Folk nr 1-2013

Peter fortalte hvordan hedningene
hadde tatt imot evangeliet om
Guds rike og at hjertene deres var
renset.
edomittene møtte israelittene med sverd (4 Mos 20,14ff). Edomittene
ville egentlig hindre Gud i å plante israelittene på fjellet som
er hans eiendom, stedet som han har gjort til sin bolig og sete for
et evig kongedømme (Les 2 Mos 15,14-18). På veien til Kanaan
kom så en profeti om at en konge skulle komme fra Jakob og overvinne
Edom:
58
Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne
stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel. … Edom skal
bli hærtatt, Se’ir blir inntatt av fi enden. Israel skal vise sin makt. En
hersker drar ut fra Jakob, han utrydder de overlevende fra byen. (4
Mos 24,17-19)
Det hatefulle og fi endske sinn som Edom viste mot sin bror, skulle
rammes av Guds straff. Under kong David ble Edom endelig
erobret (2 Sam 8,13f; 1 Kong 11,15 f). Men profetien peker også
forbi David og til en større stjerne: Jesus. Senere gjorde edomittene
opprør mot israelkongenes styre, og det ble stadige kamper mellom
de to broderfolkene.
Da Jerusalem som en følge av Guds dom ble erobret av Nebukadnesar
og folket ført i fangenskap til Babylon, nådde broderhatet
nye høyder. Edomittene frydet seg over at Jakobs hus ble tatt. De
var på den ene siden passive tilskuere i skadefryd, og på den andre
siden med på å plyndre landet (Esek 35; Sal 137,7; Ob 11f). I de
profetiske skriftene i Det gamle testamentet er det derfor ingen
hedningfolk, utenom babylonerne, som omtales og dømmes så ofte
som edomittene. En hel profetisk bok – Obadja – vies denne
broderkonfl ikten.
Profetene gjør det klart at Edoms hat mot sin bror også er
motivert av ønsket om å tilkjempe seg makten og tronen som er
tiltenkt Guds utvalgte konge og folk. Edomittene bodde i fjellandet
Se’ir (1 Mos 36,9). Se’ir-fjellet billedliggjør Esaus’ hovmod mot
Gud, der kraften bak er Satans forsøk på å opphøye seg til Guds
trone og gjøre seg lik Gud (Jer 49,16-19; Am 1,11ff):