Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

(…) det anfallet har jeg hatt fire eller fem ganger totalt senere i livet under situasjoner
som jeg har følt meg presset i. Så jeg har… antagelig er det ikke epilepsi, men spørsmålstegn
om det kan være at jeg er disponert for en form for angst eller noe sånn, som gjør at… Det
var legens konklusjon i hvert fall.
7.3 Individuelle forskjeller
Det er store individuelle forskjeller på hvordan fangene har reagert i ettertid på oppholdet på
Falstad. Noen er sterkere preget enn andre. Hva man ble utsatt for på Falstad vil følgelig være
en faktor for hvordan man takler det i ettertid. Selv om man ikke ble utsatt for voldelige
handlinger vil et liv i isolasjon imidlertid kunne virke inn på psyken. Bare det å bli arrestert
vil trolig være en hendelse fangene kommer til å huske som traumatisk. Som Dagrun sier, var
det ikke så veldig skremmende å komme opp på kvinneavdelingen på Falstad, men hun syns
det var ”jævlig å bli arrestert”.
Det vil være vanskelig å plassere de ulike utsagnene i en slags kurve over hvor stor de mener
den psykiske påkjenningen har vært, og det er heller ikke hensiktsmessig. Mange faktorer
spiller inn for hvordan man vil takle en relativt brutal opplevelse.
Det kommer heller ikke frem noen store forskjeller mellom kjønnene. Dersom man legger til
grunn de ulike opplevelsene de mannlige og kvinnelige fangene hadde på Falstad, kan en
heller tolke det dit hen at det er merkverdig at forskjellene ikke er større. Mennene fikk
oppleve brutaliteten på Falstad på nært hold, selv om det ikke alltid var de selv som var
rammet. Dette kan ha noe med hvordan de vil presentere seg selv å gjøre. Å fortelle en person
man ikke kjenner om psykiske problemer man sliter med, er trolig vanskelig. Intervjuene var
heller ikke tatt i det formål å finne ut spesifikt hvordan de opplever i ettertid hvordan det var å
være fange på Falstad. Muligens hadde svarene sett annerledes ut dersom man hadde spurt
annerledes eller bygd opp intervjuet på en annen måte.
137