Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

”kolonisering” (ibid: 51) – hvor klienten innordner seg institusjonen og bygger opp et fritt
samfunn for seg selv av de begrensede fasiliteter han har til rådighet, og sist ”omvendelsen”
(ibid: 52) – hvor klienten overtar den offisielle oppfattelsen av seg selv og forsøker å utfylle
rollen som den perfekte klient. Er disse trekkene forenelige med fangene på Falstad?
På Falstad ser man mest konturene av at fangene tilpasser seg livet i en fangeleir, gjennom å
utføre de oppgaver de blir satt til å gjøre og gjennom å følge reglementet i stor grad. Goffman
(1981: 52-53) trekker frem eksempler på omvendelse hvor landtidsfanger i tyske
konsentrasjonsleire ”tilegnede sig Gestapos sprogbruk, holdning, utdrtryk for aggressioner og
helt udvendig ting som klædedragt, og de udførte deres rolle som marionetofficerer med
militær strenghed”. I følge intervjumaterialet og andre kilder forekom ikke dette på Falstad.
På Grini derimot, kan man i større grad se at fanger med administrative stillinger tilegnet seg
tyskernes måte å drive straffeeksersis med fangene (jf. Hegland 1989). Det ser ikke ut til at
noen av mine informanter reagerte med direkte tilbaketrekking. Både kvinnene og mennene
ytrer at de var relativt interesserte i å følge med på både hva som skjedde både innenfor og
utenfor piggtrådgjerdet, og at de satte pris på samholdet med medfangene. Dette er trolig mer
relevant i konsentrasjonsleire på kontinentet, hvor fangene i større grad trakk seg unna
virkeligheten og kun ”eksisterte” i den verden de var tvunget til å være i. Større grad av
trusler, sult og brutalitet fører mest sannsynlig til større grad av tilbaketrekking. Ingen av
informantene i mitt intervjumateriale nektet å samarbeide med fangevokterne, og som Øystein
sier, turte man heller ikke å si ifra til leirledelsen dersom man var uenig i behandlingen man
fikk:
Nei, du vet man våga jo i det hele tatt ikkje å si noe sånt te… Det va jo ingen som da
våga seg å gå te kommandanten, for det var jo bare det samma... kunne risikere å få ennå
verre. Men du vet, det var jo vanligvis at de som var kommandant i leiran, de hadde jo ikkje
ordinær militærutdannelse, så de ante jo ikkje ka militær disiplin va for noe. Det va at de
ordran de ga, de va hellige praktisk talt. De skulle følges, og de ordran de da va riktig. Det va
ikke ting å diskutere der.
Hva kolonisering angår, var kanskje de som hadde administrative oppgaver i leiren de som
dro nytte av institusjonens fasiliteter, og som av den grunn hadde det relativt godt. Fåtallet av
mine informanter hadde administrative oppgaver i leiren, bortsett fra leirlegen, som hadde det
112