Søråa Verdi: 6 - Biofokus

More documents

Recommendations

Info

utvilsomt holder mye uoppdaget til tross for at det er brukt en god del tid i området til sammen i 1997 og 2007. Dessuten er det kun østsiden som er undersøkt, siden det viste seg svært vanskelig å krysse elva. Antakelig har den utilgjengelige vestsiden derfor aldri blitt undersøkt av biologer. Det var imidlertid ganske lett å avstandsvurdere den siden. Det må understrekes av liene ovenfor eksisterende reservat, brattskråninger ved indre del av Vinkeldammen, og dessuten den bratte sørvendte lia nord for Vinkeldammen potensielt har betydelige naturverdier (det er også kjent en del fra disse partiene, se ”tidligere undersøkelser”). Disse arealene inngikk imidlertid ikke i prosjektet i 2007. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med systematiske undersøkelser av bekkekløfter, et felles prosjekt i regi av Direktoratet for Naturforvaltning og NVE. Dette er første ledd i systematiske biologiske undersøkelser av spesielt prioriterte og biologisk viktigste skogtyper i Norge. I Oppland omfattet ”bekkekløftprosjektet” 37 lokaliteter i 2007. Undersøkelsesområdet var på forhånd grovt angitt av Fylkesmannen i Oppland i samarbeid med Direktoratet for Naturforvaltning, og omfattet stort sett hele elvedalen med tilhørende lisider fra reservatgrensa i sør. Tidligere undersøkelser Nordåa – Søråa naturreservat Ble opprettet 09.07.1993, og består av et areal på 1054 daa (Naturbase 2008). Berg (1975) foreslo for øvrig et verneområde langs Våla fra Stulsbroen til nedenfor Hågån, men det meste av dette er i dag fylt ut av vannkraftmagasinet Vinkeldammen. Partiet omkring samløpet Nordåa – Søråa er den mest klassiske og velkjente lokalitet for bekkeløft- og huldreplante-elementet i Norge. En rekke botanikere har valfartet til området ved ”Stulsbroen” (dvs de to bruene der veien til den nå nedlagte gården Stulen krysser elvene) siden sogneprest i Ringebu Søren Christian Sommerfelt og professor Mathias Numsen Blytt i 1836 fant huldregras som ny for Skandinavia her. Det var imidlertid ikke før i 1975 at sudetlok ble oppdaget, da Rolf Y. Berg fant arten langs Nordåa vest for Stulen (Berg 1983b). Ved Stulsbroen ble det på 1800-tallet også gjort mange interessante funn av kryptogamer, først og fremst moser. Det var imidlertid først på 1900-tallet at den svært rike lavfloraen i kløftene her ble oppdaget. En rekke personer har samlet lav i området, her kan nevnes bl.a. B. Lynge og J. J. Havaas som i 1908 fant bl.a. småragg, hodeskoddelav og trådragg, samt Sten Ahlner som i 1937 oppdaget dvergstry og hjelmragg. Det blir for omfattende å nevne alt som er registrert tidligere i reservatet, men se Artskart (2008) der det meste av tidligere funn nå trolig er tilgjengelig. I 1978 inkluderte Rolv Hjelmstad sidebekkene Nyhamnbekken, Ulveslåbekken, Halsteinslibekken og Sagbekken i sine undersøkelser av makrolavfloraen i bekkekløfter i Sør-Gudbrandsdal (Hjelmstad 1979). Han fant da sudetlok både ved Nyhamnbekken og Ulveslåbekken, og begge disse er nå inkludert i eksisterende naturreservat. De to andre sidebekkene ligger innenfor vårt undersøkelsesområde. Ifølge Artskart (2008) ser det merkelig nok ut til at det ikke er gjort undersøkelser i midtre deler av reservatet, artsfunnene som ligger inne er gjort omkring samløpet Nordåa-Søråa, og i partiet omkring Ulveslåbekken – Nyhamnbekken. Ifølge Artskart 2008 er det nå kjent minst 32 rødlistearter i reservatet, fordelt på 8 karplanter, 13 makrolav, 8 skorpelav, 1 sopp, 1 mose og 1 pattedyr: Partiet omkring samløpet Nordåa – Søråa: Karplanter: marinøkkel (NT), huldregras (NT), sudetlok (VU), bittersøte (NT), hengepiggfrø (NT), dalfiol (NT). Makrolav: gubbeskjegg (NT), kort trollskjegg (NT), sprikeskjegg (NT), elfenbenslav (EN), hodeskoddelav (VU), fjellkolve (VU), småragg (EN), hjelmragg (CR), flatragg (NT), trådragg (VU), dvergstry (CR). Skorpelav: fossenål (EN), huldrenål (EN), hvithodenål (NT), taiganål (VU), rimnål (NT), furusotbeger (NT), almelav (NT). Moser: setertrompetmose Tayloria splachnoides (NT). Dyr: Oter (VU). Omkring Ulveslåbekken – Nyhamnbekken: Karplanter: sudetlok (VU), huldreblom (NT), smalfrøstjerne (VU). Makrolav: kort trollskjegg (NT), praktlav (VU), olivenfiltlav (VU), trådragg (VU). Skorpelav: fossenål (EN), huldrenål (EN), hvithodenål (NT), taiganål (VU), rimnål (NT), Micarea hedlundii (VU). Sopp: svartsonekjuke (NT). Samlet sett i kløftesystemet til Våla – Nordåa – Søråa kjennes i dag minst 51 rødlistearter, fordelt på 32 innenfor eksisterende reservat, 32 langs Søråa ovenfor reservatet (inkl trollsotbeger ved Ulveslåbekken), og 27 langs Nordåa ovenfor reservatet. Søråa oppstrøms reservatet, samt Våla Mens arealet innenfor eksisterende reservat har vært gjenstand for stor botanisk interesse i svært lang tid, har resten av kløftesystemet til både Nordåa og Søråa merkelig nok nesten ikke blitt oppsøkt av fagfolk før på 1990-tallet. Eneste unntak synes å være Rolv Hjelmstad (Halsteinslibekken, Sagbekken), som avdekket følgende mer eller mindre interessante lavarter: gubbeskjegg, sprikeskjegg, granseterlav, randkvistlav, lungenever, skrubbenever, stiftfiltlav, kalknever og trådragg. De fire kløftene han undersøkte har han imidlertid slått sammen til én lokalitet (nr 15) i hovedfagsoppgaven sin, slik at det er vanskelig å skille ut nøyaktig hvor han gjorde sine funn. Geir Gaarder hadde en tur mellom Ulveslåbekken og Halsteinslibekken 27.6.1992 (Gaarder 1992). Oppstrøms det som i dag er reservat fant han bl.a. rosenkjuke, småragg, flatragg,
elfenbenslav, grynfiltlav, og på osp småblæreglye (eneste funn i Gudbrandsdalen før den i kløfteprosjektet 2007 ble funnet på gran i Bergdøla). Ved øvre deler av Ulveslåbekken (et stykke på oversiden av reservatet) fant han også trollsotbeger (VU) og hvithodenål (NT). De klart viktigste undersøkelsene (og med unntak av Hjelmstad (1979) og Gaarder (1992) inntil 2007 de eneste vi kjenner til) innenfor undersøkelsesområdene i Nordåa og Søråa ble gjort av Geir Gaarder og Harald Bratli, som la ned mye innsats her ifbm sine kartlegginger av bekkekløfter i Ringebu i 1997 (Bratli & Gaarder 1998). Harald Bratli sto for undersøkelsene i Søråa. Det ble avgrenset og beskrevet 10 mindre del-lokaliteter liggende på rekke og rad langsmed kløfta fra reservatgrensa nord til litt forbi Pulla, med ulik naturverdi og artsinnhold. Disse lokalitetene ligger også på Naturbase (2008). Ifbm kartlegginger av skog aktuell for vern på statsgrunn (”Statskogprosjektet”) i 2004 ble området ”Stulkjølen” inne på flatene ovenfor kløfta omtrent fra Øverjordet i vest til vis-a-vis Sagbekken i nord kartlagt (Heggland et al. 2005). Dette var triviell, sterkt hogstpåvirket og fattig skog, og ble ikke ansett verneverdig. Imidlertid sies det i rapporten at brattlia ovenfor eksisterende naturreservat (dvs innenfor Øverjordet) bør vurderes inkludert i reservatet. Nedenfor eksisterende reservat (langs Våla) er det ifølge Artskart (2008) funnet følgende rødlistearter: hodeskoddelav (VU), trådragg (VU), bittersøte (NT), hengepiggfrø (NT), samt ved den vestre Stulsbroen bl.a. fossenål (EN), hvithodenål (NT), taiganål (VU), rimnål (NT). Bjørndalen & Brandrud (1989c) har avgrenset og beskrevet et kalkfuruskogsareal på ca 120 daa i den bratte sørøstskråningen av Hammerhjell, opp for nordenden av Vinkeldammen (lokalitet ”OP 8 Vest for Stulen”) (ligger også inne som et Aområde i Naturbase (2008)). Dette beskrives som en sauesvingel-snerprørkvein-furuskog vekslende med rasmarksskog, for det meste ikke spesielt rik i utformingen. Skogen klassifiseres som lokalt verneverdig (*) i kalkfuruskogssammenheng. (det er grunn til å understreke at denne vurderingen godt kunne blitt en ganske annen etter dagens metodikk, bl.a. med betydelig potensial for sjeldne kalkskogssopper). For øvrig har Emil Barca så langt tilbake som i 1922 gjort en del funn av sommerfugl på ”Ringebu seter” (=Pulla seter) (Artskart 2008). Her har han bl.a. påvist rødlisteartene lyst taigafly Xestia sincera (EN) og fiolett gullvinge Lycaena helle (VU). Beliggenhet Lokaliteten ligger på østsiden av Gudbrandsdalen litt innenfor hoveddalføret, noen kilometer nordøst for Ringebu sentrum. Tilgang er enklest fra Friisvegen over mot Atna, og fra skogsbilvei på østsiden av kløfta til Pulla seter. Naturgrunnlag Topografi Vassdraget danner et svært dramatisk og vilt canyonlandskap som starter på sørsiden av Rondane og renner ut i Lågen ved Ringebu sentrum. Nordåa og Søråa er to meget store og mektige, paralellgående elvekløfter som løper sammen ved Stulsbroen. Herfra renner Våla de siste 4-5 kilometrene ned til utløpet i Lågen. Før reguleringen på 1980-tallet dannet også Våla ei markert elvekløft, men i dag fyller reguleringsmagasinet Vinkeldammen ut mesteparten av dalbunnen nedenfor Stulsbroen. Vassdraget har sitt utspring i et vidstrakt og åpent lavalpint fjellterreng med store myrflater innover mot grensa til Stor- Elvdal. Stor dekning av myr fører til at vannføringen selv i tørkeperioder trolig holder seg relativt god. Inne på fjellet renner hovedtilførslene Hiriåa fra nord og Remma fra øst rolig gjennom åpne fjelldaler, men etter samløpet omtrent i skoggrensa danner elva ganske raskt kløftetopografi. Søråas elvejuv er ca 12 kilometer langt, hvorav ”reservatdelen” dekker de nederste 3,5 km. Juvet starter ganske beskjedent øverst oppe, men elva graver seg stadig dypere ned, og blir snart til en voldsom og usedvanlig dramatisk canyon. Dalen har sør-sørvestlig hovedretning ned til reservatgrensa, hvor den brått svinger vestover til samløpet med Nordåa. Elva faller stort sett ganske jevnt i stryk, avbrutt av enkelte småfosser. Elveløpet er svingete, noe som skaper meget stor topografisk variasjon. Berg og rasmark er vanlig, spesielt på vestsiden. Her er det svært bratt, mange steder reiser 80-150 meter høye og steile fjellvegger seg rett opp fra elva, som på toppen danner et meget markert og skarpt avsatt brekk mot flate skogområder. Østsiden er noe slakere, oftere med gradvis slakere helning oppover, og brekket er mindre markert. Småskalatopografien veksler svært mye, med mosaikker mellom konkave og beskyttede gryter, framskutte rygger og jevnere bratthellinger. En rekke bratte og trange små sidesøkk faller ned i hovedkløfta fra sidene, men bare noen av disse har mer eller mindre stabile bekker, og i motsetning til Nordåa mangler større sidekløfter. Geologi Søråa ligger innenfor et stort felt med feltspatførende sandstein og kvartsitt i Engerdalsgruppen (sedimentære bergarter av senprekambrisk alder), som dekker store deler av fjellområdene på sørsiden av Rondane (Siedlecka et al. 1987). Stort sett er dette harde og relativt basefattige bergarter. Flere steder er det imidlertid eksponert rikere bergarter i de stupbratte skrentene (særlig på vestsiden) som ikke er gjengitt på geologisk kart. Dette var tydelig bl.a. nordvest for Pulla, der tydelig kalkrikt berg ligger som et skråstilt belte over sparagmitter/sandsteiner lavere nede. Det ligger mye grov blokkmark og stein i de bratte liene. Mange steder er det blokkmark og nakne skrenter, enkelte steder også rasvifter med mer finkornet materiale. Mer finkornete løsmasser er variabelt, men stort sett sparsomt avsatt. I fordypninger kan det likevel ligge litt mer finkornete løsmasser.
Page 1: Søråa Verdi: 6 Referansedata Fylk
Page 5 and 6: Skogstruktur og påvirkning Hele kl
Page 7 and 8: På størsteparten av arealet er ka
Page 9 and 10: mulig av sidebekker og -søkk, samt
Page 11 and 12: Søråa (Ringebu, Oppland). Kollbua

Søråa Verdi: 6 - Biofokus

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?