Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

ikke bakke ut, være aktiv, kompetent og kunne motstå press (Ugelvik 2008). Slik vil kanskje
en deltakelse i motstandskampen falle mer naturlig for menn enn for kvinner. Sett med norske
øyne ville man kunne si at motstandsmennene var de som innehadde den ”riktige”
maskuliniteten i samfunnet– den hegemoniske (jf. Connell 2006). Motstandsmennene under
krigen ble sett på som helter, som ofret sitt eget liv for Norge og fedrelandets frihet. Det var
disse mennene man så opp til, de som kjempet mot det onde. Dette kommer også tydelig frem
i etterkrigstidens fortellinger.
Andre forfattere fremhever riktignok at kvinnene gjorde en viktig jobb i motstandskampen,
selv om dette ikke kommer tydelig fram i mitt intervjumateriale. Som Værnø og Sveri (1995:
27) skriver: ”Det vi kan si med sikkerhet, er at Annen verdenskrig bekreftet en enda tidligere
erfaring: Kvinnene stiller til forsvar for sitt land og folk på lik linje med menn. Kriser utvisker
kjønnsroller og kvinnene blir brukt uten ridderlige hensyn. Og – deres innsats er nødvendig”.
Lenz (2010) fremhever også at kvinnenes motstandskamp under andre verdenskrig krysset
kjønnsrollene – som ved at de var aktive i Milorg – men at de kollektive fortellingene etter
krigen gir et bilde av at menn var de aktive i motstandskampen. Som hun sier; ”a traditional
order of the sexes which was the patriotic order of things” (ibid: 2). Værnø og Sveri (1995)
påpeker at kvinner både ble drept og torturert, de døde i fangenskap og de tok sine egne liv.
”De viste et heltemot, en selvoppofrelse og en disiplin på høyde med mennene” (ibid: 43).
Værnø og Sveri (ibid) peker også på at kvinner ofte ble satt til å utføre de farligste
oppdragene, fordi oppdragsgiverne håpet at kvinnene lettere ville slippe unna mistanke og
kontroll. Slik ble kvinner ofte satt til oppdrag som utgjorde ”nervesystemet i nettverket” (ibid:
46), som for eksempel formidling av informasjon til ulike kontakter. Kvinnene kunne også bli
bedt om å bruke sin kvinnelighet på en mer direkte måte, gjennom å ”fraternisere” (ibid: 46)
med fienden. Dette kunne dog være en risikabel metode, siden følelser for fienden lett kunne
oppstå.
5.1.2 Menn i overtall
En stor forskjell mellom kvinner og menn på Falstad, er at mennene var i overtall, både som
fanger og som fangevoktere. Dette var også situasjonen på Grini og i fangeleirene på
kontinentet, og det kan også trekkes opp mot situasjonen i dagens fengsler. Av det totale
belegget i norske fengsler i dag, utgjør kvinner om lag 5 % av de som til enhver tid sitter i
81