Folkets repræsentanter - Aarhus Universitetsforlag

fra en potensielt fiendtlig minoritet i befolkningen (etter terrorangrepet i
New York den 11. september 2001 har denne fienden til og med fått et
ansikt).Men dette kan ikke være hele historien.For det første er nordiske
politikere sjelden utilgjengelige i den forstand at det er umulig å komme i
deres fysiske nærhet.For det andre kunne man med eksisterende kommunikasjonsteknologier
ha opprettholdt langt bedre kontakt mellom velgere og
politikere enn man faktisk gjør – også selv om Folketinget bokstavelig talt
holdt til i en bunkers (det omstridte Big Brother showet som ble vist på
TvDanmark i 2001, illustrerte hvordan et fullstendig åpent politisk liv i en
bunkers kunne ta seg over et slikt interface).
Men – og nok en gang støter vi på paradokset – de moderne kommunikasjonsmediene
som altså muliggjør en helt ny åpenhet mellom folket og politikerne,
virker samtidig til å øke det gapet de søker å fylle. Rasmus Steen
Kjær (kapittel 5) gir et innblikk i en del av det komplekse grenselandet mellom
Folketinget og media.Han dokumenterer at det eksisterer en tett vev av
personlige forhold mellom enkeltpolitikere og enkeltjournalister som
muliggjør en delvis kontrollert, delvis ukontrollert utveksling av informasjon
og tjenester mellom de to partene. For både journalister og politikere
representerer slike hemmelige partnerskap en stor ressurs. Journalistene får
stoff til nyheter.Politikerne får adgang til,og til dels innvirkning på,det aller
viktigste middel de har for å projisere deres visjoner – deres forestilte verdener
– ut til befolkningen.Samtidig er disse hemmelige, avsondrede møtene
selv små lommer av hellighet som lukker seg omkring seg selv og avkrever
deltagerne en lojalitet mot deres små gjensidighetsforhold som potensielt
kan komme i strid med lojalitetsbåndet til det større politiske fellesskap og
dets hellighet.
Som Signe Hedeboe og Jakob Hougaard viser (kapittel 2 og 3), er den
potensielle gevinst ved et godt samarbeid med journalistene betydelig for
politikerne. Media kan av og til bringes til å iscenesette politikerens visjon
med stort raffinement,til å gi et allsidig og tiltalende bilde av politikeren,til å
la politikerens budskap og interesser komme bredt til uttrykk,for eksempel
gjennom debattprogrammer og intervjuer.
Samtidig antyder alle artiklene at politikerne opplever et press fra media
og føler seg tvunget til å bruke en uforholdsmessig stor del av sin allerede
overbookede arbeidstid på å pleie omgang med media og bygge opp sitt
image, sin visjon,sin forestilling i folkets bevissthet.Selvfølgelig er det ikke
alle politikere som får anledning til dette – mange får nesten ingen mediaeksponering
i det hele tatt. Men dette bare styrker presset. Når politikere
183