Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

etydning for mange nordmenn. Selv om de fleste som opplevde krigen på nært hold nå er
borte, gjenopplives minnene og kunnskapen om krigen i mange ulike sammenhenger. Krigen
er blant annet pensum på skolen, det er – og blir fremdeles – skrevet mange bøker om den og
det finnes flere ulike krigsmuseer. De som levde under krigen har vært veldig opptatte av å
videreføre sine erfaringer til den yngre generasjon.
Som Lenz (2010 6 ) skriver, ble minnene fra motstandsbevegelsen under andre verdenskrig
personifisert gjennom frontfigurer og materialisert gjennom minnesmerker, som en slags
kollektiv eiendom i tiårene etter krigen. Dette resulterte i kollektive fortellinger hvor
”everybody took part” (ibid: 1). Den kollektive fortellingen baserer seg på en ”vi mot dem”-
tanke, hvor ”vi” er patriotene og ”de andre” er fienden – hvor ”vi” er dem som har retten til å
fortelle historien. Lenz (ibid) påpeker videre at heltene i den kollektive fortellingen var menn.
Det er mennene fra motstandsbevegelsen som blir husket og hyllet som helter, og som fikk
den politiske talemakten etter krigen. Selv om kvinner i stor grad deltok i de samme kampene,
blir deres innsats sett på som ”a matter of their daily duties rather than a matter of political
agency, not to speak about heroism, being worth to be mentioned” (ibid: 2).
Bryld og Warring (1998) er interesserte i å se hvordan historiene om andre verdenskrig har
forandret seg gjennom årene. De fremhever den australske historikeren Bosworth. Bosworth
er opptatt av krigens ”politiske og etiske mening, som den formuleres i den profesionelle
historieskrivning” (ibid: 29), og at påvirkninger fra økonomiske, politiske og kulturelle
forhold ”har ’kaldt på’ forskjellige tolkninger på basis af forskjellige behov, der igjen er
knyttet til samfundets karakter og politiske forhold udad – såvel som indadtil” (ibid: 29). Slik
kan en si at den kollektive fortellingen om krigen har forandret seg ettersom samfunnet har
forandret seg, og har hatt stor betydning for nasjoners legitimering og fedrelandsfølelse. Dette
kan eksempelvis ses i sammenheng med kvinnenes inntog i den kollektive fortellingen om
krigen. Ikke før på 1980-tallet – og hovedsakelig gjennom Elisabeth Sveris arbeid med å
synliggjøre kvinnenes innsats under krigen – fikk kvinnene en stemme i den kollektive
fortellingen om okkupasjonstiden og motstandsarbeidet (Lenz 2010).
6 Boken det her refereres til er ennå ikke publisert, og jeg benytter Lenz’ upubliserte manus. Sitater vil derfor tas
fra manus, og sidetallene vil derfor ikke stemme overens med den kommende boken.
11