Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

nevnt, men dette er personer som har hatt betydelige roller på Falstad, og som er representerte
i annen litteratur. Til tross for anonymiseringen, vil trolig lesning av for eksempel Reitans
avhandling fra 1999 og Nilssen og Reitans bok fra 2008 føre til at man kan kjenne igjen noen
av informantene jeg benytter meg av. I de to nevnte verkene blir informantene hovedsakelig
presentert med fullt navn. Det har ikke vært mulig for meg å skrive om noen av historiene slik
at de ikke blir gjenkjent, siden avhandlingen da ikke hadde blitt troverdig.
2.7 Bearbeiding og analyse
Bearbeidings- og analysearbeidet har vært tungt og krevende, både med tanke på mengde og
det å skulle analysere andres inntrykk av noe som skjedde for over 60 år siden, og som jeg
ikke har personlig kjennskap til. Samtidig vil det ha betydning for tolkningen og analysen av
intervjumaterialet, at det ikke er undertegnede som har foretatt intervjuene. Som Thagaard
(2006) presiserer, er det ikke noe klart skille mellom innsamling av data og analysen i
kvalitativ metode. Slik sett har jeg gått glipp av en viktig del av analyseprosessen, siden jeg
ikke har fått noe inntrykk av stemningen i intervjusituasjonen, kroppsspråket til informanten
eller toneleie. For eksempel vil ironiske kommentarer og spøker ikke komme frem i det ferdig
transkriberte materialet, så dette vil falle utenfor min tolkningsramme (jf. Kvale og
Brinkmann 2009). Jeg forholder meg derfor likt til alt som står skrevet i de transkriberte
intervjuene, og alle intervjuene er behandlet med samme objektivitet. De ferdigtranskriberte
intervjuene inneholder riktignok pausemarkeringer og henvisninger til latter hos
informantene, så jeg får på denne måten et visst inntrykk av hvordan intervjuet har fortonet
seg.
I forhold til analysen av materialet, kan det være som en ulempe at intervjuerne har hatt stor
kunnskap om Falstad når. Det forekommer flere steder i intervjumaterialet at intervjueren
stiller nokså ledende spørsmål angående bestemte situasjoner, og informanten blir delvis
veiledet til svaret han gir. Flere steder forekommer det også at intervjueren ”fyller ut” svarene
til informanten, med navn på personer eller hendelsesforløp. Dette trenger riktig nok ikke
være en ulempe. Det kan være en fordel siden intervjueren kan hjelpe informanten å huske når
ting skjedde og lignende – men slike føringer på intervjusituasjonen vil nok prege intervjuet
15