UTGIVELSE - Henrik Ibsens skrifter

Henrik Ibsens Skrifter Innledning til Kejser og Galilæer
UTGIVELSE
Frederik Hegel var orientert i et brev av 21. mai 1866 om at Ibsen allerede to år tidligere hadde fattet
interesse for Julian som emne for et drama. Det skulle gå mer enn tre år til før han neste gang omtalte
denne planen i brev til Hegel; det var i sammenheng med at han ønsket å få tilsendt Listovs artikkel
om Julians liv (jf. brev til Hegel 10. juni 1869). To år senere, 12. juli 1871, etterlyser han den samme
artikkelen, og denne gang spør han Hegel om det skulle finnes andre skrifter på dansk om Julian. Hegel
skaffet dikteren Listovs artikkel, og ifølge brevkonsept 20. juli 1871 nevner Hegel at han har utvirket
at Universitetsbiblioteket i København sender Ibsen som lån J.E. Auers Kaiser Julian der Abtrünnige
im Kampfe mit den Kirchenvätern seiner Zeit og Albert de Broglies Constance et Julian, annen del av
L’Église et l’Empire Romain au IV e siècle. Hegel, som var forlegger for tidsskriftet som hadde publisert
den danske versjonen av de Broglies verk, sendte denne versjonen, sammen med bind 1, ark 18 og 19 av
Frederik Hammerichs Den kristne Kirkes Historie, som var under utgivelse på Gyldendal, og han gjorde
Ibsen oppmerksom på Ernst Zeidlers Der Kaiser Julian und seine Reaction, som var utgitt i Dresden i
1869 (jf. Tveterås 1950–96, b. 2, 432, note 30).
Hegel gjorde med andre ord det han kunne for å imøtekomme Ibsens ønsker, og fra nå av sendte
dikteren hyppigere rapporter om fremdriften av dramaet. Den 22. februar 1873 kunne han melde at han
var i gang med trykkmanuskriptet, samtidig som han ekspederte de første 48 sidene; dette vil si tre ark 16
sider når hver manuskriptside blir omtrent én trykt side. Resten fulgte i regelmessige sendinger til slutten
ble ekspedert 24. mai 1873.
Ved oversendelsen av tredje porsjon beklager Ibsen i det innlagte brevet til Hegel 9. mars 1873 at
han har regnet feil, og at renskriften av dramaets første del vil resultere i flere sider enn han først har
oppgitt; det har vist seg å være flere tilføyelser enn han hadde oversikt over, og strykningene var færre
enn beregnet: «Nu vil jeg gjerne vide hvorledes De optager dette. Måske har De intet derimod; men
måske finder De også at bogen blir større end De kunde ønske.» Det er ikke registrert noen reaksjon fra
forleggeren.
Kontakten med de filologiske vennene i Kristiania i anledning spørsmålet om å finne en skrivemåte
for greske navn som kunne egne seg for skandinaviske lesere, avdekket en viss uenighet mellom vennene
og dikteren. I begynnelsen av mai 1873 hadde Ludvig Daae og Jakob Løkke overfor Hegel tilbudt seg
å gjennomse korrekturarkene med tanke på skrivemåten av greske navn. Dette forslaget ble av Hegel
lagt frem for Ibsen, og i brev av 9. mai svarer Ibsen at han ikke har noe imot dette, forutsatt at det ikke
sinker trykkingen. I brev til Daae av 27. mai forsikrer Ibsen at han «naturligvis med den største tak og
glæde» aksepterer tilbudet, mens han minner om at han har noen prinsipper for skrivemåten av disse
navneformene. Det gjelder blant annet i størst mulig grad å unngå de greske diftongene av typen -eios
og -eioni. Daae og Løkke allierte seg med navnegranskeren Oluf Rygh ved universitetet. De ønsket å
overtale Ibsen til å bruke en latinsk skrivemåte for greske navn, slik det var vanlig i fransk og engelsk
(jf. Daaes brev til Hegel 24. juni 1873; HIS 13k, 246). I mellomtiden var Ibsen reist fra Dresden til
Wien for å delta i verdensutstillingen som jurymedlem for maleri og skulptur. Han mottok de aktuelle
korrekturarkene, videresendt fra den faste korrekturleseren, August Larsen ved Gyldendal, og han fikk
også brevet fra Daae til Hegel. På baksiden av dette brevet skriver en lettere irritert Ibsen til Larsen 30.
juni:
Højstærede herr Larsen!
Der må ikke tages ringeste notits af de i Kristiania foretagne rettelser ved navnene. Det
er pedanteri alt tilhobe. Jeg har heller ikke bedet om det slags korrektur; jeg ønskede
kun et gennemsyn vedkommende stedsnavnes endelser, o.s.v. – Er det ikke bedst at
være herrerne i Kristiania foruden? Gør som De vil. I al hast.
Deres særdeles forbundne
Henrik Ibsen.
1

Henrik Ibsens Skrifter Innledning til Kejser og Galilæer
Trykkingen av dobbeltdramaet gikk sin gang etter hvert som manuskriptsendingene ankom København,
og 2. oktober 1873 skriver Hegel til Ibsen at han har sendt et falset eksemplar, slik at dikteren kan danne
seg et inntrykk av det ferdige verket:
Jeg længes nu meget efter at høre lidt om hvordan De er fornøjet med Trykningen
og med Correcturens Besørgelse. Til Bindet har jeg ladet udføre Julians Portrait efter
en Antik, som jeg laante af Prof. Ussing. Efter en Rundskrivelse, jeg omsendte til alle
Nordens Boghandlere, er der indgaaet saa betydelige Bestillinger paa Deres nye Værk,
at jeg har maattet lade ikke mindre end 800 Ex indbinde, og dette tager saa lang Tid, at
det ikke vil kunne komme i Handelen før Fredagen d 17 October; men dette Tidspunkt
er med Hensyn til Afsætningen ogsaa særdeles heldigt. […] Honoraret for Deres nye
Værk har jeg godskrevet Deres Conto foreløbig med 3200 Rdl. (KBK NKS 3742, 4°,
II).
I sitt svar til Hegel 6. oktober 1873 uttrykker Ibsen sin fulle tilfredshet både med de nye typene, den gode
papirkvaliteten og den omhyggelige korrekturen ved August Larsen. At Ibsen denne gangen ser ut til å ha
vært uvanlig spent på hvordan det nye verket ville bli mottatt av publikum, går frem av det han skriver til
slutt i brevet:
Fredagen den 17. Oktober imødeser jeg med megen længsel! Jeg håber bestemt at
bogens udkomst ikke vil overskride denne termin; og gid den så må finde en rivende
afsætning! Før dette tidspunkt er over har jeg ingen sindsro til at beskæftige mig
alvorligt med de nye literære planer, som er begyndt at røre sig i mig, og hvorom jeg
senere skal tilskrive Dem.
Det har vært uenighet om utgivelsen skjedde 16. oktober 1873, slik J.B. Halvorsen oppgir (1885–1908,
b. 3, 55), eller 17. oktober, slik Harald Tveterås har funnet dokumentasjon på i Gyldendals arkiver i
København (1950–96, b. 2, 432, note 31). Riktig dato er trolig 17. oktober, jf. København-avisen Dags-
Telegraphen 18. oktober: «Keiser og Galilæer er udkommet igaar (Fredag) Formiddag» (Anonym 1873c).
Boken ble fraktet til Norge med «Excellencen Toll» og lå på bokhandlerdiskene i Kristiania mandag
20. oktober. Dagen etter averterte ni forskjellige bokhandlere i Kristiania at de hadde Ibsens nye verk. I
Dresden hadde Ibsen allerede 18. oktober mottatt pakken med frieksemplarene av Kejser og Galilæer fra
forlaget, og han kvitterer begeistret til Hegel 19. oktober: «mit nye arbejde i det splendide udstyr ser ud
som et pragtværk». Han kan bare håpe at de politiske forviklingene i København for øyeblikket ikke vil
stjele oppmerksomheten fra utgivelsen. Her sikter Ibsen til maktkampen mellom Folketinget, dominert av
«det forenede Venstre», og regjeringen, som hadde sin støtte hos de konservative og de nasjonalliberale.
Et nyvalg var fastsatt til 14. november. Imidlertid ser det ikke ut til at politisk uro hadde noen innflytelse
på salget.
Boken var på 512 sider, med sine ti akter det mest omfangsrike skuespill Ibsen noen gang hadde gitt
ut. Prisen for et heftet eksemplar var satt til tre riksdaler. Førsteutgavens opplag var på ca. 4000, men
på forhånd var det bestilt 3200 eksemplarer, og Hegel gikk i gang med å forberede en ny utgave med
et opplag på 2100 før salget var begynt (jf. Tveterås 1950–96, b. 2, 193). De 800 eksemplarene som
var igjen av førsteutgaven, ble revet bort første salgsdagen, for det meste i bokhandlene i København.
Hegel kommenterer salget i brev til Ibsen 19. oktober 1873: «Det er et ganske enestaaende Tilfælde i
min Praxis, vistnok i vor Boghandels Historie, og maa i højeste Grad være opmuntrende for Dem» (KBK
NKS 3742, 4°, II).
Ikke noe tidligere år hadde Ibsen tjent så godt på sitt forfatterskap som i 1873. For de to utgavene av
Kejser og Galilæer kunne han heve honorarer på til sammen 10 240 kroner før året var ute. I tillegg kom
honorarer for tredje utgave av Kjærlighedens komedie og for annen og tredje utgave av Hærmændene
på Helgeland, og dessuten honorar for Christiania Theaters oppsetning av Kjærlighedens komedie.
Totalt kom honorarutbetalingene dette året opp i 13 303 kroner. Det tilsvarte noe over det dobbelte av en
professors topplønn i 1870 (jf. M. Meyer 1971, 391).
Den store oppmerksomheten som ble Kejser og Galilæer til del straks ved utgivelsen, holdt seg
imidlertid ikke lenge. Nye utgaver ble sendt ut etter behov, men de var ikke så store som de to første, og
2

Henrik Ibsens Skrifter Innledning til Kejser og Galilæer
det kunne gå flere år mellom hver gang. Da den femte utgaven kom ut i 1905, var det totale opplaget på
9000 eksemplarer.
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
Det hadde i ni år vært kjent at Ibsen arbeidet med en tragedie om Julian Apostata, og forventningene
var store. De dramatiske diktene han hadde sendt ut under sitt Italia-opphold, hadde gitt ham et ry som
ledende nordisk dramatiker, og denne posisjonen preger nok det meste av resepsjonen som ble Kejser og
Galilæer til del, især i Norge.
Allerede én uke etter utgivelsen kom Dagbladets anmeldelse, tydelig preget av ærbødig respekt for det
uvanlig omfattende verket:
Aldrig før har vel en nordisk Digter saaledes forsøgt at skildre en historisk
Personlighed i dens verdenshistoriske Ramme gjennem et helt Levnetsløb. Ibsen
begynder med det første virkelige Omslag i Julians Liv og giver os saavidt
tilstrækkelige Antydninger om hans Fortid, at man faar et klart Billede af hele hans
Udvikling (Anonym 1873b, 25/10).
Anmelderen har forberedt seg gjennom historiske studier og er i stand til å kommentere forholdet mellom
de historiske kildene og dikterens bruk av dem. Ibsen har tatt seg en del friheter i de første aktene,
blant annet for å skildre en gradvis utvikling i hovedpersonen fra kristendom til hedendom, mens den
historiske Julian hadde forlatt sin kristne tro mye tidligere. I fremstillingen av hans liv og krigsbedrifter
fra fjerde akt og slaget ved Argentorate (i år 357) og til han ble keiser (i 361), er dikteren trofast mot
overleveringene. I verkets annen del får Julian økende vanskeligheter, og her hevder anmelderen at
keiseren i større grad har seg selv å takke: «det Selvforskyldte optræder ved Siden af og modsat det
Tragiske, viser sig altsaa altid stigende som komisk, og jo mere dette fremtræder, svækkes og blegner det
Tragiske» (Anonym 1873b, 5/11).
Dagbladets omtale går over fire lengre deler mellom 25. oktober og 12. november og setter dermed
en standard; også Morgenbladets omtale strekker seg over fire nummer, fra 13. til 16. november.
Anmelderen K.A. Winterhjelm skriver at Ibsen i dette verket viser sitt mesterskap når det gjelder å
levendegjøre den ånds- og samfunnstilstanden som kunne gjøre en Julian Apostata mulig og sannsynlig:
Allerede Expositionsakten er i saa Henseende mesterlig og drager i raske, djærve
Drag en virkningsfuld Baggrund for det hele julianske Billede; Striden mellem de
sekteriske Kristne fortæller i faa Repliker bedre end en vidløftig historisk Indledning,
og af Julians Barndomsudvikling giver Scenerne med Agathon en ligesaa kort,
slaaende Skildring. Keiserhoffet med sine Rænker og sin hule, officielle Kristendom,
Visdomsvennernes Opposition og Julians Stilling opi hele dette finder en saa fortrinlig
Belysning, som vi kun yderst sjelden træffer paa i en Expositionsakt, hvori desuden er
indlagt betydningsfulde Handlingsmomenter (Winterhjelm 1873, 14/11).
Også de følgende aktene, med fremstillingen av de filosofiske lærdomsskolene, er rosverdige. I verkets
annen del synes anmelderen at forfølgelsen av de kristne er i hardeste laget. Han mener å vite at
historiens Julian satset mer på spott og ublodige tiltak, selv om de kristnes hat og fanatisme kunne være
provoserende nok. Kritikeren er ærbødig i tonen, men han er likevel ikke helt tilfreds med avslutningen:
«det føles tilslut nok, som at Julian har tabt, men ikke, som om det er Kristendommen, der har seiret – i
dette Tilfælde altsaa: vist sig som Sandhed – naar Julian i sine sidste Repliker intet har at kalde tilbage,
intet at angre». Ellers er han rask med å konstatere at verket som helhet er et «glimrende Vidnesbyrd
om Forfatterens Aandsdybde og Digtergeni og det er ikke formeget sagt, at enhver Literatur vilde være
stolt af dette Kjæmpedrama» (Winterhjelm 1873, 16/11). Ibsen fulgte med i Morgenbladet, og 24.
november sendte han et brev til Winterhjelm hvor han takker hjertelig «for Deres særdeles interessante og
omfattende afhandling over ‹Kejser og Galilæer›».
3

Henrik Ibsens Skrifter Innledning til Kejser og Galilæer
Blant de norske kritikerne som markerte seg klarest ved mottagelsen av det uvanlig omfattende
skuespillet, var Arne Garborg, ennå ikke 23 år gammel. Han skrev en lengre anmeldelse med tanke på
Bergensposten, men ble oppfordret til å publisere den som bok. Henrik Ibsen’s «Keiser og Galilæer»
: en kritisk Studie kom ut på Aschehoug i midten av november 1873, under signaturen G. Første del er
en karakteristikk av dikteren. Henrik Ibsen er ingen populær dikter, men en søkende sjel som har fått
diktergaven i rikt mål. Han er først og fremst en tankenes dikter, uten å være filosof; det er spørsmål
og tvil han vil vekke hos leseren, ikke stemninger. I det foreliggende dramaet er han ikke opptatt av
menneskelivets små konflikter, men av de store motsetningene i tilværelsen: verdenslivet versus Gud,
skjønnheten versus sannheten. Verket formulerer et spørsmål om sivilisasjonens historiske utvikling,
med en idé om «det tredje rige» som historiens mål. Garborg går også inn på hovedpersonen Julians
personlige utvikling. Han mener at Ibsen har skapt et overbevisende konsekvent bilde av Julians vei fra
en tolerant og åpen innstilling, via en fase hvor han gradvis tvinges av omstendighetene og de kristnes
økende tross, til en voksende motvilje mot kristendommen, noe som i sin tur gjør at de forfulgte blir
heroiske i sin fanatiske motstand. Ibsens plan med sitt Julian-portrett, især i dramaets annen del, blir av
Garborg oppfattet som å tegne en begavet ung manns forfall, via hans forbausende iherdige og blodige
slaktofferpraksis ofte iført fillete klær og med uflidd hår og skjegg, til noe som er blitt en forvirret og
halvt komisk narr.
Samtidig opplever Julian seg som keiser opphøyet til en guddommelig posisjon, og kravet om å
gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er, vil si at han som keisergud i egne øyne
er berettiget til begge deler, undersåttenes liv og blod, deres sinn og vilje. Men på dette punktet i
handlingen er det ikke Julian som har kontrollen: Basilios og Gregor står frem som uredde kristne ledere,
krigsøversten Jovian har gått over til kristendommen, og for keiseren går det nå mot en utgang som i
Garborgs øyne har en rystende tragisk virkning.
Hele veien er anmelderen udelt positiv i sin vurdering, men mot slutten nyanserer han sin begeistring.
Det er med dette dramaet som med ethvert av Ibsens arbeider, «man lægger dem bort med en ubehagelig
Følelse af at være utilfredsstillet. Udviklingens Knuder er allesammen formelt løste; men Spørgsmaalenes
inderste, smerteligste Braadd staar ubønhørligt igjen» (Garborg 1873, 55). Ibsen har ikke så lett for
å slå seg til ro med en halv løsning, og den hele løsning er ikke mulig å finne fra hans standpunkt.
Nødvendighet og frihet er motsetninger som ikke kan forenes. Hvordan skal man da forstå begrepet om
«det tredje rige»?
Tanken er stor, glimrende, genial; – men deslige Tanker slynges ikke ud som en
blot og bar Aandrighed for at nydes; – hvad er dens Indhold? Tanken om det «tredie
Rige» gaar gjennem hele Bogen; det er egentlig den, der handles om gjennem alle de
10 Akter, – og dog er den udført i saa taagede Omrids, at man ved Bogens Slutning
bliver siddende igjen med et Spørgsmaalstegn som det hele Udbytte. Thi Maximos’s
Ord i sidste Scene er jo intet Andet end et Slags profetisk Postulat, der kun skjærper
Spørgsmaalets Braadd (Garborg 1873, 59).
Garborg mener at Maximos er den personen Ibsen selv taler igjennom til sin samtid, og derfor er hans
gåtefulle ord kanskje ekstra problematiske. Likevel er det en dikterisk bedrift Ibsen har utført med sitt
dobbeltdrama. Han har gjenskapt historien om keiser Julians korte og dramatiske regjeringstid, ikke som
en historiker, men som en dikter. Den grundige drøftelsen vakte oppsikt, og en ny utgave av den lille
boken ble sendt ut året etter.
I Aftenbladet (tidligere Krydseren) kom det 19. november 1873 en lengre usignert anmeldelse (skrevet
av Kristian Elster, jf. Halvorsen 1885–1908, b. 3, 56). Anmelderen går grundig inn på Julians personlige
utvikling i de to delene av dramaet og peker på en tydelig forskjell mellom de to fasene: Mens Julian i
Cæsars frafald er full av begeistring og ungdommelig sannhetssøking, fremstilles han i Kejser Julian
mer og mer som en som søker forherligelse av seg selv på de antikke gudenes nivå. I første del er han
trett av bøker som veien til visdom; i annen del viser han flere ganger til skrifter han har under arbeid, og
som nok skal slå all motstand til jorden når de blir ferdige. Den dramatiske spenningen er større i første
del enn i annen, slik at de fleste kanskje vil «føle sig ligesom afkjølede under Læsningen af Skuespillets
4

Henrik Ibsens Skrifter Innledning til Kejser og Galilæer
anden Halvdel». Sammenfattende skriver Elster at Ibsen i Kejser og Galilæer har utfoldet hele sin
mektige diktekunst:
Her er ikke alene store Tanker, lidenskabelig Varme, maleriske Perspektiver, – alt
er tillige saa sandt og individuelt, ikke paa noget Punkt ere Karaktererne forhutlede
eller sprængte, det mindste Ord er ganske i Overensstemmelse med det Menneskes
Naturel, som bruger det, og Individualiteterne staa overalt fyldige, anskuelige og tillige
saa gjennemsigtige for En (Elster 1873).
En tidlig dansk anmeldelse, skrevet av litteraturhistorikeren Frederik Winkel Horn, stod i Fædrelandet
22. november 1873. Denne anmelderen har ikke mye positivt å si om det omfangsrikeste verket Ibsen har
skrevet. Dikteren har lagt ned et tidkrevende arbeid med de historiske kildene, men det har ikke lyktes
ham «at kaste Poesiens forklarende Lys over den frafaldne Kejsers Billede» (Winkel Horn 1873). En
betingelse for at kampen mellom keiseren og galileeren skal kunne interessere leseren, er ikke bare at det
er en kamp på liv og død, men at keiseren ved sin storhet og energi makter å engasjere leserens sympati.
Man må oppleve at det er et betydelig menneske som går til grunne, fordi han har valgt feil, fordi han går
imot Gud. Ibsens Julian-skikkelse har ingen slik dimensjon, selv om noen av de omkringstående ser ut til
å ane høyere makters utkårne redskap i ham. At mystikeren Maximos betrakter ham som en inkarnasjon
av verdensånden, er ufattelig for Winkel Horn, som synes at han er «en svag og vaklende Natur, der
forfølger saa taagede Maal, lader sig lede saa blindt, at man undertiden, før det virkelig sker, fristes til at
tro, at han har tabt Forstanden». Den andre delen av dramaet er helt klart den svakeste. Mens første del
er mer av en innledning, er det i annen del striden egentlig føres, og her skulle vi ha blitt revet med, men
varmen og lidenskapen mangler. De historiske studiene Ibsen har måttet drive med, ser ut til å ha kvalt
inspirasjonen.
Hegel var påpasselig med å sende Ibsen danske aviser og tidsskrifter som hadde omtale av hans
skuespill, og i et brev til Hegel 3. desember 1873 takker dikteren for denne formidlingen. Han
kommenterer Fædrelandets nokså negative omtale slik: «Den W:-Hornske anmeldelse tager jeg ingen
notits af. Inden kort tid vil deslige indvendinger forstumme. ‹Kongsemnerne› havde, da det udkom, meget
mere at gennemgå.»
Året etter kan det se ut til at anmelderne er mindre positive enn de fleste var i utgivelsesåret. En av de
norske som ikke er særlig begeistret, er Olaf Holm, som i Ludvig Kristensen Daas tidsskrift Tids-Tavler
skriver et lengre essay med tittelen «‹Den Tredje›. Bemærkninger til Ibsens ‹Kejser og Galilæer›». Julian
samler i seg ulike religiøse og filosofiske bevegelsers håp og forventninger, og det måtte være dikterens
oppgave å fremstille hans skiftende stemninger og konfliktfulle sjeleliv i full harmonisk utfoldelse og
i tragisk skjønnhet. Ifølge Holm er det et stort spørsmål om dette har skjedd med Ibsens Julian. Denne
tvilen kommer av at dikteren har ønsket å bruke sin hovedperson «som Form for sin egen nyplatoniske
Verdensanskuelse». Han burde heller ha vært mer tilbakeholden med det filosofiske resonnementet. Når
en del lesere ikke har funnet verket helt tilfredsstillende, har nok det sammenheng med «at Helten er
bleven til som ‹Brand›, for konsekvent videnskabelig at forfægte en Ide, men ogsaa netop derved bliver
[han] forhindret fra fuldt ud at leve » (Holm 1874, 309). Og diktning skulle primært handle om det å leve.
Maximos med sin idé om de tre rikene har også en forsoningslære, men det er en forsoningslære som
fra et kristent standpunkt må forkastes fordi den gir mennesket en for stor andel (1874, 330). Kritikkens
premisser er altså dels estetiske og dels teologiske i dette bidraget.
De ovenfor refererte anmeldelsene, bortsett fra Winkel Horns, er alle skrevet av norske kritikere kort
etter utgivelsen senhøstes 1873, og de aller fleste er udelt positive. Verket ble gjenstand for kritikkens
oppmerksomhet også i det øvrige Norden, ikke minst i Danmark. Danske kritikere hadde gjennomgående
sans for Ibsens dramatikk, men som regel var deres ros mer innpakket i forbehold.
At det fra dansk kirkehistorisk hold ville komme kritiske reaksjoner, var kanskje ikke overraskende.
I Nordisk Maanedsskrift for folkelig og kristelig Oplysning, et grundtvigiansk preget tidsskrift, skriver
teologen P. Riemann at dramaet ved første gangs lesning er medrivende. Han finner enkelte steder et visst
effektjageri, blant annet i slutten av annen akt av Kejser Julian, hvor prosesjonen av Apollon-dyrkere i
trengselen på torvet i Antiokia støter sammen med en prosesjon av kristne fanger, og de to togene synger
5

Henrik Ibsens Skrifter Innledning til Kejser og Galilæer
vekselsanger idet de passerer hverandre. Et annet eksempel på utvendig effekt følger like etter, der den
gamle, blinde biskop Maris forbanner keiseren, slik at Apollons tempel umiddelbart styrter sammen i
bakgrunnen. «Men bliver så ikke det verdenshistoriske skuespil ved alt dette og meget andet, navnlig
også mystikeren Maximos’s spændende gådetale og gøgleri, til et åndeligt spektakelstykke? Eller er
der noget historisk berettiget i skildringen?» (Riemann 1874, 65). Anmelderen antar at det meste har
grunnlag i de historiske kildene, men peker på at det også forekommer avvik. Julian har neppe noen
gang vært overbevist kristen. På den annen side er det å gjøre ham til antikrist, slik dikteren vil, «ikke
alene historisk uberettiget, men som åndeligt usandt også digterisk forkasteligt» (Riemann 1874, 70).
Å knytte Julian til en idé om «det tredje rige», en kraft som skulle føre historien fremover, virker etter
Riemanns syn ikke overbevisende; rollen denne keiseren fikk å spille, var heller å være reaksjonær, å
bremse utviklingen. Ibsens Julian-drama har ikke desto mindre noen få steder hvor det skapes tragisk
sannhet, ifølge Riemann. Ett slikt sted er Basilios’ og Makrinas avsluttende ord ved Julians død, et annet
er tidlig i annen dels annen akt, hvor Gregor av Nazianz forteller hvordan han ble vekket og viet til prest
i den kirken som nå forfølges av keiseren. Det er de kristne heltenes tale som griper denne anmelderen
sterkest.
Georg Brandes innleder sin anmeldelse (i sitt eget og broren Edvard Brandes’ nye tidsskrift Det
nittende Aarhundrede, 1874) med å gi sin forståelse av hvordan Ibsen tolker Julians historiske betydning:
Kristendommen, som midt på 300-tallet var blitt det romerske keiserdømmets hoff- og statsreligion,
ble gjennom Julians handlinger forvandlet til en forfulgt lære, og gjennom denne motgangen fikk den
tilbake sin opprinnelige religiøse karakter og sin primitive martyrlidenskap. Samtidig definerer dette
Julians tragiske skjebne. Ved mystikeren Maximos’ bidrag får Julian en idé om at han, uten å ha noe
reelt valg, skal grunnfeste det tredje riket, det som forener hellenismens livsglede og kristendommens
livsfornektelse. Julian bryter etter hvert både med keiseren og med de kristne, men opplever ikke at han
har hellet med seg i forsøket på å gjenoppvekke den antikke gudsdyrkelsen. Brandes hevder at ingen
tidligere dikter har maktet å gi denne keiseren et så sammensatt og individuelt portrett. Likevel finner han
en motsigelse som virker forstyrrende: På den ene side har den unge Julian gjort opprør mot sine læreres
ensidige bokdyrkelse. På den annen side er han som keiser stadig opptatt av sine skriverier; han fremstår i
Brandes’ øyne nærmest som «literær Pedant og Nar». I stedet for en uredd hersker i kamp mot historiske
krefter blir han fremstilt mer som en forfengelig makthaver opptatt av detaljer. Brandes mener at Ibsen
ikke har lyktes like godt i siste som i første del med å gi sin helt den storheten som er nødvendig for at
han skal ha tragisk interesse:
Heri ligger det, at Julian i det første Drama, hvor han endnu er varm og klog og
kraftig, fængsler Læseren saa uendelig langt mere end i det andet. Fra det Øjeblik af,
da hans Forfængelighed vokser ham i den Grad over Hovedet, at den gør ham snart
frastødende, snart næsten komisk og snart ynkværdig, har Læserens Interesse for ham
faaet et Stød, som ikke forvindes (Brandes 1874, 80).
Både Maximos og Makrina ser Julians liv som determinert; han måtte handle som han handlet. Dette er
en forsynstro som Brandes har lite til overs for, og etter hans syn ligger ikke Ibsens styrke i løsningen av
metafysiske problemer; den ligger i det psykologiske. Men Ibsen har investert mye i ideen om det tredje
riket – et begrep Brandes mener er omtrent like utydelig «som hin ‹Deus caritatis›, der slutter ‹Brand›».
Brandes mener at dialogen er levende og dramatisk sterk, den historiske koloritten er så treffende at
«Scenerne mangen gang synes at foregaa for Ens Øjne». Blant de beste opptrinnene nevner Brandes
åpningen, hvor keiseren med sitt følge er på vei til kirken, videre situasjonen hvor Julian lar seg kåre av
keiserens tropper, og spesielt slutten av første del, hvor Julian etter ofringen stiger opp i dagslyset, «og
Fadervor som i en ophøjet Vekselsang mødes med hans og hans Venners Udbrud». Ifølge Brandes har
Ibsen aldri oppnådd større virkning enn han gjør i scener som disse. Brandes’ totalinntrykk av Kejser
og Galilæer svarer til det han har av Peer Gynt: «Det er fuldt af ypperlige Ting, høyst dybsindige, højst
poetiske; men der findes noget før Værkets Slutning et Parti (svarende til 4 de Akt af ‹Peer Gynt›), hvor
Inspirationen ikke har formaaet at beherske Stoffet» (Brandes 1874, 83–84). Trolig sikter Brandes her til
det stedet i fjerde akt, ved den keiserlige teltleiren nær Eufrat og Tigris, hvor Julian forklarer hvordan han
vil at soldatenes dyrkelse av ham skal innrettes.
6

Henrik Ibsens Skrifter Innledning til Kejser og Galilæer
Fra 1874 stammer også en usignert anmeldelse i det danske ukebladet Nær og Fjern, redigert av
Peter Hansen (jf. HIS 12k, 745–46), som kjente Ibsen og sannsynligvis er artikkelens forfatter. Denne
kritikeren har fulgt med i kritikken av verket i Norge og Danmark, og han noterer at man i dansk presse
har «modtaget Digterværket noget køligere» enn i norsk presse. Den kjølige reaksjonen kan han slutte
seg til, ettersom han finner lite å bli begeistret over: «skulde der rettes en Hovedindvending mod ‹Kejser
og Galilæer›, vilde det netop blive den, at det hele Digterværk mere skyldes Reflexionen end den
digteriske Inspiration. ‹Kejser og Galilæer› samler sig ikke noget Sted til en Enhed eller Helhed» (P.
Hansen 1874, 5). Dette vil ikke si at verket er uten interesse; dikteren har unektelig fått et grep om den
tiden han fremstiller, og teksten gir uttrykk for åndrike tanker i mange situasjoner. Men om man vil
stille Ibsens verdenshistoriske drama ved siden av for eksempel Oehlenschlägers Hakon Jarl, som også
handler om hedenskap versus kristendom, så blir Kejser og Galilæer mer en rekke dramatiske scener
enn en fullbåren tragedie. Også denne anmelderen mener at Cæsars frafald har mer dramatisk liv enn
siste del; både fremstillingen av keiserhoffet i Konstantinopel og livet blant visdomslærerne i Athen
er «fortrinlige Tidsbilleder». Han synes mystikeren Maximos er interessant, skjønt uklart tegnet. Både
i denne skikkelsens og i den kristne Makrinas munn har Ibsen lagt noe av sin «underlige fatalistiske
Verdensanskuelse». Det er lite av oppløftende stemninger; hedenskapet er tomt og meningsløst, mens
kristendommen skildres som nesten bare avskrekkende asketisk. At Ibsen har valgt å fremstille en Julian
Apostata uten å slå til med en apoteose av hellenismen, er skribenten forbauset over, og han legger til:
Victor Rydberg har forsøgt en saadan i sin Skildring af den samme Tid, i sin
fortræffelige Roman «Den siste Athenaren», og som Digterværk staaer denne Bog efter
vor Mening ikke lidet over det historiske og filosofiske Reflexionsarbejde «Kejser og
Galilæer» (P. Hansen 1874, 6).
Anmeldelsen slutter med en konstatering av at dette ibsenske skuespillet ikke er beregnet for scenisk
fremførelse; også på den måten hadde publikum grunn til å være skuffet.
Denne kronologiske presentasjonen av en representativ andel av de offentlige vurderingene Kejser og
Galilæer ble gjenstand for i Norge og Danmark i samtiden, viser et noe varierende bilde. Man må gi den
sist refererte kritikeren rett i at mottagelsen i Norge var mer anerkjennende enn den var i Danmark. Hos
de fleste norske anmelderne var responsen til det store historiske skuespillet mer preget av respekt enn av
begeistring; den kan betegnes som en succès d’estime. De danske anmelderne kan virke mer frimodige og
selvbevisste i sin dom.
I tillegg til de publiserte anmeldelsene foreligger det en og annen skriftlig respons som ikke var ment
for offentligheten, men som likevel kan ha interesse i den grad de stammer fra kritisk kompetente lesere.
Vi vil ta med to av dem, en norsk og en dansk. Fra Firenze skriver Bjørnson 19. november 1873 til H.E.
Schirmer: «Ibsens ‹Kejser og Galilæer› har jeg læst. Det var en stor skuffelse. Jeg tænker, at nu er det
forbi med Brand-poesien (digtningens zukunft-musik!) – og så får vi vel, hvad han vil blive en mæster i,
intrige-stykker af ham! Vi har brug for dem!» (Bjørnson 1921, b. 1, 168). Mer eksplisitt i begrunnelsen av
sin reaksjon er J.P. Jacobsen i et brev til Edvard Brandes fra Thistedt 7. august 1874:
Jeg læste Ibsens Kejser og Galilæer 1. Del i Gaar. Hvad Dialogen angaar kan man
ikke sige noget andet om den, end man har sagt om andre daarlige danske Dramaers.
Der er ingen Fart i Stykket, det er koldt, Personerne er uden Personlighed, det er
levende ledende Artikler om de forskellige Partiers og Standpunkters Anskuelser.
Helena er slet ingenting, Julian er alt muligt, en ung norsk-tysk Mand, der har læst
sin Søren Kirkegaard [sic] og som ved given Anledning faar et Stænk af Hamlet, af
Manfred og Antonius i Julius Cæsar. Det er det mindst ipsenske, Ipsen [sic] har gjort
endnu. Han kan slet ikke undvære Rimet og Rytmen; han kommer til at tale alt for
fladt i Prosa, og det han har lært af andre, bliver slet ikke omsmeltet ved en saa svag
Ild, som den han bruger til at forme sin Prosa ved. Der er noget af den Død, der er hos
Hauch i Ipsens Julian. Rimeligvis er denne Bedømmelse uretfærdig, da Karaktererne vel
først faar Form og Fasthed i anden Del, men det bliver altid en Fejl, at Hekebolios og
Libanios ikke gøres til det ypperste i hver sin Retning, de skulde ikke være Bedragere
7

Henrik Ibsens Skrifter Innledning til Kejser og Galilæer
og Hofkryb, det nedsætter jo hele Julians Betydning og gør ham til en mærkelig lille
Figur i Trekløveret: Kain, Judas & Julian (Jacobsen 1886, 740).
Brevene Jacobsen skrev til Edvard Brandes, er trykt i Tilskueren 1886, året etter Jacobsens død. Det kan
vel styrke inntrykket av at man i Danmark var mer negativ til Ibsens Julian-drama enn de fleste norske
anmelderne var i tiden like etter utgivelsen.
Av et brev fra Ibsen til Hegel 13. november 1873 ser vi at han selv – i det minste så tidlig – var meget
tilfreds med den norske mottagelsen: «Af mangfoldige breve fra Norge fremgår det at ingen af mine
tidligere bøger har vakt en sådan bevægelse deroppe, som denne. Den har slåt ned selv i kredse, som
ellers ikke befatter sig med literatur. Fra Danmark har jeg endnu intet hørt». Også i et brev til Jakob
Løkke 23. november uttrykker Ibsen glede over den responsen hans verk har fått i Norge: «At der i mange
henseender debatteres for og imot, kan ikke andet end være mig kjært.»
8