Skisse til søknad strategiske midler - Høgskolen i Bergen

Veien til universitetsstatus
- universitetshotell eller profesjonsuniversitet
Kortversjon av innlegg til
Forskerforbundets møte på Geilo uke 12
v/Tom Skauge
1. Universitet eller profesjonsuniversitet?
HiB har vedtatt å søke universitetsstatus. Siste sak i styret (13/2009) holder fast ved
ambisjonen som ble vedtatt i november-møtet (88/2008). Styremedlem Anna Elisa Tryti ber
ifølge HiBs internweb om at arbeidsgruppa legger frem en ”tydelegare profil”. I samme sak
heter det at styret ber om en ”modigere visjon”. Dette er gledelig. Det er også flott at ledelsen
kaller inn til et åpent møte om saken. Ettersom jeg er vekkreist 26. mars, tillater jeg meg å
bidra til diskusjonen via internwebbens debattkanal. Innlegget er en kortversjon av ett som
blir lagt frem for Forskerforbundet ved HiB på Geilo denne uken:
På vegen til universitetsstatus er flere debatter oppe samtidig. Ett tema er tempo. Hvor raskt
skal HiB har som mål å nå universitetsstatus? Er vi nær målet i 2015? Ett annet tema er
økonomi. Mange ønsker universitetsstatus, men ingen ønsker at den etablerte
profesjonsutdann ingen skal bli svekket. Direktørens formulering fanger opp dette dilemmaet
i premissene han la for saken til styret: (88/2008)” Det vidare arbeidet må ikkje gå utover den
noverande prioriterte verksemda, men utfylla og forsterka”. Et tredje tema er allianser og
samarbeidspartnere. Den mest nærliggende (bokstavelig talt) og naturlige samarbeidspartner
– Universitetet i Bergen – er blitt mindre attraktiv etter at rektor Grønmo trakk stigen opp i
samband med debatten om Stjernøutvalget. Han var i flere offentlige innlegg overtydelig i sin
avvisning av enhver form for samarbeid med høgskolesektoren som gikk ut over det rent
frivillige. Et klokt tilsvar til UiB’s arroganse kom i sist HiB styremøte:
Når det gjeld strategien samarbeid med andre institusjonar, er UH-nett Vest det mest aktuelle
alternativet. Skal dette vera interessant for HiB på sikt, må målsetjinga for UH-nett Vest
endrast frå samarbeid til samanslåing for å oppnå universitetsstatus (jf også innstillinga frå
Stjernøutvalet). Dersom ikkje UiB ynskjer ei slik organisatorisk utvikling, bør det kunna vera
aktuelt å vurdera andre strategiar, t.d. førebuing av eit profesjonsuniversitet mellom statlege
høgskular på Vestlandet. Ein slik institusjon vil ha særlege oppgåver i høve til praksisfeltet og
næringslivet, og vil kunna utfylla og supplera dei oppgåvene UiB har. 1
Tema for dette innlegget er et fjerde tema: Hvilke faglig innretning skal HiB ha som
universitet? Eller: Har HiB kurs i retning et profesjonsuniversitet eller et universitetshotell
for noen få sterke fagdisipliner? Hvilke kriterium skal vi ta i bruk for å fastlegge HiBs
samfunnsmandat for 2015 – også omtalt som strategi?
Utfordringene for å omorganisere HiB til universitet er store og spennende. Prosessen fra de
første antydninger om dette kom i styresak 17/2007 2 og frem til styrevedtak sommeren 2008
har vært meget rask. Styringsgruppen skrev at ”Utvikling mot et profesjonsuniversitet er
1 HiB styresak 13/2009
2 Framtidig institusjonsstatus for Høgskolen i Bergen. Innstilling fra arbeidsgruppe nedsatt av styret 10.05.06,
fremmet i styremøte 6.3.2007
1

interessant og bør utredes videre”. I styrets innstilling til Stjernøutvalget het det i
sammendraget at ”HiB har som mål å utvikle seg til et profesjonsuniversitet” 3 . Sommeren
2008 ble ambisjonene operasjonalisert og lagt til HiBs mål og delmål. Høgskolen skal bl.a.
identifisere minst 2 fagområder som egner seg for utvikling av doktorgrader 4 . Vinteren
2008/2009 er 4 doktorgrader aktuelle. Slik jeg leser HiB ledelsens vedtak nå er det i dag ingen
utviklingsoppgaver som er viktigere enn å styrke HiBs kapasitet for undervisning og
forskning for å nå målet om profesjonsuniversitet. Kunnskapsdepartementet har også
oppmuntret HiB til å utvikle sin kunnskapsbase om profesjoner. I sist etatsstyremøte het det
for første gang:
”HiB må fortsette det gode arbeidet med praksisrettet FoU og ta et nasjonalt ansvar for
kunnskapsutviklingen i profesjonsfagene.” 5
Departements hyggelige formuleringer er en oppmuntrende støtte til HiB’s arbeid med
profesjonsuniversitet. Imidlertid, i de siste styresakene er begrepet om profesjonsuniversitet
blitt tonet ned. Kanskje det til og med er rett å si at det er blitt vekk. Det er vanskelig å se at
HiB siste året har grepet departementets utfordring.
Min syn er at styret nå kan velge mellom to veier i sitt strategiarbeid: Ett valg er å konsentrere
alle utviklingsmidler i de fagdisipliner som står faglig sterkest i dag basert på et ensidig blikk
bakover i tid. Et slikt fokus på historisk kvalitet er ikke uvanlig i forskningen, særlig når de
eneste tellekantene er internasjonale publikasjoner. Men et slik ensidig fortidsperspektiv kan
fort gi et høgskoleuniversitet som er begrenset til et hotell for noen få sterke
profesjonsutdanninger, der HiB ikke har noen ambisjoner om at slik spissing også skal smitte
over på, inspirere og styrke andre fagmiljø ved HiB. Et alternativt grep er å også ha en
fremtidsvisjon for utvikling og endring. I et slikt perspektiv spør vi ikke bare: Hva har vi
(eller hvilke disipliner har mest makt i dag)? Vi må også spørre: Hvilket universitet ønsker vi
at HiB skal være? Med et slikt utviklingsperspektiv kan strategidiskusjonene som nå skal
komme bli noe mer enn en ER-diskusjon. Den kan også få karakter av å være en BØRdiskusjon.
I et endringsperspektiv kan vi spørre: Har våre studenter, - vår kunnskapsutvikling
gjennom forskning og samfunnet utenfor, behov for en faglig innretning som vi ikke er god
nok på i dag? Den beste henvisning til dette grepet er nettopp Høgskolen i Oslo som tidlig
våget å bygge et senter for profesjonsstudier som i dag er nasjonalt ledende.
En modig strategidiskusjon som er etterlyst av styret bør ta debatten om HiB skal ha som mål
å bli et profesjonsuniversitet? 6 Som et minimum må vi forvente at strategidiskusjonen
begrunner hvorfor HiO’s vei er ubrukelig for HiB.
2. Hva er et profesjonsuniversitet?
Byggingen av et profesjonsuniversitet som er mer enn et hotell over noen få sterke
profesjonsdisipliner er spennende av flere grunner. For det første er dagens definisjon av
profesjonsuniversitet svært åpen. Mens internasjonal ekvivalente institusjoner for ”Applied
Science” har fått en sterk posisjon i en rekke Europeiske land 7 , er begrepet om
Profesjonsuniversitet svært lite kjent i offentlig debatt 8 . Diskusjoner som nå pågår bl.a. ved
3 HiB Styresak 27/2008
4 HiB Styresak 54/2008
5 Referat frå Etatsstyringsmøte HiB-KB 10 juni 2008
6 Ny visjon for høgskulen. Oppslag på HiB-internweb: http://www.hib.no/aktuelt/nyheter/2009/03/Nyvisjon.asp
7 Jf. innlegg Tom Skauge om Profesjonsuniversitet 17.9.2008
8 Treff i Atekst for ”Profesjonsuniversitet”: 12 (16.9.08); Treff i Google: ”Profesjonsuniversitet”: 159 (16.9.08)
2

HiO og HiST viser at handlingsrommet er stort for HiB. Formatet er ikke gitt, men åpent for
innovasjon og nyskaping. Den andre grunnen til at en ny institusjonstype har spennende
historisk forankring. Norges fremste universiteter er i dag breddeuniversiteter. De kvalifiserer
ikke primært studenter som er forhåndsdefinert inn i ett bestemt yrke. Ved UiB er
profesjonsutdanning til legeutdanning, tannlegeutdanning samt noen få yrker unntaket. Ved
Høgskolene er kobling mellom utdanning og yrke hovedregel heller enn unntak. Historisk var
imidlertid denne koblingen mot yrker grunnlaget for de første Universitet i Bologna, Paris,
Montpelier mv. (Halvorsen 2008). Ved å institusjonalisere en ny type universitet i Norge –
profesjonsuniversitet - er således en ring sluttet.
Denne innledningen er inspirert av to spørsmål fra Tostein Eckhoff’s klassiske
profesjonsartikkel fra 1967 (Eckhoff 1967). Min nyskriving er: Hva kan ny
profesjonsforskning gi HiB? Hva kan HiB gi fremtidig høyere profesjonsutdanning?
Jeg legger til grunn en bred definisjon av profesjoner. Profesjonsutøvere er aktører med høgre
utdanning (smst). I tråd med Molander og Terum betrakter jeg profesjonsstudier som en
”samlebetegnelse på alle typer vitenskapelige studier av profesjoner, profesjonsutøvelse og
profesjonsutøvere. Termen angir et forskningsfelt - et gjenstandsområde som studeres med
utgangspunkt i ulike disipliner og med ulike metodiske og teoretiske tilnærminger.” (Molander
and Terum 2008: 13).
Mitt argument vil være at HiBs fjerde doktorgradssatsing – etter at hver avdeling har fått sin
disiplin-PhD – bør være en bred doktorgrad koblet til profesjonsteori og erfaringer om
profesjonell praksis. En slik strategisk satsing bør ha to hovedmål: Den skal binde hele HiBs
profesjonsutdanning faglig sammen, – befrukte og inspirere alle profesjonsløp, bidra til
komparativ forskning og kompetansebygging i sterke så vel som i svake fagmiljø. Det andre
hensynet gjelder selve doktorgradsløpet. En bred generalistdoktorgrad kan gi et alternativ for
en rekke mindre fagmiljø til å føre frem stipendiater og til å søke om forskningsmidler med
faglig veiledningskapasitet inne våre egne vegger.
I tråd med dette vil jeg argumentere for at den nye HiB strategien må vektlegge FoU,
kapasitet for FoU og valg av profil på ett av doktorgradsprogrammene som er tverrfaglige og
avdelingsovergripende. Høgskolen i Bergen har et sterkt behov for faglig samarbeid på tvers:
1) Høgskolen og sektoren for høgre utdanning trenger kontinuerlig å utvikle ny kunnskap som
kan gi solid plattform for bedre undervisning og faglig fornyelse. Tverrfaglige og
tverrdisiplinære møter gir en slik mulighet. Det viktig å utnytte det mangfoldet av
profesjonsutdanning som HiB gir, ikke minst når det gjelder å utdanne yrkesutøvere med
samhandlingskompetanse som all yrkesutøvelse i dag trenger. 2) Høgskolen trenger også
felles arenaer for faglig samhandling som kan forberede Høgskolen på samlokalisering.
Erfaringer fra bl.a. Høgskolen i Oslo og Telemark tilsier at en vellykket samlokalisering ikke
alene er mulig å oppnå ved ordinære organisasjonstiltak, det trengs langsiktige og bredt
tillitskapende tiltak på flere faglige frontavsnitt. Det er krevende å bygge et bredt faglig
felleskap og en inkluderende høgskolekultur. En god kultur for en samlet høgskole med faglig
og sosialt felleskap må også gro opp fra fagmiljøene. Nytt bygg er viktig. Felles faglige
arenaer er også viktig.
3

3. Hva kan profesjonsforskning gi HiB?
Profesjonsforskning er et bredt felt. Anders Molander og Inge Terum (red.) skisserer i sin nye
bok om Profesjonsstudier tre problemområder som krever nærmere granskning (Molander og
Terum 2008:15): a) Kvalifisering; b) Kunnskapens status c) Profesjonsutøvelsen. Alle disse
hovedfeltene for profesjonsforskning er relevant for HiBs faglige innovasjon,
kvalitetsutvikling og evne til å formidle ny kunnskap.
Den relativt sett lave forskningsaktiviteten ved Høgskolene gjør at mange fag sannsynligvis
har for dårlig tilgang til nyere forskningsresultater og for lite eksponert for kritisk forskning.
Profesjonsforskning kan ikke bidra til kritisk forskning i enkeltdisipliner, men den kan bidra
til økt refleksjon over balansen mellom generalisert kunnskap, og profesjonenes bruk av og
system for skjønnsutøvelse, ferdigheter og situasjonsinnsikt (Se også M & T: 15).
Profesjonsforskningen har tematisert profesjonelle slutningssystemer som for eksempel i
medisinen er basert på eksklusjon mellom diagnose – slutning og behandling (Abbott 1988:
40-), mens militærprofesjonens beslutninger i stor grad er basert på konstruksjon gjennom
omfattende system av planer for forsvar og angrep.
Profesjonsforskningen kan gi HiB en bred Dr. Grad og også en bred master i profesjons- og
kunnskapsledelse som en rekke disipliner kan ta i bruk. En profesjonsorientert doktorgrad kan
gi doktorgradsadgang i en lang rekke disiplinfag fordi den i sin natur har en bred tematikk.
To klassiske tema innen profesjonsforskning er spenningen mellom fag og administrasjon og
mellom profesjonenes egeninteresser og ansvar for felleskapsinteresser.
Profesjonsforskningen kan bidra til økt fokus på disse dilemma som alle profesjonsutøvere
blir eksponert for i sitt praksisfelt.
Et av forskningens særlige bidrag til profesjonsutdanning i Eckhoff’s artikkel er at
vitenskapen gir profesjonsutøverne og dermed profesjonsutdannerne sine
avgjørelsespremisser. Dette innebærer at vitenskapen også bidrar med ansvarsbegrensning
(Eckhoff 1967: 68-71). Tilgang til vitenskapelig kunnskap begrenser profesjonsutøvernes
ansvar i vanskelige beslutningssituasjoner. Bevissthet og rammer for ansvar og
ansvarsbegrensning er tema i profesjonsforskningen. Profesjonsutdannelse betyr at nye
profesjonsutøvere blir utstyrt med definisjonsmakt. Profesjonsforskning kan bidra til å
bevisstgjøre høgskolene med denne maktbasen og også bidra til ydmykhet overfor stadig mer
kompetente brukergrupper, der viktig profesjonsutøvelse innebærer å lytte og respektere
brukernes egne erfaringer. Balansen mellom ekspertkunnskap og lekkunnskap er i stadig
endring.
Ingen profesjoner kan i lengen overleve uten tillit hos brukerne. Norge har i global
sammenheng en særlig solid tillitsstruktur mellom profesjoner og samfunn, særlig på grunn av
de sterke korporative trekkene (Halvorsen et al. 2008). Ulike vekt på tillit i
forvaltningsmodeller har stor betydning for utforming av godt styresett i Norge som i andre
deler av verden.
Profesjonsforskningen kan gi metakunnskap på ett viktig felt. Den utfordrer eksisterende
styringsmodeller som målstyring, brukermedvirkning og styring via marked og
”kvasimarkeder”. Profesjonsmodellen er rekke offentlige og private foretak i konkurranse
med etablerte ideer om styring (Molander and Terum 2008: 16). I samband med den
4

økonomiske krisen ser vi at en rekke styringsmodeller fra New Public Managementtradisjonen
er under press.
Profesjonsforskningen gir et særlig inntak for å reflektere over og endre arbeidsdeling i
arbeidslivet og dermed i samfunnet. Det skjer viktige endringer i arbeidsdelingen uten av
Høgskolene er involvert, for eksempel nedbyggingen av hjelpepleieryrket i sykehusene.
Tendensene i oljeindustrien til relativt lik verdsetting av ingeniører og sivilingeniører etter en
tids arbeidserfaring er et annet eksempel. Samtidig det ingen tvil om at
profesjonsutdanningene påvirker samfunnsmessig arbeidsdeling ved sine faglige og
disiplinære grensedragninger. Profesjonsforskningen kan bidra til systematisk kunnskap –
både for å beholde faglig stabilitet i et fagfelt som fungerer og for endring der ny kombinasjon
av kunnskap er påkrevet. Andrew Abbot’s studie (Abbott 1988) fokuserer på denne relasjonen
mellom profesjonelle grupper og viser hvordan profesjoner kjemper for jurisdiksjon.
Ett tilbakevendende tema i administrasjon, politikk og forskning gjelder utdanningens
relevans. Relevansbegrepet er vanskelig. Det åpner for svært viktige samtaler, men gir ofte en
lite fruktbar ramme for konklusjon (Skauge 2005). Temaet står sentralt i UNESCOs World
Report: Towards Knowledge Societies 2005 (UNESCO 2005:97). Den nylig publiserte
ingeniørevalueringen har et relevansbegrep som i beste fall er for snevert i betydningen
kortsiktig nytteorientert, i verste fall ødeleggende for viktige samtaler om ingeniørfagets
bidrag til langsiktig bærekraftig vekst 9 . Diskusjonene omkring læringsutbytte er også en
relevansdiskurs med spørsmål om hvordan verdien av faktakunnskap skal vektlegges opp mot
dannelse, evnen til læring, trivsel og opplæring i demokrati.
Et syn på forholdet mellom profesjonsutdanning og praksisfelt er at arbeidsprosessene i større
og større grad er styrt av utdanningen og ikke omvendt. Dersom dette er riktig, hviler det et
stadig større ansvar på utdanningsinstitusjonene for hvilke kunnskap de gir sine studenter. Et
tema fra dansk profesjonsforskning er: Utdanner vi profesjonsnomader som raskt skifter ut det
yrket de er utdannet for med ett annet – eller utdanner vi yrkesutøvere som blir værende lenge
i det yrket de er kvalifisert til? (Krejsler 2006). Dersom det første er tilfellet bør
profesjonsutdanningen vurdere å gi mer generell profesjonskunnskap enn spesialistutdanning
som likevel raskt blir utdatert eller uaktuell for profesjonsutøveren.
Profesjonsutdanningen bidrar til å gi profesjonsutøverne sin verdiorientering. Dette er idet
minste et utrykt mål for profesjonsutdanningen. HiBs visjon har i så måte store ambisjoner for
sine studenter – Jmf. verdigrunnlag i HiBs strategiske plan 10 .
4. Hva kan HiB gi profesjonsforskningen?
HiB med sine 6000 studenter og Vestlandets største lærerstab utenfor UiB er høgskolen et
unikt laboratorium for utdannelse av profesjonsutøvere. Med sin relative nærhet til
praksisfeltet låner HiB øre til ønsker og behov fra samfunns- og næringsliv. HiBs lyttepost
utad gir ikke alene retning for HiBs samfunnsmandat, men i en rekke fag har HiBs lærere og
studenter en unik kontakt med nye trender, ideer og behov i samfunnet. Problemdefinisjoner
9 Evaluering av ingeniørutdanningen i Norge, NOKUT 2008
http://www.nokut.no/graphics/NOKUT/Artikkelbibliotek/Norsk_utdanning/SK/INGEVA/Rapporter/INGEVA_
NOKUT_%20del%201%20Hovedrapport.pdf
10 http://www.hib.no/om/sentrale-dokumenter/strategi-og-planer/strategisk_plan/index.htm
5

og løsningsdefinisjoner i undervisningen blir i en rekke fag realitetsorientert gjennom
praksisperioder og oppgaveskriving.
HiB er også i frontlinjen for å registrere endringer i ungdomskullenes kvalifikasjoner. Slik har
høgskolene en unik innsikt i nye utviklingsoppgaver som kan/bør systematiseres gjennom
forskning.
Høgskolens undervisningsarena gir en særlig arena for formidling og dermed bred fortolkning
av forskningsresultater. Høgskolenes studenter er blant profesjonsforskningens fremste
brukere.
Høgskolene er eller bør være de viktigste institusjonene i samfunnet til å reflektere over og
eventuelt endre balansen mellom praksisbasert og evidensbasert kunnskap. Selv om det er
uenighet om evidensbasert kunnskap primært skal være forbeholdt randomiserte studier
(Harris 2008) har mange profesjonsutøvere utvilsomt behov for en organisasjon som
vektlegger forskningsbaserte generaliserte erfaringer.
Profesjonsutdanning skal gi ferdigheter og innsikt for studentene. Yrkesutøverne som er
autorisert fra høgskolene skal ha med seg i arbeidslivet dømmekraft for rettferdig
saksbehandling for likebehandling basert på standardisering, men også skjønnsutøvelse
innsiktsfull behandling av unike enkelttilfeller. Gjennom sine studenter gir HiB
profesjonskunnskapen og profesjonsforskningen den viktigste test på relevans og nytte.
HiB kan og bør gjennom sin undervisning bidra til maktbinding for fremtidige
profesjonsutøvere. Et slikt bidrag kan være systematisk vektlegging av undervisning i og
forskning om etikk og yrkesetikk. HiB har med sin praksisnærhet en unik mulighet for å bidra
med forskning og forskningsdata om etikk og yrkesetikk.
Høgskolen sin portvaktrolle med ansvar for å autorisere profesjonsutøvere kan også være
viktig for profesjonsforskningen. HiBs tilgang til unge profesjonsutøvere gir også tilgang til
nye talenter som forskere dersom HiB velger å dyrke et forskningsmiljø for profesjonsrelatert
forskning.
5. Modig visjon – ja takk
Valg av strategisk satsing for HiB som universitet bør bli vurdert ut fra flere hensyn:
Hensynet til 1) Samfunnsoppraget og omgivelsenes forventninger – Hvilken
profesjonskompetanse trenger samfunns- og næringsliv på Vestlandet. 2) Høgskolens eget
behov for kompetanseutvikling og innovasjon – hvor er vi faglig svake. 3) Eksisterende faglig
kompetanse ved HiB – hvor er vi sterk. 4) Hvilken ”nisje” av kompetanse for utdanning og
forskning er ledig?
HiB har nettopp nådd i mål med sitt arbeid om samlokalisering av HiB. Hardt og målbevisst
arbeid har gitt resultater. Prioriteringen-, byggingen- og utviklingen av et kunnskapsgrunnlag
på tvers av avdelingene ser ut til å være enda mer krevende enn å skaffe penger til en felles
campus. Et profesjonsuniversitet gir en bedre plattform for moderne profesjonsutdanning og -
forskning, enn et universitetshotell som bare har som mål å gi en organisatorisk overbygning
for 3-4 disiplinsatsinger.
6

Ettersom HiB i dag ikke er organisert for å ivareta kunnskapsinteresser på tvers av
avdelingene – og for å ta imot departementets utfordring om å ”ta et nasjonalt ansvar for
kunnskapsutviklingen i profesjonsfagene” - hviler dette hensynet tungt på HiBs styre og dets kloke og
modige samtaler om HiBs nye strategi.
Referanser:
Abbott, Andrew. 1988. The System of Professions. An Essay on the Division of Expert Labour: The University of
Chicago Press.
Eckhoff, Torstein. 1967. Vitenskap, profesjon og klienter. Nordisk Forum:s. 304-315.
Halvorsen, Tor. 2008. Profesjonsuniversitetet. Historisk og komparativt. Innlegg i FORPRO-seminar om
Profesjonsuniversitetet 17. September 2008.
Halvorsen, Tor, Bergen Universitetet i, Atle Nyhagen, Tom Skauge, Avdeling for ingeniørutdanning Institutt for
økonomisk-administrative studier Høgskolen i Bergen, Abdul Quddus, and Bangladesh University of
Chittagong. 2008. Trust in knowledge and professions? The Norwegian model for professionalization in
the 19th and 20th century.
Harris, Janet. 2008. Professions as Power and Control. PhD-course: Profession and Societal Development,
Bergen Summer Research School (BSRS).
Krejsler, John. 2006. Professionel eller kompetencenomade. Hvordan tale meningsfuldt om professionel
udvikling? Nordisk Pedagogik, Vol. 26 (4): pp. 298–308
Molander, Anders, and Lars Inge Terum. 2008. Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforl.
Skauge, Tom. 2005. Is Relevance Relevant? . In Halvorsen, Tor and Atle Nyhagen (eds.): “The Bologna Process
and the Shaping of the Future Knowledge Societies”, Conference Report, University of Bergen:pp. 331-
343.
UNESCO. 2005. Towards knowledge societies. Paris: UNESCO Publishing.
7