august gjentvitret USAs president Donald Trump et innlegg 

fra The Five, et nyhetsprogram fra Fox News ledet av Jesse 

Watters. Watters påsto at Donald Trumps uforutsigbarhet var 

en bra ting for amerikansk diplomati, da Nord-Korea aldri kunne 

forutsi USAs strategi. Dette skjedde mens Nord-Korea truet med 

å angripe den amerikanske øya Guam i Stillehavet. Trumps 

diplomati uttrykkes på 140 tegn: Gjennom tilfeldige fornærmelser 

og trusler på Twitter, samt en uklar militær plan. Denne strategien 

er ikke ukjent i USAs militære historie. Det var vel Richard Nixon 

som var en stor beundrer av det som kalles ‘Madman Theory’: hvis 

fienden tror at du er gal nok til å gå i full krig mot ham, da er han 

nødt til å innta en defensiv, og ikke offensiv, stilling. 

Skrevet av 

François-Xavier 

Lefébure 

Leder av ANSA 

Samfunn 

Foto: AdobeStock/Delphotostock 

6


Det er to ting som er bekymringsfulle. For 

det første: hva slags administrasjon er det 

som tar militære råd fra et konservativt 

nyhetsprogram som stadig prøver å finne 

argumenter for å støtte presidenten? For 

det andre: historien viser at Madman- teorien 

er dømt til å mislykkes. En oversikt 

utarbeidet av “Foreign Policy”- journalisten 

Stephen Walt viser at de lederne som 

har satt i verk Madman-teorien, nesten 

alltid har endt i fiasko: Muammar Al-Gaddafi, 

Mao Zedong, sine teorier om kollektivisme 

førte til døden for millioner av 

mennesker. Idi Amin måtte gå i eksil etter 

en krig mot Tanzania og Saddam Hussein 

førte to veldig kostbare kriger med håp 

om å få tilgang til masseødeleggelsesvåpen 

(i tillegg til mange andre, blant annet 

Kim-dynastiet av Nord-Korea). 

Skjebnen til disse lederne er temmelig 

forutsigbare. De blir enten isolert og/ 

eller drept av det internasjonale samfunnet 

(ofte ledet av USA), de blir drept eller 

fjernet fra makten på grunn av interne 

konflikter, eller de dør sakte, og innflytelsen 

deres forsvinner med dem. Men det 

er én ting som nesten alle har til felles: de 

prøver på en eller en annen måte å få tak i 

masseødeleggelsesvåpen eller atomvåpen. 

Men hva skjer da hvis ‘The Madman’ allerede 

har tilgang til atomvåpen? Da får du 

en uforutsigbar “Madman” som kontrollerer 

både kongressens to kammere, Høyesterett 

og Det hvite hus. Og da er skjebnen 

til 25 millioner nordkoreanere og 50 millioner 

sørkoreanere i hendene på ham som 

har sagt at Nord-Koreas trusler skal bli 

møtt med ‘en brann og et raseri som 

Foto: Adobe Stock/ vitanovskij 

verden aldri har før har sett maken til’. 

Problemet med Trump er at hverken hans 

administrasjon eller kongressen (enda) tørr å 

sette en grense for hva han kan gjøre. Trump 

trenger fortsatt ikke godkjenning av kongressen 

for å lansere et atomvåpen (selv om flere 

kongressmedlemmer prøver å innføre en lov 

om dette). 

At USA skal forsvare seg, er en rett og en 

plikt. Men Donald Trump kan ikke parere 

med Madmanpraksis mot en ekspert på 

Madman-teorien: Kim Jong-Un. Obamas 

‘strategic patience’ var å ikke eskalere 

konflikten og å gjøre alt som var nødvendig 

for at Kim-dynastiet ikke skulle få tak i 

7


atomvåpen, nettopp fordi Kim Jong-Un var 

gal nok til alene å skape kaos og frykt i regionen. 

Det Trump har gjort, har nesten ført til 

full militær konflikt, om ikke et atomangrep. 

I Nord-Korea-spørsmålet er også Kina involvert. 

Xi Jinping, Kinas leder, har langt på vei 

forsøkt å ha en viss kontroll over Nord-Korea 

og Kim Jong-Un. Men sannheten er at Kim 

Jong-Un er langt mer irrasjonell og langt 

mindre kooperativ enn faren hans var. 

I en diplomatisk ménage à trois (trekantdrama) 

er det nå Xi Jinping som har tatt over 

rollen som den rolige, rasjonelle og kloke 

lederen, mens Trump bruker Twitter-diplomati, 

og Kim Jong-Un fortsatt prøver å leke 

med atomvåpen. 

Vi fikk nylig vite at Nord-Korea ikke skal gå i 

gang med skyting mot Guam-øya i Stillehavet 

(noe som ble belønnet med en Tweet fra presidenten). 

Om det er takket være Madman 

Trump eller Wiseman Xi Jinping, er vanskelig 

å si. 

Foto: AdobeStock/kremldepall 

8

Krigistan - den stabile i det ustabile? 

Kirgisistan- 

den stabile i det ustabile? 

Skrevet av 

Maria Nilssen 

I hjertet av Sentral-Asia, høyt oppi fjellene, ligger det lille landet 

Kirgisistan. De ble selvstendig i 1991 etter Sovjetunionens fall, 

og har siden hatt to revolusjoner. Å ligge så sentral, omringet av 

stormakter, mens de prøver å beholde demokratiet og den 

skjøre stabiliteten, er ikke en enkel sikkerhetspolitisk jobb. 

Post-sovjetisk, tidligere nomadisk, muslimsk og ateistisk, 

relativt stabilt, korrupt og høy arbeidsledighet, gjør at landet 

er ideelt for å bli utnyttet av andre sterkere stater rundt seg. 

Skribent i 

ANSA Samfunn 

Bisjkek: USA og Russland 

Kirgisistan har til tider en ganske intens og 

farlig sikkerhetssituasjon, noe som har ført 

til revolusjoner i både 2005 og 2010, i tillegg 

usikre landegrenser i kampen om ressurser. 

Landet er landlåst og er omringet av sterke 

makter som alle vil ha sin del av kaka, og 

som hver har sin agenda om hvorfor de er 

involvert i Kirgisistans sikkerhetspolitikk. 

I hovedstaden Bisjkek er det to stater som 

står sterkt: Russland med sitt språk, folkeslag, 

skoler, og økonomiske investeringer. 

USA med sin store ambassade, forsvarsansatte, 

tidligere flyplassbase til Afghanistan (Manas 

airbase), universitet, og frivillige ungdommer 

de sender til landsbyene (Peace Corps volunteer). 

USA er det fremmede elementet, fordi 

Bisjkek alltid har vært russiskdominert, og det 

er først de siste 10-20 årene de har blitt mer 

kirgisisk. Hva USA vil med denne innflytelsen 

og spredning av det engelske språket kan 

Faktaboks 

I følge Store norske leksikon er 

sikkerhetspolitikk regjerningen i 

en stat sine tiltak for å beskytte 

landet, der hvor alle ressurser 

inngår i bruk, med et fokus på 

utenrikspolitikk og forsvarspolitikk. 

I Kirgisistans sikkerhetspolitikk 

gjelder det ikke bare å beskytte seg 

fra eksterne fiender og 

problemer, men også interne 

etniske problemer, som ofte 

korresponderer med landegrensekonflikter. 

9


diskuteres, men nærheten til Midtøsten, og 

som et land avhengig av utenlandsk støtte for 

å gå fremover, kombinert med snille visumregler, 

gjør de til et enkelt valg for å drive 

kontroll over området. 

Foto: Adobe Stock/ niyazz 

en anspent stemning. Da landegrensene 

i Sentral-Asia ble trukket opp i 1924 av 

Sovjetunionen ble dette området delt 

opp litt vilkårlig, ettersom usbekerne 

og kirgiserne bodde side om side ved 

hverandre, og var avhengig av hverandre 

som handelspartnere. Denne 

grensen er i dag strengt bevoktet, og 

det er ikke en visumfrihet for kirgisere 

inn til Usbekistan Det er i dette 

området en stor etnisk konflikt slo til i 

2010 i kjølvannet av revolusjonen, slik 

som i 1990, og mange personer døde 

og måtte flykte internt eller over til 

Usbekistan. Osj er en relativt stor by, i 

et viktig område med store matressurser, 

og med to store etnisiteter 

som i hovedsak lever i fred. 

Russlands kontrollbehov og innflytelse 

Russland på den andre siden vil ikke helt 

slippe kontrollen over området, og det 

bor fortsatt en stor andel russere i Kirgisistan, 

og de er derfor en viktig og sterk 

handelspartner. Russisk står fortsatt sterkt 

i Kirgisistan, og spesielt Bisjkek. Disse to 

supermaktene har en påvirkning på Bisjkek, 

og er med på å ansette mange lokale, 

og på den måten har de mye innsikt og 

kunnskap om samfunnet. Derfor er Bisjkek 

og de store ambassadene som befinner seg 

i byen et mål for terror. 

Problemene oppstår når du krysser grensen 

Litt lenger sør langs grensen finner 

man Tadsjikistan. Å komme seg inn i 

Tadsjikistan er ikke så vanskelig, du må 

bare vente på noen som kan kjøre deg 

inn i Pamirfjellene. Problemet oppstår 

hvis du krysser denne grensen fra 

Tadsjikistan til Kirgisistan. Grunnen er 

narkotika. 

Osj: Usbekistan og Tadsjikistan 

I den sørlige delen av Kirgisistan, og 

spesielt rundt byen Osj som er lokalisert i 

den fruktige Ferganadalen , er det til tider 

AdobeStock/Zerophoto 

10


Pamirfjellene. Foto: AdobeStock/michalknitl 

”Grensene er på mange steder 

usikre og til tider flytende, og 

landene rundt Kirgisistan er tilnærmet 

diktaturer, som ser på 

Kirgisistan som noe skummelt 

og ustabilt.” 

Grensene er på mange steder usikre og til 

tider flytende, og landene rundt 

Kirgisistan er tilnærmet diktaturer, som 

ser på Kirgisistan som noe skummelt og 

ustabilt. Dette kombinert med stor aksept 

og utbredelse av bestikkelser og 

korrupsjon som en måte å overleve på i et 

land med høy arbeidsledighet og en svak 

stat. 

Narkotikaen kommer fra Afghanistan som er 

den største produsenten i området, og 

forsyner Russland og Europa med sitt 

produkt. Smugling av råprodukt er en 

lukrativ handel, og er med på å brødfø 

familier og holde den ulovlige økonomien i 

gang. 

Dette fører til konflikter fordi det er mye 

penger involvert, og dette gjør 

sikkerhetssituasjonen til tider ustabil, 

men det er et system for alt dette. Siden 

Kirgisistan er veldig korrupt, og relativt 

fattig, med en svak stat skjer smuglingen 

via denne grenseposten mellom 

Tadsjikistan og Kirgisistan fordi den er 

så avsidesliggende og liten. Usbekistan 

har et strengere regime, så der foregår 

smuglingen via bekjente og grensevakter 

som er allerede kjent og bestukket. Den 

enkleste veien er gjennom Kirgisistan. 

Religiøs ekstremisme og terror 

Kina er naturligvis også inkludert i dette 

geopolitiske dramaet, både som en 

økonomisk stormakt, handelspartner 

og i etniske konflikter. De prøver stadig 

å forhandle til seg jord og områder med 

gruvevirksomhet. I Xinjiang provinsen, 

på grensen til Kirgisistan bor det mange 

forskjellige etnisiteter, og ikke alle blir 

behandlet like bra av staten Kina. Dette 

har uttrykt seg i angrep på den kinesiske 

ambassaden i Bisjkek, da gjort av 

minoriteter som føler seg feilbehandlet 

av staten. Disse minoritetene, slik som 11


kirgisere, dungans og uigurer finnes i 

det som het Øst-Turkestan, og inkluderer 

deler av både Kirgisistan og Kina. Terrorangrep 

på ambassaden gjør ikke sikkerhetssituasjonen 

bedre, og det påvirker og 

de andre ambassadene rundt, da de må 

evakuere som et sikkerhetstiltak. 

Religion som en syndebukk 

I dette sikkerhetspolitiske dramaet må vi ikke 

glemme rollen og påvirkningen av religion. 

som har en religionsfrihet deres foreldre 

ikke hadde. Dette betyr ikke nødvendigvis 

mer religiøs ekstremisme eller terror, men 

folk som arbeider i Russland blir ofte 

rekruttert, da dette er en måte å forbinde 

seg til hjemlandet. Ofte er det ikke 

religionen i seg selv som forårsaker disse 

angrepene, men en konsekvens av dårlig 

økonomi, korrupsjon, arbeidsledighet, 

forandringer i kjønnsroller og at man ikke 

kan brødfø sin egen familie. . I et 

patriarkalsk samfunn er dette viktige ting 

Puslespill med Krigistan og Kinas flagg. Foto: AdobeStock/luzitanija 

Sentral-Asia er i hovedsak sunnimuslimsk, 

men samtidig er de fleste 

sekulære, fordi befolkningen er pålagt å 

begrense religionsuttrykk siden statene 

er redd for fundamentalister og religiøs 

terror. Arven fra sovjettiden har og gjort 

at mange betegner seg som både muslim 

og ateist, til tross for motstridende fakter. 

Religion og islam er på fremmarsj i 

Kirgisistan, spesielt blant de unge, som 

for mennene, og når de ikke kan oppfylle 

sin rolle, tyr noen til det ekstreme. Enn så 

lenge har terroristene vært usbekere, men 

med sin grense, og stor andel usbekere i 

landet, blir også Kirgisistan et mulig mål 

og ynglested for religiøse ekstremister. Av 

sikkerhetsmessige årsaker er dette ikke ønsket. 

Problemet er de sosiale og økonomiske 

forholdene, ikke religionen i seg selv. 

Dessverre er det lettere i mange tilfeller å 

12


skylde på religion som årsak, og lage 

konsekvenser deretter. 

Adobe Stock/mindstorm 

"Når selve staten Kirgisistan er den 

stabile i det ustabile, men samtidig 

ustabil med en usikkerhet ved valg, 

er det enkelt for noen å utnytte 

disse svakhetene i systemet, og 

påvirke til sin fordel." 

gevinst ved å være involvert. I tillegg har 

man de andre sentralasiatiske landene 

rundt som sliter med sine problemer, men 

som ikke vil ha de problemene Kirgisistan 

også har. Alle vil ha sin del av kaka, og få 

tenker på hva det kirgisiske folket trenger 

og vil ha. Hvordan skaper man en trygg og 

stabil hverdag for folk flest i regionen, med 

tilgang på arbeid og en rettferdig økonomi, 

det er hva man bør jobbe mot. 

"Religion og islam er på fremmarsj i 

Kirgisistan, spesielt blant de unge, 

som har en religionsfrihet deres 

foreldre ikke hadde." 

Kirgisistan som den stabile i det ustabile 

Mange ser sin sjanse til å utnytte og påvirke 

et område som ligger så sentralt geografisk, 

er rikt på ressurser og grenser til noen av 

de største maktene i verden. Når selve 

staten Kirgisistan er den stabile i det 

ustabile, men samtidig ustabil med en 

usikkerhet ved valg, er det enkelt for noen 

å utnytte disse svakhetene i systemet, og 

påvirke til sin fordel. USA er involvert av 

politiske grunner og i hovedsak geopolitiske, 

mens Russland ikke vil slippe 

taket helt. Kina ser muligheter for oppkjøp 

av jord, gruvevirksomhet og økonomisk 

Foto: AdobeStock/Xavier Allard 

13



Skrevet av 

Charlott Sandor 

Johansen 

Foto: AdobeStock/Musicman80 

Nord-Koreas jevnlige rakett- og bombetesting. Angrep av ulike 

terroristorganisasjoner på alle verdensdeler. Verdensomfattende 

cybersikkerhetsangrep. Stadig større miljøkatastrofer fremskyndet 

av klimaendringer. Vi lever i en verden med stadig større 

sikkerhetspolitiske utfordringer. Men hvem er sikkerhetspolitikk 

for? 

14


Verden har aldri virket kaldere eller på 

vei mot en ny verdenskrig enn det vi opplever 

i dag. Noen verdensledere bruker 

sosiale medier til å rase fra seg og true 

andre verdensledere, mens andre sitter 

i gullbelagte palasser og ser at folkene 

deres sulter. Noen verdensledere støtter 

og lar grusomheter skje mot sitt eget folk 

mens resten av verdenslederne er bundet 

av internasjonale avtaler og suverænitetserklæringer. 

Når personene som 

skal beskytte våre rettigheter forsømmer 

sine forpliktelser og understøtter 

sikkerhetstrusler mot sine folk og 

eksterne trusler øker i omfang uten noe 

form for direkte innblanding, er det et 

behov for å revurdere vår tillit og forståelse 

av sikkerhetspolitikk. 

"I en perfekt verden skal politikere støtte og 

skape lover og regelverk som styrer landet, 

opprettholder gode relasjoner med omverden 

og ivaretar folkets rettigheter og sikrer deres 

velvære. Dette er ikke den verden vi lever i." 

Politikk omhandler fordelingen av goder 

og byrder i samfunnet. I en perfekt verden 

skal politikere støtte og skape lover og regelverk 

som styrer landet, opprettholder 

gode relasjoner med omverden og ivaretar 

folkets rettigheter og sikrer deres velvære. 

Dette er ikke den verden vi lever i. Statsoverhoder 

arver, tar og kjøper sine stillinger, 

mens noen blir demokratisk valgt. Og selv 

om noen mottar sin posisjon gjennom et 

valg betyr det ikke automatisk at de fremmer 

gode betingelser og fremmer tiltak for 

å støtte verdensfreden. Verden er langt fra 

rettferdig. 

Gode ledere skal sikre at vi opprettholder 

stabile og gode forhold til resten 

av verden og sette forrang, og ikke ty til 

handlinger og involvering i situasjoner 

som kan skape irreversibel skade. 

Ledere og statsoverhoder skal opprettholde 

en politikk som sikrer og ivaretar 

landet deres og dets mennesker- altså 

støtte en sterk og langsiktig sikkerhetspolitikk. 

Sikkerhetspolitikk omhandler 

en stats tiltak for å beskytte et lands 

territorium og sikkerhet, konstitusjonelle 

system og folkets trygghet og velferd - 

mot både eksterne og innvendig farer og 

trusler. Vi setter vår tillit til 

sikkerhetspolitikk fordi det skal ivareta 

vår verden og bidra til å sikre fred og 

stabilitet i verdensordenen. Samtidig 

har vi organisasjoner og internasjonale 

samarbeidsarenaer som FN, OECD og ICC 

som skal opprettholde internasjonal fred, 

og sikkerhet og verdensutvikling på tvers 

av landegrenser. Så hvorfor eskalerer 

verdenstruslene? Har sikkerhetspolitikk 

mistet sin troverdighet? 

For å sette dette litt i perspektiv: la meg 

nevne noen av sikkerhetstruslene som har 

preget nyhetsbildet den siste uken: Borgerkrigen 

i Syria har nå pågått i over seks år og 

Assads styrker har snart besiret opposisjonssiden. 

Nord-Korea har eskalert 

utviklingen av sitt kjernefysiske arsenal og 

deres interkontinentale ballistiske 

missilsystem det siste året. Folkemordet mot 

Rohingyafolket har betraktelig trappet opp 

de siste ukene. Den karibiske kyst og sørøstkysten 

av USA har blitt bombardert av 

orkaner og sykloner de siste ukene. 

Internasjonale regler og avtaler eksisterer 

for å forhindre eksistensen og assistere med 

15


bistand fra slike trusler, men tiltakene 

iverksettes ikke. Det internasjonale 

samfunnet blir stående hjelpeløse og 

uten beslutningskraft mens millioner av 

mennesker lider og verdens trygghet er 

testet. Og med uforutsigbare verdensledere 

som stadig dypper fingrene sine i 

potensielle politisk ustabile situasjoner, 

har vi en oppskrift på katastrofe. 

"(...) med uforutsigbare verdensledere 

som stadig dypper fingrene sine i 

potensielle politisk ustabile situasjoner, har 

vi en oppskrift på katastrofe." 

Hvorfor står verdenssamfunnet og statsoverhoder 

immobile og uten handlingskraft 

når trusler truer deres sikkerhet, velstand og 

lykke? Har sikkerhetspolitikk og internasjonalt 

samarbeid blitt et ’game of 

chicken’? - Hvor langt kan vi øke det globale 

trusselbildet før noen strekker hendene i 

været og sier “det er greit nå, nå roer vi oss 

ned og ser på mulige fredelige løsninger"? 

I internasjonale fora, som FN, forblir 

trusler og konflikter som Syriakrigen og 

Nord Koreas eskalerende handlinger 

utemmet. Landets ledere får fortsette å 

forsømme sitt eget folk og samtidig true det 

internasjonale sikkerhetsbildet, mens de 

mest innflytelsesrike verdenslederne med 

varierende lojaliteter hindrer at strenge og 

restriktive restriksjoner blir implementert 

mot disse landene. 

Ta for eksempel Nord Koreas hyppige 

rakettoppskytninger den siste tiden. Det blir 

tilkalt hastemøter i FNs sikkerhetsråd, men 

så langt har møtene kun resultert i utvannede 

handelsrestriksjoner. Etter flere 

Foto: AdobeStock/Photocreo Bednarek 

"Har sikkerhetspolitikk og 

internasjonalt samarbeid blitt et 

’game of chicken’? " 

intervensjoner i nasjonale konflikter som 

har ført til langsiktig militær intervensjon 

og gjenoppbygging, virker det som 

flere land har blitt ‘mette’ på å 

gripe inn i ustabile nasjonale konflikter 

og situasjoner, og velger heller å innføre 

svake restriksjoner. Når ledere ikke 

kan ivareta sitt folks sikkerhet og andre 

statsoverhoder ikke griper inn for å sikre 

menneskerettigheter og ivareta internasjonal 

sikkerhet, hvor blir det av vår 

tillit til sikkerhetspolitikk? 

Det er mulig nasjonale konflikter forblir 

vanskelig å gripe inn i, men hva med 

internasjonale trusler som setter vår 

verden og eksistens i fare? Menneskeskapte 

klimaendringer respekterer ikke 

internasjonale landegrenser og suveren 

territorium, og kan heller ikke skyldes på 

et bestemt land eller en bestemt stats- 

16


" Er det ikke for verdens beste at 

vi alle inkluderer tiltak mot klimaendringer 

som en del av vår sikkerhetspolitikk?" 

Hvem er sikkerhetspolitikk for, om ikke for 

menneskene og det levende liv på vår 

planet? Har vårt tradisjonelle syn på 

sikkerhetspolitikk utløpt? Verden har blitt 

mindre, trusselbildet er høynet og dommedagsklokken 

kryper nærmere midnatt. Det 

er nå, mer enn noensinne, viktig at vi 

arbeider sammen og ivaretar en i 

nkluderende form for sikkerhetspolitikk 

som ivaretar menneskeheten og planeten. 

Foto: Adobe Stock/ rolffimages 

hode. For å takle og redusere 

konsekvensene av klimaforandring må 

det iverksettes samarbeid, internasjonal 

koordinering og implementering 

av internasjonal politikk for 

å sikre og beskytte land og folks trygghet 

og velferd. Altså en real god sikkerhetspolitikk. 

Verdensledende forskere 

og flertallet av statsoverhoder vet hva 

som forårsaker klimaforandringer og 

har identifisert flere tiltak som kan 

iverksettes. Noen land har allerede 

begynt, mens flere krysser tomler og 

virker usikre på neste steg. Er det ikke 

for verdens beste at vi alle inkluderer 

tiltak mot klimaendringer som en del 

av vår sikkerhetspolitikk? 

"Hvem er sikkerhetspolitikk for, om 

ikke for menneskene og det levende 

liv på vår planet?" 

Foto: Adobe Stock/ pathdoc 

17



Skrevet av 

François-Xavier 

Lefébure 

Leder av ANSA 

Samfunn 

Foto: Creative Commons/Pixaby: tweetyspics 

‘The president has made a decision’, sier 

forsvarssekretær James Mattis til pressen 

søndag 20. august 2017. I dag er det vi 21. 

august, og vi kan sette et nytt merke på tidslinjen. 

I dag er nemlig dagen da USAs 45. 

president (og tredje president på rad som må 

håndtere krigen), Donald Trump, skal holde 

en tale i marinebasen Fort Myer, hvor han skal 

offentliggjøre sin beslutning om krigen i 

Afghanistan. 

Det er ingen tvil om at Afghanistan fortsatt 

er et usikkert og urolig land, som gir 

næring til terrorisme, særlig til Taliban og 

til Den islamske stat i Khorasan. 

Det store spørsmålet er om regjeringen 

burde sende militære styrker, eller om de 

Faktaboks: 

Afghanistan. På pashto: Afghan: brukt som 

etnonym for Pashtun-etnisiteten. 

Stan: ' Landet til’. Afghanistan kan oversettes 

fra pashto med ´landet til pashtunerne’ eller 

‘afghanernes land’. 

burde engasjere private sikkerhetsstyrker, 

slik den forrige rådgiveren til Det hvite 

hus, Steve Bannon, gikk inn for. Nå som 

Steve Bannon er sparket, er det logisk at 

Donald Trump har bestemt seg for å sende 

flere styrker til Trumpistan (også kalt 

Obamastan fra 2008 til 2016, og Bushistan 

fra 2001 til 2008). 

Dette er i strid med det Trump tvitret i 

18


tvitret i januar 2013, da han mente at USA 

raskt burde trekke seg ut av Afghanistan 

og heller bruke pengene på å gjenoppbygge 

Amerika. 

Donald Trump er på vippen mellom 

‘America first’-politikk à la Bannon og 

krigshauk à la Bush. I en tid da terrorangrepene 

i Europa stadig øker, og Taliban 

har vunnet terreng, er det ingen tvil om at 

antiterroroperasjonene i Afghanistan har 

vært en fiasko. Å sende inn flere styrker 

for å stabilisere situasjonen er en tvetydig 

handling, siden situasjonen i Afghanistan 

aldri har vært særlig stabil. Å overlate 

landet i Talibans hender etter 16 års krig 

når den sentrale regjeringsmakten er svak, 

kan føre til en mislykket stat eller en 

terrorstat. 

Samarbeidet med en korrupt stat i 

Afghanistan er ikke det eneste som driver 

krigen. Et nært samarbeid med 

Pakistan er et nøkkelpunkt. Men det 

amerikansk-pakistanske samarbeidet har 

aldri vært lett. Wikileaks-dokumentene 

som ble publisert i 2010, viste for 

eksempel at etterretningstjenestene i 

Pakistan samarbeidet med Taliban. Den 

amerikanske operasjonen ledet av 

spesialstyrken Navy SEALs og som førte 

til Osama Bin Ladens død i Abbottabad i 

Pakistan - uten den pakistanske 

regjeringens samtykke - ble dessuten 

ydmykende for Pakistan: den betød at de 

enten ikke visste hvor Osama Bin Laden 

var, eller at de visste det, men ikke ville 

avsløre det for USA, og at USA ikke 

stoler på dem. Det ble ydmykende for den 

Foto: AdobeStock/TP 

19


pakistanske regjeringen og for dens krig 

mot Taliban. Dette var president Trump 

klar over da han i sin tale nevnte at 

Pakistan må slutte å være en ‘safe haven’ 

for terroristorganisasjoner. 

blitt drept i den Afghanske krigen siden 

2001. Over 3400 soldater fra den internasjonale 

koalisjonen og nesten 22 000 

afghanske soldater er blitt drept siden 

krigens begynnelse. 

"En ny fase av krigen vil fortsette 

under Trumps ledelse. Vi vet ikke 

nøyaktig hvor mange soldater som 

skal sendes til Afghanistan (Trump 

nektet å nevne antallet), men det er 

estimert til rundt 8000." 

Selv om krigen teknisk sett tok slutt i 2015 

(eller ble ‘satt på pause’, ifølge Time), 

fortsetter den allikevel i dag. En ny fase av 

krigen vil fortsette under Trumps ledelse. 

Vi vet ikke nøyaktig hvor mange soldater 

som skal sendes til Afghanistan (Trump 

nektet å nevne antallet), men det er 

estimert til rundt 8000. Ifølge James Mattis 

var president Trump veldig nøye på 

hvilken løsning som passet best for USA, 

spesielt i forhold til kostnadene. Dette er 

ikke en dum tanke, når perioden 2001- 

2015 kostet 685.6 miliarder dollar (krigen 

i Irak kostet 814.6 miliarder), ifølge en 

rapport fra Congressional Research 

Service (Donald Rumsfeld, forsvarssekretær 

i 2001-2006, hevdet i 2001 at 

krigen i Irak skulle koste ‘under 50 

milliarder dollar’). 

Selv om krigen handler mye om penger, 

er det heller siviles og soldaters liv som 

er kostbare etter en 16 års lang krig (med 

eller uten ‘pause’): Over 31 000 sivile er 

En Amerikansk soldat i Afghanistan. 

Foto: Adobe Stock/ Maksym Dragunov 

Stanley Kubricks mesterverk Full Metal 

Jacket viser hvordan logikken i Vietnamkrigen 

var vridd og absurd. Derfor har protagonisten 

fått kallenavnet Joker. Om krigen 

i Afghanistan kan beskrives med ett ord, er 

det vel dette: A joke, en spøk. 

Krigen i Afghanistan er en absurd krig uten 

logikk eller oppnåelig strategi. Fra Bush 

som erklærer ‘Mission 

Accomplished’ i 2003 etter operasjoner i 

Irak, via Obama som i sin fredspristale 

mener at fred skal oppnås med intensiv 

krig, og som etterhvert ble åpent 

kritisert av selve kommandøren for NATOog 

USA-styrkene, til NATO i påvente av 

USAs president på vippen og med en 

20


stadig økende samlet regning, kan 

Afghanistan dessverre ikke lenger kalles 

‘landet av afghanere’. Jokerstan, derimot... 

Tidslinje 

11. september 2001: Terrorangrep ledet av Al-Qaida 

mot tvillingtårnene World Trade Centre, New-York. 

7. oktober 2001: Etter at Taliban nekter å forhandle 

med USA, lanserer George W. Bush ‘Operation 

Enduring Freedom’ sammen med Storbritannia. 

20. desember 2001: FN godkjenner en International 

Security Assistance Force (ISAF) som skal 

sørge for sikkerheten i Kabul. 

Desember 2001: Hamid Karzaï velges som leder av 

en afghansk interim-administrasjon. 

August 2003: NATO involveres 

2004: Hamid Karzaï velges som president av 

Afghanistan. 

Mars 2007: Ytterligere 3500 amerikanske soldater 

sendes til Afghanistan. 

Januar 2009: Barack Obama innsettes som USAs 

president 

15. juni 2009: Stanley McChrystal velges som leder 

av alle NATO- og USA- styrker i Afghanistan. 

25. juni 2009: “Operation Khanjar”, den største 

militære operasjon siden invasjonen av Fallujah, 

Irak, 2004. 

9. oktober 2009: Nobelkomitteen offentliggjør at 

Nobels Fredspris skal tildeles Barack Obama “for 

hans ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt 

diplomati og mellomfolkelig samarbeid.” 

1. desember 2009: I en tale i US Military Academy i 

West Point offentliggjør Barack Obama at han skal 

sende ytterligere 30 000 amerikanske soldater til 

Afghanistan. 

10. desember 2009: Barack Obama mottar Nobels 

Fredspris. 

23. juni 2010: Etter en reportasje i Rolling Stones 

Magazine, hvor han åpent kritiserer Obamas og 

Joe Bidens strategi i Afghanistan, avsettes Stanley 

McChrystal som NATO- og USA-styrkenes leder. Han 

erstattes av David Petraeus. 

25. juli 2010: Wikileaks avslører 91.731 

konfidensielle dokumenter som viser at Pakistans 

etterretning samarbeider med Taliban. 

2. mai 2011: Navy-SEALs og CIA lanserer Operation 

Neptune Spear i Pakistan, som fører til drapet på 

Al-Qaidas leder Osama Bin Laden. 

Juni 2011: Obama offentliggjør at USAs styrker i 

Afghanistan gradvis skal reduseres. 

Januar 2012: Karzai og Obama blir enige om at den 

militære ledelsen skal overføres fra USA til afghanske 

styrker. 

29. september 2014: Ashraf Ghani velges som 

president av Afghanistan. 

2014: Amerikanske styrker og NATO- styrker 

fortsetter å trekke seg tilbake fra Afghanistan, mens 

USA ansetter private styrker som skal sørge for 

landets sikkerhet og trening av afghanske styrker. 

Desember 2016: Det er noen få tusen soldater igjen i 

fire forskjellige deler av landet. 

20. januar 2017: Donald Trump innsettes som USAs 

president. 

Februar 2017: USAs president Donald Trump og 

Afghanistans president Ashraf Ghani drøfter 

muligheten for en øking av amerikanske soldater i 

landet. 

Mai 2017: 13 576 soldater er fortsatt i Afghanistan; 

av dem er 6941 amerikanske. 

21. august 2017: Fort Myer: Donald Trump erklærer at 

flere styrker, både fra USA og NATO, skal sendes til 

Afghanistan (estimert 8000). 

21

Skrevet av 

Maria Nilssen 

Skribent i 

ANSA Samfunn 

Narsissistiske diktatorer og internettilgang i Sentral-Asia 

Narsissistiske diktatorer og internettilgang 

i Sentral-Asia 

Er det en sammenheng mellom internettilgang og styresett i noen land? Kirgisistan, 

Kasakhstan og Tadsjikistan har alle en fortid med Sovjetunionen, og de to sistnevnte 

har endt opp som diktaturer, hvor internettilgang er mer begrenset enn i Kirgisistan. 

Er det helt tilfeldig? 

Foto: AdobeStock/Sergey Nivensj 

Foto: AdobeStock/carol_anne 

Sentral-Asia: kontekst og historie 

Jeg vil i dette innlegget bidra med en 

refleksjon omkring tilgang til internett, og 

om det kan sees i sammenheng med hvordan 

et land er styrt med utgangspunkt i 

tre sentralasiatiske land. Land som var en 

del av Sovjetunionen i over 70 år, og som 

har vært ganske lukket og utilgjengelig i 

mange år. Kirgisistan er unntaket i 

Sentral-Asia, hvor de har hatt flere nye 

nyvalgte presidenter siden frigjøringen i 

1991, innført demokrati, hatt to 

revolusjoner og satser på turisme. 

Kasakhstan og Tadsjikistan derimot, er 

styrt av de samme lederne som stod ved 

makten under frigjøringen i 1991, håndplukket 

av Sovjetunionen, og har enda 

en god vei å gå før de oppnår demokrati. 

Disse to landene er mer lukket, har 

strengere visumregler, og kan betraktes 

som diktaturer etter vestlig standard, 

22


selv om de fremstiller seg selv som demokratier. 

Etter å ha reist rundt og bodd i 

disse landene så jeg en stor forskjell med 

tanke på internettilgang, kostnader tilknyttet 

det å ha internett, og hva man har 

tilgang på. For meg ble det en klar sammenheng 

mellom styresettet i landet og 

internettets tilgjengelighet. 

"Teknologi og tilgang til internett kan 

være en medvirkende årsak til at det 

kirgisiske folket ikke godtar hvem som 

helst til å styre landet, og de er med i 

valg og forandringer i regjeringen." 

Kirgisistan, demokrati og internett 

I Bisjkek, Kirgisistans hovedstad er 

internettilgangen utbredt, og de fleste 

har smarttelefoner og tilgang til internett 

både hjemme og offentlig. Å skaffe seg 

internett hjemme er både billig og enkelt, 

og de nordligste fylkene har 4G tilgang. 

Byens kafeer og restauranter tilbyr gratis 

nettverk til sine kunder, og tilgangen er 

relativt stabil. . I andre deler av landet kan 

tilgangen være begrenset, men hovedstaden 

og landet generelt er for et åpent 

nettverk og internettilgang til folket så 

lenge mulighetene er der geografisk. 

Teknologi og tilgang til internett kan være 

en medvirkende årsak til at det kirgisiske 

folket ikke godtar hvem som helst til å 

styre landet, og de er med i valg og forandringer 

i regjeringen. Internettet har og 

åpnet opp for flere muligheter i forbindelse 

med reising, utdanning og 

Det hvite hus i republikkken Kirgistan, Bisjkek. 

AdobeStock/alex83ch 

Kasakhstan, stepper og president 

Nazarbayev 

Over grensen i nord til Kasakhstan, 

merker man med en gang forskjellen 

på tilgjengelighet og syn på internettilgang. 

Kasakhstan og deres president, 

Nursultan Nazarbayev, liker å tro at de 

er et demokrati. Faktum er at 

Nazarbayev har sittet med makten 

siden frigjøringen i 1991, flyttet hovedstaden 

fra Almaty i sør, til en landsby 

midt på steppene i nord, og bygd opp 

landsbyen Astana som en gigant by fra 

grunnen av. Folket ellers har ikke merket 

så mye til disse pengene og utbedringene 

som ble gjort i de to største 

byene, nemlig nåværende hovedstad 

Astana og tidligere hovedstad Almaty. 

Landsbygda står fortsatt uten innlagt 

vann og begrenset elektrisitet. Astana 

er en moderne by, med flott arkitektur, 

store bygninger og kjøpesenter. Likevel 

er det en dårlig infrastruktur og dårlig 

med internettilgang. 

Statsstyrte nyheter 

Ikke bare er det uvanlig med offentlig 

nett tilgjengelig, men internettdata 

23


koster mye for en vanlig kasakher. Folk er 

derfor ikke så vant med mulighetene som 

internett gir, og er da ofte prisgitt informasjon 

de får igjennom radio og tv, som 

ofte er russiskbasert, eller styrt av staten 

og Nazarbayev. Ved å kontrollere 

tilgangen til nettet, og begrense dens 

tilgjengelighet har man kontroll på 

hvilken informasjon folket får og kan påvirke 

de ubevisst. Som utenforstående må 

man spørre hvilke nyheter som er 

pålitelig av det som er tilgjengelig, og hva 

som er «fake news». Hvordan er det da 

Narsissisme som en del av presidentrollen 

De fleste demokratier jeg kjenner til har 

ikke en leder som kan sitte ubegrenset, 

som har bilder og plakater av seg selv 

rundt omkring i hele landet, og på hvert 

museum. Det framstår som både narsissistisk 

og lite demokratisk. Kasakhstan er 

mer et mildt diktatur som er i ferd med å 

bli mer demokratisk, da makten framover 

ikke skal være enerådende med president 

Nazarbayev, likevel har de enda et stykke 

å gå. Tadsjikistan derimot, har en enda 

Nazarbayev og Putin. Foto: Creative Commons/en.kremlin.eu 

for lokale kasakhere som ikke vet om noe 

annet? Stiller de seg kritisk til den informasjonen 

de får, eller godtar de fordi de 

ikke vet bedre? Det å kunne søke opp 

informasjon, ha tilgang til nyheter som 

ikke er laget i landet eller av Russland, 

kan gi et annet syn på situasjonen i landet 

og av presidenten. 

lenger vei å gå. 

Tadsjikistan, geopolitikk og president Rahmon 

Tadsjikistan fikk en tøff start på selvstendigheten 

i 1991, og gikk inn i en borgerkrig 

som varte til 1995 offisielt. Landet, 

24


"Kasakhstan er mer et mildt diktatur 

som er i ferd med å bli mer demokratisk, 

da makten framover ikke skal være 

enerådende med president Nazarbayev, 

likevel har de enda et stykke å gå." 

som tidligere hadde vært en del av 

Usbekistan og Kirgisistan ble igjen oppstykket 

i et autonomt selvstyrt fjellområde, 

kjent som Gorno-Badakhsjan, eller 

Pamirfjellene og resten av landet i vest. 

Dusjanbe, hovedstaden er flott utsmykket 

og noe å vise frem til andre, mens resten 

av landet lever i stor fattigdom. Desto 

lenger man reiser ifra hovedstaden, jo 

verre er forholdene for folket. Landet er 

styrt av president Emomalii Rahmon, som 

styrer landet strengt, og har satt en restriksjon 

på folket i henhold til religion og 

levesett for å unngå å bli et ynglested for 

terrorister. Dette har ført til en begrenset 

mobilitet for folket, lite kontakt med omverden, 

og streng sensur av både bøker 

og internettilgang. 

Dusjabe. Foto: Wikimedia Commons/ Rjruiziii 

En Yurt i Pamirfjellene. Foto: Adobe Stock/jsbpics 

"Dusjanbe, hovedstaden er flott utsmykket og 

noe å vise frem til andre, mens resten av landet 

lever i stor fattigdom." 

Begrenset mobilitet 

Den uken jeg tilbragte i Pamirfjellene 

hadde jeg ikke internettilgang. Offentlig 

internett var ikke tilgjengelig, kun 

internettkafeer, men de var stengt på 

grunn av høytid. Selv om en del av de 

unge hadde smarttelefoner, hadde de ikke 

internett, og internettilgang var både dyrt 

og for de litt unødvendig. Jungeltelegrafen 

var hovednyhetene, og skjedde viktige 

ting fikk man høre det gjennom radio, tv 

eller naboen. Kulturen og hverdagslivet 

gir heller ingen behov for å oppdatere seg 

på ting utenfor området, da de fleste ikke 

flytter på seg eller reiser. Likevel er det 

viktig med denne tilgangen for å kunne 

holde kontakt med de som har reist ut, og 

i forbindelse med turisme for de som har 

det som sitt levebrød. Livet blir levd hver 

dag, og man tar ting som de kommer. Har 

man behov for noe annet, så finner man 

ut av det på et vis. Reiser du videre opp- 

25


over og innover Pamirfjellene, skal du 

være glad om de har elektrisitet. Bare 

det kan være lite tilgjengelig, og da har i 

hvert fall ikke internett en prioritet. 

"Å stå opp mot styresmaktene er 

ikke enkelt, da mobiliteten er lav 

blant mange, og fokus er mer på å 

klare hverdagen, ikke forverre den. 

Folk flest virker fornøyd." 

Livet går videre 

Disse skildringene betyr ikke nødvendigvis 

at folk har det dårlig, det er bare sånn 

livet er. De unge har muligheter for å 

reise inn til hovedstaden for utdanning, 

men mange velger fortsatt å bli. Grunnen 

kan være så mangt. Kanskje er det like 

greit å kun få informasjon fra myndighetene 

og at man ikke er så oppdatert 

på hva som ellers skjer rundt seg, siden 

Taliban er på den andre siden av elven og 

lusker. I tillegg er det ikke alltid enkelt 

Foto: AdobeStock/Deyan Georgiev 

å være kritisk til de som styrer i disse 

landene, og nyheter forblir subjektive 

i frykt for represalier. Å stå opp 

mot styresmaktene er ikke enkelt, da 

mobiliteten er lav blant mange, og 

fokus er mer på å klare hverdagen, 

ikke forverre den. Folk flest virker 

fornøyd. 

Foto: Adobe Stock/ Getmilitaryphotos 

På grensa mellom Tadsjikistan og Afghanistan i 

Pamirfjellene. Foto: Privat/Maria Nilssen. 

26


Internett + styresett= sant? 

I dette innlegget har jeg prøvd å gi et 

innblikk i hvordan internettilgangen 

er i noen sentralasiatiske land, og 

hvordan dette ser ut til å ha en sammenheng 

med styresettet i landet. 

Norge har ingen av disse bekymringene, 

da alt er tilgjengelig for oss, og 

hele landet har dekning med veldig 

få unntak. Vi er og så heldig at vi kan 

ytre oss i media, skrive kronikker 

som er relevante for oss uten å ta 

for mye hensyn til noen, og har flere 

kilder vi kan sjekke fakta fra. Den 

teknologiske utvikling har vært til vår 

fordel, og vi har utnyttet den maks. 

Det er ikke alltid så enkelt, og mange 

mennesker er prisgitt et åpent styresett 

for dette. Kunnskap er makt, og 

kontroll av kunnskap og tilgjengelighet 

gir en enda større makt og innflytelse 

over folket. Det er det dessverre 

en del folk som vet å utnytte. 

Ikke alle har fri tilgang til internett. Internettsensur er mer utbredt i noen land i Asia. 

27

Bli skribent for ANSA Samfunn 

Foto: Creative Commons/Pexel: Unsplash 

Har du en journalist i magen? 

Bli skribent for ANSA Samfunn! 

Vi søker deg som vil ta pennen fatt og skrive for oss fast! 

For å bli skribent for ANSA Samfunn må du ha god 

formidlingsevne, ha kjennskap til mange områder innenfor 

samfunn- og politikk, og levere tekstene til angitte 

tidsfrister. Vi velger ofte aktuelle temaer for utgavene 

våre, du må derfor være oppdatert på nyhetsbildet. 

Send en kortfattet søknad og meld din interesse på vår 

Facebookside: ANSA Samfunn. 

28

Utlendighet Tema Sikkerhetspolitikk

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?