Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

og etter kveldsmaten ble de også utsatt for straffeeksersis. Dette var under den hardeste
perioden på Falstad. Jacob forteller at Gråbein tok seg spesielt av han:
(…) han hadde da solo-gymnastikk med meg.(…) som regel ble jeg ikke dimmitert før
mellom halv tolv og tolv om natta. Siste seanse i denne nattgymnastikken var å krype på
magan i hvert fall minst hundre meter inn til leiren og så krype opp trappa til den
celleavdelingen hvor jeg hadde min køye sammen med en kommunist, hvor jeg da ble låst inn
på køya. (…) så var det purring klokka seks om mårran.
Etter at han fikk slippe straffekompaniet var han en kort periode ”Putzer” for fire eller fem
tyske politisoldater før han igjen fikk gisselstatus og fungerte som lege. Fra 3. september 1943
og til freden kom bodde han utenfor leiren, men jobbet i leiren hver dag utenom de tre siste
månedene – siden han da ble nekta adgang til leirens område. Grunnen til at han ble nekta
adgang til leiren tror han selv var fordi tyskerne ikke likte at han gikk inn og ut av leiren hver
dag, og fryktet at han hadde kontakt med Hjemmefronten.
Det kommer også frem av intervjuene at noen av fangevokterne til tider både var både
hyggelige og hjelpsomme. Dette gjelder særlig etter vaktskiftet i mars 1943 og fram til
tyskerne kapitulerte i 1945, men ”menneskelige” fangevoktere kunne også forekomme før
vaktskiftet. Joakim, som satt på enecelle i slutten av 1942, fikk av en fangevokter lov til å
besøke faren sin. Joakim fikk også besøk av en vokter han kaller Felix, som plutselig dukket
opp en natt. Han forteller om møtet:
Han var nødt til det av hensyn til alle de andre som var rundt han... og sa han måtte
snakke med et menneske, sa han. Og ble sittende veldig lenge og gråt og sier at: Dette er like
mye fengsel for meg som for dere, og det er få av oss som har gjennomgått den utdannelsen vi
har og som ikke har tatt skade på sjelen av det. Han kom inn mange ganger. Og dette var før
Stalingrad og... det var før den... Så de hadde ikke noen grunn til å fly og klappe oss på
ryggen, ikke den gangen. (…) Men i all fall så kom han Felix igjen gang på gang, og jeg vet i
ettertid at han hjalp mange og tok sjanser. Og hadde de blitt tatt, så hadde det vært rett ut på
(uklart) det.
Fredrik, som satt på Falstad fra april 1943, forteller at vaktmannskapet var relativt greie, til og
med vennlige og forståelsesfulle. Han begrunner selv dette med at de også hadde opplevd
58