Søråa Verdi: 6 - Biofokus

Søråa Verdi: 6
Referansedata
Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, Oppland
Kommune: Ringebu Inventør: SRE, TEB, THH
Kartblad: 1818 III Dato feltreg.: 25/10/2007, 23/07/2007
H.o.h.: 458-940moh Vegetasjonsone: Nordboreal
Areal: 3469 daa Vegetasjonseksjon: C1-Svakt kontinental
Sammendrag / Kort beskrivelse
Søråa utgjør østlige hovedgrein av det mektige canyonlandskapet til Nordåa – Søråa – Våla, som fra sitt utspring i fjellområdene
sør for Rondane renner ut i Gudbrandsdalslågen fra nordøst ved Ringebu sentrum. Lokaliteten består av den ca 9
km lange, dype og dramatiske elvekløfta til Søråa ovenfor eksisterende reservat. Dalen har sør-sørvestlig hovedretning, og
svinger mye på seg, slik at topografien er variert. Vestsiden er svært bratt og på lange strekninger tilnærmet utilgjengelig,
med mye steile fjellvegger og rasmark. Østsiden er noe slakere, og har større skogdekning, vekslende mellom jevnt bratte
lisider, konkave ”gryter”, framskutte rygger, og bratte skrenter med bergvegger, rasmark og blokkmark.
Kløfta har mest preg av mer eller mindre sluttet skog, særlig i jevne hellinger og beskyttede gryter, men skogdekningen er
mosaikkartet og rives mye opp av bergvegger, rasmark og blokkmark. Fattige til intermediære granskogstyper dominerer
nedre og midtre deler (blåbær- og bærlyngskog), mange steder i veksling med bratte, glissent tresatte ”stableblokkskrenter”
som gjør terrenget tungt framkommelig. Topografien skaper imidlertid grunnlag for stor variasjon og stedvis skarpe
småskala vegetasjonsmosaikker, og nedover i skråningene og ved elva er det på gunstige steder ganske god dekning av
rikere skogtyper. Spesielt gjelder dette litt fuktige og varme bergrot- og rasmarkspartier, som enkelte steder har meget rik
høgstaudevegetasjon. Dalsidene faller ofte bratt i elva, og flommarksmiljøer og gråor-heggeskog er sjelden. Mange steder
er det mye løvtrær (bjørk, rogn, selje, lokalt gråor). Indre del er dominert av løvtrær (synes å være naturlig betinget). Fattig,
noe glissen og blokklendt skog med mye bjørk dominerer, men i dalbunnen finnes også rik høgstaudeskog med mye
rogn.
Hele dalen har gammelskog som ikke er utnyttet i nyere tid. Det meste av granskogen er derimot sterkt påvirket av tidligere
gjennomhogster, og biologisk gammel gran, død gran og kontinuitet i død ved er mangelvare. Det rufsete terrenget gjør
likevel at skogstrukturen for det meste er heterogen og sjiktet, mange steder opprevet med mye berg og blokkmark. Enkelte
mindre partier i brattene har ganske gammel skog, med eldre trær og en del død ved. Løvskogspartiene i indre virker
beskjedent påvirket, med mange gamle, døende og døde (men ikke spesielt grove) trær.
Søråa er et stort og mektig elvejuv med meget store naturverdier. Kløfta er uberørt av nyere inngrep, arronderingen er
meget god (med hele kløftemiljøets utstrekning og variasjonsbredde inkludert), og økologisk variasjon er god. De største
biologiske kvalitetene er knyttet til fuktig, opprevet skog med mye bergvegger og blokkmark, og til fuktig gammel løvskog
med mye rogn og selje. For sistnevnte type kan dette være det mest verdifulle som er kjent på (indre) Østlandet. Dalbunnen
har et særegent og beskyttet lokalklima; stabilt fuktig og med lite vind, likevel lysåpent. Dette gir grunnlag for en eksepsjonelt
rik lavflora, spesielt på bergvegger og lungeneversamfunn på gamle løvtrær. Stedvis er også karplantefloraen
rik, bl.a. med sudetlok. Derimot er rike skogtyper nokså lite utbredt, flommarksmiljøer og gråor-heggeskog mangler i stor
grad, og gammel naturskog av gran er sjelden.
Nordåa – Søråa (-Våla) danner et veldig stort kløftesystem på bortimot 20 kilometers lengde, men Nordåa og Søråa er nokså
ulike. Nordåa er sterkt fragmentert med mye ungskog, men er mer variert, har langt større dekning av rikere skogtyper,
og et kanskje rikere og sjeldnere artsmangfold (vedsopp i gammel granskog, epifyttiske lav på gran og ragglavsamfunn på
løvtrær i dalbunnen, samt karplanter). Søråa er på sin side bedre på bergveggmiljøer (særlig lav), og lungeneversamfunn
på løvtrær. Samlet sett utfyller de hverandre meget bra, og innehar praktisk talt alle tenkelige naturtyper, variasjonsbredde
og artsmangfold knyttet til elvekløfter i rikt monn. Totalt er det kjent minst 51 rødlistearter i canyonkomplekset samlet. I
Søråa ovenfor eksisterende reservat er det påvist 31 rødlistearter (de fleste lav) (6 EN, 9 VU, 16 NT).
Kløftesystemet Nordåa – Søråa (-Våla) utgjør et unikt og særpreget canyonlandskap med store internasjonale naturverdier.
Søråa isolert er et mektig elvejuv med store naturverdier knyttet til naturtypen, artsmangfoldet er rikt (spesielt av lav),
det oppfyller viktige mangler ved skogvernet i høy grad, og utgjør en stor og viktig komponent i ”stor-lokaliteten”. Søråa
vurderes derfor som nasjonalt svært verdifullt – verdi 6.
Feltarbeid
Området ble undersøkt av Tom H. Hofton, Sigve Reiso (begge Biofokus) og Tor Erik Brandrud (NINA) 23. juli 2007. Kløfta
er svært stor og kompleks, men som følge av de grundige undersøkelsene som ble gjort av Harald Bratli i 1997 (Bratli
& Gaarder 1998) anså vi det som tilstrekkelig å fordele feltinnsatsen slik at vi i 2007 fikk et representativt overblikk over
hele kløftas utstrekning og naturtyper, samt at vi også fikk sett på arealene innenfor det som ble undersøkt i 1997 (dvs
innenfor Pulla). Vi fordelte oss derfor slik at TEB sjekket nederste del fra reservatgrensa opp til Sagbekken, THH sjekket
to partier (et stykke nord for Sagbekken, samt nordvest for Pulla), mens SRE gikk indre deler av kløfta mellom Tverrturen
og Kvernbekken.
Både karplanter, makrolav, skorpelav og vedboende sopp ble ettersøkt middels grundig av oss, og forholdene var gunstige
for disse gruppene. Jordboende sopp var det derimot stort sett for tidlig på sesongen for, og det var dessuten en svært
dårlig sesong for denne artsgruppa.
Området anses som ganske godt undersøkt mtp avgrensning, vegetasjon, skogstruktur, mens artsmangfoldet fortsatt

utvilsomt holder mye uoppdaget til tross for at det er brukt en god del tid i området til sammen i 1997 og 2007. Dessuten
er det kun østsiden som er undersøkt, siden det viste seg svært vanskelig å krysse elva. Antakelig har den utilgjengelige
vestsiden derfor aldri blitt undersøkt av biologer. Det var imidlertid ganske lett å avstandsvurdere den siden.
Det må understrekes av liene ovenfor eksisterende reservat, brattskråninger ved indre del av Vinkeldammen, og dessuten
den bratte sørvendte lia nord for Vinkeldammen potensielt har betydelige naturverdier (det er også kjent en del fra disse
partiene, se ”tidligere undersøkelser”). Disse arealene inngikk imidlertid ikke i prosjektet i 2007.
Utvelgelse og undersøkelsesområde
Området inngår i arbeidet med systematiske undersøkelser av bekkekløfter, et felles prosjekt i regi av Direktoratet for
Naturforvaltning og NVE. Dette er første ledd i systematiske biologiske undersøkelser av spesielt prioriterte og biologisk
viktigste skogtyper i Norge. I Oppland omfattet ”bekkekløftprosjektet” 37 lokaliteter i 2007. Undersøkelsesområdet var på
forhånd grovt angitt av Fylkesmannen i Oppland i samarbeid med Direktoratet for Naturforvaltning, og omfattet stort sett
hele elvedalen med tilhørende lisider fra reservatgrensa i sør.
Tidligere undersøkelser
Nordåa – Søråa naturreservat
Ble opprettet 09.07.1993, og består av et areal på 1054 daa (Naturbase 2008). Berg (1975) foreslo for øvrig et verneområde
langs Våla fra Stulsbroen til nedenfor Hågån, men det meste av dette er i dag fylt ut av vannkraftmagasinet
Vinkeldammen. Partiet omkring samløpet Nordåa – Søråa er den mest klassiske og velkjente lokalitet for bekkeløft- og
huldreplante-elementet i Norge. En rekke botanikere har valfartet til området ved ”Stulsbroen” (dvs de to bruene der veien
til den nå nedlagte gården Stulen krysser elvene) siden sogneprest i Ringebu Søren Christian Sommerfelt og professor
Mathias Numsen Blytt i 1836 fant huldregras som ny for Skandinavia her. Det var imidlertid ikke før i 1975 at sudetlok ble
oppdaget, da Rolf Y. Berg fant arten langs Nordåa vest for Stulen (Berg 1983b).
Ved Stulsbroen ble det på 1800-tallet også gjort mange interessante funn av kryptogamer, først og fremst moser. Det var
imidlertid først på 1900-tallet at den svært rike lavfloraen i kløftene her ble oppdaget. En rekke personer har samlet lav i
området, her kan nevnes bl.a. B. Lynge og J. J. Havaas som i 1908 fant bl.a. småragg, hodeskoddelav og trådragg, samt
Sten Ahlner som i 1937 oppdaget dvergstry og hjelmragg. Det blir for omfattende å nevne alt som er registrert tidligere i
reservatet, men se Artskart (2008) der det meste av tidligere funn nå trolig er tilgjengelig.
I 1978 inkluderte Rolv Hjelmstad sidebekkene Nyhamnbekken, Ulveslåbekken, Halsteinslibekken og Sagbekken i sine
undersøkelser av makrolavfloraen i bekkekløfter i Sør-Gudbrandsdal (Hjelmstad 1979). Han fant da sudetlok både ved
Nyhamnbekken og Ulveslåbekken, og begge disse er nå inkludert i eksisterende naturreservat. De to andre sidebekkene
ligger innenfor vårt undersøkelsesområde.
Ifølge Artskart (2008) ser det merkelig nok ut til at det ikke er gjort undersøkelser i midtre deler av reservatet, artsfunnene
som ligger inne er gjort omkring samløpet Nordåa-Søråa, og i partiet omkring Ulveslåbekken – Nyhamnbekken. Ifølge
Artskart 2008 er det nå kjent minst 32 rødlistearter i reservatet, fordelt på 8 karplanter, 13 makrolav, 8 skorpelav, 1 sopp,
1 mose og 1 pattedyr:
Partiet omkring samløpet Nordåa – Søråa:
Karplanter: marinøkkel (NT), huldregras (NT), sudetlok (VU), bittersøte (NT), hengepiggfrø (NT), dalfiol (NT).
Makrolav: gubbeskjegg (NT), kort trollskjegg (NT), sprikeskjegg (NT), elfenbenslav (EN), hodeskoddelav (VU), fjellkolve
(VU), småragg (EN), hjelmragg (CR), flatragg (NT), trådragg (VU), dvergstry (CR).
Skorpelav: fossenål (EN), huldrenål (EN), hvithodenål (NT), taiganål (VU), rimnål (NT), furusotbeger (NT), almelav (NT).
Moser: setertrompetmose Tayloria splachnoides (NT).
Dyr: Oter (VU).
Omkring Ulveslåbekken – Nyhamnbekken:
Karplanter: sudetlok (VU), huldreblom (NT), smalfrøstjerne (VU).
Makrolav: kort trollskjegg (NT), praktlav (VU), olivenfiltlav (VU), trådragg (VU).
Skorpelav: fossenål (EN), huldrenål (EN), hvithodenål (NT), taiganål (VU), rimnål (NT), Micarea hedlundii (VU).
Sopp: svartsonekjuke (NT).
Samlet sett i kløftesystemet til Våla – Nordåa – Søråa kjennes i dag minst 51 rødlistearter, fordelt på 32 innenfor eksisterende
reservat, 32 langs Søråa ovenfor reservatet (inkl trollsotbeger ved Ulveslåbekken), og 27 langs Nordåa ovenfor
reservatet.
Søråa oppstrøms reservatet, samt Våla
Mens arealet innenfor eksisterende reservat har vært gjenstand for stor botanisk interesse i svært lang tid, har resten av
kløftesystemet til både Nordåa og Søråa merkelig nok nesten ikke blitt oppsøkt av fagfolk før på 1990-tallet. Eneste unntak
synes å være Rolv Hjelmstad (Halsteinslibekken, Sagbekken), som avdekket følgende mer eller mindre interessante lavarter:
gubbeskjegg, sprikeskjegg, granseterlav, randkvistlav, lungenever, skrubbenever, stiftfiltlav, kalknever og trådragg.
De fire kløftene han undersøkte har han imidlertid slått sammen til én lokalitet (nr 15) i hovedfagsoppgaven sin, slik at det
er vanskelig å skille ut nøyaktig hvor han gjorde sine funn. Geir Gaarder hadde en tur mellom Ulveslåbekken og Halsteinslibekken
27.6.1992 (Gaarder 1992). Oppstrøms det som i dag er reservat fant han bl.a. rosenkjuke, småragg, flatragg,

elfenbenslav, grynfiltlav, og på osp småblæreglye (eneste funn i Gudbrandsdalen før den i kløfteprosjektet 2007 ble funnet
på gran i Bergdøla). Ved øvre deler av Ulveslåbekken (et stykke på oversiden av reservatet) fant han også trollsotbeger
(VU) og hvithodenål (NT).
De klart viktigste undersøkelsene (og med unntak av Hjelmstad (1979) og Gaarder (1992) inntil 2007 de eneste vi kjenner
til) innenfor undersøkelsesområdene i Nordåa og Søråa ble gjort av Geir Gaarder og Harald Bratli, som la ned mye innsats
her ifbm sine kartlegginger av bekkekløfter i Ringebu i 1997 (Bratli & Gaarder 1998). Harald Bratli sto for undersøkelsene
i Søråa. Det ble avgrenset og beskrevet 10 mindre del-lokaliteter liggende på rekke og rad langsmed kløfta fra reservatgrensa
nord til litt forbi Pulla, med ulik naturverdi og artsinnhold. Disse lokalitetene ligger også på Naturbase (2008).
Ifbm kartlegginger av skog aktuell for vern på statsgrunn (”Statskogprosjektet”) i 2004 ble området ”Stulkjølen” inne på
flatene ovenfor kløfta omtrent fra Øverjordet i vest til vis-a-vis Sagbekken i nord kartlagt (Heggland et al. 2005). Dette var
triviell, sterkt hogstpåvirket og fattig skog, og ble ikke ansett verneverdig. Imidlertid sies det i rapporten at brattlia ovenfor
eksisterende naturreservat (dvs innenfor Øverjordet) bør vurderes inkludert i reservatet.
Nedenfor eksisterende reservat (langs Våla) er det ifølge Artskart (2008) funnet følgende rødlistearter: hodeskoddelav
(VU), trådragg (VU), bittersøte (NT), hengepiggfrø (NT), samt ved den vestre Stulsbroen bl.a. fossenål (EN), hvithodenål
(NT), taiganål (VU), rimnål (NT).
Bjørndalen & Brandrud (1989c) har avgrenset og beskrevet et kalkfuruskogsareal på ca 120 daa i den bratte sørøstskråningen
av Hammerhjell, opp for nordenden av Vinkeldammen (lokalitet ”OP 8 Vest for Stulen”) (ligger også inne som et Aområde
i Naturbase (2008)). Dette beskrives som en sauesvingel-snerprørkvein-furuskog vekslende med rasmarksskog,
for det meste ikke spesielt rik i utformingen. Skogen klassifiseres som lokalt verneverdig (*) i kalkfuruskogssammenheng.
(det er grunn til å understreke at denne vurderingen godt kunne blitt en ganske annen etter dagens metodikk, bl.a. med
betydelig potensial for sjeldne kalkskogssopper).
For øvrig har Emil Barca så langt tilbake som i 1922 gjort en del funn av sommerfugl på ”Ringebu seter” (=Pulla seter)
(Artskart 2008). Her har han bl.a. påvist rødlisteartene lyst taigafly Xestia sincera (EN) og fiolett gullvinge Lycaena helle
(VU).
Beliggenhet
Lokaliteten ligger på østsiden av Gudbrandsdalen litt innenfor hoveddalføret, noen kilometer nordøst for Ringebu sentrum.
Tilgang er enklest fra Friisvegen over mot Atna, og fra skogsbilvei på østsiden av kløfta til Pulla seter.
Naturgrunnlag
Topografi
Vassdraget danner et svært dramatisk og vilt canyonlandskap som starter på sørsiden av Rondane og renner ut i Lågen
ved Ringebu sentrum. Nordåa og Søråa er to meget store og mektige, paralellgående elvekløfter som løper sammen ved
Stulsbroen. Herfra renner Våla de siste 4-5 kilometrene ned til utløpet i Lågen. Før reguleringen på 1980-tallet dannet også
Våla ei markert elvekløft, men i dag fyller reguleringsmagasinet Vinkeldammen ut mesteparten av dalbunnen nedenfor
Stulsbroen.
Vassdraget har sitt utspring i et vidstrakt og åpent lavalpint fjellterreng med store myrflater innover mot grensa til Stor-
Elvdal. Stor dekning av myr fører til at vannføringen selv i tørkeperioder trolig holder seg relativt god. Inne på fjellet renner
hovedtilførslene Hiriåa fra nord og Remma fra øst rolig gjennom åpne fjelldaler, men etter samløpet omtrent i skoggrensa
danner elva ganske raskt kløftetopografi.
Søråas elvejuv er ca 12 kilometer langt, hvorav ”reservatdelen” dekker de nederste 3,5 km. Juvet starter ganske beskjedent
øverst oppe, men elva graver seg stadig dypere ned, og blir snart til en voldsom og usedvanlig dramatisk canyon.
Dalen har sør-sørvestlig hovedretning ned til reservatgrensa, hvor den brått svinger vestover til samløpet med Nordåa.
Elva faller stort sett ganske jevnt i stryk, avbrutt av enkelte småfosser. Elveløpet er svingete, noe som skaper meget stor
topografisk variasjon. Berg og rasmark er vanlig, spesielt på vestsiden. Her er det svært bratt, mange steder reiser 80-150
meter høye og steile fjellvegger seg rett opp fra elva, som på toppen danner et meget markert og skarpt avsatt brekk mot
flate skogområder. Østsiden er noe slakere, oftere med gradvis slakere helning oppover, og brekket er mindre markert.
Småskalatopografien veksler svært mye, med mosaikker mellom konkave og beskyttede gryter, framskutte rygger og jevnere
bratthellinger. En rekke bratte og trange små sidesøkk faller ned i hovedkløfta fra sidene, men bare noen av disse har
mer eller mindre stabile bekker, og i motsetning til Nordåa mangler større sidekløfter.
Geologi
Søråa ligger innenfor et stort felt med feltspatførende sandstein og kvartsitt i Engerdalsgruppen (sedimentære bergarter
av senprekambrisk alder), som dekker store deler av fjellområdene på sørsiden av Rondane (Siedlecka et al. 1987). Stort
sett er dette harde og relativt basefattige bergarter. Flere steder er det imidlertid eksponert rikere bergarter i de stupbratte
skrentene (særlig på vestsiden) som ikke er gjengitt på geologisk kart. Dette var tydelig bl.a. nordvest for Pulla, der tydelig
kalkrikt berg ligger som et skråstilt belte over sparagmitter/sandsteiner lavere nede. Det ligger mye grov blokkmark og
stein i de bratte liene. Mange steder er det blokkmark og nakne skrenter, enkelte steder også rasvifter med mer finkornet
materiale. Mer finkornete løsmasser er variabelt, men stort sett sparsomt avsatt. I fordypninger kan det likevel ligge litt mer
finkornete løsmasser.

Klima
Området ligger i mellom- og nordboreal vegetasjonssone, og i svakt kontinental (C1) vegetasjonsseksjon (Moen 1998). Klimaet
har et utpreget kontintentalt preg, med lite nedbør, kalde vintre og varme somre. Stort sett har kløfta et nokså tørt preg
makroklimatisk, men lokalklimavariasjonen er stor, og dalbunnen har mange steder et stabilt meget fuktig lokalklima.
Økologisk variasjon
Topografisk og lokalklimatisk sett er omtrent alle tenkelige kombinasjoner representert. Et spesielt trekk ved Søråa er at
dalbunnen ligger dypt nedskåret og samtidig beskyttet av høye kløftesider, noe som beskytter effektivt mot sol og vind.
Sammen med et svingete kløfteløp (sørger for at vind på langs av kløfta raskt dempes) gir dette meget fuktig og beskyttet
lokalklima i bunnen. Oppe i skråningene er det derimot mange steder tørt. Vegetasjonsvariasjonen er også stor, med hele
spennet fra fuktige og svært rike typer, til tørre og fattige typer representert. Samlet sett er likevel fattige skogtyper i klar
dominans, og dessuten mangler gråor-heggeskogsmiljøer i stor grad, slik at vegetasjonstypevariasjonen ikke kan sies å
være like god som for eksempel i Nordåa.
Vegetasjon og treslagsfordeling
Kløfta har mest preg av mer eller mindre sluttet skog, særlig i jevne hellinger og beskyttede gryter, men skogdekningen er
mosaikkartet og mange steder rives skogen mye opp av bergvegger, ur og rasmark. Hovedinntrykket blir derfor et nokså
broket skogdekke med større og mindre kompakte partier vekslende med glissent til manglende tresatte blokkmarker og
bergskrenter. Dette preget tiltar innover i dalen, særlig innenfor Pulla seter. På vestsiden er skogen gjennom hele dalen
sterkt opprevet av fjellvegger og rasmark.
Fattige til intermediære granskogstyper dominerer nedre og midtre deler av dalen, i form av en blåbærskog i mosaikk med
bærlyngskog. Noe furu inngår på tørre rygger. Liene er bratte og steinete, og mange steder ”hviler” skogen på blokkmark.
Store deler av blåbær-bærlyngskogen er fattig på lyng og dominert av et tykt lag etasjemose som dekker steinene i skogbunnen.
Blokkmarka bryter mange steder fram i dagen, noe som skaper et uvanlig naturmiljø med veksling mellom sluttet
skog og opprevete partier med større og mindre, bratte, glissent tresatte til nakne ”stableblokkskrenter”. I det bratte terrenget
gjør dette området til dels meget tungt framkommelig.
Den skarpe topografien skaper imidlertid grunnlag for stor variasjon og stedvis skarpe småskala vegetasjonsmosaikker.
Nedover i skråningene og ved elva er det på gunstige steder ganske god dekning av rikere skogtyper, spesielt gjelder dette
litt fuktige og varme bergrot- og rasmarkspartier. Et av de rikeste partiene ble påvist i ei sørvestvendt gryte et stykke nord
for Sagbekken, og dette kan tjene som eksempel på de rikeste delene av kløfta. Her er mosaikker mellom frodig småbregneskog
i jevne hellinger, floristisk meget rik høgstaudeskog i fuktige forsenkninger og skråninger (fjell-lok, kranskonvall,
trollbær, tysbast, tyrihjelm, skogstjerneblom etc), nitrofil vegetasjon med bringebær, stornesle og geitrams i bergrøtter og
på blokkmark, og frisk lågurtskog i litt solvendte partier (teiebær, skogsvever, snerprørkvein, fingerstarr). Flere steder har
man en ganske merkelig blanding av arter, bl.a. steinete, åpen høgstaudeskog med mye bringebær og fjell-lok sammen.
Særlig rikt er et bratt og rotete søkk med gunstig og relativt varm lokalklimatisk posisjon, det samme gjelder på noen ustabile
skråninger ut mot elva. Lokale islett av intermediære, tørre lågurtskogstyper finnes i solvarme hellinger der humusen
er tynn, bl.a. med stedvis mye dvergsnelle i mosemattene. Floraen omfatter en blanding av relativt varmekjære arter (som
leddved, skogvikke, krattfiol), fjellplanter (inkl en del basekrevende), høgstauder og ”bekkekløftarter” (bl.a. moskusurt,
springfrø, en del dalfiol, dessuten to nærliggende forekomster av sudetlok). Marinøkkel og dvergsnelle inngår også. Hyppig
forstyrrede, rike skråninger gir også grunnlag for en del konkurransesvake arter. En større høgstaudeli forekommer på
sørsiden av av Hallsteinlibekken, med vekslende dominans mellom gråor og gran, og med en del strutseving, tyrihjelm,
åkersnelle og div nitrofile arter.
Bergskrenter og åpen rasmark har oftest et nokså fattig preg, og det er dessuten mange steder dårlig plass til vegetasjon
(mye nakent, homogent berg, delvis ferske og lyse vegger etter nylige ras). Det er lite hyller med sørbergs-/tørrbakkevegetasjon,
og det er dessuten ganske fattig der det er hyller. Noe snerprørkvein inngår, sammen med litt liljekonvall og kantkonvall.
Piggstarr ble imidlertid også sett. I indre deler kommer det imidlertid fram mer baserikt berg, og på fuktige partier
lange elva finner man her bl.a. snøsildre, bergfrue, knoppsildre, svartburkne, grønnburkne, gulsildre.
Elvekanten er mange steder bratt, og der det er løsmasser i skråningene graver elva jevnlig innover med en bratt, 3-8 meter
høy, sparsomt vegetert kant som resultat. Elvekantvegetasjonen har fragmenter med rikere høgstaudevegetasjon, bl.a.
en del fjellkvann, dessuten hundekveke, sølvbunke, lundrapp, blårapp, fjellfiol, fjelltistel, og bergskrinnblom på steinører
i elva. De bratte sidene gjør at det er påtakelig mangel på rike flompåvirkete skogmiljøer langs elva, og gråor-heggeskog
er sjelden. Et lite parti står ved Sagbekkens utløp, hvor det er utviklet ei lita bekkevifte med heterogen gråordominert skog
av høgstaude-lågurttype.
I bergrøtter, rasmark og langs elva inngår mange steder mye boreale løvtrær (bjørk, selje, rogn, lokalt også gråor og hegg).
I partier der grana står noe glissent kan ulike løvtrær fylle ut sjiktet mellom og under grana. I øvre deler av dalen (fra nordvest
for Pulla) er overgangen ganske skarp fra grandominert skog til løvdominert skog, og dalen innover har mest preg av
løvskogskløft med spredte enkelttrær og holt av gran. Selv om grana kanskje er i svak spredning virker treslagsfordelingen
naturlig, og løvtrærne synes i liten grad å være suksesjonsbetinget. Selv om bjørk er vanligste treslag er det stedvis i dalbunnen
påfallende mye rogn, en del selje og hegg, særlig der det nederst i lia er utviklet en sone med rik høgstaudeskog.
Dessuten inngår en del vierkratt, et nordborealt trekk som reflekterer den fjellnære beliggenheten. Ellers dominerer fattige
skogtyper også denne delen av kløfta, og oppover i skråningen går det raskt over i tørr og fattig blandingsskog med bjørk
og spredt gran, furu. Det meste er en moserik, litt glissen skog på blokkmark. Det er også mye nakent berg og grov ur.
Oppe på kanten av kløfta (også i indre deler) er det derimot mye gran langt innover, for det meste mer eller mindre fattig
fjellskog. I fuktige forsenkninger finnes derimot rike myrpartier og sumpskoger (bl.a. opp mot Pulla seter).

Skogstruktur og påvirkning
Hele kløfta dekkes av gammelskog som ikke er utnyttet i flatehogstepoken. Det meste av granskogen bærer imidlertid til
dels betydelig preg av tidligere utnyttelse (gjennomhogster). På stabilt terreng (ikke steinete eller rasutsatt) er strukturen
ganske homogen og dårlig sjiktet, biologisk gamle trær og død ved mangler i stor grad, og det er særlig mangel på sterkt
nedbrutte læger. For det meste sørger likevel det rufsete terrenget for en heterogen, sjiktet og ofte rotete, opprevet og
glissen skog med mye ur og berg. Påvirkningen virker sterkest i sørlige del, hvor det i liene delvis er relativt ung, småvokst
(men heterogen) granskog, med stedvis (særlig nær elva) en del isprengt rogn, bjørk og selje. Nokså småvokste, men
gamle og døende selje og rogn danner her viktige nøkkelelementer.
Enkelte mindre partier i brattene har åpenbart vært svakere utnyttet, og her inngår ganske gammel skog med høy trealder,
enkelte grove trær, og ganske mye læger (sammenbrudd). Men gamle læger mangler også her. Utilgjengelige partier på
vestsiden kan muligens ha lite påvirkete skogpartier (ikke undersøkt).
Den løvskogsdominerte delen av kløfta innenfor Pulla virker beskjedent påvirket (mens det meste av grana i kløfta er gjennomhogd,
har løvskogen trolig vært lite interessant for utnyttelse). Dette er gammel løv-naturskog, med trær i alle aldre,
mange gamle, og det er også en god del dødved, både stående og liggende, i alle nedbrytningsstadier. Trærne er imidlertid
ikke spesielt grove. Også gråorskogspartiene ved Halsteinslibekken er gammel, med dels grove dimensjoner og en del
læger.
Kjerneområder
I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Søråa. Nummereringen referer til inntegninger
vist på kartet.
1 Søråas kløft
Naturtype: Bekkekløft og bergvegg - Bekkekløft
Naturtypeverdi: A Hoh: 450-850 moh
Undersøkt av Tom H. Hofton, Sigve Reiso (begge Biofokus) og Tor Erik Brandrud (NINA) ifbm ”bekkekløftprosjektet” 23.07.2007. Tidligere
undersøkt av Harald Bratli (1997) og Geir Gaarder (1992).
Lokaliteten består av Søråas bekkekløft over en ca 7 km lang strekning fra grensa mot naturreservatet i sør til litt nord for Tverrturen.
Dalbunnen og nedre deler av lisidene, med mest areal opp i skråningene på østsiden av elva, er inkludert. Dette er ei mektig og svært
dramatisk, villmarkspreget elvekløft, uberørt av nyere inngrep i hele sin lengde. Elva renner stort sett i raske stryk, avbrutt av enkelte mindre
fosser (men det ble ikke sett partier med potensial for fosserøyksamfunn langs hovedelva). Dalbunnen svinger mye på seg, noe som
sammen med en rekke små sidesøkk skaper svært variert småskalatopografi. Vestsiden er svært bratt og på lange strekninger tilnærmet
utilgjengelig, med mye steile fjellvegger og rasmark. Østsiden er noe slakere, og har større skogdekning, vekslende mellom jevnt bratte
lisider, konkave ”gryter”, framskutte rygger, og bratte skrenter med bergvegger, rasmark og blokkmark.
Kløfta har mest preg av mer eller mindre sluttet skog, særlig i jevne hellinger og beskyttede gryter, men skogdekningen er mosaikkartet og
mange steder rives skogen mye opp av bergvegger og rasmark (særlig på vestsiden). Deler av hellingene (bl.a. ned for Pulla seter) har
mest preg av glissent til manglende tresatt blokkmark. Fattige til intermediære granskogstyper dominerer nedre og midtre deler (blåbær-
og bærlyngskog). Liene er bratte og steinete, og mange steder ”hviler” skogen på blokkmark. Denne bryter mange steder fram i dagen
slik at det veksler mellom sluttet skog og opprevete partier med større og mindre, bratte, glissent tresatte til nakne ”stableblokkskrenter”.
Den skarpe topografien skaper imidlertid grunnlag for stor variasjon og stedvis skarpe småskala vegetasjonsmosaikker, og nedover i
skråningene og ved elva er det på gunstige steder ganske god dekning av rikere skogtyper. Spesielt gjelder dette litt fuktige og varme
bergrot- og rasmarkspartier med glissen skog. Her er mosaikker mellom frodig småbregneskog, frisk lågurtskog, floristisk rik høgstaudeskog,
og forstyrrelsesutsatte skrenter og våte sig. Særlig rikt er det i ei lokalklimatisk gunstig ”gryte” et stykke nord for Sagbekken. Floraen
består av en blanding av fjellplanter, noe varmekjære arter (leddved, skogvikke, krattfiol), høgstauder og bekkekløftarter (bl.a. moskusurt,
springfrø, dalfiol). Dessuten to nærliggende forekomster av sudetlok. Bergskrenter og rasmark er oftest fattige, bortsett fra enkelte steder i
indre deler (bl.a. bergfrue, knoppsildre, grønnburkne, gulsildre). Dalsidene faller ofte bratt i elva, og flommarksmiljøer og gråor-heggeskog
er sjeldne. Bergrøtter, rasmark og elvekanter har ofte høyt innslag av boreale løvtrær (bjørk, selje, rogn, lokalt også gråor og hegg). I øvre
deler av dalen (nordvest for Pulla) er det ganske skarp overgang fra grandominans til løvdominans (virker som et naturlig fenomen). Selv
om bjørk dominerer er det her stedvis påfallende mye rogn og en del selje i dalbunnen, særlig på de partiene der det er utviklet en sone
med rik høgstaudeskog. Litt oppover skråningene blir det raskt fattigere og tørrere, med blokkrik blandingsskog av bjørk, spredt gran og
litt furu, oppbrutt av naken berg og ur.
Hele kløfta dekkes av gammelskog som ikke er utnyttet i flatehogstepoken. Det meste av granskogen bærer imidlertid til dels betydelig
preg av tidligere utnyttelse (gjennomhogster). På stabilt terreng (ikke steinete eller rasutsatt) er strukturen ganske homogen og dårlig
sjiktet, biologisk gamle trær og død ved mangler i stor grad, og det er særlig mangel på sterkt nedbrutte læger. For det meste sørger
likevel det rufsete terrenget for en heterogen, sjiktet og ofte opprevet og glissen skog med mye ur og berg. Påvirkningen virker sterkest
i sør. Enkelte mindre partier i brattene har ganske gammel skog (brukbar trealder, enkelte grove trær, ganske mye læger (men gamle
stokker mangler). Løvskogspartiene i indre del virker beskjedent påvirket, med trær i alle aldre (mange gamle), en god del dødved (både
stående og liggende), i alle nedbrytningsstadier. Trærne er imidlertid ikke særlig grove. Ved Halsteinslibekken finnes også relativt gammel
gråorskog, med grove trær og en del dødved.
Biomangfoldmessig er lavfloraen mest interessant. Denne er usedvanlig rik, både av makrolav og skorpelav, på både bergvegger og gamle
løvtrær. Dalbunnen har på en del strekninger svært spesielle lokalklimatiske egenskaper, med liten solinnstråling og lite vind (beskyttet
av høye, bratte kløftesider), stabilt fuktig lokalklima og gode lysforhold. Bergveggene har stedvis gode populasjoner av bl.a. praktlav, elfenbenslav,
hodeskoddelav, trådragg, og det er også påvist almelav, hvithodenål og huldrenål på berg. Flere steder, men særlig velutviklet
nordvest for Pulla, har også løvtrærne særegne lavsamfunn. Lungeneversamfunnet opptrer både svært frodig og eksepsjonelt artsrikt
(kanskje rikere enn noe annet sted på indre Østlandet). ”Standardarter” som lungenever, skrubbenever, kystårenever, brun blæreglye osv
er vanlige, i tillegg finnes bl.a. skorpeglye, olivenfiltlav, skjellrosettlav, og flatragg og gryntjafs er til dels meget vanlige. Fossefiltlav ble
sett på rogn (arten er nesten aldri påvist utenfor fosserøyksoner). På samme tre vokste skorpelaven Dimerella lutea (færre enn 10 funn
i Norge, ingen på indre Østlandet). Helt nederst finnes også småragg (men sparsomt). På ei osp er småblæreglye tidligere påvist. En
rekke sjeldne knappenålslav finnes også på løvtrær, bl.a. huldrenål, smalhodenål, taiganål, stautnål. Gradienten fra dalbunnen opp til den

tørre skogen oppe på kanten var ved Pulla slående og svært illustrativ. De mest kravfulle artene finnes bare helt nederst. Etter hvert som
en beveger seg oppover faller stadig flere arter fra, og øverst er det stort sett bare litt skrubbenever og lungenever som fortsatt henger
med på bergveggene. Grana har stedvis mye skjegglav, for det meste hengestry og ulike mørkskjeggarter Bryoria spp. Gubbeskjegg og
sprikeskjegg opptrer langt mer spredt og sparsomt. Helt nede langs elva i sør ble det også sett trådragg på én gran. Her er det tidligere
funnet lungenever på grankvister. Lavfloraen på bartrær er samlet sett ganske fattig.
Karplantefloraen er også interessant og rik, men konsentrert til mindre partier i bergrøtter, brattskrenter osv. En rekke ulike elementer og
arter inngår, inkludert velutviklet kløfteflora (inkl ”topparten” sudetlok). Av moser er det påvist en hel del interessante og regionalt sjeldne
arter, først og fremst på bergvegger (som skjerfmose, hinnetrollmose, holefellmose). Soppfloraen er derimot nokså ordinær. Enkelte naturskogsarter
av vedboende sopp ble påvist i små populasjoner. Redusert diversitet i denne gruppa bærer tydelig preg av kontinuitetsbrudd
som følge av tidligere gjennomhogster. Det må likevel understrekes at gruppa ikke er inngående ettersøkt, og det kan godt være mindre
partier med lavere grad av påvirkning der slike arter kan opptre mer tallrikt. På ei gammel selje fant Harald Bratli i 1997 nordlig aniskjuke
(nedre del). Enkelte lågurtskogspartier i solvendte skråninger (etasjemose-snerprørkvein-fingerstarr) kan være interessante mtp mykorrhizasopp,
uten at dette antas å være spesielt rikt. NT-arten Cortinarius colymbadinus ble funnet på en rygg ved Sagbekken i slik skog.
Søråas canyon er ei meget stor og svært velutviklet elvekløft, med store naturverdier knyttet til naturtypen, inkludert et rikt artsmangfold
(særlig av lav), med bl.a. 31 rødlistearter. Det er ei av de mest spesielle og verdifulle elvekløftene i Norge, må anses internasjonalt verdifull,
og verdien er klart A – svært viktig.
2 Kvernbekken
Naturtype: Fossesprøytsone - Urterik utforming
Naturtypeverdi: A Hoh: 780-820 moh
Vestvendt sidekløft langs Søråas bekkekløft med et ca 20 høyt fossefall og tilhørende fosserøyksone. Nærmest fossen inngår treløs
fosse-eng med flere fjellplanter. Fjellfrøstjerne, gulsildre, fjellsyre, fjell-lok, knoppsildre, snøsildre, harerug, tyrihjelm og kvann var typiske
arter. Rundt foss-enga var det en smal sone med boreal regnskog bestående av små undertrykte grantrær med rike Lobarion-samfunn
med lungenever, stiftfiltlav, vrengearter, grynfiltlav, filthinnelav og den svært krevende fossefiltlav. Interessant er også funn av rikbarksartene
skjellrosettlav og Rinodina archaea på de samme granene. På selje i samme sone inngikk noe som trolig er olivenfiltlav og brun
blæreglye på selje, samt flatragg på rogn.
Velutviklet fosserøyksone med fosse-eng (truet vegetasjonstype-VU) og boreal regnskog med flere krevende arter gir verdi svært viktig A.
Viktig å opprettholde full vannføring i bekken.
Artsmangfold
Lav
Biomangfoldmessig er det lavfloraen som virkelig framstår som særegen. Denne er usedvanlig rik, både av makrolav og
skorpelav, på både bergvegger og gamle løvtrær. Hele 23 rødlistede lav er hittil påvist. Dalbunnen har på en del strekninger
svært spesielle lokalklimatiske egenskaper, med liten solinnstråling og lite vind (beskyttet av høye, bratte kløftesider, og et
svingete kløfteløp), stabilt fuktig lokalklima og gode lysforhold. Sammen med gunstig berggrunn (relativt hard, noe baserikt
flere steder, strukturelt variert (bl.a. mye overhengende)) gir dette grunnlag for meget rike lavsamfunn på bergvegger. Det
er stedvis gode populasjoner av bl.a. praktlav, elfenbenslav, hodeskoddelav, trådragg. I de bratte skråningene danner den
lagdelte berggrunnen mange steder løse ”stableurer” som i nedre deler pakkes inn i tjukke mosematter. Dette er svært
stabile og spesielle miljøer der en bl.a. kan finne mange sjeldne knappenålslav. Sammen med overhengende, oppsprekt
berg er dette hovedhabitat for huldrenål i Norge, som i Søråa finnes flere steder. På liknende steder er det også funnet bl.a.
almelav og hvithodenål i Søråa. Andre steder er bergvegglavfloraen dårligere utviklet, men moderat rike lungeneversamfunn
finnes på berg gjennom store deler av kløfta.
Flere steder, men særlig velutviklet påvist nordvest for Pulla, er det bemerkelsesverdig rik lavflora også på løvtrærne. Spesielt
på rogn er det rike lavsamfunn, men også på selje, lengst i sør også litt på gråor. Lungeneversamfunnet opptrer både
svært frodig og eksepsjonelt artsrikt (kanskje rikere enn noe annet sted på indre Østlandet). I tillegg til ”standardarter” som
lungenever, skrubbenever, kystårenever, brun blæreglye osv inngår også bl.a. skorpeglye, olivenfiltlav, grynfiltlav, skjellrosettlav,
og flatragg og gryntjafs er til dels meget vanlige. Fossefiltlav ble oppsiktsvekkende nok funnet på rogn i elvekanten
(arten er nesten aldri påvist utenfor fosserøyksoner). På samme tre vokste skorpelaven Dimerella lutea (færre enn 10 funn
i Norge, ingen på indre Østlandet). Helt i sør kommer det også inn litt ragglavsamfunn på gråor, bl.a. med sparsomme
forekomster av småragg. Småblæreglye ble funnet av Geir Gaarder i 1992 på ei osp ved Halsteinslibekken. Inntil den ble
funnet på gran i Bergdøla i 2007 var dette eneste kjente lokalitet i Gudbrandsdalen. En rekke sjeldne knappenålslav finnes
også på løvtrær, bl.a. huldrenål, smalhodenål, taiganål, stautnål. Bl.a. nevner Bratli & Gaarder (1998) ei eldre, delvis
avbarket bjørk med enestående artsrik knappenålslavflora ca 200 meter sørvest for Halsteinslibekken.
Ved Pulla (og sikkert flere andre steder også) kan en følge en påfallende tydelig og svært illustrativ gradient i lavfloraen
fra dalbunnen opp til den tørre skogen oppe på brekket. Den lysåpne, fuktige skogen med mye bergvegger nederst hadde
svært mange kravfulle arter, men etter hvert som en beveger seg oppover faller suksessivt stadig flere arter fra. Øverst er
det stort sett bare skrubbenever og sparsomt lungenever på bergvegger, og litt gryntjafs på løvtrær, som fortsatt henger
med. Denne fordelingen illustrerer svært godt betydningen av lokalklimatiske faktorer for lavfloraen.
Grana har stedvis en del skjegglav, for det meste hengestry og ulike mørkskjeggarter Bryoria spp. Gubbeskjegg og sprikeskjegg
opptrer langt mer spredt og sparsomt. Helt nede langs elva i sør ble det også sett trådragg på én gran. Her er det
tidligere funnet lungenever på grankvister (lok 16 hos Bratli & Gaarder 1998). Lavfloraen på bartrær er samlet sett ganske
fattig. Unntaket er i første rekke en liten fosserøyksone som Kvernbekken danner der den faller utover mot hoveddalen
(kjerne 2). Her står en smal sone med boreal regnskog i fosserøyken, og på disse vokser bl.a. fossefiltlav, lungenever,
grynfiltlav og skjellrosettlav (tidligere ikke påvist på gran). For øvrig danner også hovedelva flere steder små fosser som
kan ha et visst potensial for fosserøyksamfunn, men dette ble ikke påvist i denne undersøkelsen.
Karplanter

På størsteparten av arealet er karplantefloraen nokså triviell. Konsentrert til mindre partier i bergrøtter, brattskrenter, overrislete
sigevannsskråninger etc er det likevel stedvis meget interessante, rike og varierte karplantesamfunn. En rekke
ulike elementer og arter inngår, både fjellplanter, varmekjære arter, høgstauder etc, men det er særlig en lokalt velutviket
kløfteflora som skiller seg ut. Bl.a. er både moskusurt og dalfiol stedvis vanlig. I ei konkav gryte ca 800 meter nord for Sagbekken
vokser ”topparten” sudetlok på to nærliggende steder. I 1997 fant Harald Bratli arten i en sør-sørvestvendt, relativt
lysåpen, rasutsatt skråning ca 10 meter fra elva. Erosjonsspor ble observert ca 5 meter nedenfor. Denne forekomsten
dekket et areal på ca 5 x 5 meter, og talte minst 100 skudd. I 2007 ble det leitet en del etter denne forekomsten, men den
ble ikke gjenfunnet. Derimot ble et nytt bestand funnet, denne gang inne i halvåpen, stabil skog av gran og bjørk av mer
eller mindre stabil høgstaudetype, godt innenfor elveskrentene. I underkant av et lite bergframspring sto her en ”streng” av
sudetlok, over ca 1 x 6 meter. Det var lysåpent, men samtidig fuktig beskyttet. Disse forekomstene ligger ca 560-580 moh,
og er dermed høydegrense for arten i Norge. Til sammen er det dermed påvist minst 7-8 ulike delpopulasjoner av sudetlok
i Nordåa-Søråas canyonsystem.
Moser
Selv om mosefloraen ikke virker eksepsjonelt rik, er det påvist en del interessante og regionalt sjeldne arter, først og fremst
på bergvegger. Stedvis er det tydelig gode forhold for slike arter, gjerne på omtrent de samme stedene som lavfloraen er
rik (men helst ikke på de samme bergveggene). Bl.a. er skjerfmose stedvis ikke uvanlig, og det er også funnet bl.a. hinnetrollmose,
holefellmose, kalkraggmose, ryemose, lurvteppemose.
Sopp
Soppfloraen er derimot nokså ordinær. Noen få naturskogsarter av vedboende sopp ble påvist i små populasjoner (rosenkjuke,
granrustkjuke, rynkeskinn), dessuten den nokså sjeldne barksoppen Ceraceomyces borealis. Redusert diversitet
i denne gruppa bærer tydelig preg av kontinuitetsbrudd som følge av tidligere gjennomhogster. Det må likevel understrekes
at gruppa ikke er inngående ettersøkt, og det kan godt være mindre partier med lavere grad av påvirkning der slike
arter kan opptre mer tallrikt. På ei gammel selje i nedre del fant Harald Bratli i 1997 nordlig aniskjuke, dette er klart mest
interessante soppfunn i området foreløpig. Enkelte lågurtskogspartier i solvendte skråninger (etasjemose-snerprørkveinfingerstarr-type)
kan være interessante mtp mykorrhizasopp, uten at dette antas å være spesielt rikt. Dette må undersøkes
i en god soppsesong. NT-arten Cortinarius colymbadinus ble funnet på en rygg ved Sagbekken i slik skog.
Andre artsgrupper
Som en utilgjengelig og lite beferdet canyon med store fjellvegger av ulik type har området potensielt betydelige kvaliteter
for klippehekkende og forstyrrelsesfølsomme fugl. Vi har imidlertid ikke spesifikk informasjon om dette. Som en kuriositet
kan nevnes at det ble sett bevergnag på ei bjørk i dalbunnen et stykke nord for Sagbekken.
Tabell: Artsfunn i Søråa. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet
ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i
kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert
kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder.
Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus
Totalt antall
av art
Funnet i kjerneområde
(nr)
Carex media 1 1
Porella cordeana 1 1
Ormetungefamilien Botrychium lunaria Marinøkkel NT 1 1
Snellefamilien Equisetum scirpoides Dvergsnelle 10 10
Storburknefamilien Cystopteris sudetica Sudetlok VU 2 2
Fiolfamilien Viola selkirkii Dalfiol NT 3 3
Moskusurtfamilien Adoxa moschatellina Moskusurt 8 8
Bladmoser Anomodon viticulosus Kalkraggmose 1 1
Antitrichia curtipendula Ryemose 1 1
Bladmoser Cyrtomnium hymenophylloides
Hinnetrollmose 3 3
Bladmoser Neckera complanata Flatfellmose 3 3
Neckera crispa Krusfellmose 1 1
Neckera oligocarpa Hulefellmose 9 9
Levermoser Apometzgeria pubescens Skjerfmose 9 9
Levermoser Conocephalum conicum 1 1
Busk- og bladlav Alectoria sarmentosa Gubbeskjegg NT 1 1 1 0
Bryoria bicolor Kort trollskjegg NT 17 16 1 1
Bryoria nadvornikiana Sprikeskjegg NT 2 2 1 0
Cetrelia olivetorum Praktlav VU 6 6
Collema curtisporum Småblæreglye EN 1 1
Collema nigrescens Brun blæreglye 5 4 2 1

Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus
Totalt antall
av art
Funnet i kjerneområde
(nr)
Collema occultatum Skorpeglye VU 1 1
Evernia mesomorpha Gryntjafs NT 18 17 2 1
Fuscopannaria confusa Fossefiltlav 2 1 2 1
Fuscopannaria mediterranea Olivenfiltlav VU 3 2 2 1
Heterodermia speciosa Elfenbenslav EN 10 10
Hypogymnia bitteri Granseterlav 17 16 1 1
Hypogymnia vittata Randkvistlav 53 52 1 1
Leptogium lichenoides Flishinnelav 1 1
Leptogium saturninum Filthinnelav 8 7 2 1
Lobaria pulmonaria Lungenever 62 60 1 1 2 1
Lobaria scrobiculata Skrubbenever 50 49 1 1
Menegazzia terebrata Hodeskoddelav VU 5 5
Pannaria conoplea Grynfiltlav 8 7 2 1
Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav 2 1 2 1
Peltigera collina Kystårenever 16 16
Phaeophyscia kairamoi Skjellrosettlav NT 2 1 2 1
Pilophorus cereolus Grynkolve 1 1
Ramalina dilacerata Småragg EN 11 11
Ramalina sinensis Flatragg NT 43 41 1 1 2 1
Ramalina thrausta Trådragg VU 4 4
Skorpelav Arthonia vinosa Vinflekklav 1 1
Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 5 5
Chaenotheca cinerea Huldrenål EN 3 3
Chaenotheca gracilenta Hvithodenål NT 4 4
Chaenotheca hispidula Smalhodenål EN 1 1
Chaenotheca laevigata Taiganål VU 1 1
Chaenotheca phaeocephala Stautnål VU 1 1
Chaenotheca stemonea Skyggenål 3 3
Chaenotheca subroscida Sukkernål 6 6
Chaenothecopsis viridialba Rimnål NT 5 5
Dimerella lutea Gul vokslav VU 1 1
Gyalecta ulmi Almelav NT 1 1
Lopadium disciforme Barkravnlav 1 1
Sclerophora coniophaea Rustdoggnål NT 1 1
Sopp markboende Cortinarius colymbadinus NT 1 1
Sopp vedboende Ceraceomyces borealis NT 1 1
Fomitopsis rosea Rosenkjuke NT 4 4
Haploporus odorus Nordlig aniskjuke EN 1 1
Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 1 1 1
Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke 4 4
Phlebia centrifuga Rynkeskinn NT 1 1
Avgrensing og arrondering
Siden Søråa er helt uten nyere inngrep er avgrensningen mye enklere enn for Nordåa, og faller i stor grad naturlig. Lokaliteten
grenser skarpt og naturlig mot hardere påvirket og samtidig tørrere og mindre interessant skog på begge sider
over brekket, mens den mot sør grenser til eksisterende naturreservat og i nord nær opp mot skoggrensa og der dalen
går over til grunn fjelldal. Dermed er hele elvedalen i sin fulle utstrekning både i lengderetning og med lisidene på begge
sider opp til brekket inkludert. Dette skaper en meget god arrondering som fanger opp hele elvekløftmiljøets spennvidde
og artsmangfold.
På østsiden er det stedvis en mer diffus overgang mot gradvis slakere lisider oppover, og grensa er derfor vanskeligere å
sette klart. Grensa er nå dratt et stykke over den bratteste skrenten ut mot elva. Styrende prinsipp har vært å få med mest

mulig av sidebekker og –søkk, samt størst mulig spennvidde i skogmiljøene. Samtidig gir dette ei grense mot sterkere
påvirket skog.
Det bør for øvrig vurderes om grensa for eksisterende reservat bør trekkes høyere opp i lia (i hvert fall på sørsiden) (dette
arealet er ikke befart av oss).
Bratli & Gaarder (1998) har valgt å splitte kløfta opp i en rekke smålokaliteteter. Vi har valgt en mer overordnet løsning
for kjerneområdeavgrensning. Selv om naturverdier og artsmangfold er mosaikkartet fordelt og av ulik karakter, har hele
dalbunnen i større eller mindre grad meget store kvaliteter i nesten hele lengden. Pga. praktiske og ikke minst forvaltningsmessige
hensyn er det derfor etter vår mening mest fornuftig å slå arealet sammen til ett stort og sammenhengende
kjerneområde. Unntaket er K2, som vi pga ”spesialtypen” fosserøykskog har skilt ut som eget kjerneområde. Innergrense
for kjerneområde 1 i nord er diffus med gradvis overgang til tørrere, fjellnær, bjørkedominert skog, og kunne kanskje vært
trukket noe lenger sør.
Andre inngrep
Elvejuvet framstår som et villmarkspreget dalføre som i praksis er helt uten nyere inngrep. Eneste unntak kan være enkelte
små partier øverst oppe på østsiden med yngre skog. Søråa er derfor helt ulik Nordåa mtp inngrepsstatus.
Vurdering og verdisetting
Søråa er en mektig canyon med usedvanlig vill og dramatisk natur. Elvekløftmiljøet er meget velutviklet, og naturverdiene
knyttet til naturtypen er meget store. En rekke av de typiske egenskapene som gir naturtypen stor naturverdi og rikt biologisk
mangfold er tilstede i rikt monn.
Kløfta er svært stor (av de største i landet), topografi og lokalklima varierer svært mye, og økologisk variasjonsbredde
likeså. Likevel dominerer fattige til intermediære skogtyper, og skogen er sterkt opprevet av mye berg og ur. Rike skogsamfunn
er mindre utbredt her enn i en del andre kløfter i regionen. Bl.a. mangler rike flommarks- og gråor-heggeskogsmiljøer
i stor grad. Dalbunnen er dypt nedskåret og godt beskyttet av høye dalsider, noe som gir et spesielt lokalklima; stabilt høy
luftfuktighet, lite vind, og samtidig gode lysforhold.
Elvekløfta er urørt av nyere inngrep i hele sin lengde, noe som må anses som unikt. Vi kjenner ikke til noen andre virkelig
store barskogskløfter i Norge med et tilsvarende uberørt preg. Granskogen er imidlertid for det meste tydelig preget av tidligere
tiders gjennomhogster, noe som har ført til at området er fattig på viktige naturskogsstrukturer som biologisk gammel
gran og død gran. Verdiene og artsmangfoldet knyttet til slike egenskaper er derfor stort sett begrensete. Løvskogspartiene
har derimot et betydelig mer urørt preg, med mange gamle, døde og døende trær. Mtp gammel, fuktig boreal løvskog med
rogn og selje har noen partier langs Søråa kvaliteter som nesten ikke er kjent andre steder på Østlandet.
Skogtypemessig / biomangfoldmessig er de største kvalitetene knyttet til fuktig skog i dalbunnen og nedre deler av lisidene
(både opprevet skog med mye bergvegger, og fuktig gammel løvskog), delvis også meget rike skråninger med spesiell
karplanteflora. Store arealer har optimalt utformet ”bergveggskog”, dvs opprevet, rufsete, lysåpen, men samtidig fuktig
skog med mye bergvegger. Bergartene er i tillegg optimale mtp hardhet, tekstur etc, og lavfloraen på berg og brattlendt ur
er meget rik. Noen steder er det også svært store kvaliteter knyttet til gammel løvskog, der særlig rogn kan ha eksepsjonelt
rike lavsamfunn. Muligens er det ikke kjent andre områder på Østlandet med tilsvarende rik lavflora på gamle boreale løvtrær.
Ved Kvernbekken finnes også et lite parti med ganske godt utviklet fosserøyksamfunn. I alt er 31 rødlistearter påvist,
de fleste lav.
Avgrensningen er meget god; sammen med eksisterende reservat er hele elvedalen i sin fulle lengde og opp til brekket på
begge sider inkludert. Dette fører til at hele kløftemiljøet med full utstrekning i variasjonsbredde og ulike økologiske egenskaper
fanges opp. Betydelige naturverdier er knyttet nettopp til denne store utstrekningen. Det bør i denne forbindelse
nevnes at dagens naturreservat virker nokså snevert avgrenset oppover i skråningene, dette bør vurderes nøyere.
Nordåa – Søråa (-Våla) danner til sammen et veldig stort kløftesystem på bortimot 20 kilometers samlet lengde (enda
en god del mer om man også tar med Freska-Mya-Døra). Nordåa og Søråa er nokså forskjellige, med ulike styrker og
svakheter. Mens Nordåa er sterkt fragmentert av store flatehogster og ungskogsarealer, er Søråa helt uberørt av nyere
inngrep. På den annen side er variasjonsbredden større i Nordåa, ikke minst mtp rike skogtyper, som er mye mer utbredt.
Spesielt gjelder dette rike, frodige gran- og gråorskoger. Biomangfoldmessig er også Nordåa mer variert, med samlet sett
trolig noe større og sjeldnere kvaliteter – knyttet til både gammel granskog med mye død ved (vedboende sopp, kanskje
også insekter), epifyttiske lav på gran og ragglavsamfunn på løvtrær i dalbunnen, samt delvis også karplanteflora. Søråa er
derimot bedre på bergveggmiljøer (særlig lav), og lungeneversamfunn på løvtrær. Samlet sett utfyller de hverandre meget
bra, og innehar praktisk talt alle tenkelige naturtyper, variasjonsbredde og artsmangfold knyttet til elvekløfter i rikt monn.
Artsmangfoldet er samlet sett meget rikt, bl.a. med minst 51 rødlistearter (og med betydelig potensial for å finne flere).
Sammen med Auster-Vefsna (Hattfjelldal-Grane i Nordland), Drivas elvekløft (Oppdal-Sunndal i Sør-Trøndelag og Møre
og Romsdal), og Vinstra (fra Lofossen til Graupesand), anses Nordåa – Søråa (-Våla) som det mest verdifulle elvekløftsystemet
i Norge (kanskje helt på topp).
Søråa oppfyller mangelanalysen (Framstad et al. 2002, 2003) meget godt. Av generelle mangler oppfylles (1) ”rike skogtyper”
i middels grad, (2) ”viktige forekomster av rødlistearter” i svært stor grad, og underkriteriet (3) ”internasjonale skogtyper”
i stor grad (i kraft av ansvars-skogtypen bekkekløft). Foruten (1) ”bekkekløft” som oppfylles meget godt, inngår også
de spesielle skogtypene (2) ”boreal løvskog” (stor grad av mangeloppfylling), (3) ”høgstaudeskog” (middels grad), (4)
”boreal regnskog” (liten grad). Dessuten vil kløftesystemet samlet også oppfylle kriteriet (4) ”store områder” ganske godt.
Nordåa – Søråa samlet oppfyller mangelanalysen som bekkekløft svært godt.
Kløftesystemet Nordåa – Søråa (-Våla) utgjør et unikt og særpreget canyonlandskap med store internasjonale naturverdier.
Søråa isolert sett er et mektig elvejuv med store naturverdier knyttet til naturtypen, artsmangfoldet er meget rikt (spe-

sielt av lav), og utgjør en stor og viktig komponent i ”stor-lokaliteten”. Søråa vurderes derfor som nasjonalt svært verdifullt
– verdi 6.
Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Søråa. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er
fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Forkortelser;
UR = urørthet, DVM = død ved mengde, DVK = død ved kontinuitet, GB = gamle bartær, GL = gamle løvtrær, GE
= gamle edelløvtrær, TF = treslagsfordeling, VA = Variasjon, TVA = treslagsvariasjon, VVA = vegetasjonsvariasjon, RI =
rikhet, AM = arter, ST = størrelse, AR = arondering, FOR = Fosserøyk. For kjerneområder er kun variasjon vurdert som
en kombinasjon av topografi og vegetasjon. For området samlet er det delt i to ulike vurderinger.
Kjerneområde UR DVM DVK GB GL GE TF VA TVA VVA RI AM ST AR FOR Samlet
verdi
1 Søråas kløft *** ** * * *** 0 *** *** – - ** *** - - - ***
2 Kvernbekken *** * 0 ** ** – * ** – - *** *** - - - ***
Totalt for Søråa *** ** * * *** 0 *** *** *** ** *** *** *** * 6
Referanser
Artsdatabanken & GBIF Norge, internett. http://artskart.artsdatabanken.no/
Berg, R. Y. 1983b. Bekkekløftfloraen i Gudbrandsdal. II. Kløftene. Blyttia 41: 42-56.
Berg, R.Y. 1975. Botanisk verneverdige bekke- og elvekløfter i Gudbrandsdal og Østerdal. Rapport til Miljøverndepartementet. Botanisk
hage og museum, Universitetet i Oslo (upubl.).
Bjørndalen, J.E. & Brandrud, T.E. 1989c. Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogstyper i Norge. II. Lokaliteter på
Østlandet og Sørlandet. Direktoratet for Naturforvaltning Rapport.
Bratli, H. & Gaarder, G. 1998. Kartlegging av biologisk mangfold i bekkekløfter i Ringebu kommune, Oppland. Botanisk hage og museum,
Universitetet i Oslo, Rapport 3: 1-101.
Direktoratet for naturforvaltning, internett. http://dnweb12.dirnat.no/nbinnsyn/
Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E. 2003. Liste over prioriterte mangler ved skogvernet.
- NINA oppdragsmelding 769. 9pp.
Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., 2002. Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport
54, NINA. 146 s.
Gaarder, G. 1992. Befaringer i foreslåtte barskogvernområder i Oppland i 1992. Notat, 9.7.1992.
Heggland, A. (red), Blindheim, T., Gaarder, G., Framstad, E., Abel, K., Bendiksen, E., Brandrud, T.E., Hofton, T.H., Reiso, S., Svalastog,
D. & Sverdrup-Thygeson, A. 2005. Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SFs eiendommer, del 1 (2004).
Årsrapport for registreringer utført i 2004. - NINA Rapport 44. 210 s inkl. vedlegg.
Hjelmstad, R. 1979. Makrolavfloraen i bekkekløfter i Sør-Gudbrandsdalen. En økologisk og plantegeografisk studie. Hovedfagsoppgave i
spesiell botanikk. Universitetet i Trondheim.
Moen, A., 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s.
Siedlecka, A., Nystuen, J.P., Englund, J.O. & Hossack, J. 1987. Lillehammer - berggrunnskart M 1:250 000. NGU.

Søråa (Ringebu, Oppland).
Kollbua
Øverjordet
Sveahaugen
Nordstulen
884
Søråa
741
Kollmyrin
847
964
Bakhuken
1012
Stakkstolia
1050
868
Tverrturen
Kvernbekken
Kollen
Sørstulen
904 972
902
Fålåmyra
833
792
775
Halvfarelia
Naturfaglige registreringer av bekkekløfter 2007
Avgrenset lokalitet
Verneområder
1
Sagbekken
Halsteinslibekken
Halvfaret
Målestokk 1:36 000
Naturtypelokalitet/kjerneområde Rutenett 1km
WGS84, sonebelte 32
Nyhamnbekken
Pulla
917
939
Bustulsbekken
843
fjellstue
876
841
Måsåtjønnet
Måsåtjønnet
Måsåplassen
563000mE 64 65 66 67 568000mE
± Kartgrunnlag
2
N50/Øk
882
Produsert 01.05.2008
Djupdalen
998
vesle
store Skinalia
986
1142
Remma
vesle
Oppbekk-
1091
fjellet
1078
1000
33
32
31
6830
29
28
27
26
6825000mN

Bilder fra området Søråa
Søråa er et av Norges største og mest verdifulle elvejuv, og
danner et svært dramatisk landskap med store fjellvegger som
reiser seg opp på vestsiden, og bratte lier på østsiden. Her sett
nordover fra et stykke nord for Sagbekken. Foto: Tom Hellik
Hofton
Lavfloraen i dalbunnen er stedvis eksepsjonelt rik, med meget
rike lavsamfunn på både løvtrær og bergvegger. Her ei rogn med
bl.a. lungenever (Lobaria pulmonaria) i dalbunnen nordvest for
Pulla. På ett av rognetrærne her ble det påvist hele 6 rødlistede
lav: skorpeglye (Collema occultatum) (VU), skjellrosettlav
Sudetlok (Cystopteris sudetica) (VU) fra forekomsten i Søråa i
2007. Foto: Tom Hellik Hofton
Huldrenål (Chaenotheca cinerea) (EN) innunder ”
stablebergvegg” nordvest for Pulla. Foto: Tom Hellik Hofton