Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

en pakke smuglet inn gjennom en mannlig, og så ble de stilt opp de som kunne være aktuelle,
og jeg skulle peke dem ut, peke ut den. Og da bare holdt jeg jo helt fast på at det var helt
umulig for meg. De er så like i fangeklær, og jeg kjenner jo ingen av dem. Og så ble det ikke
noe mer etter det altså.
Det var streng straff for kommunikasjon mellom kjønnene (Reitan 1999), så fangen som
forsøkte å smugle inn mat til Dagrun tok en stor sjanse, og han var heldig siden hun ikke
utleverte han. Siden kvinnene sonet såpass isolert og heller ikke var på utekommando, førte
det til at matpakkesmugling inn til kvinneavdelingen ble vanskeligere, men til tross for dette
fikk de en stor del av den innsmuglede maten. Problemene ble overvunnet på ulike måter, for
eksempel ved å heise opp mat knyttet fast i hyssing til kvinneavdelingen om kvelden. En
informant i Reitans avhandling forteller også om at en bløtkake ble smuglet inn på
kvinneavdelingen ”ved å bære den vekselvis foran, bak og på siden” (ibid: 74).
4.2.7 Hvordan ble kvinnene behandlet av fangevokterne?
Partenheimer ble ikke noe særlig likt av de kvinnelige innsatte, og hun skal visstnok både ha
stjålet fra de kvinnelige fangene og brukt vold mot dem. Robbe blir fremstilt som mer human
(Nilssen og Reitan 2008). Britt forteller at Partenheimer ofte luktet alkohol. Humøret hennes
varierte i forhold til hvor mye alkohol hun hadde drukket, og hun kunne bli så rasende at hun
hadde lyst til å slå – men hun slo ikke, i hvert fall ikke som Britt vet om. Britt opplevde også
Robbe, og husker at hun var mye snillere og mildere enn Partenheimer – hun hadde ikke de
samme utbruddene. Verken Partenheimer eller Robbe gikk i uniform, og hadde i følge Britt
sivile klær på seg. Ingen av kvinnene i mitt intervjumateriale sier noe om at de ble utsatt for
vold av den kvinnelige fangevokteren mens de var på Falstad.
I intervjuet med Åse, som satt på Falstad ved krigens slutt, kommer det frem at kvinnene på
Falstad ikke hadde kontakt med noen andre fangevoktere enn den kvinnelige
”Wachtmeisterin” (Nilssen og Reitan 2008: 41), og det kan også virke som om den kvinnelige
fangevokteren ikke blandet seg noe særlig inn i fangenes sysler. Åse så henne bare en gang,
men hadde fått hørt at hun var ”temmelig bøs”. Fangevokteren Åse snakker om er mest
sannsynlig Robbe, siden hun tok over for Partenheimer i april 1944. Dagrun, som tilbrakte
73