Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

forrige kapittel viste, ble fåtallet av informantene arresterte for handlinger som i fredstid blir
definert som kriminalitet og som kvalifiserer til straff. Okkupasjonsmakten oppnådde stor
makt over det norske folk gjennom å ”kriminalisere” visse handlinger. Et annet viktig trekk
ved okkupasjonsmaktens råde over den norske befolkning, var at man ikke trengte å bli dømt
for handlingene sine for å bli satt i konsentrasjonsleire (jf. Christie 1972).
Uskyldspresumpsjonen – uskyldig inntil det motsatte er bevist – som er et grunnleggende
prinsipp i enhver rettsstat, nedfelt i menneskerettighetserklæringen (Justis- og
politidepartementet), gjaldt altså ikke under okkupasjonstiden. Begrunnelsen for
arrestasjonene uten rettslig prøving finner vi tilbake i 1933, nærmere bestemt den 28. februar,
ved Hitlers innføring av Schutzhaft (varetekt), samt innføringen av ”Notverordnung des
Reichspräsident zum Schutz von Volk und Staat” (Reitan 1999: 19) – en nødforordning som
”fjernet artikkel 114 i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet” (ibid: 19).
Slik fikk det tyske politiet anledning til å arrestere potensielle fiender som kunne true staten,
og sette dem i varetekt på ubestemt tid uten at rettsvesenet ble koblet inn. Denne
nødforordningen førte til at store mengder politiske motstandere kunne arresteres, og kan også
ses som hovedgrunnen til at behovet for konsentrasjonsleire viste seg i Tyskland. BdS ud SD
innførte 19. mai 1941 et Schutzaft-reglement i Norge, som var tilnærmet likt det som ble
innført i Tyskland (ibid).
Videre hadde heller ikke fangene noen juridiske rettigheter etter at de hadde blitt internert i
konsentrasjonsleirene, noe som skiller seg fra fanger i fengsler i dag. Fangene var, som
Christie (1972: 17) skriver; ”prisgitt leirledelsen, vaktene, eller autoriteter utenfor leiren”.
Sammenlignet med forhold i fengsler i fredstid, var rettsløsheten i leirene total (ibid). Slik
hadde okkupasjonsmakten all makt over nordmennene også etter at de hadde blitt internert i
fangeleirene.
5.1.1 Ulikheter i type ”lovbrudd”
Det viser seg at type ”lovbrudd” som førte til at de ble tatt til fange og sendt til Falstad
varierer mellom menn og kvinner. Selv om mange av de arresterte i intervjumaterialet ikke
var frontfigurer i de illegale virksomhetene, virker det som om mennene i intervjumaterialet i
større grad var mer ”aktive” i motstandskampen og utførte mer risikable jobber enn det
kvinnene gjorde. Det ligger tett inntil forståelsen av egen mannlighet at man må være sterk,
80