Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

5.8 Kostholdets betydning for fangene
Det ser ut til at hele fangebelegget på Falstad fikk den samme kosten, og at de fikk like store
porsjoner. En vesentlig forskjell er at mennene hovedsakelig spiste på spisesalen, mens
kvinnene fikk maten levert til avdelingen og spiste der. De mennene som satt isolert i enecelle
fikk på lik linje med kvinnene maten sin levert på cella. Her må jødene nevnes, som under sitt
opphold – og særlig etter våren 1942 – måtte spise i en egen bordsetting etter de andre
fangene, i tillegg til at de fikk veldig dårlig tid på å spise.
Det er en tendens i intervjumaterialet at mennene er mer opptatt av mat, og særlig mengde
mat. Kvinnene er mer opptatt av kvaliteten på den. En av grunnene til at mennene er mer
opptatt av mengde mat kan være at de ofte utførte fysisk tungt arbeid, og slik sett trengte mer
mat enn det kvinnene gjorde. Fysisk sett trenger også menn mer mat enn kvinner generelt
(Helsedirektoratet). Mennene hadde dog større muligheter til å skaffe seg mat på illegalt vis,
særlig gjennom matpakkesmuglingen, enn det kvinnene hadde. Mennene kunne også få ekstra
matrasjoner når de arbeidet på gårdene rundt leiren og når de arbeidet på utekommandoer.
Kvinnene fikk imidlertid også glede av matpakkesmuglingen, da mennene var svært kreative
med å smugle inn mat til kvinneavdelingen. Likevel virker det sannsynlig at matpakkene og
den øvrige smuglingen av mat inn til leiren hovedsakelig gagnet mennene. Arne forteller at
han fikk mat av kokken. ”Æ fikk mer æ enn ka soldatan fikk altså”, sier han.
5.9 Forskjellsbehandling av fangene?
Kvinnene i intervjumaterialet hadde veldig lite kontakt med den kvinnelige fangevokteren. En
av hovedgrunnene til dette er trolig at det kun var en kvinnelig fangevokter som passet på
kvinneavdelingen, og at hennes oppgaver hovedsakelig besto i å låse opp og stenge dørene på
avdelingen. Som flere av informantene sier, blandet hun seg lite inn i deres hverdag. Med det
lave fangetallet på kvinneavdelingen på Falstad, var det heller ikke nødvendig med flere
voktere (jf. Nilssen og Reitan 2008).
94