Folkets repræsentanter - Aarhus Universitetsforlag

miljø er – utfra en slik tankegang – dødsdømt. Når politikere opplever „at
der ikke er ret mange personer at vælge imellem,når der skal opstilles kandidater
til Folketinget“ (kapittel 4),kan dette betraktes som et tegn på at systemet
er i ferd med å lukke seg.Omvendt kan den økende bruken av media
for å formidle politikernes visjoner til befolkningen ses som et forsøk på å
motvirke denne lukkingen – selv om jeg ovenfor har antydet at medias
søken etter å åpne systemet ofte tvert imot fører til at systemet i enda høyere
grad lukker seg om seg selv.
Det er mange ukjente faktorer i det ovenstående resonnementet.Likevel
synes det å herske en relativt bred enighet blant politikerne som har deltatt i
vår undersøkelse, om at betingelsene for å drive politikk i dagens Danmark
ikke er de samme som de en gang var. I denne forbindelse kan det være på
sin plass å minne om en av de mest sentrale målsetningene for det representative
demokrati da det først ble innført.Opplysningstidens politiske filosofer
vokste opp med et politisk system, hvor statsmakten var konsentrert i
hendene på én monark.De ønsket å sikre seg mot at en slik maktkonsentrasjon
oppsto igjen, og utarbeidet en rekke praktiske foranstaltninger for å
hindre dette.Deres grunnleggende prinsipp var at makten skulle deles mellom
ulike instanser som kontrollerte og begrenset hverandre.Tredelingen av
makten i en lovgivende, dømmende og utøvende arm er det mest kjente
eksemplet, men det er likevel bare et eksempel på et videre prinsipp som i
amerikansk politikk gjerne omtales som „checks and balances“ – mekanismer
som skal motvirke at for mange av maktens attributter og beføyelser
samles på for få hender. Det kan hevdes at dette prinsippet er det mest sentrale
i det demokratiske system overhodet – enda mer sentralt enn for
eksempel prinsippet om universell stemmerett. Min diskusjon antyder
muligheten av at media i dagens situasjon er i ferd med å få stadig større innflytelse
på politikernes arbeidssituasjon,og derved på deres innsats som politikere.
En slik endring vil uunngåelig medføre at styrkeforholdet mellom
systemets ulike „checks and balances“ endres. Poenget her er at slike
endringer i selve demokratiets grunnlag kan utspringe fra tilsynelatende
banale endringer i politikernes hverdagsliv – i deres arbeidssituasjon.
194