Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

Her føler jeg at jeg ikke får hele historien, og at mulige hendelser som foregikk oppe på loftet
ble utelatt fordi personen som transkriberte intervjuene ikke fikk med seg innholdet, eller
fordi informanten snakket uklart. Et annet eksempel er når Fredrik forteller om samhold og
grupperinger på Falstad: ”Det var vel kanskje én unntagelse da, og det va en del av de derre
(uklart) gjengen”. Her føler jeg også at jeg mister en del av poenget i svaret.
Den muntlige fremstillingen i intervjuene har ikke vært noe problem, siden jeg selv kommer
fra Nordmøre og er relativt godt kjent med trøndersk talemåte. Jeg har valgt å presentere
sitater fra informantene i sin opprinnelige form. Slik får fremstillingen en mer levende form,
og jeg unngår at en eventuell oversettelse utelukker visse aspekter ved informantenes
historier.
Min overordnede hensikt med avhandlingen er å se på forskjeller og likheter mellom menn og
kvinner på Falstad. Likevel kan jeg ikke ut fra mitt intervjumateriale trekke konklusjoner som
sier at sånn og sånn var det. Det jeg kan antyde er at sånn og sånn opplevde mine informanter
å være fange på Falstad, slik at man kan få et bilde av hvordan situasjonen var. Det er også
viktig å presisere at avhandlingen legger til grunn et norsk perspektiv på hvordan det var å
være fange i en norsk konsentrasjonsleir, siden alle informantene er norske. Andre
nasjonaliteter som var representerte på Falstad kan sitte igjen med helt andre opplevelser og
erfaringer enn det som blir presentert i det følgende.
Ericsson og Simonsen (2005) problematiserer i boka Krigsbarn i fredstid hvordan man skal
forstå og fortolke de erfaringene og hendelsene i krigsbarnas liv, uten å ”fenomenisere” (ibid:
25) krigsbarnas opplevelser. Med ”fenomenisering” menes å hogge opp ”en helhetlig
situasjon, en helhetlig opplevelse, i enkelthendelser” (ibid: 25). Dette vil også være en aktuell
problemstilling i mitt arbeid i analysen av intervjuene. I intervjuene er det ofte de mest brutale
hendelsene som blir presentert, de som ryster mest og gir mest inntrykk. De dagene hvor det
ikke skjedde så mye blir ikke i like stor grad fremhevet. Det er viktig å ha i minne at selv om
de brutale hendelsene ikke forekom like ofte for alle fangene, levde de trolig med angst for at
noe kunne skje. Denne uvissheten om hva de neste timene eller morgendagen ville bringe,
18