S i d e 6 J u s t i n e n r . 1 j u n i 2 0 0 8 <strong>NKJF</strong>s årlige prosjektreise <strong>til</strong> Thailand Artikkel Tekst: Kristin Schjødt Bitnes Foto: Jonna Skoglund Den årlige prosjektreisen i 2007 gikk av stabelen i juleferien 2007/2008. Denne gangen var det undertegnede og Jonna Skoglund som besøkte Thailand på vegne av <strong>NKJF</strong>. Ettersom vi flere ganger tidligere har besøkt vår prosjektpartner i Chiang Mai (Nord-Thailand) hvor “Women Study Centre” er lokalisert, bestemte vi sammen <strong>med</strong> vår prosjektpartner at vi denne gangen skulle møtes i Thailands hovedstad, Bangkok. Med base i Bangkok hadde vi større fleksibilitet <strong>til</strong> å besøke de lærlingene som er bosatt mellom Chiang Mai og Bangkok. Samtidig gav det oss større mulighet <strong>til</strong> å ha et felles møte ved den Norske ambassaden i Bangkok. Videre bidro lokaliseringen <strong>til</strong> at vi kunne avholde flere møter <strong>med</strong> FORWARDS (prosjektpersonen vår) andre samarbeidspartnere som er lokalisert i Bangkok og omegn. Julaften <strong>med</strong> curry og palmetre Mens de fleste <strong>til</strong>bragte julehøytiden <strong>med</strong> snø og kulde, sammen <strong>med</strong> familien og <strong>med</strong> utpr<strong>eget</strong> <strong>til</strong>gang <strong>til</strong> tradisjonsrik norsk julemat, hadde vi bestemt oss for å forlate familien og <strong>til</strong>bringe julehøytiden i sørvprovinsene av Thailand. Julen skulle for første gang feires i en bungalow på en strand mellom palmer og jungel, <strong>med</strong> curry og Singha. Veldig annerledes, men forhåpentligvis veldig bra likevel. Juletreet var ordnet i stand på stranden, thaiene vimset rundt i julenisseluer, mens julesangene duvet ut fra alle høytalerne på stranden. Thailand vet å ta vare på turistene sine, og <strong>til</strong> tross for manglende juletradisjoner selv – så vet de å feire jul likevel. Julekvelden ble avsluttet i en hengekøye mellom to palmer på stranden, omringet av levende lys og <strong>med</strong> lett reaggie i bakgrunnen. Helt fantastisk <strong>med</strong> andre ord. Julefeiringen ble imidlertid kortvarig, for 1. Juledag var vi klare <strong>til</strong> å gjøre research sammen <strong>med</strong> guiden som vår samarbeidspartner hadde skaffet <strong>til</strong> oss. Jul meg her eller der, formålet <strong>med</strong> besøket var <strong>til</strong> syvende og sist å gjøre research<strong>med</strong> feministiske briller av sørprovinsene av Thailand. Nissen forbereder kokosnøtter <strong>til</strong> julekvelden Sør-Thailand ikke bare sus og dus Når en tenker på Thailand, så har vel de aller fleste en assosiasjon <strong>til</strong> sexindustri og trafficking. Selv hvor uendelig mye annet Thailand er, så kan heller ikke vi fornekte at dette har blitt en stor del av Thailand. Vi bestemte oss derfor for at vi skulle holde fokus på dette temaet på vår reise fra sør <strong>til</strong> nord. Vi ville finne ut hvorfor det har blitt som det har blitt, og om stempelet som Thailand har fått stemmer <strong>med</strong> virkeligheten. Dessverre er nok ikke virkeligheten langt fra antagelsen. I løpet av turen møtte vi flere kvinner som beklageligvis hadde havnet i landets utpregede seksindustri. Møtet <strong>med</strong> industrien, kvinnene, utlendingene, utbredelsen og konsekvensene, var en observasjon som gav oss en ny dimensjon av hvor viktig vårt prosjektarbeid faktisk er. Rettighetsopplæring på hjemstedet kan etter vår oppfatning hindre at kvinner tyr <strong>til</strong> denne horrible industrien. Uten å kjenne <strong>til</strong> farene, nedturene, tvangen og ikke minst alternativene – hvordan skal en kvinne født i fattigdom og elendigheten kunne takke nei <strong>til</strong> fristelsen om en lettere liv? Og hvordan skal de som utnytter disse kvinnen slutte <strong>med</strong> det, så lenge det har utviklet seg en kutyme om at kvinnene vil dette – at de har et valg? Gjennom å gi alternativer, muligheter og å spre kunnskap kan i alle fall vi bidra <strong>med</strong> en dråpe i havet. Hjelpe noen. Det føles veldig riktig. Uansett, møter <strong>med</strong> landets mange “Red light” district (altså over alt, hoteller, på stranden, på gaten..) gjorde som dere skjønner inntrykk, og gav et bilde av en verden som er brutal, trist og overveldende. Ikke minst var dette overveldende når man kan observere kontrasten mellom palmesus og barnefamilier på ”sydentur”, og ”vanlige” familiefedre på sextur på bekostning av kvinner og menn uten håp og i ulidelig fattigdom. Ikke minst gjør det inntrykk å se selvfølgeligheten i øynene <strong>til</strong> disse mennene som synes at det er helt ok å forgripe seg på 13-år gamle thailandske gutter og jenter – bare fordi de er fra Thailand, og der vil jo barna ha sex <strong>med</strong> eldre menn. Disse barna er jo selvfølgelig helt forskjellige fra deres egne barn som sitter trygt hjemme i Vesten. Absurd, men det er mye mennesker klarer å lure seg selv <strong>til</strong> å tro. Tsunami En annen tragisk hendelse som J u s t i n e n r . 1 j u n i 2 0 0 8 Thailand etter hvert også har blitt ”kjent” for, er tsunamien som så tragisk rammet landet i 2005. En katastrofe som førte <strong>til</strong> en utrolig mobilisering av bistandspenger og hjelpearbeidere fra hele verden. En katastrofe som på et tragisk måte samlet en hel verden. En katastrofe som fikk verdens søkelys på seg, lengre enn alle andre naturkatastrofer i den tredje verden. For her hadde mange utlendinger dødd. Paradoksalt, men heldigvis for lokalbefolkningen. Vår prosjektpartner hadde imidlertid på forhånd fortalt oss at bistandsmidlene ikke nødvendigvis hadde havnet hos de som trengte det mest. De antydet at mange kvinner kom svært dårlig ut av katastrofen. Vi ville finne ut om dette stemte. Krabi District Etter å ha feiret jul på Andalanta <strong>til</strong>bragte vi tid hjemme hos en tidligere professor på Chiang Mai University, Vicham Kum (forøvrig bror av en av Thailands tidligere utenriksministre) som er en venn av Virada Somswadi. Han og hans familie gjorde oss kjent <strong>med</strong> ødeleggelsene etter tsunamien som fant sted 1. juledag i 2005, om arbeidet <strong>med</strong> gjenoppbyggelsen. Det s<strong>til</strong>les flere spørsmålstegn <strong>til</strong> om bistanden fra resten av verden etter katastrofen har kommet frem <strong>til</strong> de riktige mottakerene. I følge professoren og Somswadi - som <strong>med</strong> “Women Study Centre” har gjort flere undersøkelser i områdene, er systemet slik at enker ikke regnes som “familiens overhode” – som er den definisjon som var grunnlaget for om familien skulle inn- Familiehuset på Phi phi etter Tsunamien vilges støtte <strong>til</strong> å gjenoppbygge hus ol. etter tsunamikatastrofen. Dette betyr <strong>med</strong> andre ord at kun menn kan være familiens overhode og drive familien, og kvinner fikk derfor ingen støtte fra verken Thailand, Norge eller noen andre - ettersom det ikke lengre fantes en familie uten mannen. Opplysningene synes å stemme. Etter katastrofen var det flere familier som mistet familiens overhode, far. Mange kvinner ble sittende igjen alene, <strong>med</strong> mange barn, uten hus og hjem, og så og si uten fremtid. Hvor er disse i dag? Mange har giftet seg på nytt i ren nød, mange er kanskje i sexindustrien, noen på flukt, andre på gaten. Kjerneproblemet er vel at ingen synes å vite. To lokale gutter koser seg i vannkanten De bare forsvant. Det samme gjorde bistandspengene, mange, mange millioner. Ingen spør, ingen vet – og en kan vel spørre seg om noen egentlig vil vite? Vi håper at <strong>NKJF</strong> kan sette problems<strong>til</strong>lingen på dagsorden, både i lys av menneskerettigheter, men også i forhold <strong>til</strong> rent rettstekniske kriterier for <strong>til</strong>deling av bistandspenger. Det er slett ikke godt nok at bistandspenger forsvinner i det store intet, og at <strong>til</strong>delingen følger et kvinne- og barnediskriminerende system. På en gang Med mange nye inntrykk fra tsunamien og trafficing kom vi <strong>til</strong>bake <strong>til</strong> Bangkok. Der fikk vi en telefon fra en kollega som har jobbet i Den Haag (Irmela Van Der Bilj). Hun visste at vi befant oss i Thailand. Hun hadde like før jul mottatt en e-post fra en kollega ved den internasjonale straffedomstolen. Hun igjen hadde mottatt en henvendelse fra en kvinne som hadde sonet ved et kvinnefengsel i Bangkok. Mailen var rystende og gav uttrykk for at det var forferdelige soningsforhold i fengslet. Særlig skulle dette være <strong>til</strong>fellet for de utenlandske innsatte. Hun tryglet om at representanter fra en menneskerettsorganisasjon måtte dra <strong>til</strong> fengselet å besøke tre kvinner fra henholdsvis Usbekistan og Sør- Afrika. Ikke lett å besøke innsatte Vi bestemte oss for å forsøke å få i stand et slikt besøk gjennom vår prosjektpartner. Det viste seg å være S i d e 7 >>
Change language