Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

Astrid forteller at fangene på kvinneavdelingen ble nærmest som en søskenflokk. De hadde
mye moro når de jobbet nede på vaskeriet. De drev for eksempel litt gjøn med den kvinnelige
tillitsmannen.
Og så vart a så sint ein dag når vi vaska åt tyskeran da, at itj tyskeran kunn‟ kom‟ og
hent‟ kledan sin‟ te rett tid. Ja, hu skull‟ ut og ta han derre der, ja, ment‟ a. Javel. Og så fainn
æ et sånn langt sånn rems‟ tå ei sånn (uklart) som va nedi der, og æ vesst itj at hu hadd‟ tenkt
å legg‟ ivei ut æ da. Så sett‟ æ fast derre med ei klesklip‟ attom kjolen hennes. Og hu (…) hu
fôr ut gjenna døra. Så såg vi ut av vinduet vi da, vet du, så så vi tysker‟n va ut der og. Og så
såg vi tysker‟n flira, vet du, bynt å snakk‟ åt ‟n. For hu forsto vel kanskje lite grann tysk hu
da. Og så… hu fortælt oss det når hun kom inn da ker ‟n sa åt a. Sjer du ka du har i baken? sa
‟n. Og hu kjæm inn, rykan‟ ful, vet du, og får ti et vaskarfat med fullt tå vatten og slenge
utover ei der. (…) Det kom visst ailder opp kæm det va som ha gjort det. så han mått‟ finn‟ på
innkvart, vet du, for å hold‟ sæ med mot og. Derre scena huse æ godt. Æ syns æ sjer a for mæ.
Når det gjelder kommunikasjon mellom fangene, er det mange som forteller at det var lurest å
holde informasjon om hvorfor man ble arrestert for seg selv. Som Dagny sier, så hadde man
lært at jo færre som visste noe, desto bedre. Så lenge man følte at man hadde samme syn, så
var det nok. Også Åse forteller at hun var forsiktig med å si hva hun hadde vært med på. En
grunn til dette er at tyskerne kunne plante provokatører i leiren, som hadde som mål å følge
med og snappe opp informasjon om illegal aktivitet.
4.2.9 Kontakt med mennene
Kontakt med det motsatte kjønn var viktig for kvinnene. Gjennom denne kontakten kunne de
skaffe seg informasjon om blant annet forholdene i leiren og krigens gang, samtidig som de
kunne skaffe seg varer som var smuglet inn i leiren.
Noen av kvinnene satt veldig isolert på Falstad, eksempelvis Åse, og fikk følgelig ikke noe
særlig kontakt med mennene. Åse fikk riktignok møte sin far ved en anledning:
Det va bare den gangen han pappa ble smugla inn så æ fikk gi ‟n en klem. Ellers så va
vi innesperra. No va det mange av de kvinnelige fangan som hadd‟ vært der en stund, dem
fikk mer kontakt, fordi dem fikk lov å gå nedi vaskeri, dem fikk jobb på vaskeriet der, så dem
va ned og vaska der. Så vi håpa jo på at vi skull‟ få sånn jobb omsider. Men etter som æ
forsto, så sto vi på tur… ikke noe luftegård og ikke noen ting fordeler te oss. Det va en straff
76