Fange på Falstad - Universitetet i Oslo

fem uker på Falstad mens Partenheimer var vaktmesterinne, beskriver henne som veldig
usympatisk, og at hun ydmyket de kvinnelige fangene. ”(…) veldig usympatisk kvinne, men
ikke noe direkte sånn aggressiv på oss. Men passet på at vi gjorde det vi skulle”, som for
eksempel kunne være å vaske gulvet på en spesiell måte.
Maria Robbe, som var kvinnenes fangevokter mens Lene satt på Falstad, satte Lene som vakt
over polakkene og serberne hun satt på celle sammen med, og de ble på et vis venner. Lene
forteller:
Så æ vart jo kompis me a fru Robe æ altså. Æ vart jo innbedt te a fru Robe ein kveld.
(…) Da va det ein offiser eller ein SS… ja, to SS… (…) og æ sett mæ og lura på ka det va da.
Va redd og, vet du. Og så bød a mæ røyk. Ja, æ tok imot en røyk. Og så spor ho om æ ville ha
konjakk. Nei, sa æ, æ smake ikke alkohol. Nei, det va fint. Men om æ ha interesse av å vår‟
med sammens med offiseran på fest om kvelden. Nei, sa æ, æ feste ikke. Har aldri festa.
Dette ble respektert av SS-mennene, og hun fikk attpåtil en sigaretteske av den ene. ”Og det
syns æ va fint altså. I stad’n så kunn’ dæm jo ha tvinga mæ og da. Men nei… så dem
respektert folk som va bestemt”.
Britt er den eneste kvinnen i intervjumaterialet som forteller om at hun fikk straff mens hun
satt på Falstad. Hun ble straffet med mørkecelle etter å ha presset hull i klærne til
kommandant Bauer når hun jobbet i vaskeriet. Hvor lang denne straffen var husker hun ikke
helt, men hun tror det var to netter og en dag. Om mørkecellen forteller hun: ”Jeg tror ikke det
var noe å ligge på der. Jeg tror jeg bare satt eller sto. Satte meg ned på det fuktige gulvet, tror
jeg. Jeg kan ikke huske at det var noe annet”.
Marie opplevde ikke vaktmannskapet på Falstad som noe strengt. ”(…) men dem fôr no da de
tyskeran og såg og kika på oss da, men det va ingen som gjor oss nån teng, nei”. Hun påpeker
videre at vaktholdet var mye strengere for mennenes del. Marie husker også en gang Flesch
kom på inspeksjon til leiren. De fleste på kvinneavdelinga var da redde, og sto i døra inn til
74