Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

Fange på Falstad
Kvinner og menns levekår og opplevelser
Kristin Moe Hønsvik
Masteravhandling i kriminologi
Institutt for kriminologi og rettssosiologi
Juridisk fakultet
UNIVERSITETET I OSLO
Våren 2010

Fange på Falstad – kvinner og menns
levekår og opplevelser
Masteravhandling av Kristin Moe Hønsvik
Veileder: Kjersti Ericsson
Universitetet i Oslo, Institutt for kriminologi og rettssosiologi
Våren 2010
Sammendrag
SS-Strafgefangenenlager Falstad ble opprettet av Gestapo høsten 1941, og den 10. november
samme året var leiren i full drift. Mellom 4000 og 4500 fanger var innom leiren fra
opprettelsen til kapitulasjonen den 8. mai 1945. Rundt 200 av disse var kvinner.
Avhandlingen vil ta for seg forskjeller og likheter i levekår og opplevelser som kommer til
syne mellom kvinner og menn som satt som fanger på Falstad under andre verdenskrig.
Det har blitt antatt at Falstad var den mest brutale fangeleiren i Norge under krigen. Gjennom
arbeidet med intervjumaterialet kommer det frem indikasjoner på at dette ikke var tilfelle. Et
viktig poeng i denne sammenheng er ”tidsånden” på Falstad, hvor tiden før og etter våren
1943 knapt kan sammenlignes. Våren 1942 ble leirledelsen skiftet ut og det kom også nye
vaktmannskaper til leiren. Deres oppgave var å føre et brutalt regime i leiren, og tiden mellom
våren 1942 og våren 1943 var en mørk periode, særlig for de mannlige fangene på Falstad.
Perioden var preget av hardt fysisk arbeid og brutal straffeeksersis. Kvinnene ble derimot ikke
dirkete berørt av de nye vaktmannskapene. Våren 1943 kom det igjen ny leirledelse og nye
vaktmannskaper, og forholdene ble gradvis bedre frem til kapitulasjonen. Selv om fangene
også i perioden etter 1943 kunne bli utsatt for straffeeksersis og brutalitet, ble fangenes
hverdag lettere på mange måter, eksempelvis gjennom bedre kosthold, mer tid til fritidssysler
og mindre brutale fangevoktere. Leirledelsen og fangevokterne hadde en stor betydning for
fangenes hverdag på Falstad.
III

Først og fremst er det atskillelsen av kvinner og menn som får størst konsekvenser for
kjønnenes levekår på Falstad. Kvinnene ble i større grad skjermet fra de brutale hendelsene i
leiren og de til tider maktsyke fangevokterne, siden de satt nokså isolert på en egen avdeling
med kun en kvinnelig fangevokter til å passe på dem. Mennenes deltakelse i leirlivet var mye
mer utbredt enn kvinnenes, både når det gjaldt kontakt med fangevokterne – både på godt og
vondt, hvilket arbeid de ble satt til å gjøre og gjennom en egen fangeadministrasjon. Fangene
fant også metoder for å skaffe seg ulovlige goder innenfor piggtrådgjerdet. Mat- og
pakkesmuglingen inn til leiren var tidvis svært omfattende. Kontakt mellom kjønnene var
strengt forbudt, men ble opprettet på ulike måter, og intervjumaterialet hentyder også at
seksuelle relasjoner kunne forekomme.
Ved bruk av Goffmans (1981) teori om den totale institusjon blir fangenes opplevelser fra
hverdagen på Falstad presentert – eksempelvis hvordan de reagerte og tilpasset seg et liv hvor
de selv hadde liten selvbestemmelse over tid og gjøremål. Fangene tilpasset seg livet i
fangeleiren ved å gjennomføre de oppgaver de ble satt til, uten å ytre særlig motstand overfor
vaktmannskapene, og ved et sterkt samhold fangene imellom. Kjønnsforskjellene kommer
også til syne her, men ikke like tydelig som ved levekårene. Det må også sies at levekårene i
stor grad legger føringer på hvilke opplevelser fangene sitter igjen med fra tiden på Falstad,
hvor mennene var mest utsatt for brutale opplevelser. Det blir også fokusert på hvordan
informantene mener oppholdet på Falstad har preget dem i ettertid.
Avslutningsvis vil kollektivtradisjonen, og dens påvirkning på hvordan fangene forteller sine
historier fra livet i leiren, drøftes. De kollektive historiene om krigstiden i Norge bærer preg
av motstandskamp, samhold og et brutalt møte med okkupasjonsmakten. Disse historiene har
trolig hatt en påvikning for hvordan informantene forteller om oppholdet. Imidlertid ser man
at informantenes historier bryter med den kollektive fortellingen på visse punkter.
Avhandlingen tar også for seg hvordan Falstad skiller seg fra, og har likheter med, andre
totale institusjoner, og hvordan dette preger hverdagen på Falstad.
IV

Forord
Ved avhandlingens slutt ser man at det er mange som fortjener en påskjønnelse. En stor takk
må rettes til alle som har støttet og hjulpet meg.
- Først må jeg takke Falstadsenteret og Institutt for kriminologi og rettsosiolog for
muligheten til å arbeide med dette materialet. En ekstra takk sendes til Kristin Hobson
for utvalg og tilsending av intervjuer.
- En stor takk må rettes til Kjersti Ericsson, for hennes svar på alle spørsmål, gode
veiledning og nyttige kommentarer underveis.
- Takk til Anne, Benedicte, Julie og Silje, som har gjort lange dager på lesesalen det
siste året overkommelige. Dere har alle vært en uforglemmelig støtte! Pausene i 6.
etasje vil bli savnet.
- Takk til Ida, for støtte, gjennomlesning og nødvendig språkvask, og for å ha holdt ut
med en nokså fraværende leieboer.
- Takk til venner og familie som har støttet meg i løpet av disse to årene.
- En stor takk må også rettes til Nina, som har måttet høre om avhandlingen i tide og
utide, og som hele tiden har hatt tro på at det ordnet seg til slutt.
Kristin Moe Hønsvik
Oslo, mai 2010
V

Innholdsfortegnelse
1 Innledning ......................................................................................................................... 1
1.1 Problemstillinger ......................................................................................................... 2
1.2 Avgrensning................................................................................................................. 2
1.3 Avhandlingens oppbygging ......................................................................................... 3
2 Metode ............................................................................................................................... 5
2.1 Intervjumaterialet ......................................................................................................... 5
2.2 Muntlige kilder ............................................................................................................ 6
2.3 Å fortelle om eget liv ................................................................................................... 7
2.4 Kollektivtradisjonens betydning for fortellingen ...................................................... 10
2.5 Intervjusituasjonen..................................................................................................... 12
2.6 Informert samtykke og anonymisering ...................................................................... 14
2.7 Bearbeiding og analyse .............................................................................................. 15
2.8 Forforståelse og kjønnsforskjeller ............................................................................. 19
2.9 Hvorfor er kjønn viktig? ............................................................................................ 20
3 SS-Strafgefangenenlager Falstad .................................................................................. 23
3.1 Opprettelsen ............................................................................................................... 23
3.2 Fangene på Falstad .................................................................................................... 25
3.2.1 Kommunistene ................................................................................................... 26
3.2.2 Jødene ................................................................................................................. 26
3.2.3 Fanger på kontinentet ......................................................................................... 27
3.3 Fangekategorisering ................................................................................................... 28
3.3.1 Fangekategorisering på kontinentet ................................................................... 28
3.4 Tidsånden på Falstad ................................................................................................. 29
3.4.1 Før våren 1943 ................................................................................................... 30
3.4.2 Etter våren 1943 ................................................................................................. 31
3.5 Brutalitet .................................................................................................................... 32
3.6 Kostholdet .................................................................................................................. 33
3.6.1 Kostholdet i andre leirer ..................................................................................... 34
3.7 Administrasjon........................................................................................................... 34
3.7.1 Modell fra Tyskland ........................................................................................... 35
3.7.2 Vaktmannskapene i leiren .................................................................................. 35
VII

VIII
3.7.3 Fangeadministrasjon ........................................................................................... 36
3.7.4 Fangeadministrasjonens funksjon i tyske konsentrasjonsleire ........................... 36
3.7.5 Fangeadministrasjon på Grini ............................................................................ 37
4 Fangenes levekår på Falstad ......................................................................................... 39
4.1 Mennenes levekår ...................................................................................................... 39
4.1.1 Hva brakte dem til Falstad? ................................................................................ 39
4.1.2 Hvilke kategorier fanger var det blant mennene? Ble de ulikt behandlet? ........ 42
4.1.3 Fangesymbol ...................................................................................................... 44
4.1.4 Boforhold ........................................................................................................... 45
4.1.5 Fangeadministrasjon ........................................................................................... 48
4.1.6 Arbeid ................................................................................................................. 48
4.1.7 Kosthold ............................................................................................................. 50
4.1.8 Hvordan ble mennene behandlet av fangevokterne? .......................................... 54
4.1.9 Fritidsaktiviteter ................................................................................................. 60
4.1.10 Kontakt med kvinnene ....................................................................................... 62
4.2 Kvinnenes levekår ..................................................................................................... 63
4.2.1 Hva brakte dem til Falstad? ................................................................................ 63
4.2.2 Hvilke kategorier fanger var det blant kvinnene? Ble de ulikt behandlet? ........ 66
4.2.3 Boforhold ........................................................................................................... 68
4.2.4 Administreringen av kvinneavdelingen ............................................................. 69
4.2.5 Arbeid ................................................................................................................. 70
4.2.6 Kosthold ............................................................................................................. 72
4.2.7 Hvordan ble kvinnene behandlet av fangevokterne? ......................................... 73
4.2.8 Fritidsaktiviteter ................................................................................................. 75
4.2.9 Kontakt med mennene ........................................................................................ 76
5 Kjønnsforskjeller på Falstad ......................................................................................... 79
5.1 Arrestårsak ................................................................................................................. 79
5.1.1 Ulikheter i type ”lovbrudd” ................................................................................ 80
5.1.2 Menn i overtall ................................................................................................... 81
5.2 Tidsaspektet ............................................................................................................... 82
5.3 Fangekategorier ......................................................................................................... 83
5.4 Boforhold ................................................................................................................... 84
5.4.1 ”Sortering” av fanger ......................................................................................... 84

5.4.2 Kontroll av seksualitet og rehabilitering ............................................................ 85
5.4.3 Fengsler i dag ..................................................................................................... 86
5.4.4 Røtter i fortiden .................................................................................................. 86
5.5 Administrasjon........................................................................................................... 87
5.6 Arbeid ........................................................................................................................ 88
5.6.1 Slavearbeid ......................................................................................................... 88
5.6.2 Arbeidets funksjon ............................................................................................. 88
5.6.3 Arbeid i konsentrasjonsleire på kontinentet ....................................................... 90
5.6.4 Kjønnsspesifikt arbeid i norske fengsler anno 2000-tallet ................................. 91
5.6.5 Rehabiliteringstanke? ......................................................................................... 92
5.7 Deltakelse .................................................................................................................. 92
5.8 Kostholdets betydning for fangene ............................................................................ 94
5.9 Forskjellsbehandling av fangene? ............................................................................. 94
5.9.1 Vold .................................................................................................................... 95
5.9.2 Forhør ................................................................................................................. 97
5.9.3 Om å holde tett ................................................................................................... 99
5.9.4 Straff ................................................................................................................. 100
5.10 Kontakt mellom kjønnene .................................................................................... 101
5.10.1 Nazistenes holdninger ...................................................................................... 101
5.10.2 Seksualitet i konsentrasjonsleire ...................................................................... 101
5.10.3 Avvikende seksualitet ...................................................................................... 104
5.11 Atskillelsens betydning ........................................................................................ 105
6 Opplevelser og reaksjoner på livet i en fangeleir ...................................................... 107
6.1 Falstad – en total institusjon .................................................................................... 107
6.2 Overlevelsesstrategi og tilpasning ........................................................................... 108
6.2.1 Forskjeller mellom kjønnene ............................................................................ 111
6.2.2 Tilpasningsmåter .............................................................................................. 111
6.3 Isolasjon og deltakelse. ............................................................................................ 115
6.3.1 Et isolert liv ...................................................................................................... 118
6.4 Fellesskapsfølelse .................................................................................................... 119
6.4.1 Fritidsaktivitetenes betydning .......................................................................... 124
6.5 Bekymringer ............................................................................................................ 125
6.5.1 Om å sitte i uvisse ............................................................................................ 125
IX

X
6.6 Sosial avstand mellom vokter og fange ................................................................... 126
6.7 Forskjeller mellom kjønnene eller individuelle forskjeller?.................................... 127
7 Falstadfangene i ettertid .............................................................................................. 129
7.1 Tiden etter løslatelsen .............................................................................................. 130
7.2 I ettertid.................................................................................................................... 132
7.2.1 Å se ”det positive” i erfaringen ........................................................................ 133
7.2.2 Engasjement ..................................................................................................... 135
7.2.3 Fysiske problemer ............................................................................................ 136
7.3 Individuelle forskjeller ............................................................................................ 137
8 Avslutning ..................................................................................................................... 139
8.1 Forskjeller i levekår ................................................................................................. 139
8.2 Forskjeller i opplevelser .......................................................................................... 140
8.3 Kollektivtradisjonens påvirkning på det som fortelles ............................................ 140
8.3.1 Informantenes fortellinger ................................................................................ 141
8.3.2 Avvikende fortellinger ..................................................................................... 141
8.3.3 Kvinnenes historier .......................................................................................... 143
8.4 Falstad fangeleir og andre institusjoner – brudd eller kontinuitet? ......................... 143
Litteraturliste ........................................................................................................................ 145
Vedlegg 1 ............................................................................................................................... 151
Vedlegg 2 ............................................................................................................................... 152
Vedlegg 3 ............................................................................................................................... 153

1 Innledning
Så mange stemmer fortjener å bli hørt når man skriver om andre verdenskrig, så mange
hendelser burde fått plass. Ens syn på medmenneskelighet, lojalitet, solidaritet og ikke minst
makt rokkes ved når en leser om hva som skjedde. Spørsmålet som slår meg når jeg leser om
menneskers skjebner i konsentrasjonsleirene er; Hvordan kunne dette skje? Et spørsmål jeg
vil tro de fleste som leser om hendelsene i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig
sitter med. Andre verdenskrig er en brutal epoke i verdenshistorien, og vår kunnskap om det
som skjedde er generelt liten. Når jeg nå skal ta for meg en liten del av denne
verdenshistorien, er det med stor respekt for hvor viktig det er å belyse all råskapen som
foregikk rundt om på kontinentet. Falstad fangeleir var en liten brikke i denne råskapen, men
dog en høyst reell og viktig brikke både for de som var fanger der, pårørende,
lokalbefolkningen rundt leiren og Norges krigshistorie.
Avhandlingen vil ta for seg kvinner og menns levekår og opplevelser fra SS-
Strafgefangenenlager Falstad 1 . Falstad var en av de største fangeleirene i Norge under
okkupasjonen, sammen med Polizeihäftlingslager Grini 2 . Mellom 4000 og 4500 fanger satt
her fra leiren ble opprettet høsten 1941 til kapitulasjonen i mai 1945 (Nilssen og Reitan 2008).
De fleste fangene var nordmenn, men i alt 13 nasjonaliteter var representerte i fangebelegget
på Falstad. Man antar at ca. 105 mennesker ble henrettet i Falstadskogen (Reitan 1999). En
videre presentasjon av Falstad blir gitt i kapittel 3.
1 I det videre bare omtalt som Falstad fangeleir eller bare Falstad.
2 I det videre bare omtalt som Grini.
1

1.1 Problemstillinger
Hovedproblemstillingene vil være;
Finnes det noen forskjeller og likheter mellom menn og kvinners levekår på Falstad? og
Opplevde kjønnene Falstad likt?
Det første spørsmålet vil dreie seg om forskjellene som kommer til syne i intervjumaterialet
angående kvinner og menns levekår, blant annet om de ble behandlet likt av
vaktmannskapene, om de ble ofre for de samme restriktive tiltak og om de hadde like
boforhold. Det andre spørsmålet vil ta for seg fangenes opplevelser av levekårene, og hvordan
de reagerte på og forholdt seg til et system der de var fratatt store deler av
selvbestemmelsesretten over egen tid og sysler.
I tillegg til dette vil det også være interessant å se på kollektivtradisjonens påvirkning på
hvordan de tidligere fangene forteller sine historier. Forteller de historier som samsvarer med
kollektivtradisjonen, eller avviker historiene? Forteller kjønnene ulike historier preget av
hvordan kollektivtradisjonen har fremstilt krigen? Kollektivtradisjonen og dens betydning for
historier om krigen vil bli presentert i metodekapitlet, og senere drøftet i avslutningskapitlet.
Videre vil det også være interessant å se forholdene på Falstad opp mot forholdene i andre
konsentrasjonsleire, i tillegg til fengsler i dag. Fengsler og konsentrasjonsleire er i følge
Goffman (1981) gode eksempler på totale institusjoner. Har institusjonene noen felles trekk?
Her spiller også institusjonshistorien en rolle. Hvor preget var Falstad fangeleir av
institusjonshistorien? Hvilke konsekvenser fikk dette eventuelt for fangene?
1.2 Avgrensning
Intervjumaterialet dekker mye mer enn bare tiden informantene satt på Falstad. De fleste
intervjuene begynner med en beskrivelse av hvordan de husker 9. april, og videre hvordan de
kom med i illegalt arbeid, av hvem og hvordan de ble arrestert og tid de tilbrakte i tyskernes
2

”varetekt” før de kom til Falstad. Siden mitt mål med denne avhandlingen er konsentrert rundt
hvordan de opplevde tiden på Falstad, vil mye av samtalen med informantene falle bort.
Hovedfokuset ligger på selve tiden på Falstad, sammen med hvorfor de ble arresterte og
hvordan de tenker at oppholdet har preget dem i ettertid. Det meste i intervjumaterialet er
særdeles interessant og hadde vært spennende å skrive om. I dette tilfellet lar ikke dette seg
gjøre, både av tids- og plassmessige hensyn.
Visse aspekter ved oppholdet på Falstad vil også falle utenfor analysen. Dette gjelder
eksempelvis fangegrupper som har vært fremtredende på Falstad, som for eksempel lærerne,
NTH-studentene og de utenlandske krigsfangene. Siden disse i liten grad blir omtalt i
intervjumaterialet, blir ikke deres situasjon presentert i like stor grad. Det må likevel sies at de
utenlandske krigsfangene var de som kanskje opplevde Falstad mest brutalt. Det satt om lag
900 utenlandske fanger fordelt på 12 nasjonaliteter på Falstad i løpet av krigen, hvor de fleste
møtte et brutalt regime og hvor dødeligheten var høy (Nilssen og Reitan 2008). Jeg har valgt å
la intervjumaterialet styre hvilke temaer som tas opp i avhandlingen. Slik er det hovedsakelig
fangenes stemmer som styrer gangen i avhandlingen. Både Reitan (1999) og Nilssen og
Reitan (2008) tar i større grad for seg de ulike fangekategoriene på Falstad.
1.3 Avhandlingens oppbygging
Når man skriver om en fangeleir er det mange navn, hendelser, ord og uttrykk som dukker
opp. En helhetlig forklaring av disse i teksten ville bare forvirre mer enn forklare, og det ville
blitt tungt å lese. Derfor har jeg skrevet nødvendige forklaringer i bunnteksten.
Først i hoveddelen av avhandlingen vil et presentasjonskapittel om Falstad stå. Her blir de
grunnleggende elementene som er viktige for forståelsen av situasjonen på Falstad
presenteres. Disse fører oss videre inn på levekårene på Falstad. Hovedtrekkene i intervjuene
vil bli presentert i kapittel 4, hvor en rekke tema angående levekår for fangene tas opp
systematisk for begge kjønn. Intervjumaterialet er såpass stort, og ved en slik fremstilling blir
det mer oversiktelig for leseren. I kapittel 5 vil en sammenligning av kjønnene komme. Her
3

drøftes kjønnsforskjeller angående levekårene på Falstad, samtidig som levekårene på Falstad
settes opp mot et større bilde. Slik vil man få en bedre forståelse av betydningen av kjønn på
Falstad. Her vil jeg se forholdene på Falstad i forhold til Grini og et utvalg konsentrasjonsleire
i Tyskland 3 , samt hvordan forholdene kan forstås i forhold til norske fengsler i dag. Grini var
den største fangeleiren i Norge under andre verdenskrig, og det vil derfor være relevant å se
forholdene på Falstad opp mot denne. Grini huset 19 788 fanger i løpet av krigen, og
toppbelegget mot slutten av krigen var over 5000, hvorav om lag 600 av disse var kvinner
(Hegland 1989). Falstad var en langt mindre leir enn dette, med et totalt fangeantall på
mellom 4000 og 4500, hvor toppbelegget trolig var et sted mellom 750 og 1000 fanger mot
slutten av krigen (Nilssen og Reitan 2008). Falstad var administrert etter samme modell som
konsentrasjonsleirene i Tyskland, så et blikk ut til disse leirene vil være relevant for å se
hvilke konsekvenser dette fikk for levekårene på Falstad. Et blikk mot hvordan fengselsstraff
administreres og oppleves i dag, vil være relevant for å se særlig til hvordan kjønnsforskjeller
kommer til syne også i dagens straffeinstitusjoner, og hvordan ”kjønningen” i
straffeinstitusjoner kan sies å ligge dypt forankret i institusjonshistorien. Kapittel 6 vil ta for
seg fangenes opplevelser og reaksjoner på livet i en fangeleir. Her vil det bli lagt vekt på
Goffmans teori om den totale institusjon, og fangenes håndtering av å havne i en sådan. I
kapittel 7 ser vi til slutt på hvordan oppholdet på Falstad har preget fangene i ettertid, og om
dette er forskjellig for kjønnene. I avslutningskapitlet vil jeg nøste sammen trådene, og
forsøke å gi et sammenfattet svar på problemstillingene som ble stilt overfor. Teori som kan
hjelpe til med å belyse empirien bedre, presenteres underveis.
3 Auschwitz, Natzweiler, Ravensbrück og Sachsenhausen.
4

2 Metode
I dette kapitlet vil jeg gjøre rede for hvilke metodiske tilnærminger jeg har benyttet meg av i
avhandlingen. Bruk av muntlige kilder i historieforskning fører med seg en rekke metodiske
problemstillinger man må ta hensyn til. Når jeg i tillegg har benyttet meg av et på forhånd
innsamlet intervjumateriale, foretatt over 50 år etter at hendelsene de forteller om skjedde,
kommer man opp i ulike dilemmaer knyttet til dette. Disse dilemmaene, og hvordan man på
best mulig måte kan være forberedt på, og videre løse disse, vil bli diskutert i dette kapitlet.
2.1 Intervjumaterialet
Avhandlingen er basert på 19 kvalitative intervjuer, 8 av kvinner og 11 av menn. Intervjuene
er innsamlet av ansatte ved Falstadsenteret i perioden fra 1997 til 2004, for bruk i forskning
om Falstad fangeleir og okkupasjonstiden generelt. Intervjuene varierer fra å være på 10 til 29
sider, og det samlede intervjumateriale er på om lag 320 sider. Informantene var i
begynnelsen av 20-årene eller yngre da Norge ble okkupert. Intervjuene med mennene er i
hovedsak lengre enn intervjuene med kvinnene. I utgangspunktet var mitt tilgjengelige
intervjumateriale på 23 intervjuer, men 4 av disse var av lokalbefolkningen rundt Falstad
fangeleir, og har ikke blitt benyttet i analysen. Grunnen til dette er at problemstillingen
5

hovedsakelig fokuserer på forhold og opplevelser innad i leiren, og ikke hvordan
”utenforstående” oppfattet leiren og fangene 4 .
Kvalitative intervjuer er godt egnede for å skaffe innsikt i personers liv, og er en ”særlig
velegnet metode for å få informasjon om hvordan informanten opplever og forstår seg selv og
sine omgivelser” (Thagaard 2006: 58). Det som særpreger et intervjumateriale, er at de
begivenhetene som beskrives er ”gjenfortellinger av hendelser” (ibid: 83), og blir slik preget
av informantenes forståelse av det de har opplevd.
2.2 Muntlige kilder
Muntlige kilder har i følge Kjeldstadli (1980) blitt sett på med skepsis, hvor minner sies å
være upålitelige og annenrangs i forhold til skriftlige kilder. Kjeldstadli (ibid) tilbakeviser
denne kritikken ved å vise at minner har kvaliteter som gjør dem usedvanlige. ”Gjennom
intervjuer kan en komme under vær med de skriftløses historie. Ved å bruke minnene som
kilde kan de manges historie skrives. Ved å bruke dem i framstillingene kan folk sjøl tale
direkte i teksten. Derfor bør erindringer prioriteres framfor andre kilder” (ibid: 3). Kjeldstadli
(1981) poengterer også at skillet mellom skriftlige og muntlige kilder ikke er så stort som
noen skal ha det til, siden de skriftlige kildene ofte har blitt til under samtale med andre. I
tillegg er det tilfelle at mange tilsynelatende samtidige nedskrivninger av hendelser viser seg å
være gjort i etterkant.
Kjeldstadli (1980) fremhever en rekke forhold som viser at muntlige kilder kan ha stor
nytteverdi i historieforskning. Når man benytter seg av muntlige kilder, får man informasjon
som ikke finnes noe annet sted, i tillegg til at de ofte er den eneste tilgjengelige kilden til
sentrale deler av historien. I tilfellet Falstad fangeleir viser dette seg tydelig. For å få
informasjon om forhold i leiren og hvordan fangene opplevde sin hverdag der, er muntlige
kilder, samt et utvalg dagbøker, de viktigste kildene. Det foreligger også andre skriftlige
4 Bergestuen (2009) har skrevet en avhandling om lokalbefolkningen og deres opplevelser rundt det å bo tett på
Falstad fangeleir.
6

kilder 5 om Falstad, men disse vil ikke gi samme inntrykk av hvordan fangene opplevde leiren
og hvordan deres situasjon fortonet seg. Under okkupasjonstiden var hemmeligholding av
ulike forhold viktig – som for eksempel hvordan illegale motstandsgrupper rekrutterte
medlemmer og utførte arbeidet sitt – og ble følgelig ikke skrevet ned. Dersom man
konsekvent kun skal bruke skriftlige kilder, vil således mye relevant informasjon falle bort og
man vil få et skjevt bilde på hvordan virkeligheten var (ibid).
Selv om muntlige kilder er viktige, er de dog ikke uproblematiske som analyseobjekt. Jeg vil i
de følgende avsnittene presentere visse begrensninger og metodiske problemer ved bruk av
muntlige kilder, og hvordan disse kan løses.
2.3 Å fortelle om eget liv
Kristiansen (2004), som i sin bok Kjærlighetskarusellen ser på eldre homoseksuelle menns
livsfortellinger og livsløp, mener den beste måten å møte livsfortellinger på, er gjennom en
”dynamisk tilnærmingsmåte” (ibid: 60). Den dynamiske måten tar høyde for ”at selve den
prosessen som gjør en persons erfaringer og opplevelser om til fortellinger, legger vesentlige
føringer på hva som inngår i livsfortellingen” (ibid: 60). Livsfortellingen bør tolkes i lys av
den sosiale konteksten, hvor både relasjon mellom intervjuobjekt og intervjuer spiller inn,
samtidig med ”den konteksten som omfatter samhandling og relasjoner mellom informanten
og hans/hennes sosiale omgivelser” (ibid: 62). Selv om mitt intervjumateriale ikke er
livsfortellinger, vil Kristiansens tilnærming likevel være relevant for min analyse av
intervjuene – både i forhold til relasjonen mellom intervjuobjekt og intervjuer og
påvirkningen av den sosiale konteksten på intervjutidspunktet.
Samfunnet har forandret seg mye siden andre verdenskrig. Disse forandringene vil kunne
påvirke hvordan informantene forteller sine historier. Det er gått over 50 år siden hendelsene
de forteller om faktisk skjedde, og dette vil kunne ha betydning for hva man husker, hva man
5 For eksempel originale dokumenter fra Strafgefangenenlager Falstad, kopier av fangeprotokoller, fangekartotek
og verdiprotokoller (Nilssen og Reitan 2008).
7

velger å legge vekt på i fortellingen og hvordan man ser de ulike hendelsene nå. I følge
Kjeldstadli (1980) er ordet minne det mest åpenbare problemet ved bruk at muntlige kilder.
Hendelsene informantene forteller om er forhold som skjedde i deres fortid. Tidsavstanden
mellom hendelsen og når man beretter om den gjør at folk har glemt mye av det som skjedde.
”Hva vi husker, avhenger av hva vi opprinnelig oppfattet, evnen til å bevare dette og evnene
til å framkalle det vi husker” (ibid: 8). Generelt kan man hevde at man husker mindre med
årene, men det er ingen enkel sammenheng mellom tidsavstand og hva vi husker. Mye
utelukkes allerede mens vi oppfatter virkeligheten rundt oss, i tillegg til at mye lukes ut i den
første tiden etter hendelsen. Etter dette kan hukommelsen være relativt stabil over lengre tid.
Slik sett er det ikke et videre stort problem å intervjue eldre mennesker om fortidige
hendelser. Det kan også være en styrke, siden hendelsene har kommet på avstand og man er
mer villig til å fortelle og kan snakke mer nøytralt om hva som skjedde (ibid). I mitt
intervjumateriale kan det vise seg å være en fordel at intervjuene er samlet inn en god tid etter
krigen. Grusomme hendelser har kommet mer på avstand, og man kan fortelle om disse på en
mer objektiv måte. Som Åse sier i intervjuet når de kommer innpå oppgravingen av lik i
Falstadskogen like før kapitulasjonen: ”Æ har itj snakka med nån siden om det æ, men det va
i hvert fall uhyggelig”. Det kan også tenkes at livserfaringer man har gjort seg senere i livet
gjør at man får et mer reflektert forhold til det som skjedde. Alver og Øyen (1997: 140) sier at
”(t)id og avstand har betydning for forskerens mulighet til å nærme seg individets private
rom”, men poengterer at når det gjelder forskning på okkupasjons- og etterkrigshistorie kan
50 år være kort, og at man må ta hensyn til folks syn på ”hvordan det virkelig var” (ibid: 141).
Etter Kjeldstadlis (1980) erfaringer, var det flere av hans informanter som ytret at de ikke har
villet snakke om forholdene de opplevde under krigen tidligere.
Til tross for dette vil det kunne være mye relevant informasjon som ikke kommer med i
intervjuene. Halbwachs (1992, sitert i Kristiansen 2004) poengterer at sosial tvang oppleves
bare så lenge den er virksom, og dette vil derfor føre til at de mest smertefulle og vanskelige
sidene ved tidligere opplevelser vil glemmes og utelates. Slik kan traumatiske hendelser eller
opplevelser rundt det å være fange på Falstad ha blitt fortrengt, siden de ikke lenger kjenner
den tvangen de levde under på kroppen. Hva informantene ikke sier noe om, er vanskelig å
tolke. Om de utelater deler av historien fordi de ikke vil snakke om den, fordi de har fortrengt
den eller rett og slett ikke husker, er vanskelig å peke på. Trolig er dette tilfelle for noen av
8

informantene, men det føles feil å skulle sette fingeren på hva de ulike informantene ikke
snakker om. Likevel kan man fremme noen tendenser i det samlede intervjumaterialet. For
eksempel er egen seksualitet utelatt fra intervjuene. Flere av informantene snakker om intim
kontakt mellom kjønnene på Falstad, men ingen nevner noe om egne erfaringer angående
dette.
Kjeldstadli (1980) fremhever at folk husker bedre hendelser som er knyttet til grunnleggende
behov, ”forhold som var viktige og varige for individet” (ibid: 9), i tillegg til at usedvanlige
og oppsiktsvekkende hendelser, som bryter med hva folk normalt opplever, også fester seg
bedre til hukommelsen. Slik vil enkelte hendelser på Falstad kunne huskes bedre enn andre,
mens for eksempel perifere folk, når ulike ting skjedde og enkelthendelser, vil bli fortere
glemt. Tidsaspektet er ofte et problem, hvor tidspunkter glemmes, hendelser blandes sammen
og like hendelser blir til ett begivenhetsforløp (ibid). Dette kommer også frem i
intervjumaterialet, hvor informantene ofte har problemer med å tidfeste ulike hendelser eller
de blander sammen hendelser. For eksempel sier Åse i intervjuet når hun forteller om
transporten til Falstad: ”Æ huske itj om det va tidlig om mårran eller koss… nei, det va itj
da… no blande æ sammen litt”. Lignende utsagn forekommer i flere av intervjuene, som for
eksempel når Dagrun forteller om hvilken jobb hun hadde på Falstad: ”Jeg jobbet jo i
vaskeriet… Nei, det gjorde jeg ikke. Nei, (navn) jobbet i vaskeriet. Jeg satt oppe og gjorde i
stand klær for fangene, jeg”. Hva vi husker vil være bestemt av hvilken betydning hendelsene
hadde for oss og også om vi er villige til å huske. Det er viktig å påpeke at hukommelse
varierer fra person til person (Kjeldstadli 1980). Slik vil det være store variasjoner mellom
hva ulike personer husker, og dette alltid vil være en feilkilde ved bruk av muntlige kilder.
Kristiansen (2004) trekker frem en relevant drivkraft som spiller en rolle når man forteller om
eget liv; ”fortellerens mer eller mindre bevisste forsøk på å fremstille seg selv som moralsk
høyverdig” (ibid: 65). Dette kommer for eksempel til syne når flere av mennene i intervjuet
vektlegger viktigheten av å klare å holde seg tause under forhørene og ikke røpe andre. Denne
drivkraften vil også kunne spille inn i forhold til hvordan de presenterer seg selv som fange på
Falstad, særlig i forhold til hvilke hendelser og omstendigheter de velger å fortelle om, og
videre om disse passer inn i det kulturelle fellesskapet de tilhører i dag. Hvordan man
9

presenterer seg selv og rettferdiggjør sine handlinger, varierer også i forhold til hvem man
presenterer seg for. Tilbøyeligheten til å gi en fordelaktig eller moralsk akseptabel
fremstilling av seg selv ”er flettet sammen med ønsket om å gi en konsistent og meningsfull
redegjørelse for eget liv, det vil si å forankre det selvbildet og de relasjonene man i dag har, i
erfaringer fra fortiden” (ibid: 66). Kjeldstadli (1980) er også inne på dette temaet, hvor han
fremhever at det fra psykologisk hold hevdes at vi har et ”allment behov for å minske
motsetninger i vårt eget liv – mellom atferd og holdninger, mellom motstridende atferd og
motstridende holdninger” (ibid: 12). Man kan si at individene søker økt samsvar mellom
fortid og nåtid, og at fortiden slik tolkes i retning av nåtiden. Kjeldstadli (ibid) har i sine
intervjuer med motstandsmenn under andre verdenskrig funnet at flere av dem har tonet ned
egen innsats, redusert episoder og sett på flere spørsmål med distansert ironi. Andre har igjen
forstørret hendelsene, slik at hendelsene trer frem som mer ulik dagliglivet enn tilfellet er.
Bakgrunnen til dette er at deres ståsted ved intervjutidspunktet har fått dem til å vri
hukommelsen, og slik foreligger det i begge tilfeller en feilkilde. Når bevegelsen mot større
samsvar med dagens situasjon forekommer, blir ofte fortiden presentert som mer positiv i
forhold til nåtidige standpunkter og normer (ibid).
Det er viktig å påpeke at det informantene snakker om i intervjuene kun er utvalgte historier
fra Falstad, og intervjuene gir ikke en sammenhengende, kronologisk beskrivelse av hvordan
forholdene var. Informantenes fortellinger vil, som vist, være preget av flere faktorer. Dagene
var preget av likhet, og de hendelsene som skilte seg ut fra dagliglivet er trolig de som blir
fortalt. Slik vil en ikke få en fullstendig oversikt over livet på Falstad. Hvilke oppfatninger
som råder i samfunnet vil også prege fortellingene, som vi skal se videre på nedenfor.
2.4 Kollektivtradisjonens betydning for fortellingen
Kunnskapen, erfaringene og minnene fra andre verdenskrig kan samlet sies å være en form for
kollektiv erindring, også kalt kollektivtradisjonen (Eriksen 1995). Innenfor
kollektivtradisjonen er det ikke enkeltindividenes stemmer som kommer til syne, men den
plasserer de enkelte fortellingene inn i en større sammenheng, og slik får de også en større
betydning. Eriksen (ibid) poengterer at andre verdenskrig fremdeles har en helt spesiell
10

etydning for mange nordmenn. Selv om de fleste som opplevde krigen på nært hold nå er
borte, gjenopplives minnene og kunnskapen om krigen i mange ulike sammenhenger. Krigen
er blant annet pensum på skolen, det er – og blir fremdeles – skrevet mange bøker om den og
det finnes flere ulike krigsmuseer. De som levde under krigen har vært veldig opptatte av å
videreføre sine erfaringer til den yngre generasjon.
Som Lenz (2010 6 ) skriver, ble minnene fra motstandsbevegelsen under andre verdenskrig
personifisert gjennom frontfigurer og materialisert gjennom minnesmerker, som en slags
kollektiv eiendom i tiårene etter krigen. Dette resulterte i kollektive fortellinger hvor
”everybody took part” (ibid: 1). Den kollektive fortellingen baserer seg på en ”vi mot dem”-
tanke, hvor ”vi” er patriotene og ”de andre” er fienden – hvor ”vi” er dem som har retten til å
fortelle historien. Lenz (ibid) påpeker videre at heltene i den kollektive fortellingen var menn.
Det er mennene fra motstandsbevegelsen som blir husket og hyllet som helter, og som fikk
den politiske talemakten etter krigen. Selv om kvinner i stor grad deltok i de samme kampene,
blir deres innsats sett på som ”a matter of their daily duties rather than a matter of political
agency, not to speak about heroism, being worth to be mentioned” (ibid: 2).
Bryld og Warring (1998) er interesserte i å se hvordan historiene om andre verdenskrig har
forandret seg gjennom årene. De fremhever den australske historikeren Bosworth. Bosworth
er opptatt av krigens ”politiske og etiske mening, som den formuleres i den profesionelle
historieskrivning” (ibid: 29), og at påvirkninger fra økonomiske, politiske og kulturelle
forhold ”har ’kaldt på’ forskjellige tolkninger på basis af forskjellige behov, der igjen er
knyttet til samfundets karakter og politiske forhold udad – såvel som indadtil” (ibid: 29). Slik
kan en si at den kollektive fortellingen om krigen har forandret seg ettersom samfunnet har
forandret seg, og har hatt stor betydning for nasjoners legitimering og fedrelandsfølelse. Dette
kan eksempelvis ses i sammenheng med kvinnenes inntog i den kollektive fortellingen om
krigen. Ikke før på 1980-tallet – og hovedsakelig gjennom Elisabeth Sveris arbeid med å
synliggjøre kvinnenes innsats under krigen – fikk kvinnene en stemme i den kollektive
fortellingen om okkupasjonstiden og motstandsarbeidet (Lenz 2010).
6 Boken det her refereres til er ennå ikke publisert, og jeg benytter Lenz’ upubliserte manus. Sitater vil derfor tas
fra manus, og sidetallene vil derfor ikke stemme overens med den kommende boken.
11

Alongside the stories of the male heroes a culture of stories and cultural
representations was emerging, that offered new images of courageous and active women who
had participated in the struggle for national independence – both with means which
traditionally had been regarded as “female” (smuggling food, hiding and helping refugees to
flee) and with weapons in their hands (ibid: 15).
Kollektivtradisjonen og det faktum at vi stadig får høre om krigen fra ulike hold, vil kunne
påvirke hvordan informantene fra Falstad fangeleir fortalte sine historier. Som Eriksen (1995)
skriver, var det flere som opplevde okkupasjonsårene relativt fredelige uten at det skjedde noe
særlig, men oppfatningen av krigen er likevel ekstraordinær. Hendelser de husker blir viktige
på grunn av at de skjedde under krigen. Tendensen til å forankre noe som krigserfaringer blir
bare sterkere i ettertid, siden de også da kan relateres til kollektivtradisjonen (ibid). Slik vil
altså kollektivtradisjonen forsterke og påvirke fortellingene fra krigstiden. Det å ha vært fange
på Falstad kan sies å være en relevant opplevelse når det kommer til kollektivtradisjonens
fortellinger. Fangene blir i kollektivtradisjonen de gode som kjempet mot de onde, og sett på
som helter. Særlig vil brutaliteten og fellesskapsfølelsen innenfor piggtrådgjerdet være
fremtredende, sammen med motstandskampen. Falstadfange Kjell Baalsrud beskriver noe av
leirlivet slik: ”Under oppholdene på Falstad hadde jeg opplevd som en selvfølgelig ting at det
var samhold mellom fangene. En felles front mot vakter og tysk politi var vår beste
beskyttelse” (Nilssen og Reitan 2008: 32-33).
2.5 Intervjusituasjonen
Som Thagaard (2006) påpeker, er relasjonen mellom intervjuer og informant viktig i forhold
til å skape en atmosfære som innbyr til fortrolighet. Intervjueren må skape en atmosfære slik
at informanten er villig til å åpne seg, og dele sine synspunkter og erfaringer. ”Det
overordnede mål i intervjusituasjonen er at informanten føler at atmosfæren er tillitskapende
og fortrolig” (ibid: 94). Det er ofte ønskelig i en intervjusituasjon at informanten skal snakke
så fritt som mulig, hvor da intervjueren stiller oppfølgningsspørsmål eller rettleder
informanten dersom man havner utenfor det tema man vil snakke om. Siden man er ute etter
informantens fortellinger og opplevelser, er det viktig at informanten føler at han kan snakke
fritt om dette. Det ser ut til at intervjuerne i mitt materiale har benyttet en delvis strukturert
12

tilnærming, hvor temaene for intervjuet er satt opp på forhånd, men rekkefølgen bestemmes
underveis og hvor samtalens gang styrer intervjuet i stor grad (jf. Thagaard 2006).
Siden jeg selv ikke har samlet inn intervjuene, blir det vanskelig å si noe konkret om hvordan
intervjusituasjonen var. Hvordan et menneske reagerer, kan leses både ut fra kroppsspråk og
tonefall, noe som også Thagaard (ibid) fremhever. Informantene kan si en ting, mens
kroppsspråket kan vise noe annet. Dette kommer følgelig ikke frem i det ferdigtranskriberte
intervjumaterialet jeg har fått tilgang til. Likevel vil jeg antyde at intervjusituasjonen i de
ulike intervjuene ser ut til å ha vært både trivelig og uanstrengt. De fleste intervjuene er
foretatt hjemme hos informanten, og dette har trolig ført til en tryggere atmosfære for
informanten. Siden informantene snakker om relativt dramatiske hendelser, vil det at man er
hjemme hos seg selv føre til at intervjusituasjonen blir mer intim, og at man lettere føler at
man kan åpne seg for intervjueren. Det at intervjueren også sitter inne med mye kunnskap om
temaet, vil muligens hjelpe informanten til å stole på intervjueren. Kjeldstadli (1980), som har
foretatt intervjuer med motstandsmenn under andre verdenskrig for Norges
Hjemmefrontmuseum, mener at hans tilknytning til museet var en fordel for
intervjusituasjonen, og at han ble møtt med tillit og velvilje i de fleste tilfellene. Slik kan det
ses på som en fordel at intervjuerne har tilknytning til Falstadsenteret, og følgelig har
omfattende kunnskap om Falstads historie.
Det er mannlige ansatte ved Falstadsenteret som har foretatt samtlige av intervjuene jeg har
fått tilgang til. Vil dette ha noen betydning for intervjuene? Thagaard (2006) fremhever at
både personlige egenskaper, kjønn, alder og sosial bakgrunn hos intervjuerne har en
påvirkning på informantene. Aldersforskjell kan i følge Kjeldstadli (1980) være en ulempe
siden ”de som opplevde krigen stundom er skeptiske til yngre menneskers evne og mulighet
til å forstå situasjonen den gang. Men det kan også ha den fordel at den eldre ser seg som en
lærer – og derfor er meget villig til å snakke” (ibid: 15). Det er ikke noe som tyder på at
aldersforskjell har vært et problem i mitt materiale, men dette vil kanskje være vanskelig å
peke på siden jeg ikke var til stede selv. Det ser imidlertid ut til at informantene har hatt glede
av å fortelle intervjueren om forhold han ikke riktig visste om fra før, og at de slik til en viss
grad har fungert som ”lærere”. Det er vanskelig å si noe om intervjuene hadde sett annerledes
13

ut hvis en kvinne hadde foretatt dem, men det er en mulighet. Det kan tenkes at kvinnene som
satt på Falstad hadde fortalt mer ”kvinnelige” historier dersom de snakket med en kvinne, og
mennene kunne også ha presentert et annet perspektiv på sin situasjon i leiren overfor en
kvinnelig intervjuer.
Som skrevet overfor, er det viktig for intervjueren å skape en trygg atmosfære for
informanten. Det er imidlertid viktig å påpeke at ”vi ikke helt kan vite hvordan det
informanten forteller under intervjuet, kan være preget av relasjonen til forskeren” (Thagaard
2006: 98). Siden intervjuerne er forskere ved Falstadsenteret vil dette også kunne føre til at
informantene gir de svar de føler at intervjueren vil ha. Hvorvidt intervjuerne var klare over
egen påvikning på intervjusituasjonen, er vanskelig å si. Som Kvale og Brinkmann (2009)
poengterer, er forskerens integritet avgjørende for ”kvaliteten på den vitenskapelige kunnskap
og de etiske beslutninger som treffes i kvalitativ forskning” (ibid: 92).
2.6 Informert samtykke og anonymisering
”Utgangspunktet for ethvert forskningsprosjekt er prinsippet om at forskeren må ha
deltakerens informerte samtykke” (Thagaard 2006: 23). På denne måten sikres informanten
råderett over eget liv og gir han kontroll over de opplysningene han eventuelt ønsker å dele.
Informanten har krav på å få vite formålet med undersøkelsen og hovedessensen i prosjektet,
slik at han kan vurdere eventuelle fordeler og ulemper med sin deltakelse før han gir sitt
samtykke. Informanten skal også bli informert om muligheten til å trekke seg fra prosjektet
når det måtte ønskes (ibid).
Alle informantene blir i intervjuene spurt om de samtykker i at opptaket blir brukt til
forskning om Falstads historie og okkupasjonstida generelt. Alle informantene har samtykket
i dette. Noen vil dog ikke at navn skal bli brukt. For å få lov til å benytte intervjuene fra
Falstadsenteret har jeg måttet skrive under på en anonymitetserklæring. Jeg har, for best
mulig å anonymisere informantene, gitt de andre navn, samtidig som jeg har utelukket andre
navn på personer de har snakket om i intervjuene. I noen sitater er navn som kommer frem
14

nevnt, men dette er personer som har hatt betydelige roller på Falstad, og som er representerte
i annen litteratur. Til tross for anonymiseringen, vil trolig lesning av for eksempel Reitans
avhandling fra 1999 og Nilssen og Reitans bok fra 2008 føre til at man kan kjenne igjen noen
av informantene jeg benytter meg av. I de to nevnte verkene blir informantene hovedsakelig
presentert med fullt navn. Det har ikke vært mulig for meg å skrive om noen av historiene slik
at de ikke blir gjenkjent, siden avhandlingen da ikke hadde blitt troverdig.
2.7 Bearbeiding og analyse
Bearbeidings- og analysearbeidet har vært tungt og krevende, både med tanke på mengde og
det å skulle analysere andres inntrykk av noe som skjedde for over 60 år siden, og som jeg
ikke har personlig kjennskap til. Samtidig vil det ha betydning for tolkningen og analysen av
intervjumaterialet, at det ikke er undertegnede som har foretatt intervjuene. Som Thagaard
(2006) presiserer, er det ikke noe klart skille mellom innsamling av data og analysen i
kvalitativ metode. Slik sett har jeg gått glipp av en viktig del av analyseprosessen, siden jeg
ikke har fått noe inntrykk av stemningen i intervjusituasjonen, kroppsspråket til informanten
eller toneleie. For eksempel vil ironiske kommentarer og spøker ikke komme frem i det ferdig
transkriberte materialet, så dette vil falle utenfor min tolkningsramme (jf. Kvale og
Brinkmann 2009). Jeg forholder meg derfor likt til alt som står skrevet i de transkriberte
intervjuene, og alle intervjuene er behandlet med samme objektivitet. De ferdigtranskriberte
intervjuene inneholder riktignok pausemarkeringer og henvisninger til latter hos
informantene, så jeg får på denne måten et visst inntrykk av hvordan intervjuet har fortonet
seg.
I forhold til analysen av materialet, kan det være som en ulempe at intervjuerne har hatt stor
kunnskap om Falstad når. Det forekommer flere steder i intervjumaterialet at intervjueren
stiller nokså ledende spørsmål angående bestemte situasjoner, og informanten blir delvis
veiledet til svaret han gir. Flere steder forekommer det også at intervjueren ”fyller ut” svarene
til informanten, med navn på personer eller hendelsesforløp. Dette trenger riktig nok ikke
være en ulempe. Det kan være en fordel siden intervjueren kan hjelpe informanten å huske når
ting skjedde og lignende – men slike føringer på intervjusituasjonen vil nok prege intervjuet
15

og informanten til en viss grad. Kvale og Brinkmann (2009) antyder at ledende spørsmål blir
brukt for lite i kvalitative undersøkelser, og påpeker at ledende spørsmål ofte kan være
nødvendig, særlig for å ”sjekke intervjusvarenes reliabilitet og for å verifisere intervjuerens
fortolkninger” (ibid: 183). Hadde undertegnende selv foretatt intervjuene, ville nok også flere
tilleggsspørsmål om ulike hendelser blitt stilt. Siden intervjuerne har grunnleggende kunnskap
om Falstad, blir ikke disse stilt i intervjuet. Slik går jeg glipp av mye tilleggsinformasjon som
sikkert hadde vært interessant og nyttig for min del, men som intervjuerne hadde i
utgangspunktet. Særlig gjelder dette personer fangene snakker om, ulike hendelser og steder
rundt fangeleiren.
Det største problemet med å benytte et allerede innsamlet intervjumaterialet, er at
intervjuguiden ikke er laget for å besvare mine problemstillinger. Kjønnsforskjeller og
betydningen av disse blir i svært liten grad tatt opp som tema i intervjuene, og analysearbeidet
blir følgelig tyngre. Hadde undertegnede selv utarbeidet intervjuguiden, ville følgelig flere
spørsmål angående egen forståelse av kjønn og egen oppfattelse av kjønnsforskjeller blitt stilt.
Mest sannsynlig hadde også intervjuguiden vært mer lik for begge kjønn. Spørsmålene hadde
i tillegg trolig vært mer fastsatt på forhånd, med tanke på en komparativ analyse.
Analysearbeidet har blitt vanskeligere i den forstand at jeg har måttet lete mer etter
kjønnsforskjeller, ”kjønnede” betydninger og hvordan de presenterer seg selv som kjønn.
Det kan også ses på som en fordel at informantene ikke snakker direkte om kjønn. Egen
oppfattelse av kjønn vil trolig være vanskelig å snakke om eksplisitt. Hvordan man utøver
maskulinitet og femininitet er ikke noe man reflekterer over til vanlig, og slike spørsmål
kunne blitt vanskelige for informantene å svare på. Siden informantene ikke direkte snakker
om kjønn, har jeg måttet foreta en mer grundig analyse av intervjuene. Jeg har måttet være
mer lydhør overfor subtile detaljer og indirekte uttrykk for kjønn og kjønnsforskjeller, noe
som kan ha ført til at jeg har måttet gå dypere inn i materialet enn jeg ellers ville gjort.
Samtidig kan det også være negativt, i den forstand at jeg muligens ”kjønner” hendelser og
utsagn som for informantene ikke var kjønnet i utgangspunktet. Jeg har så langt som mulig
prøvd å unngå å tillegge meninger til utsagn i intervjuene, samt ikke å tolke noe dit hen at det
kan virke støtende for informantene.
16

Analysen har hovedsakelig vært temasentrert. ”Temasentrerte tilnærminger kan knyttes til
presentasjoner av materialet hvor temaene er i fokus. Analyser av materialet knyttet til
temasentrerte tilnærminger innebærer at forskeren sammenligner informasjon fra alle
informantene om hvert tema” (Thagaard 2006: 153). Siden ikke alle informantene er innom
alle tema som jeg har lagt som grunn for min analyse, vil ikke alle informantene være
representert i hver del av analysen. Dette kommer av at intervjuerne ikke har hatt en fast
intervjuguide hvor alle informantene har blitt spurt om de samme spørsmålene. Likevel har
jeg valgt å gjøre det på denne måten, for slik å få frem forskjellene og likhetene mellom
kjønnene på best mulig vis.
Det vil bli benyttet en komparativ metode for å analysere kjønnenes tilværelse på Falstad og
forskjeller og likheter mellom dem. Kjeldstadli (1988: 437) definerer komparativ metode som
”å sammenligne to ulike utviklingsforløp, to ulike sosiale systemer eller to ulike bedrifter opp
mot hverandre og lete etter likhetene og ulikhetene mellom dem”. Ved å sammenligne kan
man komme frem til interessante spørsmål (ibid), eksempelvis hvorfor de isolerte kvinnene
fra mennene på Falstad og hvorfor kvinnene ble bedre behandlet. Skocpol og Somers (1980,
referert i Soleim 2004) mener at man ved bruk av komparativ metode lettere kan finne
kontraster, og slik kan særegenheter ved fenomener bli tydeligere.
Alle intervjuene er nedskrevet i muntlig form, de fleste på trøndersk, med noen avbrudd i
teksten av og til, markert med ”uklart” i parentes – hvor personen som har transkribert
intervjuene mest trolig ikke har fått med seg innholdet. Dette har noen steder ført til at
informasjon som kunne vært nyttig, har vært uforståelig eller ufullstendig og har dermed gått
tapt. Dette viser seg når Dagrun forteller om at det var muligheter for å gå over loftet for å
møte mannlige fanger:
Hun satt der, og hun fikk da greie på at det var en mulighet for å gå over loftet, og så
kunne hun gå opp en slags stige eller trapp... stige, tror jeg... og så kunne de møtes der oppe.
Og det ble i hvert fall gjort. Og det var jo ganske farlig da, så det ble jo nokså fort stopp på
det. Men da (ler litt)... (uklart) jordiske ting, men...
17

Her føler jeg at jeg ikke får hele historien, og at mulige hendelser som foregikk oppe på loftet
ble utelatt fordi personen som transkriberte intervjuene ikke fikk med seg innholdet, eller
fordi informanten snakket uklart. Et annet eksempel er når Fredrik forteller om samhold og
grupperinger på Falstad: ”Det var vel kanskje én unntagelse da, og det va en del av de derre
(uklart) gjengen”. Her føler jeg også at jeg mister en del av poenget i svaret.
Den muntlige fremstillingen i intervjuene har ikke vært noe problem, siden jeg selv kommer
fra Nordmøre og er relativt godt kjent med trøndersk talemåte. Jeg har valgt å presentere
sitater fra informantene i sin opprinnelige form. Slik får fremstillingen en mer levende form,
og jeg unngår at en eventuell oversettelse utelukker visse aspekter ved informantenes
historier.
Min overordnede hensikt med avhandlingen er å se på forskjeller og likheter mellom menn og
kvinner på Falstad. Likevel kan jeg ikke ut fra mitt intervjumateriale trekke konklusjoner som
sier at sånn og sånn var det. Det jeg kan antyde er at sånn og sånn opplevde mine informanter
å være fange på Falstad, slik at man kan få et bilde av hvordan situasjonen var. Det er også
viktig å presisere at avhandlingen legger til grunn et norsk perspektiv på hvordan det var å
være fange i en norsk konsentrasjonsleir, siden alle informantene er norske. Andre
nasjonaliteter som var representerte på Falstad kan sitte igjen med helt andre opplevelser og
erfaringer enn det som blir presentert i det følgende.
Ericsson og Simonsen (2005) problematiserer i boka Krigsbarn i fredstid hvordan man skal
forstå og fortolke de erfaringene og hendelsene i krigsbarnas liv, uten å ”fenomenisere” (ibid:
25) krigsbarnas opplevelser. Med ”fenomenisering” menes å hogge opp ”en helhetlig
situasjon, en helhetlig opplevelse, i enkelthendelser” (ibid: 25). Dette vil også være en aktuell
problemstilling i mitt arbeid i analysen av intervjuene. I intervjuene er det ofte de mest brutale
hendelsene som blir presentert, de som ryster mest og gir mest inntrykk. De dagene hvor det
ikke skjedde så mye blir ikke i like stor grad fremhevet. Det er viktig å ha i minne at selv om
de brutale hendelsene ikke forekom like ofte for alle fangene, levde de trolig med angst for at
noe kunne skje. Denne uvissheten om hva de neste timene eller morgendagen ville bringe,
18

preget trolig informantene mer enn hva det gis uttrykk for i intervjuene. Noen snakker tydelig
om denne frykten, mens andre ikke nevner den. Også de episodene som kan virke uskyldige
for utenforstående, kan oppleves som en belastning for fangene.
2.8 Forforståelse og kjønnsforskjeller
Siden jeg skal skrive om kjønnsforskjeller på 1940-tallet, vil min tolkning av disse
forskjellene være grunnet i min forståelse av kjønnsforskjeller i nåtiden. Dette kan føre til at
jeg ser og problematiserer ting som ikke ble problematisert på 40-tallet. Det jeg karakteriserer
som store forskjeller angående behandlingen av kjønnene, ble kanskje sett på som helt
naturlig den gangen. Et problem knyttet til dette er at analysen kan bli ahistorisk og
moralistisk, der jeg forventer at informantene skulle levd etter normene fra vår tid.
Utfordringen er å finne en balanse mellom det å se hendelsene med nåtidsbriller og det å ta
hensyn til den historiske konteksten hendelsene i intervjuene utfoldet seg i. I tillegg må jeg
være var for at også informantene kan se seg tilbake med nåtidsbriller. I denne sammenheng
kan det være en fordel at informantene ikke har blitt spurt direkte om kjønnsforskjeller og
oppfatninger om eget kjønn på Falstad, da de i større grad kunne lagt dagens normer til grunn
for sin forståelse.
Særlig relevant kan denne fortolkningen bli når jeg tar for meg de ulike arbeidsoppgavene
fangene ble satt til å utføre. De vil også få en betydning angående andre temaer i analysen.
Som Ericsson (1997b) presiserer er ”forskere barn av sin tid og sitt samfunn, de er preget av
sin spesielle sosiale posisjon og av sine erfaringer som samfunnsmedlemmer” (ibid: 31). Vi
ser verden gjennom ”sosiale briller” (ibid: 31), hvor måten vi ser ting på er preget av
samfunnet vi er en del av. Det er derfor viktig å være klar over de ”sosiale brillene” man ser
verden gjennom, og hvilken påvirkning det kan ha på forskningen. ”(B)åde som forsker og
leser er det viktig å være bevisst at forskeren skriver fra et bestemt perspektiv, har gjort visse
valg, både bevisst og ubevisste, og antakelig har sine, samfunnsmessig påførte, blinde
flekker” (ibid: 33).
19

Ericsson (ibid) tar også opp et annet viktig tema, nemlig at kjønnsforskning er en relativt ung
forskningstradisjon. Hennes eksempel stammer fra kriminologien og forskning på
kvinnemishandling, hvor slike undersøkelser ikke fantes for 40 år siden. Det økte fokus på
kjønn og kjønnsforskning kom med den moderne kvinnebevegelsen på 1970-tallet, hvor man
også fikk større fokus på kvinners soningsforhold i fengsler (Fridhov 2004). Det vil slik være
tenkelig at en studie av kjønnsforskjeller i en fangeleir hadde vært utenkelig i etterkrigstiden,
og hadde den forekommet, ville den trolig ikke fått samme resultat som i dag. Min ”før-
forståelse” (Finstad 1997: 55) gjør at jeg tolker informasjon jeg får på bakgrunn av både
faglige og personlige erfaringer jeg har høstet tidligere. Det er derfor relevant å presisere at
min forståelse av kjønnsforskjeller, som ligger til grunn for analysen av forholdene på
Falstad, trolig er annerledes enn den forståelsen fangene selv hadde mens de satt på Falstad,
og da intervjuene ble foretatt.
2.9 Hvorfor er kjønn viktig?
De kvinnelige fangene på Falstad ble usynliggjort, ikke bare når de satt der, men også i
fortellingene om krigen i etterkant. Reitan (1999) påpeker at kvinnenes historier fra Falstad er
lite dekket i minnelitteraturen. Kvinnene ble ikke presentert i den kollektive fortellingen om
krigen før på 1980-tallet (Lenz 2010). I en studie hvor man ser på forskjeller og likheter
mellom kvinner og menn på Falstad, kommer kvinnenes posisjon på Falstad frem – i en
institusjon hvor menns posisjon har vært den mest fremtredende.
Jeg fattet interesse for kjønnenes betydning og forskjellene mellom dem i straffeinstitusjoner,
da jeg skrev min bachelor i kriminologi om kjønnsforskjeller i norske fengsler 7 . De fleste
straffeinstitusjoner har en overvekt av menn i belegget, og slik vil også studier av disse
institusjonene i all hovedsak bygge på mennenes situasjon og være mest fremtredende i
forskningsresultatene. Generell litteratur om straffeinstitusjoner blir av denne grunn egentlig
studier om menn i institusjonene, mens studier som omhandler kvinner ofte kun omhandler
kvinner. Studiene om kvinner i fengsel er ofte foretatt i rene kvinnefengsler, som for
7 Kjønnsforskjeller i norske fengsler: Finnes de og får de noen konsekvenser for de innsatte? (Hønsvik 2008)
20

eksempel Vegheims studie som kom ut i 1994. Det finnes også studier om kvinner som soner
i menns fengsler, som for eksempel Marit Haugens masteravhandling i kriminologi fra 2006.
Det finnes få kvalitative studier angående soningsforhold i straffeinstitusjoner som
gjennomgående tar for seg både kvinner og menns situasjon, som undertegnede kjenner til.
Jeg mener at komparative kvalitative studier er viktige, da man tydeligere får frem
forskjellene og likhetene innad i institusjonen.
21

3 SS-Strafgefangenenlager Falstad
I dette kapitlet vil noen vesentlige trekk ved Falstad fangeleir presenteres. Siden Falstad ble
administrert etter modell fra tyske konsentrasjonsleire, vil jeg også, der det er relevant, se litt
på hvilke likheter og forskjeller man finner mellom Falstad og noen av de større
konsentrasjonsleirene på kontinentet. En sammenligning med Grini, Norges største fangeleir
under andre verdenskrig, vil også være hensiktsmessig for å se hvordan Falstad skiller seg ut i
norsk sammenheng. Det finnes riktignok flere fangeleire i Norge det hadde vært interessant å
se til, som for eksempel krigsfangeleirene 8 , hvor rundt 100 000 sovjetiske fanger var internert
i løpet av krigen (Soleim 2004). Når jeg likevel kun konsentrerer meg om Grini, er det fordi
jeg i avhandlingen hovedsakelig er opptatt av kjønnsforskjeller. Krigsfangeleirene var
hovedsakelig rene manneleirer, og vil slik ikke egne seg til mitt formål.
3.1 Opprettelsen
Da Hitler kom til makten i 1933 begynte han raskt arbeidet med å luke ut og nøytralisere sine
politiske motstandere. Han satte sin trofaste medarbeider Heinrich Himmler på oppgaven, en
oppgave det må sies at han utførte til det ytterste. Himmler introduserte
konsentrasjonsleirbegrepet i Tyskland, og allerede to måneder etter at Hitler kom til makten
ble den første konsentrasjonsleiren, Dachau, åpnet (Ottosen 1991). Konsentrasjonsleirene ble
av maktinnehaverne sett på som ”et instrument til å beskytte «den rettroende befolkning» mot
8 Soleim (2004) skriver i sin avhandling Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 – antall, organisering og
repatriering eksempelvis om hvordan sovjetiske krigsfanger under andre verdenskrig ble behandlet, hvordan
leirene ble administrert og om nordmenns hjelp til krigsfangene.
23

uønskede og fiendtlige elementer” (Ottosen 1989: 41). Etter at den første konsentrasjonsleiren
var i drift, tok det ikke lang tid før flere kom til. Etter hvert som flere land kom under Hitlers
herredømme, ble konsentrasjonsleirer åpnet også i de okkuperte landene. Flere av fangene
som satt fengslet i de okkuperte landene ble sendt videre til Tyskland (ibid).
Falstad fangeleir ble opprettet av Gestapo høsten 1941. Det tidligere skolehjemmet på Ekne i
Levanger ble omgjort til fangeleir, og de første fangene kom allerede den 10. november
samme året. Gestapos opprinnelige plan var at Falstad skulle bli en ”Lebensborn-institusjon”
(Nilssen og Reitan 2008: 27), hvor verdifulle barn og mødre – rase- og arvebiologisk sett –
skulle pleies. Hvorfor disse planene ikke ble satt i live er usikkert. I stedet ble SS-
Strafgefangenenlager Falstad etablert, en leir som skulle ta imot politiske fanger – og senere
også østeuropeiske fanger og jøder som skulle transporteres videre til Auschwitz-Birkenau
(Reitan 1999, Nilssen og Reitan 2008).
Når skolehjemmet først ble tatt i bruk som fangeleir, var det bare hovedbygningen som ble
brukt til å internere fanger. Hovedbygningen passet utmerket som straffeinstitusjon, siden
rommene til elevene allerede lignet på celler. Hovedbygningen var bygd som et rektangel med
en åpen gårdsplass i midten 9 (Reitan 1999). Som Reitan (ibid) skriver, la bygningen ”et
perfekt grunnlag for en fangeleir med sine mange verksteder, en gymnastikksal, kontorer,
spisesal, kjøkken og flere klasserom. Oppe på sovesalen var i alt 72 rom som nå ble brukt til
fangeceller” (ibid: 38). Fangebelegget steg utover krigen, noe som førte til en utvidelse av
fangeleiren i 1943, ved oppføring av to fangebrakker, vaktbrakker, driftsbygninger og en
kommandobolig. Innflyttingen i den første brakken startet den 18. august samme år. I juli ble
også et tredje vakttårn oppført. I tillegg til dette ble et grisehus, garasjer, en stall, et sagbruk,
et keramikkverksted og et gartneri satt opp. Tidspunktet for oppføringen av de overnevnte
bygningene er noe usikkert, men det skjedde trolig i siste halvdel av 1943 (ibid).
9 For plantegning, se vedlegg 1 og vedlegg 2. Tegningene er fra bygget ble oppført i 1921. Noen av
rominndelingene var annerledes under krigen, men om disse ble gjort før eller under krigen vites ikke (Mail fra
Arne Langås, Falstadsenteret, 18.01.10).
24

3.2 Fangene på Falstad
Mellom 4000 og 4500 fanger var innom Falstad fra opprettelsen til kapitulasjonen. Omkring
200 av disse var kvinner (Nilssen og Reitan 2008). Falstad fungerte som en regional leir, og
tok hovedsakelig i mot fanger fra Trøndelagsområdet (Reitan 1999). Dette kan vi se gjennom
at fangene var nokså like når det kom til geografisk tilhørighet. ”Bevarte fangelister fra 1944
viser at nær 90 prosent av de innsatte i denne perioden kom fra Dombås i sør til Bodø i nord”
(Nilssen og Reitan 2008: 33). Det er god grunn til å tro at dette var ganske likt både før og
etter denne perioden (ibid). Hvorvidt den geografiske inndelingen kun gjaldt de norske
fangene, eller om totalen også inkluderer de utenlandske fangene, kommer ikke frem.
De fleste som endte opp på Falstad ble arrestert fordi noen hadde angitt dem eller at
okkupasjonsmakten hadde mistanke om at de bedrev illegal virksomhet – sett med tyske øyne.
Rinnanbanden 10 sto ofte bak disse arrestasjonene. Jødene ble arrestert av den enkle grunn at
de var jøder, som et ledd i Hitlers kamp mot et jødefritt Europa. Noen ble også tatt som gisler
for handlinger andre hadde begått eller var mistenkt og ettersøkt for. Gisler ble også tatt når
noen hadde rømt fra fangeleire, for eksempel familiemedlemmer av de rømte.
Falstadfangene utgjorde en stor gruppe ulike mennesker. ”Kommunister, lærere, offiserer,
østeuropeiske krigsfanger, norske jøder, studenter og ofre for Rinnanbandens utallige aksjoner
levde side om side, enten i leirens brakkebygninger eller på cellegangen i hovedbygningen”
(Nilssen og Reitan 2008: 32). Reitan (1999) har i sin avhandling sett på bevarte fangelister
som viser belegget i mai 1944. Han ser her blant annet på arrestårsak. Av totalt 374 fanger var
109 personer arrestert for kommunistisk virksomhet, 46 som gisler, 29 var svensk- eller
englandsfarere, 10 ble arrestert for arbeidsnekt, 14 var cellefanger, 51 var arrestert for
spionasje, 35 var tyskfiendtlige, 7 var politi, 1 ble arrestert for fornærmelse av Føreren, 14 for
tyveri og for 58 av fangene er arrestårsaken ukjent. 351 av disse var menn, mens 23 var
10 Rinnanbanden ble ledet av Henry Oliver Rinnan. Rinnan ble vervet av Gestapo i 1940, og fikk dekknavnet
Lola. Fra 1943 ble gruppen organisert som en del av Sicherheitsdienst og gitt navnet Sonderabteilung Lola.
Totalt besto gruppen av over 60 medlemmer, og opererte i store deler av Trøndelag, Møre og Romsdal og
Nordland (Wikipedia: Rinnanbanden). Infiltrasjon fra Rinnanbanden førte til at over 1000 aktive deltakere i den
norske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig ble avslørt og arrestert. Rundt hundre av disse personene
mistet livet, og flere hundre ble utsatt for brutal og planmessig tortur (Rinnanbanden).
25

kvinner. Det kommer ikke fram av Reitans fremstilling hvem av de arresterte som var menn
og hvem som var kvinner.
Når det gjelder kommunistisk virksomhet i fremstillingen overfor vil ikke dette nødvendigvis
bety at vedkommende var medlem av NKP 11 (ibid). Kategorien arbeidsnekt er trolig de som
nektet å arbeide for okkupasjonsmakten. Muligens faller også mange av de utenlandske
fangene under denne kategorien, for eksempel de som forsøkte å rømme fra arbeidsleire i
Nord-Norge. Intervjumaterialet hentyder ikke at denne kategorien omhandler fanger som
nektet å arbeide på Falstad, da dette trolig ikke var særlig utbredt. Hvorfor kategorien
cellefanger står oppført her er uvisst. Dette ser ikke ut til å være en arrestårsak, men heller en
forklaring på hvor fangene ble plassert i leiren. Som Reitan (ibid) legger til, angir ikke listen
hvorfor fangene er plassert på celle. Ulike arrestårsaker kunne føre til straff på celle 12 , som for
eksempel spionasje. Også brudd på leirreglementet kunne føre til opphold her.
3.2.1 Kommunistene
Kommunistene var trolig den største gruppen med fanger gjennom hele leirens levetid, og de
var også den første store gruppen som kom til Falstad. Mange av kommunistene var med i
illegale grupper som ble nøstet opp av Rinnanbanden. For eksempel ble 56 menn,
hovedsakelig fra Trondheim, arrestert den 9. og 10. oktober 1941 etter at Rinnan hadde
infiltrert gruppen deres (Reitan 1999). I senere tid blir denne saken omtalt som Vogt-
Jacobsen-saken (Ulateig 1984). Arrestasjonene var et resultat av at Rinnan oppsøkte
motstandsgruppen under falskt navn, Fiskvik, bror av en velkjent kommunist, og fikk med det
innpass i deres dypeste hemmeligheter (ibid).
3.2.2 Jødene
Okkupasjonsmaktens innsats mot jødene var brutal, og førte til at flertallet av norske jøder ble
arrestert, sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland og deretter drept. Hovedsakelig ble kvinner,
barn og eldre drept ved ankomsten, mens de arbeidsdyktige mennene ofte opplevde en
pinefull død gjennom hardt arbeid og utsulting. De ble arrestert hovedsakelig av den grunn at
11 Norges Kommunistiske Parti
12 Fangene som sonet på celle hadde svært begrensede bevegelsesmuligheter. De satt relativt isolerte, og måtte
ofte ha med seg vakter når de skulle benytte toalettet.
26

de var jøder – da nazistene så på jødene som et stort problem, som måtte holdes borte fra
samfunnet og videre utryddes 13 . Under unntakstilstanden 14 som ble satt i gang 6. oktober 1942
i Trøndelag, ble alle mannlige jøder over 15 år i Trondheim arresterte og sendt til Falstad. Det
var imidlertid jøder på Falstad også før unntakstilstanden. Fra desember 1941 og til november
1942 satt totalt 48 jøder på Falstad, hvor 47 var menn og 1 var kvinne (Nilssen og Reitan
2008). Den 25. november 1942 ble alle jødiske kvinner og barn i Trondheim arrestert, og
skulle etter planen sendes til Tyskland med fangeskipet ”Donau” den 26. november, sammen
med resten av de mannlige jødene. Toget fra Trondheim kom av ukjente grunner ikke fram til
Oslo i tide, og ”Donau” gikk uten dem. Jødene havnet derfor på Bredtveit, hvor de satt til
neste store transport gikk med D/S ”Gotenland” den 25. februar 1943. Målet for transporten
var Auschwitz-Birkenau (ibid). Kun fire fra denne transporten overlevde oppholdet – Julius
Paltiel, Leo Eitinger og brødrene Assor og Asriel B. Hirsch (ibid) 15 .
3.2.3 Fanger på kontinentet
Befolkningen i konsentrasjonsleirene på kontinentet besto av politiske motstandere,
kriminelle, asosiale 16 , bibelforskere 17 , homoseksuelle, sigøynere, krigsfanger, jøder og
motstandsfolk i de tyskokkuperte land. Fra Hitler kom til makten i 1933 og frem til krigens
slutt i 1945, ble rundt 11 millioner mennesker drept i konsentrasjonsleirene, hvorav rundt 6
millioner var jøder og 1,1 millioner var barn (Holocaust Facts).
Spennet av hvem man arresterte var større i konsentrasjonsleirene på kontinentet enn det var
på Falstad. Det er ikke noe som tyder på at asosiale var særlig representerte på Falstad, og
heller ikke sigøynere, homoseksuelle eller bibelforskere. En stor forskjell viser seg i at også
barn, hovedsakelig jødiske, ble arresterte sammen med foreldrene sine og sendt til blant annet
13 Antisemittisme – jødehat – oppsto som begrep i 1897, da tyskeren Wilhelm Marr definerte jødene som en egen
rase. Jødeforfølgelsen strekker seg langt bak i tid, og hadde i utgangspunktet religiøse motiver. I moderne
historie er jødeforfølgelsen under den andre verdenskrig den mest omfattende. I perioden 1938 til 1945 ble rundt
seks millioner jøder drept i en gigantisk, systematisk utryddelseskampanje, kalt holocaust (Wikipedia:
Antisemittisme).
14 Jeg vil komme tilbake til unntakstilstanden senere i kapitlet.
15 Reitan (1999) legger også til Hans og Fritz Lustig på listen over overlevende fra Auschwitz. Grunnen kan
kanskje være at de ikke var med samme fangetransport som Nilssen og Reitan(2008) tar utgangspunkt i.
16 Kategorien asosiale samlet både landsstrykere, sigøynere, prostituerte og arbeidsledige (Hegland 1989).
17 Jehovas vitner. Nektet å gå inn i militæret (Ottosen 1989).
27

Auschwitz-Birkenau. Ofte ble disse tatt av dage når de ankom leirene sammen med mødrene
sine (Ottosen 1994).
3.3 Fangekategorisering
Flere av personene i intervjumaterialet ble arrestert på grunn av illegalt arbeid eller som
gisler, og hadde mest trolig tilhørende fangesymboler på fangedraktene. Det satt også en del
kommunister og utenlandske fanger på Falstad, og i en periode også en del jøder.
Fangene på Falstad ble kategorisert etter et relativt likt system som i de store
konsentrasjonsleirene på kontinentet. Kategoriseringen ble synliggjort ved at et symbol ble
plassert godt synlig på fangedrakten. En åpen sirkel på fangedrakten betydde at fangen kun
kunne bevege seg innenfor leiren indre område. Sirkelen kunne også kombineres med andre
symboler. En sirkel med en vannrett strek gjennom betydde at fangen var arrestert for illegalt
arbeid eller flukt. En sirkel med kryss i betydde at fangen var arrestert for spionasje. R sto for
russer, S for serber, T for kommunist, og Y for gissel. Dersom fangen hadde en firkant på
drakten var han arrestert for tyveri, en trekant betydde at han var arrestert for arbeidsnekt.
Jødene ble merket med en stjerne eller bokstaven J. 18
3.3.1 Fangekategorisering på kontinentet
Selv om fangene på Falstad ble kategorisert etter mønster fra Tyskland hadde de store
konsentrasjonsleirene på kontinentet en mer utstrakt bruk av fangesymboler for å skille de
ulike fangene. Disse leirene benyttet et fastlagt system for hvordan de kategoriserte fangene,
nedskrevet i Schutzhaft-reglementet fra 25. januar 1938 (Hegland 1989). Politiske fanger fikk
rød vinkel, kriminelle fanger fikk grønn vinkel, asosiale fikk svart vinkel, homofile fikk rosa
vinkel, og jødene fikk en gul vinkel – for eksempel satt over en rød vinkel slik at det ble en
sekskantet stjerne. I tillegg til vinklene, ble fangene også påført nasjonale kjennetegn, som for
eksempel P for polakk, N for nordmann og så videre (ibid). De nasjonale kjennetegnene
18 Fra mailkorrespondanse med Kristin Hobson, 09.09.08. Se fullstendig oversikt over fangesymbolene i vedlegg
3.
28

finner man også igjen på Falstad 19 og på Grini (jf. Hegland 1989). Det ser ikke ut til at
fargede vinkler ble brukt på Falstad. Grunnen til dette kan være at fangebelegget hovedsakelig
besto av politiske fanger, og at en slik kategorisering ikke var hensiktsmessig.
Hvilken fangekategori man tilhørte fikk store konsekvenser for fangene i konsentrasjonsleire i
Tyskland. Eksempelvis ble jødene særdeles dårlig behandlet (Ottosen 1994), politiske fanger
fikk mye verre behandling enn de kriminelle fangene (Ottosen 1995), og utenlandske
krigsfanger, jøder og sigøynere ble ofte benyttet i medisinske eksperimenter (Ottosen 1989,
Ottosen 1995). Hitler opprettet også en ny forordning – ”NN – Nacht-und-Nebel Erlass” 20
(Ottosen 1989: 46) – som tok sikte på å tilintetgjøre motstandere av det tyske riket gjennom
arbeid i konsentrasjonsleire. NN-fangene ble særlig hardt behandlet, og målet var at de ikke
skulle overleve tiden i leiren, samtidig som at forordningen skulle ha en preventiv virkning
for motstandere av okkupasjonsmakten i okkuperte land (ibid). Hvilken nasjonalitet man
hadde fikk stor betydning for hvilken behandling man fikk av fangevokterne. Nordmenn ble
ofte behandlet bedre i konsentrasjonsleirene på kontinentet, siden de var av arisk rase
(Ottosen 1995). Hvordan de ulike fangekategoriene på Falstad ble behandlet, vil bli presentert
i kapittel 4 og 5.
3.4 Tidsånden på Falstad
Før en presentasjon av forholdene på Falstad i neste kapittel, vil det være relevant å se på
hvordan behandlingen av fangene forandret seg i løpet av okkupasjonstiden. Når fangene satt
på Falstad viser seg å ha stor betydning for hvilken behandling de fikk. Falstad har etter
krigen blitt betraktet som en brutal leir – den mest brutale i Norge (Reitan 1999). Etter å ha
lest gjennom intervjumaterialet og en del litteratur om Falstad, sitter jeg igjen med et delt syn
i dette anliggende – i likhet med Reitan. ”Forholdene i leiren før og etter 1943 lar seg knapt
sammenligne” (ibid: 117). Samtidig som at leirens regime forandret seg etter hvert som krigen
gikk sin gang, er altså før og etter 1943 et markant tidsskille i leirens historie.
19 Se vedlegg 3.
20 Forordningen ble virksom 7. desember 1941 (Ottosen 1989).
29

3.4.1 Før våren 1943
Det finnes få kilder fra de første månedene leiren var i drift, men mye tyder på at forholdene i
leiren var relativt rolige, med få fanger og en beskjeden arbeidsmengde (Reitan 1999, Nilssen
og Reitan 2008). Forholdene forverret seg derimot utover våren 1942, og fra rundt mai og vel
et år fremover var leiren preget av særdeles dårlig behandling av fangene gjennom et tøft
regime. Tidligere fanger beskriver leiren i dette tidsrommet som et helvete (Reitan 1999).
Den tydelige forverringen i leiren kan hovedsakelig knyttes til et skifte i både
leiradministrasjonen og vokterne rundt mai 1942. Bakgrunnen for skiftet var at Flesch 21 var
misfornøyd med forholdene i leiren, og utnevnte derfor et nytt leirregime som fikk i oppgave
å ”sørge for tøffere tider på Falstad” (Nilssen og Reitan 2008: 84). Reitan (1999) presenterer i
sin avhandling leirkommandantene Gogol, Gneist og Scharschmidt, i tillegg til
nestkommanderende Roth, og vokterne Lamprecht (kalt ”Gråbein”), Braun og Nietzsche, som
spesielt sadistiske og voldelige i denne perioden.
Også andre forhold utenfor leiren hadde påvirkning på regimet innenfor piggtrådgjerdet.
Situasjonen mellom motstandsorganisasjoner og Gestapo begynte å tilspisse seg i mai 1942,
og motstandsmenn som kom til Falstad ble utsatt for grov tortur. Tiden videre var preget av
uro, og toppet seg med den sivile unntakstilstanden 22 Terboven 23 innførte i
Trøndelagsområdet den 6. oktober. Denne førte til at 34 nordmenn de neste dagene ble skutt
på Falstad – ”som ofre for den nye avskrekkingspolitikken” (Reitan 1999: 134). Samtidig var
Tyskland og dets allierte på høyden av sin makt da terroren slo til på Falstad (ibid).
21 ”Kommandeur der Sicherheitspolizei und des SD – SS Obersturmbannführer und Oberregierungsrat” Gerhard
Ernst Friedrich Flesch, sjef for Einsatzkommando V, KdS Drondheim (Kommandeure der Sicherheitspolizei und
des SD). Flesch fikk i ettertid tilnavnet ”Falstads onde ånd” (Reitan 1999: 42, Nilssen og Reitan 2008).
22 Unntakstilstand er en rettslig tilstand hvor normale lover og rettigheter er satt ut av funksjon på grunn av
omstendigheter som truer samfunnets struktur eller eksistens. Unntakstilstand erklæres normalt av den utøvende
makt, det vil si regjeringen. Unntakstilstand erklæres oftest som følge av naturkatastrofer, sivile uroligheter, krig
eller lignende. Under en sivil unntakstilstand ligger makten hos regjeringen, og ikke hos militæret som ved en
militær unntakstilstand (Wikipedia: Unntakstilstand)
23 Josef Terboven. Utnevnt til rikskommissær (sivil administrator) i Norge 24. april 1940. Terboven var som
rikskommissær bare underlagt Hitler personlig og hadde i realiteten diktatorisk myndighet over det okkuperte
Norge (Wikipedia: Terboven). Hans fulle tittel var ”Reichskommisar für die besetzten norwegischen Gebiete”
(Reitan 1999).
30

3.4.2 Etter våren 1943
I mars 1943 kom nok en gang nye fangevoktere – hovedsakelig eldre menn fra reservepolitiet
og krigstrøtte menn som hadde returnert fra tjeneste på Østfronten – og tok over styringen i
leiren. Fangevokterne som hadde regjert på Falstad før dem måtte nå sendes til Østfronten
som følge av utviklingen i krigen. Det nye vaktmannskapet fikk stor betydning for fangenes
tilværelse fremover – de førte et langt roligere regime i leiren. Grunnen til at Flesch ikke grep
inn i formildningen av leiren, blir av Reitan (1999) forklart med at han sjelden var på Falstad
selv. Han måtte derfor stole på sine underordnede, og i kildematerialet Reitan benytter
kommer det frem at fangevokterne ofte saboterte ordrene fra sine overordnede. Situasjonen i
leiren ble nå en helt annen enn den hadde vært året før. En av Reitans informanter beretter:
”Hvis 1942 var et helvete på Falstad, så var 1943-45 himmelen” (ibid: 136). Iver, som kom
til Falstad i november 1944, sier at Falstad hadde ”et veldig dårlig rykte da vi hørte om det
tidligere da. Men det var helt forskjellig det som skjedde der da”. Etter vaktskiftet ble
behandlingen av fangene betydelig forbedret, maten ble bedre og fangene fikk mer tid til
fritidssysler.
Det kunne forekomme dårlig behandling av fangene og henrettelser også etter våren 1943, og
særlig ble de utenlandske krigsfangene ofre for dette. I følge Reitan (ibid) var 1943 det året
hvor flest jugoslaver og russere ble henrettet i Falstadskogen. Til tross for dette kan man si at
situasjonen til fangene, særlig de norske, forbedret seg dramatisk fra våren 1943 og frem mot
kapitulasjonen.
Skiftet i forholdene på Falstad kan også ses i forhold til Tysklands situasjon i krigføringen.
Tyskland hadde hatt stor suksess i 1942, mens de i 1943 hadde ”begynt sin vandring mot
stupet” (ibid: 139) – med slaget ved Stalingrad 24 som det store vendepunktet. Selv om det kan
virke merkelig at de politiske stormer ute på kontinentet skulle ha påvirkning på en liten leir (i
forhold til leire på kontinentet) i en liten bygd i Trøndelag, tror likevel Reitan (ibid) at så var
tilfelle. ”Det er tydelig at leirledelsen så en verdi i å holde seg litt bedre inne med
24 Slaget om Stalingrad ble utkjempet mellom angripende tyske og samarbeidende lands styrker, og sovjetiske
styrker, fra 21. august 1942 til 2. februar 1943. Slaget var et avgjørende vendepunkt i andre verdenskrig og blir
ansett som historiens blodigste slag (Wikipedia: Stalingrad).
31

nordmennene, kanskje med tanke på hva som ville skje med dem selv i tilfelle tysk
kapitulasjon?” (ibid: 140). Flere fangevokterne ble veldig opptatte av å drøfte hvem som kom
til å vinne krigen.
3.5 Brutalitet
Falstad har fått rykte på seg som en gjennomgående mer brutal leir enn Grini. Reitan (1999)
presenterer tre forhold han mener ligger til grunn for dette; unntakstilstanden i 1942, leirens
størrelse og Falstadskogen. ”Tiden før, under og like etter unntakstilstanden var svært
dramatisk, ikke bare på Falstad, men i hele Midt-Norge” (ibid: 171). Flere store fangegrupper
– av tyskerne ansett som verste sort – ankom Falstad i denne perioden, og fikk behandling
deretter. Disse utgjorde en vesentlig del av det totale fangebelegget for perioden. Falstad var
en liten leir i forhold til Grini, og hadde dermed flere fangevoktere per fange. Konsekvensene
av dette er at det var vanskeligere å snike seg unna vokterne på Falstad enn på Grini, samtidig
som en mindre leir mest sannsynlig gjør at solidaritetsfølelsen mellom fangene blir sterkere.
”I et tettere samfunn vil dermed nedslående episoder kunne få større ringvirkninger enn hva
tilfellet er i et større og løsere sammensatt samfunn” (ibid: 172). Det vil også være sannsynlig
at omfanget av ugjerninger var mer synlig på Falstad, selv om de totalt sett ikke var flere enn
på Grini. Retterstedet på Falstad, Falstadskogen, lå veldig tett opp til leiren – noe som førte til
at fangene i leiren i stor grad ”fikk den ytterste form for brutalitet, nemlig henrettelser,
nærmere inn på livet enn Grinifangene” (ibid: 172).
Vaktskiftet i mai 1942, sammen med unntakstilstanden i Trøndelag samme året, fikk store
konsekvenser for fangene på Falstad. Behandlingen av fangene på Grini forbedret seg ikke før
ettersommeren 1944 (ibid). Hvorfor Grinis fangebehandling ikke forbedret seg tidligere, slik
som på Falstad, er i følge Reitan (ibid) vanskelig å svare konkret på. En mulig forklaring kan
være interne leirforhold, hvor særlig kommandantskiftet og de nye vaktmannskapene på
Falstad våren 1943 fikk stor betydning. Skifter i den øverste leirledelsen forekom svært
sjelden på Grini, og slik forholdt situasjonen seg mer stabil (ibid).
32

Behandlingen av fangene må til tross for brutale hendelser både på Falstad og Grini, kunne
sies å være bedre i disse leirene enn i konsentrasjonsleire på kontinentet. Som Hegland (1989)
påpeker, var straffeeksersisen på Grini aldri på det nivået den var på i tyske
konsentrasjonsleire. Straffene i konsentrasjonsleirene på kontinentet hadde også et mer brutalt
preg enn på Falstad og Grini. De strengeste straffene i tyske konsentrasjonsleire var
prylestraff, dvs. et på forhånd bestemt antall slag på baken som fangene hovedsakelig måtte
telle selv, opphenging med hendene på ryggen til alle sener i skuldrene var revet av,
nakkeskudd eller henging (ibid). De mest brutale former for straff forekom ikke på Falstad og
Grini, selv om brutalitet likevel var en del av hverdagen for fangene også i disse leirene.
3.6 Kostholdet
Fangene på Falstad fikk servert tre måltider om dagen, hvor frokost og kvelds besto av et par
brødskiver med litt smør eller marmelade og en kopp kaffeerstatning. Middagen besto for det
meste av det fangene kalte ”falstadsuppe” (Nilssen og Reitan 2008: 63). Suppen var som
oftest kokt på enten poteter, rødbeter, gulrøtter eller kålrabi. Fisk ble også servert i lange
perioder, men kvaliteten på fisken var særdeles varierende. Fikk de servert kjøtt til middag,
var det som oftest bedervet. En av Nilssen og Reitans informanter forteller: ”Pølsa var seig og
grønn utenpå, og det tok en tid før man vennet seg til lukten og smaken” (ibid: 63).
Kostholdet i leiren forandret seg gjennom krigen. Det var svært dårlig i perioden fra høsten
1941 til forsommeren 1943, med både lite og dårlig mat. Situasjonen var som verst i 1942,
hvor rasjonene ble mindre som følge av økt fangebelegg (Reitan 1999, Nilssen og Reitan
2008). Matpakkesmuglingen, som trolig startet i begynnelsen av 1942 (Bergestuen 2009),
stilnet nok mange sultne mager når situasjonen var som verst. Etter 1943 og frem til krigens
slutt ble situasjonen gradvis bedre, og når kapitulasjonen nærmet seg vil mange hevde at
matsituasjonen i leiren var like god innenfor som utenfor piggtrådgjerdet (Nilssen og Reitan
2008).
33

3.6.1 Kostholdet i andre leirer
Reitan (1999) hevder at matsituasjonen generelt sett kan sies å ha vært bedre på Falstad enn
på Grini. Det illegale hjelpeapparatet som smuglet mat inn til leiren var svært godt organisert,
og mat ble smuglet inn med stor kreativitet (jf. Bergestuen 2009). Dette forekom også på
Grini, men siden lokalbefolkningen bodde relativt tett opp til Falstad ble smuglingen inn til
leiren enklere å gjennomføre her. Det vil også være relevant at Falstad var en mindre leir, med
færre munner å mette. I tillegg fikk fangene på Grini generelt pakkeforbud fra høsten 1942,
noe som førte til at de i lange perioder måtte klare seg uten de ekstra matrasjonene som
pakker tilsendt utenfra leiren utgjorde (Reitan 1999).
Dersom man ser kostholdet på Falstad i et større perspektiv, vil det kunne karakteriseres som
godt. Utsulting ble brukt som metode for å sulte i hjel fanger i konsentrasjonsleire i Tyskland
(Ottosen 1994). De utsultede fangene ble kalt muselmenn (Ottosen 1995), hvor det dårlige
kostholdet hadde ført til at de så å si bare besto av skinn og bein. Dette forekom ikke på
Falstad, og heller ikke på Grini.
3.7 Administrasjon
En beskrivelse av hvordan Falstad ble administrert vil være relevant for en bredere forståelse
av forholdene i leiren. Dette vil dog være en relativt kort beskrivelse, og for de mer
interesserte henviser jeg til Reitans hovedoppgave i historie om Falstad (1999) og Nilssen og
Reitans bok Falstad: Nazileir og landssvikfengsel (2008).
Hovedgrunnen til at tyskerne opprettet fangeleire i Norge var et ønske om ytterligere politisk
og økonomisk kontroll over de okkuperte områder. Nordmennene hadde ikke forstått alvoret,
og Reichskommisar Terboven var ”lei av å ta på nordmennene med silkehansker” (Reitan
1999: 9).
34

3.7.1 Modell fra Tyskland
Konsentrasjonsleirene i Norge ble bygd opp etter samme struktur som konsentrasjonsleirene i
Tyskland, hvor man hadde en intern SS-ledelse og en egen fangeledelse. Begrunnelsen for å
ha en egen fangeledelse var av økonomisk karakter, samtidig som SS på denne måten forsøkte
å splitte de innsatte gjennom å gi belastede tyske kriminelle de viktigste tillitsvervene.
Formålet var at det skulle ”virke demoraliserende og ødelegge forholdet fangene imellom”
(Reitan 1999). Innslaget av kriminelle fanger var hele tiden lavt på Falstad, så denne taktikken
kunne ikke benyttes her.
Formelt sett var Falstad underlagt BdS 25 i Oslo, men den daglige driften var underlagt KdS 26
Drontheim, hvor Flesch var øverstkommanderende. KdS Drontheim hadde sitt hovedkontor
på Misjonshotellet, hvor de også foretok forhør av de arresterte. Flere av fangene oppholdt
seg her i lenger tid før de ble sendt til Falstad. Vollan fengsel ble også brukt til å internere og
forhøre de arresterte. KdS Drontheim hadde ved kapitulasjonen mellom 250-300 ansatte
(ibid). Det øverste administrative organ i leiren var kommandanturet, med leirkommandanten,
nestkommanderende og en forvaltningsfører. Kommandanten hadde hovedansvaret for
driften, og sto til ansvar for sine foresatte i Trondheim. Seks SS-offiserer fungerte som
leirkommandant på Falstad i tiden leiren var i drift (Reitan og Nilssen 2008).
3.7.2 Vaktmannskapene i leiren
Vaktmannskapet for de mannlige fangene på Falstad besto hovedsakelig av tyske
politisoldater, som sorterte under institusjonen Befehlshaber der Ordnungspolizei i Oslo
(Nilssen og Reitan 2008). Det kommer ikke frem verken i intervjuene eller annen litteratur jeg
har lest om Falstad, at nordmenn fungerte som vaktmannskap i leiren under krigen, selv om
25 ”Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des Sicherheitsdienst”. BdS sto under Höhere SS-und Polizeiführer
Nord” Wilhelm Rediess – sjef for alt politi og SS i Norge – som igjen sto under Terboven – som var den øverste
leder for tyskernes sivile myndigheter i Norge. BdS hadde sitt hovedkvarter på Victoria Terrasse i Oslo (Reitan
1999).
26 Okkupasjonsmyndighetene delte inn landet i seks områder, under ledelse av hver sin ”Kommandeur der
Sicherheitspolizei und des SD”. KdS Drontheim var ”Einsatzkommando V” og ble ledet av ”Kommandeur der
Sicherheitspolizei und des Sd – SS Obersturmbannführer und Oberregierungsrat” Gerhard Ernst Friedrich Flesch
(Reitan 1999).
35

det ikke er ukjent at nordmenn har fungert som fangevoktere i norske leire 27 . I følge Hegland
(1989) tjenestegjorde nordmenn på Grini.
Med utgangspunkt i vaktlister man har fra Falstad i perioden våren til høsten 1942, ”(…) ser
det ut til at vaktskifter forekom hyppig, og ofte bare med tre-fire ukers mellomrom” (Nilssen
og Reitan: 32), og det største antallet vaktmannskap i leiren til samme tid skal ha vært til
sammen 39 politisoldater. Det totale antall politisoldater som tjenestegjorde på Falstad under
leirens levetid vil sannsynligvis være opp mot flere hundre (ibid). Kun to av disse var kvinner,
og de hadde som oppgave å holde oppsyn med kvinneavdelingen.
3.7.3 Fangeadministrasjon
Leiren hadde en egen administrasjon bestående av fanger, etter modell fra det opprinnelige
leirsystemet i Tyskland 28 . Fangene hadde på denne måten også en viss form for makt innenfor
leiren. Den øverste av disse var kapoen, som var de innsattes tillitsmann. Kapoen skulle
fungere som et bindeledd mellom fangene og SS-regimet. ”Capoens hovedoppgaver var å føre
fangelister ved appellene, fordele arbeidskraften på en rekke ulike arbeidskommandoer,
utarbeide rapporter om forholdene i leiren, foreta inspeksjoner, samt å gi nye fanger en
generell innføring i leirlivet” (Nilssen og Reitan 2008: 33). Han hadde også flere medhjelpere,
som for eksempel et ordensvern, brannvern, kjøkkensjef, romsjefer, regnskapsførere og
brakkesjefer (Reitan 1999). I følge et intervju med den siste kapoen på Falstad, Arnold
Mathisen (i Reitan 1999) fungerte fire menn som kapo i løpet av leirens levetid.
3.7.4 Fangeadministrasjonens funksjon i tyske konsentrasjonsleire
Hvor man på Falstad ser et klart skille mellom fangeledelsen i leiren og vaktmannskapet i
leiren, var det ikke alltid slik i andre konsentrasjonsleire på kontinentet. Ottosen (1995)
hevder at det kunne være lite eller ikke noe skille mellom SS og fanger som satt på
maktposisjoner i leiren. I Sachsenhausen forekom det ofte at fanger mishandlet medfanger,
følgelig til SS’ store glede. SS begynte i 1934 å sende kriminelle fanger til
27 Se for eksempel Christie, 1972.
28 Den første konsentrasjonsleiren på tysk jord, Dachau utenfor München, ble opprettet av Himmler den 20. mars
1933. I 1936 begynte tyskerne med en utbygging av permanente leire. Dachau fungerte da som modell for de
leirene når det gjaldt reglement og leirdisiplin. For videre lesning om Dachaus leirreglement og administrering
henviser jeg til Reitan 1999, side 20-23.
36

konsentrasjonsleirene, med det formål å splitte opp de politiske fangenes samhold som hadde
etablert seg i leirene. De kriminelle fangene ble flinke spioner for SS, og rapporterte om de
politiske fangenes handlinger. De ble ofte gitt fangeadministrative stillinger, og lærte fort SS’
metoder for å straffe medfanger. De kriminelle fangene lærte fort at de ikke ble straffet for å
utøve vold mot de politiske fangene, tvert om kunne heller slik opptreden føre til at de steg
høyt i SS’ anseelse (ibid). Ottosen (1991) fremhever at det var heller normalen enn unntaket i
tyske konsentrasjonsleirer, også i Ravensbrück, at fanger – hovedsakelig med
fangeadministrative stillinger – slo medfanger. ”En Blockälteste var fort ute med ørefiken
hvis det var noe hun var misfornøyd med. En forarbeider slo når en fange ikke jobbet som hun
skulle. Lagerpolizei, dette korps av kvinnelige fanger, hvis jobb var å holde ro og orden i
leiren, slo på den minste foranledning” (ibid: 231-232).
Kun en av informantene i intervjumaterialet fra Falstad snakker om at han opplevde vold mot
en medfange, og det ser ikke ut til at fenomenet var utbredt i leiren. Det kommer heller ikke
tydelig frem av intervjuet om denne volden var administrert av fangevokterne, eller om det
dreide seg om et internt oppgjør mellom fangene.
3.7.5 Fangeadministrasjon på Grini
Øverste lederen i fangeadministrasjonen på Grini ble kalt personalsjef, og fungerte som leder
for personalkontoret (Hegland 1989). Det kommer ikke frem i intervjuene eller noe annet
materiale jeg har lest om Falstad at de hadde et personalkontor i leiren. Reitan (1999) skriver
riktignok i sin avhandling om Falstad at kapoen fungerte som personalsjef, og at han var
bindeleddet mellom fangene og leirledelsen, men et personalkontor nevnes ikke. Det ser ut til
at kapoen på Falstad og personalsjefen på Grini hadde relativt like arbeidsoppgaver (jf. Reitan
1999 og Hegland 1989). For øvrig ser det ut til at fangeadministrasjonen var relativt lik i de to
leirene, men trolig var fangeadministrasjonen ved Grini, særlig ved krigens slutt, mer
omfattende enn på Falstad 29 (jf. Reitan 1999). Til forskjell fra Falstad, hadde både mennene
og kvinnene på Grini en egen fangeadministrasjon. Aktivitetsnivået mellom den kvinnelige
fangeadministrasjonen og leirledelsen var trolig lavere enn det var for mennene, hovedsakelig
29 For en fullstendig presentasjon av Falstads fangeadministrasjon, se Reitan 1999: 49-51, av Grinis
fangeadministrasjon, se Hegland 1989: 58-60 for mennenes, og 193-195 for kvinnenes.
37

grunnet lavere fangetall, at de ikke arbeidet med bygging av leiren og at de bodde svært
isolert (Hegland 1989).
På Grini kommer det også frem at fanger straffet andre fanger. Kriminelle fanger i ”Traven” 30
ble beordret til å pryle fanger som ikke arbeidet fort nok. Fanger ble også benyttet til å føre
straffeeksersis med medfanger, og denne var ikke noe mildere enn vanlig. Det var ofte fanger
med fangeadministrative stillinger – personalsjefen, brakkesjefen eller arbeidsformenn – som
ble satt til å lede straffeeksersisen, enten med oppsyn av en SS-mann, eller at de selv fikk
adgang til å straffe en medfange som hadde begått regelbrudd i leiren (Hegland 1989).
30 Eget straffekompani. Kildematerialet viser at det i perioder eksisterte et eget straffekompani også på Falstad,
under navnet ”Traven” (Nilssen og Reitan 2008: 80). Navnet gjenspeiler trolig at arbeidstempoet skulle være
høyere enn normalt. Arbeidsoppgaver kunne være steinbæring, vedsaging og stubbebryting.
38

4 Fangenes levekår på Falstad
Dette kapittelet vil ta for seg levekårene for kvinnelige og mannlige fanger på Falstad. Først
blir de mannlige fangenes levekår presentert, deretter kvinnenes levekår. Kvinnene og
mennene satt atskilt fra hverandre, på forskjellige avdelinger. Det blir derfor naturlig å
presentere levekårene for kjønnene hver for seg. Denne atskillelsen mellom kjønnene fører
med seg flere forskjeller i fangenes hverdag, og som videre får virkninger for fangenes
levekår og livet i leiren.
4.1 Mennenes levekår
Mennene var de første som ankom Falstad etter at skolehjemmet ble overtatt og gjort om til
fangeleir. De var under hele krigen i overtall på Falstad, og sett under én gruppe var de også
de tyskerne konsentrerte seg mest om og straffet hardest, både fysisk og psykisk.
4.1.1 Hva brakte dem til Falstad?
Intervjumaterialet viser at flesteparten av informantene var involvert i illegalt arbeid. Av de
12 intervjuene med mannlige fanger jeg har benyttet, ble tre tatt som gisler, en ble tatt som
jøde og resten ble tatt i sammenheng med illegalt arbeid i motstandskampen.
39

Flere av informantene var med i illegale grupper i krigsårene, og ble arrestert når disse ble
rullet opp. Dette var for eksempel tilfelle for Fredrik. Hans oppgave i gruppen hadde vært å
rapportere om hendelser som skjedde i Trondheim og omegn, eksempelvis troppebevegelser
og utstyr. Joakim gikk på krigsskolen når krigen brøt ut, og ble – på grunn av sin militære
bakgrunn – med i MILORG 31 . Det illegale arbeidet ble utført i grupper på 8-10 mann. Joakim
forteller at noen av gruppene var nokså uorganiserte, og ble ofte raskt infiltrert av angivere.
Som han sier: ”Vi var ikke modne til å stelle med det er. Det var for mange uerfarne”. Han
selv ble arrestert av Gestapo i september 1942.
Martinus var med i en gruppe som drev med illegal virksomhet – Anitra 32 , og han ble arrestert
da denne virksomheten ble rullet opp av Rinnanbanden. Dagen før arrestasjonen fikk han vite
at nestkommanderende i gruppa hadde blitt arrestert. ”Men allikevel så var det ingen av oss
som var så glupe at vi sa at: når går vi i dekning, for vi følte oss alt for trygge”. Han ble
arrestert ved frokostbordet den 28. februar 1943 og kjørt til Misjonshotellet. Øystein kom
tidlig med i motstandsbevegelsen og var leder for en spesiell gruppe i hjembygda si i Nord-
Norge. Han ble arrestert av Gestapo den 20. juni 1944, etter at nettverket rundt en radiosender
ble rulla opp.
Dag jobbet for politiet når krigen brøt ut, og ble gjennom militær mobilisering aktiv i illegal
korrespondanse med Sverige. Han ble arrestert i juni 1943 etter mistanke om at han hadde
reist fram og tilbake til Sverige. Arne ble arrestert for fluktforsøk til Sverige i 1944. Han
arbeidet for et firma han kaller Bauleitung, som ble drevet av Organisation Todt 33 .
Arbeidssabotasje ser også ut til å være et element i arrestasjonen hans. Iver hjalp faren med å
skrive rapporter som skulle sendes til Sverige. Faren, som arbeidet på Hell stasjon, drev også
med frakt av mennesker over til Sverige med tog. Faren ble arrestert den 7. juni 1944. Iver
31
Milorg var navnet på en militær motstandsorganisasjon som ble bygget opp i Norge i løpet av andre
verdenskrig. Formålet var å forberede frigjøringen av landet, og å støtte en eventuell alliert invasjon. Milorg drev
også et omfattende etterretningsapparat og støttet allierte operasjoner i landet, samtidig som organisasjonen
gjennom krigen var aktiv med egne sabotasjeoperasjoner. Under frigjøringsprosessen hadde Milorg en styrke på
ca. 55 000 soldater (Wikipedia: Milorg).
32
Anitra var dekknavnet til en mann som het Knutsen fra Ålesund. Gruppen besto etter hvert av 10-15 stykker
(intervju med Martinus).
33
Organisation Todt (OT) var en halvoffentlig organisasjon som ble opprettet i det nazistiske Tyskland i februar
1938. Dens formål var å konstruere militære installasjoner og veier som tålte trafikk med stridsvogner.
Organisasjonen sto for en rekke større utbyggingsprosjekter (Wikipedia: OT).
40

selv ble arrestert 15. september 1944. Han arbeidet midlertidig på godshusavdelingen på Hell
stasjon, i samme bygningen som faren hadde arbeidet før han ble arrestert. To tyskere, hvor i
alle fall den ene var gestapist, kom til stasjonen den 14. september for å lete etter gjenstander
faren hadde gjemt unna der. Iver gjemte seg i skogen til tyskerne hadde dratt. Tyskerne hadde
også vært hjemme hos foreldrene og foretatt en husundersøkelse, hvor de beslagla diverse
ting, blant annet en skrivemaskin. Kvelden etter kom igjen tyskerne, og Iver ble arrestert og
tatt med til Misjonshotellet.
Jacob ble arrestert som gissel den 9. mars 1942 sammen med en rekke kjente Trondheimsfolk.
Mens han ble satt til å jobbe som lege på sykestuen, måtte de andre rundt 30 gislene delta i
politisk opplæring – en studiesirkel hvor de skulle lære seg blant annet programmet til NS. De
fleste av Trondheimsgislene ble løslatt etter tre måneder. Oddbjørn ble arrestert som gissel
den 20. september 1943. Ingar ble arrestert som gissel i Lurøyaffæren 34 den 14. mai 1944
sammen med 36 andre.
Frank er den eneste jøden i intervjumaterialet. Han ble arrestert under unntakstilstanden i
1942, siden han sto på listen 35 over de mannlige jødene som skulle arresteres. Han ble
arrestert av norske politibetjenter i sitt eget hjem. Han irriterer seg over ivrigheten til det
norske politiet, og mener at de ”kunne ha brukt litt mer vett og latt for eksempel meg da gått
opp og henta klær’n mine og venta på mæ ned. Og hvis dem hadde gjort det, så hadd’ æ
kunna stukk’ ut i 2. etasjen (…) Da hadd’ æ sluppe’ tre år i fangenskap”. To av disse
månedene tilbrakte han på Falstad.
34 På Lurøy hadde unge motstandsfolk laget en utkikspost hvor de registrerte skipstrafikken nord- og sørover
langs Helgelandskysten. De rapporterte over radio til sine foresatte i England om hva de så og ble selvfølgelig til
stor sjenanse for tyskerne. Tyskerne hadde lenge ønske å få satt en stopper for virksomheten og hadde våren
1944 kommet så langt at de hadde peilet seg inn på stedet hvor det norske illegale arbeidet foregikk. De norske
motstandsfolkene Jon Kristoffersen, Hilmar Kristoffersen og Reidar Dundas ble oppmerksomme på at de var nær
ved å avsløres og klarte å komme seg unna i siste liten, den 14. mai 1944. Som følge av dette tok tyskerne gisler
(Lurøy Lokalhistorie).
35 Allerede i 1940 krevde politiets fremmedkontor i Trondheim at Det Mosaiske Trossamfunn utleverte lister
over sine medlemmer i byen og Strinda. Et år senere måtte alle jødiske menigheter i landet levere inn oversikter
over alle jøder, både medlemmer og ikke-medlemmer (Reitan 1999).
41

4.1.2 Hvilke kategorier fanger var det blant mennene? Ble de ulikt
behandlet?
Det finnes noen fangekategorier som utmerker seg, og særlig med hensyn til hvordan de ble
behandlet på Falstad. Jødene var en av fangekategoriene som fikk hardest medfart. I løpet av
krigen ble i alt åtte jøder fra Trondheim henrettet i Falstadskogen, og det øvrige jødiske
fangebelegget på Falstad ble sendt til konsentrasjonsleire på kontinentet i november 1942.
Etter regimeskiftet i leiren i mai 1942 ble forholdene for de jødiske fangene og resten av
fangebelegget betraktelig forverret i forhold til tidligere. Jødene ble heretter atskilt fra resten
av fangene – de fikk ikke lov til å spise sammen med de andre fangene og de arbeidet alene i
et steinbrudd utenfor leiren. Jødene lå også på en egen avdeling i leirbygningens andre etasje,
kalt ”jødeloftet” (Nilssen og Reitan 2008: 40). De ble nektet adgang til sykestua, og fikk
heller ikke behandling ved sykehus dersom det var nødvendig. Brev, pakker og besøk var
strengt forbudt (ibid). Jacob, som fungerte som leirlege, forteller at Leo Eitinger i en periode,
da jødene lå på jødeloftet, fikk fungere som lege for jødene. Han fikk da kontakte Jacob en
gang i døgnet for å få utlevert medisiner han trengte.
Frank opplevde en hard tid på Falstad. Han merket forskjellsbehandlingen godt, og det kom
særlig tydelig frem når de skulle spise. ”(…) vi fikk aldri servert maten… det va itj nå
servering i den forstand. Men vi mått’ vent’ helt te slutt. Og når vi endelig hadde kommet inn
og skull’ ha den brødskiva eller maten, så va det nesten ut før vi hadd’ fått bynt å spis’. Så vi
hadde en ganske hard periode altså”. Grunnet dette gikk de ofte rundt sultne, og jødene hadde
heller ikke like gode muligheter som andre fangegrupper til å få tak i mat på annet vis, som
for eksempel matpakker fra lokalbefolkningen, siden de ble passet ekstra godt på.
Det satt også en del østeuropeiske krigsfanger på Falstad, og disse fikk også hard medfart. De
satt veldig isolerte og fikk sjelden omgås de andre fangene. De ble utsatt for særlig hard
staffeeksersis, før de ble sendt videre til andre fangeleirer (Nilssen og Reitan 2008). Flere av
dem ble henrettet i Falstadskogen før de i det hele tatt kom så langt. ”Fra sommeren 1942 og
ut året 1943 hadde Falstad i praksis funksjon som regulær dødsleir for jugoslaviske og
sovjetiske krigsfanger” (ibid: 52). Rundt 90 prosent av jugoslavene kom aldri fra Falstad i
42

live. Leirlegen, Jacob, som fikk med seg mye av det som skjedde på Falstad, fikk også
innpass i hvordan de jugoslaviske og russiske fangenes situasjon var. I intervjuet sier han:
(…) den store russerkolonien som kom et halvt års tid før krigen var slutt, de hadde
ikke… jeg hadde inntrykk av at de satt på brakka døgnet rundt og ikke hadde (…) noe særlig
kontakt med resten av leiren. Ble forsøkt isolert. (…) jugoslavene var det jo aldri så mange
av, og veldig stor prosent av dem som ble skutt. Og jugoslavene var de som mest jobbet med
oppgraving av gravplasser, ikke sant. Så Ljuban 36 kunne orientere oss da på forhånd om hvor
mange graver som nå sto klar. Og det var mest jugoslaver som ble skutt. Det tror jeg var i
stort flertall.
Kommunistene var, som skrevet tidligere, den største fangegruppen i store deler av leirens
virketid, samtidig som de også var den første store gruppen som ankom Falstad. Reitan (1999)
mener dette kan være hovedårsaken til at de fleste administrative oppgaver ble tildelt
kommunistene fra dag en. Den første kapoen i leiren, Jørgen Vogt, var kommunist. Av denne
grunn vil det være rimelig å anslå at kommunistene som hadde administrative oppgaver ikke
ble like hardt behandlet av fangevokterne. Nilssen og Reitan (2008) viser til en oversikt over
fanger med administrative oppgaver, bestående av 37 navn, hvor kommunistene dominerer.
En administrativ stilling i leiren førte trolig visse privilegier med seg. ”Enkelte fanger gir
uttrykk for at kommunistene dels fikk, dels tilrøvet seg privilegier i fangetilværelsen” (ibid:
37). Andre vil igjen karakterisere dem som omsorgfulle overfor hardt rammede sovjetiske
krigsfanger i leiren. Jacob forteller at kommunistene også kunne få hard medfart på Falstad –
for eksempel i straffekompaniet – av den grunn at de var registerte som kommunister.
De mannlige fangene som satt som gisler på Falstad fikk ”i lange perioder arbeid på
gårdsbrukene i nærmeste omegn” (Nilssen og Reitan 2008: 59), hvor de fikk komme seg unna
leiren i tillegg til at de kunne snike seg til bedre og mer mat 37 . Det kommer også frem av
intervjumaterialet at ikke alle som ble arrestert som gisler fikk det lettere på Falstad. For
eksempel kan sonofrene nevnes. Under unntakstilstanden skulle ti fremstående menn fra
36 Serberen Ljuban Vukovic var sammen med russerne Alexander Makejev, Mischa Moskin og Alexei Mischa
tyskernes faste gravere i Falstadskogen. Før hver henrettelse dro de opp til skogen og grov opp graver etter ordre
fra tyskerne om hvor de skulle befinne seg og hvor store de skulle være. Etter frigjøringa var Ljuban og to av
russerne til stor hjelp når det gjaldt kartlegging av gravstedene (Reitan 1999).
37 For videre lesning om Falstadfangene som arbeidet på gårder på Ekne, se Bergestuen 2009.
43

Trondheim henrettes ”som soning for en rekke sabotasjeaksjoner i Midt-Norge” (ibid: 86).
Disse ble skutt i Falstadskogen morgenen 7. oktober 1942.
4.1.3 Fangesymbol 38
Gislene ble i all hovedsak arrestert for handlinger andre hadde begått utenfor leiren, men de
kunne også fungere som gisler inne i leiren. For eksempel forteller Oddbjørn om at han hadde
en sirkel med en rød strek over på fangedrakta si, som betydde at han var i faresonen dersom
et annet gissel rømte fra leiren. ”(…) for kvar gissel som rømt, fekk vi da hør’, det va at da
skull’ det skjøtast ti stykkja, ti fanga…”. Selv om det var relativt få som rømte fra Falstad,
forteller Oddbjørn at de ofte var redde for at noen av gislene skulle rømme. Mange av dem
var ute på utekommandoer, noe som gjorde muligheten til å rømme større. Som han selv sier,
var dette trolig et ledd i torturen.
Martinus forteller i intervjuet at han hadde en hvit sirkel på fangedrakta si, som betydde at
han ikke fikk bevege seg utenfor leirens indre område. Etter at han fikk jobb som ”Putzer in
der Wache” 39 , fikk han likevel adgang utenfor leiren. Som han sier, så tror han at de så
gjennom fingrene på det. Iver hadde en sirkel med et kryss inni på fangedrakta si, som i følge
fangesymboloversikten betydde at han var arrestert for spionasje. Han sier i intervjuet at
betydde at han var kategorisert som en farlig fange. Etter krigen fikk han vite mer om hvilke
konsekvenser fangesymbolet kunne fått for han:
Og det vi da ikke visste, men som vi fikk greie på etter hvert som disse rettssakene kom
opp, var jo at vi var tre av oss som var på Falstad... i hvert fall tre... som hadde nn-dom da,
og det skulle jo nødvendigvis bli sendt til Tyskland så fort som mulig ned til Natzweiler, ikke
sant. Men så ble jo Natzweiler rømt, ikke sant, og de ble jo besatt av franskmenn og sånn.
Ikke så tidlig riktignok da. Men det førte til at vi var heldige med å ikke komme til Tyskland.
Arne hadde et rundt merke med strek gjennom, som betydde at han var arrestert for illegalt
arbeid eller flukt. I sin hunger etter mat fant han en måte å fjerne merket, slik at han fikk
anledning til å bevege seg utenfor leirens indre område:
38 Se vedlegg 3.
39 Arbeidsoppgavene var å holde vaktstuen ren og ellers stå til disposisjon for tyskerne.
44

Men så tok æ en frekk en æ, vet du. Hadd' et rundt merke på brøstsida her, kvit strek
og... samme som flyktning. Og den to' æ og reiv tå, vet du, for det va avdelt ned te fjøsen, men
det va gjerda rundt der og altså, så det va netting rundt der. Og vaktstua lå på innsida. Ja, og
så reiv æ tå den der kvitlappen og gjekk ned i fjøsen. Det va det fanga som stelte med
krøttera, vet du. (…) Så fekk æ no da, vet du, mjølkeglas med litt fløte oppi og... og det va no
fine greier da, vet du.
Ikke alle fangene i intervjumaterialet snakker om fangesymboler de hadde på draktene sine.
4.1.4 Boforhold 40
En skulle tro at hvilken fangekategori man havnet innenfor, ville ha en vesentlig betydning
for hvor man havnet i leiren. For eksempel antok jeg før lesning av intervjuene at de som ble
arrestert som gisler ville ha det friere på Falstad enn de som hadde begått illegale handlinger
mot den tyske makt. Intervjumaterialet viser imidlertid andre tendenser. Eksempelvis ble
Ingar, som ble arrestert som gissel i 1944, plassert på enecelle i 2. etasje i hovedbygningen.
Han forteller at mange satt to på cellene, mens han var alene på sin. Han mener at han satt
isolert på cella i omtrent tre måneder. Han fikk etter hvert ut i arbeid, men han sier ikke noe
om han ble flytta fra cella.
Joakim, som ble arrestert for illegalt arbeid i MILORG i 1942, satt på Falstad under den mest
brutale perioden. Han ble sparka så det ljomet – som han sier – inn på ei celle sammen med en
kar fra Molde. ”De skremte jo vannet av mange, vet du, bare med dette her”. Moldenseren
reagerte kraftig på denne behandlingen og ”gråt som et barn og syntes at det var aldeles
forferdelig. Han datt helt sammen”. Moldenseren ble etter kort tid hentet ut av cella, for
Joakim skulle sitte alene. I firetiden første natta ble han plutselig hentet til forhør. ”(…) den
tiden du er minst motstandsdyktig, og da kommer de: Ausstehen (…) laufen, schneller,
schneller! Og så ut og spark i ræva”. Joakim satt isolert på cella hele tiden han var på Falstad,
et opphold som skulle vare i fire måneder. Siden han kom tomhendt til leiren, gikk han i en og
en halv måned uten tannbørste og rent undertøy. I tillegg fikk han ikke motta brev eller
pakker. Som han forteller var vokterne på han til stadighet, som for eksempel når han skulle ta
morgenvasken:
40 Plantegning av Falstads hovedbygning i vedlegg 1 og vedlegg 2.
45

Men cella om mårran der… morgenvasken min, hele tiden mens jeg var der, det var:
Laufen, schneller, schneller.. los Mensch, los Mensch. Og bare hive vann i ansiktet. Det var
ikke tid til å ta av seg buksa og vaske seg. (…) Og skulle jeg på toalettet, så var det jo med
vakt hele tiden. Jeg ble fotfulgt hele tiden. Og i frisk luft kom jeg ikke.
Jacob, som i store deler av sitt opphold på Falstad fungerte som leirlege, bodde på celle
sammen med en kommunist mens han var i Straffekompaniet 41 . Det kommer imidlertid ikke
tydelig fram i intervjuet om Jacob bodde på celle hele oppholdet sitt på Falstad.
Jødene ble plassert på et eget loft, kalt ”jødeloftet” (Nilssen og Reitan 2008: 40), hvor de –
særlig fra våren 1942 og til de ble transportert til Oslo – levde under særdeles dårlige kår.
Frank forteller at på det såkalte jødeloftet var det verken vask, vann eller senger, bare
madrasser på gulvet.
Syke lå på en egen avdeling, skjermet for resten av fangene. Tyskerne var ekstremt redde for
smitte, og var raske med å isolere syke fanger. Fredrik, som skadet seg i en arbeidsulykke,
fikk påvist difteri mens han lå på Revier 42 . ”Fordi jeg da var smittebærer, så ble jeg isolert i
sånn paviljong sammen med en del andre”. Han ble også isolert når han kom på sykehuset på
Levanger. Martinus lå isolert på difteriavdelingen i en periode, hvorfra han forteller at
celledørene var åpne inn til gangen. En dør var låst midt i gangen, og bak den lå serberne.
”Men ellers hadde vi jo det bare alminnelig hyggelig. Vi leste og pratet og var ikke ute på noe
arbeid i det hele tatt selvfølgelig med difteri”. Også Dag havnet på difteriavdelinga når han
kom til Falstad like før jul i 1943. ”Der var vi settan’. Og det va fleir oppå der da. Og fekk
maten bringt opp, så vi slapp å vårrå ilag me fangan, og vi slapp å vårrå ut på nå arbeid eller
nån vi ting. Vi satt berre. Satt der”. Fredrik forteller også om en serbisk medfange som lå
isolert på nabocella. Han hadde fått et skuddsår under flukt som det hadde gått infeksjon i.
”Så han hadde en fot som bare var en eneste verkebyll (…), som det da altså ikke ble gjort
noe med, fordi han skulle henrettes allikevel. Og det ble han også”.
41 Hvorfor Jacob havnet i Straffekompaniet blir videre forklart i avsnitt 5.1.6.
42 Sykestua i konsentrasjonsleirene ble kalt Revier.
46

Østeuropeiske krigsfanger satt hovedsakelig på cellegangen, isolert fra de andre fangene.
Siden jeg ikke har intervjuer med noen utenlandske fanger, er det vanskelig å si noe mer om
deres bosituasjon.
Når fangebelegget økte utover 1942, ble nye brakker satt opp for å ta unna for plassmangelen.
Fredrik kom til Falstad i april 1943 og ble plassert på brakke før han havnet på
difteriavdelingen. Oddbjørn, som ble arrestert i september samme året, ble også plassert i en
av fangebrakkene. Fredrik var arrestert for illegal virksomhet, mens Oddbjørn var gissel.
Gymsalen ble brukt som sovesal, og her havnet både Øystein og Iver, som begge ble arrestert
for illegalt arbeid i 1944. Øystein forteller at det var plass til mellom 100-120 fanger i salen.
”Og det va veldig høge køya. Så vidt æ huske så va køyen i alle fall fire i høyden der. Og æ lå
da i øverkøya, så man måtte ligge rolig om natta for ikkje å ramle ned”. Han sier videre at det
også var andre nasjoner representert i gymsalen, og at det var de yngste av fangene som ble
plassert der.
Det kan altså se ut til at hvor de mannlige fangene ble plassert på Falstad skjedde ganske
tilfeldig. Mitt intervjumateriale gir i alle fall inntrykk av det, ved at gisler satt på enecelle og
at både gisler og politiske fanger satt på brakke sammen. Noen kategorier av fanger skiller seg
riktig nok ut i forhold til plasseringen – jødene som ble plassert på jødeloftet og de
østeuropeiske fangene som i hovedsak satt isolert på cellegangen. Til tross for dette kan det se
ut til at også utenlandske fanger ble plassert på gymsalen. En grunn til dette kan være
plassmangelen som oppsto utover krigen. Selv om brakkene som ble satt opp i 1943 avlasta
mye av fangebelegget, er det ikke utenkelig at gymsalen ble tatt i bruk nettopp fordi
fangebelegget ble så stort at man ikke hadde nok plass. I mitt materiale er det ingen av
mennene som ble plassert på gymsalen før 1944.
47

4.1.5 Fangeadministrasjon
Som skrevet ovenfor hadde kommunistene de fleste fangeadministrative oppgavene på
Falstad. Den første kapoen på Falstad, Jørgen Vogt, var kommunist, og blir omtalt som en
meget respektert mann. Han behersket tysk, noe som antagelig er en av grunnene til at han ble
oppnevnt til fangene første tillitsmann (Nilssen og Reitan 2008). Kapoen er den i
fangeadministrasjonen som kommer tydeligst frem i intervjumaterialet, noe som viser at han
var godt synlig i leiren. Det kommer også fram av intervjuene at arbeidsledere var
kommunister. For eksempel nevner Øystein at hans arbeidsleder var en kjent kommunistleder
fra Alta. ”Og æ vil gi han all honnør, for han va veldig skvær og grei og… Og du vet,
tyskerne de så jo rødt når de så en kommunist, men han takla det veldig bra. Så han gjorde en
stor innsats for medfangan sine han”. Joakim nevner i sitt intervju at han leverte fra seg
klærne sine til en kommunist, trolig på det tyskerne kaller ”effektenkammer” (Reitan 1999:
51), hvor fangenes private klær og eiendeler ble oppbevart.
I følge Nilssen og Reitan (2008) forekom det også at fangeadministrasjonen bedrev illegal
virksomhet ved siden av sine daglige oppgaver, som for eksempel hjelp ved flukt i tilfeller
hvor dette ble sett på som absolutt nødvendig. Fangeadministrasjonen var også de som tok
affære dersom tyskerne hadde plantet provokatører i leiren. En provokatør er en person som
er satt inn i leiren av SS-regimet for å grave frem informasjon om illegal virksomhet blant
fangene. Fangeadministrasjonen fikk mer makt i leiren etter hvert som krigen nærmet seg
slutten. Når det nærmet seg kapitulasjonen møtte ikke en gang tyskerne opp til
morgenappellen (Reitan 1999).
4.1.6 Arbeid
I leirens første år var ikke arbeidskommandoene særlig strenge, og i følge kilder kunne
arbeidsoppgavene være vedhugging og diverse forefallende arbeid inne i leiren. Det satt heller
ikke så mange fanger på Falstad det første året, og aktiviteten kan sies å ha vært lav (Nilssen
og Reitan 2008). Når fangebelegget begynte å øke utover vinteren og våren 1942, ble en rekke
arbeidskommandoer opprettet av leirregimet, som snekkerverksted, skredderverksted, sagbruk
og bilverksted. Disse innekommandoene var mer ettertraktet enn utekommandoene, som besto
48

av grøftegraving, tømmerarbeid og rotbæring. Arbeidet kunne være knyttet til straff alene,
med liten eller ingen nytteverdi (ibid).
Det ser ut til at fangene i stor grad ble benyttet til utvidelsen av leiren. Fredrik deltok i
arbeidet med å bygge brakker i 1943, både utgraving og konstruksjon. På høsten 1943 havnet
han på Revier etter å ha falt ned fra en stige under arbeid. Han forteller at han synes arbeidet
var hardt. Etter å ha vært på Levanger omtrent ett år kom Fredrik kom tilbake til Falstad.
Ryggen var ødelagt og han fikk jobb i keramikkverkstedet – et arbeid han satte større pris på.
”Så det var for så vidt trivelig. Det var innendørs og… en veldig god stemning egentlig sånn
sett”.
Også Martinus var med å bygge brakker i 1943, i tillegg til vaktstuen og kommandoboligen.
Når han først kom til Falstad var han ganske svekket ettersom han hadde gjennomgått hard
tortur og hadde prøvd å ta sitt eget liv på Vollan. Han fikk først en jobb med å sage ved, blant
annet sammen med en polakk. ”Så begynte jeg å være med på vagge-transport av stein til
byggearbeidene nede ved… først byggearbeidene nede ved garasjen og verkstedet,
bilverkstedet”. Martinus fikk etter vaktskiftet i 1943 jobb som ”Putzer in der Wache”, hvor
han fikk en veldig fri stilling. ”Blant annet så ble jeg jo tatt med av vaktene til bygds for å
hente post, hente melk til leiren”.
Oddbjørn, som kom til Falstad som gissel i 1943, ble satt til å jobbe i en skogskommando,
hvor han blant annet hogg tømmer.
(…) vi høgg jo tømmer da oppi lia ovom Byavatnet der oppgjennom. (…) Men det vart
jo lite tømmerhogging da. Det va jo begge deler med derre vaktmestran. Vi bøgd jo sånn… vi
fekk jo store grane med toppen mot kvarainner og laga sånne store telt tå tømmer da som vi
ha, og så elda vi… Det var jo lite arbeid da. Det va jo det.
Kommandoen ble senere flyttet til et annet område, hvor det ble ”virkelig tømmerhøgging”.
Oddbjørn fikk etter en tid jobbe som agronom på skolehjemmet like ved leiren, hvor han blant
49

annet fungerte som gartner. Det at han fikk arbeid utenfor leiren, kan trolig ses i sammenheng
med hans status som gissel. Han opererte også en tid saga på skolehjemmet og han kjørte mye
ved med hest. Når den nye kommandoboligen ble satt opp, ble det bygd en bowlingbane i
kjelleren. Oddbjørn var da med og jobbet som kjeglegutt – han satte opp kjeglene på banen –
når tyskerne hadde fest.
Ingar, som ble tatt som gissel i 1943, fikk jobbe blant annet med byggingen av en potetkjeller
en tid etter at han kom på Falstad. Også Øystein var med på arbeidet med å bygge
potetkjelleren. Arbeidet var hardt, og Øystein forteller at de ble svært sultne. ”Vi marsjerte ut
på mårran, og så hadde vi da en halv times pause på dagen, og da fikk vi to brødskiver og et
eller anna varmt å drikke”. Iver, som kom til Falstad i 1944 var nattevakt på kjøkkenet. ”(…)
sånn arbeidsmessig så var det ikke akkurat det beste miljøet på den måten. Vi var på jobb hver
natt, vet du”. Jobben gikk i hovedsak ut på å tilberede frokost til fangene.
Det er rimelig å anta at arbeidet fangene ble satt til å gjøre var hardere under den tøffeste
perioden på Falstad, mellom 1942 og 1943. Dette kommer av at fangevokterne som regjerte
på Falstad under denne perioden hadde fått beskjed av Flesch om at fangene skulle håndteres
hardt. I tillegg var vaktmannskapet tøffere enn de som hadde vært der før dem, og de som
kom etter dem. Det kan virke som om tyskerne ofte satte fanger med kompetanse innenfor
ulike fagfelt til relevante jobber. For eksempel forteller Øystein i intervjuet at tyskerne hadde
prøvd å plukke ut håndverkere og snekkere til trekonstruksjonene på potetbunkersen. Det
skjedde også at tyskerne etterlyste fagfolk på appellplassen, hvor fangene da kunne melde
seg. Oddbjørn meldte seg for eksempel frivillig som gartner etter en etterspørsel fra tyskerne.
4.1.7 Kosthold
De mannlige fangene på Falstad fikk maten servert på spisesalen 43 , og det kommer ikke frem
av intervjumaterialet om de ulike fangekategoriene – med unntak av jødene – spiste i
forskjellige bordsettinger.
43 Se vedlegg 1.
50

Maten på Falstad var, som skrevet i kapittel 3, av varierende kvalitet i løpet av leirens
eksistens. Leirlegen, Jacob, ble mens han var i Straffekompaniet satt til å pakke ut pølser som
kom til leiren.
(…) akkurat da at noen tonn med fordervede pølser var kommet til leiren, som de
hadde overtatt, og så var jeg med i den gjengen som pakket opp og vasket pølsene. Og det var
et forferdelig syn. Og så ble pølsene hengt opp på et av loftene i leiren, og da hadde vi så
lenge... det var vel en tre måneders tid, tenker jeg... at vi hadde pølser som eneste
middagsmat. Og om natten når det var stille, så kunne vi høre at pølsene av sin egen tyngde
på grunn av råttenskap datt i gulvet, og særlig om natten da når det var stille i leieren, så var
det lett å høre sånne ting.
Fredrik, som kom til Falstad i 1943, synes maten på Falstad var for dårlig. Middagen besto
stort sett av suppe. ”Det skulle være kjøttsuppe, men det var (…) langt i mellom kjøttbitene.
Og det var en stående vits da at når man fant en kjøttbit, så skulle man levere den tilbake, for
den skulle brukes om igjen”. Heller ikke Oddbjørn skryter av maten. Siden han omsider
begynte å jobbe utenfor leiren og fraktet mat inn til leiren, klarte han seg greit. ”(…)
selvfølgelig åt æ lite grann tå det sjøl, så æ lei itj nå nød akkurat”. Martinus sier at
forpleiningen på Falstad var ”mager på en måte”. Han husker at en som hadde hatt magesår i
mange år når han kom dit, ble kurert for dette. Når han senere ble sendt til Tyskland, minnes
han at de lengtet tilbake til Falstad og kostholdet der. Han sier:
Så det var jo antakelig det beste på noen konsentrasjonsleir i landet, vil jeg tro,
liggende der på Ekne. For der kunne jo bøndene greie å levere inn, og kjøkkenet kunne… de
som stelte med kjøkkenet kunne vel nær sagt dra på bygda og handle litt også.
Arne, som kom til Falstad høsten 1944, sier dette om maten:
(…) brødet ska ‟n Strømsø ha god takk for, for han va det som levert… han Strømsø på
Levanger. Det va derifra brøda kom. Dem va ganske brukbar. Dem hengte i hop i hvert fall
og… Og fisken det va no så som så, men vi åt no ka det va, vet du, bare vi fikk mat. Og så
gleda vi oss te søndagan, for da hadd‟ vi smugla inn så my‟ at vi fikk lage en skikkelig god
lapskaus. Og det va det en venta på at en skull‟… kom‟ te søndan da, vet du.
51

Arne forteller også om at han en gang stjal mat fra et lager:
Og så neri rett foran åpninga der, så hadde tysker'n lager tå grønnsaker og fin
spekesild og... Og æ fikk så løst på sånn sildsuppe, vet du. Jauda... æ to' ut glaset eller åpna
det. Det va vel spikra, men æ bøyd det vekk for å kom' mæ inni der. Da va æ aleine. Og da
plukka æ med mæ fineste sort sild og grønnsaker, og så va det opp på kjøkkenet da... fikk æ
lurt te så æ fikk renska og så laga æ te sildsuppe. Det e den beste suppa æ ha ete altså. Det va
godt altså! Ja. Æ ha vorre glad i sildsuppe heile tida æ... før og det da. Så det va ei god suppe
altså.
Hadde han blitt tatt for dette, hadde han nok fått kula tvert, som han sier. ”Æ har tenkt på det
mang' gang', gitt, på de greian der, at æ tora å ta sjansen på det”.
Ingar forteller at de som satt på enecelle på cellegangen fikk maten opp på cella, og fikk
følgelig ikke spise i spisesalen sammen med resten av de mannlige fangene. På et vis kunne
det lønne seg å komme på sykestua, siden man da kunne få ekstra melkerasjon. Ellers fikk de
den samme maten både på enecelle og sykestua som resten av fangebelegget.
De som arbeidet på utekommandoer hadde bedre anledning til å skaffe seg ekstra rasjoner
med mat, siden lokalbefolkningen var hjelpsomme overfor fangene. Øystein forteller:
Vaktene ga tillatelse til at vi kunne tenne bål, og der va vaktene også og varma seg på.
Og han ukraineren der han stekte da rotfrukter i glørne, for den bonden som eide
eiendommen der, han tok opp en del av det her og så lot han resten stå, slik at fangan kunne
få litt ekstra forpleining. Og det kom jo veldig godt med der.
Det foregikk en ganske omfattende matpakkesmugling inn til Falstadfangene av
lokalbefolkningen i Ekne. Matsmuglingen ble særdeles viktig for fangene i perioder hvor det
var lite og næringsfattig mat i leiren og når fangene ble fratatt retten til å motta pakker
utenfra 44 . Bergestuen (2009) har i sin avhandling sett på denne virksomheten, og viser at
smuglingen både forekom i organiserte former i tillegg til mer vilkårlig, som følge av
44 Unndragelse av retten til å motta besøk, brev og pakker ble ofte brukt som kollektiv straff for lovbrudd som
forekom i leiren.
52

forespørsler fra pårørende. Det var også ulike måter å smugle maten inn på – ved å levere den
til leirens vaktrom, gjennom de besøkende, eller illegalt sammen med andre leveranser inn til
leiren. ”Om situasjonen bød seg så nølte ikke folk med å yte fangene hjelp med det de måtte
ha tilgjengelig” (ibid: 74).
Arne var en av fangene som var med på å smugle inn mat til leiren.
Æ va no med og to‟ imot 5 kilo smør ein gang æ. Det va ein stor klatt, vet du. Og da
kom det ein med et høylass, og dem fikk ikkje lov te å kjør‟ inn bønder‟n, vet du. Og så skull‟
æ ta over da og kjøre, og så fikk ‟n varskudd mæ om det at: det legg‟ medt inni lasset, sa‟n.
da forsto æ det at det va nå. Og da kjørte æ på låven, og tysker‟n kom no ette, og så sa æ det
te karan som skull‟ vær‟ med at: Ta i no så ska vi bekke det over, sa æ, for det ligg‟ nåkka
inni. Så bekka vi det over, så at det ikkje kom i siktbarhet da, og da lå det inni det da, vet du.
Og så to‟ æ og la det på mæ, for æ hadd‟ lov te å gå gjennom der æ. La det på mæ og bar det
inn og så ordna kokken det da, vet du.
En av fangevokterne, Endelmann, hjalp fangene med smugling av varer inn til leiren.
Martinus ble etter hvert ”en av de store pakkesmuglerne på Falstad”, som han kaller seg. Om
vinteren brukte de en stor kjelke til å trekke lasset inn i leiren. ”Og da husker jeg en gang at vi
kom opp, og så kom Endelmanns overordnede forbi, og da hugg Endelmann tak i tauet på
kjelken og hjalp oss å trekke den inn i gårdsplassen i full fart, for han var redd for at den
andre skulle spørre”. Oddbjørn var også delaktig i det illegale arbeidet med å smugle
matpakker inn til leiren. Han hjalp til med å skaffe matpakker mens han arbeidet på
skolehjemmet. Hans jobb var å løpe over skogen til meieriet for å hente matpakkene, før de
ble samlet i smia på skolehjemmet. Når han skulle inn til leiren igjen om kvelden gjemte han
matpakkene i buksebeina på fangedrakten. I tillegg var han også med på å kjøre inn
smuglemat til kjøkkenet i leiren. Han forteller:
Og særleg det vart innkjørt da når han Endelmann va på vakt. Og han kom jo ut og
brukt kjeft da. Hvis at vi ha med nån ting, så skull‟n gjørrå både det og det. Han skull‟ skjøt
oss og… og da vesst ‟n jo det at det va berre smuglagreia puinni der. Så æ kjørd da rundt og
inn på kjøkenet og levert det dere og kjørt ut igjen…
53

4.1.8 Hvordan ble mennene behandlet av fangevokterne?
Flere av fangene i intervjumaterialet forteller om straffeeksersis de opplevde. I følge
instrukser gitt av BsD i slutten av 1942 kunne ikke kommandanten ilegge fangene
straffeeksersis i mer enn en time. Til tross for denne instruksen ser det ut til at behandlingen
av fangene har variert en del. Hvem som ble straffet, hvilken straff de fikk og hvor lenge den
varte ble ofte avgjort av tilfeldigheter, som for eksempel hvilket humør den ansvarlige
fangevokteren var i (Reitan 1999). I følge Reitan (ibid) var straffeeksersis den mest anvendte
måten å kue fangene på i løpet av leirens levetid. Straffeeksersis forekom hyppigst 1942, men
var også vanlig i de mer rolige periodene. ”Metoden ble brukt mest for å demonstrere generell
makt overfor fangene og ikke nødvendigvis som straff for brudd på reglementet” (ibid: 122).
Arne, som satt på Falstad høsten 1944 opplevde hard straffeeksersis sammen med to
medfanger. ”Og vi fekk ei heil uke straff med å krype og heve oss opp og springe rundt
appellplassen en times tid, vet du, og… Og dem hadd’ en sjæfer som fulgte rundt. Og sakka
du på farten, så va ’n der med en gang, vet du. Æ hadd’ tre bitt æ”. Arne forteller videre at den
ene som var med på denne straffeeksersisen ”stupte”, og at han ikke tror han overlevde. ”Han
kommandanten satte hælen i ryggtavla på ’n”. Kommandanten var Bauer.
Selv om Joakim satt på Falstad når det var som verst, opplevde han selv aldri å få et slag på
seg. Han fikk likevel oppleve vold på nært hold, som når han opplevde at sin egen far fikk
gjennomgå på cellegangen. ”(…) det var helt forferdelig da han ble sparket og slått. (…) det
var ille å se på og høre på hvordan de hersket med han”. Straffeeksersis fikk han også
gjennomgå etter han ble knepet i å ligge i senga på dagtid, noe som var strengt forbudt.
Det var spesialøvelse med å holde to stoler (…) i stolbeina og så hoppe rundt som en
tulling. Og med strak arm og sånn og hoppe og hoppe og hoppe. En latterlig øvelse, men den
er veldig anstrengende. Og han som var der, han Gestapo-fyren, han fløy rundt med en stokk i
den ene handa og pistolen i den andre og brølte hele tiden (…). Og etterpå måtte jeg legge
beina på en kasse over et røropplegg på veggen og så stå skrått ned da med… måtte gjøre
armbøyninger i all verdens tid.
54

Ofte kunne brudd på leirreglementet føre til kollektiv avstraffelse av fangene. Dette ble tilfelle
når tre mannlige fanger ble tatt i å snike seg inn på kvinneavdelingen ved å bruke en
gjenglemt stige som sto utenfor et vindu. I følge Øystein ble de tre mennene slått gul og blå
under forhør etterpå, i tillegg til at de fikk mørkecelle på vann og brød. Disse tre mennene
hadde bodd på gymsalen, og kommandanten mente det ikke var mulig at tre menn hadde vært
borte i flere timer uten at noen hadde lagt merke til det og sagt ifra til den tyske leirledelsen.
Og dermed fikk resten av belegget på gymsalen også straff. Øystein forteller:
(…) Så vi lå og så blei vi da tatt ut til hard straffeeksersis med ”hüpfen und hinlegen”
og alt det der, og så va da sjefen med sjæferhunden sin der. (…) vi hadde en veldig hard
tørning, og æ trur at den sto på minst en time. (…) Og neste natt så fortok det samme seg
igjen. Nøyaktig det samme. Og tredje natta også. Men tredje natta så hadde det klarna, slik at
på de små vannpyttene og det her, de hadde da slått seg en syl… en aldeles tynn isflata. Og
det e klart når vi da lå og åla i de der, så skar vi oss sund. Så æ huske du så berre
gjenskinnet… at du så bortover i de sølepyttan og isen, at det var blodfarga det der. Og den
natta var jo den absolutt hardaste. Og da va det en av de eldre fangan, han døde da. Han fikk
da hjertetrøbbel og ble tatt bort, men han døde ette på der.
Som ekstra straff for brudd på leirreglementet kunne man få opptil tre døgn på mørkecelle på
brød og vann. Tyskerne tømte ofte vann på gulvet inne på den lille cellen, slik at det ikke var
mulig å sette seg. Slik måtte altså fangene stå den tiden de tilbrakte inne på mørkecellen
(Reitan 1999). Jacob fikk selv erfare mørkecella i tre døgn, og forteller:
(…) mørkecellen den lå under en trapp, så man kunne så vidt stå under trappeavsatsen
øverst (…) så tok trappen halve cella. Og der sto det en brisk som jeg kunne ligge på, så jeg
hadde knærne godt oppunder da. For det var jo ikke noen loddrett vegg, bare en trekant…
mørk trekant… under den trappa. (…) Der lå jeg tre døgn med knærne godt opptrukket, for du
kunne ikke strekke ut beina.
Mens han satt på mørkecella kom kapoen med mat til han. Hadde ikke kapoen kommet med
mat, kan det godt tenkes at han ikke hadde fått noe mat i det hele tatt. Jacob fikk ikke noe
juling eller ble mishandla på noe vis mens han satt på mørkecella, men han forteller at det var
”veldig ubehagelig”.
55

Arne opplevde å bli satt på mørkecelle etter å ha blitt tatt i å smile på kveldsappellen, noe som
ikke ble godtatt av en fangevokter han kaller ”Gulltann”.
Og da fikk æ beskjed om det at æ ska ikke ha nåkka kveldsmat, og du ska melde dæ på
vakta ette oppstilling. Og da forsto æ jo ka det va, vet du. Det vart faenskap tå det der. Og
kjæm dit bort og åpne døra: Flyg 'n på mæ og denge mæ som bare det og varskudd' at... ja,
han sa det at æ hadd 'stått og gjort narr tå'n, stått og flirt åt'n og gjort narr tå'n og fikk te så
kjøle te veksel på derre der, vet du. Han slo mæ mot veggen, vet du, så æ havna mot... Og så
fikk æ beskjed om å ta med mæ ullteppe og... ja, det va det første æ skull' ha med mæ ullteppe
når æ kom, ja. Sånn va det. Ja... så fôr æ no avgårde da med ullteppet, og da va det æ fikk
sånn juling, vet du, og så skull' æ neri mørkecella. Og det va ei sånn celle... det va ei trapp
som gikk sånn, og så va det da... ja, så va det ei fjøl der, og så va det... æ måtte sitte sånn for
å værra inn i den kåken. Sånn. Heile natta, vet du. Men så ha æ fått ordna... æ skull' ikkje få
nåkka matrasjon heller, vet du. Men så va det tre sånne luftehol oppi døra, og så ha kompisan
ordna... skore te ei strimla der og så sendt ned gjennom derre hola. Så æ fikk maten lell æ da.
Nei, da va 'n fæl, gitt, han derre "Gulltann".
Også Oddbjørn forteller om ”Gulltann”, og at han var ganske hard mot fangene. ”Æ fikk jo
straffeeksersis æ og da, og det va itj nå my’ igjen tå buksa når han va ferdig med mæ, nei.
Men æ va jo i god form, så det gikk jo bra”. Grunnen til at han fikk straffeeksersis var fordi
han flirte og rista på hodet til ”Gulltann” når han drev straffeeksersis med polakkene. I følge
Oddbjørn hadde polakkene straffeeksersis hver dag.
Jødene ble som skrevet overfor behandlet svært dårlig fra 1942.
Det finnes et utall eksempler på den brutale behandlingen jødene på Falstad fikk
høsten 1942. Blant annet kommanderte fangevokterne ofte de jødiske fangene til å krype fra
leiren og opp til steinbruddet, en seanse som kunne ta flere timer. Herfra måtte de bære bårer
fylt med stein i springmarsj ned til leiren. Ikke sjelden måtte fangene returnere lasten tilbake
til utgangspunktet (Nilssen og Reitan 2008: 39).
Voldsepisoder var ikke ukjente for jødene. Som nevnt ble en del jøder henrettet i
Falstadskogen, men også stokkeslag, spark og hard straffeeksersis var daglig kost. En mye
omtalt hendelse på Falstad er når jødene en dag i november 1942 måtte krype omkring på alle
fire under slag og spark og fange løv fra ei bjørk ute på gårdsrommet. Frank forteller i
56

intervjuet om hva som skjedde: ”Og da mått’ vi legg’ oss ned og ta (…) og da mått’ vi rist’
resten av løvet på det, og så mått’ vi kryp’ i fra den ene sida med ett blad i munnen te ainner
sida. Og du kan jo tenk’ dæ kor mang’ gang’ vi gikk eller krøp over der”.
Noe av volden mot jødene førte også til store skader, men siden de ikke hadde tilgang til
verken sykestua eller sykehus fikk de dårlig 45 eller ingen behandling for skadene. Tre av
jødene ble ved et tilfelle hardt skadet under straffeeksersis, og fikk til slutt beskjed om at de
fikk dra på sykehus. Flesch hadde dessverre andre planer for dem, og bilen de ble ført inn i
kjørte i retning Falstadskogen i stedet for til sykehuset (Nilssen og Reitan 2008). Jacob fikk
høre om denne hendelsen gjennom Leo Eitinger, som hadde skrevet anbefalinger om
sykehusinnleggelser på de tre jødene. Det kommer også fram av intervjuet med Jacob at også
en fjerde eldre jøde ble henrettet sammen med de tre andre. Dagen etter henrettelsen måtte så
Leo Eitinger skrive en søknad om sykehusinnleggelse på den fjerde jøden, som da allerede
var skutt i Falstadskogen.
Selv om gislene i all hovedsak levde under rolige forhold på Falstad, finnes det unntak.
Avstanden mellom ”himmel og helvete” var ikke stor, og det skulle ikke mye til før tyskerne
beordret ekstra straff. Jacob ble arrestert som gissel i forbindelse med en større aksjon i
Trondheim 9. mars 1942. Han fungerte som leirlege fra han ble arrestert til krigens slutt, med
et avbrudd på våren og sommeren i 1942 – hvor han ble overført til straffekompaniet.
Grunnen til overførselen – forteller han i intervjuet – var en samtale med Flesch under et møte
med lærerne og gislene på Falstad angående lærerkonflikten. Flesch spurte hvorfor han ikke
deltok i diskusjonen, og Jacob svarte: ”(…) en diskusjon hvor den ene part er fanger, og den
andre part har konsentrasjonsleirer som sitt viktigste argument, det er en diskusjon som jeg
ikke er interessert i”. Dette tålte ikke Flesch, og på morgenappellen den påfølgende dagen
fikk Jacob beskjed om at han ikke lenger hadde status som gissel, at han ikke lenger skulle
fungere på legekontoret og at han var overført til straffekompaniet. ”(…) da hadde jeg særlig
de første tre ukene (…) en jævla tid. Særlig de første fjorten dagene trodde jeg at jeg skulle
stryke med”. Straffekompaniets arbeidsdager var harde og lange med mye tungt fysisk arbeid,
45 Leo Eitinger fikk fungere som leirlege for jødene, men hadde ikke mye utstyr å hjelpe seg med.
57

og etter kveldsmaten ble de også utsatt for straffeeksersis. Dette var under den hardeste
perioden på Falstad. Jacob forteller at Gråbein tok seg spesielt av han:
(…) han hadde da solo-gymnastikk med meg.(…) som regel ble jeg ikke dimmitert før
mellom halv tolv og tolv om natta. Siste seanse i denne nattgymnastikken var å krype på
magan i hvert fall minst hundre meter inn til leiren og så krype opp trappa til den
celleavdelingen hvor jeg hadde min køye sammen med en kommunist, hvor jeg da ble låst inn
på køya. (…) så var det purring klokka seks om mårran.
Etter at han fikk slippe straffekompaniet var han en kort periode ”Putzer” for fire eller fem
tyske politisoldater før han igjen fikk gisselstatus og fungerte som lege. Fra 3. september 1943
og til freden kom bodde han utenfor leiren, men jobbet i leiren hver dag utenom de tre siste
månedene – siden han da ble nekta adgang til leirens område. Grunnen til at han ble nekta
adgang til leiren tror han selv var fordi tyskerne ikke likte at han gikk inn og ut av leiren hver
dag, og fryktet at han hadde kontakt med Hjemmefronten.
Det kommer også frem av intervjuene at noen av fangevokterne til tider både var både
hyggelige og hjelpsomme. Dette gjelder særlig etter vaktskiftet i mars 1943 og fram til
tyskerne kapitulerte i 1945, men ”menneskelige” fangevoktere kunne også forekomme før
vaktskiftet. Joakim, som satt på enecelle i slutten av 1942, fikk av en fangevokter lov til å
besøke faren sin. Joakim fikk også besøk av en vokter han kaller Felix, som plutselig dukket
opp en natt. Han forteller om møtet:
Han var nødt til det av hensyn til alle de andre som var rundt han... og sa han måtte
snakke med et menneske, sa han. Og ble sittende veldig lenge og gråt og sier at: Dette er like
mye fengsel for meg som for dere, og det er få av oss som har gjennomgått den utdannelsen vi
har og som ikke har tatt skade på sjelen av det. Han kom inn mange ganger. Og dette var før
Stalingrad og... det var før den... Så de hadde ikke noen grunn til å fly og klappe oss på
ryggen, ikke den gangen. (…) Men i all fall så kom han Felix igjen gang på gang, og jeg vet i
ettertid at han hjalp mange og tok sjanser. Og hadde de blitt tatt, så hadde det vært rett ut på
(uklart) det.
Fredrik, som satt på Falstad fra april 1943, forteller at vaktmannskapet var relativt greie, til og
med vennlige og forståelsesfulle. Han begrunner selv dette med at de også hadde opplevd
58

fangenskap, i første verdenskrig. Likevel påpeker han at det var disiplin i leiren, ”(…) det var
kryping og… dukke ansiktet ned i søle og alt det herre”. Han påpeker senere i intervjuet at
han tror det var oftere straffeeksersis før hans tid i leiren. Kommandant Jeck hadde han
imidlertid ikke noe til overs for. ”(…)en Satan. Absolutt. Han hadde noen sjæfere som han
hadde dressert ganske ettertrykkelig”.
Øystein, som kom til Falstad i 1944, sier at fangevokterne var ”absolutt korrekte”, selv om de
selvfølgelig førte en hard disiplin og hadde strenge regler. ”Og æ kan ikkje huske at æ så at en
eneste av vaktmannskapan noen gang slo en fange eller anna mishandling der, det æ kunne
observere”. Selve sjefen, derimot, mener han var nokså slem, og de betrakta han som
uberegnelig. Det forekom også at voktere advarte fangene mot andre voktere som fangene
burde passe seg for og ikke si for mye til – da de gikk rett til kommandanten med
opplysningene.
Fredrik trekker frem en hendelse som skjedde på våren 1945, hvor fangevokterne viste sine
menneskelige sider og søkte kontakt med fangene.
Da var det en av de som hadde aftensinspeksjon, som da hadde oppdaget at jeg kunne
spille lite granne på gitar. Det var en (…) i fra Bodø-kanten som spilte mandolin. Og vi hadde
spilt lite granne sammen. Og dette hadde han oppdaget, så han kom… passet på å ta vår
brakke eller vår seksjon sist på kvelden, og da kom han inn, og så satte han seg ned, og så tok
han av seg lua og så sa han at nå kunne konserten begynne.
Oddbjørn forteller at Endelmann var en ganske real vokter. Han var riktignok ganske stygg i
kjeften, men det var bare for å imponere kommandanten. En dag hørte Oddbjørn og en
medfange et voldsomt leven på hjørnet av brakka, og de klatra opp på hemsen for å se.
Og da va det voldsomt te leven tå han Endelmann da, og da herja‟n med den polakken.
Vi trudd‟ jo itj at ‟n kom te å leva over denne den, for vi ha jo sjett så my‟. Men det vist‟ sæ
det at han satt på kanten på… gesimsen på brakka og åt sjokolade, og ‟n Endelmann herja for
sæ sjøl da. Men det va ingen som såg det i fra tårna da. Det hørdes jo da som han holdt på og
to‟ livet tå ‟n, men han satt jo der og åt sjokolade.
59

Martinus stiftet også bekjentskap med Endelmann, og sier at ”han og jeg ble bestevenner”.
Gjennom sin jobb som ”Putzer in der Wache” fikk han være med fangevokterne til bygda i
forskjellige ærend. En dag fikk han gjennom jungeltelegrafen vite at hans mor var i bygda.
(…) når min mor var på bygda, og jeg fikk den jungeltelegrafmeldingen, så gikk jeg til
Hans… jeg tror han het Hans Endelmann… (…) Og da sa han: Da skal jeg bli med og hente
melken, sa han. (…) Og når vi da kjørte hest og trille forbi der hvor læreren bodde, så hoppet
jeg av og gikk inn og var sammen med min mor i tre kvarter. Og hun hadde da med seg
pakker og hilsninger, som jeg hadde med meg inn igjen. Og så kom de og stoppet utenfor og
tok med meg tilbake. Det var ikke ofte, kanskje et par-tre ganger i løpet av den tiden jeg var
der (…). Men det var velkomment, slik at jeg ble jo etter hvert en av de store pakkesmuglerne
på Falstad.
Martinus trekker også frem en hendelse som skjedde når han skulle forlate Falstad og sendes
til Tyskland.
Da vi var tatt ut og vi var noen og femti var det vel som var tatt ut, så kom Endelmann
bort til meg efter oppstillingen, og så sa han da på tysk da: Dit hvor du nu kommer er det
dårlig, sa han. Jeg skal gi deg et godt råd at straks det spørres etter en tolk, ein Dolmetscher,
så skal du melde deg, for det er de fineste jobbene du kan få, sa han. Og det levet jeg efter.
Mens flere fanger snakker godt om Endelmann, sier Iver at han var ”ufyselig”. ”En pen gutt,
men han var veldig ekkel altså (…). Jeg snakket litt med Endelmann da, for han kasta meg ut
fra kjøkkenet… jeg skulle ikke være der”.
4.1.9 Fritidsaktiviteter
Fritid vil kanskje ikke være et passende ord når man snakker om en konsentrasjonsleir, men
det viser seg ut fra kildematerialet at de mannlige fangene hadde mulighet til en viss grad av
sosialisering med de andre fangene når arbeidsdagen var omme. Anledningen til å bedrive
fritidssysler var størst etter at omstendighetene i leiren forandret seg i 1943. De som hadde
mulighet bedrev terning- og puslespill, bridge og sjakk, leste bøker, tegnet og skrev dikt.
”Fangene etablerte også flere sangkor, og i en periode etter 1943 eksisterte også et
hornmusikkorkester i leiren” (Nilssen og Reitan 2008: 61). Arne forteller både om kortspill,
ludo og hornmusikk. ”Ja, dem spelte no da og øvte på ditten og datten. Det likte no tysker’n,
60

vet du, hornmusikk (…) Æ va no med som dirigent og æ fleire gang sånn”. Ingar var med i et
sangkor. ”(…) det va jo en veldig sosial sak for oss fangan, både korøvelse og… Til slutt då,
som e huska, så hadde vi en spesiell konsert inne i tunet på Falstad”.
Martinus snakker om at de hadde et elitekompani på Falstad, hvor de skulle få ekstra
gymnastikk.
Tyskerne var selvfølgelig begeistret for alt germansk, og så plutselig en dag på... det
må ha vært i mai antagelig 1943... så hadde kommandanten funnet ut det at de skulle skille ut
de sprekeste og de med mest germansk utseende. De var kanskje med tanke på at de skulle
omvende og trene dem. I hvert fall skulle de få spesiell anledning til å trene og holde seg i
form. De ble satt under kommando... opprettet... under (navn), ( …) som var en spreking han
også. Først ble det kalt "Elite-Zug Falstad", men vi som kom inn der da, vi protesterte. Vi
ville ikke være noe Elite-Zug. Og så ble det døpt om til Zug (navn). Og vi fikk da også litt
ekstra gymnastikk var meningen. Og omtrent midtsommers må det ha vært, så ble det
arrangert en fotballkamp mellom et lag som var tatt ut av Jørgen Vogt og med Jørgen Vogt
som kaptein, mot Zug (navn). Og da fikk hele leiren anledning faktisk nesten til å dra ned på
fotballplassen, utenfor det innringete... Og jeg husker godt at Jørgen Vogts lag slo Zug (navn)
1-0 eller 2-1 eller hva det var. I hvert fall med ett måls overvekt så vant... Og Jørgen Vogt ble
kjørt i triumf opp til leiren, sittende på panseret på en bil. Det husker jeg godt. Jeg tror det
finnes et bilde av Jørgen sittende der.
Organisering av illegalt arbeid kunne også forekomme i fritida. Øystein forteller i intervjuet
om et illegalt møte på loftet i hovedbygningen på Falstad, hvor representanter fra
motstandsbevegelsen i Narvik og Trondheim møttes for å diskutere ulike forhold. ”(…) både
motstandsbevegelsen og det samme med Rinnanbanden og forholdet der. Og noe av det
viktigste var også rettsoppgjøret etter krigen”. Ettersom Øystein forsto, skulle det de hadde
kommet fram til sendes via Sverige til regjeringen i London. Han kan huske at det forekom
tre møter, med et visst mellomrom mellom hver gang. Når han ellers møtte på disse
møtemedlemmene i leiren, gjaldt det å ikke vedkjenne at han kjente dem. Møtene var
hemmelige, og tyskerne skulle ikke få nyss på at de hadde noen form for kontakt.
61

4.1.10 Kontakt med kvinnene
I intervjuet med Martinus forteller han at det i utgangspunktet ikke skulle være noen
forbindelser mellom mennene og kvinnene i leiren, og at skillet mellom kvinner og menn ble
sett på som helt naturlig. Øystein presiserer at det var svært strengt vakthold rundt
kvinneavdelinga, og at ingen mannlige fanger skulle komme opp dit. ”Kvinnene da hadde jo
da… ble jo lufta, og det va jo da strengt vakthold slik at det ikke skulle være noen forbindelse
mella dem og de mannlige fangan”. Likevel forekom det kontakt mellom kjønnene. Martinus
forteller: ”Jeg vet at det var mulig å krype over loftet og komme i kontakt med dem og snakke
med dem gjennom takluker og sånn. Det vet jeg en av mine venner gjorde”. Også Dag
forteller om at de kunne krype over loftet fra difteriavdelingen for å komme i kontakt med
kvinnene.
Ja, veien va ganske enkel. Innpå de cellan der va det sjølsagt tak over dem og da som
på aill rom bortover. Men det gikk an å løft‟ opp det taket. Det va en lem som låg… om det va
gjort sålles i fra bynnelsa, det kan jo godt hend‟. I aill faill gikk det an å løft‟ opp det taket så
at ‟n kunn smett‟ oppå uinn-puinn kvesten, kan du si da, på den (…). Og da va det fritt å gå
bortover.
Det kunne visstnok være intime stunder der, og Dag beskriver også et lite ”elskovsrede” oppe
på kvisten. De på difteriavdelingen skulle egentlig ikke vite om denne aktiviteten, men som
Dag sier: ”vi kom borti det lell da når vi fôr å lura. (…) det va itj aill som fôr, nei. (…) Det va
mest ungdommen som fôr og tulla sånn”. Han forteller ikke noe mer om dette ”elskovsrede”,
og det blir heller ikke nevnt i noen andre intervjuer – selv om mange forteller om kontakt med
kvinnene. De holdt også på å bli tatt en gang de var oppe på kvisten og snakket med kvinnene
fra kvinneavdelingen. Dag forteller:
Så va vi oppå der, og så hadd' vi gått bortover. Så sto vi inni gangen da... va kommi
heilt ned i gangen da og åna inspeksjonsluka i gangen, og så ha vi kommi heilt ned i gangen
og sto og snakka med ei dame der inn te rommet deres da. Men så hørt vi plutselig at det
rasla i nå nøkla: Dæven, no kjæm det inspeksjon. Og så va det opp med den luka der, og så va
vi to stykkja som sto ned, og vi ha itj nå der å gjørrå, så vi mått' ta oss vekk fortest mulig. Og
kolles vi kom oss opp i frå gølvet og gjennom den luka og oppå der og vart ståan' før han kom
inn han, så så vi tysker'n passert oss puinni.
62

Martinus forteller også at de mannlige fangene hadde noe kontakt med kvinnene gjennom
vaskeriet og ”(…) ved å snakke sammen mot gjerdet eller noe sånt. De hadde jo sin egen
spisesal og alt sånt, så vi visste jo aldri… ikke så forferdelig mye om dem, hvem de var”.
Oddbjørn var selv innom vaskeriet flere ganger med klær som skulle vaskes. Han kom da i
snakk med flere av damene, og han smugla også inn sigaretter til dem. Iver kom i kontakt
med kvinnene gjennom sin jobb på kjøkkenet, da en eller to av dem kom ned for å hente mat.
4.2 Kvinnenes levekår
Kvinneavdelingen på Falstad ble etablert i andre etasje i hovedbygningen 46 august 1942, og
ved juletider samme år var det til sammen 28 kvinner som sonet der (Nilssen og Reitan 2008).
4.2.1 Hva brakte dem til Falstad?
Flertallet av kvinnene på Falstad var politiske fanger, og disse ble hovedsakelig arrestert fordi
de hadde deltatt i motstandskampen mot tyskerne. ”Noen av fangene hadde deltatt i
motstandskampen, noen var arresterte som gisler, mens andre igjen omtales som såkalte
”gatepiker” eller ”tyskerjenter” (Nilssen og Reitan 2008: 41). Hva ”tyskerjentene” ble
arrestert for kommer ikke tydelig frem i Nilssen og Reitans bok. Ut fra intervjuene kan det se
ut til at de satt på Falstad for å ”underholde” tyskerne. En av informantene, som jeg kommer
tilbake til nedenfor, forteller om en av kommandantenes elskerinner. Det kan se ut til at det
kan dreie seg om jenter som innledet forhold til tyskerne, og som også da kunne få en
funksjon som spion innenfor leiren. I intervjuet med Dagny forteller hun om en norsk jente
som har blitt arrestert fordi hun prøvde å abortere. Hun hadde vært sammen med en tysk
soldat og blitt gravid. Dette ble av tyskerne sett på som å ta livet av tysk blod, og ble straffet
(jf. Sigmund 2009). Dagny forteller også at hun var på Falstad sammen med en
”forsterfordriverske som drev illegalt”.
Maria var trolig en av de første kvinnene som kom til Falstad i 1942, hun selv har i hvert fall
inntrykk av det. Muligens kom det en kvinne før henne. I følge Reitan (1999) var Aslaug
46 Se vedlegg 2.
63

Monsen den første kvinnen på kvinneavdelinga 47 . Maria ble arrestert av politimesteren på
stedet hun bodde, på grunnlag av at hennes navn dukket opp i en brevkorrespondanse med
England. Brevet var skrevet av en god venn av henne som reiste til England i 1941. Hun fikk
ikke vite grunnen til at hun ble arrestert, men i forhør på Misjonshotellet ble hun konfrontert
med brevet og tyskerne ville ha henne til å fortelle hva dette var for noe. De fikk ikke noe ut
av henne, men hun ble likevel sendt til Falstad.
Dagrun arbeidet på Fremmedavdelingen i politiet under krigen, og slik ble hun spurt om hun
ville være behjelpelig med å skaffe legitimasjonskort uten navn, med politiets stempel på.
Hun ble slik med i ytterkanten av en meget aktiv illegal gruppe. Dette ble fort rullet opp av
Rinnan, siden flere av medlemmene i organisasjonen var kommunister. Hun selv kunne gått i
dekning og slik unngått arrestasjon, men ville ikke av frykt for at hennes bestemor skulle bli
tatt som gissel. Hun ble arrestert natt til 2. november. Årstallet kommer ikke frem i intervjuet.
Britt ble arrestert etter å ha deltatt i en del småjobber i utkanten av nettverket til
motstandsmannen Odd Sørli. En i nettverket hadde sprukket, og slik ble hun arrestert mest
trolig i 1943, og overført til Falstad i begynnelsen av 1944 etter et opphold på Vollan.
Dagny ble arrestert den 9. desember 1944. Hun var 15 år når krigen brøt ut, og hadde så langt
hjulpet til som lotte 48 i likhet som sin mor. Faren var med i Hjemmefronten, og hun ble
arrestert sammen med sin far. Arrestgrunnen var at tyskerne hadde mistanke om at hun hadde
spredt rundt en liste med navngitte angivere. I forhøret fikk hun også vite at hun hadde blitt
angitt, under press i forhør, av en venn av seg. Tyskerne viste henne at han hadde
underskrevet en forklaring, men hun holdt likevel tett. Som hun sier: ”Men jeg tenkte at det er
da vel ingen sak å etterligne en skrift hvis du øver deg en stund”.
47
I følge Reitan (1999) ankom Aslaug Monsen kvinneavdelingen på Falstad i august 1942, hvor hun satt alene
på celle i 14 dager.
48
Norges lotteforbund (NLF) er en norsk kvinneorganisasjon som arbeider frivillig som del av Totalforsvaret.
Tanken var at norske kvinner i en krigssituasjon skulle kunne overta mennenes oppgaver der hvor det var
praktisk, som sanitet, samband, stabsoppgaver og lignende (Wikipedia: NLF).
64

Astrid ble arrestert den 29. mai 1944, nesten ved en tilfeldighet. Forloveden hennes hadde
blitt angitt, og det var han tyskerne opprinnelig var ute etter. De kom hjem til dem i femtiden
om natta. Når Astrid kom inn på kjøkkenet kjente angiveren som tyskerne hadde med seg
henne igjen, og også hun ble arrestert. Bakgrunnen for arrestasjonen var at Astrid og
forloveden hadde vært sjåfør for denne angiveren, og slik kjente han igjen henne også.
Åse kom med i motstandsarbeidet ganske langt ut i krigen. Hun hadde da skjønt at faren, som
jobbet som jernbanemann, var innblandet i illegal aktivitet, men dette var noe de aldri snakket
om – for mye kunnskap under krigen kunne være farlig dersom man måtte til forhør. Hun
kom selv med i motstandsarbeidet gjennom at hun og broren kom i kontakt med en mann som
drev og samlet informasjon om togavganger og aktiviteter på havneområder for gruppa PAN.
Informasjonen skulle sendes videre til England, og Åse fikk jobben med å skrive ut denne
informasjonen i koder. Hun hadde på et tidligere tidspunkt jobbet på rådmannskontoret, og
siden hun fremdeles hadde nøkkelen foregikk kodeskrivingen ofte på hennes gamle kontor.
Mannen som hadde fått henne med i motstandsarbeidet ble til slutt arrestert av Rinnan. Under
arrestasjonen hadde han et bilde av Åse og faren hennes på seg, og slik ble også hun arrestert
når Rinnan kom på døra hjem til dem. Det kommer ikke frem av intervjuet hvilket år hun ble
arrestert eller når hun ankom Falstad, men hun satt der når frigjøringen kom. Trolig kom hun
til Falstad i begynnelsen av 1945, mest sannsynlig i mars.
Lene er den eneste i intervjumaterialet som av tyskerne ble kategorisert som kriminell fange.
Hun ble arrestert når hun var 17 år, på grunn av at hun satte fyr på en brakke som tyskerne
disponerte. ”Det va ei brakk’ som sto litt ubeleilig, som æ mått’ passer’ både seint og tidlig
for å kom’ mæ heim. Og så va æ så uheldig at æ sett’ fyr på a”. Hun følte seg utrygg når hun
måtte gå forbi den. Man kunne aldri vite om det befant seg noen inne når det var mørkt. Hun
mener selv det var en nazist som tipset lensmannen og som fikk henne arrestert. Gestapo kom
på døra for å ta opp forklaring, og selv om de godtok at det var et uhell og bare dumhet ble
hun uansett tildømt 30 døgn. Det kommer ikke fram av intervjuet hvilket årstall hun kom til
Falstad.
65

Helga er det eneste gislet som er representert i intervjumaterialet blant kvinnene. Hun ble
arrestert fordi hennes bror hadde rømt fra Falstad og kommet seg over til England. Hun kom
til Falstad i januar 1943.
4.2.2 Hvilke kategorier fanger var det blant kvinnene? Ble de ulikt
behandlet?
Selv om kvinnene utgjorde en liten gruppe på Falstad var det likevel flere ulike
fangekategorier blant kvinnene. I følge kildematerialet ser det ut til at politiske og kriminelle
fanger var atskilte. Åse forteller i intervjuet:
(…)det va flere rom, men æ va ikke innpå det andre, det innerste der æ, hvor det va en
del norske fanga. Men på det midterste, et stort rom der, der va det kvinnelige fanger, men
dem hadd‟ vi ingen kontakt med, for dem va kriminelle, som det het. Vi va politiske, og dem va
kriminelle.
Åse forteller at det ikke var noen kontakt mellom de politiske og de kriminelle fangene, så
kvinnene innad ble til en viss grad isolert fra hverandre ut fra hvordan de ble kategorisert.
Hun visste ikke grunnen til at de kriminelle fangene var arresterte, og hun nevner også
”tyskerjenter” når hun snakker om de kriminelle hun ikke hadde kontakt med.
Lene var kriminell fange, og hun forteller at hun havna på celle sammen med kvinnelige
polakker og serbere. I følge Lene fikk de den samme behandlingen som henne selv. Det
kommer også frem i intervjuet at det satt utenlandske fanger på andre celler.
Og så ha de cella litt lenger bort og, vet du, så vidt inni ainner fløya og va det og cella
for kvinnfolk. Dem va minder de cellan bortover der. Og der va det vel en del… ainneran æ
ha snakka med sa det va en del utlendinga bortover der, og dem satt virkelig trongt, for dem
va små de cellan der. (…) Dem kunn‟ vårrå opp te ått‟ stykkja innpå der, og dem va egentlig
beregna på to. Så der va det trongt. Og dem va vel heller ailder ut, nei. Det e mulig dem va på
lufting, men dem fekk ailder gå i vakseri, og æ trur at en del av dem heller ikke va sett i
arbeid heller.
66

Det kommer ikke frem av intervjuematerialet hvorfor de utenlandske kvinnene satt på Falstad,
eller hvor mange de var, men Falstadsenteret 49 sitter på noe informasjon om de utenlandske
kvinnene. To av dem var søstre fra Polen som ble sendt til Falstad grunnet falske papirer, og
fordi de antakelig var jødiske. De satt på Falstad omtrent to måneder og ble deretter overført
til Grini. En av dem var polsk, og satt på Falstad rundt ti dager før hun ble sendt til Grini. Hun
var mistenkt for spionasjevirksomhet. En ukrainsk kvinne satt på Falstad rundt to måneder på
grunn av tyskfiendtlig holdning og brevveksling med en sovjetisk krigsfange. Alle de fire
kvinnene det her er snakk om var sivile. Hvorvidt dette dreier seg om de kvinnene Lene satt
på Falstad sammen med, er uvisst. Det sies ikke noe om tidspunktet kvinnene var på Falstad.
Dagrun snakker også om de såkalte ”tyskertøsene” i intervjuet:
(…) så var det sånne nærmest ”tysker-tøser” altså. I all fall én levet jo som… var
fange antagelig. Kanskje plassert blant de kvinnelige fangene også for å… Men hun levet jo
med kommandanten. Og vi måtte være veldig forsikt med henne. Hun drev med sensur av
brevene også… som gikk ut.
Denne jenta hun snakker om var visstnok elskerinnen til kommandanten. Dagrun nevner også
at det var flere slike jenter på Falstad.
Det ser ut til at de ulike fangekategoriene blant kvinnene i noen grad ble ulikt behandlet,
særlig i forhold til hvor de ble plassert på kvinneavdelingen. Utover dette kommer det ikke
frem av intervjumaterialet at noen av kvinnene ble behandlet dårligere enn andre.
Det kommer ikke frem av intervjuene om kvinnene ble merket med fangesymboler, selv om
det er tydelig at det satt ulike fangekategorier på kvinneavdelingen. En slik merking av
kvinnene var kanskje ikke nødvendig i like stor grad som hos mennene, siden kvinnene satt
isolerte og i hovedsak ikke beveget seg utenfor kvinneavdelingen.
49 Informasjonen er fått gjennom mailkorrespondanse med Marianne Neerland Soleim ved Falstadsenteret,
29.04.10.
67

4.2.3 Boforhold
Kvinnene ble hovedsakelig plassert i en egen avdeling i 2. etasje i hovedbygningen 50 , ”i
hjørnet der”, som Åse sier. Avdelingen besto av flere celler, hvor flere kvinner bodde sammen
på hver celle.
Marie satt først alene på loftet oppe i hovedbygningen før det etter en tid kom flere kvinnelige
fanger. De var så fem kvinnelige fanger. Hun forteller at avdelinga ikke var inndelt i celler,
men at avdelinga var ganske åpen. ”(…) det va åpent så at vi kunn’ gå ut på gangen som vi
villa. Så det va itj nå sånn ei celle for æ og ei celle for dæ”. Trolig forandret dette seg når flere
kvinnelige fanger ble plassert på avdelinga, men det ser ut til at de hadde det nokså fritt hele
leirens virketid.
Dagrun, som kom til Falstad i slutten av 1943, tror ikke det var flere en 8-10 stykker samtidig
som hun var der. Hvorvidt dette gjelder kun cellen hun satt på eller om det gjelder hele
kvinneavdelingen kommer ikke tydelig frem, men trolig så mener hun sistenevnte. På
spørsmål om hvor mange kvinnelige fanger Åse tror det satt på Falstad mens hun var der,
svarer hun:
Nei, æ vet da itj kor mang‟ det va på det andre rommet, kor mange kriminelle det va.
Det va sikkert både ti og femten det. Men dem som æ kjent‟ da… vi va jo ni på derre der og…
(…) Ni på rommet, og da va det enda et rom med ni kanskje…
Dagny bodde i brakke på Falstad, som den eneste kvinnen i intervjumaterialet. Hun var ikke
innom hovedbygningen i det hele tatt. Hun forteller at når hun ankom Falstad satt hun på et
seksmannsrom. Etter en stund ble de åtte. Grunnen til at hun bodde på brakke kan være at
fangebelegget ble større når krigen nærmet seg slutten, og at det ikke var plass inne i
hovedbygningen. Hun ble arrestert i desember 1944, og kom til Falstad i januar 1945. Hun
tilbrakte tiden frem til frigjøringen på Falstad.
50 Se vedlegg 2.
68

Det ser ut til at noen fanger, som for eksempel Åse som satt på Falstad en kort tid før krigens
slutt, satt veldig isolert. ”Vi fikk ikke gå i luftegård, vi fikk ingen ting. Vi va bare på rommet
vi. Og på do da. Ellers så va vi ikke nå andre steds, så vi fikk itj nå my’… annet enn at dem
kom inn te oss altså om kvelden når hun tyska ha gått, så vi fikk snakka med nån flere”. Flere
andre fanger i intervjumaterialet forteller at de fikk lov til å benytte seg av luftegården, blant
andre Marie og Lene. Noen av de kvinnelige fangene var mer isolerte enn andre, og Åse
forteller om en finsk kvinnelig fange som måtte oppholde seg på bøttekottet og ikke fikk
omgås de andre kvinnelige fangene noe særlig. Dagny forteller at grunnen til at hun måtte bo
på bøttekottet var fordi hun var så urenslig. Hun karakteriserer henne også som ”helt halvgal”
og ”halvveis mindrevitende” – som når de var ute i luftegården og hun slang ut det ene brystet
når mennene kunne se henne – men også innmari smart. Hun kunne visstnok føle fare, og
banket alltid på hos kvinnene når vokterne var på vei.
Helga forteller at hun ikke så noe til utenlandske fanger på kvinneavdelinga. Hun måtte også
få følge av en norsk mann for å gå på do, en av kommunistene. Hun tror kanskje den ene av
dem het Vogt, noe som kan tyde på at det var kapoen. Ingen andre i intervjumaterialet nevner
dette. Det ser ikke ut til at hun satt noe mer isolert enn de andre på avdelinga, hun fikk jobbe
og bodde på celle sammen med flere andre.
Det ser ut til at fangeantallet på kvinneavdelingen varierte gjennom krigen. Trolig varierte
dette i takt med fangetallet hos de mannlige fangene. Slik vil man kunne anta at fangeantallet
økte gradvis gjennom krigen, og at det satt flest kvinner der ved krigens slutt. Dette bekreftes
også i Reitans (1999) avhandling. Han henviser til ”Capoboka”, som viser at det satt rundt 20-
25 kvinner på Falstad i januar og februar 1945. Belegget økte utover våren, og da frigjøringen
kom var det omtrent 40 fanger på kvinneavdelingen.
4.2.4 Administreringen av kvinneavdelingen
Kvinneavdelinga ble bestyrt av én kvinnelig vokter om gangen. Den første, Frida
Partenheimer, befant seg på Falstad fra 1942 til april 1944. Hun ble da avløst av Maria Robbe,
som var der frem til krigens slutt (Nilssen og Reitan 2008). I følge Reitan (1999) er det lite
69

sannsynlig at de kvinnelige vokterne hadde noen medhjelpere. Nødvendigheten for det var
heller ikke stor, siden antallet kvinner på avdelingen aldri var særlig høyt. Mest trolig hadde
ikke kvinnene en egen kapo. Hvordan det administrative forholdet mellom de kvinnelige
fangene, den mannlige fangeledelsen og leirledelsen var, sier ikke kildene noe om (Reitan
1999).
Det kommer frem i intervjuene at noen av de kvinnelige fangene hadde administrative
oppgaver. Astrid forteller om en norsk kvinnelig fange som fungerte som tillitsmann på
vaskeriet. Også Åse mener å huske at en av kvinnene hadde en sånn funksjon på vaskeriet,
uten at hun er sikker på dette. Et sted i intervjumaterialet snakkes det imidlertid om en
kvinnelig kapo. Det er intervjueren som kaller denne kvinnen for kapo. Denne kapoen har
ikke blitt nevnt i noen andre intervju eller i noe annen litteratur jeg har lest. Muligens kan hun
være den ansvarlige kvinnen på vaskeriet eller en kvinne som har sittet som fange på Falstad
over lenger tid, som dermed har opparbeidet seg en slags status. Intervjuet hvor den
kvinnelige kapoen blir nevn er det første intervjuet med en kvinnelig Falstadfange, og det kan
også tenkes at intervjueren bare antar at også kvinnene hadde en kapo.
Åse forteller at når hun først kom til Falstad, var hun gjennom en lusekontroll.
Sannsynligheten for at de fleste kvinner var gjennom en sådan er relativt stor, siden det viser
seg at tyskerne var redde for lus og smittsomme sykdommer. Denne lusekontrollen ble i følge
Åse foretatt av en kvinnelig lege fra Narvik, som også var fange. Denne kvinnelige legen blir
ikke omtalt noe annet sted i intervjumaterialet, verken av den mannlige legen eller av noen av
de andre kvinnelige fangene.
4.2.5 Arbeid
Flere av de kvinnelige fangene som hadde sittet på Falstad en stund fikk etter hvert mulighet
til å jobbe. I følge Nilssen og Reitan (2008) skjedde dette først ved årsskiftet 1942-43, og det
var hovedsakelig i vaskekjelleren, i skredderverkstedet og på leirkjøkkenet de fikk jobbe.
Marie, som kom til Falstad i 1942, fikk ikke noe arbeid mens hun var der, siden hun ankom
70

leiren før kvinnene ble satt i arbeid. ”Det va berre å sitt’ på cella og få tida te å gå, snakk og
prat. Vi ha itj nå å ta med hend’ i”.
Dagrun fikk som jobb å gjøre i stand klær for fangene. Astrid, som kom til Falstad i mai 1944,
fikk etter et par dager oppe på kvinneavdelingen jobb i vaskeriet hvor hun vaska klær både for
fanger og tyskere. Her jobbet også Britt og Dagny. Særlig arbeidet i vaskekjelleren var hardt,
og arbeidsdagen var like lang som mennenes (Reitan 1999). De hadde ikke vaskemaskiner
som gjorde jobben for dem, det var gammeldags vasking, som Astrid kaller det. ”Sto og gråka
på brett, som va i den tida. Og så nå kar da som va der som vi hadd’ vatten oppi og sto og
gråka”. Dagny sier at hun selv var ganske bortskjemt før krigen, og hadde aldri vaska klær før
hun kom til Falstad. Det var en tøff jobb, og hun sier hun hadde ”verksår bortover hele veien
på knokene”. Astrid forteller også at de var ute på bærplukking. De plukka da bær som skulle
bli syltetøy, men de så aldri noe til dette syltetøyet selv. Da de skjønte at de ikke fikk noe av
bærene selv, var de heller ikke så ivrige med å plukke. Skogturene ble likevel verdsatt, som et
hyggelig avbrekk fra kvinneavdelingen.
Helga, som satt som gissel på Falstad i 1943, jobbet først med å lappe sammen uniformene til
tyskerne, før hun ble overført til kjøkkenet hvor de kokte for tyskerne. Her jobbet hun
sammen med en tysk kokk som hun karakteriserer som ”veldig kjekk å arbeide sammen
med”. Senere jobbet hun som sykepleier på ”Hjemmet”. Det er trolig skolehjemmet hun
snakker om. Helga er den eneste av kvinnene i intervjumaterialet som fikk arbeid utenfor
leiren. Grunnen kan være at hun satt som gissel.
Lene, som satt på celle sammen med serbere og polakker, fikk ikke mulighet til å jobbe
verken på vaskeriet eller på kjøkkenet. Hun arbeidet med å lappe sammen sengetøy og klærne
til de mannlige fangene på et rom innenfor kontoret til fru Robe.
71

4.2.6 Kosthold
Kvinnene fikk maten sin servert oppe på kvinneavdelingen, ved at noen fra kjøkkenet kom og
leverte maten til dem, eller at kvinnene gikk ned og henta den. Alle kvinnene på
kvinneavdelinga fikk samme mat, og dette var også samme maten som mennene fikk.
Marie satt på Falstad når matsituasjonen var på sitt verste. Hun forteller:
(…) det e no mest den der suppa, og ho va no… men vi mått‟ no eta ho, for vi ha no itj
nå ainna. Og det var no sup‟ da. Ho kom no ti ei stor sånn blækkspann, og så ha vi no nå
tallika antageleg. Æ kjæm itj i hau. Og så åt vi no vel det der da. Og somm‟ gonga va det noe
norska, fange da, som kom med maten, og somm‟ gonga va det no tysker og. (…) Men det e
no som æ sei det, at den der suppa vart ‟n no så feit tå. Ingen tysker villa at ‟n skull‟ sjå ut
som en fange, veit du. Der i hvert fall.
Også Helga snakker om suppen de fikk, som hun sier var både fæl og harsk. Hun mener selv
hun var heldig som fikk jobbe på leirkjøkkenet, for der var maten mye bedre. Maten hun fikk
når hun jobbet på Hjemmet var også mye bedre enn den som ble servert i leiren.
Dagrun sammenligner i sitt intervju maten på Falstad med maten på Grini og Ravensbrück.
Maten var dårlig, men den var verre på Grini og aller verst i Ravensbrück. Hun sultet ikke,
men legger til at hun aldri har vært noen storspiser, og at hun godt kan tenke seg at andre
gjorde det. Hun mener også å huske at hun mottok en pakke med mat på Falstad. Hvor den
kom fra husker hun derimot ikke, men det var ikke en Røde Korspakke. Åse, som satt på
Falstad ved krigens slutt, mener at maten ikke var så aller verst.
Dagrun opplevde å få en matpakke smuglet inn til seg mens hun satt på kvinneavdelingen.
Bestemoren og hushjelpen prøvde å få brakt inn mat til henne.
(…) de kom ikke inn, men de hadde kastet det over til en mannlig fange som sa at han
skulle nok greie det. og så ble han oppdaget, og det var ganske jævlig, for så ble jeg
kommandert… og han fikk ikke gitt den pakken til meg. (…) med det ble oppdaget at jeg fikk
72

en pakke smuglet inn gjennom en mannlig, og så ble de stilt opp de som kunne være aktuelle,
og jeg skulle peke dem ut, peke ut den. Og da bare holdt jeg jo helt fast på at det var helt
umulig for meg. De er så like i fangeklær, og jeg kjenner jo ingen av dem. Og så ble det ikke
noe mer etter det altså.
Det var streng straff for kommunikasjon mellom kjønnene (Reitan 1999), så fangen som
forsøkte å smugle inn mat til Dagrun tok en stor sjanse, og han var heldig siden hun ikke
utleverte han. Siden kvinnene sonet såpass isolert og heller ikke var på utekommando, førte
det til at matpakkesmugling inn til kvinneavdelingen ble vanskeligere, men til tross for dette
fikk de en stor del av den innsmuglede maten. Problemene ble overvunnet på ulike måter, for
eksempel ved å heise opp mat knyttet fast i hyssing til kvinneavdelingen om kvelden. En
informant i Reitans avhandling forteller også om at en bløtkake ble smuglet inn på
kvinneavdelingen ”ved å bære den vekselvis foran, bak og på siden” (ibid: 74).
4.2.7 Hvordan ble kvinnene behandlet av fangevokterne?
Partenheimer ble ikke noe særlig likt av de kvinnelige innsatte, og hun skal visstnok både ha
stjålet fra de kvinnelige fangene og brukt vold mot dem. Robbe blir fremstilt som mer human
(Nilssen og Reitan 2008). Britt forteller at Partenheimer ofte luktet alkohol. Humøret hennes
varierte i forhold til hvor mye alkohol hun hadde drukket, og hun kunne bli så rasende at hun
hadde lyst til å slå – men hun slo ikke, i hvert fall ikke som Britt vet om. Britt opplevde også
Robbe, og husker at hun var mye snillere og mildere enn Partenheimer – hun hadde ikke de
samme utbruddene. Verken Partenheimer eller Robbe gikk i uniform, og hadde i følge Britt
sivile klær på seg. Ingen av kvinnene i mitt intervjumateriale sier noe om at de ble utsatt for
vold av den kvinnelige fangevokteren mens de var på Falstad.
I intervjuet med Åse, som satt på Falstad ved krigens slutt, kommer det frem at kvinnene på
Falstad ikke hadde kontakt med noen andre fangevoktere enn den kvinnelige
”Wachtmeisterin” (Nilssen og Reitan 2008: 41), og det kan også virke som om den kvinnelige
fangevokteren ikke blandet seg noe særlig inn i fangenes sysler. Åse så henne bare en gang,
men hadde fått hørt at hun var ”temmelig bøs”. Fangevokteren Åse snakker om er mest
sannsynlig Robbe, siden hun tok over for Partenheimer i april 1944. Dagrun, som tilbrakte
73

fem uker på Falstad mens Partenheimer var vaktmesterinne, beskriver henne som veldig
usympatisk, og at hun ydmyket de kvinnelige fangene. ”(…) veldig usympatisk kvinne, men
ikke noe direkte sånn aggressiv på oss. Men passet på at vi gjorde det vi skulle”, som for
eksempel kunne være å vaske gulvet på en spesiell måte.
Maria Robbe, som var kvinnenes fangevokter mens Lene satt på Falstad, satte Lene som vakt
over polakkene og serberne hun satt på celle sammen med, og de ble på et vis venner. Lene
forteller:
Så æ vart jo kompis me a fru Robe æ altså. Æ vart jo innbedt te a fru Robe ein kveld.
(…) Da va det ein offiser eller ein SS… ja, to SS… (…) og æ sett mæ og lura på ka det va da.
Va redd og, vet du. Og så bød a mæ røyk. Ja, æ tok imot en røyk. Og så spor ho om æ ville ha
konjakk. Nei, sa æ, æ smake ikke alkohol. Nei, det va fint. Men om æ ha interesse av å vår‟
med sammens med offiseran på fest om kvelden. Nei, sa æ, æ feste ikke. Har aldri festa.
Dette ble respektert av SS-mennene, og hun fikk attpåtil en sigaretteske av den ene. ”Og det
syns æ va fint altså. I stad’n så kunn’ dæm jo ha tvinga mæ og da. Men nei… så dem
respektert folk som va bestemt”.
Britt er den eneste kvinnen i intervjumaterialet som forteller om at hun fikk straff mens hun
satt på Falstad. Hun ble straffet med mørkecelle etter å ha presset hull i klærne til
kommandant Bauer når hun jobbet i vaskeriet. Hvor lang denne straffen var husker hun ikke
helt, men hun tror det var to netter og en dag. Om mørkecellen forteller hun: ”Jeg tror ikke det
var noe å ligge på der. Jeg tror jeg bare satt eller sto. Satte meg ned på det fuktige gulvet, tror
jeg. Jeg kan ikke huske at det var noe annet”.
Marie opplevde ikke vaktmannskapet på Falstad som noe strengt. ”(…) men dem fôr no da de
tyskeran og såg og kika på oss da, men det va ingen som gjor oss nån teng, nei”. Hun påpeker
videre at vaktholdet var mye strengere for mennenes del. Marie husker også en gang Flesch
kom på inspeksjon til leiren. De fleste på kvinneavdelinga var da redde, og sto i døra inn til
74

cellene når han kom. Marie derimot, lå i senga. Flesch ble så sint når han så dette at han slo
vinduet i døra hennes i stykker, men hun sier ikke om dette fikk noen konsekvenser for henne.
Helga fikk ved frikjennelsen beskjed fra kommandanten om at hun skulle møte på hans
kontor. Lærerne hun jobbet sammen med på skolehjemmet ble skrekkslagne, og var redde for
hva som skulle skje nå. Helga forteller:
Neida, han bød meg sigaretter, og jeg røkte ikke, så bød han meg en drink, og jeg
drikker ikke. Så det var liksom ikke noe… kom ingen vei med meg, vet du. Han prøvde litt av
hvert sånn. Ja. Men han gjorde meg ingen ting. Han voldtok meg ikke. Og da jeg kom ned
igjen… alle var så spent: Hvordan gikk det? Nothing, sa jeg. Han var fin.
Den samme kommandanten ville også møte Helga i Oslo i ettertid, men det ville hun ikke.
Helga forteller også om en hendelse som skjedde en gang de fikk lov til å benytte seg av
luftegården. ”(…) jeg husker at vi var ute og hadde snøballkrig. Da var tyskerne med (…)
Men at det var noe liksom til bestemte tider og sånn, det husker jeg ikke”. Ingen av de andre
intervjuene med kvinnene snakker om denne kontakten med mannlige fangevoktere. Trolig
var ikke dette særlig vanlig på Falstad. Det ser imidlertid ut til at Helga hadde det veldig fritt
på Falstad, trolig fordi hun var arrestert som gissel, og dette kan være en grunn til at hun fikk
kontakt med de mannlige vokterne.
4.2.8 Fritidsaktiviteter
Både Lene, Helga og Astrid forteller at det var mye sang på kvinneavdelinga – blant annet
nevner Lene en Falstadsang. Astrid nevner også at de hadde en gammel gitar som de brukte,
og at mennene var ivrige etter å høre på. Tyskerne likte også sang, og var av og til tilskuere
når kvinnene sang på avdelingen.
75

Astrid forteller at fangene på kvinneavdelingen ble nærmest som en søskenflokk. De hadde
mye moro når de jobbet nede på vaskeriet. De drev for eksempel litt gjøn med den kvinnelige
tillitsmannen.
Og så vart a så sint ein dag når vi vaska åt tyskeran da, at itj tyskeran kunn‟ kom‟ og
hent‟ kledan sin‟ te rett tid. Ja, hu skull‟ ut og ta han derre der, ja, ment‟ a. Javel. Og så fainn
æ et sånn langt sånn rems‟ tå ei sånn (uklart) som va nedi der, og æ vesst itj at hu hadd‟ tenkt
å legg‟ ivei ut æ da. Så sett‟ æ fast derre med ei klesklip‟ attom kjolen hennes. Og hu (…) hu
fôr ut gjenna døra. Så såg vi ut av vinduet vi da, vet du, så så vi tysker‟n va ut der og. Og så
såg vi tysker‟n flira, vet du, bynt å snakk‟ åt ‟n. For hu forsto vel kanskje lite grann tysk hu
da. Og så… hu fortælt oss det når hun kom inn da ker ‟n sa åt a. Sjer du ka du har i baken? sa
‟n. Og hu kjæm inn, rykan‟ ful, vet du, og får ti et vaskarfat med fullt tå vatten og slenge
utover ei der. (…) Det kom visst ailder opp kæm det va som ha gjort det. så han mått‟ finn‟ på
innkvart, vet du, for å hold‟ sæ med mot og. Derre scena huse æ godt. Æ syns æ sjer a for mæ.
Når det gjelder kommunikasjon mellom fangene, er det mange som forteller at det var lurest å
holde informasjon om hvorfor man ble arrestert for seg selv. Som Dagny sier, så hadde man
lært at jo færre som visste noe, desto bedre. Så lenge man følte at man hadde samme syn, så
var det nok. Også Åse forteller at hun var forsiktig med å si hva hun hadde vært med på. En
grunn til dette er at tyskerne kunne plante provokatører i leiren, som hadde som mål å følge
med og snappe opp informasjon om illegal aktivitet.
4.2.9 Kontakt med mennene
Kontakt med det motsatte kjønn var viktig for kvinnene. Gjennom denne kontakten kunne de
skaffe seg informasjon om blant annet forholdene i leiren og krigens gang, samtidig som de
kunne skaffe seg varer som var smuglet inn i leiren.
Noen av kvinnene satt veldig isolert på Falstad, eksempelvis Åse, og fikk følgelig ikke noe
særlig kontakt med mennene. Åse fikk riktignok møte sin far ved en anledning:
Det va bare den gangen han pappa ble smugla inn så æ fikk gi ‟n en klem. Ellers så va
vi innesperra. No va det mange av de kvinnelige fangan som hadd‟ vært der en stund, dem
fikk mer kontakt, fordi dem fikk lov å gå nedi vaskeri, dem fikk jobb på vaskeriet der, så dem
va ned og vaska der. Så vi håpa jo på at vi skull‟ få sånn jobb omsider. Men etter som æ
forsto, så sto vi på tur… ikke noe luftegård og ikke noen ting fordeler te oss. Det va en straff
76

det å bynn med det der… og sto for tur te å sendes videre. Så vi venta bare på å bli sendt te
Grini vi. Så hvis ikke krigen ha slutta, så…
Kvinnene i intervjumaterialet fikk hovedsakelig kontakt med menn gjennom jobben på
vaskeriet. Astrid hadde kontakt med sin forlovede i vaskekjelleren. Hun fikk hjelp av sjefen
over kvinnene på vaskeriet, som skulle avlede oppmerksomheten dersom den tyske
kommandanten kom. Astrid forteller også at de fikk lov til å gå ut og henge opp tøyet utenfor
brakkene der noen mannlige fanger satt, noe hun mente var ”stor stas”. ”Du må hus’ på det va
mangt et fjes borti der rutan der når vi sto utom og hang opp kleda. Må så ha vi vakta oppi
tårnet på hjørnet der, vet du, så du kunn’ itj gjør’ nå stor forseels’. Kunn’ itj snakk eller nå da,
dem sto og gjor sæ te inn der og…”. Dagny sier at de fikk ganske god kontakt med mennene
når de kom og leverte vask til vaskekjelleren, og at de også kunne få brev eller sigaretter.
”(…) da fikk du nyheter, for de hadde noen skjulte radioer borte på mannfolkbrakken. Og det
var nå noen gamle av byens borgere, og det var unggutter. Jeg kjente jo veldig mange av
dem”. Ikke alle kvinnene som arbeidet her fikk kontakt med mennene. Britt forteller at det
overhodet ikke var kommunikasjon med de mannlige fangene i vaskekjelleren. Hvorfor ikke
alle som arbeidet i vaskeriet fikk kontakt med mennene, er vanskelig å si. En grunn kan være
at vaktholdet ble slappere mot krigens slutt, og at det derfor ble enklere å opprettholde en viss
kontakt. Ingen av kvinnene i intervjumaterialet sier noe om kontakten med mennene var
planlagt, så mye tyder på at det var tilfeldige møter.
Det hendte at kvinnene fikk kontakt med mennene når de var ute i luftegården, men treff
kunne også forekomme andre steder. Lene forteller:
Når vi va ut i luftegården da… det va cirka en times tid, og så va det inn. Og æ huske
ein gong, han Ljuban han va jo med ut my‟ og høsta æppel, og tyskeran dyrka jo og tobakk.
Og æ fikk ei æppel tå‟n Ljuban nedi gangen. Kom og lura sånn og æ putta… ingen av de
ainneran som fikk. Æ fikk. Skryte no, vet du. Og så va det tobakken, ja. Så på klosettet vi
hadd‟, det va ei luk‟, og så fikk vi beskjed per brev frå gutan som arbeidt ut og va med og
høsta tobakk, at vi mått‟ gå på klosettet det og det klokk‟slettet, for da skull‟ vi få heimavla
tobakk.
77

Marie fikk kontakt med en dokter fra Molde en gang hun var ute på lufting. Han fortalte
henne at han var så utrolig sulten. Doktoren, i likhet med flere moldensere, bodde like ved
kvinneavdelingen i 2. etasje i hovedbygningen. Kvinnene begynte så å sende mat over til
dem.
Ja, det va no liksom berre sånn artigheit det da liksom, for å få spenning. Vi knytt‟
rundt brødskiva sånn og sendt ho under sånn, og så trekt dem ti snora. Vi ha no liksom ei
snor da, veit du, som itj tyskeran… om dem ville sjå det eller itj, det veit itj æ. (…) så sendt vi
nå ut det vi ikke åt sjøl. Og dem va no glad te dem da, veit du.
Dagrun forteller om en hendelse der hun kommuniserte med en mannlig fange gjennom
nøkkelhullet i døren til kvinneavdelingen. Den mannlige fangen satt på ”dødsgangen”, som
kun kaller det. Fra denne dødsgangen var det mange som ble tatt ut og siden skutt. Fangen
Dagrun pratet med var så heldig at han ikke ble skutt, men transportert til Grini sammen med
Dagrun en tid etterpå. Hun fikk da vite at han satte stor pris på praten de hadde ført gjennom
nøkkelhullet. Dagrun forteller også at en av de kvinnelige fangene hadde fått vite at man
kunne gå opp på loftet for å møte de mannlige fangene. Dette var relativt farlig, og som hun
sier, så ble det nokså fort slutt på det. Hva som foregikk oppe på loftet, sier hun ikke noe om.
Øystein forteller i sitt intervju en ganske spennende historie om en av de kvinnelige fangene
på Falstad.
(…) det var ei relativt ung jenta. Hun hadde da også arbeidd i motstandsbevegelsen
og kjæresten var (…) også tatt, og han satt på Grini. Og jenta ho klarte da å få smugla inn
garn på høsten, og så strikka ho ei lusekofta te kjæresten, og den blei smugla ut fra Falstad
og sendt te Oslo og smugla inn te Grini, og kjæresten hennes fikk den som julegave da
julaften ned på Grini.
78

5 Kjønnsforskjeller på Falstad
I dette kapitlet vil jeg se på hvilke forskjeller i levekår som fantes mellom kjønnene på
Falstad, og hvordan levekårene påvirket tiden de tilbrakte der. Der det er relevant, vil jeg sette
disse forholdene opp mot hvordan forholdene var i andre konsentrasjonsleire, samtidig som
en tråd også trekkes opp mot fengsler i dag. Når det gjelder kvinnenes levekår vil ikke disse
alltid kunne sammenlignes med konsentrasjonsleire på kontinentet, siden kvinnene på Falstad
satt på en egen kvinneavdeling i leiren, mens leiren jeg vil sammenligne med, Ravensbrück,
hovedsakelig var en ren kvinneleir. Likevel vil det være relevant å sammenligne med
Ravensbrück, særlig med henhold til hvilket arbeid kvinnene ble satt til å utføre og hvordan
de ble behandlet av fangevokterne.
5.1 Arrestårsak
Hvilke handlinger man kunne bli arrestert for under andre verdenskrig, strakk seg ut over
kriminalitetskategoriene man opererer med i fredstid. Okkupasjonsmakten lagde sine egne
regler for hva som var ulovlige handlinger, og dette førte til at mange som ikke hadde brutt
norsk lov likevel ble tatt til fange. Som Christie (2004) sier, finnes ikke kriminalitet, den blir
til, gjennom at ulike handlinger blir tillagt meningen kriminalitet. ”Kriminalitetsdefinisjonen
er et spørsmål om definisjonsmakt. Definisjonsmakten gir makt til å straffe” (Høigård 2003:
189). Under andre verdenskrig var det okkupasjonsmakten som satt på denne
definisjonsmakten i Norge, så vel som resten av det okkuperte Europa, og slik ble alle
handlinger som kunne svekke okkupasjonsmakten sett på som ulovlige og straffbare. Som
79

forrige kapittel viste, ble fåtallet av informantene arresterte for handlinger som i fredstid blir
definert som kriminalitet og som kvalifiserer til straff. Okkupasjonsmakten oppnådde stor
makt over det norske folk gjennom å ”kriminalisere” visse handlinger. Et annet viktig trekk
ved okkupasjonsmaktens råde over den norske befolkning, var at man ikke trengte å bli dømt
for handlingene sine for å bli satt i konsentrasjonsleire (jf. Christie 1972).
Uskyldspresumpsjonen – uskyldig inntil det motsatte er bevist – som er et grunnleggende
prinsipp i enhver rettsstat, nedfelt i menneskerettighetserklæringen (Justis- og
politidepartementet), gjaldt altså ikke under okkupasjonstiden. Begrunnelsen for
arrestasjonene uten rettslig prøving finner vi tilbake i 1933, nærmere bestemt den 28. februar,
ved Hitlers innføring av Schutzhaft (varetekt), samt innføringen av ”Notverordnung des
Reichspräsident zum Schutz von Volk und Staat” (Reitan 1999: 19) – en nødforordning som
”fjernet artikkel 114 i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet” (ibid: 19).
Slik fikk det tyske politiet anledning til å arrestere potensielle fiender som kunne true staten,
og sette dem i varetekt på ubestemt tid uten at rettsvesenet ble koblet inn. Denne
nødforordningen førte til at store mengder politiske motstandere kunne arresteres, og kan også
ses som hovedgrunnen til at behovet for konsentrasjonsleire viste seg i Tyskland. BdS ud SD
innførte 19. mai 1941 et Schutzaft-reglement i Norge, som var tilnærmet likt det som ble
innført i Tyskland (ibid).
Videre hadde heller ikke fangene noen juridiske rettigheter etter at de hadde blitt internert i
konsentrasjonsleirene, noe som skiller seg fra fanger i fengsler i dag. Fangene var, som
Christie (1972: 17) skriver; ”prisgitt leirledelsen, vaktene, eller autoriteter utenfor leiren”.
Sammenlignet med forhold i fengsler i fredstid, var rettsløsheten i leirene total (ibid). Slik
hadde okkupasjonsmakten all makt over nordmennene også etter at de hadde blitt internert i
fangeleirene.
5.1.1 Ulikheter i type ”lovbrudd”
Det viser seg at type ”lovbrudd” som førte til at de ble tatt til fange og sendt til Falstad
varierer mellom menn og kvinner. Selv om mange av de arresterte i intervjumaterialet ikke
var frontfigurer i de illegale virksomhetene, virker det som om mennene i intervjumaterialet i
større grad var mer ”aktive” i motstandskampen og utførte mer risikable jobber enn det
kvinnene gjorde. Det ligger tett inntil forståelsen av egen mannlighet at man må være sterk,
80

ikke bakke ut, være aktiv, kompetent og kunne motstå press (Ugelvik 2008). Slik vil kanskje
en deltakelse i motstandskampen falle mer naturlig for menn enn for kvinner. Sett med norske
øyne ville man kunne si at motstandsmennene var de som innehadde den ”riktige”
maskuliniteten i samfunnet– den hegemoniske (jf. Connell 2006). Motstandsmennene under
krigen ble sett på som helter, som ofret sitt eget liv for Norge og fedrelandets frihet. Det var
disse mennene man så opp til, de som kjempet mot det onde. Dette kommer også tydelig frem
i etterkrigstidens fortellinger.
Andre forfattere fremhever riktignok at kvinnene gjorde en viktig jobb i motstandskampen,
selv om dette ikke kommer tydelig fram i mitt intervjumateriale. Som Værnø og Sveri (1995:
27) skriver: ”Det vi kan si med sikkerhet, er at Annen verdenskrig bekreftet en enda tidligere
erfaring: Kvinnene stiller til forsvar for sitt land og folk på lik linje med menn. Kriser utvisker
kjønnsroller og kvinnene blir brukt uten ridderlige hensyn. Og – deres innsats er nødvendig”.
Lenz (2010) fremhever også at kvinnenes motstandskamp under andre verdenskrig krysset
kjønnsrollene – som ved at de var aktive i Milorg – men at de kollektive fortellingene etter
krigen gir et bilde av at menn var de aktive i motstandskampen. Som hun sier; ”a traditional
order of the sexes which was the patriotic order of things” (ibid: 2). Værnø og Sveri (1995)
påpeker at kvinner både ble drept og torturert, de døde i fangenskap og de tok sine egne liv.
”De viste et heltemot, en selvoppofrelse og en disiplin på høyde med mennene” (ibid: 43).
Værnø og Sveri (ibid) peker også på at kvinner ofte ble satt til å utføre de farligste
oppdragene, fordi oppdragsgiverne håpet at kvinnene lettere ville slippe unna mistanke og
kontroll. Slik ble kvinner ofte satt til oppdrag som utgjorde ”nervesystemet i nettverket” (ibid:
46), som for eksempel formidling av informasjon til ulike kontakter. Kvinnene kunne også bli
bedt om å bruke sin kvinnelighet på en mer direkte måte, gjennom å ”fraternisere” (ibid: 46)
med fienden. Dette kunne dog være en risikabel metode, siden følelser for fienden lett kunne
oppstå.
5.1.2 Menn i overtall
En stor forskjell mellom kvinner og menn på Falstad, er at mennene var i overtall, både som
fanger og som fangevoktere. Dette var også situasjonen på Grini og i fangeleirene på
kontinentet, og det kan også trekkes opp mot situasjonen i dagens fengsler. Av det totale
belegget i norske fengsler i dag, utgjør kvinner om lag 5 % av de som til enhver tid sitter i
81

fengsel (Fakta om kriminalomsorgen 2007). Menn er i flertall i den ”tunge” enden av
kontrollapparatet, som fengsler (Høigård 1997). Dette viser seg også å gjelde for
konsentrasjonsleirer, selv om folk ble plassert i disse av andre grunner enn i vanlig fengsel.
Dette kan i stor grad forklares med hvordan kontrollen av de illegale motstandsgruppene ble
utført, og hvilke grupper den ble rettet mot. Dersom man ser til hvordan kontrollapparatet
fungerer, er det menn som hovedsakelig havner under dets ”klør”. Dette står i nær
sammenheng med hvilke handlinger okkupasjonsmakten ”kriminaliserte”, og som førte til
opphold i konsentrasjonsleire.
En tilleggsforklaring til mennenes overtall i leirene, er at mennene var de som i størst grad
deltok i motstandskampen, og særlig i de mest ”utsatte” oppdragene. Som de Beauvoir (2005:
279) sier, ”man fødes ikke som kvinne, man blir det”, gjennom sosialisering helt fra
barndommen. Mens mannen blir sett på som den aktive part, blir kvinnen sett på som det
passive kjønn, hvor dette vil kunne legge føringer for kvinners deltakelse. Dette vil kanskje
kunne forklare noe av variansen i kjønnenes deltakelse i den mest aktive delen av
motstandskampen i tillegg til hvilke oppgaver de hovedsakelig utførte, som igjen gir utslag i
hvem som havnet i fangeleirene.
Det at mennene var i overtall vil også kunne forklare hvorfor de var den mest utsatte gruppen
på Falstad. De ble av okkupasjonsmakten sett på som den største trusselen, og ble dermed
passet best på.
5.2 Tidsaspektet
Det ser ut til at kvinnene i intervjumaterialet i hovedsak satt på Falstad i kortere tid enn
mennene. Dette vil mest sannsynlig spille inn på hvordan oppholdet på Falstad opplevdes og
også hvordan det erindres i ettertid. En lengre straff vil trolig føre med seg flere konsekvenser
både fysisk og psykisk. Det må imidlertid påpekes at mennene også kunne sitte på Falstad i
kun korte perioder. En viktig faktor som gjør seg gjeldende særlig for mennene, er
”tidsånden”. En kort straff i den mest brutale perioden ville kanskje føre med seg større
82

ingvirkninger for den enkelte, enn en lengre straff mot slutten av krigen når forholdene i
leiren kan sies å ha vært relativt rolige. Som også Reitan (1999) påpeker, ser det ikke ut til at
kvinnene ble påvirket av tidsånden på Falstad. Kvinnenes soningsforhold holdt seg relativt
rolige og stabile fra kvinneavdelingen ble opprettet til krigens slutt. Det må her legges til at
mange av fangene ble sendt videre på transport 51 – til konsentrasjonsleire på kontinentet – så
et kort opphold på Falstad betød nødvendigvis ikke at man gikk fri etter oppholdet. Opphold i
andre konsentrasjonsleire på kontinentet må kunne sies å føre med seg større konsekvenser,
både psykisk og fysisk sett – både mens de satt fanget og i ettertid – om de i det hele tatt kom
tilbake til Norge.
5.3 Fangekategorier
Det kan sies at hvilken fangekategori fangene havnet innenfor hadde en viss betydning for
behandlingen de fikk på Falstad. Dette gjør seg gjeldene i forhold til om de ble isolerte, hva
slags jobber de fikk, straffeeksersis og lignende. Noen fangekategorier fikk erfare denne
forskjellen i større grad enn andre, som for eksempel de mannlige jødene og de mannlige
utenlandske krigsfangene. Sånn sett kan man også si at flere av de mannlige kommunistene
vant på denne kategoriseringen, siden de innehadde de fleste fangeadministrative stillinger i
leiren, og trolig fikk en bedre behandling grunnet dette.
Det ser ut til at fangekategoriseringen hadde større utslag for mennenes hverdag enn for
kvinnene. Det ser ikke ut til at de utenlandske kvinnene som satt på Falstad fikk noe
annerledes behandling enn resten av kvinnebelegget, bortsett fra at flere av informantene
hevder at de satt mer isolert enn resten av de kvinnelige fangene. Det satt kun en jødisk
kvinne på Falstad (Nilssen og Reitan 2008), og intervjumaterialet sier ikke noe om hvordan
hun ble behandlet. Mest trolig ble hun behandlet på lik linje med resten av kvinnene. Dersom
man ser på kvinner og menn som to ulike fangekategorier, ser man gjennom denne
inndelingen store forskjeller i forhold til behandlingen de fikk på Falstad, siden forholdene for
51 Det finnes ingen tall på hvor mange fanger som ble deportert fra Falstad til andre leire, eller hvor mange som
kom til Falstad fra andre leire. Nilssen og Reitan (2008) mener det må ha vært over tusen kvinner og menn til
sammen.
83

kvinnene og mennene artet seg forskjellig både i forhold til hvor de sonet og hvilken
behandling de fikk.
5.4 Boforhold
En av de tydeligste forskjellene mellom kvinner og menn på Falstad, og muligens viktigste, er
at de kvinnelige fangene satt veldige isolerte, skjermet fra mennene. Denne atskillelsen
mellom de mannlige og kvinnelige fangene, gjennom isoleringen av kvinnene, fører med seg
flere forskjeller som får konsekvenser for fangene og livet i leiren. Atskillelsen mellom
kvinner og menn man finner på Falstad, ser man også igjen på Grini (Hegland 1989), i
Ravensbrück 52 (Ottosen 1991), og i andre leirer. Også i leire på kontinentet ble det praktisert
en streng skillelinje mellom kvinnelige og mannlige fanger, hvor kontakt mellom kjønnene
var strengt forbudt (ibid). I det følgende skal vi se på hva som kan være begrunnelsen for
denne adskillelsen mellom kvinnene og mennene på Falstad.
5.4.1 ”Sortering” av fanger
Boforholdene for de ulike kjønnene kan, som skrevet, sies å være svært forskjellig. Mennene
ble i noe større grad ”sortert” – hvor de antatt farligste fangene, sett med tyske øyne, ble
isolert i større grad enn andre. Dette gjelder hovedsakelig de utenlandske fangene og jødene,
som hadde egne avdelinger, men både gisler og politiske fanger kunne også plasseres på
enecelle. Rase og nasjonalitet ser ut til å ha vært den viktigste faktoren når tyskerne ”sorterte”
fangene. Man kan også si at kvinnene ble ”sortert” bort fra resten av fangebelegget, gjennom
at de ble plassert på en egen avdeling. Derimot var nok ikke denne atskillelsen fra resten av
fangebelegget begrunnet i at kvinnene ble sett på som en større (politisk) trussel enn de
mannlige fangene. Den eneste ”sorteringen” innad blant kvinnene på kvinneavdelingen ser ut
til å være at de kriminelle og utenlandske fangene til en viss grad ble separert fra resten av
fangebelegget. Kun en kvinne ble satt på ”enecelle”, som innebar at hun måtte bo i
bøttekottet. Utover dette ser det generelt ikke ut til at de ulike fangekategoriene ble plassert på
spesifikke avdelinger kun avsatt til visse fangekategorier. I følge intervjumaterialet satt de
52 Det ble i 1941 bygd en mannsleir like ved Ravensbrück. Disse mennene jobbet med forefallende arbeid i
leiren. Kontakt mellom kjønnene var strengt forbudt (Ottosen 1991).
84

norske fangene relativt ”blandet”, hvor det kommer frem at gisler og politiske fanger ble
plassert relativt vilkårlig i brakker og celler.
5.4.2 Kontroll av seksualitet og rehabilitering
Atskillelsen mellom kvinner og menn i fangeleirene kan forstås på forskjellige måter. Kjersti
Ericsson presenterer i sin bok Drift og dyd (1997a) et syn på jenter på 50-tallet hvor streng
kontroll – særlig av deres seksualitet – var nødvendig. Den strenge kontrollen av jenter ble
rettferdiggjort ved å hevde at jentene måtte kontrolleres slik at de ikke fristet mennene. Jenter
som brøt med kriteriene for akseptabel oppførsel ble ofte sendt på institusjoner, både for å
forbedre dem – gjennom å gjøre dem til skikkede kvinner, men også for å holde dem unna
gatene. ”Mens guttene ble tatt hand om for å verne samfunnet mot kriminalitet, fungerte de
institusjonene som skulle forbedre vanartede jenter som et seksuelt samfunnsvern” (Ericsson
2009: 94). ”Tyskertøsene” som blir omtalt i intervjumaterialet kan være et resultat av denne
kontrollen av kvinners seksualitet. Kvinnenes isolasjon på Falstad kan forklares ut fra
tankegangen om at kvinnene ble isolerte fra mennene for å hindre dem fra å friste mennene –
at isolasjonen var en slags kontroll av seksualiteten på Falstad. I de kvinnelige intervjuene
finnes det ingen antydninger til at kvinnene synes denne isolasjonen fra mennene var
unaturlig, og det kan sies at den gjenspeilet den rådende strukturen i samfunnet som jentene
var sosialisert inn i (jf. de Beauvoir 2005).
En annen viktig grunn til adskillelsen mellom kvinner og menn i straffeinstitusjoner kan
forklares ut fra ønsket om å rehabilitere kjønnene til ulike kjønnsroller. Som Koch (1983)
fremhever, er formålet med kvinnefengsler å sosialisere kvinnene inn i en ”infantil og snever
kvinnerolle” (ibid: 120). Det er selve kvinnerollen man ønsker å kontrollere og korrigere, og
det ukvinnelige skal rettes på. Bakgrunnen for dette ligger i at fengslede kvinner blir sett på
som dobbelt avvikende. De er avvikere i form av at de har begått kriminelle handlinger, men
også avvikende kvinner – siden kvinnerollen og rollen som kriminell ikke er forenelige.
”Kvindefængslernes implicite ideologi synes at være en reintegration af kvinderne til en
passiv, ikke-deltaktende (ikke kriminel) kvinderolle i hjemmet. En ideologi, der cementerer
opfattelsen af, at det er dér, kvinder hører hjemme” (ibid: 121).
85

Bosworth (2000) ser i sin artikkel Confining Femininity: A History of Gender, Power and
Imprisonment på kvinners interneringshistorie, hvor hun viser at straffeinstitusjonene har sine
røtter tilbake til 1600-tallet. Tradisjonelt har en gått ut ifra at fengslet som institusjon så
dagens lys rundt begynnelsen av 1800-tallet, hvor man gikk fra å straffe kroppen til å straffe
sjelen (Foucault 1994). Bosworth (2000) viser at arbeid i institusjoner– ”traditional feminine
work” (ibid: 272), har røtter langt tilbake i tid, hvor formålet var å rehabilitere kvinnene.
Kontroll av seksualitet var også tydelig, gjennom at uønskede koner, gravide eller seksuelt
aktive jenter, prostituerte, tyver og andre ble straffet med innesperring fra 1600-tallet. Som
Bosworth (ibid) påpeker, ser det ut til at fengslet ble brukt til å kontrollere seksualitet i like
stor grad som å kontrollere kriminalitet.
5.4.3 Fengsler i dag
Kvinner og menn som soner i norske fengsler i dag sitter også isolerte fra hverandre, enten i
egne avdelinger i blandingsfengsler 53 eller på forskjellige anstalter. Noe av grunnen til at
kvinner og menn ofte soner adskilt også i dag ligger i institusjonshistorien – hvor kontroll av
seksualitet både var og er et gjeldende argument for at de skal holdes atskilte (jf. Bosworth
2000). Som flere av Haugens (2006) informanter sier, blir det lett ett relativt seksualisert miljø
i blandingsfengsler, hvor en tradisjonell mannskultur kommer til syne – hvor menn ser på
kvinnen som et seksuelt objekt. Det argumenteres både for og imot en blanding av kvinner og
menn i fengsler. Argumentene for at de skal sone sammen er at kvinner da kan fungere som
en roende faktor på mennene – at det blir bedre stemning i anstalten ved at kvinnene er til
stede (jf. Koch 1983). Dette finner også Haugen (2006) antydninger til i sin studie.
Argumenter mot er at kvinnene lett blir verktøy for kontrollen av menn, at de blir
institusjonens "gisler" for å skape ro i fengselet, og at dette ofte gjelder kvinner som kan ha
godt av pausen fra menn (jf. Frantzsen 1993).
5.4.4 Røtter i fortiden
Atskillelsen mellom kjønnene på Falstad kan hovedsakelig forklares ut fra behovet for å
kontrollere seksualiteten. Institusjonshistorien viser at dette har vært en gjeldende grunn for
atskillelse, og internering, i lange tider. Rehabiliteringstanken – å rehabilitere kvinnene til å
53 Haugen (2006) tar i sin avhandling for seg kvinners soningsforhold i norske blandingsfengsler.
86

li ”skikkelige” kvinner – kan trolig ikke forklare hvorfor kvinnene ble holdt atskilt fra
mennene på Falstad.
5.5 Administrasjon
Den øverste leirledelsen på Falstad hadde siste ordet både når det gjaldt de mannlige og de
kvinnelige fangene, men det ser ut til at mennene i større grad ble ”ofre” for leirledelsens
regler. Eksempelvis måtte de mannlige fangene be om tillatelse når de skulle passere en
vokter. Ble ikke dette gjort, ventet det straff for fangen. Dette blir ikke nevnt noen steder i det
kvinnelige intervjumaterialet. Det at de satt isolert på egen avdeling, førte trolig til at de
unnslapp mye av tyskernes maktdemonstrasjoner overfor fangene.
De mannlige fangene på Falstad hadde en egen fangeadministrasjon, etter modell fra
konsentrasjonsleire på kontinentet, noe det ikke ser ut til at kvinnene hadde. Det er store
muligheter for at fangeadministrasjonen også ivaretok kvinnenes interesser, uten at dette
kommer frem i intervjumaterialet. Mange av de administrative oppgavene som de mannlige
fangene tok seg av, påvirket uansett ikke kvinnenes daglige virke. Kapoen, fangenes
tillitsmann, som førte logg ved appellene og sorterte arbeidskommandoene, hadde i så måte
ingen kontakt med kvinnene siden de ikke deltok her. Kontakt mellom kjønnene var som
kjent strengt forbudt. Fangeadministrasjonens virke på Falstad ser dog ikke ut til å være like
utbredt som den var i konsentrasjonsleire i Tyskland 54 . Hvor man på Falstad henviser til
kapoen som fangenes øverste tillitsmann, blir denne stillingen henvist til ”Lagerälteste” i
tyske konsentrasjonsleire. Kapoens oppgaver i tyske konsentrasjonsleire var å lede arbeidet på
de ulike arbeidskommandoene (Hegland 1989).
54 For en utfyllende presentasjon av fangenes administrative stillinger i tyske konsentrasjonsleire, se Hegland
1989: 21.
87

5.6 Arbeid
Mennene på Falstad hadde flere ulike arbeidsoppgaver de ble satt til å gjøre, alt fra
meningsløs rotbæring til utbygging av leiren, arbeid på gårder i nærområdet,
keramikkverksted, bilverksted og lignende. Kvinnene ble hovedsakelig satt til å jobbe med
reparasjoner av klær og tøy, på kjøkkenet eller på vaskeriet. Dersom man ser dette i et
kjønnsperspektiv, ser man en inndeling i tradisjonelle ”mannsaktiviteter” og
”kvinneaktiviteter” (jf. Koch 1983). Arbeidsdelingen kan sies å bygge på de tradisjonelle
kjønnsrollene, hvor kvinnene for det meste var hjemmeværende og hadde ansvaret for
hjemmet og huslig arbeid, mens mennene var de som var ute i jobb og tjente penger. Som
Vegheim (1994) skriver angående de typiske kvinnesyslene fangene på Bredtveit blir tilbudt,
er det ”vanskelig å finne andre forklaringer på at kvinnene sysselsettes med akkurat denne
type arbeid, enn at det anses som passende og relevant for kvinner” (ibid: 87).
5.6.1 Slavearbeid
I Goffmans analyse av den totale institusjon finner han at i ”(…) nogle institutioner findes der
en slags slaveri, hvorefter klienternes fulde arbejdstid er stillet til rådighed for personalets
forgodtbefindende” (Goffman 1981: 16). Arbeidet særlig de mannlige fangene på Falstad ble
satt til å gjøre, kan sies å være slaveri. Noe av arbeidet de utførte var totalt meningsløst, og
gikk ofte på helsa løs. Unødvendig tunge arbeidsoppgaver ble også krevd utført til
underholdning for fangevokterne.
5.6.2 Arbeidets funksjon
Et viktig moment som viser seg når man ser på hvilket arbeid kjønnene ble satt til å utføre, er
arbeidets funksjon. Arbeidets hensikt i totale institusjoner kan ha ulik karakter – som en
ekstra straff, som rehabilitering (jf. Kriminalomsorgen: Arbeid 55 ) eller det kan fungere som
økonomisk utnyttelse av fangene (jf. Christie 2000 56 ).
55 Arbeid i fengsel blir av kriminalomsorgen sett på for å være vesentlig for selvhjelp og får integrering i
samfunnet etter løslatelse, og skal føre til redusering av en videre kriminell karriere.
56 Christie (2000) tar eksempelvis for seg den økonomiske utnyttelsen av fanger i USA.
88

Særlig mennene på Falstad kunne få arbeidsoppgaver som ikke hadde noen annen hensikt enn
å være en ekstra straff, som for eksempel rotbæring frem og tilbake. Særlig kan de mannlige
jødenes arbeid i steinbruddet nevnes her, hvor de ofte måtte frakte lasten ned til leiren, for så å
returnere den til utgangspunket. De mannlige fangene som hadde begått regelbrudd i leiren
kunne også bli overført til ”Straffekompaniet”, hvor de ble satt til å utføre hardere
arbeidsoppgaver og hvor kravet til høyt arbeidstempo var gjeldene. Det kommer ikke frem av
intervjumaterialet at noen av kvinnene ble satt til å utføre arbeid ment som en ekstra straff.
Når det gjelder arbeid som rehabilitering, kan man skimte et snev av dette fra
intervjumaterialet. Jacob forteller at gislene han ble arrestert sammen med ble satt til å delta i
en studiegruppe hvor de skulle gjennomgå politisk opplæring. Det var SS som sto for denne
politiske opplæringa. Formålet var trolig at fangene etter endt ”skolering” skulle komme ut
igjen som tilhengere av NS, og være en brikke i spillet fra tyskernes side til å ”omvende”
Norge. Hvor omfattende opplæringen var eller om fangene ble satt til å arbeide i tillegg til den
politiske opplæringen, kommer ikke frem i intervjuet. Mennenes elitekorps kan også nevnes i
denne sammenheng.
Når det kommer til økonomisk utnyttelse av arbeidskraften, ser man ut fra intervjumaterialet
at både mennene og kvinnenes arbeid hadde en økonomisk funksjon i leiren. Kvinnens arbeid
besto hovedsakelig av vasking og lapping av tøy, og vil av den grunn kunne kategoriseres
som bidrag til institusjonens daglige drift. Også mennene ble satt til å utføre arbeid som kan
karakteriseres som økonomisk nyttig for leirledelsen. For eksempel var det fanger som bygde
fangebrakkene som ble oppført i 1943, og det var også fanger som sto for annet
bygningsarbeid i leiren. Det nevnes også at keramikkverkstedet produserte
keramikkgjenstander. Som Fredrik sier:
Det var jo bare leire alt sammen, blå leire. Absolutt uegnet for vanlig
keramikerarbeide. Men de ville ha ølkrus. Så vi laget jo hundrevis av ølkrus som de da skulle
ha å drikke øl av inne i Trondhjem. Men vi laget jo også en del andre ting da som vaser og fat
og så videre.
89

Når frigjøringa nærmet seg, plukket fangene på keramikkverkstedet sammen det de mente var
finest, og begrov det under gulvet i verkstedet. Når de i ettertid skulle finne det, var det borte
– trolig beslaglagt av politiet. Fredrik påpeker at keramikken som kommer fra Falstad skal
være enkel å identifisere, for i bunnen av hver ting de produserte graverte de inn FP, Falstad
Pottery. Om noen av disse gjenstandene de lagde ble solgt, kommer ikke frem.
Nilssen og Reitan (2008) påpeker at tyskerne også kunne ta betalt for arbeid fangene utførte
på utsiden av leiren.
Blant annet viser er regning som er datert 1. april 1944 at Ekne Folkeskole måtte
betale kr 70,50 til leirens forvaltningsfører Theodor Leiskow for en reparasjon av i alt ni
høvelbenker. Leirregimet tok ifølge regningen kr 1,20 i timebetaling for dette arbeidet (ibid:
61).
5.6.3 Arbeid i konsentrasjonsleire på kontinentet
Hegland (1989) påpeker at fangene i konsentrasjonsleirene i Tyskland hovedsakelig ble satt til
å arbeide i, eller i nærheten av leiren frem til 1936/37. Arbeidsoppgavene besto i å bygge
brakker, veier, kloakkanlegg, diverse verkstedarbeid, kjøkkenarbeid, kantinedrift, vaskeri,
gartneri, steinbrudd og krematorium, for å nevne noen. Etter hvert som Tysklands militære
opprustning og senere krigføring resulterte i et stort behov for arbeidskraft, ble fangene i
konsentrasjonsleirene i større grad brukt som arbeidskraft. Både SS-bedrifter og private
etablerte seg rundt fangeleirene, eller man opprettet såkalte ”Aussenkommandos” (ibid: 24),
som var separate underleirer tilknyttet en hovedleir. For eksempel etablerte Siemens seg
utenfor Ravensbrück, hvor kvinnelige fanger arbeidet (Ottosen 1991). I.G. Farbenindustries
etablerte seg utenfor Auschwitz. Etter hvert ble også fangebrakker bygd opp innenfor
anleggsområdet, og den nye fangeleiren fikk navnet Monowitz, eller Monowitz-Buna. Dette
ble en egen utekommando tilhørende Auschwitz, kalt Auschwitz III (Ottosen 1994).
Det som også preget de aller fleste konsentrasjonsleirene i Tyskland, var at de var under så å
si konstant utbygging (Ottosen 1991). Til dette arbeidet ble fangene benyttet som arbeidskraft,
noe som gjaldt både for kvinnelige og mannlige fanger. Eksempelvis ble kvinnene i
Ravensbrück brukt til det arbeidet tyskerne mente det var behov for, være seg industriarbeid,
90

skog- og jordarbeid, bygningsarbeid, grøftegraving eller laging av veier – ingenting ble sett på
som for tungt arbeid for kvinnene (ibid). Her ser vi en skarp kontrast til Falstad, hvor
kvinnene i all hovedsak arbeidet innendørs og oftest med typiske ”kvinnesysler”, og hvor det
var mennene som ble satt til utbyggingsprosjektene i leirene. Siden Ravensbrück var en
kvinneleir, var kvinner hovedkilden til arbeidskraft i leiren, og er trolig hovedgrunnen til at
kvinnene ble satt til dette arbeidet. Hvorfor ikke også kvinner deltok i dette arbeidet på
Falstad er uvisst. Hegland (1989) fremhever at de på Grini hadde nok av mannlige fanger som
kunne utføre arbeidet, samtidig som det av sikkerhetsmessige grunner trolig var enklere å låse
kvinnene inne på kvinneavdelingen fremfor å ”bruke den allerede underbemannende
vaktstyrken (…) til å forhindre kontakt mellom kvinne og mann” (ibid: 204). Mest sannsynlig
utgjorde dette grunnlaget for at kvinnene på Grini ikke ble benyttet i arbeidet med å utvide
leiren. Hvorfor kvinnene på Falstad ikke ble brukt til bygningsarbeid i leiren, kan trolig også
forklares ut fra tanken om at kjønnene måtte holdes fra hverandre. Riktignok var vaktstyrkene
på Falstad større i forhold til fangetall enn på Grini, så kontroll av kjønnene ville trolig vært
lettere å gjennomføre. Når de likevel ikke ble benyttet til bygningsarbeid i leiren, ligger trolig
mye av forklaringen i at leiren hadde nok mannlige fanger til å ta seg av bygningsarbeidet, og
at disse hadde kompetanse til å foreta utbyggingen. Det kommer ikke frem noe sted i
kildematerialet at Falstad manglet arbeidskraft ved noe tidspunkt, og heller ikke at
vaktstyrkene var for små for fangeantallet.
5.6.4 Kjønnsspesifikt arbeid i norske fengsler anno 2000-tallet
Når man ser Falstad fangeleir opp mot hvordan fengsler er organiserte i dag, kan man se at
den tradisjonelle kjønnede arbeidsdelingen fremdeles er rådende. Det er i dagens norske
fengsler aktivitetsplikt, som vil si at de innsatte er pliktet til å delta i enten opplæring, ulike
programmer, arbeid eller andre tiltak som for eksempel behandling (Kriminalomsorgen:
Arbeid). Når det gjelder hvilke tilbud de reelt sett får, viser det seg at kvinner i all hovedsak
fremdeles får tilbud som er typisk kvinneorienterte – særlig når det kommer til
arbeidstilbudene. Bredtveit presenterer for eksempel disse arbeidstilbudene under hvilke
tilbud de har til de innsatte ved arbeidsdriften i fengslet: ”trearbeid, konfeksjonssøm, terapi i
form av strikking og lignende, montering, veving og cellearbeid. I tillegg er det tilbud om
kurs i data, blomsterbinding, økonomikurs og jobbsøkerkurs” (Kriminalomsorgen: Bredtveit).
I min tidligere studie om kjønnsforskjeller i norske fengsler finner jeg at de fleste
arbeidstilbudene som tilbys er kjønnsspesifikke, og at arbeidet som tilbys i mannsfengsler er
91

mer rettet mot livet etter endt soning i forhold til kompetansebygging, med vekt på attester og
fagbrev (Hønsvik 2008). Dette vektlegges ikke i like stor grad ved kvinnefengslene.
Mannsfengslene har i tillegg et bredere utvalg av tilbud til sine innsatte. Som Koch (1983)
påpeker er arbeidet kvinnene får i fengsler ”typisk ikke-kompetencegivende og det er ikke-
produktionsrettet” (ibid: 101), og at arbeidet tilpasses privatlivets krav.
En av grunnene til at man ser en slik variasjon i tilbudene til menn og kvinner både i norske
fengsler i dag, samt på Falstad under krigen, kan være fordi mennene er i overtall i forhold til
kvinnene innenfor straffeinstitusjoner. Det er følgelig enklere å bygge ut et variert ”tilbud” til
en større gruppe, enn det er for en mindre gruppe. Likevel må det også presiseres at selv i rene
kvinneanstalter, hvor en slik tilrettelegging må kunne sies å være mulig, også her kommer til
kort når det gjelder organisering av relevant og yrkesorientert arbeid (jf. Vegheim 1994).
Kvinnenes arbeid i Ravensbrück kan, satt på spissen, stå som et eksempel på at ”mulighetene
er der”.
5.6.5 Rehabiliteringstanke?
Arbeidet i straffeinstitusjoner har tradisjonelt vært et middel for å rehabilitere kvinnen tilbake
til deres ”riktige” kjønnsrolle – ansvar for hus og hjem (jf. Bosworth 2000). Trolig ligger mye
av begrunnelsen for den kjønnede arbeidsdelingen i institusjonshistorien. På Falstad var nok
ikke intensjonen med arbeidet å rehabilitere kvinnene – men heller som økonomisk besparelse
for institusjonen – men det viser seg likevel at de blir satt til å gjøre de samme tradisjonelle
kvinnetypiske syslene. Slik kan en si at institusjonshistorien preger Falstad i stor grad
gjennom hvilket arbeid kjønnene ble satt til å gjøre.
5.7 Deltakelse
Både kvinnelige og mannlige fanger levde i isolasjon på Falstad. De var som fanger isolert fra
omverdenen, selv om det må påpekes at flere mannlige fanger ble kommandert til arbeid som
gjorde at de fikk kontakt med lokalbefolkningen rundt leiren. Også en av de kvinnelige
fangene i intervjumaterialet fikk arbeid utenfor leiren. På kvinneavdelingen fikk de leve et
92

elativt fritt og uforstyrret liv, med lite påvirkning fra fangevokteren. Kontrollen av
kvinneavdelingen skjedde hovedsakelig gjennom isoleringen. Mennene som gruppe ble ikke
isolert på denne måten. De hadde større ”bevegelsesfrihet” enn kvinnene, til tross for at denne
bevegelsesfriheten var strengt regulert og tidvis ikke forbundet med frihet. Noen
fangekategorier av mennene ble isolert fra resten av fangebelegget, på egne avdelinger, som
for eksempel serberne og russerne. Jødene ble også isolert fra resten av belegget. Denne
isoleringen gjorde at kommunikasjonen med resten av fangene ble redusert.
Mange mannlige fanger ble isolert på eneceller. Dette var ikke vanlig på kvinneavdelingen,
hvor intervjumaterialet viser at kvinnene levde på celler sammen med flere andre.
Intervjumaterialet viser at kun en kvinne ble holdt isolert. Det ser ut til at mennene som ble
plassert på enecelle, ble plassert der på grunn av at de ble sett på som ”farlige fanger” av
tyskerne. Kvinnen som ble plassert på enecelle blir karakterisert som ”halvgal”, og vanskelig
å ha med å gjøre.
Ikke alle kvinnene levde like isolerte. Mens noen tilbrakte all sin tid oppe på
kvinneavdelingen, fikk noen av kvinnene arbeide. Å få muligheten til å arbeide var trolig
positivt for fangene, særlig i forhold til det å få tiden til å gå. Marie satt isolert oppe på
kvinneavdelingen når hun var på Falstad. Dette sier hun om hvordan dagene gikk: ”Det va
berre i sitt' på cella og få tida te å gå, snakk og prat. Vi ha itj nå å ta med hend' vi”.
Mennene kan sies å delta i større grad i leirens dagligliv både på godt og vondt. De hadde en
større kontaktflate, både med medfanger, vaktmannskapene i leiren og lokalbefolkningen.
Informasjonsstrømmen som gikk inn og ut av Falstad var til tider stor, og de mannlige
fangene var godt informert om krigens gang. Fredrik skryter av lokalbefolkningen rundt leiren
og sier at de var ”utrolige med hensyn til å informere og prøve å smugle inn varer og sånn”.
93

5.8 Kostholdets betydning for fangene
Det ser ut til at hele fangebelegget på Falstad fikk den samme kosten, og at de fikk like store
porsjoner. En vesentlig forskjell er at mennene hovedsakelig spiste på spisesalen, mens
kvinnene fikk maten levert til avdelingen og spiste der. De mennene som satt isolert i enecelle
fikk på lik linje med kvinnene maten sin levert på cella. Her må jødene nevnes, som under sitt
opphold – og særlig etter våren 1942 – måtte spise i en egen bordsetting etter de andre
fangene, i tillegg til at de fikk veldig dårlig tid på å spise.
Det er en tendens i intervjumaterialet at mennene er mer opptatt av mat, og særlig mengde
mat. Kvinnene er mer opptatt av kvaliteten på den. En av grunnene til at mennene er mer
opptatt av mengde mat kan være at de ofte utførte fysisk tungt arbeid, og slik sett trengte mer
mat enn det kvinnene gjorde. Fysisk sett trenger også menn mer mat enn kvinner generelt
(Helsedirektoratet). Mennene hadde dog større muligheter til å skaffe seg mat på illegalt vis,
særlig gjennom matpakkesmuglingen, enn det kvinnene hadde. Mennene kunne også få ekstra
matrasjoner når de arbeidet på gårdene rundt leiren og når de arbeidet på utekommandoer.
Kvinnene fikk imidlertid også glede av matpakkesmuglingen, da mennene var svært kreative
med å smugle inn mat til kvinneavdelingen. Likevel virker det sannsynlig at matpakkene og
den øvrige smuglingen av mat inn til leiren hovedsakelig gagnet mennene. Arne forteller at
han fikk mat av kokken. ”Æ fikk mer æ enn ka soldatan fikk altså”, sier han.
5.9 Forskjellsbehandling av fangene?
Kvinnene i intervjumaterialet hadde veldig lite kontakt med den kvinnelige fangevokteren. En
av hovedgrunnene til dette er trolig at det kun var en kvinnelig fangevokter som passet på
kvinneavdelingen, og at hennes oppgaver hovedsakelig besto i å låse opp og stenge dørene på
avdelingen. Som flere av informantene sier, blandet hun seg lite inn i deres hverdag. Med det
lave fangetallet på kvinneavdelingen på Falstad, var det heller ikke nødvendig med flere
voktere (jf. Nilssen og Reitan 2008).
94

De mannlige fangene fikk et mye tøffere møte med fangevokterne enn det kvinnene gjorde.
Mennene fikk ofte nærkontakt – både på godt og vondt – med sine fangevoktere. Deres
hverdag kan sies i større grad å bli styrt av vaktmannskapets nærvær, og deres humør og
dagsform. Vaktskiftene i 1942 og 1943 og dets konsekvenser for fangene viser godt hvor stor
betydning fangevokterne hadde for fangene. Hvem som ble straffet og hvor hard straffen de
fikk, ble ofte avgjort av tilfeldigheter. Var en fange på feil sted til feil tid, kunne han lett bli
offer for fangevokterens dårlige humør. Straffeeksersis ble også tidvis utført uten at brudd på
leirreglementet hadde forekommet. Kun en av kvinnene i intervjumaterialet snakker om straff
hun fikk på Falstad, hvor hun ble satt i mørkecelle. Bruken av mørkecelle ser ut til å være
mye mer utbredt blant mennene, og flere av de mannlige informantene opplevde å bli satt i
mørkecelle eller forteller om noen som ble det.
Mennene i intervjumaterialet var også de som fikk mest kontakt med fangevokterne i positiv
forstand. Etter vaktskiftet våren 1943 fikk de mannlige fangene mer kontakt med
fangevokterne, de var mer ivrige etter å føre samtaler med fangene og ville høre deres syn på
krigens gang. ”Menneskelige” voktere kunne også forekomme før vaktskiftet, som Joakim
opplevde. Flere av de mannlige informantene omtaler Endelmann som en real og hyggelig
fangevokter. Han var til stor hjelp både når det kom til smugling av mat inn til leiren og
kontakt med familie utenfor leiren. Ingen av kvinnene snakker om at den kvinnelige
fangevokteren hjalp de på noe vis. Lene er den eneste av de kvinnelige informantene som
forteller at hun ble ”kompis” med den kvinnelige fangevokteren. At man kunne oppleve
menneskelige fangevoktere hadde trolig stor betydning for fangenes hverdag i leiren.
5.9.1 Vold
I intervjumaterialet ser det ikke ut til at noen av de kvinnelige fangene opplevde å bli utsatt
for vold mens de satt på Falstad. Lene er den eneste i intervjumaterialet som nevner noe om
fysisk avstraffelse på Falstad. Hun forteller at hun fikk en ”ør’tæv av han feltleder’n” når hun
først kom til Falstad fordi hun ikke sto riktig. Mennene fikk oftere oppleve tyskernes
voldelighet, både gjennom slag og spark, og ved hard straffeeksersis. Hvorfor tyskerne
behandlet kvinnene bedre enn mennene på dette området, er uvisst. At de ble holdt isolert fra
resten av fangebelegget kan være en grunn. Det at de var kvinner virker ikke til å være en
grunn for at de fikk en bedre behandling enn mennene. Dersom man retter blikket ut til andre
95

leirer, kan man se at kvinnene på Grini og i Ravensbrück fikk gjennomgå både vold og tortur
(jf. Hegland 1989, Frogner 1995). Dagrun, som ble sendt fra Falstad til Grini, og videre til
Ravensbrück, forteller at forholdene generelt ble verre desto lenger sør hun kom. I
Ravensbrück var både sparking, slåing og skriking dagligdags for fangene (Ottosen 1991).
En mulig forklaring på den milde behandlingen av kvinnene på Falstad, kan være at Falstad
var en relativt liten leir, hvor særlig kvinneavdelingen var liten. Betydningen av at kvinnene
hadde kun en vokter til å passe på dem, vil også gjøre seg gjeldende her, men trolig ligger
også andre faktorer bak. På Grini hadde kvinnene på kvinneavdelingen flere voktere, men de
var også flere fanger (Hegland 1989). Slik sett var det færre fanger per vokter på Falstad enn
det var på Grini, særlig ved krigens slutt. Muligens ble de kvinnene som hadde begått mer
alvorlige forbrytelser mot okkupasjonsmakten sendt til Grini 57 . Slik var kvinnene som havnet
på Falstad var heldige. Selv om det å sitte som fange i en konsentrasjonsleir vil føre meg seg
både fysiske og psykiske byrder, vil man kunne påstå at kvinnene på Falstad hadde det relativt
bra i forhold til kvinner i andre leirer.
Ut fra intervjumaterialet kan det imidlertid se ut til at terskelen for å utøve vold mot kvinnene
var lavere før de kom til Falstad, det vil si mens de satt på Misjonshotellet eller Vollan. Åse
opplevde en slik episode når hun først kom på Misjonshotellet:
(…)det va itj så veldig stort rom, men et veldig stort kart over Europa. Og det skull‟ itj
mer te altså at æ… æ ble litt sånn hovmodig på en måte (…) for å styrk sæ sjøl og i det hele
tatt ikke vise noe redsel, sant, ja. Men æ va jo livredd, det e jo klart. Men så så æ liksom helt
hovmodig opp på kartet, litt sånn… for æ visst‟ jo hvordan det allerede bynt å gå…
invasjonen va da vel i gang den allerede da, tror æ. Og dermed så fikk æ ei ør‟tæv som itj
ligna nå. Så tok ‟n mæ i nakken og bort gjennom gangan og hiva mæ inn i cella.
Det samme gjentok seg også når hun kom til Vollan før hun ble transportert til Falstad.
57 Grini hadde eksempelvis en egen arrestavdeling. Kvinnene ble plassert her av tre grunner; saken var ikke
ferdig etterforsket og forhør pågikk fremdeles, langtidsfanger hvis sak var av alvorlig karakter og brudd på
leirreglementet (Hegland 1989: 199). En slik fantes ikke på Falstad.
96

Men da vi kom inn på Vollan (…), sto inn på kontoret, da sto æ sånn, læna mæ på
døra. Og der… det va også holdningen min som gjor da altså at han ræsa bortover te meg
og… en forferdelig ør‟tæv, og sa at æ hadde å stå i giv akt, ja, for han der altså.
Volden de ble utsatt for før de ankom Falstad ble utført av menn. En kan tenke seg at
situasjonen for kvinnene på Falstad hadde sett annerledes ut dersom de hadde hatt de samme
vokterne som mennene i leiren, siden det ikke ser ut til at tyskerne generelt hadde noen
barrierer mot å utøve vold mot kvinner.
5.9.2 Forhør
Noen av de arresterte måtte gjennom forhør av ulik art, ofte voldelige og truende såkalte
skjerpede forhør. Under skjerpede forhør kunne Gestapo og Rinnanbanden bruke både
gummibatonger, stokker og knyttneven som metode for å få de arresterte til å snakke (Nilssen
og Reitan 2008).
Øystein vil her bli brukt som eksempel på hvordan voldelige forhør kunne forløpe. Han
forteller:
Og han som leda forhøret, det var ein som hette Anton Baden, en svartsnuska
gestapist, helt svarte øya. Men han va veldig veik, og det va jo selvfølgelig en fordel. Men han
slo jo vekselsvis da med flathand og delvis med knytnevan, og når de slo med flat hand, så dro
de litt med det samme. De traff litt sånn at vi fikk sånn spesiell svie i huda. Og da han ikkje
kom nå vei der, så fauk han på meg og tok da strupetak. Og holdt på strupetaket te æ holdt på
å miste bevisstheta. Men så slapp han, og så fikk æ da litt luft... og så på nytt igjen. Og
strupetakan virka jo kolossalt hardt. Det smalt opp i hodet omtrent som det var
bombekastergranata som eksploderte. Du så sol og måne og stjerne. Og tredje gangen så
slapp han ikke, og så møst' æ bevisstheta og gikk overenda på golvet. (…) Og så plutselig så
blei det hard oppvåkning. Og da hadde han lagt meg på si' på golvet og krumma meg sammen
og så med tåspissen hadd'n leita en plass imella to ryggvirvla og sparka voldsomt hardt. Og
det var som en eksplosjon med elektrisk støt gjenna heile kroppen i fra issa og te fotsålan. Ja,
så stavra'n meg da på knean og sette pistolen på brystet, opphørte sikringa og ga beskjed om
at hvis æ ikkje no tilsto, så ville han skyte. Men da va æ i en sånn sinnstilstand at uansett ka
han hadde gjort, så sa æ nei. Og så ga da han opp.
97

Gestapo kunne også benytte alternative metoder for å få de arresterte til å snakke. I Øysteins
tilfelle var dette en forførende kvinne:
Og så plutselig kommer det inn ei ung jenta, og æ vesste jo kæm ho var. Ho var i fra
(sted). Og ho sto da i med en av gestapistan der. Og så begynne da ho sammen med han
gestapisten med sånne erotiske forøvelsa. Han dro ut brøstan hennes og klemte og så videre
og klemte på låran og det her. Og så plutselig så reise han seg, og så gikk han. Og så si jenta
te meg: Ka syns du om meg? Og ho va ei meget pen jenta, og så sa æ: Æ syns de er pene
ungdomma. Ja... no va vi to aleina, og no kunne jo æ komme bortover te ho, så kunne vi jo
kos' oss. Æ va jo klar over at det her va et trick. De brukte det for å få en årsak te å kunne gå
laus en igjen på nytt. Så æ sa te ho at: æ forstår at du er forlova med gestapoen her, og det e
klart det blir jo et heilt annet forhold da. Ho prøvde sæ et par gang tel og, men så så ho litt
slukøret ut, og så kom da gestapisten inn, og så gikk da ho ut og så fortsatte forhøret.
Han var inne til mange forhør, og det lengste varte i åtte timer. Da var han så sliten at han
måtte bli matet når han kom tilbake til cellen 58 . Til tross for de voldsomme forhørene, klarte
han likevel å holde tett. ”Og dessuten så va æ også klar over at æ hadde jo ingen garanti for
om de sparte mitt liv, så kunne de ta livet te andre kamerater. Og æ hadde jo da raskt regna
over at hvis æ tilsto, så ville det da si at det va over tredve som da kunne risikere dødsdom”.
Ikke alle fangene var ofre for slike voldelige forhør, og noen fanger var ikke til forhør i det
hele tatt. Det kan se ut til at kvinnene i materialet i større grad slapp unna forhør, og at de
kvinnene som gjennomgikk forhør også slapp de mest voldelige variantene. De fleste forhør
av fangene foregikk imidlertid enten på Vollan eller Misjonshotellet, før de ankom Falstad.
Ingen av kvinnene var til forhør mens de var på Falstad. Dagrun var til forhør på
Misjonshotellet før hun kom til Falstad. Hun forteller:
Jo, det var bare ett forhør, og det var Flesch, sjefen faktisk. Og det var ganske pussig
altså, for jeg hadde torturistene bak meg. De var der. Og jeg hadde bestemt meg for... jeg
kunne ganske godt tysk. Vi hadde tysk fra 6. klasse på realskolen. Jeg var glad i tysk, jeg, og
kunne det ganske godt. Jeg behøvde ikke noe tolk, sa jeg. Og det var sikkert... Flesch syns
sikkert det var fint da. Og i hvert fall så behandlet han meg ganske høflig og pent og sånn. Og
jeg tenkte: jeg må late som jeg er sånn uskyldig dum, som ikke hadde forstått at dette var noe
særlig farlig det jeg gjorde. Jeg vet ikke om det spillet førte frem, men jeg ble i hvert fall ikke
presset på noen måte, at torturistene satte i gang. Men de var bak meg, og Flesch, tror jeg da,
58 Forhørene skjedde før han kom til Falstad, i Nord-Norge.
98

hadde det han var ute etter. Ja. Jeg var redd for at han skulle komme innpå hvor jeg... at jeg
hadde levert to legitimasjonskort til noen som lå i dekning et annet sted, og som (navn) ikke
hadde noe med. Han kunne ikke vite noe om det, tror jeg. Og det kom de ikke innpå. Nei. Så
jeg ble... ja, det var et forhør. Ja. Klart jeg var veldig redd. Men det gikk rolig for seg altså.
Noen av mennene var til forhør på Falstad, som for eksempel Joakim og Ingar, ofte i tillegg til
forhør de måtte gjennom før de kom til leiren. Det er likevel en tendens både hos kvinnene og
mennene i intervjumaterialet at de hovedsakelig ikke var til forhør på Falstad. Noen ble dømt
for lovbruddene de hadde begått, men mange satt på Falstad uten dom – uten å vite sikkert
hvorfor de satt der og hvor lenge de kom til å være der. Det å sone uten dom, må kunne sies å
være en ekstra belastning, særlig på grunn av usikkerhet i forhold til lengden på oppholdet i
tillegg til uvisshet om hvordan oppholdet vil ende. Dette kan ses i forhold til forvaring, som er
den eneste tidsubestemte straffen man kan få i Norge i dag (Kriminalomsorgen: Forvaring). Å
bli dømt til forvaring ses på som en ekstra belastning, siden man stadig går i uvisse (Ericsson
2002).
5.9.3 Om å holde tett
Det kommer tydelig frem i intervjumaterialet at mennene satte det å klare å holde tett under
forhør høyt. Som Fredrik sier: ”Det eneste jeg passet på, det var det å være så overbevisende
at de trodde meg når jeg sa at jeg ikke hadde hatt noen andre med meg på dette her”. Iver
poengterer også dette: ”Jeg var ikke veldig skremt kanskje, men jeg så jo ikke noen misjon i
og for seg å benekte mye av det jeg ble spurt om, for det hadde ikke noe... jeg ødela ikke for
andre, for å si det sånn”. Det kommer frem i noen av kvinneintervjuene at de nektet å snakke,
men ikke like fremtredende som hos mennene. Det kan også se ut som om kvinnene i større
grad spilte på å gjøre seg dumme under forhørene, som Åse og Dagrun forteller om. Trolig vil
mennenes verdsetting av å holde tett ha en sammenheng med at mennene hadde større
kontaktnett innenfor de illegale gruppene, og at flere hadde blitt tatt dersom de hadde tystet.
Her kan vi se en sterk fellesskapskultur mellom motstandsmennene og den aktiviteten de
bedrev. Ønsket om å beskytte hverandre var stort, og havnet man i forhør var målet om å
holde tett viktig for de fleste. Det kan også være et tegn på mannlighet, at man ikke skal
bukke under for presset, og at man skal ha mot og være selvstendige (jf. Uglevik 2008).
Mennenes maskulinitet blir satt på prøve under forhørene, og når man ikke lar seg knekke,
kan det ses på som en seier.
99

Det må imidlertid fremmes at ikke alle mennene i intervjumaterialet står bak denne
antydningen. I intervjuet med Iver kan vi se en nedtoning av egen innsats, og at han også ikke
så det som like nødvendig å holde seg hard under avhør.
Jeg fikk ikke noe bank. Jeg ble ikke torturert i det hele tatt. Det hadde vel litt
sammenheng med kanskje at... jeg hadde, som jeg sa kanskje, jeg syns ikke det var noe særlig
fornuftig av meg... ja, en kunne risikere tortur hvis en stilte seg for avvisende og nekta alt
liksom. Det var jo ikke den helt store saken det herre her da. Det var jo ikke det egentlig da. I
likhet med veldig mange som jeg snakker med nå av fanger, ikke sant, vi gjorde jo ikke så
mye. Vi gikk jo med aviser og litt av hvert sånn et eller annet. Så det er langt derfra og til han
Sønsteby, ikke sant, som virkelig... og Max Manus, ikke sant, som gjorde en fenomenal
innsats, ikke sant. Så det var jo ikke store greiene, vet du.
5.9.4 Straff
Straffeeksersis forekom på Falstad gjennom hele leirens levetid, men forekom riktignok
hyppigere i den mest brutale perioden fra våren 1942 til våren 1943. Det var kun mennene
som ble ofre for straffeeksersis på Falstad, de kvinnelige fangene i intervjumaterialet ble ikke
straffet fysisk. Straffeeksersis ble ofte brukt som en kollektiv avstraffelse på fangene, som når
alle fangene på gymsalen ble jaget ut midt på natten etter at noen av mennene hadde lurt seg
inn på kvinneavdelingen.
Sett opp mot konsentrasjonsleire i Tyskland kan man også antyde at mennene, kanskje med
unntak av jødene og de utenlandske krigsfangene, hadde det bedre på Falstad enn i andre
leirer. Både kosthold og generell behandling av fangene spiller inn her. Selv om
Falstadskogen ble brukt som rettersted, vil ikke denne kunne sammenlignes med eksempelvis
gasskamrene i Auschwitz. Gasskamrene ble brukt flittig, og lå ofte plassert slik at fanger
kunne få med seg hva som foregikk. Som Paltiel forteller om i På tross av alt, ble flesteparten
av kvinner og barn sendt hit nesten med en gang de ankom leiren (Komissar 2004). Det
forekom også at fanger ble hengt i leiren til skrekk og advarsel for de andre fangene, som
Martinus forteller om fra erfaringene fra Sachsenhausen.
100

5.10 Kontakt mellom kjønnene
Det ser ut til at begge kjønn var like ivrige etter å ha kontakt med det motsatte kjønn, og at de
verdsatte kontakten de oppnådde. Kontakten mellom kjønnene ble hovedsakelig opprettet for
å dele informasjon og smugle inn varer til kvinnene, men intervjumaterialet viser også
antydninger til seksuell kontakt mellom fanger, og mellom fanger og leirledelsen.
5.10.1 Nazistenes holdninger
Å inneha riktig maskulinitet var viktig for nazistene, og Connell (2006) skriver:
In gender terms, fascism was a naked reassertion of male supremacy in societies that
had been moving towards equality for women. To accomplish this, fascism promoted new
images of hegemonic masculinitiy, glorifying irrationality (the „triumph of the will‟, thinking
with „the blood‟) and the unrestraind violence of the frontline soldier. It‟s dynamics soon led
to a new and even more devastating global war (Connell 2006: 193).
Nazistene hadde et nedlatende kvinnesyn. Sigmund (2009: 26) beskriver det slik:
Med galante høflegheitsflosklar og wiensk sjarm skjulte nazipolitikaren den djupe
forakta han følte for alt kvinneleg. I kvinnene såg han infantile andrerangs menneske som ein
ikkje på nokon måte skulle ta alvorleg, og som ein – innanfor visse grenser – kunne omtale
som ein ville.
Hitlers undersåtter kunne så å si gjøre det de ville med kvinner. Som han selv sa: ”Skulle
liksom ikkje provinsleiarane mine få følgje lystane sine?" (ibid: 57). Nazipartiets menn hadde
ofte seksuell omgang med flere kvinner samtidig som de hadde koner hjemme. Selv om noen
av disse seksuelle forholdene brøt tysk lov, la Hitler sin beskyttende hånd over dem, og
fåtallet ble dømt for sine handlinger (ibid).
5.10.2 Seksualitet i konsentrasjonsleire
Gertjejanssen (2004) viser at seksuell utnytting av fanger var utbredt i tyske
konsentrasjonsleire. Flere av de tyske leirene hadde bordeller innenfor piggtrådgjerdet. Selv
101

om kontakt mellom kjønnene generelt var strengt forbudt, ble bordellene brukt eksempelvis
som belønning for fanger som arbeidet ekstra hardt og for å bekjempe homoseksuelle forhold
i leirene. Særlig fikk fangene med administrative stillinger anledning til å benytte bordellene.
Det var kvinnelige fanger fra Ravensbrück og Auschwitz-Birkenau som måtte arbeide i disse.
De ble lovet bedre mat og pene klær for å jobbe i bordellene, men så ikke stort til noe av
dette. I følge Gertjejanssen (ibid) kunne også jødiske kvinner arbeide ved bordellene, og
dagbokkilder viser at tyske SS-menn har hatt seksuelle forhold med jøder.
Bordellene som ble opprettet sier noe om tyskernes syn på seksualitet og kjønn:
That brothels were also established for prisoners and forced laborers reveal
prevailing attitudes about male and female sexuality. Underlying this large system of sexual
slavery there is a denial of female sexuality and a strong affirmation of male sexuality.
Women‟s sexual needs were negated, but heterosexual men‟s were not questioned or were
viewed as natural, so natural that the state could easily legitimize establishing different kinds
of brothels throughout the Reich (Gertjejanssen 2004: 251-252).
Dagrun, som er eneste kvinne i intervjumaterialet som ble sendt til Ravensbrück, husker at de
kvinnelige fangene fikk tilbud om å melde seg til arbeid i bordellet i Sachsenhausen. Hun
forteller:
Det var det naturligvis ingen norske som gjorde. Men den ene tyske som jeg kom i
kontakt med på den Zugangsblocken, den første blokken man er på, hun meldte seg. Og jeg lå
og snakket med henne og sa: ”Hva tror du kjæresten din kommer til å si? Og når du kommer
ut og… hvorfor gjør du det?” Virkelig prøvet å snakke med henne sånn litt stille da, vet du,
innpå der. Neida, hun kom til å få så mye… de var lovet gull og grønne skoger de, vet du,
altså i form av at de skulle snart bli fri, og de skulle få pene klær og god mat og… Det var
ikke snakk om penger. Det var bare tull, vet du. De fikk jo ikke noe av det her. Jeg så ikke
henne noe mer igjen, jeg altså. Nei, vent litt nå. Nei, hun meldte seg og så… det er riktig, men
jeg så henne jeg så henne ikke mer allikevel. Hun ble ikke godtatt. (…) Du vet, det var et
system som var helt jævlig.
Det eksisterte ikke noe bordell på Falstad, verken for fangene eller for leirledelsen, men
intervjumaterialet viser at tyskerne ofte hentet jenter fra Trondheim når de skulle ha fest.
Fangene fikk ikke ha kontakt med disse jentene. Selv om det var streng kontroll av kontakten
102

mellom kjønnene blant fangene, gjaldt altså ikke denne regelen for leirledelsen på Falstad.
Flere steder i intervjumaterialet kommer det frem at leirledelsen også hadde seksuell kontakt
med kvinnelige fanger. Jacob sier at det var veldig mye snakk om sex i leiren. ”Det var en
periode når vi hadde en meget seksuelt aktiv kommandant”. Han forteller:
Det var en kvinneavdeling på Falstad, og på et tidspunkt (…) innkalte kommandanten
damene i kvinneavdelingen. De skulle møte på hans kontor og medbringe nål og tråd. Og når
de kom inn på kontoret, så fikk de si at de var innkalt for å sy i en knapp i kommandantens
bukse, og den knappen skulle syes i buksesmekken mens han hadde buksa på seg. Og de som
sa nei skjedde det ingen ting med, men de som sa ja ble satt opp på liste og måtte da
regelmessig møte til knulling hos kommandanten.
Han forteller videre at denne historien har han hørt fra en sykepleier fra Ålesund, som selv sa
nei til å sy i knappen i buksa. Det fikk ingen videre konsekvenser at hun takket nei.
Joakim forteller om en gang det kom en del kvinnelige fanger opp på cellegangen der han selv
satt:
Og de var tatt fordi at de etter sigende hadde gitt mat til noen russere i en fangeleir.
Og de satt der en stund og fikk ekstra... de fikk ta dusj hver dag og ble tatt ut og gikk i en flokk
der, og hadde vel ikke noe annet spesielt på seg enn akkurat det at de hadde hatt denne
kontakten med fangene. Men de var ikke mors beste barn alle av de derre. Det hendte jo at det
var... det var en av disse Wachtmeisterne som hentet ut en av disse kvinnene ved natters tid,
og de la seg ned rett foran celledøra mi. Jeg skal ikke kommentere det videre, men det var en
litt merkverdig opplevelse. Det er nesten fælt når de ikke andre... jeg hadde jo ikke så mange
steder å se, så jeg... men det var jo litt spesielt det der.
Martinus nevner i intervjuet en litt merkelig opplevelse han hadde mens han jobbet som
”Putzer”. Han hadde fått i oppgave å servere kaffe til kommandanten en søndag.
Det hadde seg slik at det var jo en kategori kvinner som satt på Falstad, som var
tyskertøser, men som hadde sagt eller gjort et eller annet som gjorde at de ble plassert på
Falstad noen dager eller uker. De pleide ofte å bli frigitt sent lørdag kveld av kommandanten,
slik at de ikke kunne rekke å reise inn til byen. Og da jeg kommer ned til kommandanten
søndag formiddag og banker på døren og går inn med det der, så har han en av de ny-frigitte
jentene da hos seg. Han blir selvfølgelig rasende, og jeg får forbud om at jeg noen gang skal
103

komme å servere frokost til han. Det er jo så. Det er en av de pussige opplevelser som man
kunne ha.
Ingen av kvinnene i intervjumaterialet nevner noe om seksuell kontakt med den tyske
leirledelsen, og heller ikke med medfanger. Likevel kan vi se antydninger til at tyskerne har
gjort forsøk på å få mer intim kontakt med de kvinnelige fangene, både gjennom invitasjoner
til fester og gjennom ønsker om å treffes etter løslatelse. Lene er en av kvinnene som fikk
tilbud om å være med på fest sammen med offiserene. Hun sier at de opptrådte korrekt når
hun takket nei til invitasjonen.
Noen av kvinnene i intervjumaterialet snakker om at det var ”tyskertøser” på
kvinneavdelingen, og at disse hadde seksuell kontakt med leirledelsen og fungerte som deres
elskerinner. Det nevnes også at en av kvinnene var blitt arrestert på grunnlag av at hun hadde
prøvd å abortere, og at det satt en fosterfordriverske på Falstad. Bakgrunnen for deres
arrestasjon kan ses i sammenheng med Hitlers seksualpolitikk, hvor en av hans kampsaker var
å få opp fødselsprosenten blant den ariske rase. Aborter ble strengt straffet (Sigmund 2009).
Flere av mennene nevner i sine intervjuer at det forekom at menn snek seg inn til
kvinneavdelingen. Dette kommer ikke like tydelig frem i kvinneintervjuene. Et elskovsrede
på loftet blir også nevnt i et av intervjuene med mennene, men dette blir ikke nevnt noe annet
sted – heller ikke i kvinneintervjuene. Det er en tendens i intervjumaterialet at egen
seksualitet ikke blir tatt opp. Flesteparten av informantene snakker om andres aktiviteter når
det kommer til temaet seksualitet.
5.10.3 Avvikende seksualitet
Ottosen (1989) nevner at homofile forhold kunne oppstå i konsentrasjonsleirene på
kontinentet. Selv om hardt fysisk arbeid og dårlig kosthold drepte det meste av kjønnsdriften,
var det ikke alle som levde under sultegrensa. I det ledende fangesjikt, bestående av kapoer,
forarbeidere og andre i ledende stillinger, lå forholdene mer til rette for utfoldelse av
følelseslivet. Men siden det naturlige objekt for disse følelsene – kvinnen – ikke var til stede,
104

fant man andre løsninger. ”Mange av de eldre fangene skaffet seg protesjeer, kjærester- ofte
yngre, mannlige fanger” (ibid: 97). Disse forholdene måtte holdes godt skjult, da slike forhold
var strengt forbudt. Ble man tatt kunne det føre til strenge fysiske straffer, opphold i
leirfengslet og transport bort fra leiren. Det kommer ikke frem at slike forhold oppstod på
Falstad.
Joakim antyder imidlertid i intervjuet at han kjente til at det satt en homofil fange på Falstad.
”Men i all fall, han var nok en annen legning, men fortjent eller ufortjent så fikk han i all
fall... hvis du skal bruke tysk mønster da, så var han jo... han ble rundjult”. Hvorvidt han ble
arrestert for sin legning eller arbeid i motstandskampen, kommer ikke tydelig frem.
5.11 Atskillelsens betydning
En drøfting av kjønnsforskjellene mellom fangene viser at kvinnene og mennene satt på
Falstad under svært forskjellige vilkår. Kjønnsforskjellene blir tydelige i de fleste aspektene
som er gjennomgått overfor, og fikk store konsekvenser for fangenes hverdag på Falstad.
Atskillelsen av kjønnene, og følgene den fikk, ligger til grunn for flere av forskjellene.
Kvinnenes isolering fra livet i fangeleiren kan ses på som positivt for kvinnenes del, siden de
slapp unna de mest brutale hendelsene i leiren. Imidlertid må det påpekes at det å sitte såpass
isolert vil bære med seg flere negative aspekter. Informasjon angående forhold utenfor
kvinneavdelingen og utenfor piggtrådgjerdet ble en mangelvare, og den informasjonen de
fikk, fikk de gjennom mennene.
105

106

6 Opplevelser og reaksjoner på livet i
en fangeleir
Dette kapitlet er viet til fangenes opplevelser og reaksjoner på å ha vært fange på Falstad. Vi
har tidligere sett på kjønnenes levekår og hvilke forskjeller og likheter som viser seg mellom
kjønnene. Det vil i det følgende være interessant å se om kjønnsforskjellene som viser seg
angående levekår, også viser seg når man ser på hvordan kjønnene opplevde og reagerte på
oppholdet. Vil kjønnsforskjellene komme like tydelig frem her? Erving Goffmans teori om
den totale institusjon (1981) vil her fungere som et utgangspunkt for hvordan man opplever
og reagerer på livet i en total institusjon.
6.1 Falstad – en total institusjon
”Den totale institution kan defineres som et ophalds- og arbejdssted, hvor et større antal
ligestillede individer sammen fører en indelukket, formelt administrert tilværelse, afskåret fra
samfundet udenfor i en længere periode” (Goffman 1981: 9). I følge Goffman (ibid) er
fengsler et utmerket eksempel på lukkede institusjoner, og det samme kan sies om
konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Et av Goffmans (ibid) sentrale poenger
angående totale institusjoner, er den krenkelsesprosessen klientene gjennomgår i en sådan. De
verdier og atferdsmønstre som klientene tar med seg fra deres verden utenfor institusjonen,
brytes ned, gjøres uvesentlige, og et nytt sett av verdier og atferdsmønstre bygges opp – som
da står i samsvar med institusjonens krav. Dette konkluderer også Christie (1972) med i sin
107

studie av norske fangevoktere i serberleirene, hvor han også tar opp temaet om fanger i
konsentrasjonsleire. Han finner at fangenes ”(a)tferdsmønstre tilpasset normalsituasjonen
bryter helt sammen, og nye vokser opp” (ibid: 168). Denne prosessen gjøres gjennom
ydmykelser, nedverdigelser og krenkelser av personligheten, ved å nekte besøk, tildeling av
institusjonsnummer, utdeling av institusjonsbekledning og innlemming i institusjonens
reglement (Goffman 1981).
På Falstad er disse krenkelsesprosessene svært tydelige. Det snakkes i få tilfeller om besøk i
intervjumaterialet, fangene fikk fangenummer når de ankom leiren, og de ble også fratatt de
fleste personlige eiendeler og fikk utlevert fangedrakter (jf. Ulateig 1984). Reglementet var
strengt, og fangene ble fratatt enhver selvbestemmelse over tid og gjøremål. Kvinnene ble
isolert, uten noen særlige muligheter for sosial utfoldelse – særlig ikke med menn, og
mennene ble enten isolerte eller satt i arbeid – ofte tungt arbeid, med streng kontroll fra
fangevokterne.
Lusekontrollen fangene ble utsatt for kan sies å være en del av krenkelsesprosessen. Dersom
det ble funnet lus på fangene, ble alt hår barbert bort. Lene forteller om en medfange som det
ble funnet lus på, og som måtte gå med skaut i ”fleir’ daga eller kanskje fjortendaga og”.
Dette var enda tydligere i Ravensbrück, hvor Ottosen (1991) skriver at lusekontrollene var
veldig ydmykende for fangene, og det var en svært brutal opplevelse særlig for kvinnene når
håret ble barbert av. Jødene ble ekstra ydmyket på Falstad. Frank forteller at de måtte barbere
hodet, men at de ikke fikk mulighet til å barbere skjegget. Slik skilte deg seg tydelig ut fra
resten av fangebelegget. Som Frank sier, det skulle synes at de var annerledes og
”untermenschen”.
6.2 Overlevelsesstrategi og tilpasning
Når man havner i en total institusjon blir man, som skrevet over, offer for en
krenkelsesprosess, enten denne er gjort tilsiktet eller utilsiktet. I konsentrasjonsleire vil en
kunne påstå at krenkelsesprosessen er gjort med hensikt. Krenkelsesprosessen viser seg
108

gjennom at fangen mister makten over sin egen situasjon, hvor handlingsfriheten og
selvbestemmelsen går tapt. Som Goffman (1981) påpeker, synes tapet av selvbestemmelsen å
bli gjort til noe seremonielt i konsentrasjonsleire, gjennom straffeeksersis, unyttig arbeid og
lignende. En av informantene, Fredrik, kaller straffeeksersisen de måtte gjennomgå
”systematisk fornedring”. Øystein snakker i intervjuet om at tyskerne kunne komme på
inspeksjon midt på natta, og påpeker at dette var et usikkerhetsmoment. ”Og du vet, når lyset
på slått på, så måtte jo alle ut av køyen og stå i grunnstilling ved køya si”. Han sier videre at
han tror grunnen til at tyskerne hadde slike inspeksjoner, rett og slett var for å plage fangene.
Fangene ble ofte utsatt for hendelser som var ment for å skremme. Joakim forteller om en
hendelse han ble utsatt for da han skulle løslates. Han fikk ikke et slag på seg så lenge han var
på Falstad, men han fikk likevel oppleve tyskernes maktdemonstrasjoner.
(…) jeg hadde den derre spesielle opplevelsen med Majavannskarene og sånn. (…)
måtte stå i stram giv akt der også. Hadde ikke noe lyskastere på oss da, men vi bare sto der
og hørte på Flesch hvor han utgytte seg om alt mulig rart, og som jeg bare oppfattet som en
eneste strøm av trusler og greier. Og du så på han… det var ikke så forferdelig lenge vi sto
der, men da kjente jeg også denne følelsen at nu er det like før beina detter fra hverandre. Og
vi ble ikke ført, og da skulle vi jo ut. Men da likevel følelsen av å stå foran… ja, det var… og
jeg skulle gitt mye for å ha sluppet den stunden.
Videre blir klientene i totale institusjoner påtvunget en viss talemåte, ved at de må snakke
korrekt til de ansatte. De blir utsatt for ydmykelsen ved at de må spørre om den minste ting,
som for eksempel å benytte toalettet. Slike krenkelser blir i konsentrasjonsleire praktisert
hovedsakelig av hensyn til deres krenkende evne (Goffman 1981). Klientene blir også
påtvunget sosiale relasjoner, både med sine voktere og sine medklienter. Dette er, som vi skal
se nedenfor, svært tydelig på Falstad.
At komme i fængsel, blive kontrolleret og begrænset, ikke have adgang til naturlig
behovstilfredsstillelse og færden, at blive adskilt fra mennesker og omgivelser man kender til,
og at blive frataget de sædvanlige ansvarsområder man varetager til daglig, er et pres, et
traume eller en krise (Koch 1983: 109)
109

Koch (ibid) snakker her om hvordan det oppleves å sitte i fengsel, men reaksjonen kan også
overføres til konsentrasjonsleire. Kontrollen vil muligens virke enda strengere i en
konsentrasjonsleir, og følgene vil bli mer tydelige.
Som Goffman (1981: 35) skriver, er klientenes tilværelse ”gennemsyret af en uafladelig
sanktionerende indblanding oppefra, især i den første tid af opholdet indtil klienten uden
videre accepterer regulativet”. Selv om sosial kontroll er virksom i ethvert organisert
samfunn, er den mye mer detaljert i totale institusjoner. Dagens gjøremål er strengt regulerte
og tidsskjemaet er satt opp på forhånd. De minste overtredelser av reglementet i en
konsentrasjonsleir kan utløse straffesanksjoner, eksempelvis ved ikke å re opp senga riktig, gå
med hendene i lommene når det er kaldt, brette opp kragen for å beskytte mot været, ha
flekker eller rifter på klærne, eller å unnlate å hilse (ibid). Som offer for den strenge
kontrollen i totale institusjoner ”kan vi forvente, at klienterne og herunder særligt de
nyankomne vil leve i en kronisk angst for at overtræde reglerne og for følgerne af en
overtrædelse” (ibid: 38) – som i konsentrasjonsleire kan være legemlige skader eller død.
Frank forteller at når jødene som ble arrestert under unntakstilstanden ankom Falstad,
oppdaget de fort hvor landet lå. ”Da fikk vi oss… over kjeften øyeblikkelig, at her e det bare
én ting å gjør’, det e å forsøk’ og adlyd’ ordre. Hvis du itj gjor det, så vart det problemer. Og
det va jo aill sammen klar over som sto der”.
Joakim forteller om hvordan tyskernes fremtreden den første tiden på Falstad opplevdes på
psyken:
Så jeg så med en gang hvordan psykisk forskjellig… hvor forskjellig mennesker kan
være når det tåler påkjenning. Noen datt med en gang. (…) Og så sitter man der og lurer på
hva… En merkverdig følelse, skjønner du. Og så kommer kvelden, og så kommer natta, og alt
går mer eller mindre rundt i huet på deg.
110

Joakim satt i enecelle under den mest brutale perioden på Falstad, og han sier at ”sadismen
hos enkelte fikk slå ut i full blomst”. Dersom noen ble hentet fra cella så visste man aldri hva
som kom til å skje med dem, for de visste om at tyskerne skjøt fanger i Falstadskogen. Som
han sier, ”det hadde man jo forsonet seg med”. Fangene på enecelle hadde ikke noe kontroll
over sin situasjon, og Joakim sier at ”man satt jo der og var nokså hjelpeløs”.
6.2.1 Forskjeller mellom kjønnene
Koch (1983) hevder at kvinner og menn reagerer forskjellig og kjønnsspesifikt på stress og
press. Det vil i det følgende være interessant å se om dette også gjelder for fangene på
Falstad. Koch (ibid) hevder videre at menn og kvinner reagerer forskjellig på tvangen,
undertrykkelsen og innesperringen de opplever i totale institusjoner. Kvinner deltar mindre
enn menn, særlig i fritidsaktiviteter som tilbys i fengslene. De protesterer også sjeldnere enn
mennene, både individuelt og kollektivt. Mannlige fanger uttrykker sitt sinne og sin
utilfredshet mer direkte og åpent enn kvinnene.
(K)vindernes måde at klare situationen og løse konflikter på er som et skjult oprør, en
undertrykt protest i en belastet situation. Disse individualiserende private reaktioner og
«ensomme» løsningsmåder hænger sammen med kvindernes individualiserede forståelse af
hele deres situation (ibid: 110).
Dersom man ser Kochs påstand om deltakelse opp mot Falstad, viser det seg at mennene
deltar mer enn kvinnene. Mye av grunnen til dette kan være at mennene hadde større
muligheter til å delta i ulike aktiviteter. Mennene hadde også større muligheter til å gjøre
motstand mot leirledelsen, da det var mennene alene som representerte fangeadministrasjonen
i leiren og slik fikk autoritet til for eksempel å godkjenne rømninger og organisere illegal
matsmugling (jf. Nilssen og Reitan 2008).
6.2.2 Tilpasningsmåter
Klientene i totale institusjoner kan reagere på institusjonenes vilkår på ulike måter – gjennom
ulike tilpasningsformer. Goffman (1981) presenterer disse som tilbaketrekking – i
konsentrasjonsleire ofte i form av ”akut depersonificering” (ibid 51), ”den uforsonlige
holdning” (ibid: 51) – hvor klienten åpenlyst nekter å samarbeide med personalet,
111

”kolonisering” (ibid: 51) – hvor klienten innordner seg institusjonen og bygger opp et fritt
samfunn for seg selv av de begrensede fasiliteter han har til rådighet, og sist ”omvendelsen”
(ibid: 52) – hvor klienten overtar den offisielle oppfattelsen av seg selv og forsøker å utfylle
rollen som den perfekte klient. Er disse trekkene forenelige med fangene på Falstad?
På Falstad ser man mest konturene av at fangene tilpasser seg livet i en fangeleir, gjennom å
utføre de oppgaver de blir satt til å gjøre og gjennom å følge reglementet i stor grad. Goffman
(1981: 52-53) trekker frem eksempler på omvendelse hvor landtidsfanger i tyske
konsentrasjonsleire ”tilegnede sig Gestapos sprogbruk, holdning, utdrtryk for aggressioner og
helt udvendig ting som klædedragt, og de udførte deres rolle som marionetofficerer med
militær strenghed”. I følge intervjumaterialet og andre kilder forekom ikke dette på Falstad.
På Grini derimot, kan man i større grad se at fanger med administrative stillinger tilegnet seg
tyskernes måte å drive straffeeksersis med fangene (jf. Hegland 1989). Det ser ikke ut til at
noen av mine informanter reagerte med direkte tilbaketrekking. Både kvinnene og mennene
ytrer at de var relativt interesserte i å følge med på både hva som skjedde både innenfor og
utenfor piggtrådgjerdet, og at de satte pris på samholdet med medfangene. Dette er trolig mer
relevant i konsentrasjonsleire på kontinentet, hvor fangene i større grad trakk seg unna
virkeligheten og kun ”eksisterte” i den verden de var tvunget til å være i. Større grad av
trusler, sult og brutalitet fører mest sannsynlig til større grad av tilbaketrekking. Ingen av
informantene i mitt intervjumateriale nektet å samarbeide med fangevokterne, og som Øystein
sier, turte man heller ikke å si ifra til leirledelsen dersom man var uenig i behandlingen man
fikk:
Nei, du vet man våga jo i det hele tatt ikkje å si noe sånt te… Det va jo ingen som da
våga seg å gå te kommandanten, for det var jo bare det samma... kunne risikere å få ennå
verre. Men du vet, det var jo vanligvis at de som var kommandant i leiran, de hadde jo ikkje
ordinær militærutdannelse, så de ante jo ikkje ka militær disiplin va for noe. Det va at de
ordran de ga, de va hellige praktisk talt. De skulle følges, og de ordran de da va riktig. Det va
ikke ting å diskutere der.
Hva kolonisering angår, var kanskje de som hadde administrative oppgaver i leiren de som
dro nytte av institusjonens fasiliteter, og som av den grunn hadde det relativt godt. Fåtallet av
mine informanter hadde administrative oppgaver i leiren, bortsett fra leirlegen, som hadde det
112

nokså fritt mot slutten av krigen, i tillegg til at noen av mennene fungerte som ”Putzer”. Som
Martinus sier, levde han ganske så fritt på Falstad når han var ”Putzer”, og kunne dra nytte av
situasjonen til egen fordel.
De fleste fangene vil riktignok ikke kunne plasseres i kun en av disse tilpasningsmåtene. Som
Goffman (1981: 53) påpeker, vil
størstedelen af klientellet vælge den linje, som nogle af dem kalder at ”tage den med
ro og finde ut af den” eller ”være litt smart”. Dette omfatter noget opportunisk kombination
af sekundære tilpasningsformer, omvendelse, kolonisation og loyalitet over for klientgruppen,
således at klienten opnår en efter omstændighederne maksimal chanse for at slippe helskindet
du af det, så vel fysisk som psykisk.
Klientene vil, i følge Goffman (ibid), støtte de opposisjonelle atferdsmønstre når han er med
sine medklienter, og opptre medgjørlig når han omgås personalet. Dette er også hvordan
fangene på Falstad i stor grad opptrådte, gjennom å være opptatte av motstandskamp og
samhold blant sine medfanger, men samtidig ved å være lydige overfor fangevokterne når de
møtte dem. Dette gjaldt hovedsakelig de mannlige fangene, siden de kvinnelige fangene
hadde lite kontakt med fangevokterne og leirledelsen. Slik opprettholdt de mannlige fangene
riktig holdning overfor medfangene, samtidig som de slapp unna de verste avstraffelsene fra
fangevokterne. Øystein vektlegger det å være korrekt:
Så æ gjor aldri nå forsøk på å irritere nån av fangevokteran eller å smiske for dem
eller å gjøre et eller annet sånt. Æ va korrekt. Og det trur eg at alle de fangan som va korrekt,
de tjente på det også. Men samtidig... då tyskeran kom inn på okkupasjonen og det her... de
hevde jo at det va riktig det de hadde gjort, at de angrep Norge og okkuperte Norge... men
samtidig så æ for min del når de nevnte sånn, så sa æ det at: Vi e okkupert, og det må vi
akseptere. Men vi må også kreve at okkupasjonsmakten hold' folkerettens bestemmelser. Og
det trur æ va gunstig.
En vesentlig forskjell må nevnes mellom fengsler og fangeleirer når det gjelder viljen til å
gjøre motstand. I fengsler har fangene juridiske rettigheter, siden fengslene har lover og
retningslinjer de må følge. Dette er ikke tilfelle i fangeleirer, hvor fangene er rettsløse (jf.
Christie 1972). Der hvor et opprør kunne ført til en bedring i fengsler, ville trolig et opprør i
113

en fangeleir ført til forverrede forhold. Vegheim (1994) påpeker at sultestreiker er det
sterkeste midlet kvinner i fengsel har til å oppnå lydhørhet for sine krav. I en
konsentrasjonsleir hvor matsituasjonen allerede er prekær, ville trolig ikke en sultestreik være
særlig virkningsfull. Om man ser til hvordan konsentrasjonsleire på kontinentet ble drevet,
fungerte flere av leirene som utrydningsleirer, gjennom at fangene fikk så lite mat at de sultet
til døde (jf. Ottosen 1994).
Fangene i intervjumaterialet bøyde seg i stor grad for institusjonens krav, og utførte de
oppgaver de ble satt til å gjøre og fulgte leirreglementet. Ved hjelp av tvang og trusler, fikk
tyskerne stor makt over hverdagen til fangene. Til tross for dette, finnes det de som protesterte
på denne behandlingen – ikke gjennom å sette seg direkte opp mot leirledelsen, men gjennom
for eksempel matpakkesmugling, motstandsarbeid innenfor piggtrådgjerdet og kontakt
mellom kjønnene. Dette kan ses i sammenheng med det Goffman (1981: 46) kaller
”sekundære tilpasningsformer” – atferd som ikke direkte utfordrer personalet, men som
likevel gjør det mulig for fangene å skaffe seg ”forbudte goder eller at skaffe sig tilladte goder
ved forbudte midler” (ibid: 46). Gjennom disse handlingene føler også fangen at han i større
grad er sin egen herre og at han innehar en viss kontroll over sitt fysiske miljø. Både kvinner
og menn deltok i disse aktivitetene, selv om det kan sies at mennene deltok i større grad enn
kvinnene og tok større sjanser. Selv om mennene i all hovedsak var de som smuglet mat inn
til leiren, kommer det frem at også kvinnene smuglet mat over til mennene.
En lengre straff vil hovedsakelig prege fangen i større grad enn en kortere straff, og dette vil
trolig også prege hvordan man forteller om tiden i fangenskap. Desto lenger tid man tilbringer
innenfor en institusjon, desto mer vil man bli preget av oppholdet og dens regler og krav (jf.
Goffman 1981). Som Heide (1946) skriver i sin bok, kjempet Tora lenge mot ”sløvheten” hun
så andre fanger hadde fått over seg etter lang tid i fangenskap på Grini, men fikk likevel
oppleve på kroppen at denne sløvheten la seg over henne også. Det kommer ikke frem av
intervjumaterialet at noen av informantene opplevde denne sløvheten. I tillegg til den
psykiske belastningen en lengre innesperring på Falstad har måttet føre med seg, må man
også ta høyde for den fysiske belastningen. De fysiske arbeidsoppgavene og straffeeksersisen
de mannlige fangene på Falstad ble satt til å gjøre, tæret på kroppen. Det fortelles i
114

intervjumaterialet om både om ”arbeidsulykker” og skader som følge av straffeeksersis, som i
visse tilfeller førte til varige mén, og som i verste tilfelle kunne ende med døden.
Dagny, som satt på Falstad ved krigens slutt, forteller om hvordan de tilpasset seg hverdagen:
Det var, som jeg følte det, en veldig trygg stemning. Og i og med at ikke noen la seg
oppi oss på noen måte, så var det jo ikke noe vanskelig. Det var kjedelig om kvelden mange
ganger, for du hadde ikke nok å lese på. Men… nei, ikke var det noen vits i å gjøre noe
ulovlig heller, for… ja, om noen skulle hatt lyst til å stikke av, prøve det, så vet du, det ville
bare bli tatt represalier hos familien eller sånn som eventuelt var ute. Så det… nei da, så var
det vel sånn vakttårn og… Så hvorfor vi skulle stikke av for å… vi var jo ikke utsatt for noen
trussel, så det var i grunnen bare å høre nyhetene og vite at det stadig ble bedre og bedre.
Joakim forteller i intervjuet at han ikke mener at han forandret atferd mens han satt på
enecelle, og at han ikke opplevde ”noe slags sånne belastende forestillinger verken om det ene
eller andre”. Han reflekterer over oppholdet og mener at han tok det med ro og fatning, selv
om han registrerte mye brutalitet, blant annet at fanger ble skutt.
De psykiske påkjenningene fangene opplevde på Falstad, kunne også påvirke kroppen fysisk.
Som Åse forteller mistet hun menstruasjonen i fangenskap:
Men da va æ heldigvis så heldig at en sånn episode som det der i nervøs… sånn kritisk
eller hva æ skal kall‟ det… da stoppe menstruasjon, så den hadd‟ itj æ nå mer under hele
fangenskapet. Så sånn virke det på en kvinne det altså. Det var bort. Så det e heldig.
6.3 Isolasjon og deltakelse.
Som vist i kapittel 5, hadde de mannlige fangene større muligheter til å delta i ”samfunnet
Falstad”. Mens kvinnene hovedsakelig fikk sin informasjon gjennom mennene eller
observasjon, fikk mennene et nærmere møte med brutale hendelser og henrettelsene som
forekom på Falstad.
115

Fangenskapet på Falstad har måttet føre med seg flere psykiske problemer. Som Fridhov
(2006) påpeker, finnes det flere farer ved overdreven bruk av isolasjon. Isolasjon kan virke
nedbrytende både mentalt og fysisk og kan føre til sosial deprivasjon (Fridhov 2004). Blant
kvinnene på Falstad kan vi se at isolasjonen førte til at de gikk glipp av mye informasjon
angående krigen og forholdene i leiren, og dette var nok et ekstra usikkerhetsmoment. Selv
om kvinnene i stor grad var isolert fra det mest brutale som skjedde på Falstad, betydde ikke
det at de ikke fikk med seg noe av hva som skjedde. Marie forteller om at de fulgte med når
jødene kom til leiren, og visste mye om hva de måtte gjennomgå:
Det syns æ va et sånt syn altså, at æ... ja, æ må nesten sei at æ sto med tåra i auan... å
sjå de der stakkarsheita, kan vi kaill det det, neri derre søla og... Men om det va no kvar dag,
eller om det var no berre ein gong, det veit itj æ. Men vi såg det no sånn dann og vann da,
kan vi sei, de der jødan, mens dem va på Falstad sammen med oss.
Kvinnene fikk også med seg at mannlige fanger ble henrettet i Falstadskogen. Marie forteller:
(…) det va no på mårrån helst at det der foregikk da, i 4-5-tida. Og da hørt vi no at det
var nå norske som song ”Ja, vi elsker” og ”Norge, mitt Norge” og sånn dem gikk i vei da.
Det gikk jo vei borti Falstadskogen, og da hørt vi ei stund ettepå skudd da. Så det at vi skjønt‟
no at det va sånn da.
På spørsmål om hvordan de reagerte på dette, svarer hun:
Off, nei, vi la oss rett ned på senga mesta. Vi gjor det altså. Vi syns de va så… For
ellers så ha vi no itj vessta det hves itj vi ha hørt den der sangen da, veit du. Det va no sangen
som gjor det at vi forsto kor det va dem skull‟… For ettepå fikk vi no hør‟ kolles det der da, at
dem marsjert da og så… Sånn va no det.
Åse forteller om likoppgravingen som foregikk like før kapitulasjonen:
Da kjørt‟ dem hele natta og senka i fjorden. For vi satt nemlig der spent, og så huske
æ som i går altså at vi hadd‟ opp vinduet, og så va det han (navn), han fangen, han lista sæ
over gårdsplassen, og så sa vi: Hva e det som foregår? Dem kjøre lik i fra myra! Det gikk jo
sånn gjennom oss. Det va ingen som klart å sov‟, veit du. Og da sa dem jo at dem hadd‟ jo
drukket ailt mulig tyskeran da, vet du. Det va tyskeran som sto i med det visstnok.
116

Disse opplevelsene kunne skape frykt blant kvinnene på Falstad. Når man satt isolert kunne
man ikke i like stor grad følge med på livet i leiren og hvordan stemningen var både blant
tyskerne som rådet over deres skjebne, samt hos de mannlige fangene. Uvissheten rundt egen
fremtid kommer frem i intervjuet med Britt, hvor hun sier: ”Så vi var alle litt... jo, vi hadde
absolutt følelse av at det var et gjennomgangsted dette for oss”.
Isoleringen fra livet i leiren kunne også være en beskyttende faktor for kvinnene. Dagny
forteller:
det var det ikke det beste stedet å sitte oppi brakka eller stå i vaskekjelleren for å se
hva som kom og gikk. Det var ikke noen god utkikkspost. Så det... Der må jeg si at det kan jo...
jeg kan bare ikke huske at jeg en eneste gang var redd på Falstad. Jeg ville ha vært ille berørt
hvis jeg hadde visst at dem drev og grov dem opp, og at de kanskje skulle tilintetgjøres på en
annen måte. Nei, jeg kan bare si det sannsynlig i min reaksjon... ikke noe annet. Jeg tror jeg
har hørt det senere.
Mennene som satt isolert fikk heller ikke oppleve på nært hold hva som foregikk i leiren, eller
hvordan stemninga var. Dag forteller at oppholdet på Falstad både var ”artig og trasig”, men
at han ikke opplevde så mye siden han satt inne hele tiden. ”Det som imponert mæ, det va det
at det va mat kvar dag og god mat og fin behandling ha vi no. Ha itj juling og ingen ting”.
Som Joakim sier, så fikk de beskjeder inn på cella.. En gang fikk han også et nært inntrykk av
hva som skjedde utenfor:
Om han visste at det var meg som satt i første cella, det vet jeg heller ikke. Men han så
i all fall at det var meg da han kom opp, og da sa han at... han brukte fornavnet mitt også. Jeg
kjente han fra gymnaset tidligere. (Joakim), sa han, i mårra skal jeg skytes. Nei, sa jeg, ikke
tull. Og da fortalte han at det var en russer, en av russerfangene som hadde sagt det til han,
og de var ganske godt orientert. Det har jeg også fått høre i ettertid. Men jeg sa: Ikke tull.
Men han sa: Det er nok sant, men det er greitt, jeg har alt klart, sa han. Og han ble skutt. Og
det var... måten han gikk fra meg på... det var et eneste stort smil, så han var nok forberedt.
(…) Og det var jo også noe som du satt igjen og syns at livet var urettferdig. Men det var jo
mange sånne skjebner der oppe da.
117

Mennene på Falstad var i større grad vitner til det andre måtte gjennomgå i leiren. Øystein
nevner eksempelvis en episode fra badet på Falstad.
(…) så va det kommen en gjeng av fanga i fra Misjonshotellet, som hadde vært te
behandling av Rinnan. Men det va ubeskrivelig å se korsen de så ut på kroppen. Det lar sæ
ikkje beskrive. Det va piskeslag og sår og hevelsa og blodutredelse og så videre. Så det lar sæ
ikkje beskrive korsen de så ut.
6.3.1 Et isolert liv
For å vise hvordan livet på enecelle kunne være og hvordan det påvirket psyken, vil jeg i det
følgende presentere Joakims historie fra enecella. Han forteller om hverdagen:
Ja, det var... enten setter man seg ned og grubler og grugger og syns at alt er
forferdelig, eller så finner man ut at dette må man gjøre noe for å... man må overleve på en
måte, og man må ikke la seg knekke. Det var i grunnen en sånn indre innstilling som jeg har
gått med. Og jeg nevnte jo for deg at jeg hadde jo et treningsprogram i cella som ingen andre
hadde... (…) Som ingen andre har gjort før. Og hvor det var... jeg holdt på i timevis hver dag.
Jeg var i god form da jeg kom inn, men jeg tenkte at jeg skal... det er en fornuftig måte å ta
dagene på, og jeg tenkte... det lå kanskje noe sånn intuitivt og lurte bak her, så jeg... Så jeg
holdt på med armbøyninger og knebøyninger og hjuloppsving i øverkøya og to skritt frem og
to tilbake. I det hele tatt, jeg brukte all min oppfinnsomhet for å finne ut øvelser som kunne
foretas inne i den lille cella. Og dette var... jeg våger å si at jeg trente flere timer hver eneste
dag og merket at jeg... selv på den maten vi fikk og det hele... Jeg vil si at... mange snakker
om at det var lite mat... jeg har lurt litt på det og sagt at det var på en måte nok mat. Jeg
spiser jo ikke mer enn to skiver til frokost nu heller. Og det var det du fikk der. Du fikk en
masse te, surrogat-te. Men i all fall dette treningsprogrammet mitt det vedlikeholdt jeg hver
eneste dag og kjente at jeg syns jeg kunne løfte fjell.
Joakim fikk også tak i et bilde fra et ukemagasin, som han hang opp på innsiden av døra i et
skap han hadde på cella.
Og midtsiden der var altså et sånt farvefoto, stort, oppbrettet, og det var et
Hardangermotiv. Det var blå fjord, vet du, og fjell med sne og en hvit kirke med rødt tak. Jeg
husker det så veldig godt. Det var liksom sånn blå himmel og små kyr og... Jeg tenkte: Gud,
for et flott bilde. (…) og når det ikke var for mye bråk og sånn rundt meg... og det foregikk jo
mye som du liksom gikk inn og tenkte: Nå skjer det noe. Da slo jeg opp skapdøra og kunne
sitte der og se på dette bildet. Jeg syns det var så skjønt. Og det liksom ga en veldig ro og fred
i sjelen. Det hadde jeg utrolig mye glede av.
118

På spørsmål om hvordan det å sitte på enecelle påvirket han rent psykisk, svarer Joakim:
Jeg må si at jeg syns jeg var privilegert, fordi at jeg maktet… og jeg gjentar at et
menneske kjenner seg ikke sjæl før det blir prøvet. Jeg ville aldri på forhånd kunnet si at jeg
skulle gått gjennom dette her på den måten jeg gjorde, at jeg skulle ha styrke til å gjøre det
jeg gjorde. Jeg kunne aldri sagt det på forhånd. Jeg sier at jeg kom gjennom dette her på en…
jeg syns at jeg kom ut med nye holdninger, i all fall klarere holdninger til mye (…). Og jeg
syns at det var et opphold som ga meg utrolig livserfaring på et sånt tidlig tidspunkt. Og jeg
tror ikke jeg kan si at det har vært noe psykologiske… hvis jeg skal bruke det uttrykket… eller
mentale ting etterpå. Jeg taklet det så vidt bra, syns jeg, at jeg har ikke hatt noe etter det, ikke
annet enn at jeg har fått senvirkninger med mareritt når jeg ser krigsfilmer. Men det er jo
blåbær. Det er jo ingen ting å snakke om en gang.
Hjemlengselen kunne også bli stor når man satt alene. Joakim forteller at man måtte prøve å
lukke den ute.
Man tenkte jo det skulle være jævla godt å komme hjem til et godt bad eller en
skikkelig dusj og få vaska og stelt seg skikkelig. Og så tenker du på mat. Du tenker veldig mye
på mat. Jeg nevnte for deg at bare du fikk tak i en ekstra potet, så var jo det det rene
festmåltidet. Og jeg kunne ligge om kvelden og fantasere om hvor utrolig mye du kunne lage
av poteter. Jeg tenkte ikke på sprit. Det var mye annet å tenke på.
6.4 Fellesskapsfølelse
I fængslet, totalinstitutionen, tilbringes døgnets tre faser: søvn, arbejde og fritid,
under samme tag, i samme miljø, med de samme mennesker. Faserne kommer dermed til at
ligne hinanden, ligesom hvert døgn ligner det forudgående og det efterfølgende (Koch 1983).
Fangene på Falstad satt der ufrivillig. De fikk ikke velge hvem de skulle sitte sammen med
eller hvor lenge de skal være sammen. Vegheim (1994: 72) kaller dette ”det ufrivillige
samboerskap”. Dette vil påvirke hvilke relasjoner som skapes mellom fangene. Det vil her
være interessant å se hvordan fangene på Falstad taklet det ”ufrivillige samboerskapet”.
119

Det kommer frem av intervjumaterialet at fangene på Falstad hadde et godt samhold, både
kvinnene og mennene, og at de i stor grad hjalp hverandre med å holde humøret oppe. Dette
kommer trolig av at de var relativt like i geografisk tilhørighet, og at de fleste fangene var
politiske fanger som var arrestert på grunn av motstandsarbeid. Fredrik forteller at han synes
samholdet var fantastisk, og Iver sier han ble kjent med mye folk mens han var på Falstad:
”Det var fra hele området det, vet du. Fra Vikna var det ganske mange, fra Trondheim var det
veldig mange og noen fra Hell og Stjørdalen (…). Så det var spennende nok det”. Lene
forteller at humøret var relativt godt. ”Det va det altså. Heldigvis. For det går itj på en sånn
plass å gå berre og heng”. Der man i tyske konsentrasjonsleire brukte kriminelle for å
ødelegge samholdet mellom fangene, skjedde ikke dette på Falstad. Fangene var flinke til å
advare hverandre mot ”spioner” i leiren, og informasjon om disse ble fort spredd rundt. Det at
de fleste fangene var politiske fanger, gjorde nok at de følte et samhold i form av felles
motstandskamp. At de hadde kjempet for samme sak utenfor leiren, gjorde det trolig lettere å
holde sammen også innenfor leiren. Selv om det satt ulike personer med ulike politiske
meninger sammen, sier Øystein at de fleste kom godt overens. Som Vegheim (1994) finner i
sin undersøkelse, er det relevant for oppholdet hvem man sitter sammen med.
En antakelse angående fellesskapsfølelsen på Falstad er at mennene kanskje følte en annen
type fellesskap seg imellom enn det kvinnene gjorde. Siden de tidvis opplevde hard
straffeeksersis og tøft arbeid, sto de muligens sterkere knyttet sammen som en ”samlet front”
mot vaktholdet og tyskerne. Selv om de ikke gikk til opprør mot okkupasjonsmakten innenfor
piggtrådgjerdet, nevner flere i intervjuene at samholdet mellom mennene var svært
betydningsfullt for hvordan man taklet hverdagen i fangeleiren. Samholdet mellom mennene
kommer også frem i forhold til informasjonsdeling, særlig ved ankomst til leiren. Når Joakim
skulle gjennom legesjekken, gav en medfange han opplysninger som han sier var svært
avgjørende for han. ”Og så får jeg plutselig vite at disse som vi hadde fått vite var kommet til
England, de sitter på Falstad. (…) For mitt avhør var det av avgjørende betydning at jeg visste
det”. Informasjonen som gikk rundt i leiren kunne være svært viktig for fangene og deres tid i
leiren.
120

Kvinnene fikk kanskje en mer følelsesmessig kontakt med hverandre. Som Vegheim (1994)
skriver, er samholdet mellom kvinnene i fengsel viktig for fangene. Informantene hennes
vektlegger at ”de kan snakke med hverandre om det som opptar dem og plager dem, og at
kvinnene støtter seg til hverandre” (ibid: 65). Det ser ut til at kvinnene på Falstad, i likhet med
Vegheims (ibid) informanter, i stor grad snakket med hverandre, både for å få tiden til å gå og
for å få ”lettet på trykket”. Britt sier at hun syns samholdet mellom kvinnene var veldig godt.
Hun fikk også god kontakt med flere av sine medfanger:
(…) jeg hadde alltid den evnen da jeg var yngre, at folk betrodde seg til meg, og
derfor så fikk jeg høre så veldig mange historier av (…) ikke-politiske fanger. Om hvorfor de
var tatt og… og deres livs skjebner og sånne ting altså. Sånn interesserte meg veldig.
Flere av de kvinnelige informantene sier de snakket om familie med de andre fangene. Savnet
av familien var trolig stort, og det at man hadde noen å snakke med det om var sannsynligvis
til stor hjelp. Informantene i Vegheims studie (ibid) påpeker imidlertid at mennene ikke har
denne type samhold mellom seg, og at de ikke snakker like mye om problemene sine.
Vegheim (ibid: 150) finner at ”(k)vinner og menn støtter hverandre på to forskjellige plan.
Kvinnene gir hverandre omsorg og tør å vise følelser, mens menn holder sammen mot
systemet”. Dette ser ut til å stemme relativt godt med hvordan fangene knyttet seg til
hverandre på Falstad, selv om det også stedvis kommer frem i intervjumaterialet med
mennene at de også støttet seg til hverandre følelsesmessig. Dagrun forteller at hun fant stor
styrke i vennskapet med en medfange. Når de ble sendt til Grini ble de stilt opp mot en
murvegg og kroppsvisitert, noe hun opplevde som veldig skremmende. Hun forteller:
Og da… vet du hva, at da fikk jeg liksom… mens vi sto sånn, så husker jeg at jeg fikk
et sideblikk bort til (navn), sånn, og så smilte hun litt tilbake og sånn… og da kjente jeg
hvordan styrke det er å ha et menneske som gir deg noe trygghet, ikke sant. Jada. Så det var
for så vidt en veldig fin opplevelse liksom, midt oppi… for jeg var veldig redd da.
Dagrun vektlegger også samholdet mellom fangene som en viktig grunn til at hun kom seg
gjennom tiden i Ravensbrück:
(…) sånn som (navn) betydde veldig mye for meg. Og et var jo samhold da. Jeg syns jo
det. Og selv om det kunne kanskje… enkelte mener at det skortet litt på det (…) Men jeg syns
121

at stort sett var det et bra samhold. Og vi fikk etter hvert pakker fra Røde Kors, og vi delte
med dem som ikke hadde råd til å få pakker, for det var NN-fanger…
Fangene satte stor pris på kontakten de klarte å opprette mellom kjønnene, og de kunne hjelpe
hverandre på flere måter, eksempelvis både ved å formidle informasjon og smugle mat.
Som Koch (1983) påpeker vil også samtaleemnene fort uttømmes når man sitter inne med de
samme menneskene over lang tid, hvor dagene er like og opplevelsene få. ”Fangerne har ikke
valgt hinanden. De er tilstedeværende imot deres vilje og ønsker sig væk. Det slår ind i de
sociale relationer” (Koch 1983: 107). Relasjonene er kortvarige og uvirkelige. ”Den gensidige
åbenhed og fortrolighed er begrænset. Kvinderne vælger en enkelt anden kvinde som de
betror sig til, hvis overhodet nogen. Tvangssituationen og det disciplinære system gør at «man
passer på hvad man siger» og «de andre skal ikke have noget på én»” (ibid: 107). Det vil være
interessant å se om fangene på Falstad også opplevde dette.
Flere av informantene fremhever at det ikke var alt man kunne snakke om, som for eksempel
deltakelse i motstandskampen og arrestårsak. Dette viser at fangene kanskje ikke alltid hadde
like lett for å stole på hverandre, og at de var redde for at noen skulle gå videre med det man
fortalte. Det var også en reell trussel, siden tyskerne kunne plante provokatører i leiren. Britt
forteller om en av de nye fangene som kom mens hun satt der, og at de ikke kunne stole på
henne. Hvor lenge fangene satt på Falstad vil også spille inn her, i forhold til å skape
tillitsforhold til hverandre. Det viser seg også, som vi skal se i neste kapittel, at flere av
fangene ikke har hatt noe særlig kontakt med medfangene i ettertid. Dersom relasjonene
mellom fangene ble opplevd som ”kortvarige og uvirkelige”, kan det kanskje forklare hvorfor
noen av fangene ikke har villet opprettholde kontakten.
Kommunikasjon var ikke alltid like enkelt. Lene bodde for eksempel på celle sammen med
kvinnelige polakker og serbere. På grunn av språkproblemer ble det derfor vanskelig å
kommunisere. Mennene som bodde på eneceller hadde heller ikke alltid like lett for å
122

kommunisere med medfanger, selv om det kommer frem at de fant ulike metoder for å løse
disse utfordringene. Ingar forteller blant annet at de skar ut glasset til cellegangen slik at de
kunne snakke sammen.
Vegheim (1994) tar i sin studie opp negative sider ved å sone i et kvinnefellesskap. For
eksempel kan krangling og baksnakking bli et problem i en setting der man er tvunget til
samvær med andre. Vil dette også komme til syne på Falstad? Og vil det i så fall være mer
fremtredende hos kvinnene enn hos mennene?
Det snakkes lite om krangler i intervjumaterialet, både blant kvinnene og mennene. Likevel
kan en skimte uenigheter som oppstod blant fangene. For eksempel forteller Helga om at de
andre fangene var misunnelige på hennes mulighet til å forlate leiren gjennom sin jobb på
Skolehjemmet, og at de derfor mobbet henne litt. ”Og en dag jeg skulle legge meg, så hadde
de lagt et par mus i senga mi (…). Det syns jeg var grusomt”. Tyverier kunne også
forekomme blant fangene. Lene forteller for eksempel om at et garnnøste forsvant på hennes
celle. Jacob sier at samholdet mellom fangene stort sett var bra, men at det fantes visse
unntak:
Det var blant annet en kar som ikke hadde hatt noe med politikk eller noe sånt å gjøre,
men som ble satt inn på Falstad fordi det ikke var plass på noe annet fengsel, og så forsvant
det et par beksømstøvler som tilhørte en annen fange, og som det ble funnet ut at han hadde
stjålet og forsøkt å gjemme vekk for å ha med seg. Han ble dømt til 12 stokkeslag på rumpa.
Det var Ljuban som måtte utføre denne ubehagelige instans. Han ble etter den behandlingen
bare omtalt som «Ræva, ræva kjøttkak».
I sitatet overfor kan det se ut som at en fange ble satt til å straffe en annen fange. Hvorvidt
denne fangen ble dømt av medfanger eller av vaktmannskapet på Falstad, sier ikke Jacob noe
om. Slike hendelser kommer ikke frem noe annet sted i intervjumaterialet, og det blir derfor
vanskelig å si noe om dette var normal praksis innad i leiren.
123

Det ser ikke ut til at det var noe mer uoverensstemmelser blant kvinnene enn hos mennene. Ut
fra intervjumaterialet ser det ut til at det generelt var lite uenigheter blant fangene. Riktignok
kan dette være noe informantene unnlater å si noe om, men trolig var oppholdet på Falstad i
stor grad preget av sterk samholdsfølelse.
6.4.1 Fritidsaktivitetenes betydning
”Enhver total institution kan betragtes som noget i retning af et ”dødt hav”, hvori der findes
småøer af levende og fængende aktivitet” (Goffman 1981: 57). Disse aktivitetene kan være til
stor hjelp mot den psykiske belastningen det innebærer å være fange i en total institusjon.
Men klientene i institusjonene kan også gjennom disse aktivitetene bli påminnet om hvor de
befinner seg, siden tilgangen på aktiviteter er minimale i forhold til livet utenfor. Mangel på
fristeder hvor man kan komme seg unna andre vil også spille en stor rolle for fangene. ”Ude i
samfundet har et individ, der er klemt op i en krog i en af sine sociale roller, som regel en
mulighet for at krybe i ly et eller andet sted, hvor han kan drukne sine sorger i
kommercialiserede fantasier – film, TV, radio, læsning – eller søge trøst i cigaretter eller
spiritus” (ibid: 57). Dette er vanskelig i totale institusjoner, om ikke umulig, hvor behovet for
fristeder kanskje er størst påtrengende. Hvordan opplevde fangene på Falstad
fritidsaktivitetene?
Fangene på Falstad fikk til tider anledning til å drive med ulike fritidsaktiviteter. Tilgangen til
dette var størst ved slutten av krigen, når forholdene på Falstad var relativt frie. De mannlige
fangene hadde både hornmusikk og mannskor, og hadde øvinger og holdt konserter. Det ser
ikke ut til at kvinnene i like stor grad fikk drive med fritidsaktiviteter som var arrangerte av
leirledelsen. Fritidsaktiviteter kunne også foregå ”illegalt”, altså uten leirledelsens samtykke.
Fangene var kreative med å lage spill, skrive hilsninger til hverandre, spille instrumenter og
synge. En kan se at fangene satte stor pris på fritiden og de aktiviteter de fant på. Dette gleder
både kvinnene og mennene. Som Ingar sier, var sangkoret en ”veldig sosial sak for oss
fangan”. Sang blir fremstilt som en moraliserende aktivitet, som hjalp fangene med å holde
humøret oppe.
124

6.5 Bekymringer
Informantene i intervjumaterialet var relativt unge da de satt på Falstad, og det kommer ikke
frem i intervjuene at noen av dem hadde barn mens de satt der. Slik slapp de unna en stor
bekymring som mange fanger sliter med, både angående barn og ektefelle (jf. Vegheim 1994).
Hvorvidt bekymringer angående barn er mest belastende for kvinnelige eller mannlige fanger,
er det delte meninger om (jf. Hønsvik 2008). Det bør likevel påpekes at ansvaret for barn på
40-tallet, var noe annerledes enn i dag. Kvinnene var de som i størst grad hadde ansvaret for
barnas oppvekst, siden de hovedsakelig var de som var hjemme med barna. Åse sier:
det va jo mange fra Alta der som va eldre, og dem va jo så engstelig for menner‟n
sine, for det va jo mange av dem som satt der og. Så de va veldig alvorlig my‟… og spent, itj
sant. Og dem hadd‟ jo onga hjem og… Vi va jo forholdsvis ung vi i forhold te mang‟ av dem
andran, så dem tok det tyngre dem som va eldre altså… likevel.
Det kommer riktignok frem av intervjumaterialet at menn også opplevde tap av barn tøft. Dag
forteller at han satt på Falstad sammen med en fange som mistet ungen sin mens han var der,
og at han ikke fikk gå i begravelsen. Det gikk følgelig hardt innpå medfangen og ”både den
dan han fekk beskjed og ellers om dagan, han vart litt tammar han (navn). Han vart det”.
Bekymringer over barn, og ikke minst tap av barn, vil være en ekstra belastning og bekymring
for fangene – og vil oppleves som en ekstra straff (jf. Koch 1983).
6.5.1 Om å sitte i uvisse
De fleste fangene i intervjumaterialet fikk veldig lite informasjon om hva som ville skje med
dem, hvor lenge de skulle være på Falstad og hva som ville skje i ettertid. Som Marie sier:
”Fekk itj peiling på nån ting. Nei. Likens som den dan æ skull' kjøre te by'n igjen. Det va itj
halvtimen førri at æ skull' i vei at dem kom og sa det at æ skull' vær' med og kjør' bil. Mer va
itj det sagt det”. Mange hadde også saker som ikke var avgjorte før de havnet på Falstad.
Dette skapte en ekstra usikkerhet angående fremtiden. Som Britt sier fikk hun aldri følelsen
av at det hele var over, og fangene satt ofte med følelsen om at de skulle videre. Usikkerheten
rundt egen fremtid må kunne sies å ha vært en stor belastning for fangene.
125

De siste dagene leiren fungerte under tyskerne, gikk det rykter om at alle skulle skytes.
Fredrik forteller: ”Det gikk rykter om at det var en stående orden at alle fanger skulle skytes.
Det skulle ikke være noen som kunne berette noen ting om noen ting”. Iver snakker også om
hvordan de siste dagene på Falstad opplevdes:
klart at mange av oss, kanskje de fleste, lurte på hvordan i all verden går nå det herre
her, ikke sant. Kommer du hjem levende? For du visste jo det som hadde skjedd på Falstad
før, ikke sant. Folk var dumpa i sjøen og sånn. Og det var jo særlig reflektert hos de
utlendingene som var der da. Jeg tenker særlig på Ljuban som gjemte seg og sånn. Så vi var
litt spente. Men vi merka jo ikke noen aggressiv holdning eller mer aggressiv holdning fra de
vaktene. Det var jo mer liksom på en måte litt avslappende fra deres side, for de så vel også
frem til at krigen skulle bli slutt. Så for min del så var jeg i jobb hele tida da om natta, så vi
hadde jo ikke da så mye kontakt kanskje med andre, som de som var kanskje mere frie da. Så
det må jeg si at da vi så de første flagga kom opp, så skjønte vi at: Nå er det gjort liksom. Men
vi hadde vel kanskje fremdeles ikke så lett for å vise den store begeistringen, for vi var jo ikke
sikker på hvordan det herre her tross alt skulle gå da.
Det kommer tydelig frem i intervjumaterialet at det hersket mye usikkerhet blant fangene,
både blant kvinnene og mennene. Mange av dem satt uten dom, og viste ikke hvor lenge de
kom til å bli sittende på Falstad. Leirens nærhet til Falstadskogen og henrettelsene som
foregikk der, gjorde også situasjonen for fangene verre. De hadde selv observert på avstand
hva tyskerne var kapable til å gjøre. Som Joakim sier: ”du visste aldri hva som kunne skje, vet
du, om du skulle bli dratt ut på myra”.
6.6 Sosial avstand mellom vokter og fange
Goffman (1991) påpeker at det er et klart skille mellom personalet og klientene på totale
institusjoner, og det kan ofte være et ganske fiendtlig forhold – hvor personalet føler seg
høyerestående og rettferdige, mens klientene føler seg mindreverdige og svake. ”Den sociale
bevægelighed mellem de to lag er stærkt begrænset” (ibid: 14). Denne sosiale avstanden er
ofte foreskrevet ovenfra, hvor det kreves at personalet har et visst tonefall når de snakker med
klientene. Dette kommer til syne gjennom fangevokternes roping til fangene. Alle beskjeder
og kommandoer ble ropt ut, og et normalt toneleie ble sjelden benyttet. Ottosen (1991: 231)
skriver om toneleiet i Ravensbrück:
126

I badet i en tysk konsentrasjonsleir, som alltid var fangenes egentlige møte med leiren,
ble det aldri snakket. Det ble skreket. SS skrek, forarbeideren skrek, den vanlige fange som
arbeidet i badet skrek. De skrek slik at mange av de nyankomne fangene instinktivt holdt seg
for ørene; de trodde dette var et éngangsfenomen. De skulle snart lære at så ikke var tilfelle.
Skrikingen var så å si en del av leirkulturen. På Zugangsblock‟en fortsatte skrikingen. På den
brakken der en ble tildelt boplass når perioden på Zugangsblock‟en var over, ble det skreket.
På appellplassen ble det skreket. På arbeidsplassen ble det skreket. Det var et mareritt. Men
det var et mareritt en måtte lære seg å leve med.
Marie forteller om sitt første møte med Falstad: ”Men æ kom inn i ein stor hall, og… og det
va sånn skrik og jammer og… Off, tenkt æ, ker i verden e det her for nå? Men det vart itj bær’
te”. Også Joakim forteller om hvordan hans første møte med Falstad var:
(…) da sto det masse Gestapofolk og bikkjer… sjæfere… vet du, og det var jo brøling
de sto med stokker og pistoler. Det var en brøling… det var som et ragnarokk, det var en helt
uvant opplevelse for oss som ikke var vant til sånt noe i all fall. (…) Og oppover der med
massevis av Gestapofolk og bikkjer, vet du, og spark i baken og brøling og glefsing av disse
bikkjene… de så ut som om de skulle spise deg opp.
Både kvinner og menn ble til en viss grad utsatt for fangevokternes brutalitet. Mennene ble
riktignok, som skrevet tidligere, i større grad ofre for tyskernes maktdemonstrasjoner, og fikk
følgelig oppleve den sosiale avstanden i større grad. Slik sett kan en si at mennene sitter igjen
med et mer nyansert bilde av fangevokterne enn det kvinnene gjør, både når det kommer til
negative og positive opplevelser. Det spesielle med Falstad, er at mennene også kunne
opprette kontakt med fangevokterne i positiv forstand.
6.7 Forskjeller mellom kjønnene eller individuelle
forskjeller?
I dette kapitlet har vi sett hvordan fangene opplevde tilværelsen på Falstad, og hvordan dette
påvirket dem psykisk og til en viss grad også fysisk. Fangene reagerer forskjellig på
oppholdet, hvor noen har blitt mer påvirket av ”alvoret” enn andre. Dette kan også delvis
forklares ut fra når de oppholdt seg på Falstad, men også med at mennesker i utgangspunktet
127

har forskjellig psyke. Hvorvidt kvinner og menn reagerte forskjellig på de ulike hendelsene de
ble utsatt for på Falstad, er relativt vanskelig å si noe konkret om. De ulike levekårene har en
stor betydning for hva fangene ble utsatt for, og en reell sammenligning mellom kjønnene vil
bli feilaktig. For eksempel var mennene mer utsatt for hendelser som var ment for å skremme
enn det kvinnene var, eksempelvis inspeksjoner. Mennene måtte også i større grad tilpasse
seg fangevokterne og deres humør, for å slippe unna represalier.
Likevel kan vi skimte noen forskjeller mellom kjønnene når det kommer til opplevelser og
reaksjoner. Det kommer frem av intervjumaterialet at kvinnene i større grad reagerte med
redsel og fortvilelse når de observerte hvordan mennene til tider kunne bli behandlet. Som
Marie sier: ”Off, nei, vi la oss rett ned på senga mesta”. Mennene hadde i større grad
forutsetninger for å ”tolke stemningen” i leiren, og videre handle deretter. Dette viser seg når
Iver snakker om de siste dagene på Falstad: ”Så vi var litt spente. Men vi merka jo ikke noen
aggressiv holdning eller mer aggressiv holdning fra de vaktene”.
128

7 Falstadfangene i ettertid
Dette kapitlet vil ta for seg hvordan informantene mener oppholdet på Falstad har preget dem
i ettertid. Kapitlet vil i stor grad bli styrt av informantenes stemmer. Som Koch (1983)
påpeker, reagerer kvinner og menn forskjellig på internering. Vi har i forrige kapittel sett at
dette ikke alltid stemmer overens med hva informantene forteller om hvordan de opplevde
oppholdet på Falstad. Det vil derfor være relevant å se om også dette gjelder for hvordan de
reagerer på hendelsene i ettertid.
Det setter helt klart sine spor at man har opplevd innsiden av en fangeleir, og de fleste
informantene i intervjumaterialet sier noe om hvordan oppholdet har påvirket dem i ettertid.
Som Dagrun sier: ”Er det ikke rart… jeg sitter nå og forteller til deg… enda jeg har fortalt det
så mange ganger, så har jeg… det gjør meg ikke noe, men jeg har den samme kuldegysningen
altså. Den sitter i kroppen”.
Livet i en lukket institusjon er så forskjellig fra livet utenfor at det byr på problemer
for den som har opplevd en slik tilværelse å beskrive sine opplevelser for utenforstående. Den
alle steds nærværende frihetsberøvelsen innebærer langt mer enn fysiske stengsler (…) og
(det) skapes livsbetingelser i et fengsel som er svært fremmede for mennesker som ikke har
slike erfaringer. Det er vanskelig å gi en nyansert og helhetlig beskrivelse av et slikt liv
(Vegheim 1994: 46).
129

Som sitatet overfor viser, vil opplevelsen av å være fange på en lukket institusjon være
vanskelig å meddele noen som ikke selv har erfart en slik påkjenning. ”Mennesker er
forskjellige, også menneskene som sitter i fengsel; ulik erfaringsbakgrunn og personlighet gir
seg utslag i høyst ulike måter å oppleve og takle fengselsoppholdet på” (Vegheim 1994: 47).
7.1 Tiden etter løslatelsen
Overgangen fra å sitte innenfor piggtrådgjerdet, strengt kontrollert, til å komme ut i frihet, og
kunne gjøre det en vil, er trolig stor. Som flere av Vegheims (1994) informanter påpeker, er
man vant til at man ikke har noe råderett over livet sitt, og det å kunne gå fritt rundt oppleves
som tøft. ”Nesten alle kvinnene forteller at de er redde for å komme ut og møte folk. For noen
er redselen (…) en direkte følge av isolasjonen” (ibid: 167). Dette viser seg hos Åse, som
forteller at hun var nervøs for å gå ut å møte mange mennesker etter løslatelsen. ”Vart såpass
my’ isolert at ’n vart litt folksky etterpå, syns æ”. Å reagere på denne måten når man har sittet
relativt isolert er forståelig. Ellers mener Åse at hun lærte mye av opplevelsen. ”Man har jo
lært at ’n behøv itj å dømme… man får itj te å dømme så veldig dem som va andre veien eller
sånn heller, sjø. De e så rart det der. Man va bare glad for at ’n va på rette sida, som vi si’”.
Åse sier også at hun gjerne skulle møtt flere av de andre fangene igjen, men at reaksjonen
etter krigen heller var at man ville glemme det som har skjedd – at man ville bli ferdig med
det. ”Den følelsen trur æ vi hadd’ de fleste. Bort med det altså”. Hun har hatt kontakt med
noen av medfangene, men det tok en tid før hun orka å ta kontakt.
Marie forteller at sambygdningene arrangerte fest for hun når hun kom hjem igjen. Når hun
ankom bygda var det stort oppmøte, med sang og diktning. ”Det va et underlig styr”, sier hun.
”dem dekta så my’ songa, og dem song, og vi heldt på heile natta ette æ kom heim. Ja, det va
triveleg altså”. Ellers sier hun at hun var veldig mye dårlig rett etter hun ble satt fri:
Nei, som sagt, ette æ vart fri da, så vart æ veldig my‟ dårlig da. Og de va vel at æ va
fysisk nedåt-bråtte. Kan vi kaill det det da? Og… ja, æ gikk no i hvert fall et halt år syk‟meldt,
kan du sei. Syk‟meldt og syk‟meldt… æ va no heim, det var no itj nå syk‟melding i den
forstand da. For æ bodd‟ no heim og det. Men dårlig va æ, ja, veldig dårlig og i i hvert fall et
halvt år. Men æ kom mæ no te att med det og da, sida så ha no dagen og åra gått sida. Æ kan
130

itj ei at æ har liksom… når at æ vart fresk sånn… æ kom mæ liksom itj mer i hau det som æ
ha gjennomgått da, nei. Æ tru‟ det.
Utover dette mener hun ikke at hun har opplevd noe særlige ettervirkninger av oppholdet.
Heller ikke Marie har hatt mye kontakt med de andre fangene etter krigen.
Men det e merkelig rart, ja, når det at ‟n kjæm i frå og itj får kontakt med dem, så
kjæm det bort, ja. Det gjør det altså. Enten det va sånn at ‟n villa helst gløm det eller itj, det
vet itj æ. Men når vi va komme oss heim igjen, så vart vi liksom for oss sjøl igjen. Det vart itj
nå my‟ kontakt med de ainner, nei.
Det at noen av fangene ikke ønsket å ha kontakt med medfanger etter krigen, kan forklares
med at det ble enklere å glemme hendelsene. De tidligere medfangene vil være en påminnelse
om hva man har opplevd, og de felles opplevelsene vil også være et naturlig samtaleemne ved
eventuelle møter. På den andre siden kan det også tenkes å være positivt å ha kontakt med
medfangene i ettertid. Det vil trolig være enklere å snakke om det man har opplevd med en
som har vært med på det samme. For en utenforstående kan det være vanskelig å begripe
hvordan Falstad opplevdes. Slik kan en tenke seg at medfangene kan ha en terapeutisk
funksjon, som samtalepartnere om en vanskelig tid.
Ingen av mennene sier noe om at de ikke har villet ha kontakt med medfanger etter krigen.
Kanskje er dette et tegn på mennenes samhold på Falstad, hvor de i større grad sto samlet som
gruppe enn det kvinnene gjorde. Det kan også være en ren tilfeldighet at ingen av mennene
snakker om dette temaet. Utvalget informantene ble plukket fra er stort, og muligens snakket
andre mannlige informanter om dette.
Fangelegen, Jacob, var etter løslatelsen med på rettsoppgjøret og var lege ved henrettelsene av
både Flesch, Rinnan og medlemmer av Rinnanbanden. Hans oppgave var å sette blink på
hjertet og skrive dødsattest. Som han sier, så gjorde det ikke noe inntrykk på han når Flesch
og Rinnan skulle skytes. De ble begge skutt alene. Men da medlemmene av Rinnanbanden
skulle skytes, merket han det på kroppen.
131

Men da de åtte eller ni dødsdømte medlemmene av Rinnans bande ble skutt på løpende
bånd samme natt, det var litt av en påkjenning. Det likte jeg ikke. Og særlig ikke da den siste
ble skutt, som var så utslått av situasjonen at de måtte ta tau under skulderen her og faktisk
henge han opp på fengselsmuren for at han i det hele tatt skulle kunne skytes i oppreist
tilstand. Det syns jeg var jævlig.
7.2 I ettertid
Som Ericsson (2002) påpeker, får en fengselsstraff konsekvenser også i ettertid av straffen.
Mens man selv har vært innesperret, har livet utenfor gått videre, venner har fått seg nye
venner, kjærester har gått videre og barn har blitt eldre. Det kommer ikke frem i
intervjumaterialet at noen av informantene hadde barn mens de satt på Falstad, så tapt tid i
forhold til oppvekst vil ikke være relevant i denne sammenheng 59 . Dette kommer trolig av at
de var relativt unge under andre verdenskrig. Likevel vil det være relevant i forhold til venner
og kjærester. Selv om ikke alle i intervjumaterialet satt på Falstad over lengre tid, gikk de
uansett glipp av en periode hvor hverdagen for de utenfor leiren fortonet seg relativt
annerledes enn vanligvis. Ingen av informantene snakker om hvordan det var å møte familie
og venner etter løslatelsen. Trolig er dette også veldig individuelt. Siden de som satt som
fanger under krigen fikk en status som helter, som ofret seg for Norge, vil sannsynligvis en
straff i en fangeleir oppleves annerledes i ettertid enn en straff i fengsel. Mens fengselsfanger
ofte blir stigmatiserte etter løslatelsen og er nervøse for hva andre vil tenke og tro om dem i
ettertid (jf. Vegheim 1994), vil ikke dette være relevant for fangene fra Falstad.
De fleste informantene sier at oppholdet på Falstad har preget dem i ettertid. Fredrik påpeker
at han har blitt forferdelig følsom overfor ufred. ”Jeg reagerer skikkelig negativt på noen som
smaker av kommando. Jeg tåler ikke ufred altså”. Jacob derimot, føler at oppholdet har gjort
han mer ufølsom for mishandling av folk. ”Ubehageligheter og folk som er utsatt for sånn og
sånn, det gjør ikke noe inntrykk på meg lenger. (…) At jeg er sånn følelsesmessig avstumpet
til en viss grad, det tror jeg nok”.
59 Det må nevnes at mange innsatte i fangeleire i Norge og på kontinentet hadde barn, og at bekymringer for
disse preget mye av tiden deres, og at de gikk glipp av viktige deler av oppveksten på grunn av tid i fangenskap.
Flere kvinner var også gravide når de ble arresterte og fødte i fangenskap. De fleste av disse barna døde (Frogner
1995, Ottosen 1991).
132

Reaksjonene i ettertid av å ha vært fange på Falstad er individuelle, og folk vil reagere
forskjellig på ulike hendelser.
7.2.1 Å se ”det positive” i erfaringen
Flere av fangene klarer også å se det positive i hva oppholdet på Falstad har gitt dem i ettertid.
Joakim, som satt isolert på Falstad, mener han har kommet bra ut av det, til tross for at han
plages med en del senvirkninger.
Hvis jeg ser filmer og hører for mye sånn krigsgreier, så får jeg mareritt til tusen. (…)
ekspertene sier det er senvirkning. Men ellers har jeg ikke hatt nerver i det hele tatt, jeg, etter
at jeg kom ut. Jeg har fungert utrolig bra. (…) har jeg ikke merket noe før jeg begynte å bli
eldre og hvis jeg så på krigsfilm. Hvis jeg vet at det kommer noe sånn, så kutter jeg ut. Jeg
behøver jo ikke å se på det. men ellers har jeg vært i… jeg har vært i kjempefin form i alle år.
(…) Og så får man være glad for at man kom fra det hele med… uten mén, men atskillig
rikere på erfaring enn det hadde vært. Det hadde vært en opplevelse som man… når man
først kom gjennom det, så tror jeg ikke at man hadde vondt av det faktisk. Og uten bitterhet og
uten noe sånne problemer i ettertid.
Øystein vrir også oppholdet til noe positivt i forhold til livserfaring.
Da vil æ si det samme som stabssjefen i divisjonen sa ette demobiliseringa i 1940: Vi
va blitt hardar i sinnet, men varmar i hjertet. Og det e klart at det vil jo si at det er jo mange
som har vært uheldig, kor helsa har blitt nedbrudd. Og i og med at myndighetan har vært så
negativ, så har de da blitt veldig bitter og er blitt merka av det og fått enda mer helseskade av
den grunn. Men vi som har unngått det, vi har jo en livserfaring som ingen andre har, både
om menneskan… om koss de forskjellige menneska reagere i alle situasjona. Og vi forstår jo
godt det gamle ordet… det var også brukt i Trøndelag og, går æ ut i fra: Menneskesinnets dyp
blir du aldri i stand til å lodde. Menneskesinnets høyde blir du aldri i stand til å måle. Det
kan jeg si at det e vel det vi da sitt‟ inne med.
Martinus fremhever at man er glad når man kommer fra det med livet i behold. Han ble sendt
til Sachsenhausen etter oppholdet på Falstad.
Jeg har jo noen mén selvfølgelig. Jeg har ikke noen legemlige skader av det heldigvis,
fordi vi fikk… vi kom jo ned til Saxenhausen akkurat da Røde Korspakkene begynte å komme
dit. Så vi sultet jo aldri direkte, vi nordmenn. Jeg kan ikke si at jeg har noen legemlige skader.
Men jeg har enda noen… selvfølgelig noen følelser. Bare for å fortelle hvordan det virket rent
133

fysisk… når du har drukket surmelk, så er det jo gjerne mye melk igjen… da må jeg gjøre
sånn. Kan ikke la det være igjen. Og det er jo selvfølgelig sterke følelser til de kameratene
som ble igjen og så videre. Det er det. Men jeg har ikke noe mentalt og fysisk direkte skade av
det. (…) Og man er jo blitt på en måte beriket i opplevelser og følelser, slik at jeg har jo en
sterk følelse for alle folkeslag, bortsett fra de tyske, særlig hvis det er i flertall. (…) Men
enkelte tyskere, det er helt i orden, men ikke større mengder tyskere, fordi de blir så
høytrøstende og selvgod, syns jeg. Så det er jeg ikke så glad i.
Iver fikk etter krigen vite at han hadde en NN-dom, men unngikk heldigvis å bli sendt til
Natzweiler. Dette har trolig i stor grad preget hvordan han tenker tilbake på fangenskapet.
Han forteller:
Når det gjelder hva en egentlig forestiller seg når det gjelder å ha vært gjennom dette
her, så vil jeg si at i første omgang så var det jo da primært en glede over at en var kommet
gjennom en sånn vanske da. At vi hadde vært heldige. Det kunne godt ha gått gærnt, riktig
gærnt. (…) Men vi var heldige med de tyske vokterne for eksempel. (…) så jeg må vel si at jeg
på mange måter har prist meg lykkelig over å ha vært gjennom det, at det sånn sett også var
en… høres litt dumt ut kanskje, men det var en meget interessant opplevelse. Ikke minst å se
folk på nært hold under sånne dramatiske omstendigheter (…). Jeg klager aldri på mat, på
gammelt brød eller sånn, ikke sant, fordi at det derre der det husker en veldig godt altså, hvor
elendig mat det var. Så glad vi var for at vi fikk mat overhodet. (…) Og på den andre siden,
også når det gjelder andre forhold, så må jeg si at jeg tenker ganske ofte… det har blitt noe
mindre etter hvert… men jeg har tenkt ganske ofte på ting en kommer borti, og så tenker jeg
tilbake på det vi hadde… å sitte i et sånt høl som vi satt på Vollan, og så… andre ting betyr
ingen ting. (…) Det er noe jeg lærte ganske godt der altså, hvordan du kommer utav det med
folk altså. Kan ikke gå ut fra at dette er en drittsekk, ikke sant, før du har sett at det er det. Så
jeg må si at jeg har hatt enormt nytte av det (…). Men samtidig må jeg så må jeg si at det å
være vitne til en sånn sak… det var jo ikke det verste vi så i vårt fangenskap, men du har jo
etter hvert også blitt kjent med veldig mange som opplevde all fanskapen i Tyskland, ikke
sant. Når du ser at et system…
Også kvinnene ser på erfaringene fra Falstad som generelt positive. Britt sier at opplevelsene i
stor grad har påvirket henne i ettertid.
Jeg tror det har styrket meg veldig og kommet igjennom… Du vet, alle har ups and
downs i livet, ikke sant, og det har jo jeg hatt og. Jeg mener efter krigen altså. Og da syns jeg
det at jeg har fått mye styrke. Det syns jeg. At jeg vokste på det altså. Du vokste med å lære
mennesker å kjenne bedre og forstå dem bedre, og ikke vente at de skal være sånn som du vil
ha dem, ikke sant.
134

Britt påpeker at det tok lang tid før hun kunne se det positive i det, men på intervjutidspunktet
mener hun at opplevelsene har preget henne positivt.
Helga mener at opplevelsene fra Falstad og krigen generelt har vært styrkende for henne. Hun
har også blitt arrestert etter krigen:
Jeg har vært i Vietnam under krigen der. Og vi har vært ute i marken, vi har gått ute
og ble tatt av Vietkong. Vi ble ikke skutt. Men vi ble arrestert. Og jeg merket meg… når de
arresterte meg, så ba de meg sitte på en benk til de andre… jeg var først og badet. Det var
bare jeg og så var det fire mann. Det var (…) en lege og en pastor og så to oversettere og så
meg. Og da merket jeg at… denne legen var fra Australia. Han hadde aldri gjennomgått en
krig. Og når han kom fra elven da, så skulle han også sitte der. Så satt han ved siden av meg.
Og han var så redd at han shake. Han rystet så det var ubehagelig å sitte ved siden av han.
Og jeg var helt rolig hele tiden altså. Jeg var det. Jeg var ikke redd.
Ikke alle informantene mener at opplevelsene fra Falstad og krigen var positive, og Dagrun
fremhever at hun mye heller ville vært foruten oppholdet.
7.2.2 Engasjement
Oppholdet har også ført til at fangene i ettertid har blitt mer engasjert i forhold som dreier seg
om krigsproblematikk. Dagny mener at tangegangen rundt politiske systemer har blitt skjerpet
på en måte som hun tror ikke hadde skjedd dersom det ikke hadde vært krig. ”Så at jeg har
vært noe voldsomt politisk engasjert opp gjennom årene… det er vel de siste 10-12 årene at
jeg har vært ganske kraftig politisk engasjert i blant annet ”Nei til atomvåpen”.
Dagrun ble opptatt av psykologi, og fattet en interesse for fangevokternes sadisme etter
oppholdet på Falstad. Hun mener selv at interessen for psykologi gjorde at hun kom seg
gjennom tiden etter oppholdet.
Jeg var ikke så dominert av det som mange andre har vært og som fremdeles… jeg
holdt på å si… det er ikke lenge siden jeg snakket med en som sier at: Jeg våkner opp og
hører at det ringer på døren og de kommer for å ta meg… 50 år etter liksom. Nei, jeg tror at
jeg må si (…) at jeg har vært relativt heldig. Og så begynte jeg med psykologi. Det var jo
135

fryktelig spennende og kom inn i et miljø hvor liksom… ja, klinisk psykologi og hva fører til
hva, og barndomsoppleveleser og ungdom og… Sånn at jeg fikk liksom på en måte litt
plassert. Og angsten ble ikke sånn at den dominerte meg. Men samtidig så ble jeg jo veldig
opptatt av: Går det an å finne ut av at hvordan mennesker kan bli så vonde? Så til de grader
jævlige! Det var vel noe av motiveringen til å studere psykologi. (…) Men så da jeg var ferdig
med psykologien i -49, så begynte jeg nokså fort i psykoanalyse, jeg, og det har hjulpet meg
veldig, vet du. (…) det er jo mange som har fryktelig med psykiske vansker. Vi fikk jo ikke noe
hjelp, vet du. Det sto ikke noe krisepsykiatri til å ta imot dem, sånn som det gjør nå hvis du
har den minste opplevelse, holdt jeg på å si. Ja, jeg mener… det er sikkert bra nok at det er
det, men det var liksom ikke noe sånt noe.
På spørsmål om hvorfor hun tror hun kom seg så godt gjennom det uten noen spesielle mén,
svarer Dagrun:
Ja, jeg har Schjelderups erklæring på at jeg har en meget stor egostyrke. Det er jeg
glad for at han sa… terapeuter pleier ikke å si sånt. Men han hadde sittet inne selv, så vi ble
liksom litt sånn på talefot utenom det psykoanalytiske situasjonen. (…) Jeg har vokst opp hos
min bestemor. Jeg var veldig redd for at hun skulle dø. Jeg ville ikke til faren min… ja, det
ville jeg ikke. (…) Og da tror jeg nokså tidlig at jeg opplevde at jeg må stole på meg selv. Jeg
må bli sterk, fordi at jeg kan bli i den situasjonen. Så jeg tror nok det er noe i det. Det var
veldig mye usikkerhet i min barndom.
7.2.3 Fysiske problemer
Oppholdet på Falstad kunne også føre til fysiske problemer i ettertid. Flere av de mannlige
fangene forteller om varige mén de har slitt med etter krigen. Fredrik kom ut for en
arbeidsulykke mens har jobbet med å sette opp de nye brakkene på Falstad i 1943. Han har
blitt erklært 20 % krigsinvalid på grunn av ulykken, som ødela ryggen hans. Dag var plaget
med en fot mens han var på Falstad, og han plages fremdeles. Fangelegen, Jacob, ville sende
han til Levanger på sykehus, men fikk avslag på søknadene. Av den grunn fikk han ikke den
behandlingen han trengte.
Dagny forteller at hun har slitt med epilepsilignende anfall etter krigen. Første gangen hun
opplevde anfallet var like etter hun hadde vært inne til forhør på Misjonshotellet, hvor hun var
veldig redd for at de skulle bruke trusler om tortur mot faren for å få henne til å snakke.
136

(…) det anfallet har jeg hatt fire eller fem ganger totalt senere i livet under situasjoner
som jeg har følt meg presset i. Så jeg har… antagelig er det ikke epilepsi, men spørsmålstegn
om det kan være at jeg er disponert for en form for angst eller noe sånn, som gjør at… Det
var legens konklusjon i hvert fall.
7.3 Individuelle forskjeller
Det er store individuelle forskjeller på hvordan fangene har reagert i ettertid på oppholdet på
Falstad. Noen er sterkere preget enn andre. Hva man ble utsatt for på Falstad vil følgelig være
en faktor for hvordan man takler det i ettertid. Selv om man ikke ble utsatt for voldelige
handlinger vil et liv i isolasjon imidlertid kunne virke inn på psyken. Bare det å bli arrestert
vil trolig være en hendelse fangene kommer til å huske som traumatisk. Som Dagrun sier, var
det ikke så veldig skremmende å komme opp på kvinneavdelingen på Falstad, men hun syns
det var ”jævlig å bli arrestert”.
Det vil være vanskelig å plassere de ulike utsagnene i en slags kurve over hvor stor de mener
den psykiske påkjenningen har vært, og det er heller ikke hensiktsmessig. Mange faktorer
spiller inn for hvordan man vil takle en relativt brutal opplevelse.
Det kommer heller ikke frem noen store forskjeller mellom kjønnene. Dersom man legger til
grunn de ulike opplevelsene de mannlige og kvinnelige fangene hadde på Falstad, kan en
heller tolke det dit hen at det er merkverdig at forskjellene ikke er større. Mennene fikk
oppleve brutaliteten på Falstad på nært hold, selv om det ikke alltid var de selv som var
rammet. Dette kan ha noe med hvordan de vil presentere seg selv å gjøre. Å fortelle en person
man ikke kjenner om psykiske problemer man sliter med, er trolig vanskelig. Intervjuene var
heller ikke tatt i det formål å finne ut spesifikt hvordan de opplever i ettertid hvordan det var å
være fange på Falstad. Muligens hadde svarene sett annerledes ut dersom man hadde spurt
annerledes eller bygd opp intervjuet på en annen måte.
137

138

8 Avslutning
Avslutningsvis vil jeg nøste trådene sammen, og forsøke å gi et helhetlig bilde av hvordan
kjønnenes hverdag kan sies å ha vært på Falstad. Her er det igjen viktig å presisere at dette er
hva som kommer frem av det intervjumaterialet jeg har benyttet meg av. Funnene kan ikke
generaliseres til å gjelde alle fangene på Falstad.
8.1 Forskjeller i levekår
Hvis vi nå ser tilbake til de innledende spørsmålene som ligger til grunn for avhandlingen,
kan vi se at kvinner og menns levekår på visse punkter skiller seg klart fra hverandre.
Isolasjonen av kvinnene og det faktum at de kun hadde en fangevokter oppe på
kvinneavdelingen, er det som i hovedsak utgjør den største forskjellen mellom kjønnene og
som får størst konsekvenser for hverdagen i leiren. I ren fysisk forstand kan man kanskje si at
kvinnene hadde det bedre på Falstad enn det mennene hadde. Dette kommer også Reitan
(1999) frem til i sin avhandling. Kvinnenes opphold på Falstad fortoner seg mindre
innholdsrikt enn mennenes – de måtte ikke gjennom morgenappell, hardt arbeid på
utekommandoer, straffeeksersis og maktsyke fangevoktere. Mennene fikk på sin side oppleve
livet i fangeleiren som mer brutalt, hvor straffeeksersis og hardt arbeid var en del av
hverdagen i visse perioder. Mennene fikk riktignok i større grad enn kvinnene tilgang til både
arbeid og friluft, men oftere i negativ forstand – som gjennom unødvendige og ekstremt tøffe
arbeidsoppgaver på utekommandoene og gymnastikk og staffeeksersis i luftegården, særlig
fra 1942-43. De mannlige fangene ble også rangert innbyrdes i større grad enn kvinnene, hvor
139

særlig de utenlandske fangene og jødene ble utsatt for et strengere regime enn mange norske
fanger.
8.2 Forskjeller i opplevelser
Når det gjelder hvordan kjønnene opplevde Falstad, kommer ikke kjønnsforskjellene like
tydelig frem. Her er det i større grad snakk om individuelle forskjeller, både i forhold til hva
man opplevde og hva man tålte psykisk. Likevel kan man si at mennenes opplevelser var mer
brutale, de fikk i større grad kjenne både psykisk og fysisk hva det innebærer å være fange i
en konsentrasjonsleir – mye grunnet de ulike levekårene. Det er imidlertid ikke vanskelig å se
ulempene ved å være kvinnelig fange på Falstad. På grunn av atskillelsen fra resten av
fangebelegget fikk de ikke opprettholde kontakten med mennene og var av den grunn
avskåret fra mye av informasjonen angående forholdene på Falstad, krigens gang og
tilstanden i Norge. Utestengelsen fra sosial omgang med mennene og mangel på
informasjonen må ha blitt opplevd som en stor psykisk påkjenning for kvinnene.
8.3 Kollektivtradisjonens påvirkning på det som
fortelles
Lenz (2010) skriver at mennenes rolle under krigen har vært mer fremtredende i
etterkrigstiden enn kvinnenes. Det var mennene som fikk heltestatusen og den politiske
makten. I tillegg var det hovedsakelig mennene som hadde taleretten til den ”riktige” historien
om motstandskampen. Kvinnenes rolle i motstandskampen ble redusert til det Lenz kaller
”patriotic housewives” (ibid: 7) og slik ble de ekskludert fra dem som innehadde autorisasjon
til å fortelle de riktige historiene om fortiden.
Having been an active member of the resistance movement, having been a political
prisoner in German concentration camps and even having been in exile gave some kind of
political credibility and authority. If one looks at the Norwegian political elites after 1945 one
will find many men who had been engaged in the resistance movement. Having been a
“patriotic housewife” during the five years of occupation did not lead to the same political
authority – it led to the same traditional division of labour which had been there all the time.
In other words, the gendered way the time of occupation was seen and commemorated after
140

1945 was an integral part of the conservative restoration of a social and political order (ibid:
6).
8.3.1 Informantenes fortellinger
Kollektivtradisjonen og hvordan krigstiden ble presentert etter at fangene ble frigjort fra
Falstad, har nok hatt betydning for hvordan fangene forstår sin deltakelse under andre
verdenskrig. Historien om krigen og okkupasjonstiden har forandret seg i årene etter andre
verdenskrig (jf. Bryld og Warring 1998), og dette kan ha påvirket fortellingene.
Med tanke på intervjumaterialet jeg har anvendt, ser det ut til at mennene i større grad legger
vekt på å fortelle om motstandskampen de var en del av. De forteller mye mer detaljert om
motstandskampen og hvilke oppgaver de utførte, og hvilke roller de hadde. Disse historiene
stemmer godt overens med kollektivtradisjonen og fremstår som bevis på at de kjempet for
fedrelandet og deltok i fellesskapet. Også kvinnene forteller om sine opplevelser i
motstandskampen, men de legger større vekt på at de ikke jobbet alene, og at de ikke hadde
de mest fremtredende jobbene. De jobbet for noen, og det var andre som fortalte dem hva de
skulle gjøre. Som Britt sier: ”Men jeg var et bitte, bitte, bitte ledd da et eller annet sted”.
Når det gjelder kollektivtradisjonens påvirkning på historiene fra leiren, kan en se at mennene
i intervjumaterialet i større grad enn kvinnene forteller om brutale enkelthendelser som
forekom på Falstad. Hvordan de presenterer disse hendelsene, og at det er akkurat dette de
forteller fra Falstad, kan være påvirket av kollektivtradisjonen – hvor historiene om
konsentrasjonsleirene fremstår som brutale. En annen forklaring på dette kan også være at
mennene var de som var ofre eller vitner til de mest brutale hendelsene. Det må likevel
fremmes at nordmennene i mitt intervjumateriale – bortsett fra jødene – ikke var den
fangegruppen som ble mest utsatt for de brutale hendelsene på Falstad.
8.3.2 Avvikende fortellinger
Historiene om andre verdenskrig har i stor grad handlet om motstandsbevegelsen og
brutaliteten fangene måtte gjennomgå i konsentrasjonsleirene. Dette kommer også tydelig
141

frem i intervjuene med fangene. Kollektivtradisjonen kan slik sies å ha påvirket informantene
til å fortelle den ”riktige” historien om krigen og opplevelsene fra Falstad, hvor de kjempet
mot ”de onde” og opplevde brutale hendelser innenfor piggtrådgjerdet. Likevel er det flere
elementer i informantenes fortellinger som bryter med den kollektive fortellingen om krigen
og konsentrasjonsleirene.
For det første kommer det frem at antakelsen om at Falstad var den mest brutale leiren i
Norge ikke er helt korrekt. Falstad var riktignok en brutal leir, men for nordmennenes del var
denne brutaliteten mest fremtredende fra våren 1942 til våren 1943. Leirens ”tidsånd” spilte
en stor rolle for hvordan fangenes hverdag på Falstad fortonet seg. For kvinnenes del var ikke
tidsånden videre merkbar, og forholdene var mer stabile. Her kan man trekke frem
fangevokternes betydning for fangenes hverdag. I kollektivtradisjonen er historien om ”de
gode” mot ”de onde” rådende, hvor okkupasjonsmakten var ”de onde”. På Falstad ser man
flere steder at fangevokterne både kunne være ”menneskelige” og hjelpsomme – at også de
kunne sies å være ”gode”. Bildet av ”gode” tyskere er i stor grad utelukket fra
kollektivtradisjonen, og særlig når det kommer til historiene om konsentrasjonsleirene. Det
kommer frem av intervjuene at det også forekom hyggelig stunder innenfor piggtrådgjerdene,
både blant fangene alene og med fangevoktere til stede. Her kan for eksempel fangevokternes
interesse for fangenes sang og ablegøyer på vaskeriet nevnes.
For det andre er seksualitet et tema som går igjen i fortellingene. Fangenes seksualitet har
ikke hatt en fremtredene rolle i kollektivtradisjonen – hvor motstandskampen og de dårlige
kårene i konsentrasjonsleirene har vært i sentrum. Det at de forteller om temaet i intervjuene
kan ha noe med hvordan samfunnet generelt har forandret seg, hvor åpenhet om seksualitet
har blitt mer vanlig. Det er trolig enklere å snakke med fremmede om seksualitet i dag enn for
60 år siden. Det er dog viktig å påpeke at de fleste informantene snakker om andres seksuelle
aktiviteter, og ikke om egne aktiviteter på Falstad.
142

8.3.3 Kvinnenes historier
Det at kvinnenes stemmer blir hørt og at deres fortellinger om livet i fangeleire blir presentert,
kan også ses på som et brudd med kollektivtradisjonen. De bryter med bildet av kvinnene
under krigen som ”patriotic housewives”, og fremstår som deltakere på lik linje med
mennene. Det at også kvinnene får en plass i fortellingene om krigen, gjør at man får et mer
nyansert bilde av både motstandskampen og livet i fangeleirene.
8.4 Falstad fangeleir og andre institusjoner – brudd
eller kontinuitet?
I fortellingene om krigstiden fremstår konsentrasjonsleirene som noe enestående, som noe
man ikke kan sammenligne med fengsler. Gjennom teorien om den totale institusjon, som
inkluderer både fengsler og fangeleire, har Goffman (1981) vist at totale institusjoner har en
rekke fellestrekk. Hvordan påvirker dette kjønnene på Falstad?
Gjennom å ha sammenlignet Falstad fangeleir med norske fengsler i dag, har jeg funnet at
flere aspekter er felles for institusjonene. Når det kommer til forskjeller mellom kjønnene i
institusjonene, viser det seg at både Falstad fangeleir og fengsler bygger på de samme
tradisjonelle måtene å håndtere kjønn på. Dette viser seg særlig når det kommer til atskillelsen
mellom kjønnene og hvilke typer arbeid de blir satt til å utføre. Institusjonshistoriens
påvirkning, hvor adskillelse og rehabilitering har vært den tradisjonelle måten å håndtere
kjønnene på, viser seg gjeldende for både Falstad og norske fengsler i dag. Riktignok ble ikke
kvinnene på Falstad satt til å arbeide med typiske ”kvinnesysler” med det mål å rehabilitere
kvinnene til å bli ”riktige” kvinner, men Falstad fulgte likevel den tradisjonelle ”malen” for
hva kvinner i straffeinstitusjoner ble satt til å jobbe med. Det ”kvinnetypiske” arbeidet i
norske fengsler i dag blir heller ikke begrunnet ut fra en tanke om å rehabilitere kvinnene til
”riktig” kvinnelighet, men også her ser vi at arbeidet likevel bærer preg av å være orientert
mot den private sfære, og er lite yrkesorientert. Atskillelsen av kvinner og menn på Falstad
ser i stor grad ut til å være begrunnet av behovet for å kontrollere seksualitet. Atskillelsen av
kjønnene i fengsler i dag blir i større grad begrunnet med fangenes velvære innenfor murene,
143

men det kommer frem at kontroll av seksualitet fremdeles er en viktig faktor. Slik kan en si at
institusjonene bærer preg av at ”kjønningen” er dypt forankret i deres måte å virke på, og at
det ligger til grunn kulturelle selvfølgeligheter om kjønn, hvor disse ”sitter i veggene” i
institusjonene.
Det at institusjonshistorien har satt sitt preg på Falstad, både gjennom atskillelsen av kjønnene
og type arbeid, kan sies å ha fått konsekvenser for fangene. Særlig kan man si at kvinnene
fikk det bedre på Falstad på grunn av atskillelsen, gjennom at de slapp unna fangevokternes
brutalitet. De ”kvinnelige” arbeidsoppgavene kan også sies å ha vært mindre fysisk belastende
enn de mennene ble satt til å utføre.
Et annet viktig moment når det kommer til Falstad, er hvor stor rolle leirledelsen og
fangevokterne hadde for fangenes hverdag. Selv om også fangevokterne i fengsler i dag kan
sies å ha en påvirkning på hverdagen til fangene (jf. Vegheim 1994), var dette ekstremt
tydelig på Falstad. Dette er interessant, siden det viser at selv om totale institusjoner har flere
likhetstrekk, spiller altså personene innad i institusjonen en viktig rolle. De mannlige fangene
på Falstad fikk i stor grad oppleve hvor stor påvirkning leirledelsen og fangevokterne hadde
for deres hverdag.
144

Litteraturliste
Alver, Bente Gullveig og Ørjar Øyen (1997): Forskningsetikk i forskerhverdag. Vurderinger
og praksis. Oslo: Tano Aschehoug.
Bergestuen, Stine Beate (2009): Falstad fangeleir – minner og refleksjoner fra
lokalbefolkningen. Oslo: Masteravhandling i kriminologi, Institutt for kriminologi og
rettssosiologi, Universitetet i Oslo.
Bosworth, Mary (2000): ”Confining Femininity: A History of Gender, Power and
Imprisonment”. I: Theoretical Criminology 2000; 4. URL:
http://tcr.sagepub.com/cgi/reprint/4/3/265 [Lesedato: 22.03.10]
Bryld, Claus og Anette Warring (1998): ”2. verdenskrig i den internationale historie- og
traditionsforvaltning”. I: Besættelsestiden som kollektiv erindring. Historie- og
traditionsforvaltning af krig og besættelse 1945-1997. Frederiksberg: Roskilde
Universitetsforlag.
Christie, Nils (1972): Fangevoktere i konsentrasjonsleire: en sosiologisk undersøkelse av
norske fangevoktere i ”serberleirene” i Nord-Norge i 1942-43. Oslo: Pax Forlag.
Christie, Nils (2000): Kriminalitetskontroll som industri. Mot GULAG, vestlig type.
Oslo: Universitetsforlaget.
Christie, Nils (2004): ”Kriminalitet finnes ikke”. I: En passende mengde kriminalitet.
Oslo: Universitetsforlaget.
Connell, R.W. (2006): Masculinities. Cambridge: Polity
de Beauvoir, Simone (2005): Det annet kjønn. Oslo: Bokklubben.
Ericsson, Kjersti (1997a): Drift og dyd. Kontrollen av jenter på 50-tallet. Oslo: Pax Forlag.
Ericsson, Kjersti (1997b): ”Vitenskap og samfunn”. I: Kriminologi. Liv Finstad og Cecilie
Høigård (red.). Oslo: Pax Forlag.
Ericsson, Kjersti (2002): ”Fengslets tid – og livets”. I: I den beste hensikt? ”Ondskap” i
behandlingssamfunnet. Barbro Sætersdal og Kristin Heggen (red.). Oslo: Akribe.
Ericsson, Kjersti (2009): Samfunnets stebarn. Oslo: Universitetsforlaget.
Ericsson, Kjersti og Eva Simonsen (2005): Krigsbarn i fredstid. Oslo: Universitetsforlaget.
Eriksen, Anne (1995): Det var noe annet under krigen. 2. verdenskrig i norsk
kollektivtradisjon. Oslo: Pax Forlag.
145

Fakta om kriminalomsorgen (2007). Oslo: Kriminalomsorgens sentrale forvaltning.
Finstad, Liv (1997): ”Kriminologiens kvalitative kunnskapskilder”. I: Kriminologi. Liv
Finstad og Cecilie Høigård (red.). Oslo: Pax Forlag.
Foucault, Michel (1994): Overvåkning og straff: det moderne fengsels historie. Oslo:
Gyldendal Norsk Forlag.
Frantzsen, Evy (1993): Mor og barn i fengsel: om soningsmuligheter for foreldre i Norden.
Oslo: Institutt for kriminologi, Universitetet i Oslo.
Fridhov, Inger Marie (2004): ”Fanger og fengsel (revidert utgave 2004)”. I: Kriminologi. Liv
Finstad og Cecilie Høigård (red.). Oslo: Pax Forlag.
Fridhov, Inger Marie (2006): ”Fanger og fengsel”. I: Straff og rett. Liv Finstad og Cecilie
Høigård (red.). Oslo: Pax Forlag.
Frogner, Karoline (1995): Mørketid. Kvinners møte med nazismen. Oslo: Cappelen Forlag.
Gertjejanssen, Wendy Jo (2004): ”Sexual slavery in concentration camps”. I: Victims, heroes,
survivors: Sexual violence on the eastern front during world war II.
Goffman, Erving (1981): Anstalt og menneske. København: Jørgen Paludans Forlag.
Haugen, Marit (2006): Kvinner i menns fengsel: om kvinners soningsforhold i
blandingsfengsel. Masteroppgave i Kriminologi, Institutt for kriminologi og
rettssosiologi, Universitet i Oslo.
Hegland, Kåre Preben (1989): Polizeihäftlingslager Grini 1941 – 1945. Hovedoppgave i
Historie, Universitetet i Oslo.
Heide, Sigrid (1946): Kanskje i morgen. Oslo: Aschehoug.
Helsedirektoratet. URL: http://www.helsedirektoratet.no/ernaering/matvarer_og
n_ringsstoffer/energi_og_n_ringsstoffer/energi_63334 [Lesedato: 26.02.10]
Holocaust Facts. URL: http://history1900s.about.com/od/holocaust/a/holocaustfacts.htm
[Lesedato: 22.02.2010]
Høigård, Cecilie (1997): ”Kriminalitetsbilder og kriminalstatistikk”. I: Kriminologi. Liv
Finstad og Cecilie Høigård (red.). Oslo: Pax Forlag.
Høigård, Cecilie (2003): ”Kriminalitet: naturalisering av sosiale relasjoner”. I: Fortsatt
uferdig: festskrift til Thomas Mathiesen. Kristian Andenæs og Knut Papendorf (red.).
Oslo: Unipax
Hønsvik, Kristin Moe (2008): Kjønnsforskjeller i norske fengsler. Finnes de og får de noen
konsekvenser for de innsatte? Bacheloroppgave i Kriminologi, Institutt for kriminologi
og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.
146

Justis- og politidepartementet. URL: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/
2006/nou-2006-10/6/3/3.html?id=391604 [Lesedato: 10.05.10]
Kjeldstadli, Knut (1980): Muntlige kilder til okkupasjonshistorien. Oslo: Historisk institutt,
Universitetet i Oslo.
Kjeldstadli, Knut (1981): ”Kildekritikk.” I: Muntlige kilder: om bruk av intervjuer i etnologi,
folkeminnevitenskap og historie. Bjarne Hodne, Knut Kjeldstadli og Göran Rosander
(red.). Oslo: Universitetsforlaget.
Kjeldstadli, Knut (1988): ”Nytten av å sammenlikne”. I: Tidsskrift for samfunnsforskning,
Bind 28. Tor Bjørklund (red). Oslo: Universitetsforlaget.
Koch, Ida (1983): ”Kvinder i fængsel”. I: Kvinners skyld. En nordisk antologi i kriminologi.
Cecilie Høigård og Annika Snare (red.). Oslo: Pax Forlag.
Komissar, Vera (2004): På tross av alt. Julius Paltiel – norsk jøde i Auschwitz.
Trondheim: Communicatio Forlag.
Kriminalomsorgen: Arbeid. URL: http://www.kriminalomsorgen.no/arbeid.431437-
77301.html [Lesedato: 12.10.09]
Kriminalomsorgen: Bredtveit. URL: http://www.kriminalomsorgen.no/index.php?id=333491
[Lesedato: 12.10.09]
Kriminalomsorgen: Forvaring. URL: http://www.kriminalomsorgen.no/forvaring.430478-
77910.html [Lesedato: 24.02.10]
Kristiansen, Hans W (2004): Kjærlighetskarusellen. Eldre homoseksuelle menns
livsfortellinger og livsløp i Norge. Oslo: Universitetet i Oslo.
Kvale, Steinar og Svend Brinkmann (2009): Det kvalitative forskningsintervju.
Oslo: Gyldendal Akademisk.
Lenz, Claudia (2010): ”The Second World War and the gendered popular culture of memory
in Norway”. I: Sylvia Paletschek (red.). Popular Historiographies in the 19th and 20 th
Century. Oxford: Berghahn (forthcoming).
Lurøy Lokalhistorie. URL: http://www.luroy.folkebibl.no/artikkel_80_lokalhist.htm
[Lesedato: 18.01.10]
Nilssen, Trond Risto og Jon Reitan (2008): Falstad. Nazileir og landssvikfengsel.
Trondheim: Tapir Akademiske Forlag.
Ottosen, Kristian (1989): Natt og tåke. Historien om Natzweiler-fangene. Oslo: Aschehoug.
Ottosen, Kristian (1991): Kvinneleiren. Historien om Ravensbrück-fangene. Oslo: Aschehoug.
Ottosen, Kristian (1994): I slik en natt. Historien om deportasjonen av jøder fra Norge.
Oslo: Aschehoug.
147

Ottosen, Kristian (1995): Liv og død. Historien om Sachsenhausen-fangene.
Oslo: Aschehoug.
Reitan, Jon (1999): SS-Strafgefangenenlager Falstad 1941-45. Trondheim:
Hovedfagsoppgave i historie ved NTNU.
Rinnanbanden. URL: http://home.online.no/~bani-er/rinnanbanden/index.html [Lesedato:
13.10.09]
Sigmund, Anna Maria (2009): Sex under Hitler: Seksualitet og rasehygiene i Det tredje riket.
Oslo: Samlaget.
Soleim, Marianne Neerland (2004): Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 – antall,
organisering og repatriering. Tromsø: Institutt for historie, Det
samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø
Thagaard, Tove (2006): Systematikk og innlevelse. Bergen: Fagbokforlaget.
Ugelvik, Thomas (2008): Maskulinitetsforståelser, gjerningspersoner og ofre. URL:
http://www.uio.no/studier/emner/jus/ikrs/KRIM2917/h08/undervisningsmateriale/kj%
C3%B8nnsforelesning1009.ppt#259,1,Maskulinitetsforståelser, gjerningspersoner og
ofre [Lesedato: 05.03.10]
Ulateig, Egil (1984): Falstad – en konsentrasjonsleir i Norge. Et glimt av helvete.
Oslo: Mortensen.
Vegheim, Berit (1994): Det uforutsigbare systemet og det sårbare fellesskapet: Rapport om
kvinnelige fangers opplevelse av fengselsstraff.
Værnø, Grethe (red.) og Elisabeth Sveri (1995): Kvinnenes innsats under Annen verdenskrig.
Oslo: Kvinners frivillige beredskap.
Wikipedia: Antisemittisme: URL: http://no.wikipedia.org/wiki/Antisemittisme [Lesedato:
18.12.09]
Wikipedia: Milorg. URL: http://no.wikipedia.org/wiki/Milorg [Lesedato: 08.02.10]
Wikipedia: NLF. URL: http://no.wikipedia.org/wiki/Norges_lotteforbund [Lesedato:
14.11.09]
Wikipedia: OT. URL: http://no.wikipedia.org/wiki/Organisation_Todt [Lesedato: 15.12.09]
Wikipedia: Rinnanbanden. URL: http://no.wikipedia.org/wiki/Rinnanbanden [Lesedato:
13.10.09]
Wikipedia: Stalingrad. URL: http://no.wikipedia.org/wiki/Stalingrad [Lesedato: 01.12.09]
Wikipedia: Terboven. URL: http://no.wikipedia.org/wiki/Terboven [Lesedato: 27.01.10]
148

Wikipedia: Unntakstilstand. URL: http://no.wikipedia.org/wiki/Unntakstilstand [Lesedato:
01.12.09]
Antall ord i avhandlingen: 51 322
149

150

Vedlegg 1
151

Vedlegg 2
152

Vedlegg 3
153

154