Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

det å bynn med det der… og sto for tur te å sendes videre. Så vi venta bare på å bli sendt te
Grini vi. Så hvis ikke krigen ha slutta, så…
Kvinnene i intervjumaterialet fikk hovedsakelig kontakt med menn gjennom jobben på
vaskeriet. Astrid hadde kontakt med sin forlovede i vaskekjelleren. Hun fikk hjelp av sjefen
over kvinnene på vaskeriet, som skulle avlede oppmerksomheten dersom den tyske
kommandanten kom. Astrid forteller også at de fikk lov til å gå ut og henge opp tøyet utenfor
brakkene der noen mannlige fanger satt, noe hun mente var ”stor stas”. ”Du må hus’ på det va
mangt et fjes borti der rutan der når vi sto utom og hang opp kleda. Må så ha vi vakta oppi
tårnet på hjørnet der, vet du, så du kunn’ itj gjør’ nå stor forseels’. Kunn’ itj snakk eller nå da,
dem sto og gjor sæ te inn der og…”. Dagny sier at de fikk ganske god kontakt med mennene
når de kom og leverte vask til vaskekjelleren, og at de også kunne få brev eller sigaretter.
”(…) da fikk du nyheter, for de hadde noen skjulte radioer borte på mannfolkbrakken. Og det
var nå noen gamle av byens borgere, og det var unggutter. Jeg kjente jo veldig mange av
dem”. Ikke alle kvinnene som arbeidet her fikk kontakt med mennene. Britt forteller at det
overhodet ikke var kommunikasjon med de mannlige fangene i vaskekjelleren. Hvorfor ikke
alle som arbeidet i vaskeriet fikk kontakt med mennene, er vanskelig å si. En grunn kan være
at vaktholdet ble slappere mot krigens slutt, og at det derfor ble enklere å opprettholde en viss
kontakt. Ingen av kvinnene i intervjumaterialet sier noe om kontakten med mennene var
planlagt, så mye tyder på at det var tilfeldige møter.
Det hendte at kvinnene fikk kontakt med mennene når de var ute i luftegården, men treff
kunne også forekomme andre steder. Lene forteller:
Når vi va ut i luftegården da… det va cirka en times tid, og så va det inn. Og æ huske
ein gong, han Ljuban han va jo med ut my‟ og høsta æppel, og tyskeran dyrka jo og tobakk.
Og æ fikk ei æppel tå‟n Ljuban nedi gangen. Kom og lura sånn og æ putta… ingen av de
ainneran som fikk. Æ fikk. Skryte no, vet du. Og så va det tobakken, ja. Så på klosettet vi
hadd‟, det va ei luk‟, og så fikk vi beskjed per brev frå gutan som arbeidt ut og va med og
høsta tobakk, at vi mått‟ gå på klosettet det og det klokk‟slettet, for da skull‟ vi få heimavla
tobakk.
77