UTGIVELSE - Henrik Ibsens skrifter

Henrik Ibsens Skrifter Innledning til Kejser og Galilæer
Blant de norske kritikerne som markerte seg klarest ved mottagelsen av det uvanlig omfattende
skuespillet, var Arne Garborg, ennå ikke 23 år gammel. Han skrev en lengre anmeldelse med tanke på
Bergensposten, men ble oppfordret til å publisere den som bok. Henrik Ibsen’s «Keiser og Galilæer»
: en kritisk Studie kom ut på Aschehoug i midten av november 1873, under signaturen G. Første del er
en karakteristikk av dikteren. Henrik Ibsen er ingen populær dikter, men en søkende sjel som har fått
diktergaven i rikt mål. Han er først og fremst en tankenes dikter, uten å være filosof; det er spørsmål
og tvil han vil vekke hos leseren, ikke stemninger. I det foreliggende dramaet er han ikke opptatt av
menneskelivets små konflikter, men av de store motsetningene i tilværelsen: verdenslivet versus Gud,
skjønnheten versus sannheten. Verket formulerer et spørsmål om sivilisasjonens historiske utvikling,
med en idé om «det tredje rige» som historiens mål. Garborg går også inn på hovedpersonen Julians
personlige utvikling. Han mener at Ibsen har skapt et overbevisende konsekvent bilde av Julians vei fra
en tolerant og åpen innstilling, via en fase hvor han gradvis tvinges av omstendighetene og de kristnes
økende tross, til en voksende motvilje mot kristendommen, noe som i sin tur gjør at de forfulgte blir
heroiske i sin fanatiske motstand. Ibsens plan med sitt Julian-portrett, især i dramaets annen del, blir av
Garborg oppfattet som å tegne en begavet ung manns forfall, via hans forbausende iherdige og blodige
slaktofferpraksis ofte iført fillete klær og med uflidd hår og skjegg, til noe som er blitt en forvirret og
halvt komisk narr.
Samtidig opplever Julian seg som keiser opphøyet til en guddommelig posisjon, og kravet om å
gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er, vil si at han som keisergud i egne øyne
er berettiget til begge deler, undersåttenes liv og blod, deres sinn og vilje. Men på dette punktet i
handlingen er det ikke Julian som har kontrollen: Basilios og Gregor står frem som uredde kristne ledere,
krigsøversten Jovian har gått over til kristendommen, og for keiseren går det nå mot en utgang som i
Garborgs øyne har en rystende tragisk virkning.
Hele veien er anmelderen udelt positiv i sin vurdering, men mot slutten nyanserer han sin begeistring.
Det er med dette dramaet som med ethvert av Ibsens arbeider, «man lægger dem bort med en ubehagelig
Følelse af at være utilfredsstillet. Udviklingens Knuder er allesammen formelt løste; men Spørgsmaalenes
inderste, smerteligste Braadd staar ubønhørligt igjen» (Garborg 1873, 55). Ibsen har ikke så lett for
å slå seg til ro med en halv løsning, og den hele løsning er ikke mulig å finne fra hans standpunkt.
Nødvendighet og frihet er motsetninger som ikke kan forenes. Hvordan skal man da forstå begrepet om
«det tredje rige»?
Tanken er stor, glimrende, genial; – men deslige Tanker slynges ikke ud som en
blot og bar Aandrighed for at nydes; – hvad er dens Indhold? Tanken om det «tredie
Rige» gaar gjennem hele Bogen; det er egentlig den, der handles om gjennem alle de
10 Akter, – og dog er den udført i saa taagede Omrids, at man ved Bogens Slutning
bliver siddende igjen med et Spørgsmaalstegn som det hele Udbytte. Thi Maximos’s
Ord i sidste Scene er jo intet Andet end et Slags profetisk Postulat, der kun skjærper
Spørgsmaalets Braadd (Garborg 1873, 59).
Garborg mener at Maximos er den personen Ibsen selv taler igjennom til sin samtid, og derfor er hans
gåtefulle ord kanskje ekstra problematiske. Likevel er det en dikterisk bedrift Ibsen har utført med sitt
dobbeltdrama. Han har gjenskapt historien om keiser Julians korte og dramatiske regjeringstid, ikke som
en historiker, men som en dikter. Den grundige drøftelsen vakte oppsikt, og en ny utgave av den lille
boken ble sendt ut året etter.
I Aftenbladet (tidligere Krydseren) kom det 19. november 1873 en lengre usignert anmeldelse (skrevet
av Kristian Elster, jf. Halvorsen 1885–1908, b. 3, 56). Anmelderen går grundig inn på Julians personlige
utvikling i de to delene av dramaet og peker på en tydelig forskjell mellom de to fasene: Mens Julian i
Cæsars frafald er full av begeistring og ungdommelig sannhetssøking, fremstilles han i Kejser Julian
mer og mer som en som søker forherligelse av seg selv på de antikke gudenes nivå. I første del er han
trett av bøker som veien til visdom; i annen del viser han flere ganger til skrifter han har under arbeid, og
som nok skal slå all motstand til jorden når de blir ferdige. Den dramatiske spenningen er større i første
del enn i annen, slik at de fleste kanskje vil «føle sig ligesom afkjølede under Læsningen af Skuespillets
4