Reisen tilbake til livet

More documents

Recommendations

Info

Reisen tilbake til livet Hva når livet blir en eneste lang prestasjon? Når man ikke får til å stoppe opp, og selv meditasjon, trening og hvile blir noe du må gjøre riktig? Ja, hva gjør du da? Ingrid Østang la ut på en indre og ytre reise, som ledet henne til Australia. – TEKST OG FOTO: INGRID AARRESTAD ØSTANG Jeg dro til den andre siden av jordkloden. Til grønnkledde åser, lange, hvite strender og magiske te-fargede innsjøer som berettet om svunne tider. Jeg dro til Australia, nærmere bestemt til Byron Bay, Australias spirituelle hovedstad. ADJØ FLINK PIKE? Selv om jeg hadde reist til den andre siden av verden, betydde ikke det at min gode, men å så forhatte venn, frøken Flink-Pike Prestasjon ikke var med i bagasjen. Før jeg dro av gårde, hadde jeg eplekjekt sagt at nå skulle jeg skrive bok. Ja, jeg skulle skrive hver eneste dag. Etter hvert som dagene gikk, merket jeg at tanken om å skrive bok lå som en klam hånd rundt nakken min. Og skrivingen uteble. Jeg bodde i et hus med fire mediterende menn, hvorav en av dem hadde bodd på guruen Osho sin ranch i USA på 80-tallet, og en annen av dem var en australier som sa han nylig hadde blitt opplyst. Alle hadde de langt skjegg, og alle var de opptatt av å leve i frihet og glede – så godt det lot seg gjøre. Sammen satt vi i mer eller mindre dyp meditasjon hver morgen klokken syv. Det ble klarere og klarere for meg at det ikke var prestasjon og «flink pike-syndromet» denne Jeg dro til den andre siden av jordkloden. Til grønnkledde åser, hvite strender og magiske te-fargede innsjøer. reisen skulle handle om, men nettopp det å frigjøre meg fra det. HEI SKYGGE! Det å gi slipp på dype trosmønstre kan være svært smertefullt. Sånn er det i alle fall ofte for meg, og spesielt i Byron Bay. Under Byron ligger det nemlig flust av krystallen Obsidian (vulkansk glass), som blant annet skal ha som kvalitet at den bringer fram våre skyggesider. Er du villig til å se på dem og virkelig jobbe med dem, er Byron et eksepsjonelt sted å gjøre transformerende og dyptpløyende indre arbeid. Det var derfor de australske urinnvånerne, aboriginerne, før den hvite manns inntog i 1780- årene, aldri bodde fast i området, men i stedet brukte det som et møtested. Her ble viktige ritualer og seremonier holdt, og her fant møter knyttet til lov og orden sted. Å bo på et slikt sterkt energetisk sted, anså de som for voldsomt. Men å komme dit for å gjøre healing-arbeid var gunstig, mente de. Nå var jeg her, og det var bare å sette i gang. Selv om det var lenge siden jeg sa et rungende ja til å ta i mot og føle på de mindre populære følelsene, som skam, sinne og sorg, var jeg ikke forberedt på styrken de dukket opp med nå. Følelsene kom flommende som lava fra en sprutende vulkan. Å være på den andre siden av jordkloden med sol og 3–2016 VISJON 19
LIVSREISEN Byron Bay Småby 772 km nord for Sydney, Australia. Den kalles «Australias spirituelle hovedstad». På 60-tallet kom surferne til Byron. Dette ble starten på Byron Bay som en turist-destinasjon. På 70-tallet fikk byen rykte for å være en hippieby, med mye glade og alternative mennesker. Og slik har Byron fortsatt å være – i stadig voksende omfang. Mange anser naturen i Byron Bay for å være kraftfull og hellig. Ifølge urinnvånerne har området Byron Bay vært et hellig helbredelsessted i over 20 000 år. De lokale aboriginerne kalte området «Cavvanbah», som betyr «møtested», og det fungerte som et sted for seremonier, dansesirkler, fødselsritualer etc. «Bottlenose»-delfinen (Tursiops aduncus) er et viktig dyretotem for aboriginerne i området, og spesielt for kvinner. Med enorme belter av krystallen obsidian under jorden, er det mange, inkludert aboriginerne, som mener at Byron fylke fungerer som en energetisk vortex, som tilbyr muligheten til å manifestere det potensialet som finnes i oss raskere enn ellers. (Kilde: Wikipedia og hervoiceheals.com og www.arakwal.com.au) strender, betydde altså heller ikke at jeg gikk og smilte fra øre til øre til enhver tid. Mine gamle sår og historier hadde funnet veien ned i kofferten min. TID FOR TRANSFORMASJON Gjennom aktivt å søke støtte, både fra meg selv og andre mennesker jeg stoler på – men kanskje aller mest gjennom å kontakte den kraftige og magiske naturen i Australia – begynte jeg heldigvis å transformere mange av disse dypeste følelsene. Og det betydde ikke lite. Jeg kom i kontakt med dyp tilstedeværelse, glede, jordethet, enhet – og skjønnhet. Høres det klisjéaktig ut, sier du? Ja, kanskje det. Men så er det nå en gang slik at klisjéer som oftest er sanne. Og sjelden har noe føltes mer sant enn da jeg gikk, med de langsomste skritt, langsmed den milelange stranden bortover mot den magiske te-fargede innsjøen, et hellig sted der aboriginer-kvinner i sin tid hadde født sine barn. Rundt meg jogget og gikk, surfet og svømte folk. Men jeg enset dem ikke. Jeg var i kontakt med hvert eneste skritt jeg tok, den finkornete sanden under fotsålene mine, vannet som mildt gled over føttene mine hver gang en bølge seg inn mot land. Jeg var i kontakt med de frodige, grønnkledde åsene der fremme. Og med ett var jeg i kontakt med de som en gang hadde våket over dette landet. De som en gang hadde tråkket over den samme sanden med sine bare, brune Jeg kjente en enorm ærefrykt for dette folket, denne naturen, ja, for livet selv. føtter. De som kjente hver krik og krok av den synlige og usynlige naturen rundt meg. Der midt på stranden, med nåtidens yrende liv rundt meg, var jeg i kontakt med fortidens aboriginere. «JEG HEDRER DERE..» For det var dét jeg så den magiske morgenen på stranden. Jeg så en lang rekke stolte, brunkroppede mennesker. Barn og voksne. Kvinner og menn. Unge og gamle. På min høyre side sto de, noen nakne, noen dekorerte med hvitmaling, noen med spyd, mens delfiner dukket opp fra bølgene på min venstre side. Med ett var det som om stranden var tømt for alle joggerne og surferne. Det var bare meg og den uendelige rekken av aboriginere så langt øyet kunne se. Jeg skjønte raskt at det var noe de ville jeg skulle gjøre for dem. De pekte fremover mot innsjøen der fremme. Jeg så lidelse i ansiktene deres. Jo nærmere jeg kom innsjøen, jo mer ydmyk følte jeg meg. Jeg kjente en enorm ærefrykt for dette folket, denne naturen, ja, for livet selv – og tårene mine begynte å renne idet jeg, som et mantra, om og om igjen sa «jeg hedrer dere, jeg hedrer dere». Å SE MED FLERE HJERTER Ved munningen av innsjøen stoppet jeg. De viste meg at her har blod flytt engang. Her har både barn og voksne dødd. Jeg ble stående helt, helt stille – til jeg tok et skritt ut i det varme, bløte vannet, som så vidt rakk meg til ankelen. Der falt jeg på kne i respekt 20 VISJON 3–2015 3–2016
Page 1: LIVSREISEN 18 VISJON 3-2016

Reisen tilbake til livet

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?