Søråa Verdi: 6 - Biofokus

More documents

Recommendations

Info

Klima Området ligger i mellom- og nordboreal vegetasjonssone, og i svakt kontinental (C1) vegetasjonsseksjon (Moen 1998). Klimaet har et utpreget kontintentalt preg, med lite nedbør, kalde vintre og varme somre. Stort sett har kløfta et nokså tørt preg makroklimatisk, men lokalklimavariasjonen er stor, og dalbunnen har mange steder et stabilt meget fuktig lokalklima. Økologisk variasjon Topografisk og lokalklimatisk sett er omtrent alle tenkelige kombinasjoner representert. Et spesielt trekk ved Søråa er at dalbunnen ligger dypt nedskåret og samtidig beskyttet av høye kløftesider, noe som beskytter effektivt mot sol og vind. Sammen med et svingete kløfteløp (sørger for at vind på langs av kløfta raskt dempes) gir dette meget fuktig og beskyttet lokalklima i bunnen. Oppe i skråningene er det derimot mange steder tørt. Vegetasjonsvariasjonen er også stor, med hele spennet fra fuktige og svært rike typer, til tørre og fattige typer representert. Samlet sett er likevel fattige skogtyper i klar dominans, og dessuten mangler gråor-heggeskogsmiljøer i stor grad, slik at vegetasjonstypevariasjonen ikke kan sies å være like god som for eksempel i Nordåa. Vegetasjon og treslagsfordeling Kløfta har mest preg av mer eller mindre sluttet skog, særlig i jevne hellinger og beskyttede gryter, men skogdekningen er mosaikkartet og mange steder rives skogen mye opp av bergvegger, ur og rasmark. Hovedinntrykket blir derfor et nokså broket skogdekke med større og mindre kompakte partier vekslende med glissent til manglende tresatte blokkmarker og bergskrenter. Dette preget tiltar innover i dalen, særlig innenfor Pulla seter. På vestsiden er skogen gjennom hele dalen sterkt opprevet av fjellvegger og rasmark. Fattige til intermediære granskogstyper dominerer nedre og midtre deler av dalen, i form av en blåbærskog i mosaikk med bærlyngskog. Noe furu inngår på tørre rygger. Liene er bratte og steinete, og mange steder ”hviler” skogen på blokkmark. Store deler av blåbær-bærlyngskogen er fattig på lyng og dominert av et tykt lag etasjemose som dekker steinene i skogbunnen. Blokkmarka bryter mange steder fram i dagen, noe som skaper et uvanlig naturmiljø med veksling mellom sluttet skog og opprevete partier med større og mindre, bratte, glissent tresatte til nakne ”stableblokkskrenter”. I det bratte terrenget gjør dette området til dels meget tungt framkommelig. Den skarpe topografien skaper imidlertid grunnlag for stor variasjon og stedvis skarpe småskala vegetasjonsmosaikker. Nedover i skråningene og ved elva er det på gunstige steder ganske god dekning av rikere skogtyper, spesielt gjelder dette litt fuktige og varme bergrot- og rasmarkspartier. Et av de rikeste partiene ble påvist i ei sørvestvendt gryte et stykke nord for Sagbekken, og dette kan tjene som eksempel på de rikeste delene av kløfta. Her er mosaikker mellom frodig småbregneskog i jevne hellinger, floristisk meget rik høgstaudeskog i fuktige forsenkninger og skråninger (fjell-lok, kranskonvall, trollbær, tysbast, tyrihjelm, skogstjerneblom etc), nitrofil vegetasjon med bringebær, stornesle og geitrams i bergrøtter og på blokkmark, og frisk lågurtskog i litt solvendte partier (teiebær, skogsvever, snerprørkvein, fingerstarr). Flere steder har man en ganske merkelig blanding av arter, bl.a. steinete, åpen høgstaudeskog med mye bringebær og fjell-lok sammen. Særlig rikt er et bratt og rotete søkk med gunstig og relativt varm lokalklimatisk posisjon, det samme gjelder på noen ustabile skråninger ut mot elva. Lokale islett av intermediære, tørre lågurtskogstyper finnes i solvarme hellinger der humusen er tynn, bl.a. med stedvis mye dvergsnelle i mosemattene. Floraen omfatter en blanding av relativt varmekjære arter (som leddved, skogvikke, krattfiol), fjellplanter (inkl en del basekrevende), høgstauder og ”bekkekløftarter” (bl.a. moskusurt, springfrø, en del dalfiol, dessuten to nærliggende forekomster av sudetlok). Marinøkkel og dvergsnelle inngår også. Hyppig forstyrrede, rike skråninger gir også grunnlag for en del konkurransesvake arter. En større høgstaudeli forekommer på sørsiden av av Hallsteinlibekken, med vekslende dominans mellom gråor og gran, og med en del strutseving, tyrihjelm, åkersnelle og div nitrofile arter. Bergskrenter og åpen rasmark har oftest et nokså fattig preg, og det er dessuten mange steder dårlig plass til vegetasjon (mye nakent, homogent berg, delvis ferske og lyse vegger etter nylige ras). Det er lite hyller med sørbergs-/tørrbakkevegetasjon, og det er dessuten ganske fattig der det er hyller. Noe snerprørkvein inngår, sammen med litt liljekonvall og kantkonvall. Piggstarr ble imidlertid også sett. I indre deler kommer det imidlertid fram mer baserikt berg, og på fuktige partier lange elva finner man her bl.a. snøsildre, bergfrue, knoppsildre, svartburkne, grønnburkne, gulsildre. Elvekanten er mange steder bratt, og der det er løsmasser i skråningene graver elva jevnlig innover med en bratt, 3-8 meter høy, sparsomt vegetert kant som resultat. Elvekantvegetasjonen har fragmenter med rikere høgstaudevegetasjon, bl.a. en del fjellkvann, dessuten hundekveke, sølvbunke, lundrapp, blårapp, fjellfiol, fjelltistel, og bergskrinnblom på steinører i elva. De bratte sidene gjør at det er påtakelig mangel på rike flompåvirkete skogmiljøer langs elva, og gråor-heggeskog er sjelden. Et lite parti står ved Sagbekkens utløp, hvor det er utviklet ei lita bekkevifte med heterogen gråordominert skog av høgstaude-lågurttype. I bergrøtter, rasmark og langs elva inngår mange steder mye boreale løvtrær (bjørk, selje, rogn, lokalt også gråor og hegg). I partier der grana står noe glissent kan ulike løvtrær fylle ut sjiktet mellom og under grana. I øvre deler av dalen (fra nordvest for Pulla) er overgangen ganske skarp fra grandominert skog til løvdominert skog, og dalen innover har mest preg av løvskogskløft med spredte enkelttrær og holt av gran. Selv om grana kanskje er i svak spredning virker treslagsfordelingen naturlig, og løvtrærne synes i liten grad å være suksesjonsbetinget. Selv om bjørk er vanligste treslag er det stedvis i dalbunnen påfallende mye rogn, en del selje og hegg, særlig der det nederst i lia er utviklet en sone med rik høgstaudeskog. Dessuten inngår en del vierkratt, et nordborealt trekk som reflekterer den fjellnære beliggenheten. Ellers dominerer fattige skogtyper også denne delen av kløfta, og oppover i skråningen går det raskt over i tørr og fattig blandingsskog med bjørk og spredt gran, furu. Det meste er en moserik, litt glissen skog på blokkmark. Det er også mye nakent berg og grov ur. Oppe på kanten av kløfta (også i indre deler) er det derimot mye gran langt innover, for det meste mer eller mindre fattig fjellskog. I fuktige forsenkninger finnes derimot rike myrpartier og sumpskoger (bl.a. opp mot Pulla seter).
Skogstruktur og påvirkning Hele kløfta dekkes av gammelskog som ikke er utnyttet i flatehogstepoken. Det meste av granskogen bærer imidlertid til dels betydelig preg av tidligere utnyttelse (gjennomhogster). På stabilt terreng (ikke steinete eller rasutsatt) er strukturen ganske homogen og dårlig sjiktet, biologisk gamle trær og død ved mangler i stor grad, og det er særlig mangel på sterkt nedbrutte læger. For det meste sørger likevel det rufsete terrenget for en heterogen, sjiktet og ofte rotete, opprevet og glissen skog med mye ur og berg. Påvirkningen virker sterkest i sørlige del, hvor det i liene delvis er relativt ung, småvokst (men heterogen) granskog, med stedvis (særlig nær elva) en del isprengt rogn, bjørk og selje. Nokså småvokste, men gamle og døende selje og rogn danner her viktige nøkkelelementer. Enkelte mindre partier i brattene har åpenbart vært svakere utnyttet, og her inngår ganske gammel skog med høy trealder, enkelte grove trær, og ganske mye læger (sammenbrudd). Men gamle læger mangler også her. Utilgjengelige partier på vestsiden kan muligens ha lite påvirkete skogpartier (ikke undersøkt). Den løvskogsdominerte delen av kløfta innenfor Pulla virker beskjedent påvirket (mens det meste av grana i kløfta er gjennomhogd, har løvskogen trolig vært lite interessant for utnyttelse). Dette er gammel løv-naturskog, med trær i alle aldre, mange gamle, og det er også en god del dødved, både stående og liggende, i alle nedbrytningsstadier. Trærne er imidlertid ikke spesielt grove. Også gråorskogspartiene ved Halsteinslibekken er gammel, med dels grove dimensjoner og en del læger. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Søråa. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Søråas kløft Naturtype: Bekkekløft og bergvegg - Bekkekløft Naturtypeverdi: A Hoh: 450-850 moh Undersøkt av Tom H. Hofton, Sigve Reiso (begge Biofokus) og Tor Erik Brandrud (NINA) ifbm ”bekkekløftprosjektet” 23.07.2007. Tidligere undersøkt av Harald Bratli (1997) og Geir Gaarder (1992). Lokaliteten består av Søråas bekkekløft over en ca 7 km lang strekning fra grensa mot naturreservatet i sør til litt nord for Tverrturen. Dalbunnen og nedre deler av lisidene, med mest areal opp i skråningene på østsiden av elva, er inkludert. Dette er ei mektig og svært dramatisk, villmarkspreget elvekløft, uberørt av nyere inngrep i hele sin lengde. Elva renner stort sett i raske stryk, avbrutt av enkelte mindre fosser (men det ble ikke sett partier med potensial for fosserøyksamfunn langs hovedelva). Dalbunnen svinger mye på seg, noe som sammen med en rekke små sidesøkk skaper svært variert småskalatopografi. Vestsiden er svært bratt og på lange strekninger tilnærmet utilgjengelig, med mye steile fjellvegger og rasmark. Østsiden er noe slakere, og har større skogdekning, vekslende mellom jevnt bratte lisider, konkave ”gryter”, framskutte rygger, og bratte skrenter med bergvegger, rasmark og blokkmark. Kløfta har mest preg av mer eller mindre sluttet skog, særlig i jevne hellinger og beskyttede gryter, men skogdekningen er mosaikkartet og mange steder rives skogen mye opp av bergvegger og rasmark (særlig på vestsiden). Deler av hellingene (bl.a. ned for Pulla seter) har mest preg av glissent til manglende tresatt blokkmark. Fattige til intermediære granskogstyper dominerer nedre og midtre deler (blåbær- og bærlyngskog). Liene er bratte og steinete, og mange steder ”hviler” skogen på blokkmark. Denne bryter mange steder fram i dagen slik at det veksler mellom sluttet skog og opprevete partier med større og mindre, bratte, glissent tresatte til nakne ”stableblokkskrenter”. Den skarpe topografien skaper imidlertid grunnlag for stor variasjon og stedvis skarpe småskala vegetasjonsmosaikker, og nedover i skråningene og ved elva er det på gunstige steder ganske god dekning av rikere skogtyper. Spesielt gjelder dette litt fuktige og varme bergrot- og rasmarkspartier med glissen skog. Her er mosaikker mellom frodig småbregneskog, frisk lågurtskog, floristisk rik høgstaudeskog, og forstyrrelsesutsatte skrenter og våte sig. Særlig rikt er det i ei lokalklimatisk gunstig ”gryte” et stykke nord for Sagbekken. Floraen består av en blanding av fjellplanter, noe varmekjære arter (leddved, skogvikke, krattfiol), høgstauder og bekkekløftarter (bl.a. moskusurt, springfrø, dalfiol). Dessuten to nærliggende forekomster av sudetlok. Bergskrenter og rasmark er oftest fattige, bortsett fra enkelte steder i indre deler (bl.a. bergfrue, knoppsildre, grønnburkne, gulsildre). Dalsidene faller ofte bratt i elva, og flommarksmiljøer og gråor-heggeskog er sjeldne. Bergrøtter, rasmark og elvekanter har ofte høyt innslag av boreale løvtrær (bjørk, selje, rogn, lokalt også gråor og hegg). I øvre deler av dalen (nordvest for Pulla) er det ganske skarp overgang fra grandominans til løvdominans (virker som et naturlig fenomen). Selv om bjørk dominerer er det her stedvis påfallende mye rogn og en del selje i dalbunnen, særlig på de partiene der det er utviklet en sone med rik høgstaudeskog. Litt oppover skråningene blir det raskt fattigere og tørrere, med blokkrik blandingsskog av bjørk, spredt gran og litt furu, oppbrutt av naken berg og ur. Hele kløfta dekkes av gammelskog som ikke er utnyttet i flatehogstepoken. Det meste av granskogen bærer imidlertid til dels betydelig preg av tidligere utnyttelse (gjennomhogster). På stabilt terreng (ikke steinete eller rasutsatt) er strukturen ganske homogen og dårlig sjiktet, biologisk gamle trær og død ved mangler i stor grad, og det er særlig mangel på sterkt nedbrutte læger. For det meste sørger likevel det rufsete terrenget for en heterogen, sjiktet og ofte opprevet og glissen skog med mye ur og berg. Påvirkningen virker sterkest i sør. Enkelte mindre partier i brattene har ganske gammel skog (brukbar trealder, enkelte grove trær, ganske mye læger (men gamle stokker mangler). Løvskogspartiene i indre del virker beskjedent påvirket, med trær i alle aldre (mange gamle), en god del dødved (både stående og liggende), i alle nedbrytningsstadier. Trærne er imidlertid ikke særlig grove. Ved Halsteinslibekken finnes også relativt gammel gråorskog, med grove trær og en del dødved. Biomangfoldmessig er lavfloraen mest interessant. Denne er usedvanlig rik, både av makrolav og skorpelav, på både bergvegger og gamle løvtrær. Dalbunnen har på en del strekninger svært spesielle lokalklimatiske egenskaper, med liten solinnstråling og lite vind (beskyttet av høye, bratte kløftesider), stabilt fuktig lokalklima og gode lysforhold. Bergveggene har stedvis gode populasjoner av bl.a. praktlav, elfenbenslav, hodeskoddelav, trådragg, og det er også påvist almelav, hvithodenål og huldrenål på berg. Flere steder, men særlig velutviklet nordvest for Pulla, har også løvtrærne særegne lavsamfunn. Lungeneversamfunnet opptrer både svært frodig og eksepsjonelt artsrikt (kanskje rikere enn noe annet sted på indre Østlandet). ”Standardarter” som lungenever, skrubbenever, kystårenever, brun blæreglye osv er vanlige, i tillegg finnes bl.a. skorpeglye, olivenfiltlav, skjellrosettlav, og flatragg og gryntjafs er til dels meget vanlige. Fossefiltlav ble sett på rogn (arten er nesten aldri påvist utenfor fosserøyksoner). På samme tre vokste skorpelaven Dimerella lutea (færre enn 10 funn i Norge, ingen på indre Østlandet). Helt nederst finnes også småragg (men sparsomt). På ei osp er småblæreglye tidligere påvist. En rekke sjeldne knappenålslav finnes også på løvtrær, bl.a. huldrenål, smalhodenål, taiganål, stautnål. Gradienten fra dalbunnen opp til den
Page 1 and 2: Søråa Verdi: 6 Referansedata Fylk
Page 3: elfenbenslav, grynfiltlav, og på o
Page 7 and 8: På størsteparten av arealet er ka
Page 9 and 10: mulig av sidebekker og -søkk, samt
Page 11 and 12: Søråa (Ringebu, Oppland). Kollbua

Søråa Verdi: 6 - Biofokus

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?