Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

leirer, kan man se at kvinnene på Grini og i Ravensbrück fikk gjennomgå både vold og tortur
(jf. Hegland 1989, Frogner 1995). Dagrun, som ble sendt fra Falstad til Grini, og videre til
Ravensbrück, forteller at forholdene generelt ble verre desto lenger sør hun kom. I
Ravensbrück var både sparking, slåing og skriking dagligdags for fangene (Ottosen 1991).
En mulig forklaring på den milde behandlingen av kvinnene på Falstad, kan være at Falstad
var en relativt liten leir, hvor særlig kvinneavdelingen var liten. Betydningen av at kvinnene
hadde kun en vokter til å passe på dem, vil også gjøre seg gjeldende her, men trolig ligger
også andre faktorer bak. På Grini hadde kvinnene på kvinneavdelingen flere voktere, men de
var også flere fanger (Hegland 1989). Slik sett var det færre fanger per vokter på Falstad enn
det var på Grini, særlig ved krigens slutt. Muligens ble de kvinnene som hadde begått mer
alvorlige forbrytelser mot okkupasjonsmakten sendt til Grini 57 . Slik var kvinnene som havnet
på Falstad var heldige. Selv om det å sitte som fange i en konsentrasjonsleir vil føre meg seg
både fysiske og psykiske byrder, vil man kunne påstå at kvinnene på Falstad hadde det relativt
bra i forhold til kvinner i andre leirer.
Ut fra intervjumaterialet kan det imidlertid se ut til at terskelen for å utøve vold mot kvinnene
var lavere før de kom til Falstad, det vil si mens de satt på Misjonshotellet eller Vollan. Åse
opplevde en slik episode når hun først kom på Misjonshotellet:
(…)det va itj så veldig stort rom, men et veldig stort kart over Europa. Og det skull‟ itj
mer te altså at æ… æ ble litt sånn hovmodig på en måte (…) for å styrk sæ sjøl og i det hele
tatt ikke vise noe redsel, sant, ja. Men æ va jo livredd, det e jo klart. Men så så æ liksom helt
hovmodig opp på kartet, litt sånn… for æ visst‟ jo hvordan det allerede bynt å gå…
invasjonen va da vel i gang den allerede da, tror æ. Og dermed så fikk æ ei ør‟tæv som itj
ligna nå. Så tok ‟n mæ i nakken og bort gjennom gangan og hiva mæ inn i cella.
Det samme gjentok seg også når hun kom til Vollan før hun ble transportert til Falstad.
57 Grini hadde eksempelvis en egen arrestavdeling. Kvinnene ble plassert her av tre grunner; saken var ikke
ferdig etterforsket og forhør pågikk fremdeles, langtidsfanger hvis sak var av alvorlig karakter og brudd på
leirreglementet (Hegland 1989: 199). En slik fantes ikke på Falstad.
96