Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

De mannlige fangene fikk et mye tøffere møte med fangevokterne enn det kvinnene gjorde.
Mennene fikk ofte nærkontakt – både på godt og vondt – med sine fangevoktere. Deres
hverdag kan sies i større grad å bli styrt av vaktmannskapets nærvær, og deres humør og
dagsform. Vaktskiftene i 1942 og 1943 og dets konsekvenser for fangene viser godt hvor stor
betydning fangevokterne hadde for fangene. Hvem som ble straffet og hvor hard straffen de
fikk, ble ofte avgjort av tilfeldigheter. Var en fange på feil sted til feil tid, kunne han lett bli
offer for fangevokterens dårlige humør. Straffeeksersis ble også tidvis utført uten at brudd på
leirreglementet hadde forekommet. Kun en av kvinnene i intervjumaterialet snakker om straff
hun fikk på Falstad, hvor hun ble satt i mørkecelle. Bruken av mørkecelle ser ut til å være
mye mer utbredt blant mennene, og flere av de mannlige informantene opplevde å bli satt i
mørkecelle eller forteller om noen som ble det.
Mennene i intervjumaterialet var også de som fikk mest kontakt med fangevokterne i positiv
forstand. Etter vaktskiftet våren 1943 fikk de mannlige fangene mer kontakt med
fangevokterne, de var mer ivrige etter å føre samtaler med fangene og ville høre deres syn på
krigens gang. ”Menneskelige” voktere kunne også forekomme før vaktskiftet, som Joakim
opplevde. Flere av de mannlige informantene omtaler Endelmann som en real og hyggelig
fangevokter. Han var til stor hjelp både når det kom til smugling av mat inn til leiren og
kontakt med familie utenfor leiren. Ingen av kvinnene snakker om at den kvinnelige
fangevokteren hjalp de på noe vis. Lene er den eneste av de kvinnelige informantene som
forteller at hun ble ”kompis” med den kvinnelige fangevokteren. At man kunne oppleve
menneskelige fangevoktere hadde trolig stor betydning for fangenes hverdag i leiren.
5.9.1 Vold
I intervjumaterialet ser det ikke ut til at noen av de kvinnelige fangene opplevde å bli utsatt
for vold mens de satt på Falstad. Lene er den eneste i intervjumaterialet som nevner noe om
fysisk avstraffelse på Falstad. Hun forteller at hun fikk en ”ør’tæv av han feltleder’n” når hun
først kom til Falstad fordi hun ikke sto riktig. Mennene fikk oftere oppleve tyskernes
voldelighet, både gjennom slag og spark, og ved hard straffeeksersis. Hvorfor tyskerne
behandlet kvinnene bedre enn mennene på dette området, er uvisst. At de ble holdt isolert fra
resten av fangebelegget kan være en grunn. Det at de var kvinner virker ikke til å være en
grunn for at de fikk en bedre behandling enn mennene. Dersom man retter blikket ut til andre
95