Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

særlig de utenlandske fangene og jødene ble utsatt for et strengere regime enn mange norske
fanger.
8.2 Forskjeller i opplevelser
Når det gjelder hvordan kjønnene opplevde Falstad, kommer ikke kjønnsforskjellene like
tydelig frem. Her er det i større grad snakk om individuelle forskjeller, både i forhold til hva
man opplevde og hva man tålte psykisk. Likevel kan man si at mennenes opplevelser var mer
brutale, de fikk i større grad kjenne både psykisk og fysisk hva det innebærer å være fange i
en konsentrasjonsleir – mye grunnet de ulike levekårene. Det er imidlertid ikke vanskelig å se
ulempene ved å være kvinnelig fange på Falstad. På grunn av atskillelsen fra resten av
fangebelegget fikk de ikke opprettholde kontakten med mennene og var av den grunn
avskåret fra mye av informasjonen angående forholdene på Falstad, krigens gang og
tilstanden i Norge. Utestengelsen fra sosial omgang med mennene og mangel på
informasjonen må ha blitt opplevd som en stor psykisk påkjenning for kvinnene.
8.3 Kollektivtradisjonens påvirkning på det som
fortelles
Lenz (2010) skriver at mennenes rolle under krigen har vært mer fremtredende i
etterkrigstiden enn kvinnenes. Det var mennene som fikk heltestatusen og den politiske
makten. I tillegg var det hovedsakelig mennene som hadde taleretten til den ”riktige” historien
om motstandskampen. Kvinnenes rolle i motstandskampen ble redusert til det Lenz kaller
”patriotic housewives” (ibid: 7) og slik ble de ekskludert fra dem som innehadde autorisasjon
til å fortelle de riktige historiene om fortiden.
Having been an active member of the resistance movement, having been a political
prisoner in German concentration camps and even having been in exile gave some kind of
political credibility and authority. If one looks at the Norwegian political elites after 1945 one
will find many men who had been engaged in the resistance movement. Having been a
“patriotic housewife” during the five years of occupation did not lead to the same political
authority – it led to the same traditional division of labour which had been there all the time.
In other words, the gendered way the time of occupation was seen and commemorated after
140