Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

Det kommer frem av intervjumaterialet at fangene på Falstad hadde et godt samhold, både
kvinnene og mennene, og at de i stor grad hjalp hverandre med å holde humøret oppe. Dette
kommer trolig av at de var relativt like i geografisk tilhørighet, og at de fleste fangene var
politiske fanger som var arrestert på grunn av motstandsarbeid. Fredrik forteller at han synes
samholdet var fantastisk, og Iver sier han ble kjent med mye folk mens han var på Falstad:
”Det var fra hele området det, vet du. Fra Vikna var det ganske mange, fra Trondheim var det
veldig mange og noen fra Hell og Stjørdalen (…). Så det var spennende nok det”. Lene
forteller at humøret var relativt godt. ”Det va det altså. Heldigvis. For det går itj på en sånn
plass å gå berre og heng”. Der man i tyske konsentrasjonsleire brukte kriminelle for å
ødelegge samholdet mellom fangene, skjedde ikke dette på Falstad. Fangene var flinke til å
advare hverandre mot ”spioner” i leiren, og informasjon om disse ble fort spredd rundt. Det at
de fleste fangene var politiske fanger, gjorde nok at de følte et samhold i form av felles
motstandskamp. At de hadde kjempet for samme sak utenfor leiren, gjorde det trolig lettere å
holde sammen også innenfor leiren. Selv om det satt ulike personer med ulike politiske
meninger sammen, sier Øystein at de fleste kom godt overens. Som Vegheim (1994) finner i
sin undersøkelse, er det relevant for oppholdet hvem man sitter sammen med.
En antakelse angående fellesskapsfølelsen på Falstad er at mennene kanskje følte en annen
type fellesskap seg imellom enn det kvinnene gjorde. Siden de tidvis opplevde hard
straffeeksersis og tøft arbeid, sto de muligens sterkere knyttet sammen som en ”samlet front”
mot vaktholdet og tyskerne. Selv om de ikke gikk til opprør mot okkupasjonsmakten innenfor
piggtrådgjerdet, nevner flere i intervjuene at samholdet mellom mennene var svært
betydningsfullt for hvordan man taklet hverdagen i fangeleiren. Samholdet mellom mennene
kommer også frem i forhold til informasjonsdeling, særlig ved ankomst til leiren. Når Joakim
skulle gjennom legesjekken, gav en medfange han opplysninger som han sier var svært
avgjørende for han. ”Og så får jeg plutselig vite at disse som vi hadde fått vite var kommet til
England, de sitter på Falstad. (…) For mitt avhør var det av avgjørende betydning at jeg visste
det”. Informasjonen som gikk rundt i leiren kunne være svært viktig for fangene og deres tid i
leiren.
120